UtdragBlantSlaverogSjorovere

Skipper Jacob Han manglet en tomme eller kanskje to på seks fot og var kraftig bygget. Når han kom gående rett mot en med litt lutende skulder, med senket hode og et hardt blikk oppunder øyenbrynene, lignet han en okse som går til angrep. Stemmen var dyp og kraftig, og hele måten hans ga uttrykk for en slags sta selvhevdelse, som allikevel var uten fiendskap.

Joseph Conrad Lord Jim, oversatt av Sigurd Hoel

Han var en markant person i byen Christiansted på St. Croix, en av de tre dansk-norske koloniøyene i Det karibiske hav. Rundt 1770 kunne den staute havnemesteren ofte observeres i havneområdet i sin flotte løytnantsuniform, iblant i ivrig samtale med stedets kjøpmenn, andre ganger i diskusjon med ankomne skippere. Mest aktiv var han når det anløp skip fra fødebyen Bergen. Disse skipene brakte ofte med seg varer han hadde bestilt, men kanskje vel så etterlengtet var brev med nytt hjemmefra.

Skippere fra Bergen var spesielt velkomne gjester i hans hus, og ved slike besøk kom gjerne den beste madeiravinen på bordet.

Navnet hans var Jacob Andersen Dischingthun, og han var en høyt aktet borger på denne utposten av det dansk-norske riket, som i tillegg til St. Croix bestod av øyene St. Thomas og St. Jan. Borgere som hadde bodd på disse øyene en tid, kjente til hans karriere etter ankomsten hans til kolonien i 1757. Færre visste hvorfor han var havnet så langt fra fødebyen.

13

Byen Christiansted på øya St. Croix i den dansk-norske kolonien Dansk Vestindia på begynnelsen av 1800-tallet. I forgrunnen til høyre den danske kirken og i midten Vestindisk Kompagnis gamle gård hvor det ble holdt slaveauksjoner. Dannebrog vaier fra skipene i havnen og fra Christiansværn til høyre. Bak veierboden flagges det fra Protestant Cay, hvor Jacob Andersen Dischingthun hadde sin bolig fra 1765.

M/S Museet for Søfart, Helsingør.

Jacob bodde sammen med sin unge kone og deres små barn på den lille øya Protestant Cay i havneområdet i Christiansted, bare et par steinkast fra land. Øyas navn stammer fra den tid St. Croix var under fransk styre og katolsk, og denne lille øya var gravplass for protestanter. Jacob var en velstående mann, med syv–åtte slaver i sin tjeneste. Fra bolighuset på øyas høyeste punkt hadde han en storslagen utsikt over innseilingen og havneområdet. Herfra kunne han se langt til havs samtidig som han kunne holde øye med skipene som lå til ankers på reden, og de mange småbåtene som fraktet varer mellom skipene og tollboden. Lyden av rullende sukkertønner fra kaier og skipsdekk vitnet om stor aktivitet i den blomstrende kolonien. Noen ganger nådde også lyden fra nyankomne 14

Kaiområdet i Christiansted rundt 1790. Til venstre ligger veierboden hvor inn- og utgående varer ble veid i forbindelse med tollklarering. Bak veierboden skimtes Jacobs bolig på Protestant Cay. På bildet ses embetsmenn, offiserer og andre av byens beboere gjengitt lett karikert. Akvarell av H.G. Beenfeldt.

M/S Museet for Søfart, Helsingør.

slaver opp til huset hans. Lettet over å ha kommet levende fram etter overfarten fra Afrika kunne slavene bryte ut i sang og dans på dekk, før de ble fraktet inn til auksjonsplassen.

Mot nord hadde Jacob god utsikt til de lumske korallrevene som omkranset den ytre havnen, og som var med på å legge grunnlaget for hans velstand. Han var nemlig overlos og havnemester på St. Croix, og hadde overtatt retten til å reparere skip på verftet som lå i strandkanten nedenfor boligen. Uniformen hans var en etterlatenskap fra de dramatiske årene han hadde tjent som månedsløytnant i koloniens sjøkorps.

Etter at han i 1765 hadde tiltrådt losembetet, fikk han en høytidelig tillatelse fra København til å bære sin gamle uniform, med den anseelsen den innebar.

Jacobs eventyrlige liv og levnet er rammen for denne historien. Gjennom ham blir også en spennende og omskiftelig periode beskrevet. Som så mange andre fra Bergen hadde Jacob en fortid til sjøs, og i løpet av sin 15

tid som skipper på en bergensskute foretok han valg som skulle få alvorlige og dramatiske konsekvenser for hans videre liv.

Jacob var på mange måter en typisk representant for Bergens skipperstand på denne tiden. Han var født i Strandgaten i Bergen, og kom fra en familie med tradisjoner innen både handel og skipsfart. Allerede i ung alder fikk han erfare sjølivets strabaser. Jacob ble uteksaminert som styrmann før fylte 20 og fikk skipperborgerskap i 1746, etter et par års fartstid som styrmann.

Skipperne i utenriksfart var ansette borgere i bysamfunnet. Før telegrafen revolusjonerte reder- og meklervirksomheten på slutten av 1800-tallet var skipperens funksjoner atskillig flere enn i dag. Skipperen var skipseiernes forlengede arm, og ble derfor gjerne valgt blant en av hovedeiernes nære slektninger. Skipperen måtte ta avgjørelser som kunne gi stor gevinst, men som også kunne få katastrofale følger. Jacob kom til å oppleve mer dramatikk enn de fleste av sine yrkesbrødre fra Bergen på den tiden.

Dette er historien om en mann fra de høyere sosiale lag som forbrøt seg mot noen av skipsfartens skrevne og uskrevne regler, og på bakgrunn av storpolitiske hensyn havnet i dødscelle på Bergenhus festning. Dette er også fortellingen om en mann som ved hjelp av familie og venner klarte å bygge seg opp igjen fra livet i skyggen av galgen til anseelse og rikdom på en liten øy i Karibia.

I løpet av livet kom Jacob i berøring med viktige sider av bergensk og internasjonal skipsfart. Hans livshistorie gir dermed et godt innblikk i 1700-tallets sjøfartshistorie. Utgangspunktet hans var fødebyen Bergen, der Vågen var det livlige midtpunktet.

Handelsbyen og skipperen Seyl med din skude naar Winden dig føyer Spar ey de Klude som bringe dig frem Under Seylatsen du Skabe dig Løyer Som dig forhindrer at tænke paa Hiæm Tiiden ved saadant saa hastig vil Svinde snart Du opseyle forønskede Havn hvor du ved ankomst Retourfragt vil finde som svarer Regning til Reedernes gavn Jens Rolfsen, udatert, Bsj

Natt til 13. august 1733 var sjeldent lys og livlig, med et stort oppbud av mennesker. Lyset kom både fra byens vinduer og fra de tente lyktene som hang i master og rær på de fleste skip og jekter i Vågen. Skogen av skipsmaster var uvanlig tett, selv for en så viktig handels- og sjøfartsby som Bergen. Det lå flere større skip under lasting eller lossing i havnen, og en god del jekter var allerede kommet til høststevnet. Mange skip var dessuten blitt liggende, til tross for full last og gode seilingsforhold. Årsaken til oppbudet var at byen ventet besøk av den nykronte kong Christian 6. og dronning Sophie Magdalene. Tradisjonen tro lot de kongelige seg hylle med en norsk signingsferd. Kongen var riktignok sky og tilbakeholden og hadde sterke pietistiske dragninger. Likevel hadde han høye tanker om kongeverdigheten og en dronning som elsket prakt. Sophie Magdalene var den første dansk-norske dronningen som fulgte med på den vågale ferden over høye fjell og langs farefulle kyststrekninger, noe som nordmennene visste å verdsette.1 Kongebesøk var høydepunkter for landets befolkning, som ellers 17

Modell i sølv av Triangelbryggen og æresporten som ble bygget innerst i Vågen i Bergen i forbindelse med besøket til kong Christian 6. i august 1733. Rosenborg Slott, København.

hadde få anledninger til store felles feiringer. Paret ble møtt med prakt og festivitas langs hele reiseruten, og arrangementet i Bergen stod ikke tilbake for noe i så måte. Innerst i Vågen var det blitt bygget en ny brygge – Triangelen – uti havnebassenget og en imponerende æresport inne på kaien. Fra Triangelen til æresporten stod det en allé av laurbærtrær, og langs bryggekantene var det satt opp nederlandske urtepotter med velluktende vekster. Ved Hegreneset i Sandviken krysset to skip som skulle signalisere når skipet med kongefølget nærmet seg.

Like før midnatt kom kongeparet endelig inn mot Vågen, i en båt rodd av 24 av byens skippere. Skipperne var elegant kledd i hvite jakker av damask, sorte fløyelsbukser, perlefargede silkestrømper og gullgallonerte hatter. Under ferden salutterte de to skipene ute på Byfjorden. Som takk befalte Kongen skipperne å kvittere med det «sædvanlige Skriig», som sikkert kunne høres helt inn til dem som spent stod og ventet inne i Vågen. Ved Triangelen ble de kongelige mottatt av byens verdslige og geistlige øvrighet. Fra æresporten hørtes det vokal- og instrumentalmusikk.

Store deler av byens befolkning var på beina i disse nattetimene. De 18

Bergen sett fra Hegreneset en gang tidlig på 1800-tallet. I forgrunnen en ukjent fregatt.

Kopi etter original av G. Haas 1805, BSJ.

fleste oppholdt seg rundt Vågen for å bivåne opptrinnet og hylle sin konge på nært hold. Blant dem var sikkert Jacob, som trådte sine barnesko på Strandsiden av Vågen i Bergen. Tiåringen sørget nok for å få et glimt av de kongelige og de staute skipperne i sine staselige kostymer, enten han oppholdt seg inne i Vågsbunnen eller så det hele fra et utsiktspunkt blant sjøhusene på vestsiden av Vågen, Strandsiden, hvor familien hans bodde. Muligens var Jacob og broren Gabriel da sammen med sin far, Anders Dischingthun, som noen uker tidligere var kommet hjem fra Spania med skipet han førte. Jacobs ønske om å følge i farens fotspor ble ganske sikkert forsterket av inntrykkene fra disse kvelds- og nattetimene.2 Det var ikke tilfeldig at skipperne fikk en sentral rolle i det skuespillet som utfoldet seg under kongebesøket. De hadde vært viktige aktører i ar19

beidet med å gjenreise byens skipsfart i kriseårene etter fredsavtalen med svenskene i 1720, og de hadde markert seg stadig sterkere i bysamfunnet.

Opprettelsen av et skipperlaug i 1726 hadde bidratt ytterligere til å styrke standens innflytelse.

Kjøpmanns- og handelsbyen

Bergen var tuftet på handel og skipsfart, noe som satte et spesielt sterkt preg på området der Jacob vokste opp. Mange av de andre barna i gaten hadde fedre og brødre med yrker knyttet til sjø og skip, og som Jacob hadde flere av dem familienavn med røtter i utlandet.

På midten av 1500-tallet var minst halvparten av byens innbyggere født utenfor Norge. Dette hadde gjort Bergen til Norges mest kosmopolitiske by. De tyske hanseatene var den største og best organiserte gruppen av utlendinger, med sitt handelskontor, Det tyske kontoret, på Bryggen. Sammen med skotter, engelskmenn, nederlendere og tyskere, deriblant noen med fortid fra Det tyske kontoret, hadde imidlertid bergenske handelsmenn dannet en ny kjøpmannsgruppe, som etter hvert tok opp kampen mot Kontoret. Det var på Stranden på vestsiden av Vågen at disse borgerne slo seg ned. Opprinnelig eide også hanseatene sjøpakkhus her, men de fleste av dem var blitt tvunget ut av området før 1600.3 Dermed holdt de to konkurrerende gruppene til på hver sin side av Vågen.

Framveksten av en sterk dansk-norsk statsmakt reduserte gradvis hanseatenes politiske makt i Bergen. Kontoret ble etter hvert integrert i byens økonomiske og sosiale liv.4 Veien lå dermed åpen for byens nye handelsborgerskap på den vestre siden av Vågen. Medlemmene av den nye gruppen av kjøpmenn hadde norsk borgerskap og var etter loven norske.5 Flyttingen av Tollboden fra Bryggesiden til Strandsiden på midten av 1600-tallet kan symbolisere forskyvningen av det handelspolitiske tyngdepunktet i byen. Før 1700 var om lag halvparten av byens rikeste menn bosatt på Strandsiden – på strekningen mellom Muren og Nykirken.6 Som på Bryggen ble også bebyggelsen på Strandsiden dominert av dobbeltgårder med gjennomløpende passasjer som gikk ned mot sjøen, men uten den sammenhengende kaifronten som fantes på Bryggen. Sjø20

husene på Stranden ble bygget ut på bolverk i to eller tre etasjers høyde med mellomliggende hoper, slik at kjøpmennene kunne «faae sine Skibe, ligesom ved sin Stue-Dør, og blive derfor Vahrene sammesteds lossede med en utrolig hastighed».7 Mens det på Bryggesiden var et ordnet system av rette gater, buktet Strandgaten seg utover mot festningsverket på Nordnespynten og bar tydelig preg av å ha vokst fram i tråkket etter folk og fe.

Dette må ha vært et spennende sted å vokse opp. Nærheten til sjøen gav gode muligheter for å lære seg ferdigheter knyttet til båtliv og fiske inne i hopene, og selv om barna som vokste opp her sikkert fikk formaninger om det motsatte var nok dessuten oppdagelsesferder i sjøbodene et populært tidsfordriv.

Innenfor sjøhusene og pakkbodene oppover i gårdene og mot Strandgaten lå boligene. Disse huset iblant også kontorvirksomhet for kjøpmenn, meklere og redere. I en og annen stue og kjeller var det innredet kramboder. Tomtene langs gateløpet var ettertraktede, og husene var bygget i høyden og dybden snarere enn i bredden. På strekningen mellom de brede allmenningene var Strandgaten tett bebygget. Spesielt tett stod husene på vestsiden, hvor det bare var gitt plass til noen få trange smug opp mot Markeveien og Munkelivsgaten. Behovet for passasjer mot sjøen var naturlig nok atskillig større. Disse passasjene hadde smale åpninger mot gaten, men utvidet seg nedover mot hopene mellom sjøhusene.

Mellom de lyse og luftige allmenningene, som strakte seg fra Nordnesryggen og ned mot Vågen, virket Strandgaten mørk og trang, med et kaotisk trafikkbilde. Samtidig som den var hovedferdselsåren til og fra Tollboden, foregikk også varetransporten til og fra de enkelte gårdene langs dette gateløpet. Her kom handlende enten de skulle kjøpe i stort eller smått. De største kvanta gikk riktignok helst sjøveien til mottakernes sjøboder. Mindre kvanta ble gjerne fraktet på ryggen, med håndkjerrer eller på sleder og vogner trukket av hester. Smale hestesleder var praktiske til frakt gjennom smugene, men laget et forferdelig bråk som blandet seg med lyden av vognskrammel, rullende tønner og høylytt akkordering om pris.

21

Fra Nyalmenning på Nordnes. Det var i dette området Jacob vokste opp. Her var det et yrende liv med handel både i stort og smått. Byens brede allmenninger var anlagt for å redusere risikoen for spredning ved brann. Litografi etter J.F.L. Dreier, BSJ.

Familien Dischingthun Slik var dagliglivet der Jacob vokste opp, på den travle strekningen mellom Muren og Nyalmenningen. Han var født i august 1723 som første barn i ekteskapet mellom Anders Jacobsen Dischingthun og Anne Gabrielsdatter Hechart.8 Fødselen skjedde knappe fire måneder etter at foreldrene hadde inngått giftermål i forbindelse med «onsdags predikenen» 20. april. Slike «korte svangerskap» var ikke uvanlige i en by som Bergen, spesielt ikke når barnefaren var sjømann og til sjøs igjen før kjærestens tilstand ble oppdaget.9 Jacob fikk ganske raskt søsken som han måtte konkurrere om oppmerksomheten med. Søstrene Divert og Karen kom i rask rekkefølge i årene 1725 og 1726, etterfulgt av broren Gabriel i 1728. Deretter var det en lang pause før Maren Christine kom som en attpåklatt i august 1735.

Det lange oppholdet mellom Gabriel og Maren kan tyde på at Jacobs far i disse årene oppholdt seg i fart i Sør-Europa og på Middelhavet i en lengre periode. Familiens sosiale status tilsa at de hadde tjenestefolk til å ta seg av de mange ekstraoppgavene som fulgte familietilveksten.

22

Foreldrene kom fra familier med sterke røtter innen sjøfart og handel. Moren var datter av Gabriel Hechart, en innflytter fra Amsterdam med kjøpmannsborgerskap i Bergen fra 1687. Hechart hadde hatt stor framgang i næringen, og i 1702 het det at han hadde «temmelig Negotie og hielper sig wel».10 I tillegg til kjøpmannsvirksomheten hadde han også hatt parter i skip. Det var likevel på farssiden at Jacob kunne vise til den lengste og mest solide tilknytningen til byens maritime miljø. Stamfaren for Bergens-grenen av slekten var James Anderson Dischingthun, som hadde kommet til Bergen i 1634.11 Han var trolig sønn av presten Andrew Dischingthun i Nederland-distriktet på Orknøyene. James var far til Jacobs oldefar, Job Jacobsen Dischingthun, født i 1635, som i slutten av 1680-årene var blant Bergens fremste kjøpmenn.12 Han hadde parter i noen av byens største skip, blant annet i sameie med velstående borgere som Jørgen Thor Møhlen, byens største kjøpmann på slutten av 1600-tallet.13 Både Jacobs farfar, Jacob Jobsen Dischingthun, og faren, Anders Jacobsen Dischingthun, hadde holdt familiens maritime tradisjoner i hevd. Også på de andre greinene av slektens stamtre hang det skippere, kjøpmenn og redere på rekke og rad.

Jacobs barndomshjem lå med gavlen ut mot Strandgaten på det søndre hjørnet av Store Altonagård, vis-à-vis utløpet av Cort Piils Smug.14 Det var et fornemt trehus som Jacobs farfar hadde kjøpt i 1699 fra fogden over Sønd- og Nordfjord.15 Familien til Jacob hadde god plass i huset, som strakk seg over to etasjer pluss loft og kjeller, med en grunnflate på rundt 70 kvadratmeter. Hus av tilsvarende størrelse lengre ut på Nordnes og på Nøstet var atskillig tettere bebodd. Boligen hadde i første etasje stue mot gaten, med kjøkken og soveværelse i bakkant, og en tilsvarende planløsning i andre etasje. Øverst i huset var det et loftsværelse og et tørkeloft. Til huset hørte det også med et murt ildhus på baksiden, atskilt fra boligen av en gårdsplass. Slike ildhus var beregnet for oppbevaring av løsøre og innbo under brann, som ofte rammet Bergen. Under huset var det en murt kjeller som ble benyttet til å oppbevare mat- og drikkevarer, både til eget forbruk og for salg.

Familiene Hechart og Dischingthun hadde vært nære naboer ved 1700-tallets start. Blant andre nære naboer fantes det flere kjøpmenn, deriblant Ludolph Hammeken, som hadde en fortid på Det tyske kontoret på Bryggen.16 Naboer, slektninger og venner hadde samarbeidet 23