Hormonprevensjon og løping

Å TILFØRE KROPPEN MANNLIGE HORMONER, KJENT SOM ANABOLE STEROIDER, ER

FORBUDT OG KALLES DOPING. MEN HVILKEN EFFEKT VIL TILFØRSEL AV KVINNELIGE

HORMONER HA PÅ TRENINGEN OG PRESTASJONEN? I DENNE ARTIKKELEN VIL VI

SNAKKE OM HORMONPREVENSJON TIL AKTIVE OG ELLERS FRISKE KVINNER.

Det finnes mange myter om menstruasjon og hormonprevensjon, særlig p-piller. Selv om mytene stort sett har sitt opphav fra ppillens spede begynnelse på 1960-tallet, har mange av dem fortsatt godt fotfeste i dagens samfunn. Mange lurer på hva som skjer når man tilfører kroppen hormoner. Er det for eksempel farlig «å hoppe over» menstruasjon? Fører hormonprevensjon til vektoppgang?

Og hvilken effekt har hormonprevensjon på prestasjonen til oss løpeinteresserte?

Hormonprevensjon i kontekst

Da hormonprevensjon ble tilgjengelig i Norge på 1970-tallet var det en revolusjon for kvinner og kvinners frihet. Det resulterte i en frigjort kvinnebevegelse og nye muligheter til å planlegge graviditet, og dermed også familieliv og jobb. De første preparatene hadde høye konsentrasjoner av hormoner, og derfor en del bivirkninger. I dag er hormoninnholdet en brøkdel av hva det var for 50 år siden. Vi deler hormonprevensjon inn i to overordnede grupper; én med preparater som inneholder både østrogener og progestogener (kombinasjonspreparater) og én som kun inneholder progestogener.

Kombinasjonspreparat (østrogen og progestogen) Progestogen* (Progestogen-only = PO)

P-pilleMinipille

P-plasterHormonspiral

P-ringP-stav

P-sprøyte

Progestogen er en klasse steroidhormoner, også kalt progestagen eller gestagen Progesteron er det viktigste progestogenet vi produserer i kroppen, og progestin er navnet på syntetiske progestogener som brukes i medisiner (piller, plaster, ringer, spiral, sprøyte og stav). På samme måte er østrogener en annen klasse hormoner, der de tre viktigste er østradiol, østriol og østron.

Felles for kombinasjonspreparater er at man har en “pause” fra preparatet som inneholder aktivt virkestoff og får en bortfallsblødning (ikke en menstruasjon) én gang i måneden. Det gjør man ved at man for eksempel tar ut p-ringen, tar av plasteret eller spiser placebopillene i syv dager. Det er fullt mulig å utsette denne bortfallsblødningen ved å fortsette på neste p-pillebrett eller sette på et nytt plaster/inn en ny p-ring direkte, men noen vil da oppleve en gjennombruddsblødning. Det vil si at det kan komme en liten uregelmessig blødning før neste pause. Det er stor enighet verden over om at det ikke er farlig å utsette denne blødningen.

Om man bruker PO-preparater tilfører man kroppen en liten dose progestogen hver dag, uten pause. Noen får da en regelmessig liten bortfallsblødning, noen får småblødninger som kommer uregelmessig, mens andre igjen mister den månedlige blødningen helt. Det er ofte det vi er ute etter når vi velger et PO-preparat.

Helt forenklet kan man si at hormonprevensjon virker ved at de hindrer eggløsning, hindrer at livmorslimhinnen vokser seg tykk og klar til å ta i mot et befruktet egg, og gjør slimet i livmorhalsen ugjennomtrengelig for sædceller. Hvis livmorslimhinnen ikke vokser seg tykk, trenger heller ikke livmoren å kvitte seg med den hver måned – og derfor får man ikke like stor blødning.

Positivt for deg som løper

Det er faktisk mange fordeler med å bruke hormonprevensjon for deg som løper eller trener mye. Her er en oversikt.

Slipper uønsket graviditet

Den mest åpenbare grunnen er at du slipper å bli gravid. Selv om det er mulig og til og med anbefalt å trene (tilpasset) når man er gravid, sier det seg selv at det vil være vanskelig å løpe inn til ny pers med en 10 kilos baby-og-morkake i kroppen. Om du skulle bli gravid og ikke ønske å gjennomføre svangerskapet, er det å ta abort både en fysisk og en psykisk påkjenning for mange. Om du ikke ønsker barn, anbefales det derfor på det sterkeste å bruke prevensjon.

Hindrer utvikling av jernmangel og anemi

Mange kvinner, særlig de som trener mye, sliter med jernmangel. Rundt 20 prosent av kvinner i fertil alder har lave jernlagre, og mellom fem og åtte prosent har jernmangelanemi, det vil si for få røde blodceller som følge av dette. Jern er en bestanddel i røde blodceller, og røde blodceller frakter oksygen fra lungene til kroppen. Ved anemi får man derfor økt trettbarhet. Man vil derfor måtte holde lavere intensitet og kanskje heller ikke orke å løpe så langt. Det er for eksempel det motsatte toppidrettsutøvere gjør når de driver med “høydetrening”. Ved å oppholde seg i høyden stimulerer man kroppen til å produsere flere røde blodceller.

Ved menstruasjon mister man blod hver måned, og hos de som ikke tilfører nok jern i kosten, vil jerntapet kunne bli større enn tilførselen. Man har sett at kvinner som driver utholdenhetsidrett har enda høyere forekomst av jernmangel enn resten av den kvinnelige befolkningen. Hos kvinner som driver utholdenhetsidrett i USA har man funnet lave jernlagre hos mellom 20–47 prosent av kvinner, mot bare 2–13 prosent av menn. Tall fra Sveits viste det samme. En måte å motvirke utviklingen av jernmangel, i tillegg til å øke inntaket av jern, er å minske tapet gjennom å redusere den månedlige blødningen. Det er signifikant forskjell i jernstatus på de som bruker hormonprevensjon og de som ikke gjør det, og det er en enkel og trygg måte å redusere jerntapet på.

Den vanligste årsaken til jernmangel er at man spiser for lite jern. Om du har tilbakevendende alvorlig jernmangel som ikke kan forklares av store menstruasjonsblødninger eller vegetardiett, bør du utrede dette i samråd med fastlegen din.

Hjelper mot store, smertefulle blødninger

Har du store, smertefulle blødninger hver måned er det ikke sikkert du orker å trene mens (!) det står på. Du er i tillegg utsatt for å få jernmangel, som beskrevet over. Ved store blødninger er hormonspiral (PO-preparat) førstevalget for behandling, og har vist å redusere blødning med opptil 96 prosent i løpet av ett år, mens kombinasjonspreparat er anbefalt andrevalg. Hormonspiral har et svært lavt innhold av hormoner, og virker stort sett lokalt. Bivirkninger av hormonspiral, så som perforasjon, infeksjon o.l. er vist å være så liten at den har svært liten klinisk relevans. Man merker ikke noe til en hormonspiral.

PO-preparater kan gi uregelmessige blødninger, men opp til 20 prosent mister bortfallsblødningen helt, noe som vil være svært fordelaktig for de med store blødninger. Hormonprevensjon anbefales også til de med smertefulle menstruasjoner. Kobberspiral øker blødningsmengden hos mange, og anbefales ikke.

Kvinnelige hormoner og treningseffekt?

En dansk artikkel fant at muskelmasse og styrke ble drastisk redusert etter overgangsalderen hos kvinner, og at dette ikke skjedde hos kvinner som fikk hormonerstatningsterapi. Det antyder at de kvinnelige hormonene har anabole, det vil si muskeloppbyggende, effekter. Hvilke av de kvinnelige hormonene som gir anabole effekter er man uenige om, og man vet lite om selve virkningsmekanismen – det må få plass i en annen artikkel. Her vil vi diskutere hormonprevensjon og trening.

Er det forskjell i treningseffekt eller ytelse når man bruker hormonprevensjon?

De kvinnelige hormonene varierer mye i konsentrasjon gjennom en vanlig menstruasjon. Helt forenklet er nivået av østrogener høyt og stigende gjennom menstruasjon og frem til eggløsning, denne delen kalles folikkelfasen, mens nivået av progesteron (kroppens progestogen) stiger etter eggløsning og dominerer i lutealfasen. Begge synker så frem mot menstruasjon igjen. Ved bruk av hormonprevensjon tilfører man kontinuerlig små mengder hormoner, og undertrykker kroppens egen produksjon av disse (figur1).

Om nivået av hormoner i en vanlig syklus endrer seg så drastisk gjennom de ulike fasene, endrer ytelsesevnen seg også gjennom en vanlig menstruasjonssyklus? Flere studier både på kvinnelige eliteløpere og på utholdenhetsidrett generelt konkluderer med at det ikke er noen signifikant endring i ytelse gjennom de forskjellige fasene av menstruasjonssyklus. Her vet vi at det er individuelle forskjeller, og noen toppidrettsutøvere merker stor forskjell, men det er altså verken sett endring i maksimalt oksygenopptak eller laktatterskel, som begge er avgjørende for utholdenhet, eller i ytelse i form av resultater. Dette støttes av en annen studie på eliteløpere som ikke bruker hormonprevensjon. Det man har sett, er at det i lutealfasen – etter eggløsning, når kroppstemperaturen er rundt 0,5 grader høyere, er en liten forskjell i evnen til adaptasjon til varme og fuktighet. Det resulterte i dårligere ytelse og tilpasning til varmt og fuktig vær. I lavere temperatur og luftfuktighet var det ingen forskjell hos den samme gruppen kvinner.

Hvilken virkning har da den jevne, men lave tilførselen av hormoner ved bruk av hormonprevensjon på ytelse og prestasjon? Presterer man dårligere med tilførsel av kvinnelige hormoner? Er det en slags omvendt doping?

Det er lite eller ingen forskning på eliteløpere som bruker hormonprevensjon, så her er det mye vi ikke vet. Det er derimot gjort en studie på eliteutøvere i roing som bruker kombinasjonspreparat, som ikke viste endring i oksygenopptak, laktatterskel eller prestasjon. Hos roerne undersøkte de i tillegg type energisubstrat, ventilasjon og andre fysiske parametere uten å finne signifikante endringer.

I en gruppe utrente kvinner var det ingen forskjell i maksimalt oksygenopptak, adaptasjon til varme og luftfuktighet, kroppssammensetning eller fysisk ytelse mellom ikke-brukere og brukere av hormonprevensjon. Det samme fant man i en finsk studie der deltagerne trente både utholdenhet, styrke og man målte kroppssammensetning. Hos 15 frivillige aktive kvinner i Glasgow fant man ingen forskjell verken mellom ikke-brukere og hormonprevensjon-brukere eller i de forskjellige fasene i syklu- sen innad i begge grupper. I en oversiktsartikkel konkluderer man med at det ikke er signifikant forskjell i aerob kapasitet, kardiovaskulære responser (cardiac output), anaerob kapasitet eller styrke mellom ikke-brukere og brukere av hormonprevensjon.

Det er med andre ord nokså mange studier som viser at det å bruke hormonprevensjon ikke har negativ virkning på løping, verken hos utrente eller aktive kvinner. Det er gjort svært få studier på PO-preparater alene, men noen PO-brukere er inkludert i gruppene som bruker hormonprevensjon, så her håper vi det kommer mer forskning med tiden. Det mangler også fortsatt en god del forskning på den kvinnelige toppidrettsutøveren. I og med at de fleste av oss ikke er det, vil vi ikke diskutere det videre i denne artikkelen.

Er det virkelig ingen effekter?

Selv om det er noe evidens for at hormonprevensjon ikke har signifikante effekter på utholdenhetstrening for oss som ikke er toppidrettsutøvere, er det noen studier som har vist noen endringer som vil være relevante for noen av oss kvinnelige løpere. Det er for eksempel sett at kvinner på hormonprevensjon øker sin evne til å forbrenne fett, noe som vil være en fordel for utøvere i økter eller konkurranser som varer over 60–90 minutter, og særlig i forbindelse med ultratrening. Dette er jo det man ønsker å oppnå i den mye omtalte Train Low Compete Hightankegangen. Så om man skal delta på en ironman eller ultraløp, er det et ekstra insentiv til å vurdere hormonprevensjon.

Når det gjelder styrketrening er det også sprikende resultater, og derfor ikke mulig å gi noen velbegrunnet og god konklusjon. I noen studier er det ikke forskjell i treningseffekt på muskelstyrke eller muskelvekst gjennom de ulike delene av menstruasjonssyklus, mens andre har funnet at det er en liten økt effekt av styrketrening i folikkelfasen (høyt østrogen). Hos brukere av hormonprevensjon er det vist økt muskelmasse sammenlignet med de uten, men ingen endring i styrke. Andre har vist sprikende resultater rundt restitusjonstid etter styrketrening. I en liten studie så man at nedbrytning og produksjon av protein (muskel- masse) gikk litt saktere hos de med hormonprevensjon, men at forskjellen sannsynlig kunne tilskrives forskjellen i progestogen og ikke østrogen.

Det er gjort for lite forskning til å si om bruk av hormonprevensjon har noen effekt på muskelstyrke/styrketrening. For mange løpere er det å faktisk sette av tid til og å gjennomføre styrketreningen det som er utfordringen. Så her er det bare å henge i slyngene!

Kommer jeg til å gå opp i vekt?

Vekt har mye å si i utholdenhetsidrett, og spesielt løping der en må bære hele sin kroppsvekt. Som nevnt over er det ikke vist endring i vekt eller kroppssammensetning hos de som trener. Dette er en myte som henger igjen fra den tiden da p-piller inneholdt mye mer hormoner enn de gjør i dag. Mange studier viser ingen signifikant økning i vekt verken på kombinasjonspreparater eller PO-preparater. Om man i tillegg tar med i betraktningen at de fleste begynner på prevensjon i tenårene og tidlig tyveårene, en tid da kroppen endrer seg mye, sitter man ikke igjen med holdepunkter for at hormonprevensjon fører til vektøkning.

Det er for øvrig individuelle variasjoner, og noen opplever ødemer («vann i kroppen») mens andre kan legge på seg én til to kilo. Slike bivirkninger går som regel over innen tre måneders bruk, og om det ikke gjør det, er det alltids mulig å bytte preparat.

Hva med negative eff ekter av å tilføre kroppen hormoner? Humørsvigninger, kviser, blodpropp og kreft. Er det myter eller fakta, og hvor mye større er risikoen når man går på hormonpreparater?

Kreftrisiko?

Kombinasjonspreparater øker ikke den totale risikoen for kreft. Det er derimot sett en beskyttende effekt mot eggstokkreft, livmorkreft og tarmkreft. Det er en liten økt risiko for brystkreft og livmorhalskreft, men den beskyttende effekten mot kreft er mye større. PO-preparater har vist liten til ingen risiko for brystkreft, og har en beskyttende effekt mot livmorkreft. Om man i tillegg trener regelmessig, er dette også kreftforebyggende.

Hva med blodpropp?

Det er en liten økt risiko for blodpropp ved bruk av kombinasjonspreparater (de som inneholder østrogen). Denne risikoen er likevel minimal. Risikoen for å få blodpropp som frisk kvinne er i utgangspunktet rundt 5/10.000 i året. Ved bruk av kombinasjonspillen øker denne til rundt 10/10 000 i året. Dette er jo en dobling, men hvis man ser på antallet er det fortsatt forsvinnende liten risiko. Hvis man i tillegg tar med i regnskapet at risikoen for blodpropp under graviditet og i månedene etter fødsel er henholdsvis 20/10.000 og 40–65/10.000 i året (en ti-dobling) er hormonprevensjon et godt og trygt alternativ.

Andre plager?

Noen har hørt at man får humørsvingninger. Dataene spriker litt, men det er ikke funnet noen klar sammenheng mellom hormonprevensjon og økte depressive symptomer – noen studier viser tvert om det motsatte.

Tar det lang tid å få mensen igjen? Menstruasjonssyklus gjenopprettes etter at man slutter på preparatet. Gjennomsnittet for spontan menstruasjon var 30 dager etter man har sluttet på preparatet, og kvinnene ble like gravide som resten av befolkningen.

Det er sett noe lenger tid til spontan menstruasjon etter p-sprøyte.

Når det gjelder kviser, brukes kombinasjonspreparater i behandlingen av dette, mens PO-preparater dessverre kan øke forekomsten av dette.

Noe å huske på

Helt til slutt ønsker jeg å minne om at det kun er kondom som beskytter mot seksuelt overførbare sykdommer. Alle metoder er utsatt for brukerfeil, og det er ingen som beskytter 100 prosent mot å bli gravid (kanskje utenom å avstå helt fra sex, men det er jo kjedelig). Skal du begynne på hormonprevensjon bør du lese litt om det på forhånd, og gjøre deg opp en mening om hva som kan passe for deg. Noen synes for eksempel at det kan være stressende å ta en pille til samme tid hver dag, og bør derfor velge noe som ikke krever at man husker det hver dag. P-piller, og mini-piller spesielt, er sårbare for hvis man glemmer en pille, og dette fører til at noen blir gravide likevel. Andre synes at det å ha noe inni kroppen kan være skummelt eller de gruer seg til å sette det inn. Hvis du har spørsmål anbefaler jeg at du bestiller en time hos fastlegen for å snakke om dette.

Personer med ubehandlet høyt blodtrykk, migrene, overvekt, personer som røyker eller som har hatt blodpropp i nær familie skal ikke ha kombinasjonspreparater. Dette vil fastlegen spørre om, og disse kan fint bruke progestogenpreparater.

Konklusjon

Hormonprevensjon er utbredt blant unge, aktive kvinner. Det er mange forskjellige preparater å velge mellom, og de fleste finner noe som passer for seg. Fra en løpers perspektiv er det mange positive aspekter ved å bruke hormonprevensjon, blant annet mindre og færre blødninger, mindre risiko for jernmangel og mindre smerter ved menstruasjon. I tillegg rapporterer noen om mindre humørsvingninger, større muskelvekst og du reduserer den totale risikoen for kreft. Det er heller ikke vist at tilførselen av kvinnelige hormoner eller undertrykkelsen av de månedlige svingningene i hormoner har negativ virkning på utholdenhet og prestasjon, herunder maksimalt oksygenopptak, anaerob kapasitet, styrke og laktatterskel blant andre. Det er individuelle forskjeller i for eksempel vektoppgang og vannopphopning i kroppen, men disse forsvinner etter noen måneder eller når man bytter preparat.

Alt i alt er hormonprevensjon et godt alternativ til deg som løper eller trener annen utholdenhetsidrett, uten at man trenger å være spesielt redd for at treningen man legger ned er forgjeves eller gir mindre uttelling enn den skal.

Det er fortsatt mye vi ikke vet, og vi gleder oss til at det forskes mer på kvinner, kvinnelige hormoner og trening.

OM ARTIKKELFORFATTEREN

Susanne Kristine Aune er utdannet lege fra Universitetet i Oslo, og jobber i dag som LIS i indremedisin og stipendiat ved Senter for klinisk hjerteforskning ved OUS Ullevål. I tillegg er hun en ivrig løper, og sesongens mål er 10 km på under 44 minutter. Du kan følge henne og løpe-/legevenninnen Kristine Gundersen på denne Instagram-kontoen:

@therunningdoctors

For referanseliste, kontakt sara@runnersworld.no

J OA N B E N O I T

S I T T S T E G OV E R

M Å LS T R E K E N T I L

S E I E R I D E N F Ø R-

S T E KV I N N E L I G E ,

O LY M P I S K E U T G A-

V E N AV M A R AT O N -

D I S TA N S E N VA R E T

E N O R M T S T E G F O R

L I K E S T I L L I N G .

Da den beskjedne, upretensiøse skikkelsen til Benoit den 5. august 1984 entret pastellmekkaet inne i Los Angeles Coliseum, skulle de siste 400 meterne av den første kvinnelige olympiske maraton bli et øyeblikk som endret løpingens ansikt for alltid.

Foran et hyllende publikum og øynene til verden, løp hun seiersrunden og krysset målstreken på tiden 2:24:52. Tiden ble kronen på verket til en prestasjon som bar den historiske tyngden av kampen om likestilling i løping. Samtidig var dette personlig for Benoit det en krevende skadeperiode med mye usikkerhet munnet ut i, selv om størsteparten av publikum var uvitende om at det var et comeback mot alle odds de var vitne til.

Da Joan Benoit startet å løpe kunne ikke omgivelsene vært mer ulike folkemassen hun skulle få oppleve i LA Coliseum. Vissheten om at løping ikke var en passende fritidsaktivitet for en ung pike på tidlig 1970-tall, gjorde henne selvbevisst, og hun spaserte rolig til stiene i Fort William Park. Området rett ved der hun bodde i delstaten Maine ga henne plass og stier hvor hun kunne løpe av hjertens lyst før hun gikk hjem igjen. Slik holdt hun på helt til hun en dag så en dame hun gjenkjente som cox-en i åtterbåten til Princetons universitetslag: hun løp på gata!

– Jeg sa, «Vet du, hvis hun kan gå ut og løpe sånn så kan jeg det òg», husker Benoit.

– Jeg så meg aldri tilbake. 16. mai 1957 ble Benoit født i byen Cape Elizabeth, og fra en tidlig alder elsket hun sport og idrett. Så fort både hun og brødrene kunne gå, fikk de ski festet på føttene, og hun spilte også tennis, basketball, lacrosse og landhockey. Men det var skikjøringen som var hennes første kjærlighet og det var i den grenen hun drømte

Kampen Fortsetter

Det er mange kjønnsforskjeller som fortsatt må tas tak i. De olympiske leker har kommet langt siden 1896 hvor kun menn fikk delta, og nå deltar det kvinner i alle idretter i sommer-OL. Friidrettsøvelsene er nå nesten likestilt med unntak av kvinnenens sjukamp, mens tikamp og 50K kappgang kun er for menn.

Det er mange forskjeller i strukturen på andre olympiske øvelser: For eksempel landeveissykling under de utsatte Tokyo-lekene hvor landeveisrittet tar kvinner 137 km mens menn sykler 234 km, og temporittet er henholdsvis 22,1 km og 44,2 km. I boksing har kvinner fem vektklasser, mens menn har åtte.

Men muligens enda viktigere er gapet i likestillingen for muligheter – i økonomisk støtte, mediadekning og sponsoravtaler på tvers av verdensdelene. Det er store forskjeller å jevne ut både i deltakelse, og premiepott. I Storbritannia er et av de største områdene for ulikheter innen terrengløp. I ligaer og nasjonale konkurranser løper kvinner ofte kortere distanser enn menn. RunEqualkampanjen kjemper for å endre dette.

om en olympisk deltakelse. Maratonhistorien er i så måte preget av tilfeldigheter etter at 16-årgamle Benoit brakk benet i et skirenn. Rådene for opptreningen inkluderte løping for å bygge opp styrken, og det var slik hun forelsket seg i den nye sporten.

Innen et år hadde hun kvalifisert seg til ungdoms-OL i North Carolina, men det var ingen lengre distanser hun kunne løpe. Dette var en tid hvor kvinner ikke fikk lov til å løpe 42,2 kilometer og folk som kalte seg eksperter påsto fortsatt at hvis en kvinne løp mer enn en engelsk mile ville hun forårsake seg selv uopprettelig skade og antakeligvis aldri kunne få barn. Men med foregangskvinner som Bobbi Gibb og Kathrine Switzer på banen var endringens tid i emning. I 1966 ble Gibb den første kvinnen som fullførte Boston Marathon (selv om hun i utgangspunktet ble nektet å starte), og det påfølgende året ble Switzer den første kvinnen som løp med et offisielt startnummer til tross for at funksjonærer forsøkte å stanse henne i løypa.

I 1972 ble en ny lov som tok for seg kjønnsdiskriminering i utdannelse introdusert, og det ble mulig for Benoit å motta et stipend for løpingen.

I 1979 mottok hun et Track and Field-stipend til North Carolina State og oppnådde status som en «All-American»-utøver. Samme året løp hun sin første store maraton i Boston og sjokkerte alle ved å vinne og samtidig senke løyperekorden med åtte minutter.

ENDRINGENS ÆRA

Dette året viste seg å være et viktig år for kvinners maratondeltakelse, også her i Norge. På høsten knuste Grete Waitz sin egen verdensrekord under New York Marathon og ble den første kvinnen som løp sub-2:30 på tiden 2:27:33. Også i 1979 slo en gjeng kvinnelige løpere seg sammen og opprettet IRC – International Runners Committee – for å kjempe for kvinners rett til deltakelse i langdistanse under store mesterskap. Støtten kom uventet nok fra et kosmetikkfirma som i august 1980 sponset en maraton i Battersea Park, London kun for kvinnelig deltakelse. 220 kvinner fra mer enn 27 land stilte til start, to dager etter distansen ble løpt under OL i Moskva. Løpet hadde som intensjon å trekke til seg maksimalt med oppmerksomhet og rette søkelyset mot olympiaden hvor kvinner ikke fikk løpe lengre enn 1500 meter. Kathrine Switzer ledet an kampanjen og ble i en løpsrapport beskrevet som «skinny-armed and hasn’t got huge calves: she’s slight and feminine and wears shoes with ankle straps which look sluttish but which others say are sexy”. Sportsreportere gjorde sitt eget utviklingspotensial tydelig, men kampanjen begynte i hvert fall å virke. I et tiår hvor maratonrekorden for kvinner raste fra 3:07 til Waitz’ 2:27 ble det vanskelig å holde på idéen om at kvinner ikke hadde utholdenhet, og det ble annonsert at de i Los Angeles skulle få løpe 42 195 olympiske meter.

Opp mot lekene i 1984 etablerte Benoit seg i verdenstoppen blant maratonløpere sammen med Waitz, Kristiansen og portugisiske Rosa Mota. Tilbake i Boston 1983 satte Benoit av gårde i et tilsynelatende hårreisende tempo. Etter åtte kilometer ledet hun med over ett minutt, og hun passerte 16K på 51:38. En mannlig løper la merke til farten hennes og advarte, «you better watch it, lady». Hun svarte med å vinne løpet og sette ny verdensrekord på 2:22:43, ett døgn etter Waitz hadde senket rekorden i London antakeligvis med håp om at den skulle stå lenger enn 24 timer.

Oppkjøringen mot OL gjorde det tydelig at for Benoit sto det om medaljens valør, og ikke hvorvidt det ble en. Men veien ble preget av overtrening som resulterte i en belastningsskade i kneet, og kun 17 dager før uttaket i mai 1984 gikk hun på krykker etter kikkhullskirurgi i leddet. Men det som virket katastrofalt skulle snu til noe ganske forbløffende da hun uka etter løp smertefritt. Hun gjenopptok umiddelbart den harde treningen, men med de nye tilpasningene for kneet gikk den store treningsmengden utover hamstringen. Den nye skaden skulle vise seg å være langt mer hemmende enn den opprinnelige, og én uke før uttaket kunne hun ikke løpe uten smerter. Det var alternativ behandling med en selvlært terapeut og et ikke-godkjent redskap, kalt en Acuscope, som ble desperasjonens løsning.

– Jeg vet ikke om Acuscopen var placebo eller ikke, sier Benoit.

– Det eneste jeg vet er at det virket.

Hun løp uttaket i en nærmest hypnotisk tilstand, i frykt eller kanskje med en forventing om at benet skulle gi etter når som helst.

– Til denne dag vet jeg fortsatt ikke hvordan jeg kom meg gjennom det løpet, forteller hun.

Men hun gjorde mer enn å komme seg gjennom, hun både kvalifiserte seg til OL på hjemmebane og vant løpet. Etterpå gråt hun av lettelse.

Fininnstille Fokus

Med under 90 dager igjen til OL og søkelyset rettet mot henne returnerte hun til Maine hvor treningsintensiteten og alvoret økte. Nike som sponset henne var i ferd med å endre hele markedet for reklame i sport og idrett. De fremtredende kampanjene deres inkluderte store veggmalerier rundt i Los Angeles, blant annet av Benoit. Et over 12 meter høyt, livaktig bilde av rekordløpet hennes i Boston 1983 dekket hele siden av en bygning på Menlo Avenue, rett ved stadion Coliseum i downtown Los Angeles. Løperen på veggen ble som et publikum som fulgte med på Benoit og ga motivasjon og fokus.

– Jeg tenkte på arbeidet og det utallige kvinner og menn har ofret som hadde gjort det mulig for meg å løpe en olympisk maraton. Jeg var veldig bevisst på at jeg var en del av historien. Veggmaleriet fremsto som et symbol på alt det.

Det historiske ved tiden de var i gikk altså ikke Benoit hus forbi, og likestilling i øvelsene var langt fra komplett. I juni 1984 løp hun det olympiske uttaket i Coliseum for 10 000 meter hvor ironien var at det ikke var noen kvinnelig versjon av den øvelsen i selve lekene. Løpet ble kalt en «act of civil disobedience», og organisator Jacqueline Hansen mimrer:

– Da det ble annonsert at disse øvelsene ikke ville bli utført i de kommende olympiske lekene, buet publikum. Spontan jubel overtok da speakeren sa at kvinnene nå løp for å simpelthen vise at de kan.

Historien Om Manglende Olympisk Likestilling

18961952

1896

Ingen kvinner deltok i den første utgaven av de moderne olympiske leker, etter at grunnlegger Pierre de Coubertin sa de «ikke er laget for å motstå visse støt».

1900

22 kvinner deltar i Paris. Hélène de Pourtalès blir første kvinnelige olympiske mester som del av et seileteam. Charlotte Cooper vinner første individuelle gull, i tennis.

1928

Fem friidrettsøvelser åpnes for kvinner, men etter falske rapporteringer om at kvinner kollapset på 800 meter forbød Den internasjonal olympiske komité (IOC) lengre distanser enn 200 meter.

1960

1952

Kvinner får lov til å konkurrere i noen olympiske øvelser i hestesport. Bildet er fra OL i Helsinki.

Kvinner får, for første gang siden OL i 1928, lov til å løpe 800-meterdistansen. Sovjetunionens Lyudmila Lysenko vinner på tiden 2.04.50.

Benoit vant med tiden 32:07 som var ny amerikansk rekord, men mange var fortsatt skeptiske til maratonsjansene hennes. En rask 10 000-meter var én ting, men en full maratondistanse med et trøblete kne i varmen og smogen i englenes by? Oddsen var heller i favør en norsk duell etter at Kristiansen hadde vunnet London Marathon noen måneder tidligere, og Waitz året før hadde vunnet både den første kvinnelige maratonen i et verdensmesterskap så vel som London og New York Marathon.

Så kom morgenen i august hvor Benoit og de andre foregangskvinnene sto på startstreken i det som virket som episenteret for media, og hvor livedekkingen av øvelsen nådde ut til millioner av mennesker. Et publikum hvis øyne nok var rettet mot Waitz og Kristiansen. Den spede Benoit i sølvfargen til USAs drakter fremsto mer som listefyll med hvit caps som potensielt skygget like mye for solen som oppmerksomheten.

Det ble likevel tydelig da startskuddet gikk at Benoit ikke hadde noen plan om å gjemme seg. Fra å føle seg bokset inne i feltet hoppet hun over første drikkestasjon og la seg i tet. Først med noen meter, så et par til, så et par til. Og slik passerte de første kilometerne over strendene i Santa Monica med morgenduggen fortsatt dvelende der Benoit sin ledelse ble stadig større. Fra kilometer åtte til ti akselererte hun fra 3:26 min/km til nærmere 3:20, og en ledelse på 400 meter åpnet seg.

Det var en dristig sjanse å ta som så ut til å hvile i hendene på motstanderne. Kristiansen som i månedene før lekene med tiden 14:58.89 hadde satt ny verdensrekord på 5000 meter, hadde med seg selvsikkerhet på evnen til en rask avslutning.

– Hun stikker nå, men vi kan ta henne igjen etter noen flere kilometer, var Kristiansens forklaring etter løpet på hvorfor de lot Benoit gå.

– Vi hadde hørt at hun hadde problemer med knærne, og både Grete og jeg trodde vi var i bedre form.

Men ettersom hver nye kilometer ble passert, holdt ledelsen. Benoit så sterk ut og rivalene så ikke ut til å klare å tette luken. Etter 30 kilometer prøvde Waitz seg, men tempoøkningen gjorde ingenting med Benoits ledelse. Etter 35K følte Benoit på et hint av svakhet, men opprettholdt rytmen.

– Joan presset grensene langt lenger enn [Frank] Shorter eller [Alberto] Salazar eller noen andre mannlig maratoner du kunne nevnt, sier Kenny Moore som i 1972-lekene kom på fjerdeplass på maratonen i München, og i 1984 dekket LA-lekene for Sports Illustrated. Det var som om all frustrasjon og lidenskap som hadde bygget seg opp hos kvinnelige løpere i flere tiår endelig fikk et utløp; Benoit kanaliserte alt inn i ett enkelt løp.

– Jeg tror ikke jeg var altfor aggressiv. Jeg hadde en tydelig plan for hva jeg ønsket å oppnå. Jeg visste at løpet ville bli avgjort basert på fart og styrke fremfor taktikk og avslutningsegenska- per. Det var det jeg trente for, og det var sånn jeg løp på konkurransedagen. Hvis det ikke fungerte var jeg forberedt på å leve med konsekvensene, sier Benoit.

Skape Historie

Da de nærmet seg Coliseum, passerte Benoit veggmaleriet som hadde inspirert henne gjennom en tøff sommer. Før hun føk videre inn på den olympiske stadion for en runde foran hjemmepublikummet på 75.000 tilskuere, hadde hun tid til å innse hva som var i ferd med å skje:

– Jeg tror alle barn drømmer om å bli olympisk mester og jeg var ett av de barna. Så å se den muligheten åpenbare seg foran øynene mine idet jeg nærmet meg Colisuem – jeg kunne nesten ikke tro det.

Hun hadde også tid til å ta innover seg det større bildet av hva prestasjonen hennes representerte.

– Jeg innså at dersom jeg krysset den mållinjen først ville jeg også være historiens første kvinnelige vinner av en olympisk maraton. Jeg visste at det kom med en laurbærkrans, men også med tyngden av et ansvar, sa hun.

Du kan søke opp videoen og se fra inngangen til stadion hvordan publikum ivrig venter på første løper. Utenfor guider funksjonærer Benoit inn i en 180 graders-sving, på rampen og ned i tunnelen. I etterkant har Benoit beskrevet at hun i det øyeblikket tenkte «når du kommer ut av denne tunnelen vil livet ditt være endret for alltid».

Ut av mørket kommer en liten figur med hvit caps, og publikum eksploderer i jubelbrus. Etter 42,2 kilometer nesten hele veien alene i tet, for så å bli revet ut av det fokuset til lyden av 75 000 publikummere som jubler ekstatisk. Benoit la ut på den siste runden og avsluttet sterkt mens hun tok av seg capsen og vinket med den til publikum før hun krysset mållinjen på ufattelige 2:24:52.

Dette løpet ble til da den raskeste kvinnelige maratonen i historien. Før lekene hadde kun to kvinner brutt 2:30 på ett løp. På denne dagen løp ni kvinner sub-2:30, og Waitz sin sølvtid 2:26:18 ble den raskeste ikke-vinnende tiden noensinne.

Som den første kvinnelige, olympiske maratonen ville løpet alltid finne veien til historiebøkene, men det er også en av de største prestasjonene i en olympisk maraton. Benoits tid forble olympisk rekord til 2000, og hadde gitt gullmedalje selv i 2004 og 2008.

Det var et transformativt øyeblikk for langdistanseløping, og for Benoit var det ikke slutten av historien. Det følgende året i Chicago løp hun inn til amerikansk rekord på 2:21:21,

Karrieren hennes kan se ut som en bro inn i moderne tid – fra en tid hvor kvinner ikke fikk lov til å løpe 42,2 kilometer, til en hvor kvinner årlig redefinerer hva som er mulig. I dag kan vi alle følge stien, men vi skylder mye til foregangskvinnene som tråkket den opp for oss.

1976

1976

De olympiske leker i Montreal er de første hvor den kvinnelige andelen utøvere bikker 20 prosent.

1984

Skyting, sykkel og maratondistansen åpnes opp for kvinner. Benoit, Waitz og Kristiansen viser elegant hvorfor.

1996

Kvinnenes 5000-meter erstatter 3000-meter for å matche herrenes øvelser. Tresteg legges også til kvinnenes øvelser.

20002016

2008

Kvinners hinderløp legges til.

2012

2016

2000

Vektløfting, moderne sjukamp, taekwondo, triatlon for kvinner, og sleggekast og stavsprang legges til friidrettsprogrammet.

Olympiaden i London er den første som har minst én kvinne i hver idrett. Boksing tillates for kvinner og britiske Nicola Adams vinner det første boksegullet. (Fire år senere lyktes hun med å forsvare lettvektertittelen).

45 prosent av utøverne i Rio er kvinner. Det er nå 161 øvelser for menn, 136 for kvinner og ni blandet.