Har du det i deg?

Det spørsmålet har jeg stilt meg selv mange ganger. Fra den spede starten på løpingen min for noen år tilbake og det følger meg fremdeles. Når alt er tungt, du har vondt overalt og alt butter i mot. Når du har mest lyst til å bare kaste inn håndkleet og gi deg. Klarer du da å samle de kreftene du ikke visste du hadde og fortsette? Har du det i deg?

At jeg startet å løpe var en ren tilfeldighet. En venninne hadde fått øynene opp for hinderløp – OCR – og jeg fi kk lyst å prøve jeg også. Jeg hadde aldri trent løping før – bortsett fra litt på en mølle inne på et treningssenter. Da jeg stod på startstreken i mitt første løp, Tough Viking Gøteborg i 2016, slo spørsmålet meg; Har jeg det i meg? Klarer jeg å fullføre dette? Kall det gjerne konkurransenerver før dette første løpet. Men tvilen var der likefullt. Løpet ble en skikkelig opptur! Jeg fi kk løpe sammen med en gjeng herlige mennesker som hjalp hverandre over, under, og gjennom hindrene i løypen. Vi koste oss fra start til slutt. Så mye koste vi oss at vi likegodt tok enkelte hinder flere ganger. Det gikk ikke så fort, men i mål kom vi. Og for en følelse etterpå!

Maraton med lånte sko – har jeg det i meg? Etterhvert ble det flere hinderløp, gateløp og halvmaraton. I juni 2017 fi kk jeg muligheten til å løpe min første maraton. Begivenheten fant sted i Longyearbyen, Spitsbergen Marathon. Løpsforberedelsene ble imidlertid ikke helt som planlagt. Flyet mitt var forsinket, og jeg var ikke i seng før fi retiden om natten med maratonstart tidlig dagen etter. Da jeg stod opp og skjønte at løpeskoene ikke hadde funnet veien til Longyearbyen sammen med meg, var krisen komplett. Hva i alle dager skulle jeg gjøre nå? Med en løsningsorientert arrangør med samme skostørrelse som meg (flaks!), klarte jeg likevel å være klar til startskuddet gikk. Men tanken slo meg likevel; kan dette gå bra? Jeg hadde aldri løpt så langt før, og ambisjonsnivået var satt til å fullføre innen makstiden. Det gikk overraskende bra. De negative tankene dukket aldri opp, og jeg koste meg faktisk fra start til mål. Hvor ofte får man muligheten til å løpe rundt å nyte den fantastiske naturen på Svalbard, med bevæpnede isbjørnvakter plassert rundt i løypen, liksom? I strålende solskinn løp jeg storfornøyd med dagens innsats i mål. Jeg klarte det!

50 km hinderløp – har jeg det i meg?

Like fi nt hadde jeg det ikke underveis i ultrahinderløpet Spartan Ultra Beast i Slovakia samme sommer. Drøyt 50 kilometer med hinder – mange av dem i bratte alpinbakker og i steikende hete. Jeg har aldri vært så nære å gi meg i et løp før. Heldigvis hadde jeg min gode coach med meg, og hadde det ikke vært for ham, er jeg ganske sikker på at jeg hadde gitt opp. Når man skal opp en bratt alpinbakke for ørtende gang med en blytung sandsekk som skal bæres med, man har holdt på i nærmere 10 timer og hele kroppen verker, når man får beskjed om å hoppe oppover og nedover bakker og over hindre med beina godt festet sammen med en strikk etter over 30 kilometer – da kan man i alle fall stille seg spørsmålet: Har jeg det i meg? Kroppen verket til slutt overalt. Hver meter ble en kamp – men jeg klarte det også! Og med det kvalifi serte jeg meg til 24-timers Spartan Ultra World Championship på Island desember året etter.

24-timersløp – har jeg det i meg?

På Island måtte jeg klare meg aleine ute i løypen i de 24 timene, men hadde tatt med meg moren min som support. Hun passet på å få næring i meg og tørt tøy på underveis. Det trengtes! Island i desember kan være ganske ugjestmildt. Det er ingen overdrivelse å si at jeg gikk til helvete og tilbake igjen i løpet av løpet. Da jeg stod fast i gjørme til over lårene og mistet sandsekken jeg bar på nedi samme gjørmhull, var fortvilelsen komplett. Jeg kan love deg at en allerede tung sandsekk blir enda tyngre etter at den har fått sugd til seg store mengder deilig gjørmevann. Det var blytungt. Jeg var sliten. Var det vits i å fortsette? Takk og lov for at man fi kk oppmuntrende ord og litt humor underveis, som Mari Weider som lurte på hvorfor i alle dager jeg var så skitten. Eller Anette Velde Sande som på et tidspunkt kom meg i møte og uttrykte; “Renate, nå trenger vi begge en klem!” Det er ikke så mye som skal til alltid. Og jeg, jeg fullførte. 24-timers hinderløp ute på Island i desember. Jeg hadde det i meg da også.

Brudd i tåa og knekk på motivasjonen

Men etter Island ble det tungt. Jeg var helt i kjelleren både fysisk og psykisk. Trening generelt og løping spesielt bød meg i mot en periode. Men så kom jeg i gang igjen. Med årets Ecotrail 80 kilometer som målsetting for 2020, begynte jeg sakte men sikkert å øke mengden løping igjen. Jeg gjennomførte flere halvmaraton, men etter halvmaraton i mars sa det stopp. Bare noen dager før landet ble stengt ned grunnet Covid-19 fi kk jeg påvist brudd i en tå. Ingen krise det, tenkte, jeg. For jeg skulle jo bare være borte fra løpingen i fem–seks uker.

Dessverre viser det seg at noen tåbrudd trenger lenger tid for å heles. Så hva gjør man da? Man er halvskadet, mangler motivasjon og sliter med å fi nne mål videre. Man kan gjøre som jeg gjorde en liten periode; grave seg ned og synes synd på seg selv. Og for en liten stund er det helt OK. Men hjelper det i det lange løp? Defi nitivt ikke! Hva gjør man da? Man tar et skikkelig magadrag, bretter opp ermene og starter på ny. For jeg er på ingen måte der jeg har vært treningsmessig før. Jeg vet det krever mye arbeid, disiplin og tid for å komme dit igjen. Men jeg vet jo at det kan gå. For det er nettopp det; jeg har gjort det før.

Nå leter jeg etter ny motivasjon for 2021. Forhåpentligvis vil jeg være fit for fight til Ecotrail 80 km i slutten av mai. Hvis ikke, får jeg justere litt på målsettingene underveis. Og så er det lov å fi nne treningsmotivasjon i andre. Jeg er så heldig å ha gjengen i Ninjagirls som heier hverandre frem. Her er det ingen kjære mor, og det er fi nt for meg. Jeg trenger noen som kan gi meg det ekstra pushet.

Jeg har det i meg

Så hvorfor trenger jeg denne bekreftelsen på om jeg har det i meg? Jeg tror alle trenger å kjenne på mestring av en eller annen form. Å få bekreftet at man klarer noe man kanskje ikke trodde man ville klare. Kroppen er ganske utrolig sånn sett. Og når hjernen spiller deg et lite pluss er det ekstra deilig å kunne si etterpå; “du lurer ikke meg!” Litt av en mestringsfølelse!

Så har jeg det i meg? Jeg velger å tro det. Jeg skal i alle fall ikke gi meg uten å ha prøvd. Og så er det det da. Når jeg først prøver, gir jeg meg jo ikke. Da er det fi nt å ha Ninjagirls’ motto i bakhodet: “Ikkje kjenn etter!” Det er et fi nt mantra å ha når de mørke tankene dukker opp.

Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det, sies det. Det er lov å være nede og synes synd på seg selv, men til syvende og sist er det bare én ting som gjelder: Kom deg opp, ut, gjør et eller annet som er lystbetont for deg. 24-timersløp er kanskje ikke for alle, men alle kan gjøre noe. Du har det nok i deg du også!

L Pere Fra Nord

Tromsø: Byen i isødet som vet å gi enhver løper en ekstra utfordring gjennom mørketidsvinteren. Byen har de siste årene til tross for dette levert løpsresultater på høyt nasjonalt og internasjonalt nivå i en rekke aldersklasser og ulike løpsdisipliner. I denne serien skal vi bli bedre kjent med løpere fra nord og hvordan de trener mot sine mål.