Kollaps

Kollaps. Hvordan samfunn går under eller overlever Originalens tittel: Collapse. How Societies Choose to Fail or Survive Copyright © Jared Diamond 2005 Published by agreement with Brockman, Inc. Norsk utgave © Spartacus Forlag AS 2012, 2013 Omslag: Cecilie Mohr Sats: Punktum forlagstjenester Trykk: WS Bookwell Printed in Finland isbn

978-82-430-0752-9

SPARTACUS FORLAG AS Pb. 6673 St. Olavs plass 0129 Oslo www.spartacus.no

Innhold Prolog. Historien om to gårder

11

DEL 1 Dagens Montana 1. Under Montanas høye himmel

33 35

DEL 2 Fortidige samfunn 2. Skumring over Påskeøya 3. De siste gjenlevende mennesker: Pitcairn- og Hendersonøyene 4. De gamle: Anasaziene og naboene deres 5. Mayarikets sammenbrudd 6. Vikingenes preludium og fuger 7. Det norrøne Grønlands blomstringstid 8. Det norrøne Grønlands endelikt 9. Motsatte veier til suksess

81 83 123 139 159 181 215 249 277

DEL 3 Moderne samfunn 10. Malthus i Afrika: Folkemordet i Rwanda 11. Én øy, to folk, to historier: Den dominikanske republikk og Haiti 12. Kina, svaiende kjempe 13. Gruvegravende Australia

309 311 329 357 377

DEL 4 Praktiske konsekvenser 14. Hvorfor treffer enkelte samfunn katastrofale beslutninger?

15. Næringslivet og miljøet: ulike forutsetninger, ulike resultater 16. Verden som en polder: Hva har alt dette å si for oss i dag?

415 417 439 483

Takk Videre lesning Kartliste Register

523 525 555 557

Til Jack og Ann Hirschy, Jill Hirschy Eliel og John Eliel, Joyce Hirschy McDowell, Dick (1929–2003) og Margy Hirschy, og alle de andre i Montana; vokterne av Montanas høye himmel.

Jeg traff en reisende fra gamle land som sa: To digre, lendeløse ben står opp i ørkenen. I sand halvt sunket, splintres ansiktet av sten hvis drag, hvis vridde snerr om munnen kan fortelle at skulptøren klart forstod Å levne liv i døde ting fasonger – Det hjerte som gav mat til hånd som slo.

På sokkelen leses nedentil: «Mitt navn er Ozymandias, størst blant konger: betrakt mitt verk, all verden, og fortvil!»

Ellers er alt tapt. Ørkenen støter til og jevnt og ensomt dekker sanden alt.

Percy Bysshe Shelley: «Ozymandias» (1817), gjendiktet av K.E. Harris (1989)

Prolog

Historien om to gårder To gårder. Kollapser i fortid og nåtid. Tapte paradiser? Fem avgjørende faktorer. Næringsliv og miljø. Den komparative metode. Bokens struktur.

For et par somre siden besøkte jeg to melkegårder, gårdene Huls og Gardar, som til tross for at de ligger mange tusen kilometer fra hverandre, likevel hadde bemerkelsesverdig mye til felles med hensyn til styrker og svakheter.

Begge var den desidert største, mest fremgangsrike og teknologisk mest avanserte gården i sitt respektive distrikt. Vesentlig hos dem begge var at de var sentrert rundt et stort og topp moderne fjøs til å huse og melke andre fjøsene i omegnen til å fortone seg som små. Begge gårdene lot kyrne sine gresse på saftige beiter om sommeren, dyrket eget gress til høsting på sensommeren for å sikre vinterfôr til dyrene, og utvidet produksjonen sin av sommerbeite og vinterfôr ved å drenere jorden. De to gårdene var like store i areal (rundt 5000 mål) og i fjøsstørrelse, selv om fjøset på Huls gård hadde ble sett på som ledende i sine respektive lokalsamfunn. Begge eierne var dypt religiøse. Begge gårdene lå i naturskjønne omgivelser som tiltrakk seg bekker som førte ned til en berømt elv (nedenfor Huls gård) eller en fjord (under Gardar gård).

Dette var styrkene de to gårdene delte. Når det gjelder de felles svakøkonomisk lønnsomt for melkeproduksjon siden deres høye breddegrad innebar at gressets vekstsesong var kort. Siden klimaet lå under det optimale 11

kollaps

selv på et godt år sammenlignet med melkegårder på sørligere breddegrader, var begge gårdene sårbare for klimaendringer, med henholdsvis tørke eller kulde som hovedproblemene for områdene rundt Huls gård og Gardar gård.

Begge lå langt fra befolkningssentrene der de solgte produktene sine, slik at kostnadene og farene transporten innebar, konkurransemessig sett var en ulempe i forhold til mer sentralt beliggende strøk. Begge gårdenes økonomi var prisgitt forhold som lå utenfor eiernes kontroll, som naboenes og kundenes skiftende kjøpekraft og smakspreferanser. Sett i et større perspektiv steg og sank økonomien til begge gårdenes hjemtrakter i takt med stigende Den største forskjellen mellom gårdene Huls og Gardar er deres nåderes ektefeller i Bitterrootdalen i den amerikanske delstaten Montana, er for øyeblikket i god vekst, mens Ravalli County, fylket Huls ligger i, nyter godt av den høyeste befolkningsveksten blant samtlige amerikanske fylker.

Tim, Trudy og Dan Huls, som er blant Hulsgårdens eiere, ga meg personlig en omvisning i sitt høyteknologiske nye fjøs, og forklarte meg tålmodig om fordelene og ulempene ved melkeproduksjon i Montana. Det er utenkelig at USA generelt og Huls gård spesielt skal kollapse i overskuelig fremtid. Men Gardar gård, den tidligere herregården til den norrøne biskopen på SørvestGrønland, ble forlatt for mer enn 500 år siden. Den norrøne bosetningen

til det ikke lenger var noen igjen der i live. Mens de kraftige murveggene i Gardars fjøs og den tilliggende domkirken fortsatt står, slik at jeg kunne telle antallet båser, er det ingen eier der lenger til å fortelle meg om Gardars fortidige fortrinn og svakheter. Da Gardar gård og det norrøne Grønland fortsatt befant seg i sine velmaktsdager, fremsto imidlertid deres undergang som like usannsynlig som Huls og USAs undergang gjør i dag.

La det være helt klart at jeg ved å trekke disse parallellene mellom gårdene Huls og Gardar ikke mener å påstå at Huls gård og det amerikanske samfunnet er dømt til å gå under. For øyeblikket er tilstanden tvert imot den motsatte: Huls gård er i ferd med å utvide, deres avanserte nye teknologi blir vurdert brukt også av nabogårdene, og USA er nå det mektigste landet i verden. Jeg hevder heller ikke at gårder og samfunn generelt er dømt til sammenbrudd: Selv om noen faktisk har gått under som Gardar, har andre overlevd uforstyrret i tusenvis av år. Det er snarere slik at besøkene mine på Huls og Gardar – tusenvis av kilometer fra hverandre, men besøkt i løpet av en og samme sommer – ganske tydelig viste meg at selv det rikeste, 12

Historien om to gårder

teknologisk sett mest avanserte samfunn i dag står overfor økologiske og økonomiske problemer som ikke bør undervurderes. Mange av problemene våre er temmelig parallelle med dem som slo beina vekk under Gardar gård og den norrøne bosetningen på Grønland, og som mange andre fortidige samfunn har strevd med å løse. Noen av disse fortidige samfunnene mislyktes (som den norrøne bosetningen på Grønland), og andre lyktes (som japanerne og tikopierne). Fortiden er en innholdsrik database vi kan hente lærdom fra for å fortsette å lykkes.

Det norrøne Grønland er bare ett av mange fortidige samfunn som har kollapset eller forsvunnet, og etterlatt seg monumentale ruiner som dem Shelley forestilte seg i diktet «Ozymandias». Med kollaps mener jeg en dramatisk nedgang i folketall og/eller i den politiske/økonomiske/sosiale kompleksiteten over et betydelig område, over en lengre tidsperiode. Kollapsfenomenet er det blir et skjønnsspørsmål å avgjøre hvor drastisk et samfunns tilbakegang for tilbakegang er de normale konjunkturendringene og mindre politiske, økonomiske, og sosiale omstruktureringene som forekommer i ethvert enkeltsamfunn. En annen form for tilbakegang forekommer når et samfunn erobres av en nabostat eller når nabostaten ekspanderer uten medfølgende endringer i det totale folketallet eller i kompleksiteten i regionen som helhet.

Et siste eksempel er situasjoner der den styrende eliten styrtes eller skiftes fortidige samfunnene som offer for fullstendige kollapser snarere enn for lettere tilbakeganger: anasaziene og cahokiaene i dagens USA, mayabyene i Mellom-Amerika, moche- og tiwanakusamfunnene i Sør-Amerika, mykensk Hellas og minoisk Kreta i Europa, ruinbyen Zimbabwe og Aksum i Afrika, Angkor Wat og Indusdalens harappabyer i Asia samt Påskeøya i Stillehavet.

De monumentale ruinene mange av disse forsvunne samfunnene har fascinert når vi som barn for første gang får se bilder av dem, og når vi blir voksne, legger mange av oss feriene dit for å ta dem i nærmere øyesyn som turister. Vi føler en dragning mot deres ofte storslagne og betagende skjønnhet, og mot hemmelighetene de bærer på. Ruinenes dimensjoner er i seg selv vitnesbyrd om hvilken rikdom og makt byggherrene må ha hatt – «betrakt mitt verk, all verden, og fortvil!» for å si det med Shelley. Likevel forsvant byggherrene og forlot de enorme monumentene de hadde lagt så mye arbeid i å oppføre. Hvordan kunne et samfunn som en gang i tiden var 13

Nordi shavet

Grønland

N

o

r

d

-A m CHACODALEN, NEW MEXICO

a ik er

MONTANA

CAHOKIA (St. Louis)

Los Angeles

A tl

CALIFORNIA KANALØYENE

a n

l

l e

h

a v e t

MOCHE, PERU

4000

14

e

m

PITCAIRNØYENE

TIWANAKU, BOLIVIA PÅSKEØYA

Sø rA

MANGAREVA

r

i

i

-

TIKOPIA

t

r

S

te

HISPANIOLA MAYA

k

a

— Verden: —

Forhistoriske, historiske og moderne samfunn ISLAND

Eur

op

a

A s i a

ROMA, ITALIA HELLAS

TYRKIA

PAKISTAN

uktbare h

r alvm den fYRIA åne KRETA S LIBANON IRAK IRAN ISRAEL Indusdalen JORDAN

A f r i k

HARAPPA

KINA

JAPAN

MOHEN JO-DARO

ANGKOR WAT, KAMBODSJA

a

h a v e t

STORE

ZIMBABWE

et

D

RWANDA

in

NY-GUINEA

di

sk

e h av

Au strali a

Historiske og forhistoriske samfunn Moderne samfunn

A n t a r k t i s 15

kollaps

så mektig, kollapse? Hva ble skjebnen til disse samfunnenes innbyggere?

Flyttet de til andre steder, og (i tilfelle) hvorfor, eller døde de der på en ublid måte? Bak disse romantiske gåtene lurer en urovekkende tanke: Kan en lignende skjebne også en dag ramme vårt eget velstående samfunn? Vil turister en dag stirre like undrende på de rustne skjelettene etter New Yorks skyskrapere som vi i dag stirrer på de jungeldekte mayabyene?

Det har lenge eksistert en mistanke om at de mystiske forsvinningene i hvert fall delvis var utløst av økologiske faktorer; at folk i vanvare hadde ødelagt akkurat de naturressursene samfunnet deres var avhengig av. Denne mistanken om utilsiktet økologisk selvmord – økoselvmord – er blitt bekreftet i de siste tiårene av oppdagelser gjort av arkeologer, klimatologer, historikere, paleontologer og palynologer (pollenforskere). Man kan dele de fortidige samfunnenes undergraving av egen eksistens inn i åtte kategorier med vekslende viktighetsgrad fra tilfelle til tilfelle: avskoging og innførte arters påvirkning på opprinnelige arter, befolkningsvekst og økt økologisk fotavtrykk per innbygger.

Disse fortidige sammenbruddene lot til å følge noenlunde samme spor med variasjoner over samme tema. Befolkningsvekst tvang folk til å legge om til mer intensive former for jordbruk (som kunstig vanning, doble avlinger eller terrassedyrking), og til å utvide jordbruket fra den gode jorden som munnene som skulle mettes. Ikke-bærekraftige metoder førte til miljømesdyrkbare jordområder måtte oppgis. Konsekvensene for samfunnet ble matmangel, sult, kriger mellom de altfor mange menneskene som kjempet om for få ressurser samt misfornøyde folkemasser som styrtet den styrende eliten. Til slutt gikk befolkningstallet ned på grunn av sult, krig eller sykdom, og samfunnet tapte noe av den politiske, økonomiske og kulturelle kompleksiteten det hadde utviklet mens det var på høyden. Mange forfattere synes det er fristende å trekke paralleller mellom et samfunns utviklingskurve og våre individuelle menneskeliv – ved å snakke om samfunnets fødsel, vekst, middagshøyde, alderdom og død – og anta at den lange alderdomsperioden kulturer. Men metaforen viser seg å være feil når det gjelder mange fortidige kulturer (samt Sovjetunionen i nyere historie): Disse sivilisasjonene gikk 16

Historien om to gårder

plutselige nedgangen må nødvendigvis ha kommet som en overraskelse og et sjokk på innbyggerne. I det verste tilfellet av kollaps emigrerte eller døde alle samfunnets beboerne. Likevel ble ikke dette dystre mønsteret fulgt på noen konsekvent måte av fortidige kulturer på veien mot undergangen: Ulike samfunn kollapset i ulik grad og på til dels ulikt vis, mens mange kulturer ikke brøt sammen i det hele tatt.

Risikoen for slike kollapser er i dag gjenstand for stadig større bekymring: De har faktisk alt oppstått i Somalia, Rwanda og i enkelte øvrige land i den tredje verden. Mange frykter at økologisk selvmord nå overskygger både atomkrig og sykdomsepidemier som en trussel mot den globale sivilisasjonen. De økologiske problemene vi står overfor i dag, inkluderer de samme klimaendringer, opphoping av giftige kjemikalier i naturen, energimangel og full utnyttelse av jordens fotosyntetiske kapasitet. Det hevdes at de neste par tiårene: Enten løser vi problemene i tide, eller så vil problemene undergrave ikke bare Somalia, men også samfunn i den første verden. Et dommedagsscenario der menneskeheten utslettes eller den industrialiserte sivilisasjonen utsettes for et apokalyptisk sammenbrudd er langt mindre sannsynlig enn «bare» en fremtid med vesentlig lavere levestandard, konstant høyere risikonivå samt en undergraving av det vi anser som noen av våre kjerneverdier. Et slikt omslag kan anta mange ulike former; som en verdensomspennende spredning av sykdommer eller av kriger som blir utløst på grunn av knapphet på naturressurser. Dersom dette resonnementet er riktig, vil den innsatsen vi gjør i dag avgjøre hvilken verdenssituasjon de som er barn og unge voksne i dag skal tilbringe voksenlivet og alderdommen sin i.

Alvoret i de nåværende miljøproblemene blir imidlertid heftig debattert.

Er farene grovt overdrevet eller blir de tvert imot nedtonet? Er det logisk at dagens globale befolkning på nesten sju milliarder, med vår velutviklede moderne teknologi, skal bryte ned klodens miljø i et så mye raskere tempo enn et par millioner med stein- og treredskaper klarte å bryte det ned i fortiden? Kan moderne teknologi løse problemene våre, eller skaper den nye problemer raskere enn den løser de gamle? Kan vi, når vi har utarmet en

ikke den globale befolkningsveksten stanset opp slik at vi allerede er på vei dit hen at verdens befolkning vil stabilisere seg på et håndterbart nivå?

Alle disse spørsmålene illustrerer hvorfor de berømte sammenbruddene 17

kollaps

i fortidige sivilisasjoner har større betydning enn bare å være romantiske lapser. Vi vet at enkelte fortidige samfunn gikk under mens andre ikke gjorde det: Hva gjorde enkelte samfunn så ekstra sårbare? Hvilke prosesser var det helt konkret som gjorde at noen kulturer begikk økoselvmord? Hvorfor fanget ikke enkelte fortidige samfunn opp signalene om hvilket uføre de var på vei inn i, som (er det lett å tenke i ettertid) må ha vært svært tydelige?

Hvilke løsninger lyktes i fortiden? Om vi klarte å besvare alle disse spørsmålene, kunne vi kanskje gjenkjenne hvilke samfunn som er mest i faresonen i verden i dag, og hvilke tiltak som best kunne hjelpe dem før det kommer så langt som til sammenbrudd av den typen Somalia har opplevd. blemer og fortidens samfunn og deres. Vi må ikke være så naive at vi tror at en studie av fortiden vil gi oss enkle løsninger som kan overføres direkte til våre egne samfunn i dag. Dagens samfunn er annerledes enn fortidens ofte nevnes, er vår overlegne teknologi (det vil si dens gode sider), globaliseringen, moderne medisin og større kjennskap til fortidens samfunn og fjerntliggende samfunn. Vi skiller oss også fra fortidens samfunn på måter som gjør oss mer utsatt enn dem: ofte nevnt i den forbindelse er, igjen, vår overveldende teknologi (det vil si dens utilsiktede negative effekter), globalisering (i dag får en kollaps selv i det fjerntliggende Somalia ringvirkninger for USA og Europa), avhengigheten millioner (og snart milliarder) av oss har av moderne medisin for å overleve, og den svært mye større verdensbefolkningen. Det er mulig vi likevel kan lære noe av fortiden, men bare hvis vi tenker grundig gjennom hva den forteller oss.

Ulike forsøk på å forstå fortidens sammenbrudd har måttet forholde seg til ut fra en motvilje mot tanken om at fortidens mennesker (deriblant noen som er kjent for å være forfedrene til folk som lever og kan uttale seg i dag) gjorde ting som bidro til deres egen undergang. Vi er langt mer miljøbevisste i dag enn for bare et par tiår siden. Selv på hotellrom appellerer små skilt til vår omsorg for miljøet ved å gi oss skyldfølelse hvis vi ønsker rene håndklær hver dag eller lar vannet renne. Det blir i dag ansett som moralsk forkastelig å påføre miljøet skade.

Det er ikke til å undres over at de innfødte på Hawaii og maoriene ikke liker å bli fortalt av paleontologer at forfedrene deres utryddet halvparten av fugleartene som hadde utviklet seg på Hawaii og New Zealand, like lite 18

Historien om to gårder

som de amerikanske urfolkene liker å bli fortalt av arkeologer at anasaziene avskoget deler av det sørvestlige USA. For mange lyder paleontologene og arkeologenes påståtte oppdagelser som bare nok et rasistisk påskudd fremsatt av hvite for å ta landet fra urfolk. Det er som om forskerne skulle sagt: «Forfedrene deres var dårlige forvaltere av landet sitt, og derfor fortjente de å miste det». Enkelte hvite amerikanere og australiere som misliker at myndighetene deres betaler ut erstatninger og deler ut erstatningsjord til amerikanske indianere og australske aboriginere, griper begeistret tak i denne typen oppdagelser for å fremme slike synspunkter i dag. Ikke bare urfolk, men også med dem, betrakter de nye oppdagelsene som rasistiske løgner. går til motsatte ytterlighet. De insisterer på at fortidens urfolk var (og at de nålevende fortsatt er) varsomme og økologisk kloke forvaltere av sine naturomgivelser, at de hadde dyp fortrolighet med og respekt for Naturen, at de levde uskyldsrene i en slags Edens hage og aldri kunne ha fått seg til å utrette så store skader. Som en nyguineansk jeger en gang fortalte meg: «Hvis jeg den ene dagen klarte å skyte en stor due i én retning fra landsbyen, ventet jeg en uke før jeg jaktet på duer igjen, og da gikk jeg i motsatt retning fra landsbyen.» Bare de onde moderne innbyggerne i den første verden er ignorante overfor Naturen, respekterer ikke miljøet og ødelegger det. gerne av ideen om en fortidig Edens hage – begår den feil å se på fortidens urfolk som fundamentalt annerledes enn (om det så er underlegne eller overlegne) moderne vestlige folk. Det har alltid vært vanskelig å forvalte naturressurser på en bærekraftig måte, helt siden Homo sapiens utviklet sin siden. Helt siden de første menneskene kom til det australske kontinentet kjempekenguruer og andre store dyr, har all menneskelig kolonisering av tidligere ubebodde områder – som Australia, Nord-Amerika, Sør-Amerika, Madagaskar, middelhavsøyene, Hawaii, New Zealand og et dusin stillehavsøyer – blitt etterfulgt av en bølge av utrydding av store dyr, som enten hadde utviklet seg uten frykt for mennesker og var lette å drepe, eller som på andre måter bukket under for menneskerelaterte habitatsendringer, introduserte sykdomsorganismer og pest. Ethvert folkeslag kan gå i den fellen å overbeskatte naturressursene sine, på grunn av noen universelle problemer som vi skal se nærmere på senere i denne boken: at ressursene i utgangspunktet ser ut til å være uendelige, at signalene om utarming blir skjult bak 19

kollaps

normale svingninger i ressursnivåer mellom enkeltår eller tiår, at det er vanskelig å få folk til å bli enige om å utvise måtehold når det gjelder å høste eller dele på ressurser (den såkalte allmenningens tragedie, som skal diskuteres i senere kapitler), og at økosystemenes kompleksitet ofte gjør konsekvensene av noen menneskeskapte endringer nærmest umulige å forutse selv for en profesjonell økolog. Miljøproblemer som er vanskelige å håndtere i dag, var garantert enda vanskeligere å håndtere i tidligere tider. Særlig for fortidens skriftløse kulturer som ikke kunne studere tidligere samfunnskollapser, var økologiske ødeleggelser mer en tragisk, uventet og utilsiktet følge av gode intensjoner enn av moralsk klanderverdig blindhet eller bevisst egoisme.

Samfunnene som endte opp med å gå under, var (som mayaenes) blant de mest kreative og (i en periode) vellykkede i sin samtid – ikke innskrenkede og primitive.

Fortidens folk var verken uvitende og dårlige forvaltere som fortjente å utryddes eller å miste sine landområder, eller allvitende, bevisste miljøforkjempere som løste problemer vi ikke klarer å løse i dag. De var folk som oss, og de sto overfor problemer som i det store og hele var like dem vi står overfor i dag. De hadde vekslende forutsetninger for å lykkes eller mislykkes, avhengig av forhold tilsvarende dem som gjør oss tilbøyelige til å lykkes eller mislykkes i dag. Jo da, det er forskjell på den situasjonen vi står overfor i dag og den fortidens folk sto overfor i sin tid, men fellestrekkene er likevel også mange nok til at vi har ting å lære fra fortiden.

Først og fremst virker det feil og farlig å henspille på historiske antakelser om naturfolks bruk av naturen som begrunnelse for å behandle dem rettferoverveldende bevis på at denne antakelsen (om paradisaktig miljøvennlighet) er feil. Ved å hente frem denne antakelsen for å argumentere for rettferdig behandling av urfolk signaliserer vi at det ville være OK å behandle dem urettferdig hvis den blir tilbakevist. Argumentet mot å krenke dem hviler faktisk ikke på noen historisk formodning om deres forhold til miljøet i det hele tatt: Det hviler på et moralsk prinsipp om at det er moralsk uakseptabelt at ett folk okkuperer, undertrykker og utrydder et annet folk.

Det var konflikten rundt fortidens økologiske kollapser. Når det gjelder komplikasjonene, er det ikke sant at alle samfunn er dømt til å bryte sammen på grunn av miljøødeleggelser: I fortiden har noen gått under mens andre har gått klar – det viktige spørsmålet er hvorfor bare noen samfunn viste seg så sårbare, og hva som skilte dem som kollapset, fra dem som ikke gjorde det. Noen av de samfunnene jeg kommer til å ta for meg, som islendingenes 20

Historien om to gårder

og tikopiernes, lyktes med å løse ekstremt vanskelige miljøproblemer, har på den måten klart å overleve svært lenge, og lever i beste velgående den dag i dag. For eksempel, da norske nybyggere på Island først møtte på en natur

skogene på øya. Island var lenge Europas fattigste og mest økologisk herjede land. Men islendingene lærte etter hvert av erfaring, innførte strenge miljøtiltak og nyter i dag godt av en av verdens høyeste gjennomsnittsinntekter per innbygger*. Tikopias innbyggere bebor en ørliten øy så langt fra naboer at de ble tvunget til å bli selvberget på nesten alle felt, men mikrostyrte naturressursene og regulerte befolkningen sin så strengt at øya fortsatt er produktiv etter 3000 år med menneskelig bosetning. Denne boken er derfor ikke en sammenhengende rekke av deprimerende undergangshistorier, men inneholder også suksesshistorier som kan inspirere til etterfølgelse og optimisme.

For øvrig kjenner jeg ikke til et eneste tilfelle av samfunnskollaps som torer. Da jeg begynte å planlegge denne boken, var jeg ikke oppmerksom på disse faktorene, og tenkte naivt nok at boken utelukkende skulle handle om miljøødeleggelse. Etter hvert kom jeg frem til en liste med fem mulige innvirkende faktorer som jeg kommer til å benytte i forsøket på forstå enhver påstått miljøkollaps. Fire av disse faktorene – miljøødeleggelser, kan være utslagsgivende for et bestemt samfunn. Den femte faktoren – samfunnets reaksjon på miljøproblemene – er alltid utslagsgivende. La oss se på hver enkelt av de fem faktorene, i en rekkefølge som ikke gjenspeiler viktighetsgraden, men den mest praktiske fremgangsmåten.

Den første faktoren gjelder de allerede omtalte skadene et samfunn utilsiktet påfører omgivelsene sine. Omfanget og reversibiliteten av disse ødeleggelsenes er svært avhengig av egenskaper ved folket (som hvor mange trær de feller per hektar per år), og delvis av egenskaper ved miljøet (som hvor mange frø som kan spire per hektar og hvor mye spirene vokser per år).

De miljømessige egenskapene blir omtalt enten som sårbarhet (sårbarhet for skade) eller som motstandsevne (evnen til å komme seg etter skader), og man kan snakke uavhengig om sårbarheten eller motstandsevnen i et områdes funn opplevde miljøkollapser, kan derfor bero på enten eksepsjonell mangel på måtehold hos befolkningen, eksepsjonell sårbarhet i miljøet deres eller

21

kollaps

begge deler.

Neste faktor på fempunktslisten min er klimaendringer, et begrep vi i dag ofte forbinder med en global oppvarming forårsaket av mennesker. Men klimaet blir i virkeligheten kaldere eller varmere, våtere eller tørrere eller mer og mindre variert fra måned til måned og fra år til år på grunn av endringer i klimastyrende naturkrefter og som ikke har noe med menneskene å gjøre.

Eksempler på slike krefter er forandringer i solstråling, vulkanutbrudd som spyr støv ut i atmosfæren, endringer i jordaksens orientering i forhold til

fremvekst og tilbakegang under istidene for over to millioner år siden, den lille istid i perioden 1400–1800 og den globale nedkjølingen som ble forårsaket av det enorme utbruddet i vulkanen Tambora på Indonesia den 5. april 1815. Dette vulkanutbruddet kastet så mye støv opp i den øvre atmosfæren at mengden sollys som nådde bakken, ble redusert helt til støvet la seg, og førte til omfattende sult selv i Nord-Amerika og Europa på grunn av lavere temperaturer og reduserte avlinger sommeren 1816 («året uten sommer»).

Klimaendringer var et enda større problem for fortidige samfunn med kortere menneskeliv og uten de skriftlige kildene vi har i dag. Det skyldes at klimaet i mange deler av verden ikke bare veksler fra år til år, men også på femtiårsperiode. I mange forhistoriske samfunn var den gjennomsnittlige generasjonstiden – det gjennomsnittlige antall år mellom foreldrenes fødsel og barnas fødsel – bare et par tiår. På slutten av en rekke våte tiår ville derfor de færreste av menneskene som levde, ha noe egenerfart minne om den forrige perioden med tørt klima. Selv i dag har menneskene en tendens til å øke produksjonen og befolkningen i gode tiår og glemme (eller som i fortiden, aldri innse) at slike tiår neppe vil vare evig. Når det gode tiåret så tar slutt, står samfunnet igjen med en større befolkning enn det kan forsørge, eller med innarbeidede vaner og forventninger som ikke er forenlige med de nye klimaforholdene. (Tenk bare på dagens tørre områder vest i USA og stilltiende antakelse om at dette klimaet er det mest typiske.) Når det oppsto klimaendringer, var det mange fortidige samfunn som ikke hadde noen «kriseberedskap» med mulighet til å importere matoverskudd fra andre områder med et annet klima inn i områder med økte klimarelaterte utfordringer. Alle slike forhold bidro til å gjøre fortidige samfunn mer sårbare for klimatiske endringer.

Naturlige klimaendringer kan gjøre forholdene enten bedre eller verre 22

Historien om to gårder

for det enkelte samfunn, og de kan komme ett samfunn til gode mens de skader et annet. (For eksempel skal vi se at den lille istid slo dårlig ut for den norrøne bosetningen på Grønland, men var bra for inuittene i samme område.) I mange av eksemplene våre kunne et samfunn som utarmet sine egne naturressurser, tåle skadene så lenge klimaet var gunstig, men ble drevet over sammenbruddets rand når klimaet ble tørrere, kaldere, varmere, våtere eller mer variert. Skal man da si at kollapsen skyldtes menneskelige miljøødeleggelser eller klimaendringer? Ingen av de enkle forklaringene dekker helt. I stedet er det slik at hvis ikke samfunnet allerede delvis hadde utarmet naturressursene sine, kunne det ha overlevd de ressurstapene klimaendringene forårsaket. Det kunne med andre ord overleve sine selvpåførte ressurstap frem til klimaendringer skapte ytterlige ressurstap. Det var ingen av de to faktorene hver for seg, men kombinasjonen av miljøødeleggelser og klimaendringer, som skulle vise seg å bli fatal.

En tredje faktor er . Alle bortsett fra et par fortidige samannen form for kontakt med dem. Forholdene til nabosamfunn kan være livet så lenge det selv er sterkt, og bukker bare under hvis det blir svekket, som av klimaendringer. Den umiddelbare årsaken til kollapsen vil da være et militært angrep, mens den grunnleggende årsaken – endringene som ledet frem til sammenbruddet – er de faktorene som forårsaket den første svekkelsen. Derfor er mange samfunnskollapser som skyldes økologiske og andre grunner ofte forkledd som militære nederlag.

Den mest kjente debatten omkring slike mulige forkledninger dreier seg om Vestromerrikets fall. Roma ble i økende grad utsatt for barbariske invasjoner, og den vanligste datering av Romerrikets fall er det noe vilkårlig valgte årstallet 487 e.Kr., det året den siste vestlige keiseren ble avsatt. Faktum er imidlertid at det allerede før Romerrikets fremvekst fantes «barbariske» stammer over hele Nord-Europa og Sentral-Asia, utenfor det «siviliserte» Middelhavs-Europas grenser, som med jevne mellomrom angrep det siviliserte Europa (i tillegg til det siviliserte Kina og det siviliserte India). I over ved å slakte ned den store invaderende styrken av kimbrere og teutonere som prøvde å erobre det nordlige Italia i slaget ved Campi Raudii i 101 f.Kr. Etter hvert var det barbarene og ikke romerne som vant slagene. Hva var den grunnleggende årsaken til dette omslaget i krigshellet? Var det

23

kollaps

sentralasiatiske steppene? I så fall kan man virkelig snakke om at barbarene var den grunnleggende årsaken til Romerrikets fall. Eller var det i stedet slik at de samme gamle barbarene alltid hadde presset mot Romerrikets grenser, uten å få overtaket før Roma ble tilstrekkelig svekket av en kombinasjon av økonomiske, politiske, økologiske eller andre problemer? I så fall ville Romerrikets fall måtte tilskrives rikets egne problemer, mens barbarene bare bidro med nådestøtet. Dette spørsmålet diskuteres fortsatt. Det samme grunnleggende spørsmålet har stått sentralt i diskusjonene rundt det tapte Khmerriket med sentrum i Angkor Wat og invasjonene av thaiene; Indusdalens harappakultur og ariske invasjoner samt det mykenske Hellas og andre bronsealdersamfunn i middelhavsområdet og invasjoner fra havfolkene.

Den fjerde faktoren er den tredje faktorens motstykke, nemlig svekket støtte fra vennligsinnede naboer Bare med noen få unntak har alle historiske samfunn hatt vennligsinnede vært en og samme nabo, med veksling frem og tilbake mellom vennligsingode naboer, enten for import av viktige handelsvarer (som USAs import av olje og Japans import av olje, trevirke og sjømat i dag), eller for kulturelle bånd som gir samfunnet samhold innad (som Australias kulturelle identitet, som inntil ganske nylig ble importert fra Storbritannia). Med dette styrkes risikoen for at hvis handelspartneren din av en eller annen grunn blir svekket (deriblant av miljøødeleggelser) og ikke lenger kan bidra med avgjørende import eller den kulturelle forbindelsen, vil ditt eget samfunn også svekkes som en følge av det. Dette er et velkjent problem også i dag siden den første verdens avhengighet av olje fra økologisk sårbare og politisk urolige land i den tredje verden førte til en oljeembargo i 1973. Lignende problemer oppsto også for den norrøne bosetningen på Grønland, øyboerne på Pitcairn og andre fortidige samfunn.

Den siste faktoren i fempunktslisten min berører det evige spørsmålet om et samfunns håndtering av egne problemer, uavhengig av om disse problemene er miljøbestemt eller ei. Ulike samfunn responderer ulikt på samme type problemer. For eksempel har problemet med avskoging oppstått for mange samfunn opp gjennom historien. Samfunnene i det nyguineanske høylandet, i Japan, på Tikopia og Tonga klarte å utvikle vellykkede former for skogforvaltning og greier seg bra, mens samfunnene på Påskeøya, Mangareva og det norrøne Grønland mislyktes i å utvikle noe tilsvarende, og bukket under. Hvordan skal vi tolke så sprikende resultater? Et samfunns reaksjonsform har sammenheng med hvilke politiske, økonomiske 24

Historien om to gårder

og sosiale institusjoner det har, og hvilke kulturelle verdier de besitter. Disse institusjonene og verdiene avgjør hvorvidt samfunnet løser (eller i det minste forsøker å løse) problemene sine. Utover i boken skal vi vurdere hver av de utvalgte samfunnskollapsene eller -suksessene i lys av disse fem faktorene.

Spørsmål som er knyttet til menneskenes påvirkning på miljøet har i dag en tendens til å være kontroversielle, og meningene om dette faller lett inn i et spenn mellom to motsatte leirer. Den ene leiren, ofte omtalt som «miljøvernerne» eller «de miljøbevisste», hevder at våre nåværende miljøproblemer er alvorlige og må håndteres umiddelbart, og at den nåværende veksten i økonomi og befolkningstall ikke er bærekraftig. Den andre leiren hevder at miljøforkjempernes bekymringer er overdrevne og ubegrunnede, og at en fortsatt vekst i økonomi og befolkningstall både er mulig og ønskelig.

Den sistenevnte leiren er ikke knyttet til noen innarbeidet betegnelse, og jeg vil derfor bare kalle den «ikke-miljøforkjempere». Denne leirens tilhengere kommer særlig fra de store selskapene og næringslivet, men ligningen «ikkemiljøforkjempere» = «pro-business» er usann; mange næringslivsfolk anser seg som miljøforkjempere, og mange som er skeptiske til miljøforkjempernes påstander, er ikke en del av den økonomiske verden. Og hvor står jeg selv i forhold til disse to leirene i arbeidet med denne boken?

På den ene siden har jeg vært fuglekikker siden jeg var sju år gammel. Jeg er utdannet biolog og har utført forskning på Ny-Guineas regnskogsfugler i de siste 40 årene. Jeg elsker fugler, nyter å observere dem og trives i regnskogen. Jeg liker også andre planter, dyr og habitater og verdsetter dem for deres egenverdi. Jeg har vært aktiv i mange tiltak for å bevare arter og naturmiljøer på Ny-Guinea og andre steder. I de siste ti årene har jeg vært leder for den amerikanske grenen av Verdens naturfond (WWF), en av de største internaAlt dette har gjort at jeg har pådratt meg kritikk fra «ikke-miljøforkjempere», som har brukt uttrykk som «dommedagsprofet»: «Diamond sprer frykt og undergangsstemning», «overdriver risikoen» og «setter utryddingstruet myrklegg over menneskers behov». Men selv om jeg elsker Ny-Guineas fugler, elsker jeg sønnene mine og kona mi og setter vennene mine, nyguineanere og andre mennesker høyere. Jeg er mer opptatt av miljøødelegglser på grunn av det jeg oppfatter som følgene de får for folk enn på grunn av konsekvensene for fuglelivet.

På den andre siden har jeg mye erfaring, interesse for og pågående engasjement med næringslivet og øvrige krefter i samfunnet som utnytter naturressurser og ofte blir betraktet som ikke-miljøforkjempere. Som tenåring 25

kollaps

jobbet jeg på store kvegfarmer i Montana som jeg den dag i dag, besøker sammen med familien hver sommer. En sommer jobbet jeg i en kobbergruve i Montana. Jeg elsker Montana og ranchvennene mine, jeg forstår, beundrer og sympatiserer med driftsformen og livsstilen deres, og jeg har tilegnet denne boken til dem. I de senere år har jeg også hatt rikelig anledning til å observere og gjøre meg kjent med andre store utvinningsselskaper innen jeg overvåket miljøeffektene av Papua Ny-Guineas største olje- og gassfelt, der oljeselskapene har bedt WWF bidra med en uavhengig miljøevaluering.

Jeg har mange ganger besøkt områder der det drives utvinning, jeg har snakket mye med lederne og arbeiderne der og er blitt fortrolig med deres synspunkter og utfordringer.

Selv om disse relasjonene til storindustrien har gitt meg et grundig innblikk i hvilke enorme miljøødeleggelser de ofte forårsaker, har jeg også fått innblikk i situasjoner der de store næringene har vurdert det som i sin egen interesse å innføre miljøtiltak som er strengere og mer effektive enn noen jeg har kommet over selv i nasjonalparker. Jeg ønsker å forstå hvilke motiver som ligger bak så vidt forskjellige retningslinjer i de ulike selskapene. Det er først og fremst samarbeidet mitt med store oljeselskaper som har pådratt meg mest fordømmelse fra miljøforkjempere, som har uttalt ting som at «Diamond har solgt seg til storkapitalen», «han har gått til sengs med storkapitalen» eller «han selger seg til oljeselskapene».

Sannheten er at jeg ikke er ansatt av storkapitalen, og beskriver helt fritt hva jeg observerer på deres enemerker selv om jeg er der som deres gjest.

Noen steder har jeg sett oljeselskaper og hogstselskaper utføre skade, og gitt uttrykk for det. Andre steder har jeg sett dem opptre skånsomt, og da har jeg sagt det. Mitt syn er at hvis ikke miljøforkjemperne er villige til å samarbeide med storkapitalen, som utgjør noen av den moderne verdenens mektigste krefter, vil det ikke være mulig å løse verdens miljøproblemer. Jeg skriver med andre ord denne boken fra en mellomposisjon, med erfaring fra både miljøvern og fra forretningslivets virkelighet.

Hvordan kan man studere samfunnskollapser på en «vitenskapelig» måte?

Vitenskap er ofte feilaktig fremstilt som «summen av kunnskap oppnådd ved å utføre repeterbare og kontrollerte eksperimenter i et laboratorium». I virkeligheten er vitenskap noe langt bredere: nemlig tilegnelsen av pålitelig kunnskap om verden. På visse områder, som innen kjemi og molekylærbiologi, er repeterbare, kontrollerte eksperimenter i et laboratorium praktisk gjennomførbare og utgjør de desidert mest pålitelige kildene til kunnskap.

26

Historien om to gårder

Jeg har min formelle utdanning fra to slike felt med laboratoriebiologi: hovedfag i biokjemi og en ph.d-grad i fysiologi. Fra 1955 til 2002 utførte jeg eksperimentell laboratorieforskning i fysiologi, først på Harvard og senere ved UCLA. Da jeg begynte å studere fugler i regnskogen på Ny-Guinea i 1964, ble jeg umiddelbart konfrontert med problemene med å skaffe pålitelig kunnskap uten å kunne ty til repeterbare, kontrollerte eksperimenter, verken i et laboratorium eller utendørs. Det er som regel verken praktisk mulig, lovlig eller etisk forsvarlig å skaffe seg kunnskap om fugler ved å eksperimentere med utrydding eller manipulering av bestanden i et område og beholde en urørt bestand som kontrollgruppe i et annet område. Jeg måtte ty til andre metoder. Lignende metodeproblemer oppstår på en rekke øvrige felt av populasjonsbiologien, som innen astronomi, epidemiologi, geologi og paleontologi.

En vanlig fremgangsmåte er å anvende det som kalles den «komparative metode» eller det «naturlige eksperiment» – det vil si å sammenligne naturlige situasjoner som endrer seg med den variabelen man ønsker å undersøke.

For eksempel, når jeg som ornitolog er interessert i den nyguineanske kanelbrynhonningeterens innvirkning på andre populasjoner av honningeterarter, sammenligner jeg fuglesamfunn i fjell som er tilnærmet like, bortsett fra at ikke alle har bestander av kanelbrynhonningetere. På samme måten sammenlignet mine bøker The Third Chimpanzee: The Evolution and Future of the Human Animal og Why Is Sex Fun? The Evolution of Human Sexuality forskjellige og mangler tydelige signaler om eggløsning, hvorfor menn har en relativt stor penis (etter dyremålestokk), og hvorfor mennesker for det meste har sex stor mengde vitenskapelig litteratur om farene ved den komparative metode og hvordan man best kan unngå disse fallgropene. Særlig i de historiske vitenskapene (som evolusjonsbiologi og historisk geologi), der det er umulig å manipulere fortiden eksperimentelt, har man ikke noe annet valg enn å gi avkall på laboratorieeksperimenter og gå over på naturlige eksperimenter.

Denne boken benytter den komparative metoden for å forstå samfunnskollapser der miljøproblemer har spilt en rolle. Min forrige bok Våpen, pest og stål: Menneskenes historie g jennom 13 000 år anvendte den komparative metoden på den motsatte spørsmålet: de ulike oppbyggingstrinnene til menneskesamfunnene på ulike kontinenter gjennom 13 000 år. I denne boken ser jeg tvert imot på forskjellige samfunns sammenbrudd ved å sammenligne fortidige 27

kollaps

og nåtidige samfunn som skiller seg fra hverandre når det gjelder miljøets sårbarhet, forholdet til naboer, politiske institusjoner og andre «innsatsvariabler» som hevdes å påvirke samfunnsstabiliteten. «Resultatvariablene» jeg undersøker, er kollaps eller overlevelse, og der en kollaps forekommer innsatsvariablene håper jeg å skjelne hvilken innvirkning de ulike innsatsvariablene hadde på samfunnskollapser.

Det lot seg gjøre å anvende en rigid, sammensatt og kvantitativ variant av denne metoden til å undersøke avskogingsfremkalte sammenbrudd på stillehavsøyer. Forhistoriske stillehavsfolk avskoget øyene sine i ulik grad, fra lett mellom alt fra langvarige utfordringer til en total kollaps der alle omkom. På en tallskala graderte min kollega Barry Rollett og jeg 81 stillehavsøyer etter graden av avskoging og etter verdiene av ni innsatsvariabler (som nedbørsmengde, isolasjon og jordens næringsbalanse) som vi mente ville ha påvirket avskogingen. Ved hjelp av statistisk analyse klarte vi å kalkulere i hvilken grad de ulike innsatsvariablene påvirket resultatet av avskogingen. Et annet komparativt eksperiment lot seg gjennomføre for Nord-Atlanteren, der middelalderens norske vikinger koloniserte seks øyer eller landmasser med vekslende grad av dyrkbarhet, tilgang til handelskontakt med Norge og divergens i øvrige innsatsvariabler. Resultatvariablene var de ulike skjebnene (fra rask etter 1200 år). Det ville også la seg gjøre å utføre lignende sammenliginger mellom en rekke andre samfunn i ulike deler av verden.

Alle disse sammenligningene er basert på detaljerte beskrivelser av hvert enkelt samfunn som er møysommelig innsamlet av arkeologer, historikere bøker og artikler om mayaene, anasaziene, rwanderne og kineserne og de andre fortidige og nåtidige samfunnene jeg sammenligner. De enkelte dybdestudiene utgjør en helt uunnværlig database for denne boken. Likevel kan sammenligninger mellom ulike samfunn gi mulighet til konklusjoner man ikke vanligvis hadde kunnet trekke kun fra detaljstudier av de enkelte samfunn isolert sett. For å forstå mayasamfunnets berømmelige kollaps, for eksempel, kreves det ikke bare presis detaljkunnskap om mayaenes historie og naturmiljø. Vi kan plassere mayaene i en større sammenheng og oppnå større innsikt ved å sammenligne dem med andre samfunn som brøt sammen eller overlevde, og som hadde fellestrekk med mayakulturen på visse områder og avvek på andre. For å oppnå den typen innsikt må man bruke den komparative metode.

28

Historien om to gårder

Jeg har lagt såpass mye vekt på å understreke at vi trenger både gode dybdestudier og gode sammenligninger fordi forskere som benytter én innfallsvinkel altfor ofte nedvurderer betydningen av den andre. Spesialister i ett enkeltsamfunns historie har en tendens til å avfeie sammenlignende av enkeltsamfunn som håpløst nærsynte og av begrenset verdi om man vil forstå andre samfunn. Men begge typer studier er like nødvendige hvis vi skal oppnå pålitelig kunnskap. Det ville være spesielt risikabelt å generalisere ut fra ett samfunn, eller føle seg trygg på at det er mulig å forstå en isolert samfunnskollaps. Det er bare den store bevismengden man får tilgang til ved å sammenligne mange samfunn med ulike skjebner som kan gi håp om et overbevisende svar.

For at leserne skal få en idé om hvor de er på vei, følger det her en oversikt over hvordan boken er organisert. Disposisjonen minner om en Boa constrictor som har slukt to store sauer. Det kommer av at min drøfting av både den moderne og den førhistoriske verdenen inneholder hver sin uforholdsmessig samfunn.

Vi skal begynne med den første store sauen. Del 1 består av ett eneste langt kapittel (kapittel 1) om miljøproblemene i det sørvestlige Montana, der gården Huls og ranchene til mine venner i Hirschy-familien (som jeg har tilegnet denne boken til) ligger. Montana har den fordel å være et moderne samfunn i den første verden der miljø- og befolkningsproblemene er reelle nok, men likevel nokså beskjedne sammenlignet med dem i resten av den første verden. Siden jeg personlig kjenner mange som bor i Montana kan jeg forstå delstatens politikk ut fra de enkelte innbyggernes ofte motsetningsfylte motiver. Med utgangspunkt i Montanas gjenkjennelige perspektiv kan vi lettere forestille oss hva som foregikk i fjerne, fortidige samfunn som først og fremst slår oss som eksotiske, og der vi bare må gjette om hvilke motiver som drev enkeltindividene. ordnet etter økende grad av kompleksitet i henhold til de fem hovedpunktene isolert eller befant seg i sårbare omgivelser. For at leseren ikke allerede nå skal tenke at disse samfunnene må være dårlige modeller for våre store moderne samfunn, vil jeg understreke at jeg valgte dem ut til nærmere gransking nett29

kollaps

i så små samfunn. De blir med andre ord ekstra tydelige illustrasjoner. Det er ikke tilfellet at store sentrale samfunn, som har gode handelsforbindelser fortiden og ikke kan gjøre det i vår tid. Ett av de fortidige samfunnene jeg diskuterer inngående, mayakulturen, hadde en befolkning på kanskje et titalls millioner. Den utviklet seg i en av de to mest avanserte kulturområdene i den nye verden før europeerne kom (Meso-Amerika), og drev handel med og var temmelig sikkert påvirket av andre avanserte samfunn i det samme området.

I tilleggskapittelet med tips til videre lesning oppsummerer jeg noen av de mange berømte førhistoriske samfunnene – den fruktbare halvmåne, Angkor Wat, Indusdalens harappakultur og andre – som minnet om mayasamfunnet tilbakegangen.

Det første eksempelet fra fortiden, historien om Påskeøya (kapittel 2), er kanskje det nærmeste vi kan komme en «rendyrket» økologisk kollaps. I Påskeøyas tilfelle ble sammenbruddet utløst av en total avskoging som førte til krig, til at både samfunnseliten og de berømte steinskulpturene ble veltet og til omfattende død i befolkningen. Så vidt vi vet, forble øyas polynesiske befolkning isolert etter den første bosetningen, slik at Påskeøyas bane var en klimaendring spilte inn på Påskeøya, men det kan fortsatt avdekkes av fremtidige studier. Barry Roletts og min komparative analyse kan bidra til å forstå hvorfor Påskeøya, blant alle stillehavsøyene, opplevde en såpass omfattende kollaps. Øyene Pitcairn og Henderson (kapittel 3) var også bebodd av polynesiere, og kan fungerer som eksempler på innvirkning nummer 4 i fempunktslisten min: tap av støtte fra vennligsinnede nabosamfunn. Både Pitcairnøya og Hendersonøyene ble utsatt for lokale miljøødeleggelser, men det fatale slaget kom som en følge av en økologisk utløst kollaps hos deres viktigste handelspartner. Man kjenner ikke til at det eksisterte noen kompliserende Takket være eksepsjonelt detaljerte klimaregistreringer fra årringer fremstår sammenbruddet i urfolksamfunnet til anasaziene i det sørvestlige USA (kapittel 4) som en klar illustrasjon på en uheldig kombinasjon av miljøødeleggelser, befolkningsvekst og klimaendring (i dette tilfellet tørke). Verken ha spilt noen avgjørende rolle i anasazikulturens kollaps.

Ingen bok om samfunnskollaps ville være komplett uten en beretning om mayariket (kapittel 5), den mest avanserte av de amerikanske 30