11 minute read
REISEBREV: Lost in paradise
Lost in P
Vi planla å legge minst mulig fokus på den evinnelige pandemien i reisebrevene våre, men etter hvert som korona-sirkuset forsetter, er det knapt noen vei utenom. Men: i motsetning til leser-fl ertallet har vi opplevd Covid under helt andre himmelstrøk. Den siste tiden har vært en eneste lang seilas inn og ut av koronakrisen. En reise preget av lockdowns og karantener blant mennesker som lever et ganske annerledes liv enn oss nordmenn – Intenst, krevende og til tider høydramatisk! Vi byr på historier fra eksotiske farvann du neppe har fått servert på pressekonferanser eller i Dagsrevyen via TV-skjermen.
TEKST: LINN CHARLOTTE KLUND
ETTER EN LANG LOCKDOWN fi kk vi atpåtil påspandert 28 dager i sammenhengende karantene.
DETTE VAR OSS i et nøtteskall! (Kilde: Crewsfi nder)
Etter en sesong i Indonesia var vi mer enn klare til å seile videre til Filippinene via Borneo. Vi skulle få en smak av Malaysia, avdekke myter på lippinsk jord og hilse på sjarmerende orangutanger. Ja, til og med seile opp elver som førte inn i den borneiske regnskogen. Så kom pandemien og skrinla alle utenlandsplanene. Alternativet var nå å bli enda bedre kjent med det indonesiske øyriket – eller returnere til Norge? Mens det stormet rundt oss, argumenterte UDI og foreldre her hjemme høylytt for at vi skulle ta neste y til Gardermoen. Satt på spissen var mottoet: «Sykehusene kommer til å være proppfulle der nede, tenk om dere skaller i bommen og stryker med i sykehuskøen». Vi valgte å bli. På marina-øya hadde vi i det minste frihet til å bevege oss og omgås den harde kjernen av seilere, som også var trofaste mot båtene sine. Sjansen for brakkesyke var mindre her, kontra å være buret inne i et lite nabolag i Østfold i lockdown-Norge. Trodde vi…
DA MARINAHVERDAGEN FORVANDLET SEG TIL ET MARERITT – Gili Gede, et kvart år senere –
Vi våkner av at noen kjører rett inn i siden av båten vår. Ikke bare én gang, men tre! Hiver på oss klær og stormer dekk for å stoppe galskapen. Som om “Amanda” ikke har hatt nok hull i skroget opp igjennom sin fartstid... Denne gang er det bare en gummibåt, som på ny tar fart og skyter inn i babord side. Hva i all verden? Vi gjenkjenner Lucas, marinaens egen “peacemaker”, som kjører rundt på kranglefantene Rodney og Ste . Etter at en bursdagsfest endte i heftig krangel, prøver han en ny terapiform for å megle mellom det hissige surferparet: havgående radiobilkjøring! Ja vel. Vi innser at koronakrisen
«PIRATE BOAT» i strandkanten ved marinaen vår. Streetart-kunsterne Kaos og Hmas fi kk utløp for lockdown-frustrasjonen igjennom sine malerferdigheter.
er i ferd med å gå på psyken løs hos våre marinanaboer. Tidligere den kvelden skal Rodney ha forsøkt å begå selvmord. Dette er ikke til å spøke med lenger. Øya vår Gili Gede synger på sin tredje uke av lockdown, og vi er sperret inne sammen med mannskapet fra ti andre båter. Mens vi to har funnet en ålreit dagsrytme med hjemmekontor oppe i kaféen, kjeder andre seg til vanvidd. Bokstavelig talt.
Vi har ikke telling på hvor lenge vi døset av, før ropene om hjelp runger over ankringsplassen. Det er ikke første gang Ste har ropt ‘’ulv, ulv’’. Når skrikene stadig druknes i gurglelyder og gisping etter luft, innser vi at denne gangen er det alvor. Ste s forsøk på å rømme i land forvandler seg til et mordforsøk rett foran øyene våre. Hun blir stadig innhentet av sin ruspåvirkede partner som presser henne under vann. Paul hiver seg i jolla og tyner 3,5 hesteren til bristepunktet. Det er ingen hemmelighet at Rodney har et rulleblad, og et temperament som ikke eier grenser.
Hadde ikke Paul og marinanabo Andy kommet henne til unnsetning, er vi neimen ikke sikre på om Ste hadde levd i dag. Framme ved brygga insisterte Rodney på å ta med «jenta si» tilbake om bord. Synet av galemikkelen på kaia i bare Adams drakt har brent seg fast i minnet vårt. Som en manifestasjon på erne sjømannshistorier vi har hørt på repeat hele jordomseilinga. Ja, dere har sikkert hørt om «det lykkelige paret som skulle runde jorda, helt til den ene hoppet over bord». Eller «de uadskillelige bestekameratene, hvorav én grep til pistolen (forbeholdt piratangrep) da sinnene satte i kok under dekk. Ganske absurd at slike skrekkscenarier nå banket på cockpitluka vår. Gudskjelov har ikke australiere samme våpen-om bord-tradisjon som amerikanere. Ellers vites ikke hva “Aussie’n” Rodney hadde hatt på samvittigheten i kjølvannet av dramaet. Isteden brukte han resten av natta til villmannskjøring mellom båtene på ankringsplassen. I sin 43-fots katamaran klarte han på mirakuløst vis å kjøre hverken båter eller ankerkjettinger i senk, heldigvis.
MENS VERDEN BLE SATT PÅ PAUSE: dukket et friskt pust fra Norge opp. F.v. Dag Juell, Adam Solheim, Kenneth omassen og Ola Heining.
LYSPUNKTET PÅ ANKRINGSPLASSEN Selv om o er og gjerningsmann ble bortvist fra marinaen, hadde stemningen fått seg en durabelig knekk. Vendepunktet kom da vi minst ante det. Mens seilere knapt turte å ferdes mellom øyene lenger, dukket en ukjent mast opp over tretoppene i øst. Sannelig var det ikke…? Jo – det var et norsk agg! Mens Paul ga en hjelpende hånd med tauverk og ankertips, virket mannskapet mindre opptatt av anbefalt “inter-island” sjøferdsel og siste Covid-nytt. De var mer nysgjerrige på hvor de kunne få seg noen øl! Enda vittigere ble det oppe i restauranten, da Linn Charlotte og skipper Dag Juell ga hverandre en varm «takk-forsist»-klem. Det tok litt tid før det demret for Paul, og han gjenkjente seilerentusiasten fra foredraget vårt på Oslo ordmuseet året før. Vi hadde utvekslet reiseplaner for Indonesia/Mikronesia, noe som senere kk Dag til å sette kurs for nettopp denne marinaen – helt uvitende om at vi fortsatt var koronafast. Snakk om tilfeldigheter! Nå sørget det helnorske rkløveret på “Fiesta” for liv og røre i leiren. Pandemien kk spille andre olin, og gutta var fast bestemte på å fortsette ferden opp til Singapore halvannen uke senere. Imens ble det røverhistorier fra Norgeshistoriens andre jordomseiling. Den var det nemlig Juell og mannskapskompanjong Ola Heining som hadde stått for. Respekt. Med den selvkonstruerte 54-foteren “Preciosa” hadde de på 70-tallet brukt seks år på å runde kloden. Vi lyttet ivrig til fortellinger om brevdue-ordningen post restante, og om latinamerikanske jenters fortjeneste for at avreise fra Sør-Amerika ble utsatt med ett år! Arrester oss hvis vi husker feil angående latinofaktoren – eip eller fakta avsløres i boka Ola er i full gang med å skrive.
SEILER OM KAPP MED PANDEMIEN Den humørfylte tilværelsen kk en strek i regninga for våre norske venner da de kk signaler hjemmefra om at ting begynte å tilsnøre seg. Pårørende fryktet at de ikke slapp ut av Indonesia og hjem til Norge med mindre de dro nå. Egentlig hadde de fortsatt over 1.000 nautiske mil foran seg – det var ikke sjans i havet at de kom seg opp til grensen til Singapore i tide før portforbud og utreiserestriksjoner slo inn for fullt. Slik hadde det seg at vi isteden overtok ansvaret for båtpassing av “Fiesta”. Ikke nok med det, snart skulle vi få oppdrag om nærmest å befri skuta fra «koronaasylatet» hun var havnet i. Destinasjon: Nongsa Point Marina.
Endelig vind i seilene igjen, endelig avkall på kriblende reiseføtter og koronafast-tilværelse! Vel, lettere sagt enn gjort, hvem skulle tro at “Fiesta” var enda mer koronafast enn oss?! Selv om vi ikke skulle forlate landet, måtte en hel del byråkrati til for å løsrive henne fra marinaen. En rådvill havnemester sendte oss til immigrasjonskontoret, som sendte oss i retur. Vi var visstnok «gærne» som skulle helt opp til Batam – en helt annen provins, som i koronatider var underlagt strenge innreiseregler. Kun en halv dag før Covid 19-testen vår utløp kk vi de siste stemplene i boks, med beskjed om å forlate Lombok asap. Det var i grevens tid!
Foran oss lå det krystallklare havet, mens Passatvinden pustet oss lett
FARVANNET RUNDT EKVATOR er unntak fra passatvindens «lover og regler». Værmeldingen var som en russisk rulett; vi visste aldri hva som ventet oss rundt neste sving.
i ryggen. Siden Indonesia bare hadde bydd på småetapper hittil, kjentes tusen nautiske plutselig veldig langt. Samtidig var det svært befriende å ha hav rundt seg på alle kanter igjen. “Fiesta” var en båt av annet kaliber enn det vi var vant til fra “Amanda”. Nå kunne vi boltre oss på 53 fot, med to bad, dusj, karbonmast, hydrauliske vinsjer og hele pakka. Skal love dette var luksus for oss. Av modell er hun en Hausmann 53; en kopi av den fasjonable Swan, designet i Tyskland og bygget i Taiwan. Motoren, en Yanmar 75 HK, er påspandert et eget motorrom. All komforten er ikke bare spill for galleriet, hun seiler nemlig like elegant som hun klinger! Maken til stabil og behagelig båt hadde vi aldri opplevd. Mens skuta slukte sjømil videre nordover, belaget vi oss på en liten uke på slør strake veien opp til Singapore-stredet. Forbi Bali satt seiltrimmen som støpt, med storseil og genoa i full utfoldelse. Bittelitt fortjent? Med pandemiens tåke av uvisshet og stunder med ergrelse over å ikke ha pakket ko erten og reist hjem, var svaret: Ja.
EKVATORS EGEN RUSSISKE RULETT – Fra kapteinens loggbok –
Jeg fortsetter å skjelve mens tordenen buldrer på himmelen over. Dette var heftig!!!! Like kjapt som det kom, er det borte igjen – lynnedslaget som kk meg til å skvette så jeg nærmest hoppet. Det hørtes ut som en eksplosjon rett på utsiden av gluggene, og jeg var usikker på om all elektronikken vår har overlevd. Jeg prøver å samle tankene, må få sjekket om det er liv satellittelefon, VHF og Epirb. Men kjenner jeg har fått meg en skikkelig støkk. Jovisst har vi seilt i tordenvær før, men aldri vært midt i smørøyet av det. Aldri har det slått ned så nærme som i natt, det kan ikke ha vært mer enn to båtlengder unna. I slike øyeblikk – omgitt av blått ingenmannsland på alle kanter – kjenner du deg ikke spesielt høy i hatten…
Nede i lugaren har lyset gått på, og Linn Charlotte titter forskrekket ut av luka. Vanligvis pleier hun å sove gjennom tordenvær, men dette smellet var hinsides alt frivakt-søvnen hennes kunne tolerere. Nå er hun sikker på at vi har kollidert. Uværet trekker østover, og vi kommer helskinnet fra det, i alle fall for denne gang.
Morgenen etter har solstrålene slikket alle spor etter uværet, og vi kan puste lettet ut. “Fiesta” har seilt hele veien fra Norge, og vært ute i en storm før. Det er likevel noe eget med lånte leketøy. Du bærer en ekstra skulderbør når det ikke er din egen båt du seiler, spesielt når været begynner å spille et puss med deg. Vi skal innrømme å ha gjort dårlig research, og tatt for gitt at sørvestmonsunen spiller på lag med oss. Her i ukjente farvann får vi virkelig smake på at ekvator-beltet dominerer over Passatvinden. Den ene dagen ligger havet speilblankt forut, mens voldsomme kastevinder og piskende regnbyger regjerer bare en time senere. Når vinden atter dør ut, får etterdønninger fra lavtrykket båten til å gynge på linje med en Hollywoodhuske. Mannskapet må trylle fram gamle, gode sjøbeinteknikker for å holde balansen. Jovisst er det gøy med utfordringer, samtidig vet vi aldri hva som venter rundt neste sving og må være på alerten 24-7. “Fiesta” blir målskive for Kong Neptuns og værgudenes «ta-rotta-på-oss»-manøvre. år etter vi krysset ekvator ved Galapagos, var vi tilbake på nordhalvkula. Paul måtte selvfølgelig sjekke om vannet i doskåla snurrer motsatt vei igjen. Sist gang gjorde vi unntak fra «nullpromille-til-rors» kjøreregelen og feiret med champagne. Nå tørket vi grumset av den edle Tequila aska som lå på lur i bilgen, og disket opp med en Margarita-shot. Noen ganger må man bare!
De nattlige etappene opp mot Singaporestredet var preget av sikksakk-kjøring mellom de kaotiske calamari-trålerne som vi tidligere har holdt på å kollidere med. Det beryktede stredet går for å være verdens mest tra kkerte, og lå foran oss som en siste styrkeprøve før målstreken. Uhyre spennende å menge seg med de store skipsgigantene midt i Asias maritime knutepunkt… Plotterskjermen tegner et spindelvev av skip og kurser i alle retninger. Rart at ikke AIS’en går varm, så mye input som den må prosessere! Vi drar kjensel på noen av skyskraperne fra vår speed-sightseeing da vi sist mellomlandet her i bymetropolen Singapore. Nå skulle vi derimot til Batam, en av Indonesias nordligste øyer rett på andre siden av bekken for Singapore.
Vi hadde raskt skjønt at én ukes etappe var altfor optimistisk. Da vi kom fram nektet i tillegg helsemyndighetene å godkjenne selv-isolasjonen på havet som karantenetid, så slutten på visa var 28 karantenedøgn i strekk!
Vi avslutter med en maritim Covidmetafor fra epidemiologen Marc Lipsitch, som tre er «propellskruen på hodet». “Navigating the Covid-19 pandemic: We’re just clambering into a life raft. Dry land is far away.”
