5 minute read
En viktig flik av løpehistorien
Denne høsten har det kommet et godt tilskudd til norsk løpelitteratur, nemlig boka Brødrene Kvalheim – to løperliv, skrevet av folkloristen, foleminnegranskeren, forfatteren Thor Gotaas utgitt på Gyldendal forlag. Og ja, det kan omtales som løpelitteratur, men boka er også så mye mer enn det.
være avgjørende for en god historie. Gotaas evner å tolke folk ut ifra tidvis sparsommelig kildemateriale, evner å si mye med få ord og krydrer hele tiden teksten med velvalgte, berikende anekdoter.
Anmeldelse:
BRØDRENE KVALHEIM
– TO LØPERLIV av THOR GOTAAS og anmeldt
Løpende brødre har vi i dag også, og når man litt uti boka får bedre og bedre forståelse hvor hvor forskjellig dagens toppidrettsutøverliv er fra datidas, vokser bare respekten for Knut og Arnes prestasjoner. Til tross for at ingen av dem har medalje fra internasjonale mesterskap, var de to av verdens beste løpere, flere sesonger på rad. Alle husker et OL-gull, men har lettere for å glemme de som presterer jevnt, men likevel aldri henter hjem medaljen. Kvalheim-brødrene var glade, men seriøse amatører, for det var det man skulle være. Man skulle ikke tjene penger på idretten. Med andre ord var studier og jobb ved siden av satsningen en selvfølge. Dette er bare én av forskjellene fra dagens eliteløpere. Mangelen på funksjonelt utstyr, joggesko slik vi kjenner dem, fysiologiske tester og innendørshaller sier seg kanskje selv, men greit å få en påminner og en ytterligere innsikt, lell.
Gotaas har hode for detaljer og er flink til å gi leseren kontekst. For å bli kjent med Arne og Knut Kvalheim, trenger vi også å vite hvor de kommer fra, og boka starter derfor med en introduksjon av foreldrene og hvordan og hvor de vokste opp. Deretter følger vi gutta fra Grorud gjennom oppvekst og en oppblomstrende interesse for idretten, og videre til studier og enda mer løping i Oregon.
Forfatteren har også et blikk for folk og deres historier. Små minner kan
Og apropos kontekst: Samtidas trenerne og medløpere får mye plass, og utgjør en fin knaggrekke for oss (yngre) lesere som har hørt de fleste navnene, men ikke helt klarer å plassere dem –navn vi kjenner igjen fra memorialstevner og minneløp. Takket være denne boka får vi bragder og personligheter å feste til navn som for eksempel Audun Boysen og Ivar Formo, men også internasjonale navn som i større eller mindre grad har vært med å prege idretten, som Arthur Lydiard, Bill Bowerman og Steve Prefontaine. For ikke å snakke om Arne og Knut selv. For eldre lesere antar jeg at dette er et fantastisk gjensyn med en av friidrettens glansepoker. For lesere født etter 1980 – som først og fremst tenker på Knut Kvalheim som trener i Tjalve og glemmer at han har vært utøver selv – er dette nesten obligatorisk løpelektyre.
Boka tar, som tittelen indikerer, for seg to hele løperliv fram til i dag, men vier naturlig nok flest sider til guttas storhetstid på 60- og 70-tallet. Arne og Knut husker godt, og det gjør Gotaas også. For ti år siden skrev han boka Løping. En verdenshistorie. Sammenlignet med den tar boka om Kvalheimbrødrene kun for seg en ørliten flik av historien, men samtidig en svært avgjørende flik for løpinga slik vi kjenner den i dag. Takket være den overordna gode innsikten til forfatteren ispedd detaljerte minner og historier fra brødrene selv, blir dette ei rik bok om et par viktige tiår i Norge, dels USA og ikke minst i (fri)idretten.
Jaybird Vista Planetary Green –Limited edition
Jaybird Vista Planetary Green is created to celebrate the planet we love, the places we play, and the adventurer inside all of us. Vista is the only true wireless headphone that meets U.S. military MIL-STD 810G rugged compliant standards.
opplevelser og erfaringer. Men også dette ble annerledes enn jeg først hadde tenkt. Når jeg nå sitter her en regntung høstdag, og ser tilbake på 2020, har det kanskje vært det beste året når det kommer til løping og ikke minst løpeglede.
Ved inngangen til 2020 var løpingen et supplement til styrketrening. Jeg likte løpingen, og satte veldig pris på variasjonen, men det var ikke det som var høyest prioritert i en hektisk hverdag. Så skjedde jo det som skjedde 12. mars – Norge stengte. Styrketrening var ikke like enkelt uten et treningssenter å gå til. Jeg hadde fortsatt et behov for å være sosial, men helst på litt avstand. Hva passet da bedre enn løping? Jeg har løpt maraton, ultramaraton og halvmaraton. Jeg har sanket høydemeter og kilometer. Og store deler av disse kilometerne har jeg tilbakelagt sammen med gode venner og familie. Målet har ikke vært å være raskest, men å være aktiv med hyggelige mennesker. Virtuelle løp, som fikk fokuset bort fra tid og prestasjon, til selve opplevelsen.
Maraton i påsken sammen med to gode venninner, som utelukkende var en positiv opplevelse. Ultramaraton, hvor vi løp oss bort et sted mellom Grua og Maridalen, og hvor vi stod med beina langt nedi gjørmen. Det gjorde da ingenting. For det var selve opplevelsen som stod i fokus. Løpingen har uten tvil bidratt til å få meg gjennom denne merkelige perioden, men jeg hadde ikke klart det uten gode venner ved min side med joggesko på beina.
Planene mine for 2020 ble på mange områder ikke slik jeg hadde tenkt. Men mye ble faktisk erstattet av noe som var bedre. Jeg har vært en som alltid har likt å sette meg mål og legge planer. Planlegge trening og planlegge hverdagen – gjerne mange dager frem i tid. Jeg må nok innrømme at jeg ikke likte at noe eller noen laget krøll i disse planene. I 2020 ble det masse krøll. Det var mer hulter til bulter og det var mer kaos. Kreativitet og spontanitet overtok mye av plassen til orden, system og planer. Og det har gått helt fint. Det å måtte lære seg å slippe litt tak på kontrollen, ta dagene litt som de kommer og ikke minst bruke løpingen som et sosialt og meditativt avbrekk har vært uvant, men jeg tror at det uten tvil har gjort meg godt.
Annerledesåret
ÅRET HVOR JEG SKULLE TA DERE MED PÅ VEIEN MOT MIN FØRSTE MARATON GIKK
IKKE AKKURAT HELT SOM PLANLAGT, MEN GJORDE DET EGENTLIG NOE?
Jeg er en bare en av 5,4 millioner nordmenn som har kjent på kanskje livets, til nå, merkeligste år. Da jeg feiret inngangen på 2020 med gode venner, var det ingen som kunne forutsi eller fortelle oss hvordan hverdagen brått kom til å endre seg. 2020 nærmer seg nå slutten, og annerledesåret er et faktum. Jeg har her tatt dere med på min humpete ferd gjennom året mot det som skulle bli min første maraton. Delt oppturer, nedturer,
Jeg skulle bruke denne spalten til å fortelle dere om min vei mot min første maraton. Jeg hadde en plan for det også. En plan for alt jeg skulle dele. Om treningen, hverdagen, ernæringen og sko-valget. Men når pandemien traff oss ble det andre ting som tok over hverdagen og det ble helt andre ting som var mer naturlig å dele. Jeg tok et valg om å dele med dere utfordringer i hverdagen utover bare valg av energidrikk og riktig treningstights. For livet handler om så mye mer.
Den dagen verdenspandemien ikke lenger er det som preger nyhetsoverskriftene og hverdagen vår, er det ting jeg tror det er viktig at vi ikke glemmer. Stopp litt opp i hverdagen. Se deg rundt, og sett pris på de små tingene. Forsøk å se det positive, selv om ting ikke alltid går din vei. Og til deg som ikke har begynt å løpe enda, gi det et forsøk. Husk at vi alle har startet et sted. Ikke bruk tid og energi på å tenke over hvordan andre ser på din trening. Husk hva jeg har sagt: du er rå! Om det er 1, 10 eller 100 kilometer. Alt er mer enn null.
MATHILDE ARNEBERG er ei allsidig og treningsglad jente som oppdaget gleden ved fysisk aktivitet i tenårene. Etter å ha brynt seg på kortere løpsdistanser i noen år, tar hun nå steget videre. I 2020 har hun satt seg som mål å fullføre sin første maraton under Oslo Maraton. I denne spalten følger vi henne på veien mot målet.
@mathildearneberg
Zero-drop, Max-cushioned
For those looking for a zero-drop max-cushion trail running shoe, this speedster with comfy and light FloatPro™ foam will last for miles and miles -- even on the most rugged runs. Learn more on merrell.com/se
@MerrellEu@MerrellNordics
MANY PATHS, ONE TRAIL.
Trail running
Women’s / Men’s