En mer rettferdig vurdering av kvinners prestasjonsnivå

Det finnes noen tiltalende tidsgrenser i løpesporten. I utøverens natur foreligger et grunnleggende ønske om å bryte disse. Grensene kan være fascinerende, forførende, fengslende, eller i enkelte tilfeller totalt altoppslukende.

Blant eliten kan det, som i Team Ingebrigtsens tilfelle, handle om å løpe under 3.30 på 1500 meter, eller under 13 minutter på 5000 meter. Det var en merkedag da Ingvill Måkestad Bovim brøt tominuttersgrensen på 800-meteren. For Sondre Nordstad Moen var det en milepæl å bryte timesgrensen på halvmaraton. Grete Waitz og Ingrid Kristiansen brøt grenser i fleng, på distanser fra 1500 til maraton. Samtidig brøt de stadig barrierer for det som den gang var fagkunnskap om kvinners fysiske kapasitet. Noen sub-eliteløpere drømmer eksempelvis om å bryte 30-minuttersgrensen på 10 kilometer, eller løpe under 2:20 på maraton. Blant mosjonister snakkes det gjerne om 35-, 40-, 45- og 50 minutter på 10 kilometer, eller 1:30:00 på halvmaraton. Mange betrakter løping som «verdens enkleste idrett». Den er brutalt ærlig og i de fleste tilfeller rettferdig. Innsatsen man legger ned resulterer gjerne i en prestasjon som kan kvantifiseres nøyaktig. Legger man til grunn premisset om at alle konkurrerer med like forutsetninger, kan man konkludere med at det endelige resultatet er pålitelig og objektivt.

Problemet når man skjærer alle løpere over én kam, er at dette premisset kun utgjør et ideal. Det presenterer på langt nær alltid realiteten – spesielt når man inkluderer faktoren «kjønn» i regnestykket. De fleste enes om at det er rettferdig å sammenligne løpstider innenfor et kjønn. Langt færre vil argumentere like oppriktig når det er snakk om prestasjoner mellom kjønn. Toppidretten organiseres derfor naturligvis i kvinne- og herreklasse. Blant mosjonister vaskes ofte likevel skillet ut i praksis. Løper onkel raskere enn datteren, eller bestefar raskere enn nabodama, er vedkommende på papiret raskere. Konklusjonen er dermed også at den ene løperen per definisjon presterer på et høyere nivå.

Med den følgende teksten vil det presenteres elementer det er avgjørende å ta hensyn til for å oppnå en redelig fremstilling av prestasjonsnivået. Det vil også beskrives en fremgangsmåte for å veie kvinner og menns prestasjoner opp mot hverandre på et mer rettferdig vis.

Fysiske forskjeller

99,9 prosent av genomet er likt hos alle mennesker. Likevel finnes det minst to millioner enkeltbasepolymorfier. Mange av disse regner man med kan gi forklaring på hvorfor vi har forskjellige egenskaper. Fra et idrettslig perspektiv vil det være rettferdig å ta høyde for de fysiologiske forskjellene mellom kjønnene. Det kan argumenteres for at det å sammenligne kjønnenes prestasjoner i langdistanseløping er som å sammenligne epler og pærer. Det sies at man ikke skal jevnføre disse. For å oppnå en rettferdig fremstilling av en løpers prestasjon, må man se nærmere på kjønnets underliggende faktorer – hva angår fysiologiske, historiske og sosiale elementer.

Blant de mannlige eliteutøverne har man i flere år snakket om den «magiske totimersgrensen» på maraton. Denne grensen anses eksepsjonelt vanskelig å bryte, samtidig innenfor realistiske termer. For menn, vel og merke. Gitt kvinners forutsetninger, fremstår grensen inntil videre som en utopi. Med dette premisset er det naturlig å stille spørsmål om hva som definerer et tilsvarende prestasjonsnivå for kvinner? Kan en logaritme kalkulere likestilte maratontider – kjønnene tatt i betrakting?

Det var nettopp det forskerne Hunter, Joyner og Jones ønsket med deres prosjekt om å sammenligne kvinner og menns prestasjonsnivå i langdistanseløping. Arbeidet resulterte i artikkelen

The two-hour marathon: Whats’s the equivalent for women. Forskerne presenterer en rekke avgjørende betingelser. Videre dokumenteres en rekke forskningsfunn og anekdotiske evidens som indikerer 10–13 prosent forskjell i prestasjonsnivå mellom kjønnene.

Per dags dato skiller verdensrekordene mellom kvinner og menn på langdistanse +/- 10 prosent. Mer presist: 10,7 prosent på 10 kilometer, 10,1 prosent på halvmaraton og 9,3 prosent på maraton. Altså bruker menn ca. 90 prosent av kvinnenes løpstid. Blant mosjonister kan forskjellen være opptil 13 prosent.

I de følgende avsnittene vil det kort redegjøres for noen forklaringer til denne forskjellen. Først introduseres en rekke potensielle faktorer forskerne ikke har hold til å bruke i sine forklaringsmodeller. Deretter presenteres avgjørende fysiologiske forskjeller.

Potensielle faktorer

Da forskerne legger til grunn premisset om lik treningsbakgrunn, finner de ingen signifikant kjønnsforskjell i løpsøkonomi. Altså er kjønnene tilsvarende effektive. Det er videre begrenset forskjell (blant eliteutøverne) når det kommer til hvilken prosentandel av VO2-maks løperne kan opprettholde over flere timer. Denne ligger gjerne et sted mellom 85–90 prosent.

Forskerne finner heller ingen signifikant kjønnsforskjell blant eliteløperne hva gjelder taktiske egenskaper. Det foreligger dog indikasjoner på at realiteten er noe annerledes blant mosjonister. Basert på en studie av 92 000 deltagere fra 14 ulike maraton i USA, utledet Deaner og kollegaer artikkelen: Men are More Likely than Women to Slow in the Marathon. Studien dokumenterte at menn i snitt hadde en positiv splitt i form av å redusere hastigheten med 15,6 prosent på den andre halvdelen, mot kvinners 11,7 prosent. Dette innebærer at menn i snitt reduserte farten med 25 prosent på den andre halvdelen av løpet sammenlignet med kvinnene. Med dette konkluderte forskerne med at kvinner er bedre på løpsopplegg. Dette anses likevel ikke som et element som må inngå i en rettferdig sammenligning av kvinner og menns løpstid.

En annen potensiell faktor for prestasjonsnivå er hvordan man håndterer utmattelse og smerte. Noe forskning antyder at kvinner har en bedre evne til å håndtere utmattelse under aktivitet over svært lang tid – som eksempelvis en maraton. Det skal nevnes at deltagerne i denne type forskning gjerne rapporterer om subjektiv opplevelse av smerte. Det foreligger også begrenset mengde forskning på dette området. Det kreves derfor mer forskning for å kunne konkludere, samt for å bruke dette elementet i en rettferdig modell for kjønnenes prestasjonsnivå.

Forskerne finner heller ingen markant kjønnsforskjell i evnen til å ta til seg energi underveis i fysisk aktivitet. Andre faktorer som potensielt vil kunne ha innvirkning på kjønnsforskjellene er utnyttelse av en bestemt type underlag eller terreng, muskel-utmattelse, pacing og konkurranseinstinkt. Disse har sannsynligvis minimal innvirkning blant eliteutøverne, og utelates derfor også som forklaringsmodeller i det følgende.

Kjønnsforskjeller i fysiologiske egenskaper

Menneskets prestasjoner i langdistanseløping er sterkt relatert til maksimalt oksygenopptak (VO2-maks). Mens man blant idrettsutøvere gjerne har operert med 12–15 prosent forskjell mellom kjønnene, indikerer store kartleggingsstudier at forskjellen kan være så stor som 20–30 prosent i befolkningen generelt.

VO2-maks er igjen relatert til at menn har et større hjerte, større lunger, større andel røde blodceller, høyere blodvolum, mer muskelmasse, lavere prosentandel kroppsfett, og høyere hemoglobin-konsentrasjon. Blant eliteutøvere skilles gjerne klinten fra hveten hva gjelder bærekraftig oksidativ metabolsk hastighet (relatert til «kritisk hastighet» og «laktatterskel») og løpsøkonomi.

Forskerne presenterer følgende fysiologiske kjønnsforskjeller som utgjør sentrale faktorer i regnestykket til «den rettferdige kalkulatoren»:

Hjertet: Menn har 20-25 % større hjerte. Forskjellen er spesielt tydelig i venstre hjertekammer. Dette øker evnen til å pumpe oksygenrikt blod rundt i kroppen, slik at musklene får næring til å løpe raskere over en lengre periode.

Lunger: Menn har større lunger og videre luftveier, noe som resulterer i større luftkapasitet. Dette er en forskjell som viser seg til tross for at to individer av ulikt kjønn er like høye.

Blod: Menn har høyere blodvolum og en høyere andel røde blodceller.

Muskelmasse: Menn har en større andel muskelmasse i forhold til kroppsvekt. Det er ingen signifikant forskjell i sammensetningen av muskelfibre, men menn vil utvikle muskler raskere enn kvinner på grunn av høyere nivåer av testosteron.

Kroppsfett: Kvinner er disponert for å ha ytterligere 5-10 % kroppsfett til fødsel. Den ekstra vekten av dette kroppsfettet betyr at den kvinnelige kroppen må jobbe mer intensivt for å opprettholde et tilsvarende tempo. Menn har dermed en mer gunstig kroppsbygging for løping.

Hormoner: Kjønnene har ulik hormonprofil. Det primære mannlige hormonet er testosteron, som stimulerer muskelmasseutvikling. Det primære kvinnelige hormonet er østrogen, som stimulerer fettakkumulering. Testosteron øker også konsentrasjonen av røde blodlegemer og hemoglobin, som igjen er avgjørende for å transportere oksygen rundt i kroppen. Det betyr at mannlig blod i gjennomsnitt kan bære rundt 11 % mer oksygen enn kvinnelig blod. Dette øker evnen til å løpe raskere.

Skaderisiko: Det anslås at kvinner har en høyere risiko for skader enn menn, særlig hva gjelder beinskader på grunn av tap av østrogen (spesielt ved tap av menstruasjonssyklus, amenoré). I snitt har kvinner også kraftigere bekken. Det resulterer i en større vinkel mellom hofte og kne, noe som kan gi større støtbelastning på kneet. Dette kan igjen ha påvirkning på kontinuiteten og totalbelastningen i treningen, som igjen er avgjørende for å prestere godt.

«Den rettferdige kalkulatoren»

Med en fininnstilt kalkulator, som tar høyde for en kjønnsforskjell på 10–13 prosent, vil muligens de følgende påstandene oppleves som ubehagelige blant mannlige mosjonister. Enkelte vil kanskje oppleve at deres meritter står for fall. Plutselig er nabodama i tet, eller dattera på et nivå man selv bare kan drømme om. Realiteten kan oppleves som et mareritt. Det får så være. I vitenskapens ånd: Sannheten må frem!

Tabellene under illustrerer hva den «objektive» tiden for menn tilsvarer for kvinner, gitt estimatene på henholdsvis 10 og 13 prosent. Ønsker du å regne ut bestemte tider utenfor dette utvalget, tar du antall minutter og sekunder og ganger med 1,10 eller 1,13.

Et eksempel: 43 minutter og 24 sekunder = 43 + 24/60 = 43,4

• Med 10 %-regelen gir det 43,4 x 1,10 = 47,74 = 47 + (60x0,74) = 47.44,4.

• Svar: Med 10 %-regelen tilsvarer 43.24 for menn 47.44,4 for kvinner.

• Med 13 %-regelen gir det 43,4 x 1,13 = 49,042 = 47 + (60x0,042) = 49.02,52.

• Svar: Med 13 %-regelen tilsvarer 43.24 for menn 49.02,52 for kvinner.

• Konklusjon: 43 minutter og 24 sekunder for menn kan sammenlignes med en prestasjon i tidsspennet fra 47.44,4 til 49.02,52 for kvinner.

Eksempler på norske rekorder

Sondre Nordstad Moen og Ingrid Kristiansen innehar Norges- rekordene på både 10 000 meter og maraton. Tidene er som følger:

• Menn: 27.24,78 (10 000 m) og 2:05:48 (maraton).

• Kvinner: 30.13,74 (10 000 m) og 2:21:06 (maraton).

Med 10 %-regelen tilsvarer 27.24,78 for menn 30.09,25 for kvinner. Med 13 %-regelen er resultatet 30.58,60.

Med 10 %-regelen tilsvarer 2:05:48 for menn 2:18:23 for kvinner. Med 13 %-regelen er resultatet 2:22:09.

På elitenivå operer man som nevnt med ca. 10 prosent forskjell mellom kvinner og menn. Med dette utgangspunktet vurderes Ingrid Kristiansens norgesrekord på 10 000 meter som et hakk sterkere prestasjon enn Sondre Nordstad Moens 27.24,78. På maraton er derimot 2:05:48 ansett vesentlig sterkere enn 2:21:06.

Kan det mest rettferdige innebære å behandle alle ulikt?

Denne teksten er ikke ment som en brannfakkel for å fyre opp en provokasjon, eller skape stridsemner rundt det norske middagsbordet. Det er heller ikke å innta et feministisk synspunkt, eller legge frem en argumentasjonsrekke som favoriserer det ene kjønnet. Hensikten er å skape et mer reflektert perspektiv på alle løperes prestasjonsnivå. Med denne type regning får man et tydeligere bilde på hvor store bragder idrettsstjerner som for eksempel Grete Waitz, Ingrid Kristiansen, Karoline Bjerkeli Grøvdal, Hedda Hynne, Ingvill Måkestad Bovim faktisk sto/står for. Samtidig kan styrkeforholdet mellom mosjonister tydeliggjøres på tvers av kjønn.

Erik «Myggen» Mykland har uttalt at «rettferdighet er å behandle alle ulikt». En rettferdig behandling kan i så måte være å integrere 10–13 prosent kjønnsforskjell i resultatlistene. Ulikt kan være rettferdig. Rett skal være rett.