[2] Etter havekunstens regler Den formelle haven
Einar S 酶rensen
Etter havekunstens regler 路
13
A s t r o n o m e n o g a d e l s m a n n e n Tycho Brahes observatorium Uraniborg ble bygget i 1580 på øya Ven i Øresund og var omgitt av intet mindre enn et haveanlegg av regelmessige trerekker, hjørne paviljonger og geometrisk arrangerte mønstre av farvet sand.1 Observatoriet og den omkringliggende beplantning utgjorde et idealbilde i geometriske former av verden og skaperverket, et designet sym bol på himmelrommets lovmessighet. Avbildningen av Uraniborg illustrerer hvilken sentral betydning haveanlegg hadde på denne tiden som del av et arkitektonisk konsept.2 Samtidens mønsterbøker beskriver haver med de samme betegnelser som i arkitekturen: «aveny», «rom», «kabinett», «galleri», «sal», «hvelv» og «vegg» – og til utsmykning «orna menter». Slik fremstår havene som en utvidelse av arkitekturen og dens interiører. Hoveddelen av skriftene om havedyrking på 1500–1600-tallet befat tet seg imidlertid med hortikultur, plantekunnskap, hvordan plantematerialet kultiveres, og hvordan jorden dyrkes – og det ble det tykke bøker av. Men det var lysthavenes form og anleggsprinsipper, selve landskapsarkitekturen, som utfordret de største hjerner og krevde de største ressurser å realisere, både i terrenget og som kobberstikk.
Inspirasjonskilde Italia Italienske renessansehaver var den viktigste inspi rasjonskilden for fyrster, adelsmenn, lærde og kunstnere under deres obligatoriske studie- og dannelsesreiser som hadde Italia og Roma som mål. De reisende fikk oppleve haver som Medici-
villaene i Fiesole og i Roma, Villa d’Este i Tivoli, eller Bobolihaven i Firenze, blant utallige andre. I de italienske havene var busker og trær anrettet i rute inndelte mønstre hvor kvadratene var beplantet og separert ved smale gangveier. Tette treplantnin ger (bosco) vekslet med passasjer overdekket med busker og trær. Havene ble ofte anlagt i terrasser forbundet med trapper og ramper.3 De italienske havene var resultat av bestrebelser på å gjenopplive antikkens monumenter og villaanlegg og knytte dem til samtidens lokale fyrster og bystater. Vannet utgjorde viktige innslag, for vannkunst hadde vært en viktig del av romernes eksponerte velstand. I romerske byer og villaer ble vannet hentet langt unna, ført frem i akvedukter, pumpet gjennom offentlige badeanlegg og eksponert til overdådighet i fontener og kaskader (cascati). Antikke ruinfrag menter og skulpturer ble hentet, stjålet etter gravd frem og plassert i havene på effektfulle steder i kompaniskap med grotter og ruiner. Målet med den italienske havekunsten var å gjenoppvekke de ekte klassiske dyder. Man supplerte med «rekonstruk sjoner» etter fantasien av romernes anlegg, myto logiske innslag og geometriske idealplaner som endevendte geometrien etter ideale linjer og for mer. I tillegg møtte de besøkende fra Nord-Europa ekte italiensk og romersk fortryllelse, den varme, mørke nattehimmelen, luktene og lydene, rustikke grotter, stemninger som vanskelig lot seg omplante til hjemlandet. Havekunsten de besøkende hentet hjem, for ble lenge praktisert i lukkede avdelinger: Innenfor havens høye beskyttende murer befant naturen seg
Etter havekunstens regler ·
15
Tycho Brahes observatorium Uraniborg på Ven i Øresund (1580) viserhvordanhavekunstenblebrukt til å vise et bilde på skaperverkets lovmessighet. Italiensk havekunst, her Villa d’Este i Tivoli, illustrert av Pirro Ligorio ca. 1560. Her finner vi ramper og terras ser,regelmessigekvartererogtreplan tasjer adskilt ved grusveier, antikke skulpturer og overalt det rennende vannet som vises i overflod. Villa Medici (Poggio a Caiano) uten forFirenzemedgeometriskordnede kvarterer, avbildet ved slutten av 1500-tallet.
som mennesket hadde kultivert for sitt behag og sin matnytte; utenfor murene lå den ville naturen med all sin uhygge, sine meningsløse strevsomme utstrekninger, sine ubehagelige dyr og nærgående røvere. Naturen var et sted man helst ikke besøkte når det ikke var helt nødvendig. For bøndene var det et sted å hente nødvendig utkomme; for aristo kratiet var det er sted å drive par force-jakt til hest. Den intime haven, giardino intimo på italiensk, var motsetningen til heiene, myrene, skogene og sumpmarkene.
16 · Etter havek unstens regler
To sentrale hundreår for havekunstens utvik ling, 1600–1700-tallet, handler om hvordan det skjermede rom av kultur-natur inntok nye former og gradvis la også det omkringliggende landskapet under seg. Utviklingen av haveflatene som dekora tive mønstre og kunst opptok det meste av tiden. Havekunsten innkapslet et idealisert bilde av ver den, et kodet «rom» bundet av regler. Verdisystemet kunne således eksporteres og spres. Som en under strøm lå viktige forutsetninger i landbruket, i eien domsstruktur og i dyrkings- og kultiveringsmeto
der, for uten resultater og spiselige produkter ville de fleste av havens hensikter kollapse. For alle som anla haver, handlet det om hvilke agrare metoder som ga best betingelser for havenes anleggsform, men like mye handlet det om hvordan havekunstens prinsipper kunne tilpasses og danne et grunnlag for dyrking og kultivering. Slik virket både idea ler og praksis til gjensidig å styrke hverandre. I et lengre tidsperspektiv graviterte prosessen i retning av naturhaven, som etter hvert ble målet de aller fleste steder.
Den franske havekunsten: Jardin à la française Sent i livet ble adelsmannen Jacques Boyceau (ca. 1560–1633) overinspektør ved Ludvig 13.s konge lige franske haver med ansvaret for utforming av Luxembourghaven, Tuileriehaven og Saint
Germain – blant flere. Hans tanker og prinsipper ble etter hans død utgitt i traktatform i 1638.4 Boken ble et viktig bidrag til tidens mønsterbøker: Utover 90 sider tekst rommer den et stort bildemateriale som viser varianter av hvordan kvarterene kunne utføres i forskjellige broderimønstre som imiterer klassisk planteornamentikk og grotesker. Slottsinteriørets dekor var flyttet utendørs og realisert, ikke ved stuk katur, forgylling og malt dekor, men ved levende plantemateriale. Kunsten lå i de mønstre plantema terialet var formet i, de geometriske og skulpturale mønstre som planter og buskvekster ble klipt til i. Plantematerialet tilførte kunsten sine egne avveks lende former og farver. Bokens illustrasjoner for midlet de nyeste prinsipper og dekorasjonsmønstre for parterrer, i variantene broderi- og gressparter rer, samt oppdeling av lunder av plantede trær – bosketter. Prinsippene Boyceau formidlet, ble kjent som
Den ville natur var intet sted å opp holde seg unødig. Den var kun for et sted for gjennomreise og for de som måtteoppholdesegderpågrunnav sinvirksomhet.PennetegningavIsaac de Moucheron (1667–1744).
Etter havekunstens regler ·
17
Villmarkavarstedetforjakt.Maleriav Jacob Jordaens, Sittende pikør med jakthunder, 1635.
18 · Etter havek unstens regler
den franske havekunsten. Frankrike var landet der inntrykkene fra italienske haver kunne realiseres med størst ambisjoner, ressurser og gjennom føringsevne. Innsikt og inspirasjon tilfløt etter franskmenns besøk i Italia fra 1500-tallet og frem over. Boyceaus illustrerte verk viste prinsipper for å anlegge beplantede flater, parterrer, og havegan ger. Gjennom 1600-tallet ble disse anlagt i stadig mer sofistikerte mønstre av plantebed, kanter og som mønsterskårne flater av sanddekte arealer. Som havekonstruksjon betyr parterre en avgrenset, organisert flate. Ordet er avledet av italiensk partiri = oppdelt, men par terre betyr også på eller langs bak ken. Parterret var inndelt i geometriske mønstre og balansert mot grus- eller sanddekte bevegelsesa realer, gjerne av farvet sand eller grus. Forløperen til den ferdig utviklede parterrehaven var kvadratiske flate felt av tett sammenvevde mønstre av eviggrønt og urter som imiterte ornamenter. I England, hvor denne formen ble praktisert tidlig og holdt ved like
lenger, ble den kalt knot garden, som direkte oversatt blir knutehave, men snarere betegnet en ornamen tal, sammenflettet sløyfe. Knot kunne opptre i luk ket form av sammenflettede planter eller åpen form med flater av farvet sand mellom. Knutehaven besto av mindre kvarterer med mønstre av løvsagede plantebånd. Egnet til dette var germander, isop og timian og andre krydder- og duftvekster. Vi finner derimot ikke betegnelsen knute (næud) i fransk havelitteratur. Isteden brukes betegnelsen comparti mentsomhavefeltene;compartimentlarsegoversette med seksjon eller avdeling, men betyr en romlig, ikke bare flatemessig avgrensning. Systemetmedcompartimentsdekketovergangen fra det eldre til det moderne parterresystemet.5 I England kan man iaktta hvordan det nye franske parterresystemet brøt frem til fordel for det eldre knutesystemet. Ifølge Claude Mollet (nedenfor) var den evig grønne planten buksbom lenge uønsket i havene.
Denrekonstruerterenessansehaven ved Château deVillandry vedTours i Loiredalenformidlerhaveneskarakter av å være lukkede avdelinger med murer mot verden utenfor.
Denrekonstruerterenessansehaven ved Villandry.
Men plantematerialet som ble brukt, oftest kryd dervekster, måtte fornyes minst hvert tredje år, og derfor benyttet Mollet klipt buksbom i sine compar timentsenbroderie.Detvistesegvellykket,ogdermed oppstoparterrehaven.Compartimentsdebroderieog parterre en broderie ble gradvis til parterre de brode rie. Det var bruken av klipte hekker av buksbom til
ornamentering og innramming av kvarterene som definerte parterret som form og utførelse. Parterrer dannet ornamentale figurer som forholdt seg til huset og havens helhet, der parterret på den ene siden ble anlagt symmetrisk ved at parterret på den andre siden ble utformet likt. I engelsk havekunst på 1600-tallet benyttet John Evelyn, som oversatte
ClaudeMollet(ca.1564–før1649)var født inn i et gartnerdynasti og var ledende i sitt fag under tre konger, Henrik 4., Ludvig 13. og den unge Ludvig14.Hanbidromedkobberstikk av parterre- og plantemønstre til en bok utgitt i 1600 (Olivier de Serre, Le Théàtre d’agariculture et mesnage des champs etc.) og fikk etter sin dødutgittsinenotateribokformved sønnen André i 1652 (Théàtre des plans et jardinage). Kobberstikk på tittelbladet i hans bok.
Etter havekunstens regler ·
19
Øverst venstre kolonne: Jacque Boyceau de la Barauderie (ca. 1560– 1633)varoverinspektørforLudvig13. haver.Hansideerbleutgittposthumt (Traité du jardinage etc., 1638.) Boyceau var en viktig grunnlegger av den franske havekunstens regler. Illustrasjonen viser et utkast til en GrandparterreiLuxembourghaven, Paris.
Øverst høyre kolonne: Symmetrisk broderiparterreavornamentalemøn streinnrammetavkliptekantbusker av eviggrønt. Midtenhøyrekolonne:ClaudeMollet hevdetselvåhaintrodusertbuksbom somstandardplanteforbeskjæringi ornamentalemønstre.Denvarbedre egnet enn urtevekster som jevnlig måttenyplantes.Hereksempelpåen «parterre de gazon», med kombina sjonavkantvegetasjonoggresstorv.
20 · Etter havek unstens regler
sipper tilstrebet man orden og harmoni mellom de enkelte deler og helheten, de samme estetiske prin sipper som gjaldt for arkitekturen. Boyceau til engelsk, betegnelsen knott om kvarte rene, men inkonsekvent også parterr, en betegnelse som gradvis innarbeidet seg på bekostning av knutehaven. Slik Evelyn brukte ordet parterre, ser detuttilåhenspillepåheledetnyefranskesystemetav broderiparterrer og klipte bosketter som bredte seg ut foran slottet.6 Boyceau beskriver parterrene i to typer: Parterres de broderies og Parterres à compartiments. Hans par terrer var oftest rektangulære eller kvadratiske og skåret ut i sofistikerte mønstre og besatt med lave, klipte hekker og noen steder med blomster anret tet i broderimønstre. Men de kunne også være runde eller avlange. Broderiparterret var tiltenkt å betraktes fra et høyere nivå, fra slottets vinduer eller terrasse, der det kunne betraktes som et gigantisk brodert teppe lagt ut over bakken. Mønsteret kunne imitere broderte arabesker, grotesker, våpenskjold, monogram og emblemer. Til å ramme inn, fylle ut og avgrense de flate parterrene ble det plantet tette partier med trær, bosquets. Trærne ble enten plantet i parallelle rekker, i quincunx-mønster (femtallet på terningen) eller som alleer. Noen av sine mønstre hadde Boyceau realisert ved sine anlegg for kon gehuset. Helt i tråd med tidens teoretiske prin
Boyceaus Traité du jardinage var primært innrettet mot fyrster som Ludvig 13., men ble retningsgivende for den franske formelle havekunsten utover 1600-tallet. Boken fikk betydning for spredningen av franske ideer til andre land. Nyere litteratur bruker betegnelsen «formell» om den franske havekunsten. Ordet formell opptrer imidlertid sjelden eller aldri(?) i samtidige kilder. 1600-tallets haver og parker dannet omgivelser omkring en stiv hoffetikette av høyst formelle regler og ubrytelige sosiale koder, derfor blir formell et dekkende ord.
Øverstvenstrekolonne:Havekvarterer ble ofte inndelt som labyrinter. Tegning av Claude Mollet.
Øversthøyrekolonne:Parterremønster av Claude Mollet: Klipte busker og bed ble utformet i alle slags mønstre for å imitere vekstornamentikk, monogrammer, slektsvåpen, sifre. Mønsteret ble likt et persisk teppe. I praksisinnebardetteetmøysommelig og kostbart arbeid.
Fontainebleau og Blois var blant de første anlegg hvor det franske systemet ble realisert fra slutten av 1590-årene. De formale systemene fikk størst opp merksomhet i samtiden og i vår egen tid. Likevel rommer det meste av 1600-tallets mønsterbøker hovedsakelig instruksjon om kultivering av planter i pryd- og kjøkkenhaver. Også plantenes mystiske, ontologiske egenskaper beskrives inngående. Det er lett å miste havenes økonomiske nytteverdi i hus holdningen av syne, og egentlig fantes ingen klare grenser mellom matnytten og plantenes medisin ske og mystiske egenskaper. 1600-tallets haver ble ivaretatt av gartnere som taust forvaltet sine spesialkunnskaper, hegnet om sine ferdigheter, spesialredskaper og råstoffer på samme måte som en klokkemaker eller sølvsmed på samme tid: Et håndverksfag beskyttes mot inntrengere, og kunn skapene overleveres fra mester til elev, som ofte var ensbetydende med fra far til sønn. Bare ytterst få fikk anledning til å formidle sine kunnskaper i skrift, og da skjedde det helst posthumt eller når gartnersønnen ønsket å tjene en slant penger og prestisje på sin avdøde far.
Dynastiet Mollet Også Claude Mollet (ca. 1560–ca.1649) fikk utgitt sine manuskripter posthumt i 1652. Boken Théatre des plans et jardinages har en lang astrologisk under tittel. Gjennom sitt liv var Mollet ledende gartner under tre påfølgende franske konger. Også faren hadde vært gartner, liksom sønnen André, som utga
farens arbeidsmanualer samtidig med sin egen. Claude Mollets fokus var agronomi, plantekulti vering, kjøkkenhaver, blomsterhaver, medisinske urtehaver og frukthaver. Etter behandling av jords monnets forskjellige beskaffenhet gjennomgår han trepleie av forskjellige tresorter, før han går løs på grønnsakene. Etter hvert tar han også opp lysthaven, som også blir tittelen på sønnen Andrés bok (Jardin de plaisir). Utforming av lysthaver har rimeligvis vært mest i fokus i litteraturen. Claude bruker fortsatt betegnelsen compartiment og bare unntaksvis parterre. Bokens 22 illustrasjoner av parterreformer er tegnet av sønnen André.7 André Mollets (–1665) egen bok utkom i 1651, året før han utga farens manuskript.8 Etter et opphold i England i 1620-årene, hvor han medvirket ved St. James Palace og muligens også under anlegg av parterrene ved
André Mollet bidro sterkt til utbre delsenavdenfranskeformellehave kunsten ved midten av 1600-tallet. I perioder arbeidet han i England, Nederland og Sverige, der hans bok om lysthavene (Le jardin de plaisir) bleutgitti1651.Åretetterutgahansin fars nedtegnelser i bokform.
Etter havekunstens regler ·
21
Det er vanskelig å fastslå i detalj hvordanbroderimønstrenebleprakti sertopprinnelig,sammenlignetmed deskjematisketegningene.Vedmange rekonstruerteanleggutprøvesidag forskjelligemåteråkombinerefargeog form på, også med sideblikk til rasjo nelt vedlikehold.
22 · Etter havek unstens regler
Wilton House, Wiltshire,9 ble han kalt til Nederland av stattholder Frederik Hendrick av Oranien. Her var han involvert i haveanleggene ved Honselaarsdijk (utenfor Rotterdam) og Huis Ter Nieuburch, Rijswijk. Tilbake igjen i England i 1640-årene ble André Mollet kalt til Stockholm av dronning Kristina, hvor han var i fem år som kongelig gartner. Det var her han fikk utgitt sitt eget og sin fars verk.10 I Stockholm ble André Mollet koblet til arkitektene Nicodemus Tessin d.e. og Jean de la Vallée, og noen av anleggene han befattet seg med, er gjengitt i ver ket Suecia antiqua et hodierna. Men prosjektering av større anlegg over tid ble det heller ikke her anled ning til, for André var en etterspurt mann som stadig var på farten, og i 1661 vendte han tilbake til England, der han tegnet rettlinjede avenyer for St. James Park inntil pesten i London satte punktum for karrieren. Sønnen Jean Mollet var blitt igjen i Sverige, der han under sitt svenske navn Johan for midlet og befestet franske haveideer overfor den
svenske stormaktstidens godseiere. André Mollets bok er spekket med kobberstikk og handler lik som farens hovedsakelig om kultivering og plan tebehandling. Først i siste kapittel får plaisir-haven slippe til, men fortrinnsvis som et fyrstelig anlig gende bestemt for dronning Kristina. André gir fyl dig instruksjon om anbefalte størrelser og plante mønstre. Hans parterrer varieres innenfor to typer: Den ene inndeles med buksbomhekker, den andre har utskårne felter av gresstorv (compartiments de gazon), altså gressflater utskåret i mønstre, inn rammet av hekker og beriket med blomsterbed og annet dekkende materiale.11 Denne typen var også bedre tillempet nordisk (svensk) klima enn klipte buksbomhekker arrangert i mønstre. Små bosket ter av treklynger med tett løvverk fikk danne sepa rate haverom og hevdes av forfatteren å tiltrekke seg fugler og insekter som i sin tur innvirker positivt på vekstene. En enklere parterreform som er lettere å vedlikeholde,kallesparterresàl’anglaise.Debestårav
Rekonstruert parterre de broderie, Palais de la Berbie, Albi.
gressmatter tilskåret i enkle mønstre (gazon coupé) og vanligvis innrammet av løpende bånd av blom sterbed (plates-bands). De ble vanlige i England, men ble også benyttet i Frankrike under sin engelske
betegnelse. 1600-tallet oppviste en større variasjon i parterreformer i forskjellige geometriske figurer, med og uten blomster, kanter, gresstorv og hekker. Her var det et betydelig større frislipp av former enn
Etter havekunstens regler ·
23
Prydparterre iTuilerieshaven, Paris. Øverst høyre side: Rekonstruerte parterremønstre av klipt buksbom, Rousham i England. Nederst til venstre, høyre side: Flere ledende gartnere var involvert i omleggingen av Tuilerieshaven. Tegningenfra1649viseratmidtaksen erstrammetoppogutsiktereråpnet motomgivelsene.BådeAndréMollet og André Le Nôtre (1613–1700) var involvert her. Nedersttilhøyre,høyreside:Stikkav Tuilerieshaven fra slutten av 1600åreneviserbroderiparterreromkring enbred,treplantetdobbeltallemed utvidelserforstorerundebassenger. Symmetrienerpåplass,menerikke strengt gjennomført.
24 · Etter havek unstens regler
hva som formidles i Dézallier d’Argenvilles senere lærebok (1709). Med en nesten sammenfallende publisering av Boyceaus, Claude og André Mollets prinsipper kom det franske formelle havesystemet definitivt på plass: Dets kjennetegn var et variert system av parterres de broderie foran slottets havefasade og brede, enkle eller doble avenyer gjennom tette skoger, bosketter av formklipte trær, det hele ziret med fontener, skulpturgrupper og flate, sanddekte partier. André Mollets bok om lysthaver skilte seg fra de øvrige to bøker som en første helhetlig frem stilling av lysthavenes layout i form av parterrer og bosketter, med åpne og tette rom og omgivende treplantede avenyer. Både storslåtte og mindre stor slåtte planer fikk her tåle dagens lys. André Mollet skaffet seg en bred erfaring fra flere land og bidro til en sterk fransk innflytelse i disse landene. I 1670 utkom en nedredigert engelsk oversettelse av Le Jardin de plaisir med tittelen The Pleasure Garden. Mollet-dynastiets virksomhet, utbredelse og karri
erer illustrerer hvordan fransk havekunst definitivt befestet førsteplassen i alle europeiske land. Overgangen til det ferdige parterresystemet kan illustreres i forandringene som Tuileriehaven i Paris gjennomgikk: Et kart fra 1578 viser haven inndelt i et sjakkbrettmønster av like store rektan gulære kvarterer, adskilt ved et rettvinklet rutenett av smale gangveier. Det hele er påfallende likt en ideal byplan fra renessansen sett i fugleperspektiv. Hver av rutene (compartiments) eller kvarterene var individuelt utformet med et geometrisk avstemt beplantningsmønster perforert av smale stier. Dette systemet er grovt forenklet sammenlignet med bøker lagt ved siden av hverandre, der hver enkelt bok kan studeres nærmere – liksom havens kvarte rer. Rutene har som bøkene kun firkantformen fel les og er individuelt forskjellige. Systemet som i 1649 erstattet rutemønsteret i Tuileriehaven, viser kvar terene organisert i en mer helhetlig struktur: Det rettvinklede veinett er blitt til brede avenyer kantet med formklipte trær. Veien i midtaksen er gjort mye
Etter havekunstens regler 路
25
Utsyn over slottet Vaux-le-Vicomte og dets park, Maincy sørøst for Paris, berømtsomAndréLeNôtresmester verk. Utformingen av parterrene er i dag fritt rekonstruert. Anlegget ble utbygget fra 1657 av finansminister NicolasFouquet.Etterarrestasjonen av ham i 1661 og konfiskasjon av eiendommenbleteametavplanleg gere tauet inn for å utføre Versailles for Ludvig 14. Anlegget av Vaux haddekostetenformueogutraderttre landsbyer,noesommedførteatparken kunnestrekkesutiheletrekilometer.
26 · Etter havek unstens regler
bredere og løper fra et rundt basseng i broderipar terret gjennom anlegget ut til et stort åttekantet basseng og videre ut i byrommet. Inndelingen av kvarterene er disponert annerledes med broderi parterre nærmest Louvre og variert inndelte bosket ter videre vestover.
Fransk havekunst under Le Nôtre Den uten sammenligning mest berømte utøver av 1600-tallets havekunst var Ludvig 14.s havearkitekt André Le Nôtre (1613–1700).12 Han var siste skudd på stammen av et dynasti ledende gartnere og fikk etter hvert ledelsen over alle kongelige franske have anlegg. Utallige var de anlegg han tegnet eller ledet oppførelsen av, etter først å ha satt sine ideer ut i livetidetberømtehaveanleggetvedVaux-le-Vicomte (Maincy) for rikets førsteminister Nicolas Fouquet i årene 1658–1661. Mens forgjengerne hadde holdt
sine haveanlegg innenfor avgrensede, inngjer dede områder, fikk Le Nôtre lov til å bryte de fleste begrensninger. Akser, parterrer og grusflater ble anlagt på gigantiske planerte og drenerte terreng flater hvor det ble åpnet perspektiviske utsyn mot horisonten. Haveanlegget ble strukket ut over en til da uovertruffen distanse av tre kilometer tidligere jordbruksland og besto av en balansert struktur av symmetriske parterrer og svære plantede skogs områder, det hele prydet med store bassenger og kanaler og brede grusveier som innrammet parter rene. Terrengets muligheter ble benyttet til å skape en gigantisk symmetrisk komposisjon som kunne overskues fra det høyereliggende slottet. Begrepet have brøt her ut av sin tidligere avgrensede betyd ning som kultivert innmark for å bli en del av land skapet, vi kan gjerne si bli til landskap. Man påkalte naturens storhet og utfordret naturkreftene langt utover den småskala plantekunst man tidligere