Utdrag_Hoye_haeler

Høye hæler

mirja tervo

Høye hÌler En skoselgers bekjennelser

n

Oversatt fra finsk av Turid Farbregd, MNO

Høye hæler. En skokjenners bekjennelser Originalens tittel: Huimaavat korot. Luksuskenkien vaarallinen viehätys © Mirja Tervo and Atena Kustannus Oy 2010 Norsk utgave: Spartacus forlag AS 2014 Omslag: Cecilie Mohr Sats: Punktum forlagstjenester Trykk: WS Bookwell Printed in Finland ISBN 978-82-430-0831-1 Boka er utgitt med støtte til oversettelsen fra Nordisk Ministerråd.

Spartacus forlag AS Pb. 6673 St. Olavs plass 0129 Oslo www.spartacus.no

Innhold

Til leseren Dramatis personae

13 21

Innledning. Føttene opp fra bakken Den høyhælte Manhattan-ghettoen Vertikalitetens farlige sjarm Hvordan artsbestemme en fornuftig mann

25 26 28 31

Merkbare merkesko Prompende Burberryer, smellende Pradaer We’re not in Kansas anymore, Toto Orden på skoene Made in Italy Øremerking av høyhælte sko Luksus og nødvendighet Varemerkevitenskap anvendt på høyhælte sko

35 37 39 41 43 45 46 47

Himmel, horehus og evnukkenes kongerike Høyhælt konkubine ved evnukkhjelp Hvorfor vil menn selge høyhælte sko?

51 52 56

Leibovitz-effekt blant colombinene Fra emerita til madame Etikette, salongfähighet og forbudt lek Grunnleggende regler i salongpolitikken Kunsten å overleve i salongen For føttenes skyld Skyteskive i tre sektorer Salongens ytre og indre skojury Et sexy par Hasard og trusler Hvorfor denne dramatikken rundt høyhælte sko?

58 60 67 68 72 75 78 80 84 86 89

Fra motemelankoli til innovativ selvdestruksjon Motenes korte liv Høykultur av schmatta-business Moteåret Betydningen av september Qu’ils s’habillent de la Louboutin!

93 94 96 99 103 104

Feil legger og inkompatible tær Kapitalismens fotsoldater Spennende legger Sømmelighetens grenser Strømpesaft og fotsvette Materie under neglene Tåklaustrofobi

111 112 113 120 121 125 127

Totemer og høyhælte skostammer Totemiske merkesko med høye hæler Totempålene på Manhattan Opphøyd status og piano nobile

131 134 136 138

Kundene som stammemedlemmer Rasekvinner Overgangsriter Try to match-kvinner Blåstrømper Maktkvinnen in action Kvinner og nasjonalitet

141 144 147 150 152 153 156

Hæler og lommebok danner blåknute Penger uten betydning Affluenza og wardrobing 34 The American dream

163 164 167 170 173

Etterskrift Jeg får sparken Bibliografi for skointeresserte Kilder Internett Trykte Register

177 185 193 193 193 197

Thank you to all the people who I had a chance to talk with while selling stuff in New York City. In particular, thank you to my parents, Eero Schultz, Randy R. Guzman, Paula Tervo, Laura Tervo, Silva Saulio, Nathan Williams, Sarah-Jane Ripa and Martell Mason.

Til minne om skoselgeren Ulla

y

Til leseren

Det er en kjedsommelig klisjé at kvinner er fascinert av høy-

hælte sko. Og det har det vært i de siste tre årene da mote­husene har rettet blikket mot kvinnenes bein i stedet for veskene som henger på skuldrene deres. Ikke bare er det reklame for høyhælte sko på annenhver side i bladene, kuratorene på sko­ museene og amanuensene på moteinstituttene slynger ut den ene salongbord-boka etter den andre om høyhælte sko, unge jenter blogger om shopping av hæler til tusen dollar som gjaldt det skolekarakterene, og tantete turister i joggesko babler om Manoloer like naturlig som om reisetannbørster. Uansett hvor vi vender blikket, slår meldingene ned i underbevisstheten. Kvinner elsker høyhælte sko. Kvinner elsker å gå i høyhælte sko.

Kvinner elsker å kjøpe høyhælte sko.

Også skosalongene der handelen med høyhælte sko foregår, er gjort til klisjeer. Regelmessige artikler i New York Times, The New Yorker og New York sørger for det. Journalisten drar til et av luksusvarehusene i byen, de kan telles på fingrene på én hånd, og skriver en morsom, skarp og adjektivblomstrende sak om livet i skosalongen. Billigsalg og prøving av høyhælte høststøvletter er yndlingstemaer for reporterne. De anstrenger seg 13

virkelig for å bevare forrestillingen om skosalongen som et sted der kvinner dag etter dag oppfører seg som unger på leting etter et påskeegg, eller som de dumme stesøstrene til Askepott når de uvitende om kraften i fysikkens lover trekker miniatyrstøvler på de store føttene sine så blodet pipler fram under neglene.

Skosalongene er sant nok åsted for hendelser som de nevnte, på samme måte som det forekommer frierier, raseriutbrudd, sko som revner og misfornøyd sutring fra tenåringsjenter à la «men pappa, jeg vil ha de skoene».

En salong for høyhælte luksussko er også noe mer. Den er en stille kirkesal der det ikke skjer noe bortsett fra lydene som trenger inn utenfra. Den er en vanlig arbeidsplass der de ansatte gjesper, rakker ned på sjefene og titter på klokka. Den er et bibliotek der returkøene er lengre enn utlånskøene. Den er et robotaktig maskineri som gjentar seg selv med egne rutiner for morgen, middag og kveld. Den er et etablissement til glede og forundring, en pengemaskin og et sladrehull.

Den 17. august 2007 ble det i New York åpnet en skosalong som var så fantastisk, forbløffende og imponerende at googling­ en av den ga over 151 000 søkerresultater på et øyeblikk. Samlet golvflate, utbudet av skomerker, lagerstørrelse og antall butikkselgere vakte enorm iver og interesse, ikke bare på Internett, men like mye på tv, i avisene og som alminnelig samtaleemne.

En skosalong på 19 000 kvadratfot og et lager som talte 100 000 par sko, trengte masse arbeidskraft. I den purpur- og beigeskinnende salongen ble det ansatt 36 butikkselgere, og jeg var én av dem.

Jeg hadde sett jobbene utlyst på nettstedet Craigslist, som er populært blant newyorkere. Bare en time etter at jeg hadde sendt inn CV-en, ble jeg oppringt. Tid for et intervju med personalsjefen i skosalongen ble avtalt. En kunstig solbrun kvinne med blekede tenner kom og hentet meg i forværelset. Da vi vel 14

hadde satt oss, spurte hun hvor mye jeg tjente for øyeblikket.

Jeg fortalte det. «Vil du doble inntekten?» spurte hun. «Hvorfor ikke», svarte jeg.

Personalsjefen satte opp tid for intervju med en av managerne i skosalongen. Jeg møtte han samme dag. Han hilste med en kald og svett hånd og spurte hvem som var min foretrukne skodesigner og hvordan jeg mente en god skoselger skulle være.

Jeg fortalte om min egen selger som ikke bare husker navnet mitt, men også hvilke skomerker jeg tidligere har kjøpt. Jeg fortalte også at skoene til favorittdesigneren min ikke blir solgt i New York, og ikke andre steder heller, aldri mer. Skoene til Pietro Yanturni lar seg ikke oppdrive.

Manageren likte svarene. Han sa at han ønsket å få meg på teamet sitt og satte opp en intervjutid med sjefsmanageren i skosalongen, og jeg traff henne neste dag. Det var en flaggermusaktig kvinne som utstrålte kulde. Hun spurte hvor mye jeg ønsket å tjene. Minst 70 000 dollar i året, svarte jeg. Hun slo opp en nifs latter og sa at jeg lett kunne tjene det dobbelte. «Er du vant til konkurranser og fysisk arbeid?» spurte hun. «Jeg løper konkurranser», svarte jeg. Hun spisset de smale leppene. Jobben var min.

Den første kursdagen, to uker etter intervjuet, møtte jeg de andre som hadde klart seg gjennom rekken av intervjuer. Vi satt 10 kvinner og 25 menn i salen. Dempet musikk lød mens vi spiste frokost og studerte materialet i kursmappene. Kurs­ holderne ønsket oss velkommen med opplysningen om at blant mer enn tusen søkere var bare de beste valgt ut, og i løpet av de neste fire ukene skulle det av oss bli klekket ut det flotteste teamet i den flotteste skosalongen, ikke bare i New York, men på kloden. Hele verden var nå misunnelig på oss.

Vi fikk høre at noen klarer å selge sko for fire millioner dollar i løpet av et år, og at kvinner elsker å kjøpe sko, prøve sko, i det 15

hele tatt elsker de sko. Atmosfæren var temmelig ladet. Hver og én ønsket å være morsom, sprudlende, energisk og sosial. De fleste mennene hadde solgt sko i desennier idet de nå tok fatt på en ny arbeidsplass. Kvinnene var mer beskjedne i presentasjon­ en av sine erfaringer. Det ble likevel klart at de var språkmektige, vakre, interessert i moter, eller i gang med et motestudium.

Kursingen fortsatte i en atmosfære av skryt av egen sakkunnskap og framheving av egen fortreffelighet. Bare noen få trivdes for seg selv i pausene. En del klarte ikke engang å holde munn når kurslederne snakket. Menn som hadde solgt damesko lenge, lot oss forstå at alt var kjent og under kontroll. En kursleder som selv var iført en billig, grønnlig, polyesteraktig drakt, oppfordret oss til å kle oss bedre. Mennene måtte ha mørk dress, slips og pyntelommetørkle, kvinnene bleser og skjørt eller langbukse, understreket hun. Neste dag så vi ut som et brudefølge på The Metropolitan Club.

I løpet av fire uker gikk vi gjennom pensum på skouniversitetet. Dagene ble fylt med skoenes anatomi og fysiologi, kundebehandling og bruken av kassaapparat. Vi ble minnet om hvor viktig det er med god kundebehandling og et velpleid ytre, samt hva som er nøklene til suksess. Vi lovte å hilse på kundene og forstå dem, overgå forventningene deres og oppvise en altoverskyggende omtanke for dem. Vi lærte hva som var god oppførsel i varehuset, og vi var utålmodige.

Endelig slo skosalongen opp dørene, og vi slapp bort fra skole­ benken. Vi fikk presentert 35 menn og 12 kvinner som glodde mistroisk på oss. De var selgere fra den gamle skosalongen i varehuset, og sammen med oss ble de nå overført til den nye salongen. Vi var newbies, nybegynnere, som trengte oss inn på reviret deres. De forutinntatte holdningene ble svekket ved at alt var nytt for alle; den gamle salongen med sine vaner, lokaliteter og atmosfærer hørte fortida til. En ny æra var innledet.

16

I løpet av halvtannet år, mens jeg var ansatt i skosalongen, døde Ulla, min finskfødte kollega, fire ansatte ble geleidet bort av vakter for å få sparken, tre sa opp, to ble pensjonister, én fikk barn, én ble så grisebanket på tunnelbanen at det ­resulterte i tre måneders sykepermisjon, én ble så ille skadd på arbeids­ plassen at hun ble arbeidsufør for resten av livet, én giftet seg og skilte seg, to hadde en arbeidsplassromanse, og én ble ameri­ kansk statsborger. Blant mer enn 90 kolleger var det rom for livs­historier av alle slag. Som selgere opptrådte en tidligere olympisk firehundremeterløper, en lege, en pensjonert baseballproff, en pengemanager fra Wall Street, en skuespiller, en jiu-jitsulærer, en musiker, en komiker og en haug med private næringsdrivende som var hardkokte salgsspesialister.

Selv om vi hadde forskjellig bakgrunn, var det én ting som forente oss: salget av høyhælte lukussko. Hver av oss hadde sine ferdigheter, knep og triks som kom til anvendelse i konkurransen der det gjaldt å selge mest mulig. Norbert Elias beskriver i The Court Society de kompliserte relasjonene ved det kongelige franske hoffet. Noe tilsvarende utviklet seg også ved hoffet vårt i skosalongen. Det å iaktta de andre, klare seg blant dem og fungere innenfor rammene av salongetiketten ble en kunstart like innviklet som produktene vi solgte. Den til tider glødende konkurransen om kundene måtte vi i åpningstida praktisere innenfor rammer som var gitt av salongetiketten og alminnelige høflighetsnormer.

Tilegnelsen av de uskrevne reglene for omgangsformer butikkselgerne imellom ble omfattet med samme alvor som selvbeherskelse ved Solkongens hoff. Åpent slagsmål forekom aldri for øynene på kundene, vi begrenset oss til fordekt, kaldblodig renkespill.

Rivaliseringen og konspirasjonene hadde en klar årsak: Vi fikk ingen grunnlønn. I stedet mottok vi hver fredag provisjon på basis av det vi hadde solgt de siste to ukene. Ettersom kommisjonsprosenten var satt til ti over hele linjen, var det ikke til å 17

unngå at vi stresset. Hver av oss måtte nemlig selge sko for minst 3 500 dollar hver uke. Gjorde vi ikke det, fikk vi ingen lønn, men et lån på 300 dollar, og dette ble trukket av lønnskontoen så snart salgsresultatet bedret seg. Ble en dårlig salgsuke etterfulgt av en ny, ga manageren en anmerkning og sendte selgeren til HR-kontoret i etasjen over. Etter tredje besøk der oppe ble vedkommende satt på dør.

Interessen min for høyhælte sko ble vakt da jeg flyttet til New York i 2003. Det var høst og jeg skulle i selskap. Jeg kjøpte da et par oransje sko i nubukskinn. De unge kvinnene i selskapet reagerte underlig på skoene mine. Ingen sa «lekre sko», «jeg elsker skoene dine» eller bare forholdt seg likegyldige. I stedet fikk jeg utallige «åh, jeg så skosålene dine»-kommentarer. «Jeg elsker røde såler», sa en. Oppmerksomheten rundt skosålene på bekostning av det egentlige utseendet føltes fullstendig absurd – som om kjolen skulle vært vurdert på grunnlag av stoffet i fôret.

Etter selskapet begynte jeg å undersøke mysteriene som skjulte seg i de røde skosålene. Nysgjerrigheten på skosåler måtte med årene vike for en langt bredere interesse, også den ganske tilfeldig.

I 2006 hadde jeg solgt andre typer luksusprodukter for kvinner i et ganske dyrt og trendsettende varehus. Min kollega der, Randy R. Guzman, hadde over ti år bak seg som butikkselger i New Yorks luksusverden. Han gjorde meg kjent med underverdenen til butikkselgerne i de lokale luksusforretningene, det vil si med språkbruk og holdninger overfor kundene og bakgrunnen for fordommene, samt betydningen av å kunne tolke rekvisitter. Jeg ble både forbauset og begeistret. Stereotypene nærer bare forutinntatte oppfatninger, mente jeg, for det er ikke mulig å klassifisere en kunde bare med et øyekast, og enhver kunde fortjener bra service. Siden synspunktene mine ble møtt med overbærende smil, ønsket jeg å finne ut mer.

18

En etnografisk forskningsmetode, eller deltakende observering, var for meg som etnolog den mest naturlige tilnærmingsmåten da jeg søkte svar på undringen min. Selv om temaet i første rekke var høyhælte sko, ville det vært like fatalt å utelukke kjøpet, selgerne og salongen som å glemme igjen føttene hjemme når en gikk ut. Litteraturen om høyhælte sko konsentrerer seg vanligvis om skomuseer, skodesignere og skoreklame. Det er psykisk og fysisk lettere å studere museumssko og intervjue skolegender enn å snuse på strømpesaft og betjene vanlige kunder dag etter dag i en begivenhetsrik salong.

Tilstedeværelsen i hverdagen og den kommunikative forsk­ ningsmetoden hjalp meg for en tid med å holde tritt med dem jeg studerte i den farten de bestemte. Jeg skriver her om det jeg så, hørte, luktet og deltok i mens jeg var i rollen som skoselger. Jeg gikk til skosalongen slik banebryteren innen etnografi, antropologen Bronisław Malinowski, dro til Trobriandøyene – med feltdagbok og nysgjerrighet, og uten ferdig manuskript.

Hovedhensikten i denne boka er å prøve å forstå hvordan høyhælte sko blir forbundet med kjønnsspesifikk opptreden, og forklare etnologiske fenomener knyttet til høyhælte sko og moteriktige skomerker. Naturligvis fins det ikke bare én forklaring. Det blir ført mange samtaler der temaet er merkesko, hvordan de ser ut og blir prissatt, eller hvordan de føles på foten.

Samtalene blir ført av kunder, butikkselgere og representanter for skomerkene. Livet i salongen brer seg med kundene og selgerne ut over Manhattan til å omfatte gater og gallamiddager, trappeoppganger, skyskrapere, spillebuler og garderobeskap.

Det blir også ført samtaler om kundene. Ekspeditørene i hver boutique og hvert stormagasin har sine språklige tradisjoner og oppfatninger av gode og dårlige kunder, men på grunn av en hyppig forflytting av selgere mellom arbeidsplassene er språkbruken og holdning til kundene, så vidt jeg har kunnet erfare, 19

enhetlig på Manhattan. Enhver selger fryder seg når han får kunden til å åpne seg; han blir inspirert, får historien til å gli og gjør en god handel. Selgerne er selvsagt personligheter akkurat som kundene er det, spesielt i en by der det fins noe å selge og konkurranseånden hersker i hvert kvartal, helt til de øverste etasjene i skyskraperne.

Det var ikke meningen å bli værende halvannet år i sko­ salongen, som de etnografiske forfedrene og formødrene når de gjorde feltundersøkelser i «primitive samfunn». Jeg gikk lei av gjentakelsene og rutinene i salongen på mindre enn tre måneder.

Kundenes dårlige humør var ikke inspirerende, heller ikke den stadige løpingen mellom lageret og salongen eller det forferdelige økonomiske prestasjonspresset. Men jeg ønsket å følge det årelange kretsløpet i sin helhet. Etter et år i salongen sto det klart for meg at det var råttenskap også andre steder enn bare under tåneglene på kundene mine.

Den økonomiske frosten som satte inn over hele verden høsten 2008, fikk livet til å stivne i skosalongen, som da hadde rukket å bli årsgammel. Forvirret var både mennene som hadde solgt høyhælte sko i tretti år og kvinnene som hadde brukt dem i femti. Omslaget gjorde ledelsen for varehuset nervøs, og det samme skjedde med representantene for skomerkene, og videre i hele moteindustrien. Den ene kvinnen som ikke hadde råd til å kjøpe nye høyhælte sko akkurat da, ble raskt til en ansiktsløs masse av titusener og hundretusener.

De trendy luksusskomerkene som en del kvinner lever på i de beste årene av sitt liv, og som gir dem noen av de mest uforglemmelige øyeblikkene, består ikke uten kunder som kjøper. Midt i den økonomiske gjenopplivingen ønsker hele moteindustrien brennende å tro at det bare er et kort opphold før kvinnene igjen fyller skapene sine med forskjelligfargede skoesker og beundrer skattene i dem, enten alene eller i venninnegjengen, selv på 20

dager da det sludder fra himmelen. Men når den økonomiske frosten avtar, vil kundene da være villige til å betale tre tusen dollar for et par sko med så høy hæl at de bare kan sitte når de har skoene på? Eller har vi passert de skyhøye prisene og den svimlende hælmoten?

t

Dramatis personae

t

Salongpersoner Andrew: Fortrolig kollega.

Anya: Renholder på dametoalettene.

Bruno Frisoni: Kreativ sjef hos Roger Vivier samt skomerke.

Christian Louboutin: Person og skomerke. Hælkronprins årsmodell 2007–2009, kanskje til og med 2010, om ikke Courtney Crawford eller noen annen griper makten.

Colombine: Ung kvinnelig butikkselger.

Emerita: Kvinne med lang erfaring fra salg av høyhælte sko.

Emeritusevnukk: Mann med lang erfaring fra salg av høyhælte sko.

Ester: Kundebehandler.

HR-personer: I alle alvorlige dramatiske situasjoner blant selgerne ligger den endelige avgjørelsen hos avdelingen for Human Resources, menneskelige ressurser, i etasjen over salongen. Personalet der står for lønnsutbetalinger, og de gir folk sparken. Den som får beskjed om å komme til HRavdelingen, har neppe noe godt i vente.

HS: Haitian Sensation. Kollega og klubbleder.

Innkjøpere: Unge kvinner som kjøper inn sko til salongen.

Merkerepresentanter: De som står for morgenklinikkene, er reps for forskjellige varemerker. De kommer før 21

varehuset åpner og forteller oss selgere om det enestående merket sitt.

Rugrats: Tepperotter, eller unger som i helgene kommer til salongen sammen med foreldrene.

Salongmanagere: Hver skoselger får oppnevnt en manager som setter opp arbeidstider, tar seg av arbeidsevalueringen hver fjerde uke, og er den en skal henvende seg til i problemsituasjoner. Hver manager har tilsyn med 20–25 skoselgere.

Til enhver tid er det minst to managere som overvåker salongen og passer på at vi ikke sitter eller prater, og ser til at kundene er fornøyde.

Sikkerhetsvakter: Menn som begrenser kundenes adgang til skoene og i tilfelle dårlig oppførsel fører kunder og selgere ut av lokalet.

Skojenter: Unge kvinner som har til oppgave å ha skoene på føttene og i hendene under morgenklinikkene, dvs. under presentasjonen av varemerker.

Småevnukk: Ung mannlig butikkselger.

Stalin: Sjefsmanageren i salongen.

Tom: En småevnukk.

Ulla: Finsk emeritaselger.

Kunder 34: Tidssløser.

Loubijente: Ung kvinne interessert i skoene til Christian Louboutin.

Middelaldrende kvinne: 40–60 år gammel kunde.

Mrs. Complainberg: Kunde som klager.

Mrs. Returnberg: Kunde som leverer varen tilbake.

Noboxy: Kunde som ikke vil ha skoesken med og dermed avstår fra muligheten til å returnere varen. Fra selgersynspunkt den ideelle kunden.

22

Ung kvinne: 25–39 år gammel kunde.

Ung jente: 17–24 år gammel kunde.

Flere skikkelser er omtalt i kapitlene «Totemer og høyhælte skostammer» og «Hæler og lommebok danner blåknute».

Rekvisitter Ekspressheis: Heis som bare stanser i visse etasjer. Typisk for skyskrapere.

Flats: Lave pumps, på norsk gjerne kalt ballerinasko eller mokasiner.

Skohorn: Hjelpemiddel av plast, horn eller metall brukt til å få trange sko på foten. Gjør tjeneste som leketøy når det ikke er kunder.

Kitten heel: Lillesøster til stiletthælen, for det meste bare 3,5 cm høy. Med den svungne formen har den de samme kvinnelighetsattributter som storesøstera.

Snøballer: Sammenkrøllet silkepapir i nye sko.

Mary Jane: Amerikansk term for en type sko med rem over vristen, lav hæl og relativt rund tå, tradisjonelt i rødt eller svart patentskinn. Opprinnelig festsko for småpiker, nå kan også høyhælte sko være av Mary Jane-typen og blir oppfattet som et uformelt og morsomt valg for en voksen kvinne.

Personsøker: Apparat som skoselgerne må ha på seg når de er på jobb. Når det piper, vises et tall på displayet. Tallet 99 betyr: Kom til kundeskranken! Eget nummer betyr: Telefon til deg. Tallet for manageren betyr: Kom øyeblikkelig til kontoret!

Platåsko: Høyhælte sko med tykk såle av kork, plast, gummi eller tre. Double platform har dobbel sålehøyde sammenliknet med vanlig platå. De høyeste hælene på luksussko med platå er 8 tommer, eller ca. 20 cm.

23

Slingback: Sko med hælrem.

Stilett (am. stiletto): Høy og smal hæltype som ble populær på 1950-tallet. Opprinnelig navnet på et stikkvåpen med lang, trekantet klinge. Det heter seg at en kvinne ikke trenger kniv, hun kan bare ta av seg skoen og stikke hælen i hjertet på mannen.

Innledning Føttene opp fra bakken Det aktive, sosialt aksepterte og delvis pliktkrydrede livet

i høyhælte sko begynner i den vestlige verden med en overgangsrite når jenta er 12–14 år gammel. Seremoniantrekket ved konfirmasjon og bat mitsva blir etter seremoniene fulgt opp med en festdrakt som tillater og sågar oppmuntrer til å bruke sko med hæl. Etter festdagen er jenta kulturelt sett voksen, hun er offisielt satt på hæler og viet til et høyhælt liv.

Overgangsriten til voksent liv er et symbolsk ritual. Den unge blir overført til de voksnes verden og til rollen som voksen. Barnepersonen blir utslettet og individet gjenfødt til en ny posisjon med nye roller i samfunnet. Innlæringen av skikker, mytologi og magi som vanligvis knytter seg til overgangsritene, er praktisk oppdragelse og trening som styrker det sosiale samholdet. Bakgrunnen er en biologisk, men kulturelt farget overgang. Stammebudskapet går ut på at personen i høyhælte sko er blitt kjønnsmoden.

Det første øyeblikket av håpløst klarsyn oppstår når jenta skjønner at hun ikke bygger en garderobe på bare ett par høy25

hælte sko. Reaksjonen på skobekymringene er individuell. Enhver kvinne har i sitt liv talløse panikkfylte stunder forbundet med høyhælte sko. Fargen må være riktig, det samme gjelder hælhøyden. Og hvor synlige eller ikke synlige får tærne være uten at festen bli spolert?

Den høyhælte Manhattan-ghettoen Bare en brøkdel av verdens kvinner bruker i det hele tatt høye hæler. De fleste går barbeint, i sandaler eller beskytter føttene med noen usle, hjemmegjorte kluter. Halvparten av jordens befolkning på 6,7 milliarder individer lever på to dollar dagen.

Størstedelen av disse er kvinner og jentebarn som tilbringer dagen med å sanke mat og lete etter vann. De tenker ikke akkurat så mye på klakkende sko. Kan det virkelig være som Randy R. Guzman sier? «Hvis du gir en slump penger til en av disse verdens fattigste kvinner, skal jeg vedde på at hun løper alt hun orker for å kjøpe seg et par sko med hæler.»

Mer enn halvparten av verdens befolkning lever allerede under bymessige forhold. Men hva er en by? Et geografisk sted der mange mennesker har bosatt seg, det være seg en forurenset slum eller en stengt luksusenklave.

Jo større by, desto flere føtter. Det fins dobbelt så mange føtter som ansikter, og de fleste som går på gata på Manhatten ser ned for enten å unngå å bli tråkket på, eller for eventuelt å tenke på skosalg. Byen er for skoforhandlerne et Fort Knox, spesielt gjelder det den høyhælte Manhattan-ghettoen.1 1 Metropolområdet New York har over 19 millioner innbyggere. Det egentlige New York, som består av de fem bydelene Brooklyn, Queens, Staten Island, Bronx og Manhattan, er hjembyen for åtte millioner mennesker. Manhattan, selve kjernen i New York, er det tettest befolkede stedet i USA med 27 267,4 personer per kvadratkilometer. I 2008 var gjennomsnittlig årsinntekt 47 030 dollar for de 1,6 millioner innbyggerne på Manhattan, og gjennomsnittsalderen var 36 år.

26

At du bor på kapitalismens gylne gater, er ingen garanti for at du har sko, for ikke å snakke om føtter og hjemmeadresse. I november 2008 meldte Coalition for the Homeless at det hver natt det året overnattet 36 600 hjemløse newyorkere – kvinner, menn og barn – i herberger for hjemløse. I tillegg kommer uteliggerne. New York har tusenvis av uteliggere, og de fleste har slått seg ned på Manhattan. De holder til i parker, på gata, i tunnelbaneanleggene og på andre offentlige steder. Når de er våkne, sitter de bak en lue eller et kaffebeger og holder fest på myntene som lander oppi dem.

Hjemløsheten er én side ved livet i New York. Vi finner også alt det andre som er felles for storbyer: urinlukt, larm fra trykkluftbor, travelhet, skitne gater, håpløshet, tretthet, for­urensing, støy og ensomhet. Særegent for New York er det kulturelle mangfoldet og det virvar av språk og skikker det fører med seg. Øya Manhattan eksisterer takket være glimmerskifer. Uten den ville Hudsonelva for lengst ha skylt øya bort fra verdenskartet. Skyskraperne står trygt plantet på steingrunn mens områder som SoHo og Greenwich er uten høye bygninger.

I tillegg til menneskene er naturen på Manhattan først og fremst til stede i form av hunder, katter, rotter, duer, kakerlakker og sengemidd. Når vi ser bort fra Central Park og noen mindre parkområder, befinner floraen seg i blomsterpotter. Vannet som omgir Manhattan – Hudson River, East River og Bronx River – danner beingrinden. Fra et ståsted på 5th Avenue ligger den utenfor synsvidde bak skyskrapere og motorveier, men den er likevel nær. Øya er på det bredeste mindre enn fire kilometer, og lengden er 21,6 kilometer. Alt ligger med andre ord innen gangavstand. Selv om naturen er langt borte fra Manhattan, har vi menneskenaturen og produktene av den desto nærmere. Strømpesaft, fotsvette, dårlig ånde og menstruasjonsblod på sofaen er unaturlig naturlige foreteelser i hverdagen for en som selger høyhælte sko.

27

Hjemløse menn og kvinner er hver dag å se på 5th Avenue, der de lener seg til skyskraperne og vifter med tærne eller beinstumpene sine. Når det er på tide å gå, tuller de som har føtter, aviser og plastposer om fotbladene og binder en hyssing rundt det hele til en vanntett pakke. Teknikken er særlig utbredt i kalde og fuktige perioder. Ingen vil ha vonde, opphovnede, forfrosne skyttergravsføtter, for da er det slutt med å gå. En papirrull i en plastpose er saktens bedre for tåbeina enn høyhælte sko eller trange skinnsko, men hvor moteriktig det er, blir en annen sak.

For rike kvinner er 5th Avenue den historisk sett mest berømte handlegata på Manhattan. Langs den har de vandret i over hundre år på jakt etter nye nødvendighetsartikler. I de dype skyskraperjuvene har den velstående vertikaliteten funnet et nytt luftrom. Den fornemme etasjen, piano nobile, for damer i høyhælte sko befinner seg på et nivå mellom bakken og toppen av skyskraperne. Selvopphøyelse ved hjelp av skoene skiller de høyhælte fra hopen av skoløse og joggeskodde, og det høyhælte skomerket sender både et semiotisk viktig morsesignal til dem som kan alfabetet, og basisinformasjon til analfabetene. I tillegg til å beskytte føttene er skoene en sosial indikator. Vi tar på oss sko så andre kan lese oss.

Vertikalitetens farlige sjarm Folk har lært å sette pris på et landskap med skyskrapere og kvinner i høyhælte sko. Et landskap med høye bygninger har til og med fått et eget ord: skyline, bysilhuett. Kvinner i høy-

28

hælte sko har legger og toe cleavage (absolutt sans stockings!).2 Skyskrapere blir på samme måte som høyhælte sko møtt med beundrende blikk uansett hvor stygge, klumpete, fulle av asbest, soppbefengte, forfalne, upraktiske eller pompøse de er. Turisten ser på skyskrapere slik en mann ser på høyhælte sko, uten å sette beina sine i dem, uten å leve med dem, uten å kjenne hvor ubekvemme de er, bare stivnet i betraktningen av dem.

Bortsett fra noen berømte skyskrapere, det vil si de aller dristigste og verdens høyeste ved innvielsen, er folk flest ikke i stand til å nevne en eneste av dem ved navn, og slett ikke arkitekten.

Det samme gjelder høyhælte sko. De høyeste og mest oppsiktsvekkende hælene er vanligvis formgitt av kjente skodesignere.

Veldig høye og og lett gjenkjennelige sko finner vi ikke i de billige skobutikkene, og høyhælte Payless-sko blir ikke nevnt i forbindelse med tabloidjenter eller skandalekvinner. Da blir heller de seks tommers krokodillehælene til Louboutin slått opp.

I forbindelse med jobben til mannen min var vi invitert til aftenselskap i grillrommet på restauranten Four Seasons, som lå i underetasjen på en av de moderne skyskraperne på Manhattan, Seagram-bygningen tegnet av Mies van der Rohe og Philip Johnson. Jeg snakket med verten om høyhælte sko. Han sa: «Da jeg arbeidet som arkitekt på kontoret til Philip Johnson, traff jeg en kvinnelig anleggsingeniør som målte fem fot (ca. 152 2 Strømpene for skoprøving i salongen er hudfargede engangsstrømper i nylon. DuPont demonstrerte de første nylonstrømpene på verdens­ utstillingen i New York i 1939. En gjetning går ut på at de to første bokstavene i stoffnavnet er initialene til New York. Strømper i nylon var ifølge reklamen sterke som stål og fine som spindelvev. Nylonstrømper og -strømpebukser har vært et must til stiletthæler fra 1950-tallet til 2000-tallet. Den uskrevne regelen som sans-stockings-skolen i motebladet Vogue står for, er likevel at den vampete toe-cleavage, tåkløften, må være synlig.

Det optimale er to tåkløfter. Ettersom nylonet dekker tærne, krever stilen at skobrukeren er sans-stockings, uten strømpebukse, sommer som vinter.

29

cm). Hun gikk bestandig med veldig høye hæler. Hun forsøkte sikkert å være på nivå med mennene, skaffe seg autoritet og absolutt å se høyere ut. Og sant nok, sett med mannsøyne tar alle kvinnelegger seg penere ut i høyhælte sko, selv på et anlegg.»

Høyhælte sko trenger et publikum. En kvinne alene hjemme en vanlig hverdagskveld vil aldri ta på seg høyhælte sko med mindre hun står foran speilet eller er i gang med breaking them in-virksomhet. Til tross for at høyhælte sko er fottøy for byen og det visuelle sosiale livet, er ikke byene planlagt for bruken av dem. Kumlokk, ristene over luftekanalene, de bløte sømmene mellom brostein og fliser suger på hælene, skraper dem opp og brekker dem.

Jeg så et ungt par på 5th Avenue. Jenta gikk i todelte Prada ankelstøvletter for 08-vintersesongen (1800 dollar) – snørestøvler i metallglanset strekkskinn og med fire tommers (ca. 10 cm), relativt stødig og formfullendt hæl. Hun svaiet og prøvde så godt hun kunne å følge rytmen i morgenrushet. Sekundet etter at jeg hadde passert, hørte jeg et brak. Jeg snudde meg, og der lå hun langflat i gata. Jeg så på da hun reiste seg, åpenbart flau og ydmyket. Den unge mannen var ikke interessert i om hun hadde slått seg, han ville vite hvorfor hun gikk over ende. «Sorry!» sa hun. «Hælen traff kanten på en helle.»

Kunsten å ikke se ned er grunnleggende for å bevege seg i høyhælte sko. Klimaks for mediene på motevisningen til Prada våren 2009 var da modellen vaklet på podiet. «Ha-ha, hun der ser ut som en nyfødt kalv», lo reporterne. Samme svimmelhet og vakling rammer hvis en ser på toppene av skyskraperne mens en går. Når en går i høyhælte sko, gjelder det å finne et fast punkt for blikket som verken ligger for høyt eller for lavt. Jo høyere hæl, desto større utfordring er det for det private vaterpasset når en går. Kvinner kan ofte kalle høyhælte sko for sit down-skoene sine. De tar på seg det ekstreme fottøyet når de ikke behøver å 30

bevege seg horisontalt, men bare kan sitte, eller reise seg og se høy ut. De svimlende høye hælene er da en heis, et middel for vertikal bevegelse.

Når vi tar på oss høye hæler, plasserer vi oss frivillig i et torturredskap. Avhengig av skoene blir bevegelsen besværlig, langsom, smertefull eller hjelpeløs. Vi trekker lik en kvernstein om anklene med oss en symbolsk kvinnelighetens stammetradisjon, uten tanke for annet enn at skoene og leggene skal ta seg godt ut. Vi føler oss ikke kuet under et kulturåk, snarere tvert om. Vi har en supermoderne kraft, makt og styrke. Men gjør skoene oss originale, eller er vi uten å merke det kjedelige, alminnelige, patetiske?

Antakelser, stereotyper og plikter knyttet til et par legger gjør ikke innehaveren til annet enn et ledd i en kjede. Vi vil noe mer. Sette vårt eget stempel på denne vår jord, etterlate vårt eget fotspor i verden. Trass i entusiasmen for høye hæler er det få kvinner som er tilfreds med bare å bli husket for leggene sine eller for skomerkene hun har brukt i løpet av livet.

Hvordan artsbestemme en fornuftig mann Sko har ikke noe med med biologisk kjønn å gjøre. Derimot har kulturelt og sosialt kjønn og kjønnsroller mye med sko å gjøre.

Tilegnelsen av kjønnsroller begynner allerede før vi får sko på oss. Vi er vant til å assosiere visse ting med hverandre, som ballkjole med høyhælte sko, høyhælte sko med skjørt, og skjørt med kvinner. Når to objekter ofte blir sett sammen, danner det en vane. På den måten støtter de hverandre, og snart vil det se rart ut om det ene objektet mangler.

På vei til jobben gikk jeg innom skopusstjenesten i herreavdelingen på et luksusvarehus i New York for å blanke skoene.

Skopusseren hadde ingen kunder, alle de tre stolene sto tomme.

31

En kvinne bak disken opplyste at de ikke pusser skoene mine fordi jeg er kvinne. «Hva om alle kvinnene kom hit for å få skopuss, og når det så kom en mann, ville det ikke være noen ledig plass?» spurte hun. «Skoene har altså ingen sammenheng med servicen, det er kjønnet som avgjør», sa jeg og viste oxfordskoene mine. Hun sendte meg et kaldt blikk. «Det er altså et spørsmål om hvem som får sitte på tronen?» konstaterte jeg. «Dette stedet er for menn», sa hun og vendte meg ryggen.

I dameskosalongen vender vi ikke mennene ryggen. Vi selger sko til hvem som helst som vil kjøpe, uten hensyn til kjønn eller seksuell legning. Storparten av kundene er kvinner, men hver dag dukker det også opp noen menn. De er ettertraktede kunder, for handelen går raskt. Få menn kjøper høyhælte sko til seg selv, så fasen med skoprøving faller bort. Risikoen er at de skoene en mann kjøper til en kvinne, kommer i retur. Men selgere som trenger penger i en håndvending, er kvikke til å huke mannlige kunder.

Den brutale kjønnsdelingen knyttet til hæler viste seg i praksis en novemberkveld da en livlig kollega, den unge, mørkhudete Tom, gikk i gang med å prøve sko. Han begynte med pumpsene til Roger Vivier. Da jeg så tærne hans, foreslo jeg den gylne aftensandalen til René Caovilla. «Tærne til mannen min er av gresk type»,3 forklarte jeg for kollegene. «Ellers ville 3 Hvis tåa ved siden av stortåa tydelig er den lengste på foten, er du temmelig sikkert i ferd med å innlede en forbryterbane, eller så er du av kongelig herkomst, og disse forholdene står ikke nødvendigvis i motsetning til hverandre. I skoverdenen blir sånne føtter kalt greske, mens på en egyptisk fot er stortåa lengst. På greske skulpturer er det typisk med en dominerende andretå. Dette ble derfor satt som estetisk standard i romertida og seinere i renessansen. Anslagsvis 20 prosent av alle mennesker har gresk fot. Ytterligere 70 prosent er egyptisk fotmodell, og resten av oss har en bred svømmefotaktig fasong som dessverre ikke har noe historisk folkeslag som mønster, om vi ser bort fra Andeby. Gresk tåfasong blir ofte kalt prinsessetå, og franskmennene tror at den er et tegn på intelligens.

32

jeg ha kjøpt de skoene til han.» «Det mener du ikke!» sa en gift latino-colombine. «Hvorfor ikke?» spurte jeg. «Ville ikke det vært litt rart?» innvendte hun. «Like rart som at Tom prøver dem», mente jeg. «Men han er jo homse!» utbrøt hun.

Før jeg kom til skosalongen, solgte jeg håndvesker, hatter og edelstener i et annet luksusvarehus på Manhattan. Jeg gjorde den iakttakelsen at menn er klart mer interessert i høyhælte sko enn i håndvesker. Veskene tolererer de, hatter kan de ikke fordra. Blir menn og kvinner fascinert av hjelpeløsheten som følger med høye hæler? Når likestillingen har ribbet mannen for all overlegenhet, søker kvinnen seg da til skobutikken og tar på seg sko som påkaller oppmerksomhet og støtte fra mannen?

I motsetning til en hattebrem som dekker ansiktet, og håndveska som skjuler hemmeligheter, samler høyhælte sko oppmerksomheten om kroppen, spesielt om beina og baken. Et antrekk som framhever en bestemt kroppsdel, er kjent for menn også. Overalt i verden blir militære uniformer fremdeles utformet slik at de trekker blikket til skuldrene og ikke til magen. På samme måte som kvinneleggene symboliserer det feminine, har mannsskuldrene fått ikonisk karakter og er blitt et symbol på det maskuline. Mannsskuldrene skal fortrinnsvis være bredere enn hoftene, og kvinnelegger er antatt å være hårløse, smekre, lange og uten knær.

Kroppen til en kvinne i høyhælte sko deler seg i to selvstendige soner, et korsett nede og en mer rørlig øvre del. Umberto Eco behandler fenomenet i essayet Lumbar Thought med utgangspunkt i stramme motejeans. Han beskriver hvordan løse jeans, dette mandige symbolet på likestilling og frihet, føles behagelig, mens tettsittende jeans former han som mann både utvendig og innvendig. Å gå, snu seg, sitte, skynde seg, tenke – alt er annerledes. Iført stramme jeans merker han at det er klærne som dikterer betingelsene for livet, og ikke omvendt. Eco sam33

menfatter erfaringen i to iakttakelser. For det første at det indre livet – i dette tilfellet artikkelskriving og intellektuell aktivitet – forsvinner i heterobevissthet og overflatisk selvbevissthet. Og for det andre at kvinnene bestandig har vært slavebundet av ytre skjønnhetsidealer. For å leve opp til femininitetskravene har de til alle tider vært klemt av trange motebluser, sko, korsetter og strømpebukser.

Eco har delvis rett. Den moteriktige kvinneskoen vil skape en illusjon om en ideell fotfasong. Idealet bygger på estetiske forhold, ikke ortopediske. Et vakkert og forlokkende fotblad er et smekkert lite kunstverk pyntet med muslingaktige og perleskinnende tånegler.

Den som lager sko, kan hjelpe kvinnen på tre måter. Først ved å gjøre skoene trange, for det andre ved å gjøre skotåa spiss, og for det tredje ved å gjøre skoene høyhælte. Den første egenskapen klemmer føttene inn på liten plass, den andre gjør dem strømlinjeformede, og den tredje gjør dem kortere ved å løfte opp hælen. Til sammen kan disse midlene trylle en naturlig fot om til en mer sexy liten fot, riktig nok ved å sette den naturlige fothelsa i fare. Det er ingen tilfeldighet at 80 prosent av pasientene hos en fotkirurg er kvinner.

I tillegg til at en moteriktig sko gjør foten mindre enn den er, skal den også være lett og spinkel. Og den må ha en stilmessig utforming som hindrer enhver fornuftig mann i å sette den på seg. Det blir antatt at høye hæler er en greie for kvinner, transvestitter og homser. Hvis en kvinne omvendt går i lavhælte sko, kan hun gi inntrykk av å være lesbe og endog ute av stand til å selge høyhælte sko, slik jeg en gang ble klassifisert i salongen.

34