Osvald

Motstandskampens pionerer

Forord

Fredag 4. oktober 2013 har Anne-Grete Strøm-Erichsen tolv dager igjen som forsvarsminister i Jens Stoltenbergs regjering. De rødgrønne tapte valget i september, og statsrådene rydder kontorene mens de venter på avløsning.

Departementet har bestilt lunsj på den eksklusive restauranten Statholdergaarden nær Akershus festning, for Arbeiderparti-politikeren fra Bergen skal fullføre noe hun brenner for før hun går av. Hennes gjester denne formiddagen er åtte veteraner fra Osvald-gruppa, Asbjørn «Osvald» Sundes sabotasjeorganisasjon under krigen. Fredagen før har hun på samme måte hedret de to gjenlevende fra Pelle-gruppa, Ragnar «Pelle» Sollies krigssabotører.

De to mottakelsene er del av den avtroppende regjeringens gjennomgang for å rette opp gammel urett fra etterkrigstida.1 Noen uker tidligere har Strøm-Erichsen på statens vegne beklaget behandlingen av krigsseilerne, ved avdukingen av et minnesmerke i Risør. I sin tale 7

Osvald. Storsabotøren Asbjørn Sunde

til de aldrende gjestene på Statholdergaarden hyller hun innsatsen for 70 år siden: I møtet med nazismens forkvaklede ideologi og menneskesyn utviste dere et nesten uforklarlig mot og kampvilje. Vel vitende om at dersom dere ble tatt, ventet pinsler, tortur og dødsstraff. Mange av dere ble da også tatt, og prisen dere sabotører betalte, var høy – for dere som ble fengslet og torturert, og alle som måtte dø. Det skjedde med 35 av Osvald-gruppens medlemmer, det høyeste tapet blant noen av motstandsgruppene i Norge. Dette sier noe om hvor farlig denne innsatsen var. Dere var også den mest profesjonelle gruppen blant motstandsfolkene.2

Anne-Grete Strøm-Erichsen minner med dette om at Asbjørn Sunde og flere i hans gruppe hadde erfaring fra den spanske borgerkrigen.

Hun vet at altfor mange av Sundes sabotører har gått bort uten å få oppleve hederens dag. Derfor er både hun og Osvald-veteranene beveget når hun tar selvkritikk på vegne av det offisielle Norge.

I dag beklager vi at mange av dere ble mistenkeliggjort og underkjent.

Dere som var medlemmer av den gruppen som utførte flest – og de mest virkningsfulle – sabotasjeaksjoner i Norge under krigen, dere fikk ingenting. Dere som er betegnet som pionerene de andre i motstandskampen sto på skuldrene av, dere fikk ingen ære. Derfor er det «ingen dekorasjoner» som går igjen i biografiene til så mange av dere. Vi kan forklare hvorfor det ble slik. Vår nære allierte ble plutselig vår bitre fiende da Hitler-Tyskland var beseiret. Derfor kunne en mann som Asbjørn Sunde gå fra å være krigshelt i det ene øyeblikket til å bli stemplet som forræder i det neste. Derfor ble dere stille. Derfor forble dere i mørke.

De åtte er Harry Sønsterød, Signe Raassum, Lars Bottolfs, Karsten Hansen, Norman Gullaksen, August Rathke, Anne Marie Malmo og Arvid Abrahamsen. De fire sistnevnte var med i Saborg, Osvaldorganisasjonen i Bergen. De øvrige var aktive på Østlandet, der hovedtyngden av Osvald-gruppas virksomhet foregikk. Til sammen ledet 8

Motstandskampens pionerer

Asbjørn Sunde planleggingen av mer enn 100 store og små sabotasjeaksjoner fra 1941 til 1944.

«Dette er en gledens dag», sier den naturlige anføreren Harry Sønsterød i en enkel takketale på vegne av hedersgjestene. Samme høst fyller han 92 år.

Heder i Bergen Den 23. juni 2015 ble ytterligere sju veteraner fra Vestlandet hedret på tilsvarende måte under et arrangement på Bergenhus festning. De sju var Sverre Nikolai Sivertsen, Karsten Torkildsen, Per Angelfoss, Torbjørn Henne, Odd Tom Johnsen, Knut Spord og Per Andersen.

Sistnevnte døde noen uker før seremonien.3 Med forsvarsministerens tale viste regjeringen at den anerkjente sabotørenes betydning for utviklingen av en mer aktiv motstandskamp.

Det innebar en helt annen anerkjennelse av Asbjørn Sundes innsats enn det som tidligere hadde vært god latin. Derfor var dette en merkedag.

Anne-Grete Strøm-Erichsens refleksjoner hadde ikke oppstått i et vakuum. Forskning, bøker, filmer, radioprogrammer, lokalhistorikere og ildsjeler har i sum etablert et nytt bilde av sabotørenes betydning.

I historieverket Norvegr fra 2011 blir Asbjørn Sunde omtalt som «Norges kanskje fremste motstandskjemper under krigen». Det er langt fra den beskjedne plassen han tradisjonelt har fått.

«Det er påfallende hvor lite det blir skrevet om den kommunistiske motstandsinnsatsen. Den er så å si helt radert vekk i de alminnelige historieverkene fra 1940-årene til 1960-årene. Så ble det gradvis noe mer fra 1970-tallet. Men de første to tiårene var det praktisk talt ingenting. Hovedforklaringen er helt klart den kalde krigen», sa historieprofessor Ole Kristian Grimnes under en høring om Pelle-gruppa i mars 2012.

Hjemmefrontmuseets historiker Frode Færøy skriver at kommunistenes virksomhet fram til midten av 1970-tallet virket tematisk utdefinert, og stort sett framsto som en parentes i den norske faglitteraturen om okkupasjonen og motstandskampen.4 Historikeren Lars 9

Osvald. Storsabotøren Asbjørn Sunde

Borgersrud mener at Sundes unike sabotasjeorganisasjon ble nærmest sporløst fjernet fra den nasjonale fortellingen om motstandskampen.

Mens tungtvannssabotørene på Rjukan og skikkelser som Max Manus og Gunnar Sønsteby har stått i stråleglans, gikk det to generasjoner før kommunistenes sabotasjevirksomhet fikk sin rettmessige plass i krigshistorien. Den enorme interessen for NRKs serie Kampen om tungtvannet vinteren 2015 førte til at flere sabotasjeaksjoner rundt om i landet ble trukket fram fra glemselen.

Også en mann som Gunnar Sønsteby var lite raus mot de kommunistiske motstandsfolkene. Da han seint i livet ble spurt om han var stolt av det han hadde utført, svarte han: «Tja – det er ikke stort mer enn andre. Tar du med Milorg, flygerne, Handelsflåten, så er det jo hundrevis av store innsatser.»5 Alle skulle ikke med.

«Gruppe Oswald» Asbjørn Sunde og organisasjonen er nøye forbundet med hans dekknavn «Osvald», som var ett av flere navn han brukte. I de mest aktive krigsårene gikk han under andre navn. «Osvald» var hans første dekknavn, som Gestapo brukte da jakten på «Gruppe Oswald» startet i 1942. Først mot slutten av krigen begynte sabotørene selv å bruke «Osvald-gruppa» eller «Osvald-organisasjonen».6 Vi bruker begge begrepene i boka.

I jubileumsåret 2015 kom Bjørn Melbye Gulliksens monument over Osvald-gruppa og falne i NSB på plass på Jernbanetorget i Oslo sentrum, med en stor seremoni 1. mai. Monumentets symbolikk, utforming og plassering utløste en engasjert offentlig debatt. Det ble reist av fagbevegelsen 20 år etter at Asbjørn Sundes gruppe fikk sitt første minnesmerke, da LO i Oslo 30. mai 1995 avduket en minneplate ved inngangen til Østbanehallen.

Frydenberg ungdomsskole på Hasle i Oslo har 23 rom oppkalt etter Osvald-folk, og biblioteket er oppkalt etter Sunde selv. 70 år etter at Sunde flyktet med familien og noen av sine soldater fra Sollia i Søndre Land med tyskerne i hælene, ble det i mai 2014 avduket en minnestein på 10

Motstandskampens pionerer

Sollia, med deltakelse fra flere hundre fra lokalsamfunnet. I Kopervik på Karmøy, der Sunde hadde sine barne- og ungdomsår, pågår et arbeid for å få et minnesmerke på plass. Hytter og dekningssteder blir tatt vare på. Vinteren 2015 var det premiere på Tore Severin Netlands film om den kalde krigens tid, Offer eller spion?, med Asbjørn Sunde som hovedperson. Fem år tidligere hadde Morten Conradis og NRK Brennpunkts dokumentarfilm Sabotører i mørke gjort Osvald-gruppas historie kjent for et større publikum.

Det har kort sagt skjedd en grundig rehabilitering av Asbjørn Sundes navn, med Anne-Grete Strøm-Erichsens tale som et høydepunkt. Men det betyr ikke at det har blitt ukontroversielt å hedre Sundes minne eller å framheve ham som en pioner i motstandskampen. I 1954 ble han dømt til åtte år i fengsel for spionasje for Sovjetunionen. Da han ble arrestert, skrev VG at han «av fødsel var en virkelig terrorist». Etter at dommen var sonet, kalte bildebladet NÅ ham «en liten lus av en landsforræder». Spionsaken, og det faktum at han var kommunist, gjør at det i noen kretser fortsatt henger igjen et agg mot Sunde, trass i mange ubesvarte spørsmål ved rettsprosessen.

Slike spørsmål er sentrale i denne boka, ikke minst fordi sikkerhetsmyndighetene fortsatt hindrer åpenhet om saken. «De hemmelige tjenestene» lever opp til sitt navn, ved å tviholde på hemmeligstemplingen av Sunde-saken etter mer enn 60 år. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) nekter fortsatt å avgradere etterforskningsmaterialet, fordi dette angivelig «vil kunne kompromittere PSTs kilder og metoder».7 Høyres tidligere statsminister Kåre Willoch, Aftenpostens redaktør Harald Stanghelle og Norsk Redaktørforenings generalsekretær Arne Jensen var blant dem som kritiserte PST da dette ble kjent høsten 2014.

I 1989 skrev forfatteren og journalisten Egil Ulateig en svært kritisk biografi om Asbjørn Sunde, med den talende tittelen Raud krigar, raud spion. Boka føyde seg til andre nedsettende omtaler, fra blant andre Arbeiderparti-kjempen Haakon Lie og historikeren Torgrim Titlestad. Ulateig er fortsatt negativ til å innlemme Sunde og Osvald-organisasjonen i krigshistoriens æresdivisjon. En skribent i 11

Osvald. Storsabotøren Asbjørn Sunde

det konservative Minerva mente at fagbevegelsens nye monument mest handler om «den ytterste venstresidens ønsker om å reise et monument over seg selv», mens Sunde frakjennes all ære.8 Monumentet i Oslo har satt ny fart på debatten om Sundes rolle og betydning.

Nye tider Mer enn 25 år har gått siden Ulateig ga ut sin bok, og det er flere grunner til å bringe en oppdatert framstilling av Asbjørn Sundes liv. Det har kommet mye ny kunnskap på bordet om Sundes forbindelse med den tyske kommunisten Ernst Wollwebers sabotasjenettverk, hendelsene under krigen og bakgrunnen for rettssaken mot ham, først og fremst gjennom Lars Borgersruds forskning og forfatterskap. Den kalde krigen er over og forståelsen av kommunistenes innsats er en helt annen. Lund-kommisjonen rullet opp den omfattende ulovlige overvåkingen i etterkrigstida, som viser hvordan klimaet var da Sunde ble tiltalt og dømt.9 Og det er på tide med et korrektiv til Ulateigs nærmest gjennomført negative fortelling om Sundes person, som ble forsterket i hans omstridte bøker på 1990-tallet om motstandsbevegelsens likvidasjoner.

Asbjørn Sunde var en hard nøtt, også for biografer. Han holdt kortene tett til brystet, og etterlot seg minimalt som forklarer hvordan han tenkte og hvorfor han handlet som han gjorde. Unntaket er hans erindringsbok Menn i mørket fra 1947, som er en viktig, men ikke dokumentarisk kilde med et litterært preg. Han skrev i lokalavisene som ung kommunist i hjembyen Horten og sendte flere beretninger fra den spanske borgerkrigen, der han deltok som frivillig i kamp mot fascismen. Men etter spiondommen og soningen på 1950-tallet skrev han ingenting, og når han en sjelden gang lot seg intervjue, var det om krigens erfaringer, aldri om seg selv, sitt politiske virke eller forholdet til Sovjetunionen. Han var vanskelig å komme inn på. Avslappet småprat var ikke Sundes stil.

Asbjørn Sunde døde 23. april 1985. Det tynnes i rekkene av mennesker som kjente ham. Vi kan likevel supplere skriftlig kildemateriale 12

Motstandskampens pionerer

med informasjon fra en rekke krigsveteraner, familiemedlemmer og venner av familien. Mange av disse har gått bort i tida fra samtalene fant sted til boka foreligger.10

Grunnmuren Lars Borgersrud har med sin avhandling i historie om Wollweberorganisasjonen i Norge og bøkene Nødvendig innsats og Fiendebilde Wollweber lagt en grunnmur for vår fortelling om Asbjørn Sunde, med sin detaljkunnskap og fordi han som faghistoriker ble gitt innsyn i deler av materialet som PST nekter å frigi. Fullt innsyn har bare historikerne Trond Bergh og Knut Einar Eriksen hatt, da de på oppdrag fra Justisdepartementet skrev to bind om overvåkingens historie i Norge, Den hemmelige krigen.

Som faglig veileder har Borgersrud stått til rådighet under arbeidet med boka, ved tålmodig å dele kunnskaper og dokumentasjon. Han har fortløpende svart på små og store spørsmål og gitt råd. Det er vi takknemlige for.

Varm takk går til Osvald-gruppas tidsvitner. Krigskapitlene ville blitt fattigere uten fortellingene til Harry Sønsterød, Signe Raassum og Lars Bottolfs, samt bidrag fra nå avdøde sabotører: Leif Kjemperud, Kåre Gramer, Josef Monsrud, Gerd og Roar Stub Andersen, Gunnar Arnfelt Knudsen, Harald Flaskerud, Arvid Haugene, Olav Førland, Jul Johansen og Arvid Lund. Dette er ikke bare Asbjørn Sundes, men også deres historie.

Asbjørn Sundes sønn Rolf døde i 2013, før arbeidet med boka ble påbegynt. Det finnes flere intervjuer med ham som kaster lys over forholdet til en spesiell far og et liv som ikke ble lett. Også Rolfs enke Berit Sunde har stilt opp. En spesiell takk fortjener Ivar og Aslaug Nygaard, jevnaldrende med Rolf og venner av Sunde-familien etter krigen, som har delt sine minner fra et langt liv som kommunister under den kalde krigen.

I tillegg til Lars Borgersrud må vi framheve Terje Halvorsen, med sin spesialkunnskap om historien til Norges Kommunistiske Parti (NKP).

13

Osvald. Storsabotøren Asbjørn Sunde

Andre historikere som har bidratt med nyttige bøker og samtaler, er Roy Andersen, Arnfinn Moland, Olav Njølstad og Torgrim Titlestad.

Takk til andre som har bidratt: Harald Sunde; Per Widvei Worre og Ole Myhre, som forteller om Sundes oppvekst i Kopervik; Sverre Worren, som kjente Sunde-familien etter krigen; Hans Butenschøn, som passer på Dreyers arkiv; Bjarne Arnesen, som holder minnene levende i Kopervik; Astrid Øyarhamn, som skaffet sabotører krigsuførepensjon; Ronald Bye, som lettet på lokket om overvåkingen i arbeiderbevegelsen; Heikki Granum, som viste fram sin fars over våkingsmappe; Stein Buan, med sin innsikt i virksomheten på Harestua og Hadeland; Jo Stein Moen, som vet det som er verdt å vite om norske frivillige i den spanske borgerkrigen; Haldis Hjort, som delte intervjuer med Rolf Sunde med oss. Takk også til andre som har fortalt om sine møter med Asbjørn Sunde et eller annet sted på livets vei: Irene og Erland Skas, Kari og Roy Berg Pedersen, Tormod Nygaard, Pål Steigan, Jon Michelet, Finn Sjue, Harald Berntsen, Tore Aas og nå avdøde Martin Nag og Hans I. Kleven.

Ole Martin Rønning og hans kolleger ved Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (Arbark) har skaffet til veie mengder av dokumenter, bøker og bilder og har gitt gode råd. Takk også til Nasjonalbiblioteket, Riksarkivet, Statsarkivet, interkommunale arkiver for Rogaland og Vestfold, arkivet i Nasjonal Sikkerhetsmyndighet, Kopervik skole og NKP. Mange har bidratt til historien om Asbjørn Sunde. Vi har uansett ansvaret for det som måtte forekomme av feil og mangler.

Oslo, august 2015 Morten Conradi og Alf Skjeseth

14

En stribukk

Det er september 1917 og Europa står i brann. Millioner av unge menn har satt livet til i skyttergravene, og storkrigen raser videre. I Russland er oktoberrevolusjonen rett rundt hjørnet.

Norge står utenfor krigen, og i hermetikkbyen Kopervik på Karmøy går livet sin vante gang når dampbåten legger til kai. Her i Karmsundet gikk seilingsleden Nordvegen som ga navn til Norge, og dette var kjernen i Harald Hårfagres rike. Kopervik har med sin gode havn vært by siden middelalderen.

En septemberdag kommer en stor familie til Kopervik for første gang. Anton og Emma Sunde går i land fra dampbåten i spissen for en ungeflokk på sju, fem gutter og to jenter fra fjorten til to år: Trygve, Haldis, Astrid, Asbjørn, Håkon, Oddvar og Rolf Edgar.

Anton og Emma hadde sine røtter i Trøndelag og Troms. Hva hadde de i Kopervik å gjøre? De dro i håp om bedre tider, fra et kummerlig liv uten fast arbeid mens familien vokste. Hermetikkfabrikkene 15

Osvald. Storsabotøren Asbjørn Sunde

i Kopervik hadde på det meste 800 arbeidsplasser, og det var sysselsetting i fiske og skipsfart.

Asbjørn Edvin Sunde, fjerdemann i søskenflokken, kom ikke fra det best møblerte hjemmet i Kopervik, men han var den gløggeste eleven skolens rektor hadde møtt. Asbjørn gikk ut av 7A på Kopervik skole i juni 1923. Han var tretten år, den yngste og beste i kullet med 26 elever.

Han hadde Særdeles Tilfredsstillende i hovedkarakter og Meget Tilfredsstillende i nesten alle fag. Han gjorde det best i norsk og regning, og fikk sin eneste Tilfredsstillende i tegning.

Rektor Anders J. Gaasemyr var en respektert skoleleder i Kopervik i mer enn 30 år. Han hadde blikk for begavelse i vanskelige tider. Han festet seg ved de spesielle evnene til Asbjørn Sunde, den hardføre guttungen fra skrinne kår som hadde mistet sin mor da han var bare ti år.

Han skilte seg tidlig ut, og slo seg ikke til ro med å være best i klassen.11 «Det var som om Asbjørn hadde et kompleks. Han ville alltid være best, og lot seg ikke kommandere av noen. Han var i opposisjon til alt og alle. Han hadde problemer med å innordne seg, og kom i trøbbel overalt», sier Harald Sunde, sønn av Asbjørns eldste bror Trygve.

Han var blant de få slektningene som holdt regelmessig kontakt med Asbjørn etter krigen og fram til onkelen døde.

Da familien Sunde kom til Kopervik, hadde arbeidere i mange land blikket vendt mot Russland i håp om at det revolusjonære oppsvinget skulle varsle bedre tider, i kontrast til krig og krise. Anton Sunde var en rødglødende radikaler, med tro på syndikalistenes paroler for direkte aksjon og generalstreik som våpen. Han hadde ikke bodd mange ukene i Kopervik før oktoberrevolusjonen kom. Den historiske hendelsen ble også avgjørende for sønnen Asbjørns liv, selv om han ennå ikke hadde fylt åtte år denne høsten.

I mellomkrigstida fikk få arbeidersønner og enda færre døtre skolegang ut over folkeskolen. Det gjorde heller ikke den skarpskodde Asbjørn. Livets skole var viktigere. Faren lærte ham at arbeiderne måtte stå sammen mot det kapitalistiske systemet, men Anton Sundes bidrag til revolusjonen var nok større i teorien enn i det praktiske liv.

Asbjørn møtte sjelden faren i voksen alder, men politisk var de to på 16

En stribukk

bølgelengde. Han fikk sin overbevisning fra faren og forlot den aldri.

I skolegården i det klassedelte industri- og kystsamfunnet lærte han å bruke knyttnevene heller enn å bøye nakken for noen. I en fattigslig hverdag lærte han å stole på egne krefter.

Anton Sunde var småbrukersønn fra Stokkøya på trøndelagskysten, født på bruket Sundet i 1876. Han førte en rastløs tilværelse, med mange slags jobber og bosteder. I 1901 kom han til Tromsø, og i nabokommunen Balsfjord møtte han den fem år yngre Emma Sørensen, også hun fra små kår. De giftet seg og fikk på halvannet år barna Trygve og Haldis.12 Anton Sunde reiste med familien tilbake til hjemtraktene, der han slo seg ned som skomaker på havnestedet Rørvik i Vikna kommune ytterst i Namdalen. Her fikk de på seks år fire barn til. Asbjørn Sundes fødselsdag er satt til 26. desember 1909, i papirene verserer også 27. og 29. desember.

Etter et mellomspill tilbake i Tromsø, der minstemann Rolf Edgar ble født i 1915, reiste familien sørover for godt. Mulighetene var flere i Kopervik, men Anton Sunde hadde fortsatt problemer med å få fast arbeid. Han reiste en del på fiske, og åpnet også på sitt nye hjemsted et enkelt skomakerverksted. Det kunne ikke forsørge den store familien, som ble avhengig av støtte fra det kommunale fattigstyret.

Etter den russiske revolusjonen gikk Arbeiderpartiet inn i sin revolusjonære periode, og Anton Sunde deltok med begeistring. Ved splittelsen av partiet i 1923 valgte han trass i sin revolusjonære overbevisning å bli i Ap i stedet for å gå inn i det nye partiet Norges Kommunistiske Parti (NKP). Han hadde en kort karriere i lokalpolitikken for Kopervik Arbeiderparti, og gjorde seg tidvis gjeldende med innlegg i lokalpressen.

Krise i familien Asbjørn var bare ni år da han ble sendt alene nordover for å bo hos sin tante Anny i Balsfjord. I mars 1919 rømte han til Tromsø, der han ble tatt hånd om i forkommen tilstand. Politiet plasserte ham midlertidig 17

Osvald. Storsabotøren Asbjørn Sunde

på et gamlehjem. Det tok flere måneder før fattigstyrene i Tromsø og Kopervik fikk organisert hjemreise til Kopervik.

Det er uvisst hvorfor gutten måtte ta den eviglange turen til Balsfjord.

Sunde fortalte aldri utenforstående om det som hadde skjedd. Trolig hadde foreldrene sendt ham nordover for å avlaste familien, da Emma var alvorlig syk og Asbjørn var den mest robuste av ungene. Sikkert er det at han ikke trivdes hos tante Anny. Det skulle mye til for et barn å komme seg alene fra Balsfjord til Tromsø vinterstid, men Asbjørn var ingen alminnelig niåring. Han kom tilbake til Kopervik først utpå sommeren.

Asbjørn snakket lite om den harde oppveksten, som han også hadde gode minner fra. I boka Menn i mørket, som handler mest om krigens brutalitet, tenker han tilbake på barndommens lyse opplevelser: En blank sommerdag da Håkon og jeg rodde over fjorden med båten halvfull av sprellende flyndre. En vinterkveld i peiskroken da far fortalte om en tapper redningsdåd på Stadhavet og stormen utenfor fikk oss til å krype tett inn til hverandre fordi vi syntes den var full av klagende stemmer. En julekveld da vi satt benket rundt bordet i vår fineste stas og mor plutselig sto bred og smilende i kjøkkendøra med grautfatet i de store, trygge hendene.13

Det var et liv i armod, men fattigdommen var ikke familiens største krise de første årene i Kopervik. I 1920 døde Emma Sunde av bukhinnebetennelse før hun fylte 40 år. Der satt Anton Sunde igjen med sju barn fra 17 til fem år. Trygve var den eneste som hadde begynt å jobbe. Hovedansvaret hjemme falt på Haldis, den eldste av døtrene, som knapt var 16 år da Emma falt fra.

Asbjørns to søstre vet vi lite om, men de yngre brødrene gjorde seg bemerket i småbyen. Håkon og Oddvar ble problembarn med yngstebroren Rolf Edgar i hælene, i en fase med oppløsningstendenser i familien. Alle tre ble sendt fra Kopervik til Lindøya skolehjem utenfor Stavanger, som var en spesialskole for gutter. Dette ble bestemt av vergerådet, en forløper for barnevernet. Dokumentene gir innblikk i Sunde-familiens problemer etter Emmas død, men de beskriver også unger med normale evner.14 18

En stribukk

Håkon var fjorten og Oddvar tolv da de ble sendt til Lindøya i september 1925, etter advarsler fra vergerådet. Grunnen var nasking og tyveri, og de fikk stempel som «løgnaktige og tyvaktige». Seinere kom Rolf Edgar etter, også på grunn av tyveri.

Guttene var sunne og friske, de gjorde det greit på skolen og hadde virketrang som unger flest. Men vergerådet mente de var «slapt behandlet i hjemmet», og at «familieforsømmelse» var hovedgrunnen til at de skeiet ut. Faren var mye borte, blant annet på fiske nordpå, og «en eldre søster har styrt huset». Boforholdene ble likevel betegnet som normale. I 1930 ble Rolf Edgar konfirmert, og faren ville ha ham hjem. Han fikk støtte fra fattigstyret, som i et brev til vergerådet skrev at det hadde gått bra med brødrene da de hadde fått reise fra Lindøya før aldersgrensa på 18 år.

Som ung voksen var Håkon Sunde kjent som en av de flotteste karene i Kopervik, med drag på damene, også i den høyere stand. Han spilte på stedets fotballag sammen med Oddvar. Begge var fysisk råsterke. Oddvar ble aktiv motstandsmann, som brødrene. Han ble arrestert i 1941 etter å ha banket opp en tysk soldat, og satt i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen fra 1942 til krigen var slutt. Det var tunge år som satte spor. Oddvar var den i flokken som slet mest med å vokse av seg ungdommens unoter. Han ble svartelistet ved vinmonopolutsalg og fikk flere mindre dommer på grunn av rusproblemer, også etter krigen.

Familiemedlemmer og kjenninger i Kopervik sier om Sundebrødrenes ungdomstid at «de var friske på levra, de guttene», «de var noen hardhauser, og ingen engler», «de starta sjelden bråk, men de havna ofte oppi det». Dette gjaldt også Asbjørn, men han hadde ikke brødrenes atferdsproblemer og var ingen kandidat til å bli sendt til Lindøya.

Han trivdes på skolen og holdt seg unna brødrenes småtyverier.

Kaldblodig Asbjørn ble en sterk, tettbygd unggutt. Med sine 1,71 på sokkelesten var han under middels høy, men det tok han igjen med styrke og en egenartet kaldblodighet som ble lagt merke til, også blant jentene i 19

Osvald. Storsabotøren Asbjørn Sunde

skolegården. Han var ikke redd for noe eller noen. Han hadde anlegg for arbeideridretten boksing, men blir husket best for en sportsprestasjon i en annen gate. Asbjørn var den første som svømte over Karmsundet fra Kopervik til Tjoland. Han svømte mer enn halvannen kilometer i det kalde vannet, for å vinne et veddemål.

Anton Sunde var fattig, men han var en mann med hatt, som satte sin ære i å kle seg skikkelig. Det var en innstilling som gikk i arv til ungene. Asbjørns nevø Per Widvei Worre ble født i 1927. Han var sønn av Haldis, som måtte styre huset etter morens død. Han har reagert på ettermælet som bestefaren har fått. «Det har vært sagt at ungene hans var fillete og lusete og dårlig oppdratt. Men de var reine og fine og veloppdragne», sier han.

Kopervik hadde lite å by Asbjørn da han gikk ut av folkeskolen med sin glimrende karakterbok. Han hadde evner til overmål for mer skolegang, men han måtte ut for å forsørge seg. Asbjørn stakk til sjøs, som så mange gutter fra arbeiderhjem. Det samme gjorde broren Håkon etter hvert.

Asbjørn fikk sin første jobb på en rekebåt, der han lærte grunnleggende sjømannskap. I 1925, året da brødrene ble sendt på skolehjem, fikk han hyre på dampbåten «Tommeliten», som gikk i utenriksfart.

Der sto han framme i baugen med en klump i halsen og eide verden, skriver han i de første linjene i Menn i mørket.

Arbeidet til sjøs krevde en kustus som ikke var den unge Asbjørns fremste egenskap. Men havets velde hadde appell til hans selvstendige, stridbare sinn. Han likte å ha hav omkring seg på alle kanter, som han skriver. Sunde kalte seg alltid siden sjømann, selv om han ikke var gamle karen da han noen år seinere mønstret av for godt.

Asbjørn hadde ikke fått mye gratis i livet da han som 15-åring i baugen på «Tommeliten» var klar for den store verden. Han hadde et lyst hode og en sterk kropp, og han hadde en trass og fryktløshet i seg som skulle gjøre ham til en hærfører i skjebnetida som ventet. Ute i Europa begynte fascismen å reise hodet, mens den unge sovjetstaten ga håp til millioner av eiendomsløse. Asbjørn Sunde hadde fra han var liten gutt visst hvor han sto, og han var ikke bygd for passivitet og kompromisser.

20

En sjømann går i land

Ruster opp vår sjel og ånd, det gir livet herlig mål og mening.

Mot og styrke i forening, ja, dit skal vi gå. SMK!

Slik lød refrenget i en feiende marsj til ære for Sjømilitære Korps, lærestedet som skaffet Asbjørn Sunde yrkesutdannelse og brakte ham til marinebyen Horten.

Sjømilitære Korps hadde siden 1817 utdannet menige og lavere befal til Marinen. I 1851 ble korpset flyttet til Karljohansvern i Horten, og ble til en teknisk skole for lavere befal. Elevene ble kalt konstabler, men likheten med politiets konstabler fantes mest i navnet. Guttene var unge, forholdene røffe og disiplinen så som så.15 Utdanning til lavere grader i Marinen var en av få veier som lå åpne for skoleflinke sjøgutter som Asbjørn Sunde. Han ble anbefalt av skipperen på sin første rekebåt, og i 1926 fikk han brev om å møte i Horten, 16 år gammel. Etter den tid var han bare sporadisk tilbake i Kopervik.

21