Et løp som ikke var et løp

LØPSRAPPORT FRA ET KONSTRUERT LØP OG VERDIEN AV DET SOSIALE.

Når jeg skriver dette er det søndag. For under en uke siden bestemte jeg meg for å sette opp et løp den påfølgende lørdagen, i løypa til Nordsjørittet (som er et 91 kilometer langt sykkelritt fra Egersund til Sandnes, i Rogaland.) Jeg kalte det Nordsjøløpet, og fikk lagt ut starttidspunkt og dato på Instagram. Alle kunne være med, på hele eller deler av løypa. Premien var pizza og øl til alle. Fikk tak i trackere slik at folk kunne følge meg. Naturlig nok var det litt kort frist for mange. (I dagens samfunn må alt planlegges uker i forveien. For enkelte).

Jeg løp samme løypa en gang i sommer. Det var også et impulsløp. Bestemte meg rundt lunsj, fikset barnevakt og satte i gang på ettermiddagen. Var hjemme igjen på morgenkvisten. Denne gangen ville jeg ha med litt folk, og da var det mer praktisk å ha det på dagtid. I tillegg ville jeg se litt av naturen og ikke bare lyset fra hodelykta. (Utrolig hvor skumle kuøyne kan være i mørket. Mer om kuer senere).

Sist brukte jeg over ni timer. Målet denne gangen var under åtte (og helst 07:50). Lørdagen kom, jeg sto opp grytidlig og tok toget ned til Egersund. Klokken ble ni. Det eneste som var åpent var en kafé inne på et kjøpesenter. Proppfull av skravlende pensjonister. Bestilte et wienerbrød og en kopp kaffe og satte meg ned ved et ledig bord. Ved et vindu. Pustet ut. Plutselig kom det en kar og sa at det bordet var opptatt (selv om det ikke satt noen der). Det var Bjarne sitt bord. Greit nok. Ville ikke protestere. Jeg tok min kaffe og mitt wienerbrød – og fant meg nok et ledig bord. Denne gangen lengst mulig unna pensjonistgjengen. For dem var jeg tydeligvis en inntrenger. Spiste wienerbrødet mens jeg gjorde de siste forberedelsene. Var usikker på om det var noen som vill følge med. De to som hadde meldt seg på kvelden i forveien meldte avbud.

Gikk til startområdet. Startet trackerne (hadde to stykker), og fikk sjekket med Martin fra RaceTracker at de fikk inn signal. All good. Tok et bilde. Og ventet noen minutter til klokken ble 10:00. Føltes som et ekte race (selv om jeg var eneste deltager). Ble litt nervøs. Spent og fokusert. (Tenkte også litt «hvorfor?». Hvorfor gidder man dette? Hvorfor gidder man å stå opp 06:45 på en lørdag, ta toget til Egersund og løpe et løp klokka 10:00 – et løp som egentlig ikke finnes). Det virtuelle startskuddet gikk.

Jeg begynner å løpe. Finner en fin flyt. Hadde siktet meg inn på 5:10 min/km. Meldinger på Facebook og Instagram begynner å strømme inn. «Lykke til!». Jo, dette var som et løp, føltes som et løp. Bare at jeg var eneste deltager. Og uten noen form for support. Etter noen minutter er jeg ute av sentrum og kommer inn i et mektig landskap. Løp på en gammel jernbanetrasé (ble visstnok bygget i perioden 1874–1878. Da Sørlandsbanen ble åpnet i 1944, ble denne delen liggende brakk). Her var det høye fjellskjæringer og mektige steinfyllinger. Har aldri løpt igjennom noe lignende. Dette var fascinerende. En god start. Ble en selfie og litt posting på sosiale medier. Nå var jeg i gang.

Etter å ha løpt som et tog kommer jeg plutselig inn i et åpent landskap med nydelige småveier. Dette var en total kontrast fra de tidligere fjellveggene. Tar av musikken og lar stillheten strømme inn. Dette strekket kunne jeg løpt på i dagevis. Sola skinner, og det er fantastiske høstfarger. Balsam for sjelen.

Fikk meldinger fra ukjente som fulgte med. Folk jeg ikke kjente som satt hjemme og fulgte med på trackeren. Som fulgte med på mitt eget race. På en prikk på et kart. Fascinerende. Verden blir liten.

Gammel asfalt gikk over til grusveier og jeg kommer inn på det som kalles den «Den Vestlandske hovedvei». Denne ble bygget som ridevei rundt 1810. Her er det mye opp og ned. Var et tungt parti, men landskapet var fantastisk.

Og jeg kjenner meg faktisk ganske tung. Blir tyngre og tyngre desto mer jeg kjenner etter. Er vondt i både i akilleshælen og i hofta. Vet ikke hvorfor. Bestemmer meg for å spise litt lakris og glemme alt. Setter på noe musikk. Det fungerer. Men det går sakte, og langt fra det 5:10-tempoet som jeg hadde ønsket.

Timene går. Det som holder meg oppe var den stadige strømmen med lykkeønskninger fra «familien». Det varmer. Etterhvert kommer jeg inn til Ogna, og nok et mektig landskap kom til syne. Er dette Norge?

Stoppet opp. Tok det innover meg. Puster inn frisk luft. Må være en av de fineste strendene vi har. Frihet. Tid for å tenke. Sjekket så telefonen. Meldinger fortsatte å strømme inn fra fjern og nær. «Lykke til». «Du vinner». «Ser bra ut. Godt tempo». Kommer ikke over hvor kult det er at så mange gidder å følge med. At de gidder å bruke en lørdag til å se på en prikk på et kart. Respekt! Vi er bra gjeng. Alle sammen. Elsker denne ultrafamilien.

En bil kjører forbi. Tuter. Og jeg skvetter. Noen kilometer senere står samme bil i veikanten. Det er visst Simon. En løpekollega fra Varhaug. Han hadde fulgt med på trackeren og sto klar med en øl. Akkurat hva jeg trengte. Slo av en prat mens jeg styrtet halvliteren. Utrolig hvor godt øl smaker når man har løpt i mange timer. Alle sansene blir skjerpet. Føles bra. Og jeg ble også lettere til sinns. Var på vei opp igjen nå.

Timene går. Hadde satt på et album av Tom Waits. Rain Dog. Nærmet meg Varhaug og kommer inn på en kronglete sti.

Mine karbonsko uten mønster takler dette veldig dårlig. Jeg sklir og de hvite, fancy skoene blir brune av både kudritt og annen møkk. Whatever. Blir likegyldig. Fokus nå er å ikke tryne, ikke tråkke over. Det gikk greit. Helt til jeg skulle inn på en smal sti med tett skog på begge kanter. Plutselig står hu der. Ei ku. Hun ser stygt på meg.

Jeg blir livredd. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Etter hvert får jeg fintet den ut, og jeg spurter forbi. Med hjerte i halsen. Lenge siden jeg har løpt så fort. Holder på å tryne hele veien. Men dette er tross alt snakk om livet. Uff ... og igjen. Der, rett foran meg på den smale stien er det et nytt kuhinder. Denne gangen er det to av dem. De ser stygt på meg, og vurderer sikkert hvordan de skal angripe. Denne gangen sliter jeg. Ku bak og ku foran. «Vet aldri helt hva kuer kan finne på», tenker jeg. Hiver meg inn i den tette skogen på siden og beveger meg så stille jeg kan langt inn og forbi. Jeg ser at de ser på meg. Har høy puls. Jeg må brekke greiner for å komme meg frem. Skraper meg opp på låret og begynner å blø. Etter noen tunge minutter er faren passert og kan igjen bevege meg ut på stien. Tapte mye der. Men jeg lever. Puster lettet da jeg kom meg ut av denne helvetesskogen.

Fortsetter ferden. Kommer igjen ned til havet. Løper med det åpne havet på min venstre side. For et landskap. Kaldt, skipsforlis, denne naturen er så rå og ubarmhjertig. Passerer en gammel kirkegård. Ligger helt nede ved sjøen.

Et helt sinnsykt mektig syn. (Regnes visstnok som en av landets vakreste kirkegårder. ) Er fra 1200-tallet. Skeive jernkors som skuer ut mot havet. Her ligger det mange historier begravd. Stopper opp for å tenke. Her vil jeg gravlegges.

Fortsetter deretter på «Kongevegen» til Hå gamle prestegård. Dette er en sti fra Jærkysten fra 1600-tallet. Tenk at denne stien har vært brukt i mange hundre år. Og nå løper jeg her. Deretter er det over den mektige Håelva.

Det er mye natur, og mye å se på. Men jeg begynner å bli sliten. Sliten av vakker natur, åpent landskap, hav og gamle stier. Og jeg begynner å bli lei. Har lyst på en øl og asfalt. Sjekker mobilen. Meldinger fortsetter å strømme inn. Er mange der ute som følger med. Galskap satt i system. Er tørst. Og begynner å gå litt tom. Har over 30 kilometere igjen. Plutselig ser jeg en butikk lyse opp i det fjerne. Coop Extra. Yes. En åpenbaring. Aldri vært så glad for å se Coop Extra sin røde og gule logo. Løp rett inn og fant en kald øl. Styrtet den og løp videre. Da var jeg klar igjen.

Rett etterpå ser jeg plutselig en kar langs løypa. Er nå 28 kilometer fra mål. Aldri møtt fyren før. Vi er visstnok «følgere» på Instagram. Bjarte Wetteland het han. Måtte spørre om fornavnet hans fire ganger (siste gangen var da vi drakk øl på pizzeriaen om kvelden).

Har tenkt på dette i ettertid. Er bare så rått. At en totalt ukjent tar toget fra Sandnes til Bryne. Følger med på trackeren hvor jeg er – og står og venter. Er noe med hele tanken. Blir som en bevegelse. Litt sånn «Forrest Gump». Og det er akkurat dette jeg ser frem mot når jeg skal løpe Norge på Langs. At folk bare hiver seg på.

Og der var det en til. 23 kilometer før mål står Oddveig Odland og venter. Ei venninne fra Varhaug. Hun slenger seg på. Nå er det oss tre som hiver oss løs på siste etappen. At disse to kom var ekstremt verdifullt. Planen var 5:10 min/km, men Oddveig drar opp farten. Bra det. Jeg må pushe for å holde følge.

Uten henne og Bjarte ville det blitt mye tyngre å pushe seg inn mot mål. Men jeg begynner å bli skikkelig sliten. Tom. Ser plutselig en Pizzabutikk. Løper inn og kjøper en iskald en Coca Cola. Den går rett ned. Og vi kjører videre.

Plutselig ser vi to stykker langs løypa som vinker og heier.

«Er dette noen dere kjenner», spør jeg de andre. «Nei», svarer de. Skikkelig kult. Tenk at det er folk som kommer og heier langs løypa på et løp (med én deltager) som ikke er et løp. De hadde fått med seg opplegget via Instagram og fulgt med i løpet av dagen. Det er akkurat dette som gjør at det er kjekt å følge med. Vi er en stor familie. Alle sammen. Takk.

Vi teller ned. 4.9 kilometer igjen. Nå er det bare 1.5. Teller ned. Og der. Klokka sier «End of Course». Fantastisk. Vi er i mål. Jeg var helt sluttkjørt. Plutselig svinger det en bil bort. Et vindu rulles ned. «Gratulerer. Har fulgt med hele dagen. Og lykke til neste år». Har aldri møtt fyren og vet ikke hvem det

Etter målgang ble det pizza og øl med Oddveig og Bjarte. Snakker om livet og viktigheten av det vi har vært igjennom. Viktig å kunne ta livet litt med ro. Se på naturen, hive seg med på litt galskap. Og gjerne ta en øl i løypa. Alt trenger ikke å være stress. Var rett og slett en fin kveld. Ble sent. Hadde vært en lang dag. Kjekt å sjekke Facebook og Instagram og se at det er så mange der ute som følger med. Neste «stunt» skal jeg planlegge litt mer på forhånd slik at vi kan bli enda fler ute i løypa. Dette ultraløpemiljøet er så vanvittig raust. Det er åpent og veldig inkluderende. Rett og slett lite fjas, lite utstyrsfokus. Passer for alle. Velkommen inn i varmen.

Endte forresten på 92.7 km med 1000 høydemeter på 8:11:01. Dette gir en snitt fart på 5:18 /km.

ULTRALØPER SIMEN HOLVIK (43) er norgesrekordholder på 100 miles og har løpt hele 253,353 kilometer på 24-timersløp. Ved siden av jobber han fulltid med IT innenfor energi. Simen er enkemann bosatt i Stavanger med barna på ni og elleve år, og skriver i denne spalten åpent og ærlig om (ultraløper)livet.

@simenholvik

Vi har sendt ut en verbal stafettpinne der vi oppfordrer løpere til å dele sin historie. For eksempel historien om hvordan du ble en løper, eller fortellingen om en løpsopplevelse som har satt spor.

Denne etappen skrives av Renate Solheim. Her forteller hun gjenkjennelig hvordan tvilen kommer en til gode, gang på gang. Ønsker du å dele din historie eller løpsopplevelse? Send en mail til sara@runnersworld.no, da vel!