Ganesha

Tor Ă…ge BringsvĂŚrd

ganesha Den indiske elefantguden

Ganesha. Den indiske elefantguden Š Spartacus forlag AS 2011 Omslag: Cecilie Mohr Sats: Punktum Forlagstjenester Trykk: WS Bookwell Printed in Finland ISBN 978-82-430-0621-8

SPARTACUS FORLAG AS Pb. 2587 Solli, 0203 Oslo www.spartacus.no

Innhold Forord 7 Hinduismen – en innledning 9 Fra totemdyr til flokkleder 21 33 En hodeløs gutt 47 Men hva med elefanten?

57 Barndom og ungdom Støttannen 69 83 En romslig mage Luringen 91 105 En mangfoldig skikkelse 119 Den ene sanne gud 131 En fest med mening Kilder 141 Haleheng 143

Forord Dette er en serie med korte, populære biografier om fargerike skikkelser fra mytologi og folketro – vår egen, så vel som andres. Den globale landsbyen er ikke lenger bare en drøm. Folkeslagene har aldri levd nærmere hverandre enn nå. Derfor er kunnskap om røtter viktigere enn noen sinne. Hvis vi virkelig vil forstå våre naboer her i verden, er det viktig at vi lærer å kjenne hverandres guder og helter, skurker og monstre. Så kan vi kanskje bedre møtes til en prat over de kulturelle hagegjerdene.

Som logo for serien har vi valgt den eldgamle persiske kjempefuglen senmurv. I et fjernt land, ute ved havet, vokser det et tre som hvert år får tusen nye grener. Treet voktes av 99 999 ånder samt en ­overnaturlig 7

Ganesha

fisk. Treet kalles Allfrø, fordi det bærer frøene til alle nyttige ting her i verden. Når kjempefuglen Senmurv ­– som er sterk nok til å bære en elefant i klørne sine – setter seg i dette treet, rister den grenene slik at frøene faller i havet og bæres videre ut i verden til gavn for menneskene. Fabelfuglen har hundehode og poter, men ut fra skuldrene kommer det vinger og bakparten ender i lange fjær. Senmurv er særlig kjent fra det sasanidiske verdensriket (ca. år 224 til 651 e.Kr), men er antagelig langt eldre, og tydelig i slekt med løvegriffene fra akkadisk tid (ca. år 2500 f.Kr.).

8

Hinduismen – en innledning Den som vil besøke et indisk tempel, må først passere en statue av en liten tykkmaget mann med elefanthode. For Ganesha er guden for alle overganger og begynnelser.

Han er den første man skal tilbe, og han er den man alltid bør henvende seg til før man legger ut på en reise eller tar til med et nytt prosjekt.

Elefantguden fjerner alle hindringer, og får alt til å gå så smidig og harmonisk som mulig. Derfor finner vi bilder og statuer av ham 9

Ganesha

overalt i hele India, langs veier og i veikryss, i butikker og kontorer – og i nær sagt alle hjem har han sin selvfølgelige plass på familiens husalter.

Men Ganesha er ikke bare den som rydder bort alle slags stengsler og sperrer, han kan også skape dem, om han så vil – derfor ser vi ham ofte i utkanten av landsbyene, i rollen som vokter og beskytter.

Elefantguden er omgitt av merkelige og eventyrlige myter. Han blir halshugget nesten med en gang han kommer til verden, han velger seg en mus som ridedyr, og han er den som må ta ansvaret for at månen har faser og ikke alltid er like rund. Kanskje kan han også regnes som alle forfatteres gud? I hvert fall arbeidet han med en bok i hele tre år, og da pennen plutselig brakk, brøt han resolutt av en av sine egne støttenner og skrev videre uten å stanse.

10

Hinduismen – en innledning

Kort sagt: Ingen bør forundres over at ­Ganesha er en av de aller mest populære ­guder1 i hinduismen.

Hva mener vi med «hinduisme»?

Hindu er et persisk ord som opprinnelig ble brukt som navn på befolkningen omkring elven Indus (sanskrit Sindhu) Det er av samme rot som India,2 og betyr altså rett og slett inder eller indisk. Hinduisme burde da pr. definisjon være «religionen i India».

Men så enkelt er det ikke.

Hinduismen er nemlig ikke bare én, men flere ­religioner. Bak fellesnavnet skjuler det seg et virvar av ulike trosretninger, og det kan ikke engang hjelpe oss til en geografisk avgrensning, siden det i dag finnes 1 Og det sier ikke så rent lite, for jeg har lest et sted at hinduene regner med at det finnes ca. 330 millioner guder og gudinner. Det er et utrolig og usikkert tall, for hvem i all verden har orket å telle dem? Uansett: Den lille elefantguden hører hjemme i det øverste sjiktet.

2 Hindustan er et annet gammelt navn. Men inderne selv velger helst å kalle landet sitt Bharat eller Bharata etter en kongelig helt fra mytisk tid – tittelen på det berømte nasjonaleposet Mahabharata betyr rett og slett «den store fortellingen om Bharata-dynastiet».

11

Ganesha

millioner av troende utenfor India, i land som Nepal, Bangladesh og Indonesia.

Så la oss heller sammenligne hinduismen med et eldgammelt hus, hvor man har forandret og revet og bygget på i generasjoner, stadig skiftet vinduer og dører – et hus med mange store saler, værelser og kott, og hvor man ofte har fjernet skillet mellom to rom, men også like gjerne har satt opp veggen et annet sted.

Trolig flyttet Ganesha relativt sent inn i dette digre huset. Men i motsetning til mange andre er han blitt værende – og han har fått en stadig større plass der. Vil vi bli kjent med ham, kan det imidlertid være lurt at vi først prøver å orientere oss om selve byggverket og dets historie.

Derfor begynner vi denne boken med en kort skisse av hinduismens utvikling.

De eldste «bærebjelkene» er ca. fire tusen år gamle: I begynnelsen av det 2. årtusen f.Kr. trengte et arisk erobrerfolk inn i India og la landet under seg.

Deres religion og kultur lærer vi å kjenne i den samlingen av bøker som har fått navnet Vedaen. Veda betyr viten, kunnskap. Etter indisk oppfatning har Vedaen 12

Hinduismen – en innledning

vært til fra evighet av. Det som står der, er kommet til menneskene gjennom hellige menns åpenbaringer.

De har hørt og sett – og forkynt det de dermed vet.

Til den opprinnelige Veda regner vi fire store skriftsamlinger: Rigveda, Samaveda, Yadsjurveda og Atharvaveda. Den eldste (og viktigste) er Rigveda – «hymnenes veda». Den er blant de aller eldste ­dokumenter på noe i­ndoeuropeisk språk og inneholder over tusen hymner.3 Her møter vi en farverik gudeverden. Vayu (Vindens gud), Agni (Ilden) og Varuna (Himmelens gud) er tre av de viktigste. Men kongen blant gudene er helten Indra. Han er Stormen – og torden-demonen er hans våpenbærer. Han er en trofast venn, men en fryktelig fiende. Den sterke og berusende soma-saften4 er hans kjæreste offergave.

Den eldste religionen var uten templer. Gudene ble dyrket ute under åpen himmel. Det viktigste var offeret, som hovedsakelig besto av mat og drikke.

3 Kuriøst nok er det særlig lydene som er hellige i disse hymnene, det virker som om det er mindre viktig å ha kjennskap til hva lydene betyr.

4 Ingen er helt sikre på hvilken plante det dreier seg om.

13

Ganesha

Gjennom offer vant man gudenes vennskap. Offerhandlingen var ledsaget av magiske formularer og lovsanger. Alt måtte skje etter et fast rituelt mønster og var foreskrevet helt ned til den minste detalj. Dersom offeret skulle ha den tilsiktede virkning, måtte det være avlevert korrekt.

I begynnelsen var hver mann sin egen prest. Men etter hvert ble offerreglene altfor innfløkte, og de hellige handlingene måtte overlates til eksperter.

Slik oppsto presteskapet: brahmanene (brahminene). Brahman betegner egentlig den rituelle formel – det sterke ord og det hellige vers som framsies under offerhandlingen. Men brahman tolkes også etter hvert som en slags upersonlig kraft i tilværelsen, og den som er full av denne kraften, kan selv kalles en brahman.5 Fra omkring år 600 f.Kr. blir Upanishadene den viktigste skriftsamlingen. Her møter vi på mange måter en nytenkning. Ordet «upanishad» er avledet av et 5 For å unngå misforståelser (som verden likevel er mer enn full nok av), velger vi likevel heretter konsekvent å kalle prestene for brahminer.

14

Hinduismen – en innledning

verb som betyr «å sette seg ned hos». Eleven sitter hos sin lærer og innvies i livets mysterier.

Det sentrale i den nye læren er opplevelsen av brahman. Bakenfor alle motsetninger og hinsides denne verdens mangfoldighet finnes det en kraft – et vesen – som kan kalles absolutt. Brahman er evig og uforanderlig, livets opphav og opprettholder.

Brahman er summen av alle fenomener. Tilværelsens mangfoldighet er en illusjon. Dråpen i havet har bare tilsynelatende en egen eksistens. Det eneste som virkelig finnes, er brahman. Alt er brahman. Følgelig er også m ­ ennesket identisk med brahman. Dette gjelder ikke ­legemet, men menneskets «selv», dets «jeg». Frelst er den som frigjør seg fra vår illusjonsverden og vender tilbake til brahman – slik gnisten vender tilbake til bålet.

Den troende frelses ikke bare til noe, han frelses også fra noe. Det han frelses fra kalles «samsara» – av oss i vest oversatt med «sjelevandring». Samsara innebærer at mennesket er dømt til en evig vandring gjennom stadig nye fødsler, stadig en ny død.

«Sjelen» er fanget i en ond sirkel – i et «fødslenes hjul», alltid bundet til et eller annet legeme. Under 15

Ganesha

denne vandring er mennesket prisgitt «karmas lov», dvs. gjengjeldelsens lov.6 Hver eksistens er betinget av den foregående. Enhver får etter sine gjerninger.

Om man i sitt neste liv blir gjenfødt som frosk, hund, demon, menneske eller lilje, har man altså bare seg selv å takke!

Læren om samsara forklarer også menneskets situasjon i dette liv. Den forklarer rikdom og fattigdom, og den forklarer hvorfor man ikke er født inn i en bedre kaste7 enn den man befinner seg i. Mennesket må avfinne seg med sin skjebne, leve så godt det kan og håpe på «bedre lykke neste gang».

6 Karma betyr egentlig «handling», men betegner her nærmest den samlede sum av gjerninger, eller bedre: handlingens konsekvens.

7 Ordet «kaste» er portugisisk. Det indiske ordet for kaste er «varna», som betyr «farve». Fra først av var det bare fire kaster: prester, krigere, kvegavlere og tjenere. Disse ble etter hvert spaltet i utallige undergrupper, slik at det i dag finnes mer enn 3000 kaster i India. Hinduen blir født inn i en kaste, og der må han bli hele sitt liv. Hver kaste har bestemte regler, og disse må følges. Ellers risikerer man å bli en utstøtt, en kasteløs paria, «en man ikke kan røre ved». Det har vært gjort mange forsøk på å oppheve kastevesenet. Og selv om man i dag offisielt vil si at det ikke finnes lenger, så må vi regne med at en slik sosial omveltning tar lang, lang tid og nok ikke lar seg fjerne bare med et par byråkratiske pennestrøk ...

16

Hinduismen – en innledning

Brahmanismen – som vi gjerne kaller den – ble aldri noen folkelig religion. Men læren om samsara og karma må regnes som indisk felleseie.

Ved siden av brahmanismen levde det hele tiden andre og mindre filosofiske religionsformer. Folket fortsatte å dyrke sine mange guder. Av den alminnelige hindu ble gudene oppfattet som makter det gjaldt å stå på god fot med. Man ofret snart til én gud, snart til en annen – alt etter som situasjonen krevde det.

Også begrepet brahman ble etter hvert personifisert til en gud: Brahma – og for mange er han den egentlige skaperguden.

Fra omkring år 500 f.Kr. begynte man å bygge templer for gudene og tilbe dem der.

Den vediske tenkemåten forsvant mer og mer. De gamle hovedgudene (Indra, Varuna, Vayu osv.) ble trengt i bakgrunnen av «nye» guder. Først og fremst Vishnu og Shiva – og gudinnene Lakshmi og Durga (eller Kali).

Hinduismens hellige tekster deles gjerne opp i to grupper: Shruti («det som er hørt») og Smriti («det som er husket»). De skriftene vi hittil har 17

Ganesha

nevnt, hører hjemme i den første gruppen. De er åpenbaringer. Men den andre gruppen er minst like viktig. Her finner vi menneskeskapte tekster som eposene Ramayana og Mahabharata.8 Og vi finner Purana tekstene9, som er blitt kalt «hinduismens bibler» – fordi de gir oss de fleste fortellingene om guder og helter.

Men vi begynner også – særlig i vår egen tid – å ane en enhet, en slags monoteisme, bak hele den brogede indiske gudeverden. De forskjellige gudeskikkelsene kan regnes som ulike åpenbaringsformer av den ene, evige gud.

Troen på at alle religioner egentlig dyrker den samme gud, men under forskjellige navn, har

8 Hvor vi bl.a. finner lærediktet Bhagavad Gita («Herrens sang» eller «Sangen om Den Høye»), uten tvil det skriftet som har betydd mest for utformingen av moderne hinduisme.

9 Med «puranaer» menes det, fritt oversatt, at det er fortellinger fra «en gang for lenge, lenge siden».

18

Hinduismen – en innledning

gjort hinduen tolerant og forståelsesfull10 overfor ­annerledes tenkende. Hinduismen nedkjemper ikke andre religioners misjonærer, den avvæpner dem.

Som eksempel kan nevnes at selv om kristendommen skulle dø ut i India, vil Kristus fortsatt bli dyrket der.

Mange hinduer betrakter ham som en inkarnasjon av Vishnu, og anroper ham som helbredelsens gud under navnet «Jesus Swami».

Et nøkkelord for den troende er «dharma». Det kan oversettes med «plikt», i betydningen «den plikt vi har til å oppfylle vår skjebne – den skjebne som venter på oss fra før vi ble født». Vi bør lære oss å leve i harmoni med vår dharma, for den er likevel noe som ikke kan endres. Å gjøre opprør mot dharma er like dumt som å forsøke å forlenge solnedgangen, sier den troende. Eller på godt norsk: «Det er bare sånn det er!»

10 Det er dette som ofte kalles «Læren om OG OGSÅ». Dette er sant, OG det der er OGSÅ sant. Men for meg er dette sant.

Fra 1990-årene er det likevel – sørgelig nok – vokst fram en nasjonalistisk og voldelig form for hinduisme, hvor fanatiske fundamentalister kan gå til angrep på – ja, til og med drepe – representanter for andre trossamfunn. En slik oppførsel har ingen som helst rot i den opprinnelige indiske religion, som i sitt vesen ikke bare er vennlig, men nærmest pasifistisk.

19

Ganesha

Men det er ikke bare våre rettferdige gjerninger som frelser oss. Enda viktigere er forholdet til Gud. Frelsen vinnes ved å hengi seg til Gud i tillit og kjærlighet.

Dette kalles bhakti. Å elske Gud som det høyeste gode og vie hele sitt liv til hans tjeneste, det er bhakti. Og derved kan den enkleste hverdagsgjerning forvandles til en gudstjeneste.

Enhver guddom kan gjøres til gjenstand for bhakti.­ Likevel har to guder skilt seg klart ut. Det er Vishnu og Shiva. Av sine tilhengere blir de hver for seg oppfattet som den høyeste gud. Sammen med Brahma danner de også i det fjerde århundret en trimurti, en slags tre-enighet med hvert sitt ansvarsområde: Brahma er den som skaper, Vishnu verner livet – og Shiva er den som til slutt fører alt tilbake til det mørke ingenting, slik at verden kan skapes på ny. For alt går i en stor runddans.

20

Fra totemdyr til flokkleder

Antagelig var Ganesha11 – guden med elefanthodet – opprinnelig et totemdyr, en landsbygud som ble tilbedt av urbefolkningen i India, lenge før den ariske invasjonen av landet.

Veien videre er uklar. Selv om han sikkert ikke er den eneste som har vandret den. Det er rimelig å tro at også flere andre hinduistiske guder – som for eksempel Hanuman (apeguden) og Garuda (den hellige fuglekongen) – har hatt sin spede begynnelse som totemdyr.

11 Navnet hans kan også staves Ganesa eller Ganesh.

21

Ganesha

Vi har ingen klare beviser for en slik antagelse, men tror kanskje dyrehodet er et fellestrekk for slike guder. Så vidt vi vet finnes det ingen eksempler hverken i hinduismen eller i andre religoner på at guder som er tenkt i ren menneskeskikkelse, lengter etter å få horn og hale. Når derfor en gud fremstår med animalske trekk, er det rimelig å tro at han/hun gradvis har utviklet seg fra en dyreskikkelse til en mer menneskelignende skapning. Og hodet er det siste som går, eller rettere sagt: Dyrehodet blir like gjerne beholdt – som et slags «fysisk ekko» av alt det som en gang var. Vi ser det i India, vi ser det også for eksempel i den gamle egyptiske gudeverden.

Og hvis vi får lov til å gjette videre, kan vi altså tenke oss at elefanten Ganesha en gang for tusenvis av år siden – men under andre navn, som vi i dag ikke kjenner – har vært symbol og samlingsmerke for en stamme som drev med jordbruk. Vi gjetter slik fordi han senere ofte er avbildet med korn, sukkerrør eller en søt modaka (melkake) i hendene. Dessuten er det eldste kjente navnet hans Ekadanta – han som bare har én tann. Etter hvert skulle det dukke opp mange mytiske forklaringer på nettopp dette (se side 69), 22

Fra totemdyr til flokkleder

men opprinnelig – og fordi tannen hans kan minne om det – er det vel ikke umulig at den rett og slett ble tenkt på som en slags plog?

Elefanten er et kraftfullt, men også tvetydig symbol.

Den tamme elefanten rydder skogen, slik at menneskene kan finne nye steder å bo og få ny dyrkbar mark.

Mens den ville elefanten kan trampe ned alt og alle, og forårsake enorme ødeleggelser.

Siden elefanten er det største og sterkeste av alle Indias dyr, blir den gjerne knyttet til overhoder og statsmakt. Den bærer kongen i staselige prosesjoner, men også ut i krig. Og den kan symbolisere og representere selve nasjonen. Når de kongelige elefanter vises ære og respekt, vil riket blomstre og det vil gå godt for folket. Men blir de kongelige elefantene forsømt, kan det bli både tørke og hungersnød.

Det er ikke å undres over at elefanten gis en viktig rolle i mange mytiske fortellinger. Åtte kosmiske elefanter bærer hele verden på ryggen, og da guden Indra drepte dragen som hindret vann i å komme opp fra jorden, var det Airavata, det 23

Ganesha

berømte ridedyret hans med seks12 støttenner, som stakk de tre snablene sine dypt ned i det underjordiske og sprutet vann opp i skyene, slik at verden endelig kunne oppleve regn.

Buddhistene forteller at Buddhas mor hadde et drømmesyn da sønnen ble unnfanget – en maje­ stetisk, hvit elefant trengte inn i henne fra siden, og straks visste hun at hun var med barn.

Og i vrimmelen av indiske historier kan vi heller ikke unngå å merke oss den som forteller at elefanter en gang for lenge siden kunne fly! De pleide å løpe over himmelen i skikkelse av skyer, heter det, men ble på et tidspunkt gjenstand for en hellig manns vrede. En flokk elefanter slo seg nemlig ned i det treet som han satt og mediterte under, en gren knakk og falt i hodet på ham, og i fullt sinne forbannet eremitten de store snabeldyrene slik at de alltid siden har vært nødt til å holde seg på 12 Antallet oppgis forskjellig. På bilder opptrer denne kjempeelefanten dels med fem snabler og ti støttenner, dels med tre snabler og seks støttenner. Internettleksikonet Wikipedia har valgt en mellomting: Fire tenner og (noe overraskende) syv snabler. Rekorden finnes i Thailand, hvor Erawan (det thailandske navnet på Airavata) kan ha fra tre til trettitre (!) hoder, og hvert hode kan ha mer enn to støttenner …

24