TA PLASS

Noen må være først. Over en mållinje, under enn viss tid, av et visst ansikt.

Joan Benoit løp den første kvinnelige olympiske maratonen på 2:24:52 og i samme løpet dro hun med seg ni kvinner under 2:30. Når noe har skjedd én gang baller det ofte på seg, som en snøballeffekt. Løping har mange ansikter, men ikke så mange som ligner på Jevi.

Double-takes

Jevi Majid er uredd. Det sorte håret danser rundt ansiktet når haken hennes tipper opp i en latterkule og lyden brer seg i et ekko mellom bygningene. Hun tar plass, mest av alt i seg selv, og står bunnsolid i det når kameraet fyrer løs (selv om det betyr at nyeste Lady Gaga-låt må pumpes fra telefonen). I England ble Jevi en del av Asics Frontrunners og ble eksponert for kameraer og photoshoots, men det er ikke alle som er blitt eksponert for henne som en Frontrunner.

– Jeg får fortsatt sånne double-takes fordi det er så uvant, forteller hun om hoder som snur seg en andre gang der de passerer henne mens hun løper.

– Jeg har ikke sett noen løpere som ser ut som meg, og jeg synes det er så kjipt for sånn var det ikke i England, der er det begynt å bli veldig vanlig.

Og det er dette som er essensen i hvorfor Jevi bruker fritiden sin på å tilrettelegge for at minoriteter skal få løpe – vi må alle bli vant med at løpingens ansikt også kan se ut som en norsk-pakistansk kvinne som tar plass.

Engelsk-norsk-pakistansk

En søndag i april 2020 er Jevi midt i en personlig pause fra Instagram, pauseknappen står på resten av samfunnet også, og den dagen løp hun en maraton for seg selv.

– Jeg tenkte at jeg føler meg sterkere, det her tror jeg at jeg kommer til å få til. Og det gjorde hun, ned Mosseveien, rundt i byen og med avslutning i et av hennes favorittområder ved Barcode og til Aker Brygge. Jevi snakker med den største naturlighet om søndagsturen som ingen trenger å få med seg at har skjedd.

– Jeg koste meg og syntes det var skikkelig gøy. Bare helt alene, ikke noe press, on my terms, ikke sant, forteller hun i denne engelsk-norsk-pakistanske hybriden av et språk.

«Ikke sant»-en er unødvendig: Jevi er ikke ute etter å forklare seg eller spørre om hun er forstått, hun er så tydelig at det ikke er noe å lure på.

Få til hva hun vil Når hun løper føler hun seg fri, utrolig sterk.

– Jeg syntes det var så deilig, å bare gjøre noe for meg sjøl, den søndagen. Og etterpå tenkte jeg «wow, nå har jeg gjort det», og så løp jeg kanskje 45 minutter fortere enn London, sier hun med en overrasket tone i stemmen før hun lavt, som en betroelse, legger til det lattermilde suffi kset: «For jeg var utrolig treig i London» – løpet tobarns- moren selvironisk sammenligner med å føde.

– Mange tenker over prestasjonspresset, men det er ikke snakk om hvor fort du løper. Det er fi nishing lines, ikke fi nishing times.

Det betyr ikke at hun ikke er stolt av at hun løp fortere. Kontinuiteten i treningen har gjort at både kropp og sinn tror på at hun kan få til hva enn hun vil i livet.

– Og det vet jeg at jeg kan. Nå etterstreber jeg å leve opp til det og bryte de barrierene som er om de stereotypiene vi kjenner i samfunnet.

Gi rom

Språket flyter med drypp av engelsk fra de 17 årene Jevi tilbragte i England. Hun er kjapp, lite selvhøytidelig, og like eksotisk som fascinerende vakker. På de ni månedene hun har vært tilbake i Norge har hun videreført løpegruppene og initiativet hun startet med i England, et land med en mer eklektisk miks av mangfold enn oss.

– Det er et tilbud som er åpent for at alle kan være med. Det er ikke snakk om man klarer å løpe eller ikke, men at det skal være inkluderende.

Jevi ønsker å skape rom for at alle føler seg velkommen og at de løfter hverandre andre opp og frem. Ved siden av løpegruppe, to barn, hjemflytting og deltidsstudier, kommer i tillegg fulltidsjobben med voldsutsatte kvinner og menn.

– Det er viktig å gi rom, for du vet ikke hva folk går igjennom, og det vet jeg alt om i den jobben jeg har. Jeg har så mye empati for dem og synes det er så urettferdig. Etter tøffe samtaler hjelper det å komme seg ut i naturen, løpe litt, høre på musikk.

Trenger litt mangfold

Det er kanskje banalt, men rollemodeller viser seg å være innmari viktig, for oss alle, og feltet Jevi ligger i front av er fullt av dem som tradisjonelt ikke har løpt.

– Jeg ser jo i Norge og i Oslo så er løping ... er det dumt å si at det er for hvitt? spør hun forsiktig før latteren slipper gjennom.

– Blir det feil? Jeg synes jo at vi trenger litt mangfold, og det er der jeg føler at jeg kommer inn. Hvis folk ser at det er flere der ut som gjør dette her og som normaliserer begrepet løping i mangfoldet, så tror jeg det er flere som vil dra nytte av det, sier hun.

Derfor er det viktig at løpegruppene er en lagopplevelse hvor alle føler seg velkommen. Det de gjør skal være koselig.

– Og det beste er jo at når vi er sammen, så får vi alle utløp for følelsene våre. Vi snakker om hvordan vi har det, hva som er kjipt, og jeg pleier å bidra VELDIG mye på den fronten, sier hun og ler hjerterått.

JEVI MAJID

Fra: Oslo

Alder: 38

Aktuell med: Gi løpingen et mer mangfoldig ansikt Neste løpemål: ASICS Stockholm Maraton

Bryte barrierer

Alle epoker fylles av spennende hendelser som oppsummerer hva samfunnet gjorde. Jevi er med på å prege vår tid – en tid hvor løping er fritt. Til forskjell fra eksempelvis langrenn, løper kvinner og menn konkurranser på nøyaktig samme distanser, men det er flere ansikter ved løping enn antall kilometer. Jevi mener store merkevarer og butikker har et ansvar for å representere mangfoldet i befolkningen; det samme ansvaret hun har tatt på seg på grasrotnivå. Det handler ikke om henne, men at noen må ta den rollen.

– Minoritetskvinner, og -menn, trenger en rollemodell, og hvis ikke jeg bryter de barrierene nå, så vet jeg ikke når det kommer til å skje.

Som fra jobben hennes påpeker hun at det noen ganger bare er snakk om å bli hørt. At det plutselig er en pakistansk jente på forsiden av et løpemagasin.

Viktig

Det er mange som ikke skjønner denne løpegreia hennes, men prosessen fra å starte med litt mosjon har blant annet ført til nye, gode mestringsstrategier som hun bruker både på jobb og i privatlivet. Hun anerkjenner at det er lettere sagt enn gjort, men så hever gjerne lista seg fort når man lærer seg å hoppe høyere.

– For meg ble det etter hvert sånn at «jeg er viktig – hvordan jeg har det er også viktig», sier hun.

Som alenemor for to barn som for første gang bor i Norge, tydeliggjør det at rollen som mor er den aller viktigste. Samtidig opplever hun at hun er en bedre mor når hun tar litt tid til seg selv, og at det i seg selv er positivt for barna å observere.

– Når jeg løper føler jeg meg fearless, sier hun rolig.

– Det har gitt meg mer tro på meg selv og forsterket selvbildet mitt, og det er så deilig for sånn var jeg ikke før. Fordi jeg opplever at jeg får til så mye, setter jeg også høyere mål for meg selv, og det er det jeg vil at andre kvinner skal oppleve for det har endret livet mitt helt.