Behandling av fjordsøksmålet i lagmannsretten: 10.-12. Juni
Sommerleir på Utøya:
30. Juni-4. juli AUGUST
Fesk Førr Framtida: 4.-8. Aug
Mer informasjon om de ulike arrangementene kommer fortløpende! Følg med på nu.no/arrangement.
#3/2024
REDAKTØR
Ylva Ullahammer Bordsenius ylvab@nu.no
GRAFISK DESIGNER
Natanya Hercz
FORSIDE
Colin Bojer
SKRIBENTER
Ylva Ullahammer Bordsenius, Magnus Stenroos, Sindre Brennhagen, Idil Akdos, Gytis Blazevicius, Ingrid Gørrissen, Åsne Mjelde Refsum, Daniel Fullman, Marius Moldsvor, Anneli Rystad Aune, Laura Vaagland, Conrad King, Johanna Leivestad, Sigrid Hoddevik, Håvard Widerøe, Ingvill Mathilde Torgersen, Freia Catana, Franziska Hazenberg, Morten Hansen
ILLUSTRASJON OG FOTO
Colin Bojer, Erlend Ygre Fines, Oda Haflan, Magnus Ruud, Trym Ekhaugen, Ida Neverdahl, DUBY, Hanna Nysaether, Kristofer Mattsson, Ella Forsberg, Kaspar Rønningen, Sigrid Brænd, Amelie Marie Ilje-Lien
ANSVARLIG REDAKTØR
Gytis Blaževičius
TRYKK
Asker Print AS
OPPLAG
7000
ANNONSER
Sollien Marketing
Putsj utgis tre til fire ganger året. Medlemskap i Natur og Ungdom inkluderer abonnement, og koster 50,- første år, deretter 100,- årlig. Abonnement uten medlemskap koster 190/240 kroner årlig for privatperson/bedrift. Vil du abonnere? Skriv til medlem@nu.no eller send sms NU MEDLEM til 2002. Sms koster 50,-.
INNHOLD
Leder
Visste du at
Her er alt så effektivt
Bullshit jobs
Kunstig intelligens
Å ta staten til retten
Tyven, tyven, skal du hete
Når ville dyr blir fremmede
På Zuckerbergs vilkår
Bruk røysteretten din!
Hvem eier frøet?
Frykt for sopp
Plakat
Anmeldelse: Milliardærøya
Anmeldelse: Drepende kledelig
Ressursblindhet
Se oss inn i øynene, Jonas
Er du fremmedgjort fra din egen påvirkningskraft?
Klimakampens jussdilemma
Dikt: Tenk
Fremmedgjøring i verdens nordligste by COP29
Energiembargo mot Israel no!
Kolonialistiske etterdønninger
NUrge rundt
Stans i gruvedrift på havbunnen
Quiz: hvor fremmedgjort er du?
Quiz
@miljomagasinet www.putsj.no
LEDER
Hva er
fremmedgjøring?
fra alienation på engelsk
Tekst: Magnus Stenroos
Illustrasjon: Erlend Ygre Fines
Ettersom du har åpnet dette magasinet, har du nok fått med deg at temaet for denne utgaven av Putsj er fremmedgjøring. Men - Hva betyr egentlig fremmedgjøring?
Åpenbart har det noe med å være fremmed å gjøre, men det er ironisk nok et fremmedord for mange. Derfor har jeg bestemt meg for å finne noen som kan forklare ordet fremmedgjøring.
Og hvem er da bedre enn en gjeng med gamle hvite menn som døde for lenge siden?
I 2024s siste Putsj-utgave berører vi mange aspekter ved fremmedgjøring. Dette blir min første utgave som redaktør.
Hvorfor vi har valgt å ta utgangspunkt i fremmedgjøring? Både fordi det er et fremmedord for mange, men samtidig et fenomen som angår oss alle. Det er brennaktuelt. Derfor har vi valgt å sette det på dagsorden.
Vi har valgt å gjøre noen endringer for å hedre Putsj for det det er; Et litt rampete ungdomsmagasin om samfunnsutvikling, miljøaktivisme og politikk. Bladet skal omfavne NU-venner/medlemmer og miljøaktivister, men er også et viktig bindeledd mellom NU og offentligheten. Alle skal kunne lære noe nytt og få nytte av Putsj!
Det å føle seg maktesløs kan være fremmedgjørende. Jeg kom akkurat hjem fra COP29 i Baku; Det har vært en skjellsettende opplevelse som minte meg på hvor viktig det er at vi engasjerer og organiserer oss! Jeg er glad for å få være redaktør for et viktig magasin – ønsker dere alle en god leseopplevelse.
PS: Ordet Putsj betyr et lite opprør.
Redaktør
Ylva Ullahammer Bordsenius
Georg Hegel (1770-1831)
Jeg har en tendens til å skrive veldig vanskelig og knotete. Men i korte trekk er fremmedgjøring det motsatte av frihet. Der frihet innebærer å føle seg hjemme i møte med det fremmede, er fremmedgjøring en kontinuerlig opplevelse av annethet. For å overkomme fremmedgjøring må vi også forvandle oss selv - på den måten fremmedgjør vi oss også fra oss selv.1
Karl Marx (1818-1883)
Den eiendomsbesittende overklassen og kapitalismen er roten til fremmedgjøring. Kapitalismen situerer oss alle sosialt, kulturelt og økonomisk. Lavere klasser rår ikke over egen arbeid- og livssituasjon. Denne maktesløsheten er fremmedgjørende. I dette systemet blir mennesker redusert til arbeidskraft, og istedenfor å være individer blir vi varer for profitt.2 Slik blir mennesket fremmedgjort fra det de lager, stedet de arbeider, og til slutt også seg selv.
Så, hva er fremmedgjøring? Selv om de gamle, døde mennene gir gode svar, er det jo litt problematisk at de ikke lever nå, og kan forklare oss hvordan vi fremmedgjøres i dag.
Fremmedgjøring kan føles som vi mister kontrollen over vårt eget liv, det vi gjør, det vi lager, den vi er. Som vi ikke er i kontakt med oss selv fordi vi ikke er i kontakt med verden rundt oss. Maten vår, eiendelene våre, alt som omringer oss, kommer fra et system som er fjernt og komplisert. Teknologi overtar oppgaver vi selv gjorde før, og annonser og algoritmer veileder oss i valgene vi tar.
Jeg innser jo at jeg ikke vet hvem eller hvordan maten eller klærne mine er laget ... Jeg vet ikke hvor mange av valgene jeg gjør en dag som er av egen vilje, eller påvirket av algoritmer ... Og skal sant sies, så kan jeg føle meg litt maktesløs.
Vent litt - er jeg fremmedgj or t ?
1 Hverven, Sigurd. Hegel (2024) Dreyers: Oslo.
2 Petrovic, Gajo. 1963. “Marx’s theory of alienation.” Philosophy and Phenomenological Research 23 (3): 419-426. https://doi. org/10.2307/2105083
Tekst: Daniel Fullman, leder av Rethinking Economics Norge Illustrasjon: Magnus Ruud
Om du tar på deg solbriller med oransje fargefilter, kan det se ut som en glohet sommerdag uansett hvor grått det er. Om du lar dem sitte på en hel dag, kan det komme som en overraskelse at det er tettpakket med skyer når du først tar dem av igjen.
Alt som blir borte i økonomien
Hvis du tar på deg økonomi-brillene begynner også verden å se helt annerledes ut. Ødeleggelse av en urskog blir en “kostnad som kan kompenseres” – bare til den rette pris, og frukten på trærne blir noe så platt som “konsum”. De som ikke har en jobb å gå til, og som har følelsen av at de ikke mestrer samfunnets spilleregler, blir prosentandeler på et papir som kalles “den registrerte arbeidsledigheten”.
Den økonomiske blindsonen
«Økonomer vet prisen på alt, men kjenner ikke verdien av noe som helst»
Det er verre når vi lar økonomi-brillene sitte på så lenge at vi glemmer å ta dem av.
Da begynner vi å tro at samfunnet vårt bare er en økonomi, at kreftene våre og tiden vår kun er arbeidskraft og at tapt natur faktisk kun er en målbar kostnad som må veies opp mot tusen andre gode formål.
Disse begrepene er nyttig for å tenke som en økonom, og det er lurt å tenke som en økonom fra tid til annen. Det fremstår uunngåelig at økonomien må sette rammene for de fleste samfunnsdebatter. Det finnes bare et gitt antall timer i døgnet, og et gitt antall armer og bein som kan lage de tingene vi trenger. Og det er ikke nok til å gjøre alle til lags, så vi må prioritere. Det er et terreng der økonomi-brillene hevder å gjøre seg godt.
Men verden ser mangelfull ut med økonomi-brillene på. Det finnes ingen faste holdepunkter hos økonomene Avveininger må forsvares ved at de gir “mer” eller er “bedre” enn noe annet. Økonomer vet prisen på alt, men kjenner ikke verdien av noe som helst.
Hvor mye er nok?
Denne måten å fortolke verden virker desto fjernere, jo flere aspekter av livet den invaderer. Mange av oss har allerede blitt fortalt, eller fortalt oss selv at vi må roe ned. Det skjer for mange ting i livene våre. Forventningene til egne prestasjoner må nedjusteres. Men i økonomien er det ingen tid til å hvile. Det er til stadighet problemer som vil ruinere oss en gang i fremtiden. Det skal bli flere eldre, produktivitetsveksten faller og norsk økonomi er lite omstillingsdyktig. Bare ved å jobbe mer og lengre i fremtiden kan vi opprettholde den økonomiske aktiviteten som sikrer en større “kake” å fordele ut senere. Vi må roe ned, men det må bli på fritiden – utenfor økonomiens verden.
Så hva skjer når vi tar av oss disse brillene, kan vi da gjøre litt mindre av alt? En gang for nesten 100 år siden sa både økonomer og filosofer at vi jobbet for mye. Allerede da mente noen av dem at en moderne økonomi for lengst hadde kapasitet til å gi hele befolkningen et tilstrekkelig godt materielt velstandsnivå. De avviste ideen om at arbeid i seg skulle være særskilt viktig, og sa at det var på tide å gi folk større frihet til å råde over sin egen tid. Om vi lot arbeidet ligge ville det blitt mindre produksjon av varer og tjenester, det er det ingen tvil om. I økonomispråk heter det at “vi hadde blitt fattigere”. Men vi hadde fått noe annet i stedet, nemlig fritid. Dessverre er fritid som sett gjennom økonomi-brillene sjeldent kategorisert som noe annet enn en luksus vi kun tidvis kan ta oss råd til.
Det som penger ikke kan kjøpe «De beste tingene i livet er gratis!» synger de i en gammel musikal. Det blir kanskje for enkelt å si til noen som ikke klarer
å betale husleien at det er gratis å se på måneskinnet. Men det er sant at det gode liv er noe større enn økonomisk trygghet. Dessverre finner vi ikke svaret i “økonomien”. Der vil det aldri være nok tid, penger, olje eller sement.
«Vi må roe ned, men det må bli på fritiden – utenfor økonomiens verden»
Planeten vi bor på sliter fordi vi drar så mange råvarer opp av den, river ned skog og mark, og tetter til ventilasjonssystemet i atmosfæren. Samtidig sliter folk seg ut i jobb og savner mer tid til det som gir livene deres mening. Vi kunne nok vært vel så fornøyd med et mer sparsommelig forbruk, men vi har blitt hektet på økonomisk vekst. Det er lov å synes at “her er så underlig”, når de politiske målene
er stadig økt materiell velstand og våre personlige mål er å utkonkurrere våre medmennesker. Da har økonomi-brillene sittet på så lenge at vi har glemt hvordan verden ellers ser ut. Det er på tide å ta dem av. For det er tross alt ikke bare økonomien vi lever i.
En organisasjon for alle med økonomifaglig interesse som mener en reform av økonomiutdanningen, som setter kritisk tenkning og virkelighetsnære problemstillinger i sentrum, er avgjørende for det 21. århundre.
BULLSHIT JOBS
– om jobber uten mening
Vi jobber som aldri før, men vi spør oss sjelden hvorfor. Hva skjer med oss når arbeidet føles meningsløst og hvordan kan fremtidens arbeidsliv se ut?
Tekst: Håvard Widerøe
Illustrasjon: Oda Haflan
Har du lurt på hva noen folk egentlig gjør på jobb? Du vet de med dress, airpods og skinnvesker. Du ser de på bussen på vei til Barcode. Men hva som skjer bak de lukkede dørene forblir et mysterium. Dunker de nedpå excel-ark, ringer kunder og holder viktige møter? Gjør de egentlig noen verdens ting? Kanskje de bare drikker kaffe og sender noen memes. Kanskje de har det antropologen David Graeber kaller en bullshit jobb.
I boka Bullshit Jobs (2018) spør Graeber hvordan vi fortsatt jobber like mye som før, til tross for all teknologisk fremgang det siste århundret. En kunne tenkt automatisering og teknologi skulle befri oss fra å slave rundt på kontorer. Det er ikke vanskelig å se for seg at vi kunne innført en tjuetimers-uke, og heller brukt tiden vår på ting vi egentlig ønsker – som å male, lære en ny oppskrift eller et nytt språk, ha tid til venner og familie. Men nei, vi har mindre oppgaver, men like mye jobb.
Hva skjer med oss når arbeidet ikke lenger føles meningsfullt?
Hva er en bullshit jobb?
En bullshit jobb er en jobb som er så meningsløs, unødvendig og skadelig at selv den som har jobben ikke helt skjønner hvorfor den eksisterer. I boka får vi høre om blant annet mellomledere, sekretærer, PR-agenter og dørvakter til bedrifter som strengt talt ikke trenger det. I alle historiene i boka får vi høre at
dette gjør folk dypt ulykkelige. Hva kan det komme av folk føler en tomhet ved meningsløst arbeid?
Hva gjør disse jobbene med oss?
«Wow, det høres jo ut som drømmejobben å få betalt for å gjøre ingenting.»
Men det er her paradokset oppstår, fordi de fleste opplever i stedet en form for fremmedgjøring. En tenker at en burde være glad – jobbene er ofte dessuten også godt betalt – men fordi en ikke er det, øker det bare følelsen av mistrivsel. Vi er lært opp til at arbeid skal bidra til samfunnet, men når det ikke gjør det er det lett å føle seg som en bedrager. En tenker en bedrar sjefen sin, men innerst inne vet en at en egentlig kun lurer seg selv. Det er kanskje ikke så rart at de gruppene som historisk ble satt til å arbeide uten at det egentlig var noe å gjøre, var fengselsfanger og slaver.
Gleden av å skape
Friheten til å lage leker og føle seg som en aktiv spiller er en vesentlig side ved det å være et menneske. Dette, mener Graeber,
er nøkkelen til å forstå hvorfor bullshit jobber føles så forferdelige. Med en bullshit jobb spiller en både et spill som en ikke har valgt, og hvor ingenting av det en gjør har noe å si. Dette får oss ikke bare til å føle oss ydmyket, en slutter også å eksistere.
Ideen om at arbeid som noe iboende godt I juli 1944 mens krigen herjet i Europa, satte en rekke ledende økonomer seg ned for å planlegge hvordan verdensøkonomien skulle bli etter krigen. Den viktigste oppgaven var å stoppe en ny Hitler fra å ta makten igjen. De kom frem til at en sysselsatt befolkning var det beste vernet mot fascistiske tendenser. Selv Arbeiderpartiet i dag har som uttrykt mål i å gi arbeid til alle, til tross for at det ikke alltid er klart hva de jobbene skal være. I dag har sånn sett arbeid blitt en dyd i seg selv, ifølge Graeber. Likevel er det ikke arbeid som gjør en rik i dag. Blant Norges 300 rikeste, er eksempelvis to av tre arvinger,
og de forvalter formuer på over svimlende 200 milliarder norske kroner. I stedet for å jobbe hardere, burde du heller blitt født i en annen familie.
En ny vurdering av verdifullt arbeid Graebers bok kan hjelpe oss med å tenke nytt om arbeid i dagens samfunn. Han peker på at de fleste jobber egentlig ikke produserer noe som helst: mesteparten handler om å ivareta ting og hverandre. Meningen av arbeid handler derfor ifølge Graeber alltid om andre mennesker. Dette er noe vi bør tenke på når det nå skrikes etter flere barnehageansatte, lærere og sykepleiere i Norge. Yrker som alle har til felles at de er rettet mot andre mennesker, og som krever empati. Kanskje er det akkurat disse yrkene vi bør løfte frem når vi forestiller oss arbeidets plass i fremtiden. Og hvis det er ett land som har alle forutsetningene til det, må det være et rikt land som Norge. Vi har muligheten til å skape et arbeidsliv hvor alle uavhengig etternavn får godt betalt og føler på mening i arbeidet.
Kunstig intelligens: Når robotene er mer
kreative enn oss
Illustrasjon: Trym Ekhaugen
Så, her sitter vi. I 2024. Kunstig intelligens skriver romaner, maler bilder, lager musikk og komponerer poesi. Du trodde kanskje kreativitet var vår siste bastion, menneskehetens stolte varemerke?
Husker du den gangen du måtte bruke hjernen for å finne på noe? Når du satt der med penn og papir (eller, ok da, tastatur) og forsøkte å lirke frem et snev av originalitet? Nå kan du bare lene deg tilbake og la en algoritme gjøre jobben. Ingen flere lange netter med skrivesperre, ingen mer eksistensiell angst over blanke dokumenter. Bare trykk «generer,» og vips – et mesterverk. Eller i det minste noe som ser ut som et mesterverk ved første øyekast.
Selvfølgelig, det er et par små baksider. For eksempel: Hva skjer når alt vi gjør ser ut som en kopi av noe som ble generert av maskiner? Hva skjer med den unike menneskelige touchen? Kanskje vi mister evnen til å skille mellom ekte kreativitet og noe som bare føles kreativt fordi en datamaskin har satt det sammen basert på et par milliarder datapunkter?
Å TA STATEN TIL RETTEN
Vel, tenk igjen. Nå har vi ikke bare outsourcet jobbene våre og datanalysen til robotene, men også fantasien vår. Vi har rett og slett fremmedgjort oss fra vår egen kreativitet.
Men vent litt, betyr dette at vi er blitt latere? Kanskje. Eller kanskje det er en befrielse? Hvorfor kaste bort tid på kreativitet når en AI kan gjøre det raskere, bedre, og med null behov for å sitte i timesvis og «vente på inspirasjonen»? Den algoritmen kjenner ikke til skrivekriser eller perioder med manglende motivasjon – den spytter bare ut innhold som om den
Og hva skal vi gjøre med all den tiden vi sparer? I stedet for å sitte der og bruke timer på å finne på noe genialt, kan vi bare la AI gjøre jobben. Men hva gjør
«Nå kan du bare lene deg tilbake og la en algoritme gjøre jobben»
vi da? Se på skjermen og vente på at maskinen skal tenke ferdig? Kanskje vi burde bruke tiden på å «skape» nye ting? Men vent, den jobben er jo også tatt. Så hva gjenstår?
Men nok om det.
Forresten, hvis du lurer på hvordan denne teksten ble til… tja, jeg kunne sagt at jeg slet meg gjennom en hard kreativ prosess, med kaffe ved min side og inspirasjon fra dypet av sjelen. Men nei. Sannheten er at hele greia ble skrevet av – ja, du gjettet riktig – kunstig intelligens.
*Resten av magasinet er ikke skrevet av kunstig intelligens
«Hva skjer når alt vi gjør ser ut som en kopi av noe som ble generert av maskiner?» – eller?
Natur og Ungdom har tatt staten til retten 3 ganger, men til tross for flere rettsaker fra vår side de siste årene, har ikke domstolen blitt mer tilgjengelig. Kanskje tvert om.
I januar tapte vi fjordsøksmålet og vant det nye klimasøksmålet i Oslo tingrett. I september satt vi med Greenpeace i Borgartings lagmannsrett. Natur og Ungdom tar kampen i retten for å sørge for riktig saksbehandling og riktig tolkning av lovverkene vi skal følge.
Hver gang krever regjeringsadvokaten at vi skal betale store summer av statens rettsutgifter. I fjordsøkmålet krevde de blant annet refusjon for en førsteklasse flybillett på 100 000 kr. Selv om det står i Aarhus konvensjonen at det ikke skal være uoverkommelig dyrt å ta miljøsakene til retten, står vi som organisasjoner
i fare for å betale flere millioner i våre egne og statens saksomkostninger. Slike prislapper fremmedgjør rettssystemet.
I rettsalen liker regjeringsadvokatene ofte å gjøre søksmålene til noe de ikke er: politiske omkamper. Det er ikke noe tvil om at vi har mange meninger om gruvedeponier og oljepolitikken. Men i rettsalen står kampen om de lovpålagte konsekvensutredningene vi trenger for å ha gode demokratiske prosesser, og tolkning av direktiver som myndighetene selv har sagt ja til.
Når regjeringsadvokaten argumenterer for at miljøorganisasjoner bruker søksmål som et politisk virkemiddel, så fremmedgjør de domstolene som et kontrollorgan. Alle lover er jo vedtatt politisk. Disse må også kunne utfordres, selv om det gjelder et betent tema.
Selv om vi ikke (kun?) vinner klimakampen i retten, fordi det ikke er i rettsalene politikken endres, så er domstolen et viktig kontrollorgan for å sørge for at også myndighetene følger lover og regler. Når myndighetene ikke gjør det – er det heller lite vits i å endre politikk, dersom den politikken ikke skal følges.
Når det på toppen av dette kommer millionregninger for rettsprosessen, så dyttes domstolen lenger og lenger unna den alminnelige borgeren som bare ønsker at også myndighetene skal følge de lovene vi alle plikter å følge. Akkurat derfor, når det er så fremmed for enkeltpersoner, er det fint at vi kan organisere oss, og bære både den økonomiske og omdømme byrden sammen. Søksmål styrker maktfordelingsprinsippet og demokratiet.
Tyven, tyven, skal du hete
For du stjal min beste venn: tiden min. Hva er oppmerksomhetsøkonomien? Og hvorfor er den viktig?
Tekst: Ylva Ullahammer Bordsenius, redaktør og nestleder i Attac Norge Illustrasjon: Ida Neverdahl
Dystopi og nåtid Kjente dystopiske bøker handler om fremtidsscenarioer hvor overvåkningen har gått så langt at det er «tankepoliti» og straffedom for kritisk tenkning. Med korte intervaller mellom hvert bzzz i lommen, eller på nabobordet, blir vi eksponert for tanketom underholdning i et kjør. Digital overvåkning, påvirkning og kartlegging av komplekse brukerprofiler er baksidene til «Big Tech»-selskap. Big Tech refererer til de største IT-selskapene i verden: Facebook, Google, Amazon, Apple og Microsoft.
Tiden vi bruker på å lese eller se på noe, avgir mer informasjon om oss enn man skulle tro: (u)vaner, preferanser, følelser og interesser. I sommer ble det medieoppstuss fordi Meta endret retningslinjene sine. Nå kan de fritt benytte all brukerdataen vår til opplæring av kunstig intelligens. Det betyr at dataen vi ubevisst har etterlatt oss, helt tilbake til da vi lagde profilene våre, vil benyttes for å påvirke oss.
Tenke sjæl og mene
Overvåkningskapitalisme er en form for informasjonsinnhenting som tjener kapitalismen. Informasjonen som
innhentes utnyttes for å påvirke oss, forbrukerne, til å bruke mest mulig tid på plattformer. Komplekse brukerdata om oss utnyttes av Big Tech for å tjene mer og kontrollere markedet. Dette innebærer å utnytte informasjon til å skreddersy reklame, å eksponere oss for mer av det vi i utgangspunktet ser på, og er kort oppsummert ikke en oppskrift på konstruktiv utvikling.
Oppmerksomhetsøkonomien refererer til markedsføring og merkevarestrategier som jobber på høygir for å kunne fange oppmerksomheten vår gjennom skreddersydde algoritmer, for å profittere. Algoritmene er utformet for at vi skal bruke appene lengst mulig tid.
«Politisk content»
I dag legger Meta føringer på hvilket innhold vi eksponeres for. Du må selv skru på hvorvidt du ønsker å se såkalt «politisk innhold» på Instagram. (NB: Miljø og klima er ofte underkategorier her.)
Innlegg kommer ikke opp i kronologisk rekkefølge, men styres av algoritmer.. Med en uendelig rekke foreslåtte innlegg, også styrt av algoritmer, vil scrolle-mulighetene ingen ende ta.
Hvordan ville sosiale medier vært utformet om de ble styrt etter sosiale- og miljøhensyn? Det er vanskelig å se for seg – litt som å forestille seg den moderne verden uten kapitalisme. Det som er skremmende er til hvilken grad vi normaliserer at “det bare er sånn”. Hva om algoritmene tilrettela for fellesskap, et mer bærekraftig økonomisk system, eller ikke å ha skremmende høy skjermtid?
«Oppmerksomheten min, og vår, er – som alt annet –en begrenset ressurs»
“Å skjerme seg”
Jo mer jeg har lært om oppmerksomhetsøkonomien og overvåkningskapitalismen, jo mer ubekvem har det gjort meg. Selv lagde jeg profiler på Facebook i 2009 og Instagram i 2011. Vi snakker om fryktelig mye innsikt i meg, som jeg selv ikke har innblikk i. Selv om “jeg ikke har noe å skjule”, betyr ikke det at jeg vil blottlegge meg for anonyme aktører som tjener på innsikten i vanene mine. Til tross for alle
mine timer på Instagram og fjesboka, har jeg valgt å gå “så langt” at jeg har valgt å slette begge deler. (Foreløpig ikke FB fordi jeg faktisk ikke får til å slette den.)
Men det er jo veldig radikalt?» har folk sagt til meg. Ja, i en viss forstand er det radikalt… Men det er viktig å huske på at ordet radikalt betyr å gå helt ned til rotårsaken til noe. Jeg gidder ikke “akseptere” utviklingen vi passivt innfinner oss i! Valget mitt er derfor radikalt, fordi jeg røsker tak i problemet. Jeg logger meg av for å koble meg på. Mer tilstedeværelse, flere tanke- og følelsesprosesser som ikke holder meg våken nattestid, men som tar sted underveis i løpet av dagen. Litt skummelt, og veldig digg. Et like mye politisk, som personlig valg.
Tid = en begrenset og verdifull ressurs Jeg har landet på denne beslutningen etter å ha brukt tid (som for øvrig er en verdifull ressurs) på å lese meg opp på temaet. Et sitat som satte en støkk i meg var: «Vi kan bare løse klima- og miljøkrisen hvis vi kan løse oppmerksomhetskrisen» (Johann Hari).1 La meg være tydelig: jeg skal ikke slutte å bruke fantastisk teknologi og møteplasser for likesinnede,
men jeg har lyst til å bruke apper som ikke misbrukes for psykologisk og politisk påvirkning. Dette er et helt legitimt krav. Oppmerksomheten min, og vår, er – som alt annet - en begrenset ressurs.
Oppmerksomhetsøkonomien er viktig å skjønne seg på, fordi hele dens vesen søker å forstå og påvirke oss. Den preger oss, hverdagen og samtiden vår, til en så stor grad at vi ikke kan ignorere det. Jeg gleder meg til fremtidige sosialt baserte plattformer, som fører oss sammen og som ikke tjener på at vi sitter isolerte hver for oss. Men for at alternativer skal kunne vokse frem, trenger vi at folk setter foten ned mot algoritmer som ikke tjener noen av oss
Hvordan vi bruker tiden vår har kanskje aldri vært en mer politisk handling enn i samtidens kontekst.
på neste side
Bokanbefalinger
Skru på politisk innhold
1 Hari, Johann (2023) Stjålet Fokus. Cappelen Damm
Når ville dyr blir fremmede
BOKANBEFALING
Hvis du vil lære mer om oppmerksomhetsøkonomien anbefaler redaktøren:
The Age of Surveillance Capitalism av Zuboff, Stjålet fokus av Hari, og How to Do Nothing, Resisting the Attention Economy av Odell, og Hvordan knuse overvåkningskapitalismen av Cory Doctorow.
OBS: Hvis du vil lære om demokratisk digitalisering og lignende tema, har organisasjonen Attac Norge mye stoff på nettsiden deres.
Tekst: Sindre Brennhagen, naturfilosof Illustrasjon: Hanna Nysaether
Det er ikke lenge siden det bugnet med ville dyr på jorden. På få tiår har det endret seg. Spesielt etter 1970 har forskere sett en drastisk nedgang. Men de dør ikke hovedsakelig på grunn av jakt. Snarere minker verdens dyrebestander ofte på grunn av såkalte arealendringer. Det innebærer at mennesker ødelegger naturen dyrene lever i.
«Vi
må vite hva vi har, for å forstå hva vi kan miste»
Nesten 70 prosent av alle utrydningstruede plante- og dyrearter er truede fordi habitatene (levestedene) deres går tapt. Når mennesket legger beslag på naturen, presser vi dyrene ut. Når dette skjer over hele kloden, blir resultatet nedslående. Et trist eksempel som illustrerer dette, er at det finnes nesten ti ganger så mange McDonald’s-restauranter i verden som det finnes ville tigre.
Da og nå
Arne Johan Vetlesen er en av Norges viktigste filosofer. Han har skrevet en rekke bøker om klima, natur og dyr. I et intervju med tidsskriftet Samtiden i 2017 avsluttet Vetlesen med å si: «Vi vet ikke hvor dyrene er når de dør.» Med dette utsagnet peker han på hvordan forholdet vårt til ville dyr har endret seg på relativt kort tid.
Før levde man tett på naturen. For noen generasjoner siden var det
også mye mer av den. Nesten halve Norge var villmark rundt år 1900. I dag er cirka én prosent det man kan kalle urskog. Våre forfedre hadde altså en annen nærhet til dyrene som levde i skogen, i vannet og som svevde over dem på himmelen.
Nå er vi mindre utendørs enn noensinne før. Mange av oss, både unge og voksne, kan ikke navnet på vanlige plantesorter og fuglearter. Dessuten bor et økende antall mennesker i byer. Faktisk bor over halvparten av jordens befolkning i urbane strøk, langt unna naturen. Dette gjør noe med synet vårt på dyr. Vi blir fremmedgjorte fra dem.
Fremmedgjøring
Fremmedgjøring skjer når relasjonen mellom oss og dyrene blir forstyrret, hindret eller skadet. Når de ikke lenger lever i nærheten av oss, får vi mindre å gjøre med dem i hverdagen. Vi ser dem ikke, behøver ikke vite noe om dem, trenger ikke bry oss. I verste fall leder dette til at vi glemmer hvor viktige dyrene er og
har vært for oss. Blir avstanden mellom oss og villdyrene for stor, risikerer de å gå i samfunnets glemmebok.
Hvorfor er dette uheldig? Fordi vi må vite hva vi har, for å forstå hva vi kan miste. Mange mener at så lenge vi har tamme dyr vi kan spise og kose med, spiller det ingen rolle om fuglene på hustaket eller rådyrene i skogen forsvinner. Men de tar skrekkelig feil.
«Mange ville dyr er i dag utrydningstruede. Det blir stadig færre av dem, men vi merker ikke at de forsvinner»
Dyrene er her fortsatt Ville dyr har gjennom hele historien vært uvurderlige for oss mennesker. Vi har jaktet og blitt jaktet, spist og blitt spist. Vi har laget klær og redskaper av dem, og vi har beundret, fryktet, elsket og hatet dem. De har varslet oss om godvær og uvær, og vi har tolket deres bevegelser som tegn på årstidenes skiftninger og nærmiljøets helsetilstand.
Av og til kan det synes som om alle piler peker nedover for jordens naturmangfold. Men når alt ser dystert ut, bringer det fargerike villdyrlivet med seg håp og inspirasjon. Enhver gaupe, blåhval og nøtteskrike minner oss om at kampen ikke er tapt.
PÅ ZUCKERBERGS VILKÅR
Hva gjør det moderne medielandskapet med engasjementet vårt?
Tekst: Freia Catana
Illustrasjon: Kristofer Mattsson
Moderne aktivisme
En venninne av meg snakket om hvordan hun føler at hun er på undertrykkerens side dersom hun ikke aktivt tar avstand til dem på sosiale medier. På samme tid mistenker hun at det ikke har noen reell effekt, eksempelvis å dele en story om hva som skjer i Palestina. Det er litt av et paradoks. Sosiale medier har gjort det enklere enn noensinne før å engasjere seg, men digital aktivisme føles gjerne mindre virkningsfull enn andre former for engasjement.
Noen studier tyder på at generasjonen min er mindre politisk aktiv enn tidligere generasjoner, i hvert fall om man ser på tradisjonelle arenaer for aktivisme. Til gjengjeld er en stor andel av oss politisk aktive på sosiale medier. For ikke så lenge siden stalka jeg, som man jo gjør, en dansk ungdomspolitiker på Instagram. Bioen hans lød «sporadisk Instagram-story kriger». Det er muligens et beskrivende begrep for en hel generasjon.
Hvor får vi med oss nyheter?
Tall fra SSB viser at en av tre ungdommer mellom 16 og 24 år ikke følger med på nyheter i tradisjonelle medier (TV, radio,
nett- eller papiravis). 18% unngår nyheter fullstendig, og 17% følger utelukkende med på nyheter gjennom sosiale medier.
«Når profitt kommer før alt annet, og både medieplattformer og aktører styres av hva som gir mest spenn, går det på bekostning av noe»
Selv om det er forståelig at drøyt én av fem unge nordmenn kun leser nyheter via sosiale medier, er det problematisk. Tradisjonelle, redaktørstyrte nyhetsmedier har mekanismer som sikrer at informasjon er faktasjekket og overholder etiske retningslinjer. På sosiale medier, derimot, er det fritt fram for alle og enhver å dele informasjon, uansett om den er misvisende eller direkte feil. Videre gjør algoritmer at man lett
kan ende opp i ekkokamre, og det er menneskelig ikke alltid å kunne skjelne mellom hva som er sant og ikke i det som kalles “the post-truth era”.
Den fjerde statsmakt
Man kan spørre om journalistikken, den fjerde statsmakt, gjør jobben sin om de i stedet for å opplyse om viktige saker og kontrollere hvorvidt politikere holder løftene sine, i større grad beveger seg mot et tabloid format der clickbait vinner over den ellers viktige rollen som “vaktbikkje”.
Det større problemet er at nyhetsmedier trenger inntekter for å overleve, og at betingelsene for å overleve som nyhetsmedium i 2024 er noe helt annet enn de tidligere har vært. Først kom TV og internett, siden sosiale medier, og endret fundamentalt betingelsene for nyhetsmedier. Om det som gir flest klikk og visninger ikke er det en snobb som meg vil kalle kvalitetsjournalistikk, nei, da er det naturlig nok at det blir mindre kvalitetsjournalistikk. Altså må vi som forbrukere også støtte den gode journalistikken som vi vil se mer av.
Fremmedgjøring Det primære målet med plattformer som Facebook, Instagram og X er profitt. Plattformenes design skal først og fremst få deg til å bruke mediene så mye som mulig, slik at du etterlater data som igjen kan selges til tredjeparter når de sender deg skreddersydde reklamer.
Når profitt kommer før alt annet, og både medieplattformer og -aktører styres av hva som gir mest spenn, går det på bekostning av noe. For eksempel virker bruk av sosiale medier til å henge sammen med en økning i depresjon, ensomhet, svekket konsentrasjonsevne, dårligere hukommelse, spredning av feilinformasjon, ekkokamre og ekstremisme. Du trenger ikke se lenger enn til USA for å se hvordan sosiale medier har akselerert polariseringen av et splittet folk.
«Sporadisk
Instagramstory kriger»
Riktig nok kan sosiale medier også være et nyttig verktøy, og det er unektelig mye positivt som har kommet med dem, også. Men det er mange måter man kan innrette sosiale medier på, og når målet om profitt kommer først, går det på bekostning av noe. Mange av de negative konsekvensene jeg har nevnt, ville kunne reduseres dersom medieplattformene tok sosialt ansvar for den enorme makten de har.
Det store bildet Zuckerberg og Musk kommer ikke til å sette sosialt ansvar over profitt på eget initiativ. Derfor er det avgjørende at politikerne tar tak i problematikken. Mens vi venter på at politikerne skaper bedre regulering av medieplattformer bør vi selv ta ansvar for medievanene våre. Ikke fordi det er oss som forbrukere som burde sitte igjen med ansvaret, men fordi det per i dag reelt sett er der det er rom for det. Så, kjære leser, jeg håper du vil tenke over hvordan du følger med i nyhetsbildet, og hva medieforbruket ditt gjør med deg og måten du forholder deg til verden på.
BRUKRØYSteRetteNDIN
4.-8. januar 2025 har vi landsmøte igjen, då skal vi behandle masse sakar mange av oss kanskje ikkje har høyrt om før. Derfor har eg laga ei lita oversikt her, til den eller dei som ikkje har forstått kva desse dokumenta vi skal behandle er, og kva dei faktisk har å seie for Natur og Ungdom (NU).
Kva er organisasjonsprogrammet?
Når vi bestemmer kva organisasjonsprogrammet vårt skal innehalde (altså at vi vedtek det) bestemme vi kva NU skal gjere. Programmet inneheld alle planane og måla våre for kor mange medlem vi skal vere i organisasjonen, kor mange arrangement vi skal ha, og alt anna vi skal gjere resten av året for at Natur og Ungdom framleis skal vere den kulaste ungdomsorganisasjonen å vere aktiv i.
Kva er vedtekter?
Vedtektene våre er NU sine eigne lover. I vedtektene våre står alt ein treng å vite om landsmøtet, om formålet med organisasjonen, om medlemskap i organisasjonen, om dei ulike styra i organisasjonen, og så vidare. Vedtektene avgrensar og legg føringar for kva som er akseptabelt og ikkje i vår organisasjon. Dette er noko som alle medlem bør vere klar over. Vedtektene krev 2/3 fleirtal for at noko skal endrast.
Kva er endringsforslag?
Kvart år endra vi både politikken vår og prioriteringane våre på landsmøtet, der alle i organisasjonen kan vere med og bestemme. For å endre politikken vår kan du sende inn eit endringsforslag. Les om fristane for endringsforslag på nu.no/lm.
Men først, kva er landsmøtet?
Landsmøtet er ei samling av delegatar (representantar) frå lokallag og fylkeslag i heile landet. Her bestemme vi saman kva NU skal meine, gjere og kva vi skal gjere det neste året.
Kven kan kome på landsmøtet?
Alle lokallag får eit visst tal delegatar (representantar) dei kan sende til landsmøtet. Talet er avhengig av kor mange medlem som er registrert i lokallaget, og dette er forskjellig kvart år. For å sjekke kor mange ditt lokallag kan sende kan du gå inn på nu.no. Kanskje kan lokallaget ditt få fleire delegatar om de vervar nok medlem?
Kva er arbeidsprogrammet?
Arbeidsprogrammet er, slik som organisasjonsprogrammet, ein plan for året. Dette programmet inneheld dei politiske hovudsatsingane til Natur og Ungdom, altså sakane sentralstyret skal prioritere Lokallag og fylkeslag lagar eigne arbeidsprogram, men det nasjonale arbeidsprogrammet legg føringar for kva sentralstyremedlemmane jobba med, og då også rammer for kva dei kan prioritere å bruke tid på. Før landsmøtet kan du tenke på kva DU syns NU skal gjere det neste året, slik at du kan delta i debatten!
Kva er miljøpolitisk plattform? MP?
Miljøpolitisk plattform er eit samla dokument med alt NU meiner. Dersom du er usikker på kvar vi står i ei sak, kan du gå inn her og sjekke. Har du til dømes tenkt at vi ikkje har ei meining om kva vaskehallar bussar burde vaskast i? Dette har vi nemleg politikk på, og kan vere kjekt å lese gjennom!
Kvifor er det viktig å bruke røysteretten i organisasjonsdemokratiet?
Natur og Ungdom er ein grasrotorganisasjon. Det vil seie at det er alle i lokallaga og fylkeslaga som skal bestemme kva vi skal meine og gjere. Den store verdien av grasrota er at vi i lag finn ut kva som er viktig å gjere og meine om alt innanfor klima og miljø, og når fleire deltek i organisasjonsdemokratiet, blir det mindre makt hos enkeltpersonar i organisasjonen. Det er dødsviktig!
Visste du at Solhatt er den eneste økologiske frøprodusenten i Norge? Solhatt forsker og avler på urnorske frøsorter som er tilpasset norsk klima. Norsk frøproduksjon er viktig for matsuverenitet og klimatilpasning. Solhatt tilbyr et stort utvalg økologiske frø av grønnsaker, urter og blomster til både hobbykunder og småskala grønnsaksprodusenter.
Tekst: Conrad King, studerer utviklingsstudier på OsloMet
Illustrasjon: Ella Forsberg
Hvem eier maten i kjøleskapet ditt? Tenker du noen ganger over hvem sin mat du faktisk kjøper og spiser? Hva om jeg fortalte deg at maten i kjøleskapet ditt verken kan sies å være din, naturens eller bondens? Frømonopol og eiendom er kanskje ikke noe du tenker på når du kjøper og spiser mat, men er likevel både viktig og dagsaktuelt.
Eieren av maten du spiser må spores tilbake til starten av matproduksjonen, nemlig frøet. All mat er avhengig av frøet. Enten det er grønnsakene du spiser eller maten til dyrene som blir til kjøttproduktene dine. Vi, i fellesskap, er dermed også avhengig frøet, men menneskers rett til frø trues. Det betyr at rettigheten vår til mat trues samtidig. Det skjer i det globale nord og det globale sør, og årsaken er ingen hemmelighet.
«Ved å nekte bønder retten til å ta i bruk generasjoner av kunnskap og erfaringer, går det tapt store kulturarver»
Fingeren kan pekes på en liten håndfull aktører, som blant annet BASF, Bayer, Dowdupont inc. og Chemchina. Disse selskapene kontrollerer rettigheten til mer enn 60% av verdens frø som dyrkes. De har et frømonopol. Med hjelp fra The World Trade Organisation (WTO) har disse selskapene gjort det nærmest umulig for bønder i det globale sør å selge det de tradisjonelt hadde dyrket på
markedet i det globale nord. Bøndene må velge fra et lite utvalg av det som kalles “high yield varieties” (HYV).
HYV-frø skapes av selskapene for å gi større og bedre avlinger, men er flere steder uegnet til å dyrkes, og er med på å ødelegge det lokale biologiske mangfoldet. I tillegg er frøene helt avhengige av dyr kunstgjødsel, insektmiddel, og store mengder vann. Det betyr en belastning på økosystemer, vannforsyninger, og økonomisk risiko for bøndene.
HYV-frø ansees også som “intellektuell eiendom”, det vil si at genene og egenskapene til frøet, (som i de fleste tilfeller har oppstått i naturen) eies av selskapene. Dette betyr i praksis at bøndene må kjøpe de samme frøene sesong etter sesong, og dermed forplikter seg til disse som eneste alternativ. De har med ikke juridisk tillatelse til å plante frø fra deres egne tidligere avlinger.
Ikke bare er dette fullstendig ulogisk og urettferdig ovenfor bøndene, det har negative konsekvenser for hele menneskeheten. Ved å nekte bønder retten til å ta i bruk generasjoner av kunnskap og erfaringer, går det tapt store kulturarver. Og ved å nekte bønder i det globale sør retten til å velge selv hva som dyrkes, og hvordan det skal dyrkes, mister både økosystem og mennesker utallige plantesorter og mat-valg På grunn av unødvendige restriksjoner og krav, er ikke dette maten eller plantesortene du og jeg spiser. Vi spiser derimot mat fra frø skapt i laboratorium. Frø som er fremmed for både bønder og økosystemer.
Selv om det allerede er ufattelig mye som har gått tapt i kampen mot frømonopo-
«I en tid hvor effektene av klimaendringene har blitt mer enn tydelige, er bønders kunnskap om bærekraftig jordbruk og tilpasningsdyktighet helt nødvendig»
let og industrijordbruk, betyr det ikke at kampen er over og at ingen ting kan gjøres. I flere år har mange kjempet for at småbønders rett til frø må gjøres om til en av FNs menneskerettigheter. Sikret rett til frø betyr en sikret rett til mat, inntekt, og kultur. I en tid hvor effektene av klima endringene har blitt mer enn tydelige, er bønders kunnskap om bærekraftig jordbruk og tilpasningsdyktighet helt nødvendig. Du kan selv bidra i kampen mot frømonopol ved å spise lokalt dyrket mat, være bevisst over hva du spiser og hvor maten kommer fra, samt å opplyse andre rundt deg til hvordan og hvorfor de bør gjøre det samme.
Coordination SUD, (2017), The right to seeds: a fundamental right for small farmers!, https://grain.org/bulletin_board/entries/5739-the-right-to-seeds-a-fundamentalright-for-small-farmers Organic seed alliance, (30. 6. 2023), A Guide to Seed Intellectual Property Rights, https://seedalliance.org/publications/a-guide-to-seed-intellectual-property-rights/ Better Planet Education, (N.D.), Seed Saving - Who Owns the World’s Seeds?, https://betterplaneteducation.org.uk/ factsheets/seed-saving-who-owns-the-world-s-seeds
Frykt for sopp
Tekst: Anneli Rystad Aune
Illustrasjon: Kaspar Rønningen
Idag bor majoriteten i storbyer, og er (sånn sett) frakoblet naturen. Vi får også tak i alle varer vi trenger på butikken året rundt, og kan til og med få det levert på døra. Det pleide å være en vanlig matauk aktivitet for familien. I dag har artslære forsvunnet fra skolepensum, og det å dyrke og sanke sin egen mat er ikke en nødvendighet lenger. Dermed har mye kunnskap om natur gått tapt. Mange er til og med redd for sopp, i fare for at de kan være giftige. Noe av frykten er rasjonell, siden det finnes noen veldig giftige sopper, men mye er helt ufarlige, og til og med gratis delikatesse. Her kommer en liten beretning om hvorfor sopp er livsviktig og fantastisk.
Skattejakt
Å plukke sopp er som å gå på skattejakt, og er kilde til mestring og lykke Faktisk produseres lykkehormonet dopamin når man finner en sopp. I tillegg er sopp næringsrikt og inneholder både protein, D-vitamin og andre mikronæringsstoffer, som kan være vanskelig å få i seg som vegetarianer. Noen av soppene regnes som delikatesser, f.eks. kransmusserong som kan selges for 1000 kr pr. sopp til gourmet restauranter. Sopp er også viktig mat for andre arter og med på å bryte ned dødt organisk materiale. De bidrar til nedbrytning, som frigjør næringsstoffer for andre planter sånn at de kan brukes til ny vekst. Dermed er soppen både vaktmestre og ingeniører, som er med på å rydde opp og skape nytt liv.
Mykorrhizza
Mange soppgrupper lever i intrikate symbioseforhold sammen med planter. Faktisk så er de fleste soppene som kommer om høsten, f.eks. kantarell, steinsopp og fluesopp partnere med trærne rundt seg. Disse soppene er bare 1% av kroppen, og resten finner vi under bakken som lange tynne tråder som kan minne om nervesystemet. Soppen gir trærne vann og næring, og beskytter de mot andre skadelige sopper og insekter. Til gjengjeld får soppen karbon fra treet, som lagres i bakken. Trær kommuniserer via sopprøttene ved å sende hormonsignaler til hverandre, litt som skogens internett.
Utrydningsfare
Mange av disse nedbrytsoppene og mykorrhizaasoppene er rødlista, og faktisk er 30% av alle soppartene i Norge trua. Sopp plukkere er viktige naturforvaltere, siden de er ute og følger med på endringer i naturen. Derfor er det viktigere nå enn før å ha kunnskap om soppens rolle og nytteverdi i naturen, sånn at vi kan ta vare på den. Sopp er fantastisk! Så gjerne send en takk til soppen neste gang du er på tur. Vi kan takke de for at de er kilde til mat, karbonlagring, nedbrytning, kommunikasjonsnettverk og mye mer. God sopptur!
Informasjon om illustrasjonen
Malingen ble laget ved å samle matblekksopp i et forseglet glass, som fikk stå 48 timer. I løpet av denne tiden fordøyer soppens skiver seg selv ved hjelp av det absorberte vannet, og danner en gråskitten væske. Dette fenomenet kalles ”deliquescence” på engelsk. Jeg filtrerte den grå, slimete blandingen gjennom en sil og kokte den deretter. Under avkokingen ble blandingen saltet tungt for økt holdbarhet. Malingen fikk koke til konsistensen var fin (fleksibelt mellom tynn gråmaling, tykkere mørk blekk, og tørr svart vannmaling).
Malingen har en spesiell og rar lukt. Den er vannløselig, og er lett å vaske bort fra klær og overflater, selv etter at den har tørket. Saltet gir økt holdbarhet, men gir den en kornete tekstur når den tørker, som kan gjøre det vanskeligere å lage detaljer. Uten salt er malingen finere, men den vil da har kortere holdbarhet. Malingen er ikke farlig å ta på, og er til og med spiselig, men smaker bittert.
Maleriet ble malt med pensler på akvarellpapir, med barberblad for highlights. Det tåler ikke vann og vil trolig mugne om det blir fuktig. Scann QR-koden for å se selv!
PS: vil du lære mer om skogens betydning? Sjekk ut skogglede.no
MILLIARDÆRØYA
– INTRIGER OG FAMILIEDRAMA OM OPPDRETTSNÆRINGENS KYNISKE PENGESPILL
Tekst: Laura Vaagland, kulturredaktør i Putsj Foto: Sebastian Bjerkvik Illustrasjon: Natanya Hercz
Netflix’ første norske egenproduserte serie, Milliardærøya, finner sted på den fiktive øya Brima utenfor trøndelagskysten, basert på øya Frøya der flere av de største lakseoppdrettsaktørene holder til. Serien handler om to konkurrerende lakseoppdrettsfamilier, som bruker skitne triks for å sette hverandre ut av spill. Den ene intrigen avløser den neste i et såpeoperadrama på et sted der alle kjenner alle, og penger og lojalitet splitter familier og lokalsamfunn.
Serien blir overstadig såpete, og alt er satt på spissen, men den klarer likevel å skape et inntrykk over hvor profittinnbringende (og kynisk) lakseoppdrettsnæringen er. Jeg vet ikke om serien er verdt å se for underholdningens skyld, men at den skaper et om enn fiktivt vindu inn i lakseoppdrettsindustriens hemmeligheter, tror jeg på. Jeg skulle bare ønske den i større grad tok opp de mange problemene næringen står overfor og som det virker som om ingen har vilje til å ta tak i.
Helt siden starten på det norske lakseeventyret på 80-tallet har det manglet reguleringer og kontroll. Oppdrettsnæringen er i hardt vær for tiden, og med god grunn. Som følge av profittjaget som råder drives oppdrettsmerdene intensivt: noe som fører til ekstremt høy dødelighet, sykdommer og parasitter som lakselus. Fisk kjenner smerte, og dyrevelferden i merdene er svært mangelfull. Den fremavlede oppdrettslaksen rømmer fra merdene og sprer lakselus, sykdommer og genene sine til de få gjenlevende villaksbestandene i elvene langs kysten. De besudlede genene spres til sine ville forgjengere og gjør dem på
sikt mindre overlevelsesdyktige i det naturlige habitatet.
Serien tar så vidt opp temaer som rømming og lakselus, men i for liten grad. Den er altfor forsiktig i sin satire, selv om de overdrevne karakterene er humoristiske. Det handler om forretninger og penger, men det handler også om et splittet lokalsamfunn der noen blir rikere og rikere på andres, og hele samfunnets, bekostning. Villaksen utryddes, lakselusen sprer seg og 100 millioner laks dør av sykdommer og infeksjoner årlig, ifølge Veterinærinstituttets tall for 2023. Samtidig topper oppdretterne listen over landets rikeste.
Flere hevder at oppdrettsselskapene spiller en viktig rolle i lokalsamfunnene på kysten - ved å bidra til oppbygging av infrastruktur og arbeidsplasser. Oppdrettsnæringen bidrar til økt sysselsetting der de holder til, men dersom arbeids-
plassene som kommer til går på bekost ning av lokale fiskere og industri, kan det diskuteres i hvor stor grad denne utviklingen er positiv. Dessuten har industrialiseringen av oppdrettsanleggene bidratt til at store deler av arbeidskraften hentes utenfor lokalsamfunnene. Det kan delvis stemme at næringen kan virke positivt for lokalsamfunnet, men kun dersom de tar dyrevelferd og miljøkrav på alvor.
Dersom det skal være forsvarlig å støtte lakseoppdrett, kreves store endringer i produksjonen. Lukkede merder vil kunne bidra til å hindre lakselus og gjøre oppdrettet mindre avhengig av kjemikalier. Kun ved hjelp av store investeringer vil lakseoppdrettsnæringen kunne bli mer bærekraftig, men kanskje milliardærene selv kan ta en del av støyten? Frem til regjeringen og næringen kommer på banen med konkrete tiltak, kan vi heldigvis trøste oss med en middels god serie om laksemilliardærenes løgnaktige liv i sofakroken.
En øyeåpnende bok om de mørke baksidene av den moderne klesindustrien.
Tekst: Laura Vaagland, kulturredaktør i Putsj Foto: Flux Forlag
Engjennomsnittlig nordmann i 2023 hadde 378 plagg i klesskapet, og det ble i 2022 importert 75 000 tonn klær til Norge. På verdensbasis er det ingen sikre tall på hvor mange klær som produseres hvert år, men de blir flere, billigere, og lages oftere av syntetiske fibre. Niels Christian Geelmuyden har skrevet en bok om de mange mørke sidene ved klærne våre og den globale klesproduksjonen. Han påpeker at selv om gjenbruk er positivt, eksporterer Fretex og UFF mer enn 90% av klærne de får inn til land med dårligere avfallshåndtering enn Norge. Opplysninger kommer på løpende bånd og understreker hvor mye det haster å endre systemene bak klesproduksjonenfor klima, naturen, fiskene, forbrukerne og ikke minst arbeiderne.
Dagens klesproduksjon hevdes å være skyld i en kraftig økning innen moderne slaveri, og en rapport fra FN-sambandet
plantningsevnen og sædkvaliteten til de rammede artene har angivelig sunket drastisk som følge av eksponering for kjemikalier rundt oss, blant annet gjennom klær. De er tillegg kreftfremkallende, noe arbeiderne i alle ledd av produksjonen påvirkes av. Klærne skiller også ut uhåndgripelige mengder mikroskopiske plastpartikler som snart er å finne i alt liv i havet.
Drepende kledelig er full av faktabasert kunnskap, statistikk og tall. Og derfor tung å lese. Det er viktig å få denne kunnskapen opp i dagen, slik at vi kan hindre overforbruket, slaveriet, kjemikalie-, og plastspredningen. Boken er et godt bidrag, men jeg frykter at mengden informasjon gjør det lett å se seg blind for de store sammenhengene, og at en lettere fordøyelig oppsummering ville gjort informasjonen mer tilgjengelig.
Styrke: Får frem laksemilliardenes bismak. Svakhet: overspilt såpedrama med manglende satirisk spiss. Apropos!:Vissteduat Åpenhetslovenendelighar blittstadfestetinorsklov? Åpenhetslovenbetyratvi somforbrukereharretten arbeidsforholdenetilinnsynihvordanharværtvurdererforåproduseredetviåkjøpe.LesmerpåFramtidenivåre hendersnettside!
(2021) anslår at over 50 millioner mennesker lever i ufrihet. Slaveri er forbudt i alle land, men smutthullene i regelverkene er mange. Noen av de groveste tilfellene for tvangsarbeid er registrert i Xinjiang-provinsen i Kina, der utnyttelse, kastrering og deportering av folkegruppen uigurene knyttes til en femtedel av verdens produksjon av bomull.
Vi liker billige klær. Vi liker å følge trender og å kaste klærne våre etter kortsiktig bruk. Klesproduksjon har blitt lagt til områder og land som ikke betaler arbeiderne sine rettferdige lønninger for å sikre lave priser. Her er Shein og Temu verstingene - men likevel favorittene til oss nordmenn. Organisasjonen Walk Free konstaterte i 2022 at tekstilarbeidere i Bangladesh må tjene 40% mer enn de gjør for å få sine grunnleggende behov dekket. Tekstilproduksjonen er ansvarlig for en umenneskelighet det er vanskelig å forstå omfanget av.
Geelmuydens tar for seg problemene tilknyttet produksjonen av fibrene som brukes i klærne våre. Syntetiske fibre, som akryl og nylon, utvinnes av olje og behandles med sterke kjemikalier for å gi ønskelig tekstur og farge. Kjemikaliene er skadelige for fiskene og fuglene som får dem i seg, men også for oss. For-
Til tross for til tider overveldende mye informasjon, er budskapet viktig: det haster å endre dagens klesproduksjon. Geelmuyden avslutter med en liste over punkter du og jeg kan ta med oss for å hjelpe å dra lasset i riktig retning: Kjøp færre klær; reparer dem du har; unngå syntetiske fibre så langt det lar seg gjøre; se etter miljømerkene Oeko-tex, GOTS og Svanemerket, og Fairtrade-sertifisering for å unngå å støtte slaveri. Kjøp brukt, og gi brukte klær til venner og familie; sy dem om, eller arranger byttemarked.
Det er heldigvis mange som ser baksiden av klesproduksjonens medalje og jobber for å bedre den – dersom vi alle gjør litt, gjør det mye.
Boken Drepende kledelig er skrevet av Niels Christians Geelmuyden, og ble utgitt i 2024 av Flux Forlag.
Tekst: Idil Akdos
Ressursblindhet
Ilustrasjon: Sigrid Brænd
Oversatt av: Ylva Ullahammer Bordsenius
Naturen er for noen det som eksisterer utenfor det menneskelige, vårt fysiske rom og personlige opplevelse. Det er villmark vi ikke har beslaglagt. Det er ikke knyttet til teknologi, det er ikke der vi lager kunst, driver handel, eller samles. For noen er naturen bare der vi ser trær, fjell, urørte landskap, fritt fra menneskelig innblanding.
Vel, vi tar ikke feil, det blir stadig vanskeligere å se et mangfold av liv i byer. Uten tvil er det vi har i byen materialer. Og materialer kommer fra naturen, gjør det ikke?
Den vanlige oppfatningen er at når materialer endres teknologisk, anses det ikke lenger som naturlig, men snarere menneskeskapt. Det skilles fra sin opprinnelse – ikke bare fra sitt opphav, men oppheves også fra sin økologiske eksistens. Fokuset endres til teknologien som omformer det til sin moderne form, og denne omdannelsen er det som definerer dens nye identitet.
Se rundt deg. Tenk på en blyant, en leirpotte, en jernpanne, eller bomullsklær.
Bomull begynner som det myke, beskyttende laget rundt bomullsfrø. Har du noen gang plukket bomullsfrø? Dette fibret, en uunnværlig del av hverdagen din, kommer direkte fra en plante. Hver dag kler vi oss, spiser, og lever med naturen.
Dette perspektivet understreker et skille mellom det som anses som «naturlig» og det som er formet av menneskelig innovasjon. Når et materiale er proses-
sert – om det er tre omgjort til møbler, mineraler hentet ut for elektronikk, eller planter til industrielle produkter – mister det kontakten med det komplekse økologiske nettverket det en gang tilhørte. Isteden, blir det en del av en menneskeskapt verden der verdien og funksjonen blir definert av teknologien og formålene vi tillegger det.
I dette synet er naturen bare ren så lenge den forblir urørt av menneskehender, og når omgjort, representerer den ikke lenger sin opprinnelige form eller økologiske formål. Hvis det er sånn du forestiller deg naturen, er ikke fremmedgjøring fra den en naturlig konsekvens?
Når vi begynner å spørre, «Hva er ting laget av?» begynner vi å se at mye av det vi kaller menneskelig innovasjon kun er naturens oppfinnsomhet, omformet. Teknologi visker ikke vekk den naturlige verden; den bygger på den. Naturen omringer oss, selv når vi ikke kjenner den igjen.
SE OSS INN I ØYNENE, JONAS
Tekst: Johanna Haukanes Leivestad, fagansvarlig for hav i NU
Foto: Tale Løkeland Ryste
DaArbeiderpartiet vant valget i 2021, sa Jonas Gahr Støre at han hadde sett sine to barnebarn i øynene og lovet at han skulle gjøre alt han kan for å levere på klima. Det var nok få av oss som trodde han skulle holde dette løftetkanskje ikke barnebarna hans en gang.
Likevel må jeg si at jeg stadig blir overrasket over hvor elendig det går an å levere. Det verste er at jeg tror politikere som Støre innerst inne vet at den mangelfulle måten vi forvalter naturen vår på i dag, og at letefesten i oljenæringen, ikke får oss ut av krisen vi står i nå, men heller bidrar til forverring.
«Men stakkars meg, det er jo så vanskelig», tror jeg at de tenker for seg selv. Det er så mye lettere å bygge dyre unødvendige veier over sårbar natur. Da kan de klappe
hverandre på skuldrene, ta en skål og si «se på dette mann, det var det vi som bygde, så flinke vi er, nå kommer alle disse hyttefolkene fortere frem». Og så er det jo så gøy å dele ut oljelisenser, for da blir de rike mennene i dress så glad. Det liker de: Glade menn i dress som sier de gjør det bra. Det er deilig å lene seg inn i “ut av syn ut av sinn” mentaliteten. Da er det bare å kjøre på med gruvedrift på havbunnen i våre dypeste havområder. Slenger man på en unnskyldning om at man bryr seg om barnearbeid i Kongo, og at vi trenger mineraler til det grønne skiftet, ser jo det hele ganske nobelt ut. Så er det bare å vifte vekk kritikken fra sånne dumme forskere som sier vi har for lite kunnskap om kon sekvensene og bryr seg om fisker og sånn.
Vår jobb som miljøbevegelse er å ta politikerne i de dårlige avgjørelsene og
bortforklaringene. Det er lett å kjenne seg maktesløs over hvor treigt det går, men hva er alternativet? Vi må bare fortsette å mase, demonstrere, fotfølge og aksjonere, sånn at de som har makt kjenner på presset. Og så må man minne seg selv på at vi får til mye og at det betyr noe at vi tar kampen for et levelig klima og en levende natur. Det er viktig at vi stiller politikerne til veggs, så de blir nødt til å se oss inn i øynene, og faktisk holde det de lover.
Hva er egentlig greia med deep sea mining?
Vi Putsj-podden har en episode om gruvedrift på havbunnen! Hør den på Spotify!
ER DU FREMMEDGJORT FRA DIN EGEN PÅVIRKNINGSKRAFT?
Tekst: Åsne Mjelde Refsum
Foto: Lovise Tokle Rannekleiv
J
eg er ullgenserkledd og står i en konteiner der jeg finner ingredienser til å servere ferske boller og suppe. Jeg er dresskledd på en talerstol der jeg legger frem et høringsinnspill for toppolitikere. Jeg er kledd i angst på demonstrasjon, fordi klimatiltakene ikke kommer. Vi aktivister blir stigmatisert og fordømt, og vi fremmedgjøres fra vårt eget engasjement av folk som burde legge til rette for det.
«Å bry seg er skummelt, krevende, ensomt, overveldende, og tidvis flautmen det er også det viktigste du gjør.»
Jeg har vært i Natur og Ungdom lenge og elsker organisasjonen vår, men mange ganger har jeg unngått å bruke NU-merch fordi jeg var lei stempelet jeg ble møtt med som «klimaaktivist». Fordommer om at vi er unge og naive uten samfunnsforståelse. At vi ikke skjønner konsepter
som utvikling eller økonomi. Jeg blir sint når vi blir beskyldt for å ikke ha kunnskap og at det er derfor vi kjemper mot saker som gruvedrift på havbunnen. Derfor blir jeg stolt når vi diskuterer, aksjonerer og beviser at er det noe vi har, så er det kunnskap. Natur og Ungdom er mestere på å kunne mye om masse, se mange sider av saken og diskutere kompleksitetene. Så ikke la fordommene forme deg. Det er ikke lett å stå i de kleine situasjonene og bli sett ned på, men vit at den NU-tskjorta representerer vinner-siden.
Demokratiets passivitet
Koronapandemien ga ungdomspåvirkningen et skadeskudd. Da klimaengasjementet var på topp, blåste plutselig pandemien gjennom den gnistrende bevegelsen og alle ble sittende hjemme. Muligheten til å påvirke samfunnet ble redusert, makten lå hos staten. “Generasjon Greta Thunberg er død” sa Ola Svenneby. Av og til er jeg redd for at han har rett. Et skadeskutt dyr trenger pleie og rehabilitering, men jeg er redd for at politikernes manglende klimatiltak har skapt et dypere sår for ungdomsengasjementet. Jeg er redd for at verdens grusomheter og politikernes treghet gjør oss apatiske og motløse. Jeg lurer på om
samfunnet fikk innprentet tanken om at staten alene håndterer krisesituasjoner, og derfor ble ungdomskampen fremmedgjort.
«Jeg er redd for at verdens grusomheter og politikernes treghet gjør oss apatiske og motløse.»
Et individ kan gjøre mye for sitt eget liv, men vi må ikke slutte å tro på individets betydning i samfunnsdebatten. På TikTok sies det at self care i hverdagen må prioriteres og at du er viktig som menneske. Jeg er helt enig, men hvorfor gjenspeiles det ikke i store saker og engasjement? Når jeg holder foredrag ser jeg at ungdommene blir engasjerte, de nikker og er enig i at saker kan vinnes. Så spør jeg “tror du på at du selv kan påvirke og gjøre endring?
Melder du deg nå inn i en organisasjon?” Da forsvinner gnisten og øynene blir blanke. Til syvende og sist opplever jeg at mange ungdommer ikke lenger
har en tro på at de selv kan gjøre en særlig forskjell. Dette er farlig for fremtiden, for jorda og for demokratiet.
Vi er nemlig ikke bare fremmede for muligheten vi har til å påvirke, vi er blitt fremmede for ansvaret vi har. Verden blir et skumlere sted for hvert år som går og prognosene forverres. Nå må vi ta oss selv mer på alvor. Myndiggjør deg og bruk påvirkningsmakten din. Du har kanskje ikke stemmerett, men du kan kjempe likevel. Påstanden om at du er viktig er sann, og du må ikke slutte å tro at du kan gjøre en forskjell.
Å ta ansvar
Å bry seg er skummelt, krevende, ensomt, overveldende, og tidvis flaut - men det er også det viktigste du gjør. «Hva vil du bli når du blir stor?» Jeg skal bli en som er stolt over hvor mye jeg har brydd meg. Om fremtiden, om samfunnsutviklingen, og om andre. Jeg skal være stolt over gangene jeg har arrangert et åpent møte der det ikke kom så mange, skrevet leserinnlegg til langt på natt og revet meg i håret over hvor håpløst alt virker. Fordi det har virket.
For å sitere Jan Erik Vold:
Jeg ser dere i lokallagene stå på over hele landet. Dere utgjør forskjeller dere kanskje ikke selv ser i øyeblikket, men som er der. Jeg ser dere, og jeger så vanvittig stolt over at dere tar eierskap til egen påvirkning og står imot fremmedgjørelsen av ansvaret.
Jeg vil at vi skal ta tilbake eierskapet til ungdomspåvirkning. La oss være kritiske, kunnskapsbaserte og bruke NUs kreative metoder å påvirke. For ingen gjør det bedre enn Natur og Ungdom.
KLIMAKAMPENS JUSSDILEMMA
Tekst: Ingrid Gørrisen, kampanjesekretær i Natur og Ungdom, og tidligere juss-student Illustrasjon: DUBY
“Fraværet av en praksis om kvalifisert interesseovervekt etter Habitatdirektivet til tross for denne direktivteksts utforming tilsier tilbakeholdenhet med å innfortolke et slikt vilkår i Vanndirektivet på friere grunnlag.”
Dette sitatet er tatt fra tingrettens dom i Fjordsøksmålet. Det sier deg kanskje ikke så mye, og det er egentlig poenget mitt.
Juss er knotete, utilgjengelig og elitistisk. Hvordan skal grasrotsorganisasjonen
Natur og Ungdom forholde seg til en stadig mer juridisk klimakamp?
«Juss er knotete, utilgjengelig og elitistisk»
Natur og Ungdoms søksmål
Natur og Ungdom har flere ganger de siste åra gått til domstolene i vår kamp for et levelig klima og miljø. Først med klimasøksmålet som gikk for Høyesterett i 2020, så fjordsøksmålet i 2023 og til slutt oljesøksmålet nå i vår.
Personlig syntes jeg det er dritkult at vi saksøker staten. Jeg bærer § 112 pinen min med stolthet og blir skikkelig høy på meg selv når professorene mine nevner klimasøksmålet.
Likevel, er det vanskelig å skape en bevegelse rundt saksøking. Det er utilgjengelig, jævlig dyrt og man har lite til intet rom for påvirkning. Dette er ikke en oppskrift på en vid og folkelig beve-
gelse. Natur og Ungdom er jo tross alt en grasrotorganisasjon. Du skal ikke trenge å være høyt utdannet, eller ha 3 millioner til overs for et søksmål, for å være med i kampen for en levelig framtid.
Og som vi så i Fosen saken, er ikke en seier i Høyesterett engang en garanti for å vinne. Tydeligvis er svaret på “hva skjer når staten bryter loven?”, ingenting, hvis de ikke føler for det.
Mener jeg da at søksmål bare er teit og at vi kun bør fokusere på ren politisk aktivisme? Nei, ikke egentlig. Jussen har absolutt sin plass i klimakampen. Flere slag har blitt vunnet gjennom domstolene og det er en viktig sikkerhetsventil når vi har uttømt det politiske spillerommet.
Jussens gjennomslagskraft
Den sveitsiske organisasjonen Klimaseniorinnen vant sitt søksmål i den Europeiske menneskerettsdomstolen, som slo
fast at Sveits sin manglende klimahandling bryter menneskerettighetene.
I Storbritannia har regjeringa valgt å ikke forsvare saken mot Rosebank feltet, som i praksis betyr at de anerkjenner at de kommer til å tape. Og vi vant Oljesøksmålet i Tingretten og har fått medhold fra ESA i Fjordsøksmålet!
«Jussen har absolutt sin plass i klimakampen»
Det er likevel synd at vi må ty til såpass fremmedgjørende midler for å få gjennomslag. Søksmål kan være en siste utvei som supplerer resten av arbeidet vårt, men vi må aldri glemme hvem Natur og Ungdom er; Grasrota og medlemmene våre!
teNK
av Ingvill Mathilde Torgersen (16)
Illustrasjon: DUBY
To debattantar
framande
står og diskutera dei same tema som alltid
det går i kakediagram og kaffi i koppen tenk!
tenk kva som kunne skjedd om me lytta til kvarandre
snakka til, og ikkje forbi kvarandre
endring kunne skjedd, me kunne fått til noko
saman
men istaden står me her
og talar dei same tomme orda som alle har høyrt før
ser heller på dei uforståelege notata våre
enn å sjå på kvarandre
FREMMEDGJØRING I VERDENS NORDLIGSTE BY
Tekst: Franziska Hasenburg, klimaaktivist og forsker på Svalbard
Foto: Laia Soler
Det er slutten av april på Svalbard, og jeg observerer en isbjørnbinne med ungen sin gjennom en kikkert. Jeg kan ikke slutte å se på dem. Binna ser bort på meg noen ganger, og snuser en fremmed lukt som ikke hører til her, den tilværelsen min fører med seg. Havisen her har minket med rundt 10 % per tiår siden 1979.1 Jeg står der og isen smelter under føttene mine. Ressursene som er nødvendige for å få meg hit og for å skape denne intimiteten, fører til at isbjørnens rike minker. Somre helt uten havis i Arktis kan allerede forekomme i 2030.2 Det intime blandes med fremmedgjøring.
Fremmedgjørelse er en tilstand der det oppstår en kløft mellom individet og det som var naturlig. Svalbard er full av paradokser, vår tids store utfordringer føres sammen her. Øygruppen er episentrumet til klimakrisen og varmes opp raskest på hele kloden med en oppvarmingshastighet som er opptil syv ganger raskere enn det globale gjennomsnittet.3 Samtidig er Longyearbyen en av byene med høyest CO2-avtrykk i verden på grunn av krevende logistikk og maksimal bruk av fossile brensler. Innenfor byens planområde sto hver innbygger i 2021 i snitt for 39 tonn CO2 årlig mot 1,5 tonn per hode i Oslo.4
Siden Svalbard er det stedet i Høyarktis som er mest tilgjengelig, tiltrekker det mange turister. Superrike kommer i privatfly for en tur til Nordpolen på et cruiseskip, eller med egen yacht som ligger i Longyearbyens havn. En høyglanspolert yacht virker feilplassert i Longyearbyens
havn. Et spenningsfelt oppstår når rå kapitalisme møter en rå, men også utrolig sårbar natur. Paradoksene tetner til og kan ikke oppløses når milliardærfamilier drikker sjampagne foran den smeltende Borebreen. Visste du at verdens 50 rikeste menneskerslipper ut mer CO₂ gjennom 90 minutter, enn et gjennomsnittsmenneske i løpet av hele livet?5
Som Marx kjent postulerte, blir folk fremmedgjort fra sin egen virksomhet og fra naturen under kapitalismen. Verdikjedene har bare blitt mer og mer komplekse i løpet av industrialiseringen og globaliseringen. Det har blitt vanskelig å forstå hvor kapitalstrømmer kommer fra og hvor de går. Hvor ressurser kommer fra og hvor produkter ender opp etter bruk. Mennesket blir på denne måten skilt fra naturen og fra sin egen menneskelige natur. I noen strøk avskjermer folk seg helt fra naturen og lever i rom med aircondition året rundt.
Karl Marx, og datteren Eleanor, undersøkte i Marxs senere leveår industrielt jordbruk og hvordan kapitalismens logikk om profittmaksimering bryter med naturens stoffskifte. Utnyttelse av jord konfronterer oss med kapitalens logikk om evig vekst og naturens utbalanserte stoffskifte. Dette bruddet i de naturlige kretsløpene kalte Marx for en «metabolsk rift». Denne riften har bare blitt større og større siden den gang.
Utenfor Svalbardkysten, på den norske kontinentalsokkelen, klargjøres det nå for gruvedrift på havbunnen. Norge er i ferd
Desember 2023 ved Adventfjorden: Franziska protesterer i polarnatta mot gruvedrift på havbunnen.
med å bli en pionér innen denne destruktive og risikable industrien i Arktis. Politikerne hevder at dette er “nødvendig for å gjennomføre det grønne skiftet”. En innsigelse er at det er et grønnvaskingsargument, ettersom de metallene som finnes der nede i høy konsentrasjon for det meste har liten relevans for det grønne skiftet, 6;7 og at man velger å se bort fra de økologiske risikoene. Denne nye industrien kan få fatale konsekvenser også for fiskeriet. Ingen vet hva slags rolle biologien til havbunnen spiller i maritime næringskjeder og hvordan sedimentstøvet kan skade havmiljøet.
Økologi definerer fysikalske og biologiske grenser på planeten vår, som er overordnet enhver økonomi. Men regjeringen det ser ikke på den måten. Eksperter fra regjeringens egne institusjoner, Miljødirektoratet og Havforskningsinstituttet, blir ignorert. Det ser ut til at man først må regne om verdien av økosystemtjenester til pengesummer for at politikerne skal skjønne hva man snakker om. Denne fremmedgjøringen fra livsgrunnlaget vårt, fører til feilprioriterte beslutninger. Plutselig er det viktigst å innta en ledende rolle i en ny industri som ødelegger planetens siste villmark, og dermed avslutte den århundre gamle tradisjonen med ansvarlig norsk havforvaltning. Dette til tross for motstand fra Nordisk råd og EU, som støtter et moratorium for dyphavsmining.
De to isbjørnene er kanskje bare 400 meter unna meg, men det er ikke jeg som truer dem. Det er Equinors planer om å opprettholde dagens produksjonsnivå av olje og gass til 2035. Til tross for at fornybar energi kan bli billigere enn fossil energi, klamrer oljeindustrien seg fast til statlige subsidier og lobbyarbeid. Det er ikke jeg som fører til en metabolsk rift fordi jeg tok med noen turmatpakker på turen. Det er Loke marine materials som setter næringskjeder på spill for å finne ut hvordan gruvedrift på havbunnen kan være lønnsomt.
1 Onarheim, Ingrid H.; Smedsrud, Lars H.; Ingvaldsen, Randi B.; Nilsen, Frank (2022): Loss of sea ice during winter north of Svalbard. In: Tellus A: Dynamic Meteorology and Oceanography 66 (1), S. 23933. DOI:10.3402/ tellusa.v66.23933.
2 Kim, Yeon-Hee; Min, Seung-Ki; Gillett, Nathan P.; Notz, Dirk; Malinina, Elizaveta (2023): Observationally-constrained projections of an ice-free Arctic even under a low emission scenario. In: Nature communications 14 (1), S. 3139. DOI:10.1038/ s41467-023-38511-8.
3 Isaksen, Ketil; Nordli, Øyvind; Ivanov, Boris; Køltzow, Morten A. Ø.; Aaboe, Signe; Gjelten, Herdis M. et al. (2022): Exceptional warming over the Barents area. In: Scientific reports 12 (1), S. 9371. DOI: 10.1038/s41598022-13568-5.
4 Melnes, Marte og Daniela O. Fuentes (2023): Klimaregnskap for Longyearbyen. Asplan Viak
5 Oxfam International (2024): Carbon inequality kills. Why curbing the excessive emissions of an elite few can create a sustainable planet for all. DOI: 10.21201/2024.000039
6 Bergfald Miljørådgivere. 2023. Kommentarer til konsekvensutredning for dyphavsmaterialer.
7 European Academies’ Science Advisory Council (EASAC) (2023): Deep-Sea Mining: assessing evidence on future needs and environmental impacts.
Har du lyst til å bidra til Putsj?
Vi ser alltid etter skribenter, illustratører og fotografer. Send en e-post til ylvab@nu.no om du er interessert!
Illustrasjon: Trym Ekhaugen
Manifest er ute med ny podcastserie med tidligere NU-leder Gina Gylver!
"Norge må stenge oljekrana og det raskt. Men hvordan skal Norge frigjøreseg fra oljeavhengigheten, når så mange arbeidsplasser og så store inntekter er bundet opp til olje og gass?"
Adam Reiremo Granberg (24)
Leder i Changemaker
Årets klimatoppmøte ble en fiasko. Ikke bare fordi det nye målet for klimafinansiering som ble vedtatt var alt for dårlig, men fordi prosessen og de rike landene var med på å undergrave både Parisavtalen og hele FN-systemet. Denne COPen har blitt referert til som «mindre viktig» av mange. Det stemmer ikke. Dette toppmøtet kunne vært en gyllen anledning for rike land til å ta ansvar, vise at de er villige til å legge pengene på bordet slik at utviklingslandene får gjennomført nødvendige tiltak for å omstille seg og tilpasse seg klimaendringene. De rike landene gjorde det totalt motsatte. Med en helt åpenbar plan og uthalingstaktikk, brukte de rike landene hele to uker før de klarte å legge et forslag på bordet før de så banket den gjennom tross store og sterke motreaksjoner. Norge var feige, og gjemte seg bak EU og USAs posisjoner, og tenkte de kunne gå under radaren - men vi vet, og skal holde regjeringen ansvarlig på hjemmebane. For Norge har ikke levert på å kutte sine egne utslipp eller gitt nok til klimafinansiering for å ta sitt rettferdige ansvar.
Jeg er klimaaktivist fordi: jeg vil ha en levelig klode for folk nå, og de som kommer etter meg. Jeg er privilegert, men mange, mange mennesker kjenner allerede harde konsekvenser av klimaendringene på kroppen. Det er urettferdig, og jeg mener vi alle må bry oss om kloden og menneskene som bor på den.
Koordinator for klima- og naturutvalget i Spire
Det er litt vondt å komme hjem fra klimatoppmøte uten et solidarisk finansieringsmål. Vi fikk virkelig se hvordan rike land lener seg på den eksisterende maktbalansen i verden for å slippe å ta ansvar for klima. Samtidig fikk vi også se det utrolige engasjementet aktivister fra det globale sør stiller med, og en viktig påminnelse om at det for dem handler om eget liv og menneskene de bryr seg om. Det er lett for oss å felle en tåre over et dårlig resultat, og så gå tilbake til hverdagen, men mange har allerede mistet sin hverdag til klimaendringene. Selv om vi kommer hjem uten det resultatet vi ønsker kjenner jeg allikevel på et økt engasjement. Vi fikk gleden av å stå sammen med mennesker fra hele verden, og se folk som har viet livet sitt til klimakampen og som aldri kommer til å gi opp.
Jeg er klimaaktivist fordi: det er den beste måten å bidra til både menneskeliv og naturen. All annen politikk avhenger av ressursene våre og planeten, og om vi ikke engasjerer oss nå vil det ha konsekvenser over hele verden i lang tid fremover.
Barn og unge, som ikke har skylden for klimaendringene, må leve lengst med konsekvensene. Dette gjelder særlig barn og unge i klimasårbare utviklingsland. Norge må derfor anerkjenne, og handle slik at vi tar vårt historiske ansvar på alvor. En rettferdig og gavebasert klimafinansiering er avgjørende for at Parisavtalens mål skal nås og må ha en sentral rolle i det nye klimafinansieringsmålet (NCQG). Målet må møte behovene til utviklingsland og ikke føre til økt gjeld i de fattigste landene, som allerede står i gjeldskrise. Pengene må gå til utslippskutt, tilpasning og tap og skade. Klimafinansiering må innrettes slik at den når, og støtter opp om grupper i spesielt sårbare situasjoner, kvinner, urfolk, barn og mennesker med funksjonsnedsettelser.
Jeg er klimaaktivist fordi: jeg ønsker å gjøre verden mer rettferdig enn den er i dag.
Mikkel Ellis Inchley (20) Sentralstyremedlem i Natur og Ungdom. Student
Jeg er skuffet over utfallet av COP29. Selv om jeg ikke hadde forventet total strukturendring, er resultatet langt under det som ble lagt frem som et absolutt minimum i klimafinansiering. Det er kritisk for det globale sør. Norge har spilt en feig rolle. Jeg syns likevel det har vært en utrolig lærerik opplevelse, spesielt å få diskutere med den norske delegasjonen og ministeren. Det er få steder man får påvirke så tett og ofte som dette. Dessuten har det vært utrolig fint å møte aktivister fra hele verden og kjempe for et felles mål.
Jeg er miljøaktivist fordi: det føles riktig. Det er stor kraft i å vise at vi er mange som står imot en verden med ødelagt natur og klima.
COP29 OPPSUMMERING
Hvert år arrangeres et klimatoppmøte der verdens land samles for å forhandle om klimatilpasning og å finne løsninger på klimakrisen.
COP er en forkortelse for Conference of the Parties, og er FNs klimakonvensjons høyeste forum for å diskutere hvordan vi takler og begrenser klimaendringer.
Ifølge FN, er verden på vei mot en oppvarming på 2,6-3,1 grader, med mindre politikken styrkes. Årets klimatoppmøte ble holdt i Baku, Aserbajdsjan, 11.-22. November. Hovedfokuset var klimafinansiering.
Marte Hansen Haugan (24)
Maria Timmann Mjaaland (23) Ungdomsdelegat på klima fra LNU. Student
ENERGIEMBARGO MOT ISRAEL NO!
På COP29 har internasjonal klimarørsle kravd ein energiembargo mot Israel. Vi krev at Noreg deinvestera i folkemord og startar utfasinga av ein skitten fossilindustri!
Tekst: Marius Moldsvor, ungdomsobservatør på COP29 frå NU Foto: David Tong
Denne teksten ble tidligere publisert i Framtida
Klimatoppmøtet arrangerast i Aserbajdsjan, ein petrostat utan verken ytringsfridom, lovleg klimaaktivisme, eller uavhengige journalistar. Landet som sjølv har drive etnisk reinsing,1 har også tette band til Israel, og leverer 28% av landet sin råoljeimportfossil energi som bidreg til det pågåande folkemordet i Palestina.2
Denne olja går gjennom oljerørledninga BTC,3 via Georgia og Tyrkia, før den vert sendt til Israel. Det britiske oljeselskapet
BP er hovudaksjonær i oljerørledninga,4 og er saman med selskap som Shell og Chevron med på å legge til rette for folkemordet som skjer akkurat no.
BP har også fått leiteløyve for gass i okkuperte Palestinske farvatn.4 Vårt eige
men bidreg då paradoksalt framleis til folkerettsbrota ved å tillate leveransar på 9% av Israels råoljeimport.2
Dei burde heller følgje sitt naboland Colombia, som kutta ut kolforsyningar til Israel,8 som stod for 50% av landet sin kolimport. Brasil, i likskap med Noreg, må vise heilskapleg solidaritet, og trekke ut investeringar frå krigsøkonomien.
Historisk kan vi sjå korleis fossilindustrien har vore delaktig i overgrep mot både menneske og miljø. Eit døme på dette er oljehistoria til BP i Midt-Austen, der fossilinvesteringar blei brukt for å halde på makt i dei britiske koloniane.4 Vi må innsjå at fossilindustrien ikkje berre er klimafiendtleg, men både historisk og i dag undergrev fred.
Verda står i brann, både klimamessig og humanitært. Vi må kjempe for rettferda i møte med forbrytingar mot menneskeheita, og spesielt i møte med det Palestinske folket, som lid umenneskelege tap under vestleg pågåande imperialisme og okkupasjon.
På årets COP har heldigvis eit stort aktivistmiljø stått i solidaritet med Palestina. Samstundes krev vi at land må deinvestere i folkemord og ein vanvitig fossilindustri. Kampen fortset!
KOLONIALISTISKE ETTERDØNNINGER
Tekst: Ylva Ullahammer Bordsenius, nestleder i Attac Norge Illustrasjon: Debt Justice Norge
D1 Freedom House. “NEW REPORT: Azerbaijani Regime Ethnically Cleansed Nagorno-Karabakh According to International Fact-Finding Mission.” Freedom House n.d. https://freedomhouse.org/article/new-report-azerbaijani-regime-ethnically-cleansed-nagorno-karabakh-according-international.
2 Oil Change International. “New Research Updates on Companies and Countries Supplying Oil Fueling Palestinian Genocide Amid ICJ Rulings,” August 20, 2024. https://www.oilchange.org/news/behind-the-barrel/.
3 Azerbaijan. “Baku-Tbilisi-Ceyhan Pipeline Who We Are | Home,” n.d. https://www.bp.com/en_az/azerbaijan/ home/who-we-are/operationsprojects/pipelines/btc. html.
4 Palestine, Queers For. “Pipeline to Genocide: BP’s Oil Route to Israel - Shado Magazine.” Shado Magazine, October 17, 2024. https://shado-mag.com/bp-oil-pipeline-israel-palestine-genocide-investigation/.
5 Don’t Buy into Occupation. “DBIO - Don’t Buy Into Occupation Coalition.” DBIO, December 12, 2023. https://dontbuyintooccupation.org/.
6 Norges Bank Investment Management. “Oljefondets Investeringer | Norges Bank Investment Management,” n.d. https://www.nbim.no/no/oljefondet/investeringene/#/2024/investments/equities/6609/BP%20PLC.
7 Oil Change International. “How Fossil Fuel Companies Profit From Genocide,” November 18, 2024. https:// www.oilchange.org/news/how-fossil-fuel-companies-profit-from-genocide/.
8 Rueda, Manuel. “Colombia Will Suspend Coal Exports
et globale nord og bacalo-fisk har én ting til felles: en manglende ryggrad. Mangelen på klimahandling verden rundt vil være konsekvensen av navleskuende gjerrighet; Deriblant Norges manglende viljestyrke for global solidaritet. Dette handler tross alt om rettferdighet, vi skal ikke tillate oss selv å være historieløse. Norge er ett av verdens rikeste land pga. fossil energi. Det skulle derfor bare mangle at vi også ansvarliggjøres økonomisk. Vi er flere organisasjoner som krever langt høyere økonomiske mål. Kanskje vi må kalle det “dugnad” for at det tas seriøst?
«Dette er ikke klimafinans, det er klimakolonialisme»
Hovedfokuset på COP29 var klimafinans og økonomisk ansvarliggjørelse av de som har skapt klimakrisa, men ikke mest umiddelbart lider av den. Årsaken til at det i utgangspunktet skilles mellom “det globale nord” og “sør” er dyptgående forskjeller historisk, og pågående forskjeller sosioøkonomisk. Tidligere kolonimakter tjente seg ikke bare rike på utnyttelsen av fattigere lands naturressurser, men forårsaker også utslippene som ødelegger det globale sør sitt livsgrunnlag. Konsekvensene til de totalt disproporsjonale klimautslippene skader de som har gjort minst, eller ingenting, for å forårsake problemene.
“Klimafinansiering” innebærer kort oppsummert alt fra klimatilpasning og infrastruktur, til miljøvennlig energi, tap og skade, m.m. Ethvert klimatiltak er avhen-
gig av finansiering. Beløpet som ble krevd fra sivilsamfunnet* var på ingen måte tilfel dig; Hundrevis av timer har gått på å anslå hvor store utgifter det er behov for. Det er nettopp dette som er så kritisk: behov.
Den dominerende diskusjonen under COP29 var feilslått fra start, fordi den tok utgangspunkt i hva rikere land (med store klimagjelder) er villige til å betale, snarere enn behovene som må fylles. Beslutningen som ble fattet var et finansieringsmål på «minst» 300 milliarder dollar årlig i klimafinansiering fra det globale nord til det globale sør. Til sammenligning var forskere, klimaeksperter og sivilsamfunnets krav 1,300 milliarder dollar årlig.1 Dette er åpenbart for dårlig! En stakkarslig sum kvantitativt, og kvalitativt skuffende med få praktiske målsettinger.
Denne illustrasjonen fra Debt Justice setter urettferdigheten av lån og gjeld på spissen. Visste du at det i dag faktisk er sånn at fattigere land betaler fem ganger så mye på nedbetaling av gjeld som klimatiltak?2 Det er derfor rystende at klimafinansieringen på 300 milliarder skal være lån, som medfølger gjeld og
Mange lands økonomier er fortsatt avhengige av klimaskadelig praksis og ugunstige avtaler med rikere land. På denne måten fortsetter det globale sør å tape til det globale nord. God klimafinansiering er grunnleggende både for klimatilpasning, infrastruktur, osv., men også for land i det globale sør å kunne bli mer selvstendige. COP29 har derfor blitt kalt et svik mot det globale sør. Eller som satt på spissen av en politisk rådgiver fra Greenpeace Afrika: «Dette er ikke klimafinans, det er klimakolonialisme».3
Personlig opplevdes det sterkt å være til stede, da historiske etterdønninger av kolonialisme, imperialisme og vestens historiske vanvidd var nedslående. Vi må dekolonialisere disse strukturene. Her har degrowth-bevegelsen mye å lære oss. La oss stå sammen i solidaritet; Norge og det globale nord må ta klimagjelden vår på alvor, for alle.
1 London School of Economics. 2024. “New report recommends COP29 negotiations on climate finance should focus on mobilising $1 trillion per year for developing countries by 2030.” 14. november 2024
2 Woolfenden, T. & Dr. Sindra Sharma. “The debt and climate crises: Why climate justice must include debt justice.” (Oktober 2022)
3 Omondi, Greenpeace. “COP 29 ends in betrayal as African leaders slam weak finance goal as “climate colonialism”” (24. november 2024)
*Sivilsamfunnet er uavhengige grupper som ikke jobber for profitt og som representerer folket.
NUrge Rundt
Finnmark I NUSSIRellene ved Reppar orden i Finnmark har det lenge vært kamp mot et stort gruveprosjekt. NUSSIR ASA vil utvinne kobber og dumpe restmassene i orden. Natur og Ungdom sammen med NSR og Naturvernforbundet arrangerte en 100 dager lang aksjonsleir i 2021 som gjorde at investorer og kommunen trakk seg og prosjektet ble utsatt. Nå er det igjen bevegelse ved Reppar ord! Gruveselskapet NUSSIR har planlagt å slå seg sammen med kanadiske Blue Moon Metals. Dette kan føre til at de får penger til å starte opp. Men NU, Naturvernforbundet NSR og ere er på saken, vi gir oss ikke uten kamp!
Innlandet E6 gjennom naturreservatet Lågendeltaet i Lillehammer er et skoleeksempel i hvordan man ikke skal drive naturog samferdselspolitikk. Nye Veier foreslo trase uten å kjenne til (eller bry seg) om naturmangfoldet, kommunen sa ja uten å vite hva de sa ja til, og når saken nådde regjeringen var det for mye prestisje i den til å endre den. Resultatet ble at regjeringen endret grensene til naturreservatet. Lågendeltaet er elefanten i rommet i alt som skjer i Innlandet for tiden, og fylket sitt årsmøte og høstkonferanse var intet unntak.
Møre og Romsdal Etter et vellykka havseminar er Møre og Romsdal NU klare for å jobbe med oppdrett og vern av havet i tida fremover. Etter seieren i statsbudsjettet, der man bestemte å ikke gå videre med gruvedri på havbunnen, har heldigvis mye av arbeidet blitt gjort, men det er fortsatt en lang vei å gå før havet vårt er rettmessig verna. I Ålesund NU er det arbeid mot utbygging av Sula-gondolen, som ville ødelagt mye av den sårbare naturen opp Sula ellet. Molde NU jobber også sterkt med å verne et skogsområde der det er et ønske om å bygge et stort idrettsanlegg. I Kristiansund har man jobba med bærekra ig klesindustri, og i Volda med å holde gran ute av områder der de ikke hører hjemme.
Vestland I Vestland fylke, og på resten av vestlandet, har kampen for å stanse utbyggingen av fergefri E39 vært en av de viktigste miljøsakene i en årrekke. Statens planer om nye veier, tuneller og broer vil ikke bare ødelegge uvurderlig natur, men bidra til å øke biltrakken på strekningen. En slik bilsatsning hører hjemme i fortiden! Hordfast? Mer som Hordfælt! Førde orden har vært en av miljøbevegelsens viktigste saker siden midten av 2000-tallet. Etter utallige fakkeltog, folkemøter og underskri skampanjer så man seg nødt til å ty til sivilt ulydige aksjoner våren 2022. I dag står saken fortsatt sterkt hos lokale aktivister, og Natur og Ungdom har sammen med Naturvernforbundet saksøkt staten for saken. Kampen er ikke over, vi har kre er igjen. Leve førde orden!
Trøndelag Trøndelag har to otte lokallag –Trondheim NU, og Stjørdal og Malvik NU. Den første adventshelga hadde Trøndelag NU hyttetur og årsmøte, og det blei laga en plan for å gjenopprette fylkesstyret, og få hele fylket til å bli NU-land! Stjørdal og Malvik er et helt nytt lokallag som er klare for å ta den politiske scena i Stjørdalen med storm!
Oslo Oslo orden er en av Norges mest forurensede og utsatte order. Det er knapt noe liv igjen, og det kan være farlig å bade der. Likevel drives det fortsatt med bunntråling for å skrape opp det siste som er igjen av liv. Dette har Oslo sentrum og fylkesstyret jobbet mye med i høst. Oslo Nord har i vår jobbet mye med vern av Gaustadskogen i Oslo, som skal rives i forbindelse med byggingen av et nytt sykehus på Gaustad.
Foto: Natur og Ungdom
Foto: privat
Førsund
Foto: Alva ingnes
Telemark Telemark kan i november feire oppstarten av et nytt studentlag i Bø. Med studier iblant annet naturforvaltning og frilu sliv, og med ust av aktuelle saker både i Bø og Telemark, er Bø et ott sted for et nytt lokallag. I Grenland har det vært satset mye på verving.
Østfold I Fredrikstad planlegger politikerne et av Norges største naturinngrep –Viken Park. 1,8 millioner kvadratmeter skal omreguleres for å bygge næringspark. Kulturminner, naturverdier og landbruksareal skal jevnes med jorda. Til tross for tydelig faglig og folkelig motstand mot prosjektet, stemte formannskapet for utbygginga. 6. desember ble det organisert et fakkeltog med 300 mennesker mot Viken Park. Vi trenger naturen!
Buskerud Buskerud har lenge vært et ganske dødt fylke i NU forstand. Men ikke nå lenger! I utgangen av oktober ble nemlig Drammen NU sti et Dette ble dekket av lokalavisa Drammens Tidende. Siden da har de fått til masse! De har hatt en slimete aksjon mot gruvedri på havbunnen som også ble dekket av Drammens tidende.
Vestfold Oslo orden er en av landets mest forurensede order. Over hundre år med forurensing og forsuring har drept mye av livet i orden. Avrenningen fra landbruket og avløp rundt orden er årsaken; Store mengder nitrogen i vannet fører til algeoppblomstring som kveler alt annet liv. Selv om Færder er egen nasjonalpark drives det fortsatt med bunntråling. Sande ords lokallag har jobbet mot utbyggingen av Lillebyparken. Fornøyelsesparken vil bli den største utbygningen i Sande ord kommune på ere tiår, og parken skal bygge ned 5440 kvadratkilometer dyrkbar jord, som vi heller kunne brukt til å øke selvforsyningsgraden vår.
Foto: Agner Lægreid
Foto: Privat
Foto: Privat
Foto: Mohsen Anvaari
STANS I GRUVEDRIFT PÅ
HAVBUNNEN
– EN HISTORISK
SEIER!
Tekst: Johanna Leivestad
Foto: Lovise Rannekleiv
Søndag 2. desember er en dag som går ned i historiebøkene. Vi har sikret en historisk seier for miljøet. Det er nå stans i gruvedrift på havbunnen ut hele resten av stortingsperioden. SV har gjennomgått knallharde forhandlinger med regjeringen, og til slutt klart å få gjennomslag for at det ikke skal gjennomføres en konsesjonsrunde og deretter utvinningstillatelser for gruvedrift på havbunnen i 2025. Dette er en enorm og historisk seier for miljøet! Det er også en seier vi i Natur og Ungdom har stor fortjeneste for. Vi har jobbet knallhardt over lang tid, møtt motstand, men til slutt sikret oss denne historiske miljøseieren.
Frem til nå, har Støre-regjeringen kjørt en ekstrem hasteprosess for å sette i gang med gruvedrift på havbunnen, hvor de verken har lyttet til advarsler fra egne fagmyndigheter, eller nasjonale og
internasjonale forskningsmiljøer. Ei heller den massive internasjonale kritikken som har haglet inn helt siden de åpnet opp for industrien i januar. Konsesjonsrunden skulle utlyses allerede våren 2025, og man ville dele ut utvinningstillatelser i et område som tilsvarer Norland, Troms og Finnmark til sammen. At konsesjonsrunden nå er stanset, markerer starten på et nytt kapittel i dette til nå så mørke “industrieventyret”.
Gruvedrift på havbunnen kan få store konsekvenser for havene våre, og bli Norgeshistoriens største naturinngrep.
Det er snakk om å grave etter mineraler i ekstremt sårbare dyphavsområder som vi har lite, eller ingen, kunnskap om. Vi aner ikke hvilke arter vi risikerer å utrydde, og hvilke konsekvenser dette kan få for resten av næringskjeden – ei heller for havets viktige evne til å lagre karbon.
Gratulerer, du lar deg ikke knekke av kapitalismens hjerneråte. Men som et resultat av mindre fremmedgjøring fra deg selv blir du mer fremmed fra samfunnet rundt deg.
Du har glemt et par julegaver
Du er til stede i ditt eget liv, men motsetter deg ikke samfunnet per nå. Likevesåvel hadde du nok stilt deg bak en stor omveltning av dagens økonomiske og sosiale strukturer.
Du har funnet en gyllen middelvei mellom aktivitet og passivitet. Du syns nok samfunnet kunne blitt bedre, men er kanskje ikke helt på den revulosjonære tankegangen.
Miljøbevegelsen har stått sammen i kravet om at åpningen for gruvedrift på havbunnen må reverseres, og at det trengs en pause for å få mer kunnskap. Vi har løftet saken fra å være noe få visste om, til at det nå er Norges største omdømmesak. Dette hadde ikke gått uten alle dere som har demonstrert, skrevet leserinnlegg, sendt brev, møtt politikere og engasjert dere i saken. Vi har pushet SV på å prioritere saken høyt, og fått regjeringen til å lytte.
Denne seieren er en påminnelse om at alt det harde arbeidet vi gjør, nytter. Den gir oss et velfortjent pust i bakken, og er en torn i siden på alle som vil rasere havbunnen. For kampen er ikke over. Vi trenger et moratorium for gruvedrift på havbunnen. Gjennomslaget vårt i budsjettforhandlingene er likevel et stort steg i riktig retning, og det skal vi feire stort. Deretter skal vi vinne det avgjørende slaget!
Du har det fint med det verden har å tilby deg, og ser ikke på fremmedgjøring som et stort problem. Ngl, godt for deg. Nyt livets gleder <3
Karl Marx hadde vært redd for deg, ass. Fremmedgjøring er helt fremmed for deg, vi anbefaler deg å lese dette magasinet.
Når leste du sist en bok?
Du lever i et demokrati. Hva gjør du?
Det er høst.
Du kjeder deg, hva gjør du?
Hvor mange timer bruker du på mobilen daglig?
Sykkelen din blir
ødelagt Du trykker alltid på «accept all cookies»!
Det er rett før du sover. hva gjør du?
QUIZ
QUIZMASTER:
Morten Emil Aakervik Hansen
FREMMEDGJØRING
1. Hva er xenofobi?
2. Artsdatabanken publiserer det som før kaltes svartelista, men nå kalles …?
3. Hva kalles ofte debatteknikker som går ut på å få motdebattantene til å virke eller føle seg mindre viktige eller seriøse enn de er, for eksempel «det er så fint at du tør å ta denne saken»?
4. Ordet fremmed kommer, via dansk, fra det middelnedertyske ordet vremede, som også betyr hva?
5. Hvilken Fransk-Algerisk nobelprisvinnende forfatter skrev «den fremmede» (på originalspråket «l’étranger») om den dødsdømte Mersault?
MILJØAKTUELT
6. Hvem er innstilt som neste leder av Natur og Ungdom?
7. I oktober var FNs naturtoppmøte i byen Cali. Hvilket i land finner du byen?
8. Og i hvilken by var det FNs klimatoppmøte i november?
9. Sist gang Donald Trump tok over som president i USA trakk han landet ut av Parisavtalen nesten umiddelbart, noe han har varslet han vil gjøre igjen. Hva slags avtale er Parisavtalen?
10. NU og Naturvernforbundets søksmål for å stanse gruvedriften i Vevring tapte i tingretten, men har blitt anket til lagmannsretten. Argumentasjonen vår baserer seg på ett spesifikt direktiv i EU, hvilket?
GODT & BLANDA
11. Hvem ga ut albumet «brat» denne sommeren?
12. Er jakt på grevling tillatt i Norge?
13. Fra hvilken ny serie kommer sitatet «det er vår moralske plikt å gå hjem og slappe av»?
14. Hvilken norsk togstrekning har det høyeste punktet på 1 237 meter over havet?
15. Når Cortina d’Ampezzo i Italia er en av vertskapsbyene for de olympiske leker i 2026 vil det være den byen som har lengst tid mellom første og siste vertskap for et vinter-OL. Byen var først vertskap for OL i 1956, altså 70 år før. Hvilken by har samme rekord for sommer-OL?
og først i 566 (f.v.t.), altså 2570 år mellom. Det var for så vidt også vertskap for det første moderne OL i 1896 (e.v.t.), altså 108 år mellom.
Ja 13.) Hellerudsvingen 14.) Bergensbanen, det høyeste punktet er i nærheten av Finse 15.) Aten. Byen var vertskap sist i 2004 (e.v.t.)
Fjernet fra eller borte fra. 5.) Albert Camus 6.) Sigrid Hoddevik Losnegård 7.) Colombia 8.) Baku i Aserbadsjan 9.) Parisavtalen er den gjeldende nesten globale klimaavtale FN som kom ut av klimaforhandlingene i 2015. 10.) EUs vanndirektiv 11.) Charli XCX 12.)
SVAR: 1.) Frykt for alt fremmed eller fremmedfiendtlighet 2.) Fremmedartslista over invasive arter i Norge 3.) Hersketeknikker 4.)
Illustrasjon: Amelie Marie Ilje-Lien
Sirkulær økonomi er å utnytte naturressurser og produkter effektivt og så lenge som mulig, i kretsløp der minst mulig går tapt.
Søknadsfrist 15. april
Bærekraftig logistikk og sirkulær økonomi
transport og distribusjons. Dette gjelder også innkjøps- og logistikkavdelinger, konsulent- og utredningsvirksomhet eller offentlig forvaltning som Statens vegvesen, kommuner og fylkeskommuner.
Det er mange veier til fremtidens yrker.
I fjor ble 954 297 541 bokser og 589 992 750 plastflasker resirkulert til nye bokser og flasker, gjennom pantesystemet.
Takk for at du panter alt!
Internasjonal politikk Nepal
Regnskog Amazonas
Solidaritet Latin-Amerika
Degrowth Tenk stort
Utdanning for framtida
Få kunnskap og mot til å påvirke verden www.sundfhs.no
Vil du jobba med økologisk landbruk eller berekraftig samfunnsutvikling? Sogn Jordog Hagebruksskule gir deg kompetansen. Her finn du eit jordnært og sterkt fagmiljø innan husdyr, grønsaker, frukt, foredling, garden som ressurs og mykje meir. sjh.no
