dag hoel
Armageddon Halleluja! Møter med politisk kristendom
Armageddon Halleluja! Møter med politisk kristendom © Spartacus Forlag AS 2014 Omslag: Cecilie Mohr, CMYK Design Sats: Punktum Forlagstjenester Trykk: Bookwell Printed in Finland ISBN 978-82-430-0829-8
Boka er skrevet med støtte fra Det faglitterære fond og utgitt med støtte fra Fritt Ord.
Spartacus Forlag AS Pb. 6673 St. Olavs plass 0129 Oslo www.spartacus.no
Innhold
Forord Når tiden tar slutt Frelse i Visakortet Tvilsom tro og tro med tvil Er vi jøder alle sammen? Det tredje tempelet Helt Texas Armageddon Sionismens røtter Veien fram til 1948 Jesus er helt alright! Bønder på Guds sjakkbrett Kongen kommer! Nybyggere i Samaria Etterord Takk Litteratur Noter
7 9 23 35 47 65 75 91 101 113 133 143 157 175 193 197 199 203
Forord
Fra tid til annen møter jeg troende kristne som støtter Israel med urokkelig inderlighet. Kjærligheten til jøder er en grunnstein i deres livssyn, og man skal elske Israel. Hvorfor skal man egentlig det? Boka kaster lys over en politiskreligiøs overbevisning som kalles kristen sionisme. Kristensionistene er oftest fundamentalister – de leser Bibelen bokstavelig. De ser på Israel som fullbyrdelse av profetier. Jødenes tilbakevending bekrefter at vi nærmer oss det endelige slaget mellom gode og onde krefter ved Armageddon1 – Ragnarok. Inntil da skal det være krig i Midtøsten. Når Jesus har nedkjempet arabere og russere og alle Satans styrker ved Armageddon, vil jødene nå målet Gud har for dem – de vil ta imot Jesus. De kristne sionistene understøtter de nasjonalreligiøse i israelsk politikk og er en økonomisk maktfaktor i byggingen av bosettinger på Vestbredden. Politisk islam er et begrep vi gjerne anvender når vi snakker om Midtøsten. Politisk kristendom2 snakker vi mindre om, selv om politisk kristendom er en vesentlig faktor i spillet om Israel og Palestina. Å arbeide for tostatsløsning og fred mellom israelere og palestinere, er å motsette seg Guds plan for verden, mener kristensionistene. Nasjonen som er mest preget av tankesettet er USA, men det har innflytelse i en rekke land, også i Norge. Boka er en reise inn i en politiskreligiøs verden, og beskriver innflytelsen kristne, sionistiske endetidstenkere har på utviklingen i Midtøsten. 7
Når tiden tar slutt
På vei fra flyplassen til Jerusalem, som ligger en liten times kjøretur østover, oppe i fjellene, strømmer en melodi med strykere og trompetsolo gjennom bussen. De reisende er vante sangere fra menighetsliv over det ganske Norge, og de stemmer i på refrenget: Jerusalem, Jerusalem, pris lykken du har nådd Hosianna i det høye, Hosianna for din drott
Jeg beveges av melodien fordi min mor sang med hver gang vi hørte den på Ønskekonserten på 60-tallet – og det var nesten hver mandag. Da var jeg i Jerusalem. Jerusalem var høytid, tikkingen fra et gjøkur og min fars piperøyk. Det var et brunt radiokabinett med langbølge og kortbølge, og jeg kunne peile meg rundt i verden med en tynn viser. Bratislava og Oslo sto det på glasskjermen. Og Jerusalem. Det var et utall mystiske steder å velge mellom, og «Jerusalem» strømmet fra høyttaleren mens min mors inderlige stemme klang fra kjøkkenet. Far satt i gyngestolen og sa lite. Det er flere enn meg som gripes av melodien. Ikke et øye er tørt når bussen løfter oss opp gjennom dalen hvor jordanerne ble nedkjempet i 1967 og hvor stridsvognene ennå står som kulturminner og forteller om israelsk krigsmot. Vi er forsinket. Vi glemte en kvinne i rullestol på flyplassen og måtte snu og reise tilbake for å hente henne. Om hun er irritert, skjuler hun det godt. Hun er i Det hellige landet. Rundt meg sitter troende som kaller seg kristne sionister. En kar har t-skjorte fra det israelske flyvåpenet. Det skinner i forventningsfulle øyne. Vi er ankommet Israel i charterfly og er på vei til Jerusalem for å feire 9
løvhyttefesten sammen med jødene. Det var stormende applaus da flyet landet. Nå bøyer alle hodene i bønn for det jødiske folket, at det skal gå dem vel og at de skal overvinne alle farer. Guiden, Hava, som snakker utmerket norsk, forteller at i gammel tid, før tempelet ble ødelagt i år 70 e.Kr., måtte jødene valfarte til Jerusalem under løvhyttefesten for å ofre til Gud. Det var obligatorisk. Hava håper dagen vil komme da alle nasjoner kan gå til tempelet for å ofre. Løvhyttefesten er blant de største jødiske høytidene. Den foregår over en uke og er til minne om tiden etter flukten fra Egypt, da jødene levde på vandring. Feiringen er også en innhøstingsfest der man priser Gud for årets avling. For mine reisefeller er besøket en solidarisk handling med det jødiske folket. De er her for å vise at de elsker Israel. Palestina er et ord man helst ikke tar i bruk i denne forsamlingen. Det går et salig brus gjennom bussen når vi knekker over åsen og byen åpenbarer seg foran oss. Dette er Guds by. Han vil være sterkt til stede de nærmeste dagene. Turarrangøren er Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem. «Ambassaden», sier vi bare, vi som er innforstått. Ambassaden ble stiftet i 1980 for å representere kristne, sionistiske interesser i Jerusalem. Siden har Ambassaden vært talerør og hjemstavn for den delen av kristenheten som slutter helhjertet opp om Israels utvidelser. De virker uavhengig av konfesjoner og tufter arbeidet på det jødiske folkets avtale med Gud om et land i Midtøsten. De er opptatt av bibelske profetier. Fryktelige kriger vil finne sted, inntil Jesus vender tilbake, utsletter Satans krefter og innleder sin herskertid i Tusenårsriket. Ingar er eldste i en pinsemenighet på Østlandet. Han er i 70-årene, er lys i håret og har et godt sinnelag. Tøyet er nennsomt strøket. Han har ikke vært i Jerusalem på 23 år, og har nå endelig fått gjensyn med Guds by. Han skal bo på rom med meg. En fritenker fra Trondheim. Jeg gjør ham oppmerksom på forholdene mens vi ordner oss for natta og står i underbuksa foran Gud. Ingar ser ikke mørkt på det. Omvendelser går det fjorten av på dusinet i dette miljøet. Det kommer kjapt: – Det skal vi ordne opp i! Vi skal bo sammen i tolv dager. I Guds by. I en atmosfære av bønn og fordypning over Israel og Guds frelsesplan. Det er mer enn tid nok til å få meg over på Guds parti. Jeg vil bli frelst før turen er over. 10
Selv er jeg ikke like sikker. Min motivasjon for reisen er at jeg ønsker å forstå tankesettet til mine medreisende. De representerer en gren av kristenheten som forfekter en tro like politisk som den er religiøs. Alt som skjer på jorda er ledd i Guds frelsesplan for verden. Vi skal ikke forstyrre Guds forehavende, for eksempel med fredsforhandlinger i Midtøsten eller annen menneskeskapt vranglære. De kristne sionistene har innflytelse på det politiske livet i mange land, og bifaller og bidrar til Israels ekspansjon. Det er en utbredt oppfatning at området jødene fikk av Gud, strekker seg mellom Egypt og Eufrat og er mange ganger større enn dagens Israel. Jeg føler ingen trang til omvendelse, hverken i politisk eller åndelig forstand, men jeg anerkjenner at å møte verden i et åndsfellesskap har sine gode sider. Jeg forstår at å stå i en trostradisjon gjør at en får ta del i alvor som er godt å kjenne på, i en tid preget av underholdning og uutholdelig letthet. Men jeg finner det oppsiktsvekkende at en tro gjør et folk og et land guddommelig. Det er tankevekkende at kristensionistenes forståelse av Guds vilje trumfer all jurisdiksjon nasjonene har forordnet for at folk skal kunne leve sammen i fordragelighet. Ingar sier han vil be for meg. Gjerne det. Vi sludrer på senga før vi sovner. Han er skeptisk til katolikker: – Troen stikker ikke dypt hos katolikkene, vet du. Paven sier det ikke er nødvendig å tro på Jesus for å komme til himmelen. Har du hørt på maken til uforstand! Ingars forståelse av katolisisme er at de er opptatt av rituelle handlinger. De henvender seg til tvilsomme helgener og Jesu mor, men de opplever ikke en virkelig åndsdåp. De gir seg ikke over til Gud. Katolikkene har en falsk tro som ikke leder mot frelse, snarere mot avgudsdyrkelse. Sann tro er basert på den enkeltes overgivelse og fordypelse i Guds ord, ikke en ferniss av kvasihedenske ritualer som tar oppmerksomheten vekk fra Gud. Dessuten har den katolske kirka behandlet jødene grusomt. Fra de første pavene, via inkvisisjonen, til moderne tid. Katolikkene har ikke forstått Guds plan med jødene. Det er på tide å gi seg søvnen i vold. Ingar folder hendene over dyna og ber om at ingen lommetyver eller andre kriminelle skal komme nær oss dagen etter. Alt må gå godt. Han nevner meg spesielt, og ber om frelse for dem som ennå ikke tror. Jeg hiver på et spakt «amen» fra den andre senga når alt er sagt. 11