ARMAGEDDON HALLELUJA! Om å se fram til verdens undergang. POSTAPOKALYPSE NÅ Hva gjør du når strømmen går for godt? DE LEVENDE DØDE Historien om Norge og de spedalske.
2014
DEN TREDJE SJIMPANSEN
SIDE
10
SISTE NYTT FRA VESTFRONTEN
SIDE
Diamond om den lille forskjellen som forandret alt.
Synnøve Veinan Hellerud følger 100 år gamle spor.
PÅ SPORET AV CIA
ATTER EN KONGE
Lena Sundström om hemmelige bortføringer i vår egen bakgård.
DET FARLIGE VESTLANDET
67
MANNEN FRA HAUGESUND
En barnefortelling om en norsk jødes skjebne.
22
SIDE
32
SIDE
SIDE
Øystein Morten puster helt nytt liv i Sigurd Jorsalfare.
62
SIDE
Historien om de spedalske er også historien om Norge.
42
2014
Spartacus Forlag AS 2014
T R Y KK: Specialtrykkeriet Viborg AS
REDAKTØRER: Anja Hauger Ratikainen
IS B N 9 78 - 8 2- 4 30 - 0 8 77- 9
& Eivind Løvdal Refsnes
S PAR TACU S F OR L AG AS
DESI GN & SATS: Cecilie Mohr, CMYK design;
PB. 6673 St. Olavs plas, 0129 Oslo
2 S PPunktum A R T A Cforlagstjenester US] Lukas[Lehner,
post (at) spartacus.no
FORSI DEI LLUSTRAS JON: Mats Mikkel Rummelhoff
www.spartacus.no
Vi tar forbehold om trykkfeil og prisendringer
I HØ S T F EIRER S PA RTAC U S S IN E F Ø R S TE 2 5 Å R S O M F O RL AG .
Da kan det kanskje virke underlig å la et Oslo i ruiner pryde jubileumsmagasinet. Men nei, forsiden uttrykker ikke nødvendigvis vårt syn på bokbransjens utvikling eller forlagets framtid. Den er snarere et vink til en dimensjon av eksistensielt alvor som preger mange av årets titler. I Den tredje sjimpansen peker Jared Diamond på den iboende destruktive kraften vi mennesker fikk med på kjøpet da vi klatret ned fra trærne og erobret verden. Antologien Isfritt gir en kraftig påminnelse om dette potensialet til å ødelegge for oss selv. Dag Hoel har møtt kristne som ser fram mot armageddon, mens ekteparet Kumano-Ensby tar skrittet fullt ut og leverer en praktisk håndbok for de av oss som måtte overleve apokalypsen. Rannfrid Thelle utforsker Babylons fall, Arne Vestbø løfter fram de norske jødenes skjebner under krigen, mens Synnøve Veinan Hellerud skildrer hvordan første verdenskrig ble undergangen for en hel generasjon europeiske menn. Og Francesca Borris innsiderapport fra Aleppo viser at for flere millioner syrere er apokalypsen allerede et faktum. Men heldigvis finnes det håp! Midt i det vonde spirer det gode. Danske Morten Brask viser at selv den dypeste sorg kan avle positive forandringer i livet. Samuel Massie forteller om sin forvandling fra livstrøtt skoletaper til trygg eventyrer. Bjørn Godøy skildrer hvordan Norge til slutt vant krigen mot lepraen som terroriserte oss på 1800-tallet. Og Bjørn Grindes innføring i hvordan bevisstheten vår fungerer, inspirerer til grep som kan gi et mye lysere syn på tilværelsen. Da kan man for eksempel foreta en sofareise til Paris sammen med Sven Egil Omdal. Om ikke dét gir deg tro på det gode ved livet, kan vi kanskje ikke hjelpe deg.
VAKKERT OM DET VONDESTE
Morten Brask om det å miste alt.
SIDE
18
FRA SKOLETAPER TIL EVENTYRER
Kjetil Østli intervjuer Samuel Massie. SIDE
5
God bokhøst! Spartakistene
[3
S PA R TAC U S ]
FERSK POCKET
M ATS- ERIC NIL SSO N
M ARKUS L IND HO L M
Ekte vare En guide til uforfalsket mat ISBN: 978-82-430-0651-5 Hft. 169,- | I salg
Evolusjon Naturens kulturhistorie ISBN: 978-82-430-0847-2 Hft. 169,- | I salg
TOR JØRGEN MEL I EN
TOR JØRGEN M ELIEN
TO R J Ø RG EN M EL IEN
F RANK RO SSAV IK
Våre hemmelige soldater
Våre hemmelige soldater
Våre hemmelige soldater
Del 1: Andre verdenskrig
Del 2: Den kalde krigen
Del 3: Globale og grenseløse
IS BN: 978-82-430-0897-7 Hft. 149,- | I salg
ISBN: 978-82-430-0899-1 Hft. 149,- | I salg
utfordringer
En god story En biografi om Kåre Valebrokk ISBN: 978-82-430-0835-9 Hft. 169,- | I salg
ISBN: 978-82-430-0900-4 Hft. 149,- | I salg
NIKLAS Z ETTERL ING &
ØYSTEIN M ORTEN
BERG SV EINN BIRG ISSO N
J ARED D IAM O ND
ANDER S FRANKSON
Jakten på Olav den hellige ISBN: 978-82-430-0839-7 Hft. 149,- | I salg
Den svarte vikingen ISBN: 978-82-430-0812-0 Hft. 169,- | I salg
Verden fram til i går. Hva vi kan lære av tradisjonelle samfunn ISBN: 978-82-430-0836-6 Hft. 169,- | I salg
Hitlers første nederlag Slaget om Moskva ISBN: 978-82-430-0840-3 Hft. 169,- | I salg
[4
S PA R TAC U S ]
Gutten som seilte sin egen sjø TEKST: KJETIL ØSTLI | FOTO: ØYVIND NÆSS
Som 16-åring var Samuel Massie likegyldig til det meste og mer under dyna enn på skolen. To år senere hadde han skrevet testamente og sto til rors på seilskuta Berserk med kurs for Sydpolen. Nå har han skrevet en bok som bør gi norsklæreren bakoversveis.
[5
S PA R TAC U S ]
Du ble kjent i Norge da skuta du hadde seilt, Berserk, var savnet i Antarktis. Da du møtte pressen, stotret du frem: «No vil eg hem å spille Playstation.» Hva skjedde? Dette var et kræsj mellom to verdener for meg. Jeg lå nedgravd i snø på vei mot sydpolen da jeg plutselig fikk beskjeden. Skipskameratene jeg hadde seilt med de siste seks månedene og kjempet gjennom 35 meter høye bølger sammen med, var forsvunnet. Det ble et race mot tiden, og søvn og mat ble nedprioritert de neste døgnene, og da jeg endelig ankom sivilisasjonen for første gang på tre måneder, sto det et svært pressekorps og ventet. Jeg tror nok ansiktsutrykket mitt sa mer enn ordene jeg kom med. Du skriver om oppvekst i Bergen, folkehøgskole i nord, horehus i Singapore, seiling med delfiner og haier i Stillehavet, dykking på Great BarrierReef, fest med vennlige kannibaler og møte med mektige Antarktis og Sydpolen. Hva slags bok er dette egentlig?
[6
Dette er en bok om en mislykket ungdom, i skolesystemets øyne, som føler at hans verdi som menneske utelukkende er basert på hvilke karakterer han får. Selvtilliten var borte etter 11 års skolegang, og jeg så på skolen som min største fiende. Uten at jeg visste det søkte moren min meg inn på en folkehøgskole i Nord-Norge med fokus på friluftsliv. Her fant jeg overraskende nok motivasjon og interesse for livet igjen. Forbedringen var så oppsiktsvekkende at eventyreren Jarle Andhøy invitererte meg med på seilas til verdens mest ugjestmilde strøk, Antarktis. Så boken handler om en sterk indre reise. Om min personlige utvikling, en drøm som oppstår og veien mot den, vennskap sterkere enn fjell, og ikke minst, sorg. Kort fortalt er det en historie om en lang reise: Jeg gikk fra å være en trøtt 16-åring som levde et meningsløst liv uten fremtidsplaner, til å bli en målbevisst 18-åring som står på jordens ytterkant, klar til å ofre livet mitt for det jeg tror på.
S PA R TAC U S ]
Du var 18 år da du mistet tre kamerater på seilasen til Antarktis. Ennå vet vi ikke sikkert hva som skjedde med Berserk. Hvordan preger det deg?
Du forteller om et liv som problemgutt, og en utrolig reise etterpå. Hva forsøker du å si? Og hvem håper du skal lese boka?
I tiden etter forliset tenkte jeg bare på dette. Hva hvis …? Hvordan var det mulig? Jarle og jeg var landlaget, det var vi som hadde den risikofylte oppgaven med å krysse mer enn 30 000 bresprekker. Båten skulle ligge trygt i havn, og våre tre skipskamerater skulle vente på oss. Ulykken preger meg fortsatt, og er en blitt en del av hvem jeg er. Før dette tenkte jeg lite på døden, og så livet som en uendelig lang landevei. Møtet med døden, det å miste noen man er glad i, gjør at man ser at livet er skjørt, og altfor kort til å ikke nyte hvert øyeblikk og gi 100 prosent for det man vil.
Kanskje at uansett hvor mislykket folk sier at du er, så er det opp til deg å finne ut om de har rett. Boken er for alle som noensinne har vært ungdom eller fortsatt er det. For dem som er interessert i hvordan en sterk gnist kan oppstå i det som fortoner seg som meningsløst.
Du er ordblind, du skulket mye, røyket hasj i ung alder og droppet ut av skolen. Og nå har du klart å skrive bok. Hva tror du de gamle lærerne dine kommer til å si? Vi får se når jeg sender boken i posten til norsklæreren som strøk meg og sa at jeg aldri kom til å få til noe som helst. Kanskje hun til og med kan gi meg en ny norskkarakter når hun har lest ferdig boken? Jeg velger å sitere hva vi sa ombord i «Tangeruddampen»: Alle kan! Jeg skulle ønske noen i skolen hadde tenkt det da jeg begynte å miste gnisten.
[7
1 av 4 ungdommer dropper ut av norsk skole. Hvorfor? De er lei. Interessen blir ikke ivaretatt, motivasjonen og mestringsfølelsen forsvinner. Jeg tror det har å gjøre med at skolesystemet ser eleven som statistikk i stedet for et individ med individuelle behov. For at jeg skal gidde å gjøre noe må jeg være interessert. Før kunne problembarn, og andre, ta seg et år til sjøs. Burde det vært et alternativ i dag? Definitivt. I dag lærer vi å leve mens vi sitter bak en pult. Jeg tror det er flere enn meg som trenger noen praktiske utfordringer. Folkehøgskolen og det å dra til sjøs var vendepunktet hvor fokuset på å lære om verden gjennom det læreren sa ble snudd til å lære om verden utfra meg selv. Denne boken handler om hvordan jeg fant min vei, og jeg håper den kan inspirere andre til å finne sin.
S PA R TAC U S ]
FRA BOKA
Jeg våkner brått av at Jarle vekker meg. Jeg ser meg rundt, det tar litt tid før jeg skjønner hvor jeg er. For bare 10 sekunder siden var jeg i Bergen, det var 17. mai, og det norske flagget vaiet mot den blå himmelen. Alle smilte, det var så fredfullt og trivelig, og alle feiret. Idet jeg blir vekket og ser meg rundt, får jeg en helt annen følelse. Når jeg ser mot horisonten, er det vanskelig å skille bakken fra himmelen, alt er hvitt. Jeg ligger på snø, det er tåke og en kulde langt kaldere enn de kaldeste vintrene i Bergen. Jeg begynner å skjønne hvor jeg er. Jeg kjenner fremdeles en skjærende trøtthet, både i øynene og i hodet, så jeg kan ikke ha sovet lenge, ett minutt, maks to. «Jeg må ha sovnet», sier jeg nervøst. «No shit, Sherlock», svarer Jarle, kapteinen, han jeg skulle gjenerobre sydpolpunktet med 100 år etter Roald Amundsen. Jarle svarer med et fraværende blikk, jeg kan se at han har tankene andre steder, han som vanligvis er så til stede. Jeg begynner å skille drøm fra virkelighet. Jeg er langt fra Bergen, jeg har ikke vært hjemme på over syv måneder. Jeg er på ekspedisjon, og for bare et par dager siden fikk vi verdens verste beskjed. Båten «Berserk» har aktivert nødpeilersignalet sitt om bord. Med andre ord, Gisle som fungerende kap-
tein mens Jarle og jeg er på land, har trykket på NØDknappen og ropt desperat etter hjelp. Slik en sjømann bare gjør når noe er alvorlig galt, slik Gisle, stolt som han er, kun har gjort om det er siste utvei ... Skuten jeg har seilt de siste syv månedene, der jeg har fått et nytt hjem og nye vennskap, er i fare, med mine tre skipskamerater om bord.
Jeg blir fort dratt tilbake til marerittet, for Jarle har stivfrossen bart, mørke ringer under øynene og frostskader i fjeset. «Au!» Jeg ser ned på venstrehånden, den er blå og forfrossen og minner mer om noe dødt enn noe levende. Jeg ligger fremdeles på bakken. Hvorfor? Jeg må ha falt av firehjulingen min da jeg sovnet, og hånden har glidd ut av votten. Vi hadde brukt såkalte ATV-er (all terrain vehicle) for å nå polpunktet. Jeg prøver å bevege fingrene, godt, det er bevegelse i dem. Jeg kaver meg opp på beina og drar på meg votten.
SA MU E L MA SSI E ( f. 1 9 9 2 ) forlot et liv som skoletaper i Bergen og dro med Jarle
Andhøy på den skjebnesvangre ekspedisjonen til Antarktis. Skuta «Berserk» forsvant 22. februar 2011, og året etter returnerte de for om mulig å finne spor etter sine kamerater. Massie har medvirket i TV-seriene Sjøsprøyt på NRK, Berserk og Tangeruddampen på TVNorge.
[8
S PA R TAC U S ]
«Har ikke tid til å sove nå», sier Jarle med et lite smil. Selv om det bare er et lite smil, så er det liksom noe nytt, et pust av noe normalt. Vekk fra stress og angst, racet mot klokken og denne drømmen som på sekunder hadde blitt til mareritt. Men jeg blir fort dratt tilbake til marerittet idet jeg ser Jarle på ATV-en sin, han har pelslue, stivfrossen bart, store ringer under øynene og store merker i fjeset, pigmentflekker fra frostskadene etter de siste dagenes race. «Hvor lenge tror du vi har kjørt?» spør han da jeg setter meg oppå firehjulingen og gjør meg klar til å fortsette.
Alt av blod, svette og tårer som jeg hadde delt med dem, så skulle de liksom være borte nå? «Vi er vel på femte dagen, vi er nok fremme i løpet av de neste 24 timene, antar jeg», svarer jeg uten at vi orker å sjekke klokken eller GPS-en denne gangen. I fem døgn har vi kjørt dag inn dag ut for å rekke tilbake til kysten. Begge er utmattet. Det er et kappløp mot tiden – og med lite tid blir det lite spising og enda mindre soving. Vi har tatt oss tid til å stoppe to ganger for å få i oss litt mat og søvn, vel, det minuttet jeg nå har sovet på bakken, det var det vi til sammen hadde sovet. Jeg snur meg mot Jarle, vi ser på hverandre, men ingen sier noe. Vi tenker på det samme, hva har skjedd med gutta? Hvordan kan nødpeileren ha gått av syv nautiske mil fra den sikre ankerplassen i en storm de visste var på vei? Det er noe som ikke stemmer, tenker jeg og starter kjøretøyet, nikker til Jarle og fortsetter ferden. Jeg kjører bak, kapteinen 20 meter foran, vi kjører i et landskap som minner mer om månen enn om jordkloden. Solen lyser sterkt på himmelen, det kunne ha vært en fin dag. De siste syv månedene fyker gjennom hodet mitt. Alt jeg har opplevd, alle opplevelsene jeg har hatt med gutta om bord i skuten. Jeg mønstret om bord i Australia som 17-åring. Mannskapet tok meg imot med
åpne armer. Vi har seilt innom stillehavsøyene og vært på eventyr, vi har kjempet oss til verdens sydligste og mest øde punkt sammen, i en seilbåt. Blod, svette og tårer har jeg delt med dem, og så skulle de liksom være borte? Aldri se dem igjen? Jeg ser opp på himmelen og ser de første dyrene på lenge, to svarte fugler som kunne vært kråker, dødens kråker, kanskje? Her er jeg, 18 år gamle Samuel Massie, midt i Antarktis, jeg nådde målet mitt, jeg nådde Antarktis. Det føles liksom så lenge siden jeg satt som 16-åring i Bergen, uten noe mål og mening i livet, der jeg følte at skolegang var det verste som kunne skje en ungdom – og en god fest det beste. Jeg hadde opplevd Bergen og tenkte at jeg hadde opplevd livet. Det føles så fjernt. Som om jeg var en annen person. Lite visste jeg hvor mye mer det var i livet, på både godt og vondt. Hvordan hadde denne motivasjonsløse ungdommen, familiens problem, plutselig havnet her, som en målrettet polfarer?
S AMUEL MA SSIE: Hold Fast! I SB N: 978-82-430-0884-7
Innb. 349,- | Oktober
O MSLAG SDESIG N : Øystein Vidnes
[9
S PA R TAC U S ]
Siste nytt fra vestfronten FOTO: SYNNØVE VEINAN HELLERUD
Nordmenn er ikke spesielt opptatt av første verdenskrig. Men i Europa huskes den fortsatt som the great war, la grande guerre, de groote oorlog. Historikeren Synnøve Veinan Hellerud har reist fra nord til sør langs frontlinjen der en hel generasjon europeiske menn gikk til grunne. I Siste nytt fra Vestfronten skildrer hun krigshendelsene, og hennes fysiske nærhet til slagmarken gjør krigen levende, taktil og redselsfull.
[1 1
S PA R TAC U S ]
FRA BOKA E T ARR G JENNOM E U R OPA
Fra 1914 til 1918 var vestfronten et blødende sår som tappet Europa for unge menn. Et sytti-åtti mil langt belte av skyttergraver på hver side av et sønderskutt ingenmannsland strakte seg gjennom Europa, fra Nordsjøkysten gjennom Belgia, Nord-Frankrike og Elsass-Lothringen til det nøytrale Sveits. Millioner ble drept, lemlestet eller traumatisert her. Mange forsvant og ble aldri funnet igjen. Fortsatt ligger vestfronten der som et arr gjennom Europa. Langs den gamle frontlinja lever folk med historien tett innpå seg. I 2007 skulle det bygges en ny vei i Sundgau, i det som nå heter Alsace og tilhører Frankrike. Gravemaskinene avdekket noe som viste seg å være et digert underjordisk system av tunneler og tilfluktsrom. Arkeologer kunne straks fastslå at dette måtte være Kilianstollen-anlegget, som man kjente fra omtale og tegninger i de tyske militære arkivene. Det hadde ligget begravd siden 1918. Midt på dagen, 18. mars 1918, begynte det franske artilleriet å bombardere de tyske stillingene i Sundgau, i det som da het Elsass og tilhørte Tyskland. Mange soldater søkte tilflukt i Kilianstollen-anlegget, rett bak andre forsvarslinje. Det besto av en 120 meter lang, smal tunnel, en rekke små tilfluktsrom og 16 utganger, godt beskyttet under et 4–6 meter tykt dekke av jord. Kilianstollen ble regnet som bombesikkert. I teorien skulle det være plass til 500 soldater der inne, hvis de virkelig presset seg sammen. Soldatene fra 6. kompani av det 94. tyske infanteriregimentet satt bleke i den trange tunnelen og lyttet til drønnene fra kanonene i det fjerne, hvinene fra granatene i lufta og smellene fra de nære eksplosjonene. Iblant ristet hele tunnelen når tunge prosjektiler traff bakken over dem. Lufta var stinn av utpust, damp fra fuktige klær, svette og angst. Og etter halvannen time skjedde det de fryktet mest av alt.
De franske kanonene fikk inn tre fulltreffere. Tak og vegger raste sammen, og 34 mann ble levende begravd under mange kubikkmeter stein og jord. Samme kveld, da bombardementet omsider hadde avtatt, prøvde de overlevende soldatene å redde kameratene sine, men alle de klarte å grave fram var døde. Til slutt ga de opp å grave mer, og Kilianstollen ble forlatt og glemt. Da anlegget omsider, etter lange forundersøkelser, ble gravd ut i 2011, fant arkeologene levningene av 21 mennesker. I arkivet hadde man en
Lufta var stinn av utpust, damp fra fuktige klær, svette og angst. Og etter halvannen time skjedde det de fryktet mest av alt. liste med navn over de soldatene som var savnet etter at tunnelen raste sammen i 1918, og nå begynte arbeidet med å finne ut hvem som var hvem. Navnebrikker, uniformsdetaljer og personlige gjenstander gjorde det mulig gjennom et møysommelig arbeid å identifisere atten av dem med sikkerhet. Fredag 19. juli 2013, nesten 95 år etter at de døde, fikk soldatene fra Kilianstollen omsider en høytidelig begravelse på den tyske krigskirkegården i Illfurth, Alsace. Rundt 150 personer var til stede, deriblant lokale journalister som kunne rapportere siste nytt fra vestfronten. I Norge er første verdenskrig langt på vei glemt. Her i landet er begrepet «krigen» ensbetydende med andre verdenskrig, som vi gjerne tror begynte 9. april 1940. Men i mange andre land i Europa huskes fortsatt krigen fra 1914 til 1918 som den store krigen, the great war, la grande guerre, de groote oorlog. Første verdenskrig blir kalt Europas urkatastrofe og er et av de virkelig store vannskillene i europeisk historie. Den forandret europakartet dramatisk, gjorde ende på det tyske keiserriket, det
SY N N ØVE VE I N A N H E LLE R U D (f. 1969) er historiker, lærer og forfatter. Hun bor i Oslo og underviser på Holtet videregående skole. Tidligere har hun blant annet skrevet lærebøker i historie for ungdomstrinnet og boken Håkon den gode for voksne.
[1 2
S PA R TAC U S ]
russiske tsarriket, det østerriksk-ungarske keiserriket og det osmanske riket. I tillegg tok den livet av minst 10–15 millioner mennesker og ga enda flere mennesker varige mén. Krigen førte også til grunnleggende endringer innad i de enkelte landene, økonomisk, politisk og kulturelt. Krigen i 1914–18 bidro sterkt til å forme hele det 20. århundre, og etterdønningene slår fortsatt mot oss. Den førte til framveksten av fascismen og nazismen og dermed en ny verdenskrig. Både kommunistenes maktovertakelse i Russland og USAs rolle som supermakt vokste ut av første verdenskrig, og la grunnlaget for den kalde krigen. Første verdenskrig endret forholdet mellom stormakter og kolonier og var begynnelsen på slutten for den europeiske imperialismen. I Australia, New Zealand og Canada skapte krigen nasjonal oppvåkning, og i Midtøsten bidro den til å fremme arabisk nasjonalisme. Britene ga uklare og motstridende løfter om selvstendighet til både jøder og arabere, som de så brøt etter krigen. Slik har også Israel-Palestina-konflikten røtter i første verdenskrig. Krigen endret folks tankesett på mange måter. Mange sluttet å tro at ny teknologi nødvendigvis ville bringe verden framover. Flere mennesker aksepterte at staten kunne blande seg inn i økonomien og livet generelt, de godtok rasjonering, inn-
[1 3
tektskatt, brennevinsforbud og verneplikt. Religionens stilling ble svekket etter at begge sider hadde bedt Gud om seier. Troen på at europe-
Alle forestillinger om ærefulle felttog ble gjort til skamme. Dette var en stinkende, gjørmete, skitten krig, der de feige og de modige døde side om side, ofte på fornedrende vis. erne var mer siviliserte enn andre folk ble også vanskelig å opprettholde etter alt barbariet krigen førte med seg. Kjønnsrollene ble utfordret ved at kvinner fikk vise at de dugde på en rekke områder som tidligere hadde vært forbeholdt menn. Selve bildet av krigen forandret seg også. Alle forestillinger om ærefulle felttog ble gjort til skamme. Dette var en stinkende, gjørmete, skitten krig, der de feige og de modige døde side om side, ofte på fornedrende vis. Første verdenskrig handlet om mye mer enn skyttergravene på vestfronten. Den ble også utkjempet i andre former og på andre fronter, i Øst-Europa, i Alpene, i Afrika, i Midtøsten og på verdenshavene. Men det er skyttergravskrigen
S PA R TAC U S ]
folk flest forbinder med første verdenskrig. Den er kjent gjennom utallige kulturuttrykk, romaner, dikt, malerier, filmer og TV-serier. Bildet av skyttergravene, piggtråden og soldatene med gassmasker og bajonetter står sterkt i det kollektive minnet om krigen.
Det var nesten så jeg innbilte meg at jeg hadde vært der selv, i skyttergravene, under trommeilden, i ingenmannsland, på lasarettet. For meg begynte interessen for første verdenskrig med Erich Maria Remarques roman Intet nytt fra vestfronten. Den traff meg med et smell, som en glovarm granatsplint. Det var nesten så jeg innbilte meg at jeg hadde vært der selv, i skyttergravene, under trommeilden, i ingenmannsland, på lasarettet. Som om jeg selv hadde sett mennesker leve uten underkjeve, uten ansikt, eller humpende på splintrede beinstumper fordi begge føttene var sprengt bort. Som om jeg selv hadde passert stabler med nye, tomme likkister på vei mot fronten i visshet om at de var beregnet på meg og mine kamerater. Siden ble jeg fengslet av stadig nye historier om hvordan den store krigen grep dypt inn i menneskers liv. Det er millioner av dem. De unge ansiktene på de klare svart-hvitt fotografiene er så nære og likevel så fjerne. Ingen av dem lever lenger, likevel kan vi komme nært innpå dem gjennom alt de skrev; brev, dagbøker, vittighetsblader, romaner og dikt. De forteller om en annen verden, en verden med hestetransport og brevduer, med skarpe skiller mellom offiserer og menige, mellom kvinner og menn. En verden der framtidstro og høye idealer kræsjlandet i et meningsløst industrielt blodbad.
Krigen var et så enormt, katastrofalt feilgrep at verden burde ha lært noe av det. Og jeg er så optimistisk (noen vil vel si naiv) at jeg fortsatt, hundre år etter, tror at det er mulig å lære noe av det. Det er noe av grunnen til at jeg ville skrive denne boka. Jeg var også nysgjerrig på å se hvilke spor krigen hadde satt i dette området der så mye lidelse utspilte seg for hundre år siden. Selv om jeg hadde få forestillinger om hva jeg kunne se og oppleve der, hadde jeg lyst til å besøke stedene som hadde dukket opp igjen og igjen i historiene jeg hadde lest. Lag på lag med mening hadde lagt seg på en del stedsnavn, slik at jeg knapt kunne uttale dem uten å grøsse litt; Verdun, Somme, Passchendaele. Det finnes detaljerte reisehåndbøker om vestfronten. Dette er ikke en slik bok. Det er heller ikke en oversiktlig framstilling om første verdenskrig fra først til sist. Denne boka er en fortelling om min reise langs vestfronten fra nord til sør, og om de historiske hendelsene som gjorde at jeg valgte å reise akkurat dit. Den handler også om hvordan første verdenskrig fortsatt er til stede langs den gamle frontlinja og om hvordan historien om den blir fortalt og brukt i dag.
S YNNØVE V EINAN H E LLE R U D : Siste nytt fra vestfronten. En reise i sporene etter første verdenskrig I S BN: 978-82-430-0645-4
Innb. 369,- | Oktober | O MSLAG SDESIG N: Asbjørn Jensen
[1 4
S PA R TAC U S ]
«Har du nummeret
til FN?»
Reporteren Francesca Borri har gjentatte ganger åpnet verdens øyne for krigens grusomheter og har vunnet priser for sine bøker fra Balkan og Midtøsten. Men ingenting overgår det hun har opplevd i Syria. I krigen er hennes hjerteskjærende vitnesbyrd fra en av vår tids største humanitære katastrofer.
Borri søker tilflukt i en ambulanse under luftangrep mot Aleppo, Syria. [1 5
S PA R TAC U S ]
FRA BOKA
Jeg lurte på hvor de var blitt av, innbyggerne i Aleppo. Ifølge siste folketelling er de over to millioner, 2 132 000, og to tredeler av dem skal visstnok ha blitt igjen i disse gatene, med sine ruinhauger og snikskyttere. Men leiegårdene med de sønderskutte fasadene står tomme, og i de halvt utbombede leilighetene står en lampe og vaier, et forheng blafrer i vinden, som fossiler fra et hverdagsliv. Til og med katten som ligger sammenkrøllet på en stol, ser ut til å sove, men den er død. Idet jeg reiser meg opp igjen, er jeg i en mørk gang, foran meg ser jeg trinn, en bratt trapp. Og der er de endelig, Aleppos innbyggere. Noen titalls skygger stimler nysgjerrig rundt meg, streifer meg lett: Jeg er den første fremmede de har møtt på to måneder. En lighter lyser opp gangen. Nitten barn står på linje langs veggen, tett i tett, og stirrer taust på meg. Urørlige. De kikker skrekkslagne på meg, så forstår jeg: Det er hjelmen, de tror jeg er en av Assads soldater. De står på rekke langs veg-
gen og likner fanger som venter på henrettelsen. Leiligheten til Umm Bashar, tjueåtte, ble truffet en gang i begynnelsen av august. Han heter egentlig Umm Mahmoud, men Bashar, den førstefødte, havnet under en sementblokk, med genserermet farget rødt i alt støvet. Det var ikke annet å gjøre enn å løpe sin vei, for bombardementene kommer som regel to og to – andre runde er for dem som kommer til unnsetning. Det er trettisju mennesker her inne. Foruten barna, som alle er mellom ett og ni år gamle, er det fem menn og tretten kvinner. De har ikke annet enn klærne de gikk og sto i da de flyktet. De har ikke råd til å leie en leilighet, og de har heller ikke 50 dollar til en bil som kan kjøre dem til den tyrkiske grensen. Og dermed vaker de rundt her, med en campingprimus i hjørnet, men uten verken vann, gass eller strøm. Nå og da våger Omar, tjueni år og drosjesjåfør, seg ut på jakt etter mat. En snikskytter venter på den andre siden av gata.
FR A N C E SC A BOR R I (f. 1980) er en prisvinnende reporter, og hennes artikler blir oversatt til mange språk. Bak seg har hun studier i internasjonale relasjoner, og hun har jobbet aktivt med menneskerettigheter. Hun begynte å skrive da hun forsto at makthaverne ble mer opprørte over hva hun skrev som journalist enn hva hun gjorde som jurist. Tidligere har hun skrevet to bøker om konfliktene på Balkan og i Midtøsten.
[1 6
S PA R TAC U S ]
Det var slik Omars bror, Shadi, tjuesju år og mekaniker, ble drept. «Jeg glemmer aldri hvordan jeg måtte lete gjennom grønnsakene. Sukkeret, risen, alt det han hadde kjøpt. Vi vasket blodet av potetene og kokte dem åkke som.» Ute eller inne, i realiteten er det ikke lenger noen forskjell her i Aleppo. Hele byen hamres meter for meter av fly, helikoptre og tanks: Bomber og tankskyts eksploderer med få sekunders mellomrom. Og tusener har søkt tilflukt under bakken. «Brødet deles ut på kirkegården. Bare blant de døde kan du være sikker på ikke å bli en skyteskive,» sier Omar. Men sannheten er den at det ikke finnes tilflukt noe sted. Etter at Assad slapp løs flyvåpenet sitt, er overlevelse bare et spørsmål om flaks. «Høyhusene i utkanten beskytter mot bombekasterne. Du oppholder deg i første eller andre etasje, for som regel raser bare de øverste etasjene sammen. Men hvis bygningen rammes av et flytokt, blir du liggende under flere tonn betong. I et lavere hus, derimot,» sier han og sikter til de typiske, vakre bygårdene i Aleppo, med gårdsrom i midten, sitrontrær og klatrende jasminer, «i et lavere hus faller det ikke så mye bygningsmasse over deg, hvis du da ikke blir rammet av flyene direkte. Kanskje drar noen deg ut. Men også med bombekasterne er du veldig utsatt.» Sannheten er at det eneste sikre, i Aleppo, er å dra sin vei. Men nok en gang er det vår tur. Antiluftskytset, et maskingevær, hoster brått opp tre skudd. Og på et blunk – tiden det tar å se på hverandre – begynner et av Assads jagerfly å sirkle over hodene våre, de svarte konturene dukker opp bak gitteret på et pustehull, forsvinner og vender tilbake igjen, taper høyde, stiger igjen, mens nitten barn skriker fortvilet. Dette er de grusomste minuttene. For sinnet er fremdeles klart, og mens piloten velger ut sitt mål, mens det kanskje er din tur nå, kan du ikke gjøre annet enn å holde rundt deg selv, pres-
se skuldrene mot en fuktig vegg, stirre i gulvet og se det passere revy, alt det du har gjort halvveis her i livet, alt du har utsatt, mens du ser deg rundt, nå som det kanskje er din tur. (…) Aisha, ni år, rekker meg et visittkort. Det er adressen til butikken rett over oss, den med adgangen til trappa. Tariq al-Bab, sier hun, vi er i Tariq al-Bab. «Skriv at de skal komme og hente oss. Ikke skriv uvesentligheter.» Så får hun øye på telefonen min og sier: «Har du nummeret til FN?»
«I krigen er en modig bok, den er krigen luktet, sett, skildret med blikket til en reporter fra Puglia. ... Bare skriften og fortellingen synes å kunne redde Syria.» ROBERTO SAVIANO, FORFATTER AV GOMORRA
FR A NCESCA B ORRI : I krigen. Et vitnesbyrd fra Syria I SB N: 978-82-430-0915-8
Innb. 329,- | Oktober OVERSETTELSE: Kristin Gjerpe & Astrid Nordang O MSLAG SDESIG N : Cecilie Mohr
[1 7
S PA R TAC U S ]
Om å miste alt TEKST: GYLDENDALS BOGKLUBB, DANMARK | FOTO: THOMAS BUSK
En jente og en gutt er inspirert av personlige hendelser i Morten Brasks eget liv. Her forteller han om nødvendigheten av å skrive sin roman, om kjærligheten og sorgen over å miste sine barn. Og om hvordan tap kan føre til større livsintensitet. Din roman bygger på virkelige hendelser? Vil du fortelle litt om bakgrunnen for å skrive En jente og en gutt? Det er riktig at romanen er inspirert av hendelser i mitt eget liv, og disse hendelsene har jeg i flere år visst at jeg en dag var nødt til å behandle i litterær form. Jeg levde den gang i et meget intenst parforhold som jeg trodde skulle vare for alltid, men som langsomt ble mer og mer komplisert og destruktivt. Og forholdet førte til en graviditet som vi trodde kunne bli en redning for oss. Men ingenting endte som vi trodde. KJÆRLIG HETSROM A N
Romanen handler i stor grad om kjærlighet. Kjærlighet mellom en jente og en gutt, og kjærligheten til deres barn: en jente og en gutt. Og den handler om å miste. Miste sine forestillinger og illusjoner, miste kjærligheten, og miste det mest dyrebare som finnes. Boka handler også om hva som skjer når livet sporer av, når man senker sine barns kiste i jorden, om hva det gjør med et menneske å gjennomleve et slikt mareritt. Og den forvandlingen av livet det fører med seg, som også rommer noe svært positivt, en slags «gjenfødelse» av en selv. Romanen er en sterkt bevegende leseopplevelse. Var den vanskelig å skrive? Det er uten sammenligning den vanskeligste skriveprosess jeg noensinne har vært gjennom. Jeg har skrevet om boken syv ganger, endret form og fokus og hele tiden skåret ned og ned, kuttet og kuttet til jeg syntes at den var ferdig, at den var nøyaktig som den skulle være. Å skrive den har vært som å åpne opp et gammelt sår for å trenge inn til følelsene slik de var den gang det skjedde, for kun på den måten kunne jeg skrive noe som
[1 8
var sant og ekte. Det gjorde vanvittig vondt, men det har også vært en fantastisk reise for meg. Hva har det du har opplevd betydd for det livet du lever i dag? I dag deler jeg livet mitt inn i før og etter begravelsen. Jeg endret alt etter at det skjedde, måten å leve på, bo på, parforhold, jobb, interesser, venner, livsfilosofi. Jeg innså at jeg måtte endre meg og det jeg kunne endre i livet mitt for å leve mer ekte og i overensstemmelse med meg selv. Det er jo det de fleste av oss opplever når vi mister mennesker som står oss svært nær. Det lyder banalt, men er ikke desto mindre sant: at overfor døden er mye av det man bekymrer seg for og bruker tid på likegyldig. I dag lever jeg på en helt annen måte. Prioriterer beinhardt det som er det riktige for meg. De få ekte relasjonene. De få viktige tingene. Og å skrive. Hvilken opplevelse vil du gjerne gi videre til leseren med En jente og en gutt? Jeg har strebet etter å skrive en roman som får leseren til å føle hvordan det var og kanskje til og med forstå hva som skjer i et menneske når man gjennomlever noe slikt. Jeg har også forsøkt å få leseren til å merke alt det andre som knyttet seg til mitt liv den gang og nå: kjærligheten, illusjonene som brast, frykten og tapet og sorgen Og det oppløftende – etterpå – at tilværelsens voldsomme forandring kan føre til en større livsintensitet. Jeg håper leseren vil sitte igjen med en følelse av å ha fått et innblikk i hva det vil si å miste sine barn, men at de også kan føle håp fordi man kan reise seg igjen etterpå. At man kan få et liv som er bedre enn før.
S PA R TAC U S ]
«Det er uten sammenligning den vanskeligste skriveprosess jeg noensinne har vært gjennom. Det gjorde vanvittig vondt, men det har også vært en fantastisk reise for meg.»
FRA BOKA
Det er noe glassaktig over ansiktet hennes. Hun har nesten ikke sovet i natt. Hver gang hun døste av, våknet hun med et rykk i bena. Hun drømte at hun blødde. Hver gang måtte hun skru på lyset og forsikre seg om at det ikke hadde skjedd. Kan du ikke holde meg i hånden, spør hun. Hånden hennes føles liten og kald, neglene er bleke. Når sluttet hun å lakkere dem. Det er ikke noe galt, hvisker jeg. Jeg er så redd for det.
De ligger der i en vibrerende interferens, i hver sin sirkel. To små fostre. Selvfølgelig er det ikke det. Nei. Du ville ha visst det hvis det hadde skjedd noe. Tror du det. Ja. Men hva om det har skjedd noe. Det har det ikke. Ville du bli lei deg hvis det hadde skjedd noe. Ja, selvfølgelig ville jeg det. Hvorfor tror du at jeg ikke ville bli lei meg av det. Jeg er bare redd for det. Det er en dum tanke. Og du mener virkelig at du ville blitt lei deg. Ja. Jeg kremter. Ja, sier jeg en gang til. Sykepleieren henter oss en halvtime senere. Hun tar oss med ned gangen med tegninger og fotografier og inn i et rom hvor det står en undersøkelsesbenk og skanningsutstyr. Bare legg deg ned på benken og trekk blusen opp over magen, sier hun.
Jeg har vært så nervøs, sier Maya. Har du hatt noen blødninger eller smerter, spør sykepleieren. Nei. Da er nok alt i orden. Men jeg er hele tiden redd for at det skjer. Det skjønner jeg godt. Og som legen fortalte dere, så er det dessverre ikke uvanlig at bare det ene blir sittende. Men det at du ikke har hatt blødninger, er et veldig godt tegn. Sykepleieren tar en tube med gjennomsiktig gelé og smører den ut over magen hennes. Jeg setter meg på en stol ved siden av benken. Jeg er tørr i munnen. Sykepleieren fører skanningsapparatet over den geléglinsende magen. På skjermen flimrer et svart-grønt mønster. Nei, de er der begge to. De ligger så fint så. Åh, sier Maya. Kan dere se dem, spør sykepleieren. Stemmen hennes er dempet. Først ser jeg bare kaotisk lys og mørke. Så kommer de frem på skjermen. De ligger der i en vibrerende interferens, i hver sin sirkel. To små fostre. Sykepleieren peker på hodene deres, på bevegelsene som er armene deres.
Jeg har lyst til å bli sittende for alltid og se på dem, til å sitte her for evig og alltid og lytte til lyden av hjerteslag. Og dette her, sier hun, det er hjertene deres. Maya stirrer på skjermen. Vil dere høre hjertene deres, spør sykepleieren. Hun trykker på en knapp, og i høyttaleren til
MOR T E N BR A SK (f. 1970) er en dansk forfatter som debuterte i 2007 og har
siden det skrevet flere romaner og fagbøker. Hans bøker er oversatt til en rekke språk og han har mottatt flere internasjonale priser. En jente og en gutt er første bok som er oversatt til norsk.
[2 0
S PA R TAC U S ]
apparatet hører vi de lyse, fuglelette hjerteslagene. Hun flytter apparatet fra den ene til den andre tvillingen. Er det virkelig hjertene deres, hvisker Maya. Ja, hør så fort de slår. Jeg hører hjerteslagene i stillheten som vokser inni meg. Jeg sitter uten å bevege meg på stolen, uten åndedrett, uten tanker. Er det ikke fantastisk, hvisker sykepleieren. Det er helt fantastisk, sier Maya. Hun gråter. Krampebevegelsene i armene, de små bena som sparker i magen. Jeg har lyst til å bli sittende for alltid og se på dem, til å sitte her for evig og alltid og lytte til lyden av hjerteslag. Jeg har selv begynt å gråte. Våre to barns hjerteslag.
«Sterkt og usentimentalt om å miste alt. En jente og en gutt er en tragisk og hjerteskjærende fortelling, skildret med en slags klinisk nøkternhet og saklig observasjon som står i sterk kontrast til det emosjonelle bulder og brak den avdekker. Det er som å bevege seg på tynn is over et nattsvart tjern i uvisse om det bærer eller brister. Men det bærer. … Den danske, og veletablerte forfatteren Morten Brask, som ikke legger skjul på at det er egne opplevelser som ligger til grunn for historien, klarer å få sorg og smerte til å fremstå usentimentalt og begripelig.»
«En stor og talentfull forfatter som på sjeldent vis forener en uforglemmelig historie med et vakkert og sanselig språk. Hvis man ikke berøres dypt av denne romanen, må man ha et hjerte av sten.» LITTERATURSIDEN.DK
«Skrøpeligheten, følsomheten, det klare språket og evnen til å balansere på den rette siden av det sentimentale, gjør dette til en liten perle» ALT FOR DAMERNE
LARS HELGE NILSEN, BERGENS TIDENDE
M ORTEN B RASK: En jente og en gutt I SB N: 978-82-430-0908-0 Innb. 299,- | I salg | OVE R SE T T E LSE : Erik Ringen O MSLAG SDESIG N : Stoltzedesign/Punktum forlagstjenester
[2 1
S PA R TAC U S ]
[2 2
S PA R TAC U S ]
Øverst på nazistene liste Arne Vestbø har tidligere skrevet en kritikerrost biografi om Moritz Rabinowitz. Nå forteller han den viktige historien på nytt, for yngre lesere. Moritz Rabinowitz kom til Norge fra Polen som 14-åring i 1901. Etter noen år åpnet han klesbutikk i Haugesund, og med moderne forretningsmetoder og dristige markedsføringsideer slo han seg opp som en av byens rikeste menn. Etter hvert som situasjonen i Europa ble verre for jødene, bønnfalt han i personlige telegrammer statsmenn som Roosevelt og Chamberlain om å gjøre noe før det var for sent. Da tyskerne invaderte Norge, var Rabinowitz en av de første de var ute etter. Han klarte først å holde seg skjult, men til slutt ble han funnet og tatt til fange i desember 1940. Han ble deportert til Tyskland og døde i konsentrasjonsleir i februar 1942. Etter krigen var det ingen i Haugesund som snakket om Rabinowitz. Arne Vestbø begynte å lete i gamle aviser, bøker og brev og bestemte seg for å skrive en bok om ham. Det ble til en sterk og engasjerende biografi, som fikk en svært god mottakelse. Nå har Vestbø skrevet historien helt på nytt, for en helt annen generasjon. Øverst på nazistenes liste er en levende fortelling om en helt spesiell mann, og samtidig en viktig historie om de norske jødenes skjebne under krigen. Passer for barn fra ca 10 år.
[2 3
S PA R TAC U S ]
FRA BOKA
Grytidlig om morgenen den 9. april ringte Rabinowitz hjem til sjåføren Lars Engelsen. «Det er sjefen. Du må hente meg med en gang. Tyskerne kommer!» ropte stemmen i telefonen. Allerede dagen før hadde Rabinowitz gitt beskjed om at Engelsen måtte ha klar ekstra kanner med bensin i bilen. «Ja, sjef! Jeg kommer med en gang!» Da han kom fram, var Rabinowitz klar med flere kofferter. «Se her», sa Rabinowitz da han satte seg inn, og viste fram en pistol under jakken. «Denne skal du ha. Nazistene vil ta meg fordi jeg har skrevet så mye om Hitler. Og de hater meg fordi jeg er jøde. Du må være klar til å bruke denne hvis noen kjenner meg igjen.» Engelsen ble veldig redd. Først nå skjønte han at det var i ferd med å bli krig i Norge. Han la pistolen under bilsetet. «Kjør meg ned til butikken! Jeg må hente en del ting før vi drar videre.» Etter noen få minutter kom Rabinowitz med flere ting fra kontoret, blant annet en stor bunke med ark. Han møtte flere ansatte som var på vei til jobb, og de la merke til at sjefen var likblek i ansiktet. Rabinowitz svarte ikke da de sa god morgen til ham. Han var uvanlig stille. Bilen med løvemerket kjørte ut av Haugesund og innover i landet i morgentimene av den første krigsdagen i Norge. Noen nordmenn kjente dem igjen, men det var viktig at så få som mulig visste hvor Rabinowitz dro. Det var i hvert fall ingen tyskere som så dem, for de var ikke kommet til Haugesund ennå. Folk i sildabyen gikk på skole og jobb som vanlig den 9. april, men alle skjønte raskt at dette ikke var en vanlig tirsdag. Utpå formiddagen stengte de fleste kontorer, skoler og butikker, og mange haugesundere begynte å dra fra byen. De var redde for hva som kom til å skje når tyskerne kom. Men da folk la seg den kvelden, var det fremdeles få tegn til at det var blitt krig i
landet. Nazistene hadde gått i land i både Egersund, Stavanger og Bergen, men ikke i Haugesund. Den 10. april skjedde det. Da kom en gruppe tyske sol- dater med en båt de hadde tatt i Stavanger. Nordmennene gav dem ikke motstand, og det tyske naziflagget ble heist utenfor rådhuset i Haugesund. Nazistene bestemte over byen. Men det var egentlig fredelig sammenlignet med andre steder i Norge, der det var kamper mellom tyske og norske soldater. Uten å spørre noen om lov begynte nazistene å bruke deler av fabrikken til Rabinowitz som kontor. Gestapo, nazistenes politi, spurte etter Rabinowitz. Sjefen het Heinrich Stockhaus. Hvor var jøden? De ansatte sa de ikke visste hvor han var. Det stemte for de fleste, selv om noen må ha visst om fluktplanen hans.
A R N E VE ST BØ (1978) er cand.philol. i medievitenskap fra Universitetet i Oslo og MA i Holocaust studies fra Royal Holloway, University of London. Vestbø jobber i Kulturrådet, bor i Oslo, men kommer opprinnelig fra Haugesund.
ARNE V ESTB Ø: Øverst på nazistenes liste ISB N: 978-82-430-0865-6 ILLUSTRA SJONE R & OMSLAGSD E SI GN : Anette Mehl Landmark
Innb. 299,- | I salg
[2 4
S PA R TAC U S ]
Bringsværds mytebibliotek Trollmannen Merlin er en opplagt rollemodell for både Gandalf, professor Humlesnurr og Obi Wan Kenobi. Han er også den femte, og siste, mytiske skikkelsen som får plass i Tor Åge Bringsværds merkverdige minibibliotek. « I denne bokserien vil jeg forsøke å presentere et bredt spekter av fargerike skikkelser som gjerne kan stå med det ene beinet i det vi med en mild overdrivelse kaller ”virkeligheten”, men som kanskje først og fremst hører hjemme i mytens, legendens og eventyrets verden. Derfor har jeg valgt å kalle bøkene mytiske biografier. Jeg ønsker rett og slett å sile alt tilgjengelig stoff om den skikkelsen jeg velger ut, og så prøve å gi en samlet fremstilling – kort og populær og personlig i formen, men likevel på et tilfredsstillende faglig nivå. Mytiske biografier er et con amore-prosjekt. Det er en gammel drøm dette, å få lov til å velge fritt fra all verdens myter og eventyr. Og at jeg nevner dem sammen, er ganske naturlig. Myter er primært religiøse fortellinger, men der hvor de kommer seg løs og mister ankerfestet til det rituelle, forvandles de snart til eventyrlige historier og driver som store, fargerike luftskip over fantasiens himmel. Og det er nettopp slike jeg alltid har likt å holde utkikk etter! »
TO R ÅG E BRING SVÆ RD
Merlin ISBN: 978-82-430-0880-9 Innb. 249,- | I salg
Tor Åge Bringsværd
T OR ÅGE BR I N GSVÆR D (f.1939) er en av våre mest folkekjære forfattere og har vunnet en rekke priser for sine romaner, skuespill, novellesamlinger, barnebøker og tegneserier.
[2 5
S PA R TAC U S ]
ÅRETS REISEBØKER Det var i Hellas de tidligste europeiske kulturene ble etablert. Denne guiden tar oss med til de sentrale historiske og mytologiske stedene som man fremdeles finner enestående spor av. Her oppsto filosofi, politikk og kunst som skulle prege vår kultur for all ettertid. Aage Hauken har tidligere skrevet kulturhistoriske guider til Roma, Napoli og Tyrkia, og hans rike innsikt i de gamle greske kulturene inspirerer til å pakke kofferten også denne gang.
AAG E HAUKEN Hellas fra sør til nord En reise i gammel og ny tid ISBN: 978-82-430-0754-3
Hft. med klaffer 299,- | I salg
NÅ S OM EB O K!
K NUT HOEM
SVEN EGIL OMDA L
V EG ARD BYE & DAG HO EL
Berlin. En veiviser
Paris. En veiviser
Dette er Cuba-alt annet er løgn!
ISBN: 978-82-430-0917-2
ISBN: 978-82-430-0804-5
ISBN: 978-82-430-0881-6
Ebok 149,- | I salg
Hft. med klaffer 299,- | I salg
Hft. med klaffer 229,-
[2 6
S PA R TAC U S ]
Hvorfor lese enda en turguide til Paris? FOTO: KUBA LUCHTAJ (CC / FLICKR)
Fordi det er Sven Egil Omdal som skriver den.
[2 7
S PA R TAC U S ]
Den fabelaktige Omdal p책 Montmartre
[2 8
S PA R TAC U S ]
Få steder vekker romantiske, kulturelle og historiske assosiasjoner som Paris. En by som veldig mange har et forhold til, på godt og vondt. Hvem har vel ikke trålet gatelangs i fortvilelse over køer og latterlige priser til de største severdighetene, mens man egentlig var ute etter et autentisk øyeblikk på en fortauscafé? Under Sven Egil Omdals kyndige reiseledelse vandrer vi en ettermiddag i den monumentale kirkegården Père Lachaise, tilbringer en grytidlig morgen på Montmarte med fordums malere, og drikker vår Pernod i Les Halles ved midnatt. Dette er en Paris-guide for både førstereis og tilbakevendende turister. Den er spekket med anekdoter og byhistorie, og en lang rekke av byens små hemmeligheter deles med oss underveis. Den er skrevet for å kunne brukes, og er oppdelt i områder med konkrete forslag til utflukter. Sven Egil Omdal har lenge vært en av våre fremste journalister, med en penn som bare har blitt sprekere med årene. Hans kloke og skarpe kommentarer har gitt ham ry som en av våre viktigste samfunnsobservatører, samt tusenvis av følgere i sosiale medier. Når han nå har skrevet bok om byen i sitt hjerte, er det altså all grunn til å glede seg!
[2 9
S PA R TAC U S ]
SVE N E GI L OMDA L , (f. 1953) er preget av en langvarig kjærlighet til Paris.
Innimellom de mange turene dit har han vært journalist i Adresseavisen og Vårt Land og nyhetsredaktør, kulturredaktør og multimedieredaktør i Stavanger Aftenblad. Hans ukentlige Fripenn-spalte er blant de mest leste og siterte i norsk presse. De siste årene har han bodd i Brussel. Omdal ble i 2009 tildelt Riksmålsforbundets fremste utmerkelse, Gullpennen.
[3 0
S PA R TAC U S ]
FRA BOKA
PÅ JAKT ETTER DE N VA R I GE FE ST L ATINERKVA RTERE T
Alle snille amerikanere kommer til Paris når de dør, skrev Oscar Wilde. Ernest Hemingway var en av mange som ikke orket å vente. Kanskje var han også usikker på om han kvalifiserte til en slik henrykkelse. I Frelsesarmeens dødsannonser står det at den henfarne er «forfremmet til herligheten», et uttrykk som ganske presist beskriver lyset i amerikanernes øyne når de tumler opp fra metroen og plutselig befinner seg midt i Latinerkvarteret. Borgerne av den nye verden blir emosjonelt overveldet over hvor flott det er i den gamle.
Heng med når en nordmann går i sporene til en engelskmann som går i hælene på en amerikaner i Paris.
15 år deretter oppdaget jeg at den ruten Palin stakk ut, hovedsakelig etter Hemingways løse og spredte angivelser i En varig fest, antakelig er den best tenkelige introduksjonen til venstre bredd. Jeg snørte derfor mine aller mest komfortable bysko og la ut på samme vandring. Heng med når en nordmann går i sporene til en engelskmann som går i hælene på en amerikaner i Paris. Jeg har lagt inn noen avstikkere, slik at distansen nok nærmer seg en god norsk mil. Det er langt for den som går langsomt – og noe annet er meningsløst på denne ruten. Jeg har derfor delt den i etapper, hver av dem nok til minst en halv dags opplevelser, før vi ender på det stedet hvor Papa Hemingway ble så grepet av et stykke poesi at han begeistret reiste seg, antakelig med et glass i hånden, og ropte at han skulle sannelig lære seg norsk, damn it!
I åpningsscenen til Midnight in Paris lar Woody Allen kameraet beføle byen forsiktig og respektfullt, med all lidenskap i tømme, lik en mann som gjør seg kjent med kroppen til en kvinne som ligger noen divisjoner over hans nivå. «Se for deg denne byen i 20-årene», sier Owen Wilson i åpningsreplikken, «Paris i 20-årene, i regn. Kunstnerne og forfatterne.» Én av forfatterne som for snart 100 år siden søkte til de billige husleiene og den enda billigere vinen i Paris, var Ernest Hemingway. Byen har merker etter ham så mange steder. Barer hvor han drakk, kafeer hvor han både skrev og drakk. Hus han befridde fra tyskerne i 1944, eller i det minste påsto at han befridde, hus hvor han bodde. Da den britiske komikeren og profesjonelle reisende Michael Palin 70 år senere skulle lage en byvandring, valgte han å gå i sporene til Hemingway. Han beskrev påfunnet som «en engelskmann i hælene på en amerikaner i Paris».
S V EN EG IL OMDAL : Paris. En veiviser I SB N: 978-82-430-0804-5
Hft. med klaffer 299,- | I salg O MSLAG SDESIG N : Øystein Vidnes
[3 1
S PA R TAC U S ]
Korsfareren
I Jakten på Olav den hellige kombinerte han rettsmedisinske undersøkelser med skjønnlitterær dramaturgi for å komme nærmere sagakongen. «Bedre kan det ikke gjøres», kvitterte Sindre Hovdenakk i VG. Nå gjør Øystein Morten likevel et forsøk, idet han kaster seg over Sigurd Jorsalfare.
FRA BOKA
Jeg var på vei til vang i Valdres for å holde et foredrag på biblioteket der. Bibliotekaren fryktet det ikke ville komme noen. To dager tidligere hadde en afrikansk asylsøker drept tre personer på en buss oppe på fjellet mellom Årdal og Vang. Ti år tidligere hadde en bussjåfør fra Vang blitt drept av en asylsøker på den samme bussruten. Asylmottaket i Vang lå rett ved biblioteket. «Stemningen er trykket,» sa bibliotekaren i telefonen. «Asylsøkerne pleier å være her, men nå kommer de ikke, og nesten ingen andre heller, de tror vel asylsøkerne er her, og vet ikke helt hvordan de skal forholde seg til dem.» Det så mørkt ut for foredraget mitt. Det var basert på den forrige boken min og hadde samme tittel: «Jakten på Olav den hellige».
Biblioteket i Vang hadde gitt det en annen tittel i sin forhåndsreklame: «Olav den hellige. Sin tids bin Laden?» Bibliotekaren forklarte at de fikk ekstra bevilgninger fra fylkeskommunen om de arrangerte debatt. Derfor passet den tittelen så bra. «Er det ok for deg?» Jeg hadde ikke nektet, var bare glad for de oppdragene jeg kunne få. Jeg kjørte alene i bil oppover Valdres denne mørke høstkvelden. Alt virket så tungt og dystert. Der bussene stoppet, var det satt ut fakler, de brant i mørket og pekte mot det tragiske som hadde hendt på fjellet; en buss ble stående i skumringen, en mann fra Sudan hadde stukket ned sjåføren med kniv, så de to eneste passasjerene; en 53 år gammel hjelpe-
[3 2
S PA R TAC U S ]
[3 2
S PA R TAC U S ]
Sigurd Jorsalfares skalle? Kraniet som nå er undersøkt ligger i Jorsalfares krypt på Akershus festning. Til venstre: Per Holcks rekonstruksjon av skallens eier.
pleier fra Gøteborg og en 19 år gammel jente fra Årdal. Etterpå vandret han frem og tilbake som en skygge bak fuktige vinduer. Biler stoppet, noen gikk ut, de trodde det hadde vært en trafikkulykke, kom seg inn i bussen og så en av de døde. Afrikaneren hadde satt seg. En kvinne snudde seg mot ham, spurte hvordan han hadde det. Han løftet den blodige kniven til svar. De kom seg ut igjen. Som i en scene fra en skrekkfilm. Jeg var på vei til biblioteket for å fortelle om en konge som levde for 1000 år siden, om hans grusomheter, om volden og terroren, som kanskje minnet om Osama bin Laden. «Servering av kaffe og småkaker. Vel møtt!» Jeg forventet ingen. Det kom 14. Jeg fortalte om funnet av Olav den helliges skinneben, om hans herjinger i England, den grusomme volden, hans terrorregime i Norge, Stiklestad og hvordan mytene om den hellige kongen var blitt laget i hundreårene etter 1030, og hvorfor disse neppe hadde mye å gjøre med den historiske sannheten om Olav Haraldsson. Mens jeg snakket tok en mørkhudet mann plass helt bakerst i lokalet. Olav og bin Laden? Begge er de martyrer;
krigere som ofret seg for troen. Begge mente samfunnet skulle styres av en streng religiøs lov; Olav innførte kristenretten, Osama kjempet for sharia-lovene. Begge bygget opp en hær med enorme private rikdommer. Osama var blitt rik gjennom forretningsvirksomhet, Olav gjennom utpressing og plyndringer i England og på kontinentet. Var Olav den hellige ond? Det ble mye diskusjon om dette. Det ble sagt at han tilhørte en helt annen kultur, at krig og vold var det vanlige den gangen, det fantes ingen stat, intet politi; Olav kunne ikke dømmes med vår tids idealer. Men hva med bin Laden, kom ikke også han fra en helt annen kultur, med andre idealer og forutsetninger? Skulle vi frikjenne ham av den grunn? Kan vold og ondskap forklares med kultur? Spørsmålet hang i luften. Jeg skuet utover den lille forsamlingen og møtte blikket til den enslige mørkhudede bakerst i lokalet. Det føltes så sterkt å møte blikket hans akkurat da. Sekundet etterpå skjønte jeg hvorfor. Jeg hadde koblet ham til vold og ondskap på grunn av hudfargen. Jeg skammet meg. Og ingen kunne gi svar på spørsmålet.
[3 3
S PA R TAC U S ]
[3 3
S PA R TAC U S ]
FRA BOKA
Jeg fortalte videre om mitt arbeid med Sigurd Jorsalfare. At jeg hadde funnet nye opplysninger om ferden hans til Jerusalem på begynnelsen av 1100-tallet. At jeg skrev en helt ny historie, også om denne kongen. Jeg fortalte at vi hadde tatt ut hodeskallen hans fra Akershus festning. En omtrent 50 år gammel dame rakk opp hånden. Etterpå ble jeg fortalt at hun het Elisabeth, kom fra Tyskland og var katolikk. «Hva er vitsen?» spurte hun, litt gebrokkent. «Hvorfor kan ikke disse kongene, som har blitt gravlagt av den katolske kirken, få ligge i fred? Hvorfor skal vi lage nye historier om dem nå, 1000 år etterpå?» Jeg bet meg i leppa, ble stående og tenke. Kvinnen så spørrende på meg. Hun tok ordet igjen: «Jeg mener, hva er det du vil med det du skriver? Hva er budskapet ditt?» «Jeg har fundert mye på det,» sa jeg. «Om jeg har noe viktig å fortelle, eller om arbeidet mitt er meningsløst. Kan kunnskap om Olav den hellige og Sigurd Jorsalfare forandre livene våre i dag?» Ingen svarte. Jeg helte vann i glasset og tok en stor slurk. «På en måte lever begge fremdeles,» fortsatte jeg. «Bevisstheten om disse kongene er en del av kulturen vår. Når jeg taster inn Sigurd Jorsalfare i Google, hva dukker opp da?» Taushet. «Anders Behring Breivik,» svarte jeg. «Bildet hans slår imot meg som en forbannelse. Sigurd Jorsalfare var navnet Breivik brukte på Internett, hans alias. Og dersom han ble regent i Norge, skulle han ta navnet Sigurd Jorsalfare II. Den tradisjonelle historien om kongen som reiste til Jerusalem og sloss mot muslimene, er som skreddersydd for hans fortellinger og teorier.» Jeg så utover de 15 lyttende og spurte: «Og hvem var det som skrev den tradisjonelle historien om Sigurd Jorsalfare?»
«Snorre?» kom det nølende fra salen. «Ja. Islendingen Snorre Sturlusson. I kongesagaene. For Snorre var det naturlig at Sigurd på begynnelsen av 1100-tallet ville reise til Jerusalem og slåss mot hedningene. Men hva slags verden er det den norske kongen møter langs kystene av Europa og i Midtøsten? Snorre er nær taus om dette. Alt sentreres rundt de norske heltenes ærerike slag, der de slakter ned mengder av fremmede. Fremmede som deles i to: hedninger og blåmenn, der sistnevnte er mørkhudete afrikanere.» «Jeg vil skrive en helt ny historie om Sigurd Jorsalfare,» sa jeg. «Men er det nødvendig å ta opp skjelettet hans for å få det til?» var det en som spurte. «Kanskje ikke,» svarte jeg. «Men i dag er det utrolig hva man kan finne ut gjennom å granske levningene av en person. Og på hodeskallen til Sigurd Jorsalfare er det spor etter en skade som kanskje kan gi oss et helt nytt syn på livet hans.» «Hva slags skade da?» spurte en av tilhørerne. «En hjerneskade,» svarte jeg.
«Jeg tror faktisk jeg skal klare å skrive en historie om Sigurd Jorsalfare som er langt sannere enn dette,» sa jeg. Jeg kikket mot den tyske kvinnen. Hun smilte. En mann rakk hånden i været. «Har du fått med deg at borgermesteren i Sidon, den byen i dagens Libanon som Sigurd Jorsalfare skal ha erobret, har gått ut og sagt at kong Harald bør be om unnskyldning for det som skjedde den gangen?» «Nei,» svarte jeg. «Er det sant?» «Ja, jeg leste om det i en avis. Det kunne vært spennende å se hva kongen ville svare på noe slikt,» sa mannen. «Først bør vi kanskje prøve å finne ut hva som
ØYST E I N MOR T E N (f. 1973) er religionshistoriker og forfatter. Han har
tidligere vært distriktskonservator i Vest-Telemark. For bøkene Stavkyrkja i Eidsborg, ein biografi (2008) , Magnus den gode (2011) og Jakten på Olav den hellige (2013) har han fått svært gode kritikker.
[3 4
S PA R TAC U S ]
egentlig skjedde under Sigurds ferd til Jerusalem, Sidon og Konstantinopel i 1111,» sa jeg.
SAGT OM J AK T E N PÅ OLAV DE N HE LLIGE :
« Fremragende dokumentarbok, glitrende historiefortelling. »
(…)
SÆLVI WÆRHAUG, VG, ÅRETS BESTE BØKER 2013
På Holcks kontor på Rikshospitalet tok vi hodeskallen ut av esken. Jeg gransket den og grep meg selv i å riste på hodet mens jeg holdt kraniet mellom hendene; kanskje tilhørte det kongen som reiste på jerusalemsferd på begynnelsen av 1100-tallet. Holck ringte sykehusavdelingen. «Ja, Holck her, du, jeg skulle fått tatt røntgen og CT av denne hodeskallen, er det mulig at vi kan snike oss inn med en gang?»
«Glimrende historiefortelling! Det er imponerende hvordan religionshistorikeren og forfatteren Øystein Morten ved hjelp av enkle litterære grep kan gjøre historien om Olav den hellige levende og engasjerende igjen. (…) Bedre kan det vanskelig gjøres.» SINDRE HOVDENAKK, VG
« Drivende godt fortalt. » OLE KALLELID, STAVANGER AFTENBLAD
Holck pakket ut skallen og plasserte den i apparatet. På skjermen stod det: Pasient. Sigurd Jorsalfare. Med skallen tilbake i esken, plassert under Holcks høyre arm, gikk vi over en innebygget bro, over til selve sykehuset og bort til røntgenavdelingen. Holck pakket ut skallen og plasserte den i apparatet. På skjermen stod det: Pasient. Sigurd Jorsalfare. Det ble tatt bilder fra flere vinkler før vi tok Sigurd med oss videre. På avdelingen for CT-undersøkelser lå to pasienter i hver sin seng, med fraværende blikk og ansikter preget av smerte. Til slutt ble det vår tur. Holck gikk inn i det innerste rommet og la skallen på benken der pasienten skulle ligge. Trommelen startet; lag på lag ble skannet. Et fantastisk skarpt bilde dukket opp på en skjerm; vi kunne snu og vende det i alle retninger. Og vi zoomet oss innover, til hver minste krik og krok av skallens indre. Som om vi dykket nedover i et mysterium.
Ø Y STEIN MORTEN : Jakten på Sigurd Jorsalfare I SB N: 978-82-430-0844-1
Innb. 369,- | Oktober
O MSLAG SDESIG N : Cecilie Mohr
[3 5
S PA R TAC U S ]
Oppdagelsen av Babylon Etter å ha ligget sunket i jorda i over 2000 år ble restene av Babylon gravd fram av arkeologer for omtrent hundre år siden. Nå gir Rannfrid Thelle oss fortellingene om av historiens mest sagnomsuste byer. Babylon har en helt særegen plass i vår kultur, på tross av sin plass i den fjerne fortida. Byen er særlig kjent gjennom uttrykk som «Babelsk forvirring» og «det babylonske fangenskap» og har helt fra sivilisasjonens vugge vært forbundet med imponerende murer og luksuriøse hager. Men kort etter sin blomstringstid ble denne oldtidens metropolis begravd og glemt. Isteden overtok Babylons renommé som en overflodens og ondskapens by, formet av Bibelens forestillinger. Hvorfor fortsetter Babylon å fascinere helt inn i vår tid? Er det tanken om overdådighet, ondskap og forfall som er så besnærende? Kanskje det «virkelige» Babylon ikke passer inn med disse pirrende forestillingene? For å svare på disse spørsmålene tas leseren med på en oppdagelsesferd gjennom kildene til de mange forestillingene om Babylon gjennom tidene, fra Bibelens og andre antikke tekster til ruinene arkeologene gravde fram for 100 år siden.
R A N N FR I D T H E LLE ( f. 1966) underviser i bibelkunnskap ved Wichita State
University i Kansas, USA og har tidligere arbeidet ved Universitetet i Oslo. Hun har særlig jobbet med Det gamle testamente og har reist mye i Midtøsten, inkludert Irak.
RANNF RID THELLE : Oppdagelsen av Babylon I SB N: 978-82-430-0833-5
Innb. 369,- | Oktober
O MSLAG SDESIG N : Cecilie Mohr
[3 6
S PA R TAC U S ]
Illustrasjon fra The Bedford Hours, ca. 1423
[3 7
S PA R TAC U S ]
[3 8
S PA R TAC U S ]
Spillet om Norge Krigsårene fra 1807 til 1814 inneholder noen av de mest dramatiske begivenhetene i både dansk og norsk historie. Historikerne Morten Ottosen og Rasmus Glenthøj gir den første samlede fremstillingen av Napoleonskrigene sett fra et felles dansk-norsk perspektiv. De viser også drakampen om Norges videre skjebne, etter danskenes sviende nederlag.
Kronprins Frederik avventer en engelsk parlamentærs ankomst, 2. april 1801. Maleri av C.A. Lorentzen, 1802. I løpet av de første fjorten årene av 1800-tallet symtes alle verdens ulykker å skylle inn over Danmark-Norge og den dansk-norske kongen. Det begynte på Københavns red 2. april 1801. Foto: Kit Weiss. Det Nationalhistoriske museum på Fredriksborg slot.
[3 9
S PA R TAC U S ]
FRA BOKA
FR IHET OG UNDER T R YK K E LSE FR ED I NORDEN?
Frederik 6. hadde tapt, og Karl Johan hadde vunnet. 16. januar utstedte den danske kongen offisielle proklamasjoner som løste nordmennene fra deres troskapsed til kongen, og oppfordret dem til å akseptere det nye regimet. Dermed burde krigen og den århundrelange kampen om Norge være slutt, men det var det bokstavelig talt ingen som fortalte nordmennene. Riktignok sto det 25. januar med krigstyper i den norske avisen Tiden: «Fred, fred i Norden.» Konkret hva freden i Kiel betydde for Norge og den oldenborgske statsdannelsen, sto det imidlertid ingenting om. Dette skyldtes til dels at stattholderen, Christian Frederik, ikke kjente til fredsavtalens nøyaktige innhold. Frederik 6. hadde i første omgang unnlatt å sende Christian Frederik de artiklene i fredsavtalen som dreide seg om avståelsen av Norge. Heller ikke dokumentet som løste nordmennene fra sin ed til kongen, ble umiddelbart sendt til Christian Frederik. Fra dansk side var dette et bevisst forsøk på å forpurre Christian Frederiks planer, men til tross for tronfølgerens angivelige raseri over dette ga det ham likevel et spillerom hvor han kunne lodde stemningen i det norske folk og forberede politikken han skulle føre videre. Den danske tronfølgeren forsøkte å berolige den krigstrette befolkningen og kjøpe seg tid. Ryktene om hva fredsbetingelsene inneholdt, spredte seg imidlertid raskt, og en måned senere ble de offisielt bekjentgjort. Selv om mange i Norge hadde forutsett atskillelsen, kom det offisielle budskapet likevel som et sjokk for de fleste. Nordmennene bestred ikke Frederik 6.s rett til å avstå Norge, men derimot hans rett til å gi landet til den svenske kongen. Denne holdningen gjorde seg i enda større grad gjeldende for tronfølgerens del i slutten av januar 1814, kort etter at han hadde mottatt beskjeden om freden i Kiel. Til sin fetter kongen skrev Christian Frederik at kongen helt klart hadde rett til å løse
nordmennene fra sin troskapsed, men ikke til å frata slekten arveretten til Norge, samtidig som Christian Frederik under henvisning til folkeviljen protesterte på den norske nasjonens vegne mot å bli avstått til Sverige. Han gjorde det klart at han ikke bare så det som sin plikt, men også som sitt kall å bli på sin post i Norge for å forhindre borgerkrig og anarki, og for å støtte nordmennene som et fritt folk i deres
Christian Frederik hadde dermed gjort seg til opprørsleder. Hans umiddelbare mål var å skape et selvstendig norsk kongerike med seg selv som eneveldig monark. kamp mot undertrykkelse. Prinsen bønnfalt kongen om foreløpig ikke å se på Norge som en svensk provins, men i stedet sende korn, krutt og kuler, slik at nordmennene kunne sette seg til motverge mot Sverige. Christian Frederiks politikk var ikke bare et plutselig innfall. Han hadde allerede før freden i Kiel forberedt seg på at et norsk opprør i tilfelle en eventuell dansk avståelse av Norge kunne bli nødvendig, og var klar over at det kunne få store personlige konsekvenser for ham. Allerede i november 1813 hadde tronfølgeren utformet et «overdragelsesbrev», hvor han overlot all sin danske eiendom til sønnen, den senere Frederik 7. Denne linjen fulgte han opp da han 22. februar 1814 ba kongen om å være formynder for den mindreårige prins Frederik og å sikre at prinsen arvet Christian Frederiks eiendommer i Danmark, ettersom tronfølgeren selv regnet det som tvilsomt at han selv noensinne ville få muligheten til å vende tilbake. Dette ønsket innvilget Frederik 6. Christian Frederik hadde dermed gjort seg til opprørsleder. Hans umiddelbare mål var å skape et selvstendig norsk kongerike med seg selv som eneveldig monark.
MOR T E N N OR D H AGE N OT T OS EN ( f.1981) og R A S M U S G L EN THØ J (f.1977) er historikere tilknyttet Universitetet i Oslo og Syddansk Universitet. Glenthøj er prosjektleder for Fondet for dansknorsk Samarbejdes 1814-program og sitter både i Folketingets og Stortingets utvalg til forberedelsene av 1814-jubileet.
[4 0
S PA R TAC U S ]
1814 var det moderne Norges fødsel. Norge ble selvstendig med en av Europas mest liberale grunnlover, og både selvstendigheten og grunnloven fikk leve videre selv om Norge mot slutten av året ble forent med Sverige i en løs union. Politisk sett gjorde dette Norge til en av Napoleonskrigenes vinnere, men ”mirakelåret” 1814 ble født av et nederlag. For Danmark ble freden i Kiel ”tapet av Norge”, som det heter I dansk historie. Dette gjorde ikke bare Frederik 6. til en av Napoleonskrigenes største territorielle tapere i hele Europa, men er også det største økonomiske og befolkningsmessige tap for den danske stat noensinne.
Krigsårene frem mot 1814 inneholder noen av de mest dramatiske begivenhetene i både dansk og norsk historie. I denne boken får vi for første gang en samlet fremstilling av krigsårene mellom 1807 og 1814 fra et felles dansk-norsk perspektiv. Verket er derfor et sentralt bidrag i markeringen av 200- årsjubileet for grunnloven og den dansk-norske skilsmissen. Forfatterne forteller om krigsbegivenhetene både til lands og til sjøs, hvordan de ble opplevd blant ulike samfunnslag fra elitene i København, Christiania og Kiel, til husmenn i Østerdalen, bønder på Lolland-Falster og småhandelsfolk i Slesvig-Holstein.
«Det er historieskrivning av høyeste karat. En sann lesefryd for den historisk interesserte!» FYNS AMTS AVIS
«Det kan ikke sies nok positivt om forfatternes perspektivrike gjennomgang av de dramatiske årene opp til 1814» BERLINGSKE TIDENE
«Viktig oppgjør med en rekke utbredte forestillinger i denne glimrende boken om tapet av Norge.» KRISTELIGT DAGBLAD
«En dansk og en norsk historiker forteller i et flytende språk den interessante historien om dengang riksforbundet mellom Danmark og Norge tok slutt. Flott illustrert og samtidig en fremragende opptakt til forståelse av senere begivenheter» HELSINGØR DAGBLAD
«Denne viktige historien fortelles spennende og detaljert i en flott innpakning» EKSTRA BLADET
RASMUS G LENTHØJ og M ORTEN NORDHAGE N OT T OSE N : 1814. Krig. Nederlag.Frihet. I SB N: 978-82-430-0813-7
Innb. 449,- | I salg
O MSLAG SDESIG N : Lene Nørgaard, Propel [4 1
S PA R TAC U S ]
Fortidens skygger AV BJØRN GODØY | FOTO: ANDERS BEER WILSE/NORSK FOLKEMUSEUM
Et av Anders Beer Wilses fotografier fra den norske landsbygda viser en gammel kvinne på vei fra Hjørundfjorden på Sunnmøre til hospitalet i Ålesund. Hun ligger innpakket i skjerf og pledd på dekket av fjordbåten. Mannen hennes står lent over henne med bekymret mine. Året er 1910.
[4 3
S PA R TAC U S ]
Bildet var en del av familiemytologien da jeg vokste opp. Det gamle ekteparet, Ingeborg og Ola Hustad, er fjerne slektninger, og jeg hadde stor glede av å studere Wilses fantastiske bilde av dem, Siste reis – den syke på vei til hospitalet. Interessen bunnet dessverre i overfladisk begeistring over at slekten min inneholdet noe tilnærmelsesvist berømt noe. Bildet er en av klassikerne i norsk fotohistorie. Lidelsen og sorgen som bildet formidler brød jeg meg mindre om. I dag gjør synet av Ingeborg og Ola på det åpne dekket større inntrykk. Den gamle kvinnen minner om en skjør fugleunge der hun ligger. Likevel må hun tåle vær og vind på vei til sykehuset. Hvilke liv våre forfedre måtte utholde! Etter å ha skrevet Ti tusen skygger skjønner jeg samtidig at bildet forteller om mer enn slit og smerte. Ingeborg blir transportert noenlunde trygt og komfortabelt på en dampbåt. Dessuten er hun er på vei til hospitalet i Ålesund. Til forskjell fra sine besteforeldre har hun et visst håp om at legevitenskapen kan komme henne til unnsetning.
Historie handler ikke bare om det som har vært før oss. Historie handler først og fremst om det som har fulgt etter noe. Spedalskheten i Norge blir fullstendig ubegripelig om vi vurderer den ut fra vår tilværelse i dag. Knapt noe er fjernere fra selfies og likes og forventninger om at livet skal være fylt av lykke og selvrealisering enn den grusomme skjebnen som ventet ofrene for denne sykdommen. Jeg snakker om glede og opplevelser slik bestemora mi snakket om sorg og nederlag. I jobbintervjuer blir vi beordret til å si fem positive ting om oss selv. Menneskene som ble født i Norge frem til krigen hadde hatt dårlige odds i dagens arbeidsmarked. Jeg kjenner fortsatt på barndommens irritasjon over å høre gamle folk messe at «livet er en kamp». Verden var trygg og vennlig, kjøleskapet alltid fullt. Livet var en fest. Hvorfor insisterte de på det motsatte? Det jeg oppfattet som virkelighetsfjernt gnål bunnet i brutale erfaringer. Død, lidelse og savn rammet inn nordmenns tilværelse frem til midten av 1900-tallet. De hadde mat, men fryktet sulten.
Den globale utbredelsen av spedalskhet i 1891. Kartet viser med all tydelighet hvor hardt Norge var rammet sammenlignet med resten av Europa. (George Thin/Wellcome Library,London).
[4 4
S PA R TAC U S ]
«Godøy viser nettopp den kombinasjonen av faglig grundighet og litterær teft som kjennetegner en ypperlig populær vitenskapelig formidler. … Skildringen er så levende at man formelig kjenner lukten av puss og forråtnelse. Jeg kommer uansett ikke til å glemme bildene av ofrene for Guds mest grusomme påfunn mot menneskeheten som Godøy har plantet i meg med sitt innlevende språk. » IVO DE FIGUEIREDO, MORGENBLADET
På sine eldre medpasienter så spedalske barn hva de kanskje kom til å bli. (Antatt fotograf: Lyder Borth/Nasjonalbiblioteket, ) [4 5
S PA R TAC U S ]
Hundretusener brøt opp og reiste til Amerika. Fatal sykdom kunne ramme som lyn fra klar himmel. Fremdeles kan hverdagen sprekke i eksistensiell tragedie, men de færreste av oss opplever dette. Sykdom som utgjør en trussel mot livet har for lengst blitt gjemt bak sterile vegger på sykehus og institusjoner. I gatene, på skolene og i kontorlandskapene ser vi knapt syke eller funksjonshemmede lenger. Det vesle jeg har opplevd av sykdom har begrenset seg til intense stikk av frykt, før antibiotika eller et annet vidundermiddel har gjenopprettet normaltilstanden. Når vi likevel opplever naturens nådeløse krefter, er det som om tilværelsen blir definert på nytt. Ingenting renser hodet som fysisk smerte, eller opplevelsen av at våre nærmeste lider. Hverdagens støy og bullshit forsvinner som dugg i sommersol. Vi står igjen med sjeldne opplevelser av å ha erfart noe ekte og uforfalsket. For Ingeborg og Ola var sykdom en forventet del av det å være menneske. I løpet av livet så de nok av folk som stavret seg rundt med godt synlige plager, og minnet dem om hvor ille det kunne gå. Antakeligvis hørte de om dem som ble rammet verst av alle – de fem spedalske som fantes i Hjørundfjord prestegjeld i siste halvdel av 1800-tallet. Uansett hvor vondt Ingeborg hadde det på dampbåten til Ålesund, visste hun at det kunne vært verre. Dette prosjektet begynte på best tenkelige måte, med overraskelse. I likhet med svært mange ante jeg ikke at spedalskhet var en utbredt sykdom på Vestlandet på 1800-tallet. De historiske, religiøse og menneskelige dimensjonene gjorde den spedalske epidemien til et fristende tema for en bok. Forventningene ble innfridd. De medisinske konsekvensene av sykdommen er nærmest ubegripelige. Samtidig er den et historisk, religiøs og kulturelt fenomen av svimlende dimensjoner. Fremdeles er spedalsk et av de mest potente adjektivene vi har i språket. Opprinnelig hadde jeg tenkt å skrive om ofrene
for sykdommen. Etter hvert som jeg pløyde gjennom kildematerialet viste det seg å være vanskelig. De fleste spedalske omtales kort i legenes tekster, og fremstår som knapt annet enn biologiske hjem for leprabasillen. Prosjektet ble reddet av en ny overraskelse – over hvor fascinerende det var å følge legenes anstrengelser for å komme til bunns i gåtene som omga spedalskheten i Norge. Innsatsen deres for å forstå sykdommen er spennende vitenskapshistorie. Iveren deres etter å forstå hvorfor den herjet særlig blant vestlendinger er uimotståelig kulturhistorie. Jeg er en av dem som har stusset over at kystkultur har så liten plass i vårt nasjonale selvbilde. Etter å ha studert legenes debatt om spedalskheten på 1800-tallet er jeg mindre forundret. Samtidig forklarer debatten i det århundret hvorfor sykdommen så aktivt ble fortrengt fra vårt felles minne. I en tid da samfunnet utviklet seg med stormskritt, så få et poeng ved å dvele ved fortidens skyggesider. Jeg har ønsket å vekke skyggene til live.
BJØR N GOD ØY (f. 1969), har studert film og historie. Han har tidligere skrevet
boken Solskinn og død: Nordmenn i kong Leopolds Kongo (Spartacus, 2010). Han har også jobbet med dokumentarfilm, blant annet som manusforfatter på tv-serien På jakt etter Paradiset, om Thor Heyerdahl.
[4 6
S PA R TAC U S ]
«Vær advart- denne boka inneholder basiller og er svært smittsom. » STIAN BROMARK, DAGSAVISEN
«Mesterlig: Usedvanlig godt om de spedalske i Norge. Du! Les boka da vel.» ESPEN STUELAND, KLASSEKAMPEN
«En av årets sterkeste leseopplevelser. » VEBJØRN SELBEKK, DAGEN
Barn riskerte liv og helse ved simpelthen å vokse opp i slike omgivelser. (Foto:Knud Knudsen/Universitetsbiblioteket i Bergen)
Ti tusen skygger Spedalskhet er en av de eldste og verste sykdommer som menneskeheten kjenner til. Tidlig på 1800-tallet gikk den blant annet under navnet Lepra borealis, Norvegica. Andre steder i Europa var spedalskhet utryddet for lengst. I Norge herjet sykdommen verre enn noensinne. På kyststrekningene mellom Stavanger og Tromsø levde folk i angst for å bli rammet. Minst ti tusen mennesker opplevde at marerittet ble virkelighet. Spedalskhet forvandlet dem til skrekkinngytende, dødningaktige skikkelser. De ble makabre skygger av seg selv. I førti år, mellom 1830 og 1870, fremsto spe-
dalskhet som en av de største truslene mot folkehelsen i Norge. Sykdommen lenket landet fast til en dyster og primitiv fortid – i en periode da myndighetene mer enn noe ønsket å modernisere samfunnet. Ti tusen skygger er historien om en fryktelig sykdom, om norske myndigheters kamp for å utrydde trusselen. Det er også fortellingen om en komité som foreslo å kastrere alle menn i visse familier, om uregjerlige spedalske med draget på damene, og om leger som mente at Vestlandet simpelthen var helsefarlig.
BJØRN GODØY: Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske I SB N: 978-82-430-0612-6
Innb. 369,- | I salg
O MSLAG SDESIG N : Øystein Vidnes
[4 7
S PA R TAC U S ]
«Et ekte eventyr! En utrolig skjebne godt fortalt: Boken om bergenseren Jacob A. Dischingthun kan stå som selve skoleeksemplet på hvilke fantastiske historier som kan skjule seg i arkiver og gamle papirer.» SINDRE HOV D E N A K K , VG
Blant slaver og sjørøvere
Det brer seg en uro på den norske fregatten Woodfordt i skumringen 3. november 1747. Skipet ligger halvannen nautisk mil utenfor Cartagena ved Spanias sydøstlige hjørne, og et fartøy med latinerseil nærmer seg. Woodfordt har kommet seg gjennom det beryktede Gibraltarstredet og stadig lengre vekk fra den truende Afrika-kysten. Men lettelse har snudd seg til engstelse for det norske mannskapet. Snart er de overmannet av algirske sjørøvere som strømmer inn på dekk Protester til tross – sjørøverne tar over kommandoen av fregatten, og setter kurs mot Algier. Overfallet viser seg å bli den dramatiske starten på en norsk skippers fall. For Tore L. Nilsen våknet interessen for å skrive biografien om skipper Jacob Andersen Dischingthun med noen rettsdokumenter om en hittil ukjent historisk person. Og når man først har begynt å nøste i denne historien er det vanskelig å legge den fra seg. For hvordan kan det ha seg at
AV HÅVARD KLYVE PARR ILLUSTRASJON: M/S MUSEET FOR SJØFART HELSINGØR
[4 8
S PA R TAC U S ]
en dødsdømt straffange som i 1752 sitter på Bergenhus, bare få år senere sprader rundt i løytnantsuniform på den dansk-norske koloniøya St. Croix? Det er noe umulig over det hele og i det umulige ligger mysteriet som Blant slaver og sjørøvere inviterer oss inn i. Hvem var Jacob Andersen Dischingthun og hvordan kunne han reise seg etter dette fallet? O P PDAGELSESF ERD
Det finnes mennesker som suger inn tiden. Som på forunderlig vis kommer i kontakt med ytterpunktene. Jacob var et slikt menneske. Både geografisk og personlig støtte Jacob mot det ytterste og han støtte mot grensene i en tid og på en måte som gjør historien om ham til en oppdagelsesferd. Startpunktet for denne oppdagelsesferden er Jacobs ublide møte med algirske sjørøvere i november 1747. Fregatten Woodfordt blir oppbrakt
og ført inn til Algier, hvor lasten blir konfiskert. Jacob gjør flere fremstøt for å få tilbake varene, men forsøkene mislykkes. Den norske fregatten blir tvunget til å gå marrokansk kystfart for jødiske kjøpmenn. JAC O B L U R ER M A N N S K A P ET
Denne farten langs kysten av Marokko er det umulig for Jacob å få mannskapet frivillig med på. De kjenner tilstandene som råder i dette farvannet. Sjørøveriet florerer og den fryktelige behandlingen slaver i Marokko kan utsettes for, er beryktet. Jacob velger løgnen for å få skipet ut fra Algier. Han gir mannskapet sitt ord på at fregatten først skal gå til Gibraltar, der de som ønsker å forlate fartøyet skal få fritt leide. Lojaliteten overfor rederne er større, og Jacob vil ikke miste verken verdiene de har investert eller eget ansikt. Jacob legger om kursen når skipet nærmer seg Gibraltar, og går inn mot den marokkanske kystbyen Tétouan. Tétouan er bygd opp av rikdommer anskaffet gjennom sjørøveri og i byen er det sagnomsuste underjordiske slavekvarter. Den makeløse innseilingen mot en by i åssiden omgitt av knudrete kalksteinsfjell overbeviser ikke matrosene på Woodfordt. De fortsetter å murre over sviket Jacob har gjort seg skyld i Det er et innfløkt mønster av frakter, vendereiser og passasjertransport som følger på den marokkanske kysten. Men 8. juni 1748 har Jacob fått nok. Mannskapet er i harnisk, skipet har vært i karantene etter at en matros har mistet livet av pest, sjørøvere truer og været har vært dårlig. Fregatten ligger på vent utenfor Tétouan da Jacob brått velger å sette kursen nordover. Varer og passasjerkister som er igjen om bord ser han på som betaling for alt uoppgjort. I november 1748 markerer Woodfordt hjemkomsten til Bergen med å saluttere ni skudd til ære for Bergenhus festning. DØDSDOM
For biografen er det avgjørende å prøve å forstå det som så skjer. Oppbruddet fra Tétouan fester seg ved Jacob. Brøt han gyldige avtaler og var flukten derfor regelrett plyndring? Eller er rettsprosessen som følger, et storpolitisk spill? DanmarkNorge forsøker å gjøre avtaler for å sikre den viktige handelen på Sør-Europa og Middelhavet. Samtidig kommer de algirske jødene Jacob har seilt for med enorme krav for det de har tapt, og myndighetene i København velger å løse ut kravet. [4 9
S PA R TAC U S ]
Det ubestridte faktum er at Jacob blir dømt til døden. Flukten fra Tétouan var etter dommen et ran og han blir funnet skyldig i å ha satt fredsavtalen med Algier i fare, og dermed utsatt dansknorsk skipsfart i den viktige middelhavsfarten i fare. Dommen gjør Jacob til festningsslave på Bergenhus, festningen han ved hjemkomsten hadde saluttert. O U TSIDERSA MF UN N
Men ikke alle dødsdommer er endelige. I januar 1757 blir Jacob satt fri fra fangenskapet på Bergenhus mot å dra til de dansk-norske koloniøyne i Karibia. Veien mot Vestindia går via hovedstaden København, som er sentrum for de oversjøiske koloniene. Før han entrer skipet Slottet Cronborg skriver han under en erklæring om at han etter ankomst Vestindia ikke skal forlate øygruppen uten nærmere ordre fra København. St. Croix er den viktigste av de dansk-norske øyene og stedet der den vestindiske kolonien har sin administrasjon. Her lever det mange som hadde mislyktes hjemme og som på ulike måter prøver lykken på ny. Jacob er sendt til åpen soning i et samfunn i vekst og med et økt behov for slaver og skipsfart. For bergensskipperen er ironien øredøvende. Han som seilte i overhengende fare for å bli tatt som slave langs kysten av Marokko og som senere levde som festningsslave på Bergenhus, blir nå selv en del av slavefarten. På riktig side av gitteret. S LAVEFART
Høsten 1757 er barken D´Holst på veg ut fra Christiansted på St. Croix. Til rors står Jacob Dischingt-
hun og han er på vei til Guinea på Afrikas vestkyst for å ta inn en last slaver. På våren vender han tilbake. 53 av de 293 slavene har omkommet, men det er gode tall. Det er mulig han er den eneste norske kapteinen i slavefarten på 1700-tallet. Jacob har funnet seg til rette i outsidersamfunnet og med ringvirkningene fra krigen som herjer mellom Frankrike og Storbritannia får han stadig nye ansvarsfelt. I sentrum av Dansk Vestindia, på en liten øy i havneområdet i Christiansted på St. Croix, etablerer Jacob Andersen Dischingthun seg på ny.
T OR E L. N I LSE N (f. 1949) er historiker, forfatter og direktør ved Bergens Sjøfartsmuseum. Han har tidligere skrevet flere bøker og artikler om norsk og bergensk sjøfartshistorie. Han fattet først interesse for Jacob Andersen Dishington på slutten av 70-tallet og har siden i flere perioder forsket på hans oppsiktsvekkende liv.
T O RE L. NILSEN: Blant slaver og sjørøvere. En bergensskippers forunderlige skjebne I S BN: 978-82-430-0709-3
Innb. 369,- | I salg
O MSLAG SDESIG N: Øystein Vidnes [5 0
S PA R TAC U S ]
Jordas undergang er usannsynlig i vår levetid, men truslene er reelle nok. Global oppvarming kan gi varige klimaendringer, ekstremvær og politisk uro. Atomkrig eller -ulykker i nærområdene kan ikke avskrives. Under oss truer jordskjelv og vulkanutbrudd, over oss løpske meteoritter og solstormer. Og vi vet at virus og resistente bakterier kan få svartedauden til å blekne.
Er du klar for katastrofen? ILLUSTRASJON: MATS MIKKEL RUMMELHOFF
Småbarnsforeldrene Anne Linn og Andreas Kumano-Ensby er verken friluftsentusiaster eller spesielt paranoide. Men spørsmålet ”hva om?” har alltid fascinert dem. Sammen har de laget en real hakkespettbok for overlevende nordmenn. La familiealbumet ligge, Postapokalypse nå! er boka du river med deg når lysene slukkes i Norge.
[5 1
S PA R TAC U S ]
FRA BOKA
FLUKTEN
Når katastrofen rammer, må du velge mellom å kjempe for livet med hjemmet som base, eller flykte. I vinterhalvåret kan det å oppholde seg utendørs i Norge være livsfarlig i seg selv. Litt forenklet kan man si at kulden kan ta livet av deg i løpet av tre timer, mens du klarer deg i tre dager uten vann og tre uker uten mat. Velger du å bli hjemme, er du nær naboer og bekjente du stoler på, du kan lettere orientere deg og vet hva som finnes i området, du slipper farene som er forbundet med å reise i en kaotisk situasjon. Bor du avsidesliggende til, med egen brønn og stor kjøkkenhage, er det nok lurt å holde fortet. Samtidig er det forbundet med fare å vente og se. De første som rømmer byen, kan kjøre av gårde med en fullastet bil. Venter du til panikken har brutt løs, kan eneste mulighet for å unnslippe være å ta bena fatt. Det er mange grunner til at byen er det siste stedet du vil være under en krise. Kombinasjonen av liten tilgang til naturlige ressurser og mange mennesker er oppskriften på kaos. Under en pandemi er smittefaren størst i byene, og selv om det kan virke betryggende å være i nærheten av et sykehus, kan du ikke regne med hjelp i en katastrofe som er stor nok til å slå ut samfunnet. I en by uten strøm vil det raskt oppstå panikk og kaos, når ferskvarer blir ødelagt, betalingskort og banker ikke virker, og vannet kan forsvinne eller bli forurenset. Kloakk vil fort bli et folkehelseproblem. Selv om huset ditt overlevde selve katastrofen, er det ikke sikkert det får stå lenge. Hvis
det oppstår en brann, vil store områder brenne ned når ingen brannmenn forsøker å begrense skadene. PA K K E
Omstendighetene rundt katastrofen vil bestemme om du har tid og mulighet til å få noe med deg i det nye livet. Er det mange andre overlevende? Er katastrofen lokal eller global? Har det vært en hurtig omveltning, eller har katastrofen utviklet seg gradvis? Vi går ut fra at du må evakuere alene eller i en liten gruppe. Tipsene senere i boka vil ta høyde for at du ikke fikk med deg noen moderne hjelpemidler. Men har du tid og mulighet, vil verktøyene og teknologien du får med deg kunne gjøre livet ekstremt mye enklere enn om du stiller tomhendt. Husk at jo mer du tar med deg, jo tyngre blir oppakningen, og jo mindre bevegelsesfrihet får du. Det lønner seg også å fokusere på hjelpemidler som er varige, heller enn ting du bruker opp. Det er bedre å ha med utstyr som hjelper deg å skaffe mat, som fiskeutstyr, enn å forsøke å slepe en halvpall med hermetikk ut i skogen. Lista på neste side er ikke ment å være uttømmende, og det garanterer deg ikke et langt og komfortabelt liv, men den består av ting som kan være vanskelig å finne fullgode alternativer til i naturen. Når du havner i en situasjon der hele tilværelsen handler om overlevelse, er det viktig å tenke kreativt med utstyret. Alt kan ha mer enn én funksjon, og nesten alt av søppel og rester fra sivilisasjonen kan konverteres til noe nyttig.
A N D R E A S K U MA N O- EN S B Y (f.1980) er bokhandler og litteraturviter.
Etter å ha forlest seg på postapokalyptiske bøker innså han at de færreste er forberedt på verdens ende, og så det som sin plikt å gjøre noe med dette. Andreas er ikke et friluftsmenneske.
A N N E LI N N K U MA NO - EN S B Y (f. 1980) er journalist og vaktsjef i NRK. Hun har studert journalistikk, estetikk, filmvitenskap og språk, men ingen av fagene har gjort henne spesielt godt forbedredt på apokalypsen, så den kunnskapen har hun gravd fram selv. Hun har grublet på hva hun skal gjøre hvis verden går under siden hun hørte radiohørespillet «I trifidenes dager» som 13-åring.
[5 2
S PA R TAC U S ]
PA KKELISTE ET T E R K ATA ST R OFE N
1. Varme, solide klær. Tre lag med ull fra topp til tå, gode sko og et vindtett lag til slutt 2. Grytesett eller andre beholdere til å koke og frakte vann og mat. Kan brukes til å grave med hvis nødvendig. 3. Kniv til å rense fisk/dyr, skjære planter, selvforsvar og mye mye mer. 4. Liten øks til vedhogst, bygging av ly og forsvar mot for eksempel ville dyr. 5. Tau til bygging av ly, sette opp snarer, lage verktøy og mye mer. 6. Presenning. Foruten å kunne brukes som ly for regn, kan de også samle regnvann og dugg. 7. Nål og tråd til å reparere klær, sy sår eller lage fiskekroker. 8. Enkelt fiskeutstyr med kroker og line. 9. Førstehjelpsutstyr. 10. Linse til å starte ild, krever sollys. 11. Nødlys, dynamolykt eller lignende. 12. Multiverktøy, Leatherman eller lignende 13. Sovepose, en god natts søvn kan ikke overvurderes. 14. Søppelsekker, kan brukes til å lage koke- /vaskegrop, beskytte mot vann og vind, samle vann, som nødsovepose.
[5 3
S PA R TAC U S ]
[5 4
S PA R TAC U S ]
FRA BOKA
T ORV MOSE
Bind og bleier For alle som har bleiebarn eller kvinner i gruppa, vil manglende tilgang på bind og bleier fort bli et problem. Det er mulig å få tak i eller lage tøy-varianter, men uten vaskemaskin blir det arbeidskrevende å få dem rene nok. Torvmose er en naturlig og velprøvd løsning for både kvinner og barn. Tørr torvmose kan absorbere og holde på store mengder vann, 25 ganger mer enn sin egen vekt, og den beskytter mot både bakterier og virus. Du finner torvmose over hele verden, men den er vanligst på myrer og i fuktig granskog, som Norge har i massevis. Den vokser i tuer eller tepper og kan være både rød, gul, brun og grønn. Alle arter kan brukes. Torvmose er lett gjenkjennelig fordi den fortsetter å vokse oppover, mens de nedre delene av planten dør og danner torvmyr. Torvmose har mange flere bruksområder enn som bleiefyll. Den tørre mosen kan brukes som sårkompress, fungere som liggeunderlag, som isolasjon i hus eller klær, og som ekstra fyll i skoene for å unngå gnagsår, fukt og lukt. Frisk torvmose kan brukes til dopapir, som klut eller våtserviett. Du kan også bruke den til å rense vann eller konservere mat. Torven under den friske torvmosen kan brukes som brensel, hvis du skjærer løs tykke skiver og tørker dem. S LIK LAG ER DU B I N D OG BLEIER AV TORV MOSE :
• Samle de grønne, friske moseskuddene. • Rens vekk blader og kvister mens mosen er myk. • Spre dem tynt utover på et teppe eller lignende til tørking. • Oppbevar mosen tørt og rent, ikke i kontakt med jord, til du skal bruke den. • For å lage en mosebleie eller et mosebind trenger du et tøystykke eller en liten skinnfell som kan holde mosen på plass. • Bytt mose ved behov..
V I L L E D U OV E R L E V D H V I S E N K ATA S T R O F E LAM M ET S A M F U N N ET O G D U M ÅTTE K L A RE D E G S E LV ? Hvordan finner du trygg mat i foru-
rensede områder? Hvordan holder du deg tørr og varm? Og hvor mange bruksområder har egentlig torvmose? Dersom du knapt nok kjenner til en eneste spiselig plante og sliter med å tenne i peisen, vil Postapokalypse nå! gi deg et lite overtak. En «fighting chance». Ferdighetene du lærer vil også være til glede og nytte i livet du lever nå. Og kanskje vil en større forståelse og respekt for naturen og utfordringene vi møter ved å takle den, utsette undergangen.
ANNE LINN & A ND R E A S K U MA N O- E N SBY:
Postapokalypse nå! Håndbok i overlevelse I L LUSTRASJONER : Silje Ensby I SB N: 978-82-430-0852-6 Innb. 299,- | Oktober | OMSLAGSD E SI GN : Øystein Vidnes
[5 5
S PA R TAC U S ]
Vi har nå sluppet første tittel i bokserien Populærvitenskap som angår deg. Antologien Isfritt samler de beste norske tekstene som er skrevet om klimaforskning de siste par årene. Her kan du lese en av dem.
Naturens blikk AV FREDDY FJELLHEIM | FOTO: NATALIE LUCIER (CC/FLICKR)
FRA BOKA
Hvorfor later mange mennesker som om de er døve og blinde for klimaendringer? Det kan være fordi vi blir ført bak lyset. Politikere og media doserer (og holder tilbake) informasjon for ikke å bli anklaget for skremsler. Frykten for «alarmisme» ser ut til å være større enn frykten for klimatiske omveltninger. I Arktis tikker metanbomben som kan få begrepet «vippepunkt» til å bli et understatement. Misbruket av fossile ressurser bringer oss nær en naturhistorisk tilstand vi overhodet ikke kan forestille oss, noe verdens ledende klimaforsker James Hansens rapport per 16. september 2013 er en indikasjon på. Der konkluderer han og hans kolleger med at den ukontrollerte økningen av CO2 i atmosfæren kan gi temperaturøkninger så store at de færreste har våget å tenke et slikt scenario. Allerede nå kan vi se mennesker på flukt, jaget av en såret natur. Ser vi også jorder og kornåkrer og dyrkningsmetoder som bukker under for en radikal overopphetning, et ukjent klima? Bier og andre insekter forsvinner. Mens kloden pines av vårt økologiske fotavtrykk på mange livsområder, diskuterer kommunikasjonsekspertene hvordan «negative nyheter» virker på individualistens psyke. NATURSANSEN
Forfattere, journalister og vitenskapsfolk må stille seg helt grunnleggende spørsmål: Hvordan uttrykker vi naturens signaler til oss i et språk vi kan dele? Hvordan lytter vi sammen?Kanskje ved å lete etter erfaringer som peiler inn et mer følsomtspråk. Det kan vi
oppdage ved å lyttetil klimabekymringene folk flest uttrykker hvis du spør. For noe i oss sanser at vi blir sanset. Naturens blikk er som et gigantisk kyklopøye, reptilt i sine krappe bevegelser. Dyr og fugler og insekter skotter på oss, åpent og skjult, direkte og indirekte. Mennesker sanser et hverandre uavhengig av art og biologisk slektskap. Sansningen av dette «hverandre» kjenner den som har gått alene gjennom en skog, vandret stille over en vidde, dykket i havets dypgrønne stillhet eller holdt liv i planter og husdyr.Også mennesker fornemmer hverandre på måter vi ikke gjennomskuer. Kan hende er vi vesensbeslektet i en urgammel form for stillhet. Mennesker ser og blir sett gjennom naturens millioner av blikk, genetisk og historisk. Det vi sanser er blikkstille. Er det denne tause natursansen teknostyrte mennesker får svekket? Er det derfor vi ikke oppfatter livsfarlige naturendringer? MO TS TA N D I HV ERDAG EN
I de tider som nå «henruller», for å bruke et gammelt ord, må vi gjøre noe vi ikke har tradisjonens erfaringer for. Vi må kombinere kunnskaper og sansninger om oss selv og våre omgivelser med informasjoner om et totalt ukjent jordklima, om karbonregnskap, miljøsykdommer, nye måter å tenke på, havforsuring, nye handelsruter, dramatiske endringer i jordbruket, ukjente atferdsmønstre for bier, som dør i hopetall; om oversvømmelser, tørke og branner i et forløp som bare vil bli mer og mer absurd om vi ikke reiser sivilsamfunnet til motstand og stanser galskapen. Motstandskam-
HE NR IK H. SV ENSEN: Seniorforsker ved Senter for Jordens utvikling og dynamikk, Universitetet i Oslo DAG O. HESSEN: Professor i biologi ved Universitetet i Oslo NI NA KRISTIANSEN: Redaktør for forskning.no BJØ RN H. SAMSET: Forsker ved CICERO senter for klimaforskning, Universitetet i Oslo KJ E T IL ØSTLI: Journalist og redaktør for naturmagasinet harvest.as [ 5 6 ved S P A Bjerknessenteret RTACUS] HE L G A (KIKKI) F. KLEI VE N : Førsteamanuensis for klimaforskning, Universitetet i Bergen
pen begynner i hverdagen, blant våre kjærester, barn og gamle, ikke i et klimaregnskap eller en tiltakspakke. Naturomveltningene må snart handle om sivilsamfunnets mennesker. Alt folk skal kombinere av viten, tanker og følelser for å oppfatte det som skjer, indikerer en mental revolusjon der sansning og fakta må bevege oss sammen til en dypere virkelighetsforståelse– og dermed til en folkebevegelse. Et hardt skadet jordklima vil gi oss muligheten til å bli sannere og mer opplyste mennesker, ved å søke dypere kilder for kunnskap og skjerpe vårt naturlige sanseapparat. NØYSOMHETSKULT U R E N
Mange vil kanskje måtte lære at blikket vi leser hverandre og naturen med, skal være i overenstemmelse med blikket vi bruker når vi leser bøker og tekst (og undertekst) for å tilegne oss kunnskap. I dag er «naturblikket» og «kulturblikket» splittet, både i enkeltmenneskets mentalitet og i vår skrifttradisjon. Klimasjokkene som venter oss, vil påvirke denne splittelsen. For det som skjer i naturen skjer ikke utenfor oss eller på innsiden, det skjer gjennom oss. Vi kan ikke pe<ke ut ett eneste økoproblem uten samtidig å peke på oss selv som art, som mennesker og språkbrukere. At mange av våre biologiske slektninger, dyrene og plantene, ikke kan tilpasse seg naturendringenes enorme tempo under den klimatiske overopphetingen, er en kunnskap vi kan kombinere med en dypereliggende forståelse av oss selv. For hvordan håndterer mennesker det som nå skjer foran øynene på oss? Endringer som levende skapninger tidligere har hatt hundrevis og tusenvis av år på å tilpasse seg, skjer i løpet av en menneskealder. Det er som om hele vår kjente skrifthistorie skulle komprimeres fra 3000 år til 30. Dermed vil også språkene og begrepene undergå grunnleggende forandringer. Språkbrukere av alle slag må endre selvforståelse og
skrivemåter. Et Pauli ord: Jeget må dø og Viet må våkne av søvnens svarte jord. Nøysomhetskulturen som fremdeles lever i folks erindring, kan vekkes til live, for gjennom nøysomhet oppstår våkenhet. P R O F ITT PÅ U N D ER G A N G EN
Det er stille før stormen. Fra denne stillheten kan det reise seg en vrede, når det går opp for folk hvilke uopprettelige skader fossile politikere, finansakrobater og media påfører naturomgivelsene. Vi er utsatt for informasjonsovergrep så store at det er livsnødvendig å formulere dem. Bør sivilsamfunnets miljøorganisasjoner forberede et tribunal for å dømme politikere som visste, men likevel ikke handlet radikalt og talte sant på miljøets vegne? Grunnlovens § 110 b forplikter norske myndigheter til å gi folk «Kundskab om Naturmilieuets Tilstand». På få år har verdens mektige og mette i praksis godtatt en temperaturøkning på to grader. Dermed ødelagte livsmiljøer i stor skala. Vi blir frastjålet framtiden av tjuvradder så kortsynte at de prøver å profittere på sin egen undergang. Myndighetene gir oss ikke kunnskap om naturmiljøets tilstand. Vi skal lytte til stillheten i naturen og kjenne på blikkene som følger oss.
HENRIK H. SV EN SE N ( R E D. ) : Isfritt. Populærvitenskap som angår deg ISB N: 978-82-430-0834-2
Innb. 249,- | I salg
OMSLAG SDESIG N : Punktum forlagstjenester [5 7
S PA R TAC U S ]
Bli din egen lykkes smed Bjørn Grinde har i mange år forsket på hvordan hjernen vår er formet av evolusjonen. Kunnskap om menneskets bevissthet gir blant annet innsikt i hvordan gode følelser, eller lykke, oppstår. I boka Bevissthet viser Grinde hvordan denne kunnskapen kan hjelpe oss til å leve bedre liv. Ved å skape gode miljøer å leve i, samt å ”trene” de riktige funksjonene i hjernen, kan du med enkle grep forsterke de gode opplevelsene i hverdagen og minske de negative.
PSYKOLOG ISKE ST R AT E GI E R
FRA BOKA
Psykologene kaller det fagfeltet som forsøker å forstå lykke for positiv psykologi. De rådene som kommer derfra, er gjerne rettet mot å stimulere belønningsmodulen. Det samme gjelder rådene man får servert av livsstilscoacher og guruer. Eksempler på en slik tilnærming inkluderer alt fra smilekurs til å finne en mening med livet og lære å se positivt på tilværelsen. Dette er ikke nødvendigvis så dumt. Hvis du aktiverer gode følelser ofte nok, blir de gradvis mer dominerende i sinnet, og du ender opp med bedre humør. Problemet er at for svært mange mennesker treffer ikke denne strategien der skoen trykker. Den vanligste årsaken til nedsatt livskvalitet i dagens samfunn er at straffmodulen opererer på et unødig høyt nivå, og i så fall bør du først og fremst jobbe med å dempe den. For mange betyr dette å jobbe med å komme seg ut av angst og/eller depressive tendenser, eventuelt vekk fra kronisk smerte. Jeg legger derfor vekt på metoder beregnet på å slå av negative følelser. Teoretisk sett holder det å aktivere belønningsmodulen, ettersom det er summen av belønning og straff som teller, men denne muligheten har sine begrensninger. Det er vanskelig å få til noen effektiv aktivering av gode følelser så lenge straffmodulen surrer i bakgrunnen. Heller ikke er det
[5 8
S PA R TAC U S ]
noe stort poeng i å prøve å gjøre belønningsmodulen hyperaktiv. Du kan finne fram til ekstatiske nytelser, men de har vondt for å holde seg på et høyt nivå over tid. Også de er ment å gå av når fordelene er oppnådd – nytelsen demper seg når du har høstet det som var mulig å høste fra situasjonen. Det er for eksempel vanskelig å glede seg over mat, om den så er aldri så god, når du er mett. Derimot er det å beholde normaltilstanden av iboende fornøydhet gjerne godt nok, og har du den, står du også bedre rustet til å høste spesielle gleder. Det viktigste poenget med tanke på livslykken er med andre ord å unngå at straffmodulene får for mye å si. Dessverre er av-knapper gjerne vanskeligere å trene enn på-knapper. Det er flere innfallsvinkler egnet til å dra i gang følelser – både gode og vonde – enn til å slå dem av. Straffmodulen er spesielt vanskelig å kontrollere fra din posisjon i den bevisste delen av hjernen, ettersom den synes sterkere knyttet til det ubevisste sammenlignet med belønningsmodulen. Genene forventer at du oppsøker belønning, og at du tar bevisste valg knyttet til dette formålet, mens det i større grad er snakk om en autopilot når det er behov for å unngå farer. Du går ut og leter etter noe spiselig, men du forsøker ikke å falle utfor et stup. Bryterne for straffmodulen er derfor relativt godt skjult for din bevissthet.
Det å styre bevisste opplevelser er en treningssak. Fakirer klarer virkelig å kontrollere smerte. Uhensiktsmessig fysisk smerte er vanlig og dermed en solid utfordring for helsevesenet, og for de som utvikler treningsstrategier. Psykologen Catherine Bushnell beskriver to muligheter for å dimme smertebryteren. Den ene er å unngå å fokusere på smerten. Det å «føle på» smerten gjør den som regel enda tydeligere, da er det bedre å si til seg selv at «egentlig gjør det ikke vondt». Den andre, nær beslektede, muligheten er å forsøke å styre bevisstheten vekk fra smerten. Du kan distrahere sinnet slik at det «glemmer» det vonde. Hjernen slår gjerne av smerte om det er andre mer presserende ting som foregår. En soldat som blir
[5 9
såret i krigen merker ikke at det gjør vondt før slaget er over, hjernen fortrenger smerten for ikke å forstyrre livsviktige gjøremål. Klarer du å engasjere hjernen din i en annen retning, beveger du derfor sinnet vekk fra smerte. Det er interessant å merke seg at placeboeffekten er sterk når det kommer til å behandle psykiske problemer, og ikke minst hva gjelder å lindre smerte. Har du troen på at en pille hjelper, demper den ubehaget selv om det du tar bare er en liten klump mel. Har du derimot ikke tro på medikamenter, kan selv vel anerkjente stoffer miste mye av sin virkning. Tro kan flytte fjell, hevder noen, og når det gjelder bevisstheten virker det nesten slik. Sinnet åpner med andre ord for påvirkning,
Å gjøre noe som gir glede, og samtidig prøve å engasjere seg i gleden, er en grei oppskrift. av- og på-bryterne er «innen armlengdes avstand», kunsten ligger i å utnytte de mulighetene vi har. Det å styre bevisste opplevelser er en treningssak. Fakirer samt spesialtrente buddhister klarer virkelig å kontrollere smerte. Det er mulig å vise dette ved fysiologiske målinger, men det kommer også til uttrykk hos buddhistmunker som tenner på seg selv i protest. De dør tilsynelatende uten å merke flammene. Dette er en ekstrem form for selvbeherskelse, men gir samtidig håp for folk som lider av kronisk smerte. Mye av den frykten som preger oss er irrasjonell. Fly er ikke spesielt farlig som reisemåte, likevel blir mange livredde; og vår eneste giftige slange utgjør en helt ubetydelig trussel. Det skal bare så lite til for å trigge frykt- modulen. Dessuten har genene sørget for at bevisstheten ikke uten videre bestemmer at faren er over, fordi du i så fall lett kunne unnveket ubehaget og dermed gitt blaffen i et faremoment som fortsatt er til stede. Samtidig er det mulig å jobbe med å slå av frykt. Spesifikke fobier har for eksempel vist seg relativt lette å behandle. Her har man god erfaring med det psykologene gjerne kaller kognitiv terapi eller adferdsterapi. Ved slik terapi ber man pasienten om å gå inn i en situasjon som utløser frykt, for dermed å kunne jobbe med av-bryteren. Hvis problemet er klaustrofobi knyttet til heiser, kan be-
S PA R TAC U S ]
FRA BOKA handlingen gå ut på å stå utenfor en heis og trene på å stoppe den reaksjonen som typisk kommer. Er du redd for edderkopper, starter man med et bilde av et lite og uskyldig dyr. Klarer du å slå av frykten, er neste skritt et bilde av en større og «farligere» edderkopp. Du styrker gradvis evnen til å kutte ut frykt, slik at du til slutt kan holde et digert, hårete kryp og stryke det kjærlig på ryggen. Terapien er gjerne knyttet til psykologisk behandling, men det er fullt mulig å benytte prinsippene også uten å gå til terapeut. Det er enda enklere å trene bryterne som slår
på belønning. Å gjøre noe som gir glede, og samtidig prøve å engasjere seg i gleden, er en grei oppskrift. Noen liker latterterapi. De kommer sammen for å le for latterens skyld, fritt og uhemmet, uten egentlig å ha noe å le av. En annen mulighet er å smile. Det er forskning som antyder at det holder å trekke opp munnvikene. I ett forsøk ble studenter bedt om å vurdere hvor morsomme forskjellige tegneserier er, samtidig som de holdt en blyant enten mellom leppene eller mellom tennene. De som holdt blyanten mellom tennene ga høyest karakter. Blyanten tvinger da leppene opp i et
BJØR N GR I N D E er utdannet ved Universitetet i Oslo med Dr. scient og Dr. philos i biologi samt studier i antropologi, psykologi og pedagogikk. Han arbeider som forskningssjef ved Divisjon for psykisk helse, Folkehelseinstituttet. En vedvarende interesse har vært å forstå hvordan evolusjonsprosessen har formet menneskets hjerne.
[6 0
S PA R TAC U S ]
Det er ikke blyanten, men hvor du har den! En blyant mellom tennene tvinger munnen til å smile, og aktivering av smilemusklene synes tilstrekkelig til å bedre humøret. Det er et eksempel på en indirekte måte å stimulere modulen for godt humør. smil, og det er tilsynelatende nok (figur 8). Hjernen tolker bruken av smilemusklene som at du er i godt humør, selv om du ikke engang er klar over at du smiler. Er du i godt humør, ser du positivt på tilværelsen – og føler dermed at tegneseriene er morsommere. Du har aktivert belønningsmodulen.
For en rask innføring i G r i n de s t a n ke r s e h a n s TED f o r e dr a g W h y e v o l ut i o n i n v e n t e d c o n s c i o u s n e s s .
BJØRN GRINDE: Bevissthet. Forstå hjernen og få et bedre liv I SB N: 978-82-430-0891-5
Innb. 349,- | I salg
O MSLAG SDESIG N : Øystein Vidnes
[6 1
S PA R TAC U S ]
Dyret som erobret verden | FOTO: DAN PETTER NEEGAARD
Bøker som Våpen, pest & stål og Kollaps har gjort Jared Diamond til en av verdens mest leste forskere. Men gjennombruddet fikk han med Den tredje sjimpansen, som nå endelig kommer på norsk. I det som regnes som hans mest velskrevne bok, går Diamond til selve kjernen av menneskets suksess og fiasko: Det evolusjonære spranget som ligger mellom oss og sjimpansene.
[6 2
S PA R TAC U S ]
FRA BOKA DEN MENNESKELIGE SE K SUA LI T E T E N S E VOLUSJON
Det går knapt en uke uten at det kommer ut en ny bok om sex. Vårt begjær etter å lese om denne aktiviteten overgås bare av vårt begjær etter å utføre den. Derfor kunne man kanskje anta at de grunnleggende elementene ved den menneskelige seksualiteten var noe folk flest kjente – og vitenskapsmennene forsto. La meg derfor teste din kunnskap om sex ved å be deg svare på disse fem lette spørsmålene: Blant de ulike menneskeapene og mennesket, hvem har den desidert største penisen, og hvorfor? Hvorfor bør menn være større enn kvinner? Hvorfor slipper menn unna med langt mindre testikler enn sjimpansenehannenes? Hvorfor parer mennesker seg i det skjulte, mens alle andre sosiale dyr gjør det i full offentlighet? Hvorfor er ikke kvinner slik som omtrent alle andre hunner blant pattedyrene, som har noen lett gjenkjennelige fruktbarhetsdager og bare er seksuelt mottakelige i disse dagene? Hvis du svarte «gorilla» på det første spørsmålet, kan du ta på deg dumrianhatten. Det riktige svaret er «menneske». Hvis du hadde intelligente svar på de neste fire spørsmålene, bør du utgi dem i et vitenskapelig tidsskrift; forskerne strides fremdeles.
Hvorfor parer mennesker seg i det skjulte, mens alle andre sosiale dyr gjør det i full offentlighet? Disse fem spørsmålene illustrerer hvor vanskelig det er å forklare selv de mest åpenbare kjensgjerninger rundt vår seksuelle anatomi og fysiologi. En del av problemet er vår fiksering på sex; først nylig begynte vitenskapen å studere fenomenet grundig, og forskerne har fremdeles problemer med å være objektive. En annen
vanskelighet er at forskere ikke kan gjennomføre kontrollerte eksperimenter med seksuelle praksiser blant mennesker, slik de kan med kolesterolinntak eller tannpussvaner. Og dessuten er det jo ikke slik at kjønnsorganene eksisterer isolert. De er snarere tilpasset eiernes sosiale vaner og livssyklus, som i sin tur er tilpasset rutinene for anskaffelse av mat. I vårt tilfelle betyr dette, blant mye annet, at menneskets kjønnsorganer har utviklet seg i takt med bruken av redskaper, våre praksiser for oppfostring av barn og veksten av våre hjerner. Den fremgangen som løftet oss opp fra å være ett blant mange store pattedyr til å bli unikt
JA R E D MA SON D I A MON D (f. 1937) er professor i geografi og fysiologi ved
Universitetet i California (UCLA). Han er tverrfaglig orientert, og har bakgrunn i ulike fag som antropologi, ornitologi, evolusjonærbiologi og geografi. Diamond er først og fremst kjent for sine prisvinnende bøker innen populær vitenskap som Våpen, pest og stål og Kollaps.
[6 4
S PA R TAC U S ]
menneskelige, var med andre ord avhengig av ikke bare utviklingen av våre bekkener og hodeskaller, men også av vår seksualitet. Forutsatt at en biolog vet hvordan et dyr tar til seg næring, kan han eller hun ofte anslå dyrets paringssystem og anatomien til dets genitalier. Hvis vi vil forstå hvordan menneskets seksualitet ble slik den er i dag, må vi begynne med forståelsen av vårt eget kosthold og vårt eget samfunn. Fra våre apeforfedre med sin plantediett har vi gjennom noen millioner år utviklet oss til å bli flokklevende kjøttetere så vel som vegetarianere. Likevel ligner våre tenner og klør fremdeles på apenes, snarere enn for eksempel tigerens. Vår ekspertise som jegere var i større grad knyttet til våre hjerner; ved å bruke redskaper og operere i velorganiserte grupper kunne våre forfedre til tross for sine anatomiske begrensninger jakte på store dyr, og de ble vant til å dele maten med hverandre. Vår evne til å sanke røtter og bær skulle også knyttes til bruken av redskaper, og derfor forutsatte også denne praksisen større hjerner. Som et resultat av dette trengte menneskebarna mange års trening før de tilegnet seg den nødvendige informasjonen for å være effektive jegere og sankere, på samme måte som de fremdeles trenger mange år på å bli jordbrukere eller dataingeniører. I denne lange perioden etter ammeavvenningen er barna fremdeles altfor uvitende og hjelpeløse til å skaffe sin egen føde, og de er fullstendig avhengig av at foreldrene gir dem det de trenger. Disse mønstrene er så vanlige for oss at vi glemmer at menneskeapeunger går ut og samler mat så snart de slutter å die moren. Grunnene til at menneskebarna er så fullsten dig inkompetente når det gjelder å skaffe seg føde, er faktisk todelte: mekaniske og mentale. For det første krever det å lage og håndtere de nødvendige redskapene for å anskaffe mat en finmotorikk som barn bruker mange år på å
mestre. På samme måte som mine fire år gamle sønner ikke kan knyte skolissene sine, klarer ikke fire år gamle barn av jegere og sankere å kvesse en steinøks eller hugge ut en kano av en trestamme.
(...) vi glemmer at menneskeapeunger går ut og samler mat så snart de slutter å die moren. For det andre er vi avhengig av mye mer hjernekapasitet enn andre dyr for å skaffe oss mat. Det skyldes at vårt kosthold er langt mer variert og derfor krever varierte og kompliserte teknikker for anskaffelse av føden. Nyguineanere som jeg har arbeidet med, har for eksempel egne navn for omtrent tusen ulike plante- og dyrearter i sitt nærmiljø. For hver av disse artene vet de noe om dens utbredelse og levemåte, hvordan den skal gjenkjennes, hvorvidt den er spiselig eller nyttig på andre måter, og hvordan den best kan fanges eller høstes. All denne informasjonen tar det mange år å tilegne seg. «Bokas utfordrende stil tvinger leseren til grundig refleksjon om mysteriet rundt mennesketsevolusjon … svært underholdende og fornøyelig lesning.» NEW YORK TIMES BOOK REVIEW
«Brilliant bok. Den hjelper oss å forstå hva det betyr å være menneske.» PAUL R. EHRLICH, FORFATTER AV THE POPULATION BOMB
J ARED MASON DIAMON D : Den tredje sjimpansen. Menneskets evolusjon og framtid I SB N: 978-82-430-0828-1 Innb. 349,- | Oktober | OVE R SE T T E LSE : Alexander Leborg O MSLAGSDESIGN: Cecilie Mohr
[6 5
S PA R TAC U S ]
RÅDGIVERE OGSÅ SOM EBOK!
MA R IE L OUI SE TANK
ARNE KLYV E &
Ta ordet på jobben. Retorikk i arbeidslivet ISBN: 978-82-430-0805-2 Hft. m/ klaffer 299,- | I salg
J O N SEV ERUD
Ordbok f0r underklassen. Slå tilbake mot byråkratispråk og nyord fra næringslivet ISBN: 978-82-430-0837-3 Hft. 149,- | I salg
O G SÅ S OM EBOK! JONA S S ÖDERSTRÖM
EL AINE EKSVÄRD
Jævela drittsystem!
Få sagt det! Moderne retorikk for alle ISBN: 978-82-430-0745-1 Hft. m/ klaffer 229,- | I salg
IS BN: 978-82-430-0797-0
Hft. m/ klaffer 299,- | I salg
E LAINE EK SVÄRD
HIL D E SANDV IK
Slå tilbake! Selvforsvar mot hersketeknikker ISBN: 978-82-430-0744-4 Hft. m/ klaffer 229,- | I salg
& J O N RISDAL
OGSÅ SOM EBOK! [6 6
S PA R TAC U S ]
Hersketeknikk ISBN: 978-82-430-0434-4
Hft. 149,- | I salg
En kald vinterkveld i 2001: Maskerte CIA-agenter fører to barføtte, hettekledde menn til et ventende fly på en liten svensk flyplass. Dagen etter tortureres de i Egypt.
CIAs hemmelige bortføringer I sin enestående dokuthriller skildrer Lena Sundström tre journalisters iherdige nøsting i saken. Spor er en fortelling om verden etter 11. september, om tjenestemenn som bevisst lukker øynene og myndigheter som godtar utenomrettslige bortføringer på svensk jord. Sporene etter CIA fører også til Norge, og her kan du lese utdrag fra Sundströms kapittel til den norske utgaven.
FRA BOKA
FORSVARSADVOK AT E N O SLO, A PRIL 2003
Telefonsamtalen hadde kommet sent på formiddagen. Det vil si, egentlig hadde det vært to samtaler. Og hadde det ikke vært for den første, ville han antagelig ha hatt vanskeligere for å tro på den andre. Det var mens han satt på kontoret sitt i Stavanger. En norsk tjenestemann ringte på mobilen hans og presenterte seg med fornavn, etternavn og tittel. Brynjar lyttet, samtidig som han skjøv igjen døra med foten. I rommet ved siden av hørte han hvordan Mette holdt på å lage i stand den obligatoriske felleslunsjen. Makrell i tomat. Ost og kjøttpålegg. Antagelig egg, siden det var fredag. Lunsjpraten tiltok ute i korridoren. Latter trengte inn gjennom veggene. «Jeg har informasjon om din klient Mulla Krekar. Har du mulighet for å komme til Oslo allerede i dag?» Brynjar måtte ikke booke noe hotell på forhånd, sa mannen i telefonen. Bare dra til et passende sted, og senere sende en sms med navnet, adressen og romnummeret når han hadde sjekket inn.
[6 7
S PA R TAC U S ]
Hotellet Brynjar fant på nettet, oste av lavbudsjett og bibel på rommet som eneste underholdningstilbud. Inngangen lå inneklemt mellom et parkeringshus og en enklere pub i sentrum av Oslo. Han leide seg et dagrom straks han kom dit, og sendte deretter romnummeret i en sms, slik han hadde fått beskjed om. Så ventet han. Rommet var lite. Svarte, mønstrede gardiner og et møblement som gjorde det nødvendig å bevege seg sidelengs mellom skrivebordet og senga. Mens han satt på sengekanten og lyttet etter skritt i korridoren, tenkte han på den andre samtalen som hadde kommet noen dager tidligere. En av Brynjars kontakter fortalte at han hadde snakket med en mann som påsto at Brynjars telefon ble avlyttet. Noen dager senere var det også en mann som hadde ringt ham på mobilen. Mannen snakket engelsk med litt aksent, og sa at han jobbet med etterretning i et større EU-land. Han fremsto snarere som en ingeniørtype enn en agenttype da han snakket og redegjorde i detalj for hvordan avlyttingen av telefonsamtalen foregikk ifølge ham. Brynjar hadde avfeid informasjonen som altfor vanskelig å tro på, og lyttet snarere høf- lig enn bekymret på det mannen hadde å fortelle. «Du får gjøre som du vil med denne informasjonen,» hadde mannen sagt før han la på. «Men du gjør klokt i å gå ut fra at du blir avlyttet når du samtaler med din klient Mulla Krekar.» Den første gangen Brynjar Meling hadde hørt dette navnet, var mens han satt hjemme i huset sitt i Stavanger en sen septemberkveld halvannet år tidligere. Det var like etter Kveldsnytt, og telefonen hadde ringt, og han så på displayet at det var hans partner i firmaet, Sjødin, som ringte. Han kunne se ham for seg på kontoret nede ved Breiavatnet der han pleide å oppholde seg om kveldene. Sjødin gikk rett på sak. «Kan vi representere Mulla Krekar?» «Mulla, hvem?» «Mulla Krekar ...» Kanskje han likevel hadde hørt navnet før? Bare ikke festet seg ved det? Det hadde vært en del skriverier om mannen allerede på sensommeren. En kurder med oppholdstillatelse i Norge,
[6 8
som ble anklaget av USA for å ha stått i ledtog med al-Qaida. Mannen hadde oppholdt seg i Nord-Irak gjennom en lengre periode, mens hans kone og barn fortsatt bodde i Norge. Nå hadde han dukket opp på lufthavnen i Teheran, og iranske myndigheter hadde tatt kontakt med Interpol. Senere ble han satt på et fly til Nederland for videre transport til Norge. Men i Nederland ble han i stedet anbrakt i et høysikkerhetsfengsel i byen Vught.
«Kan vi representere Mulla Krekar?» «Mulla, hvem?» Brynjar sa til Sjødin at han tok oppdraget. Lørdagen etter møttes de nede på kontoret og gjennomgikk det materialet som forelå. Det var ikke så mye – en ganske tynn mappe med dokumenter. Søndagen satt han på morgenflyet til Amsterdam. På dette tidspunkt var Brynjar 34 år gammel. En småbyadvokat med et trygt liv i Stavanger. Fire barn og en rød Mitsubishi fra 1997 som aldri helt hadde hentet seg inn igjen etter en tur til Spania, og som nå holdt seg på lavere hastigheter uansett hvor hardt man tråkket på gassen. Inntil da hadde han representert noen småkriminelle, svindlere, ikke noe større enn det. Hans erfaringer med media strakte seg til en programlederjobb på den kristne nattradioen. En kort karriere som tok slutt da han sovnet under en direktesending. Hva hadde han sett for seg nå? At han skulle treffe en klient for første gang i Amsterdam? Og bare det? Han hadde ikke regnet med presseoppbudet. Hadde ikke tenkt på at det kunne hende norsk presse var der, og utenlandske journalister som allerede var på plass. Så han landet på Schiphol. Han hadde et slips som «levde» og «krydde» i TV-bildet, og en nyinnkjøpt skjorte som han hadde plukket med seg på Gardermoen, som gjorde det samme. Han visste ikke at klær kunne gjøre det – kry og leve. På den annen side var det så mangt han ikke visste den gangen. Han hadde havnet midt i et kaos, og til sin store overraskelse opp- daget at han trivdes der. Oppdaget at dette var noe han følte at han var
S PA R TAC U S ]
ganske god til. Han møtte Krekar. Han valgte strategi. Han kjøpte seg ensfargede skjorter. Han sørget for å være kontinuerlig tilgjengelig for pressen, og fant ut at med en tabloid tunge kunne man kjøpe ting som ikke lot seg kjøpe for penger. Han hadde ikke tid til å ringe hjem om dagene, og heller ikke om kveldene. Han oppdaget en beruselse over arbeidet, han som aldri hadde smakt alkohol i hele sitt 34-årige liv. En uke i Nederland, og så raskt hjem, og så raskt ned igjen. Byen Vught hadde under annen verdenskrig huset transitt- og konsentrasjonsleiren «Kamp Vught». Senere hadde et av Europas aller sikreste fengsler blitt bygget der – høysikkerhetsfengselet Nieuw Vosseveld, som var utformet som «en anstalt i anstalten». Sikkerhetsrutinene var ekstreme. Det var 24 plasser der, fordelt på fire avdelinger, og her havnet ledere av narkokarteller, leiemordere og terrorister. De innsattes gjøremål ble kontrollert og overvåket døgnet rundt. Bortsett fra når de snakket med advokatene sine. På den andre reisen til Vught hadde Brynjar tatt med seg en diktafon og et digitalt fotoapparat – et av de første som man også kunne ta opp film med. Kameraet lyktes det ham aldri å smugle med seg inn i fengselet, men han klarte å få med seg diktafonen, slik at han kunne dokumentere alle de viktige tingene, og til hjemreisen pakket han kameraet og båndopptageren i den bagasjen som skulle sjekkes inn. Det var en rød Samsonite-veske med kodelås. Og det var først da han kom hjem igjen og skulle pakke opp sakene sine på soveværelset i Stavanger, at han oppdaget at den plutselig ikke lot seg åpne. Morgenen etter slengte han veska inn i bilen og tok den med seg ned til en butikk på torget som solgte vesker. Damen i butikken la hodet på skakke etter at hun hadde kikket nærmere på vesken.
«Det er ikke låsen som er i stykker, og det er ikke noe feil med veska. Den står bare innstilt på en annen tallkode enn den som du sier at du har.» Brynjar protesterte. Han hadde hatt den samme tallkoden hele tiden, og han hadde ikke glemt tallene. «Det er min kones fødselsdato, så jeg er helt sikker.» Damen vinket ham nærmere. «Se her. Hvis du lyser med en lommelykt, så er
Det innspilte materialet på diktafonen var borte. Filene var slettet. det et mellomrom ... her. Hvis jeg dreier på hjulet, så er det mellomrom, mellomrom, mellomrom ... til hit ... nå ble det dekket. Ser du?» Han nikket. «Og sånn fortsetter du med det neste.» Da hun var ferdig, sto tallene på en for ham helt ukjent tallkombinasjon. Og veska gikk opp. Hun smilte vennlig. «Og nå vet du kanskje hvordan man gjør det ... Nå endrer du lett koden mens veska er åpen ...» «Sånn ...?» «Du har antagelig kommet til å stille om koden ved en feiltagelse. Kommet borti innstillingene på en eller annen måte.» Han så etter og konstaterte at kameraet fortsatt lå der, og diktafonen også. Alt var tilsynelatende på plass, ingenting så ut til å være stjålet, så han takket for hjelpen, lettet over at det hele hadde ordnet seg så fint. Det var først da han var kommet til kontoret han oppdaget at det innspilte materialet på diktafonen var borte. Filene var slettet. Ikke engang innstillingene for dato og klokkeslett var igjen. Bildene i kameraet var borte de også. Til
LE N A SU N D ST R ÖM er en prisbelønnet journalist og forfatter. Hun vant den
svenske Skup-prisen Guldspaden for sin forrige bok, Världens lyckligaste folk (2009). Den ble også nominert til Augustprisen, i likhet med Spår (2013), som nå er oversatt til norsk.
[6 9
S PA R TAC U S ]
tross for at det bare hadde vært private fotografier, siden han aldri hadde klart å få med seg kameraet inn i fengselet. Han sto der en stund og stirret på utstyret. Hvis de hadde åpnet veska hans, hvorfor hadde de i så fall byttet kode? Kunne det finnes noen naturlig forklaring på at bildene og lydopptakene var borte? Skulle han fortelle dette til noen, eller ville det bare fremstå som overdrevne reaksjoner? Og nå var det disse samtalene. Påstanden om avlytting. Og et hemmelig møte på et hotell i Oslo med en mann som sa at han hadde så sensitiv informasjon at han ikke ville snakke om det på telefonen.
«En mesterlig journalistisk og litterær fremstilling av en politisk skandale i Sverige…for en thriller! Hendelsene er i seg selv opprørende. Svenske myndigheter står avkledd tilbake.» TOM EGELAND, VG. TERNINGKAST 6.
«Hvis du skal lese en thriller denne høsten, velg denne. Den er bade velskrevet, aktuell og nervepirrende, den brutale volden direr under overflaten; verden over og døgnet rundt. Og det mest skremmende av alt er at den er helt sann.» LARS LINDER, DAGENS NYHETER
«Bokens styrke er at den forteller en sann historie og vektlegger det vesentlige. Lena Sundstrøm har levert en velskrevet og medrivende roman om et virkelig - og viktig - journalistisk prosjekt. Hva skal man med fiksjon når man har slike historier fra virkeligheten?»
«En alldeles enestående bok… For deg som bryr deg om demokratiet, rettsstaten og våre muligheter til å leve anstendige liv, burde den være obligatorisk lesning.» LEIF GW PERSSON, EKSPRESSEN
SIRI GEDDE-DAHL, AFTENPOSTEN
«En lysende dokumentarisk thriller»
«Et journalistisk mesterverk»
AFTONBLADET
SVENSKA DAGBLADET
L ENA SUNDSTRÖM : Spor. CIAs hemmelige bortføringer I SB N: 978-82-430-0827-4
Innb. 349,- | I salg
O MSLAG SDESIG N : Vejde Gustafsson, Spektra / Punktum forlagstjenester OVERSETTELSE: Erik Ringen
[7 0
S PA R TAC U S ]
Jungelens lov ? FOTO: CC FLICKR
I kjølvannet av finanskrisen har det skjedd en brutalisering av arbeidslivet i Europa, skriver Ingeborg Eliassen. I nesten tre år har hun vært reisende reporter i eurokrisen, og møtt mennesker i Tyskland, Hellas, Frankrike og Sverige som strever med å klare seg på de nye vilkårene. Er vi i ferd med å gi opp den europeiske velferdsstaten?
FRA BOKA
Ved Genfersjøen i Sveits ligger et dokument nedgravd under grunnsteinen til det som inntil 1975 var hovedkvarteret til ILO, Den internasjonale arbeidsorganisasjonen. På papiret står følgende fyndord: ”Si vis pacem, cole justitiam” – ”hvis du ønsker fred, så dyrk rettferdighet.” 10. desember 1969 viste Nobelkomiteens formann Aase Lionæs til dette i talen hun holdt før hun overrakte Nobels fredspris til ILOs generaldirektør. ILO lever som den lærer, mente Lionæs: «Gjennom seriøst og utrettelig arbeid har ILO klart å fremme reformer som har fjernet den mest åpenbare urettferdigheten i en lang rekke land, særlig i Europa», sa hun. Inntektsutjevning og progressiv velferdspolitikk hadde bygd bro mellom rike og fattige. « Siden krigen har vi også gradvis lært hvordan vi skal kontrollere det økonomiske klimaet slik at vi har unngått arbeidsløsheten som vi kjente som et massefenomen før krigen», sa lederen i Nobelkomiteen.
[7 1
ILO er en del av FN-systemet og unik blant globale organisasjoner, siden den representerer alle de tre store partene i det konfliktfylte arbeidslivet – arbeidsgivere, ansatte og myndighetene. Den ble stablet på beina i ruinene etter første verdenskrig av folk som ville ha strukturer for å stagge både sosialistiske bevegelser og tøylesløs kapitalisme. De mente også at varig fred bare kunne skapes hvis den bygde på sosial rettferdighet. Nesten hundre år og 189 konvensjoner seinere har ILO 182 stater som medlemmer og kontorer over hele verden. Åtte av konvensjonene er så grunnleggende at de bør følges av alle stater, uansett utviklingsnivå, mener organisasjonen. Blant disse er konvensjoner som forbyr tvangsarbeid, barnearbeid og som setter 15 år som minstealder. Norge har sluttet seg til 107 av ILO-konvensjonene – og alle disse åtte. USA er også ILO-medlem, men har bare skrevet under på to av kjernekonvensjonene. Amerikanerne har for
S PA R TAC U S ]
FRA BOKA
eksempel ikke undertegnet nummer 87, om frihet til å organisere seg på arbeidsplassen, eller nummer 98, om retten til kollektive forhandlinger og til å slippe å bli utsatt for arbeidsgivere som motarbeider fagforeningsvirksomhet. ILO jobber fortsatt med å sikre verdige arbeidsforhold og styrke dialogen mellom partene i arbeidslivet. Men nå skjer det i en kapitalistisk økonomi som er globalisert – og der noen av de største aktørene er selskaper med omsetning som langt overgår nasjonalproduktet i de fleste stater. Av verdens 100 største økonomier er over halvparten multinasjonale selskaper, ikke land. Arbeidsplasser er fortsatt lokale, og arbeidsmiljølovene er nasjonale. Men arbeidsgiverne er stadig oftere selskaper som ikke har lojalitet til noe lokalsamfunn eller tilhørighet til noe land. Mange legger hovedkvarteret der innsynet er minst og skatten er lavest og flytter produksjonen dit lønningene også er det. Asia, Afrika og Latin-Amerika figurerer ofte i ILOs rapporter om overgrep i arbeidslivet. Organisasjonens utgangspunkt var europeisk, men for Nobelkomiteen i 1969 var det åpenbart at det var i utviklingslandene at ILO hadde sin fremste oppgave i fortsettelsen. Der, i motsetning til Europa, «er arbeidsløshet og undersysselsetting sosiale onder som holder millioner av mennesker låst i håpløs fattigdom», som Lionæs sa det. Ingen slag er vunnet for godt. I oktober 2013 sendte ILOs generalsekretær en av sine betrodde medarbeidere til Hellas for å åpne enda et kontor – det første i et EU-land. ILO ville se på nært hold en utvikling som på noen punkt er ”unik i Europas historie”, som Konstantinos Papadakis formulerer det. Det var Papadakis som fikk oppdraget med å åpne kontor i Athen. (...) Siden konkursboet Hellas ble satt under administrasjon av kreditorene EU, Det internasjonale valutafondet IMF og Den europeiske sentralbanken i mai 2010, har ILO i flere omganger undersøkt stadig mer rasende bekym-
ringsmeldinger fra gresk fagbevegelse om at arbeidslivets spilleregler blir kastet over bord. Utviklingen var i tråd med kravene som troikaen av kreditorer hadde stilt i låneavtalen: Først og fremst skulle greske lønninger ned, først av alt i offentlig sektor – de var altfor høye i forhold til gresk produktivitet og konkurranseevne, ifølge Troikaen. Hovedmetoden var å svekke fagbevegelsens armslag. Det skjedde ved en serie endringer i lovverket som tømte forhandlingene mellom dem og arbeidsgiverorganisasjonene for innhold.
”Når folk får 380 euro i måneden og stjeler sukker fra kafeteriaen for å ha noe å spise, går det ikke an å komme lavere” ILOs første rapport fra Hellas kom i 2011. Den advarte om at reformene på dette feltet ville skade ”den sosiale freden og samfunnet for øvrig”. Ett år etter hadde endringene fått virke litt, samtidig som arbeidsløsheten hadde vokst fra 17 til 24 prosent. På en pressekonferanse i Brussel redegjorde EUs finanskommissær for hva Hellas hadde gjort for å oppfylle låneavtalen. Han syntes grekerne fortjente en aldri så liten blomst for innsatsen med å reformere arbeidsmarkedet. De omfattende endringene har alt ført til en ”vesentlig forbedring” av konkurranseevnen, sa han. På Ikea og en lang rekke andre arbeidsplasser i Hellas sto deltidsansatte som Maria Karapiperi og så sin personlige konkurranseevne bli slått overende. «Lønnsnedgangen betød at jeg ikke ville kunne betale for vinterens fyringsolje», sier hun. «Når folk får 380 euro i måneden og stjeler sukker fra kafeteriaen for å ha noe å spise, går det ikke an å komme lavere», sier klubblederen i Athen.
I N GE BOR G E LI A SSE N har jobbet som utenriksjournalist i mange år, siden
1991 i Stavanger Aftenblad. De siste årene har hun vært korrespondent for Aftenbladet i USA og reisende Europa-korrespondent for Aftenbladet, Bergens Tidende og Adresseavisen i Brussel.
[7 2
S PA R TAC U S ]
HVORDA N KNEKK E E N FAGBE VE GE LSE
ILOs neste varsku til Hellas kom i en rapport fra komiteen for organisasjonsfrihet som også omhandlet gjengangere som Kambodsja, Chile, Colombia og Pakistan. I sekvensen om Hellas viste komiteen til ”en rekke omfattende inngrep i frie og frivillige forhandlinger og et vesentlig underskudd på sosial dialog”. Lovendringene er teknisk og søvndyssende lesning, helt motsatt av den eksplosive virkningen de har hatt der de er blitt satt ut i livet midt i en dyp krise. Utviklingen går mot ”jungelens lov”, mener til og med arbeidsgivere i små og mellomstore greske bedrifter. (...) «Midlertidig arbeid er sakte i ferd med å bli den vanligste formen for arbeid», sier arbeidsjurist Ioannis Lixouriotis. Hele lovverket er blitt fleksibelt og arbeidsgivervennlig, og lønnsnivået i privat sektor har falt med mellom 20 og 50 prosent, avhengig av bransje. Underveis er fagbevegelsen slått ut. Det er en god utvikling, synes sjefen i firmaet Lixouriotis-Theodosis & Partners. Han var en av meklerne i lønnsforhandlinger mellom partene i arbeidslivet, men trakk seg i 2010, frustrert over representanter som først og fremst satt og ”stirret på hverandre”. Gresk fagbevegelse har spilt en destruktiv rolle i arbeidslivet og er ikke representativ for arbeidstakerne. Det er bra at de er blitt fratatt de kraftigste våpnene i arsenalet sitt, syns Lixouriotis. Men nå er barnet tømt ut med badevannet; fagbevegelsen er ikke noen vesentlig maktfaktor lenger. Og det var hele hensikten, mener en arbeidsrettsjurist som er hyret inn som forskningsrådgiver for parlamentsgruppen til Syriza, Hellas’ svar på SV. Hellas er et eksperiment, hevder han: Sterke interesser på arbeidsgiversiden og i politiske miljøer vil kvitte seg med den europeiske velferdsstaten. De trengte et sted å begynne. Hellas pekte seg ut med sin dårlig fungerende fagbevegelse, sitt store budsjettunderskudd og sin svære gjeld. Det er noe sant i påstanden om at Hellas er et
laboratorium, mener også høyrepolitikeren Adonis Georgiades, som var Hellas’ helseminister fra 2013 til 2014. Georgiades var i sin tid motstander av globalisering, som han den gang mente ville ”knuse alt som har med nasjonal tradisjon og nasjonal hukommelse å gjøre” og ”omskape jordas befolkning til enkle kunder for multinasjonale konsern og til lydige undersåtter” for supermakten USA. Men i 2013 hadde han tilsynelatende forsont seg med dette. Globaliseringen har endret spillets regler, fastslo han. «Våre gamle liv er over. Nå bygger vi noe nytt. Dette er kanskje ikke så kjekt for mange. Men det kommer til å skje. Og det som blir gjort i Hellas, vil bli gjort i hele EU, om kanskje ikke på samme røffe måte. Skal EU overleve i den nye verden, må vi bli mer konkurransedyktige», sa han. Og la til: «Dette handler ikke om følelser. Det er rein realisme. Hvis vi ikke endrer oss, spiser de oss levende.»
I N GEB ORG ELIASSE N : Harde tider. Det nye arbeidslivet i Europa I SB N: 978-82-430-0851-9
Innb. 339,- | Oktober
O MSLAGSDESIGN: Øystein Vidnes
[7 3
S PA R TAC U S ]
«Jødene ga oss Jesu død, halleluja!»
I Armageddon halleluja! byr Dag Hoel på en rekke møter med såkalte kristensionister, som han har oppsøkt i Norge, USA og på busstur i Israel. I denne kronikken avklarer han begrepet. AV DAG HOEL | FOTO: MARCIN049 (CC/ PIXABAY)
Den politiske situasjonen i Israel og Palestina farges i økende grad av religiøse forestillinger. Islamske og jødiske fundamentalister bidrar til økt spenning med religiøse argumenter. Politisk islam er et begrep vi gjerne bruker når vi snakker om Midtøsten. Og vi bruker det med rette, om enn ikke alltid med presisjon. Politisk kristendom er en ikke like velbrukt term, selv om politisk kristendom også er en vesentlig bidragsyter til prosessene som til enhver tid lever mellom Israel og Palestina. Blant Israels sterkeste støttespillere finner vi kristne miljøer som har bibelske begrunnelser
[7 4
for at vi skal støtte Israel og den jødiske nasjonen. Israel er Guds land, hvorfra han i framtiden skal regjere. «Trøst, trøst mitt folk!», sier Gud gjennom profeten Jesaja. Å hjelpe jøder er en plikt og forutsetning for å vinne velsignelse på jorda og evig liv i himmelen. De som slutter opp om Israel ut fra en slik begrunnelse, kalles med et samlebegrep for kristne sionister. Kristensionisme er en politiskreligiøs overbevisning med en historie som strekker seg flere århundre tilbake, og som gjennom tiden har antatt ulike uttrykk. I dag finnes kristensionister over hele verden. De er
S PA R TAC U S ]
en mangslungen enhet. Sterkest står de i karismatiske kirker. I Norge tilhører eksempelvis mange sionister pinsemenigheter. I lavkirkelige miljøer på Sørlandet og Sør-Vestlandet står de sterkt. I Den norske kirke finner en også kristensionister, selv om kirka som institusjon tar avstand fra kristensionistiske ideer - og langt de fleste prestene er fremmede for slik forkynnelse. De kristensionistiske forståelsene varierer i ulike kulturer og miljøer. Hovedlinjene i tankesystemet, i de dominerende miljøene i dag, kan i korthet sammenfattes slik: Jerusalem er Guds trone på jorda. Jødene er Guds folk, og vår frelse avhenger av vår aktive støtte til jødene. Skjøtet på landet Israel, fikk jødenes stamfar, Abraham, av Gud om lag to tusen år før vår tidsregning. Gyldigheten av avtalen er bekreftet gjentatte ganger i begge testamentene. Opprettelsen av Israel i 1948, og utvidelsene under krigen i 1967, var etter kristensionistenes syn fullbyrdelser av bibelske profetier om at jødene skal vende hjem. Når jødene er hjemme igjen, åpner det for trengselstiden, da verden går inn i en fase med eskalerende kriger. Russland og araberlandene vil invadere Israel. Likeså vil riker i Asia true Guds folk. Alle virkelig troende - de som har gitt seg selv til Jesus - blir så hentet opp til himmelen i levende live. Der vil de feire «lammets bryllup»med Jesus. De vil ikke være på jorda når verden forgår i krigshandlinger. Det hele vil få sin utløsning i slaget ved Armageddon, en oldtidsby og et jordbruksområde nord i Israel. Da skal Jesus stige ned fra himmelen og knuse Satans makter. Armageddon er undergangen vi må igjennom, før verden gjenoppstår i det fredlige Tusenårsriket, da Jesus skal regjere verden fra Jerusalem.
Forestillingen om Armageddon er sterk i populærkulturen. Det finnes et vell av referanser til dette bibelske ragnaroket. Johnny Cash skrev sin ikoniske sang The Man Comes Around om slaget. «The Man», det er Jesus. Bruce Willis hadde hovedrollen i filmen Armageddon. Nicholas Cage har hovedrollen i en ny kristensionistisk film, Left Behind, som lanseres i oktober i år. President Ronald Reagan ga ved flere anledninger uttrykk for at han mente han ville oppleve Armageddon.
Armageddon er undergangen vi må igjennom, før verden gjenoppstår i det fredlige Tusenårsriket, da Jesus skal regjere verden fra Jerusalem. Hvert år samles kristensionister fra hele verden i Jerusalem for å feire jødenes høytid løvhyttefesten. Malcolm Hedding, en lederskikkelse i miljøet, talte sist år: «Hva er hensikten med jødene? Hensikten med jødene er at de åpenbarer Gud for verden. Jødene er der for verdens skyld, for at vi skal finne fram til Gud! (…) Jødene drepte Jesus. Det var Guds plan, slik at kirka kunne spres over hele verden. Jødene ga oss Jesu død, halleluja!» Med andre ord: Jødenes avvisning av Jesus brakte Ham til hedningene, og med det kunne verden frelses. Det er et ledd i fortellingen om de siste tider at jødene ikke bare skal frelse verden, de skal selv finne fram til Jesus. Jesus er virkelig Guds sønn og menneskenes frelser. Han er deres Messias. Og når de innser dette, kanskje som en masseomvendelse, vil også de frelses. Men inntil de omvender seg, er jødene forhindret fra frelse og trues av fortapelse.
DAG H OE L (f. 1962) er filmprodusent og forfatter. Han har i de senere årene
arbeidet med problemstillinger knyttet til kulturbrytninger i Midtøsten. Tidligere var Mellom-Amerika og Karibia kjerne- områder for arbeidet hans. Hoel er opptatt av menneskers verdighet og hvordan vi evner å møte det som er fremmed. Han har tidligere utgitt Liv laga (Cappelen 1991), Dette er Cuba, alt annet er løgn! (Spartacus 1996), og Veien til Damaskus (Spartacus 2012).
[7 5
S PA R TAC U S ]
Det kristensionistiske miljøet anerkjenner at det er den jødiske, religiøse kulturen som er korrekt og i henhold til bibelske forskrifter. Kristendommen er i det store og hele på avveie. Derfor feirer kristne sionister jødiske høytider. Mange ser på julefeiring og andre kristne høytider som ugudelige. Det er kun på dette ene punktet med Jesu identitet, at jødene tar feil. I det øvrige har de rett. Mange kristensionister støtter ytterliggående jødiske grupper som vil gjenreise jødenes tempel på tempelplassen i Jerusalem - der muslimenes gullbeslåtte Klippedom står i dag. I tempelet skal den gammeltestamentlige tradisjonen med blodoffer gjenopprettes i trengselstiden. Det er nært forestående. Mener man. Det er en utbredt oppfatning at når jødene er utsatt for forfølgelse flere steder i verden, er det Guds verk. Jødene skal jages «hjem» til Israel. De må hjem for at tidshjulet kan rulle videre mot endetiden og Tusenårsriket. Det er ikke uvanlig å høre at Hitler var Guds redskap for å tvinge jødene hjem. Kristensionister samler inn penger og befordrer transport av jøder som kan befolke Det hellige landet. Det er en oppgave å ta i bruk det bibelske Judea og Samaria. I dag er området kjent som Vestbredden og er bebodd av palestinere, men det er ord kristensionister ikke tar i sin munn. Palestinerne finnes ikke. De er arabere, og hører hjemme i Jordan eller andre araberland. Kristensionister understøtter også de jødiske bosettingene på okkupert land. Karmel-Instituttet er en norsk organisasjon som samler inn hundretusener hvert år. Lederen, John Skåland, reiser personlig ned og leverer pengene til bosetterne på Vestbredden - eller Samaria, som er hans bibelske navn på området. Han sier: «Jødene har fått noe nå, i 1948 og i 1967, men Det lovede landet er mye større. De får kanskje ikke hele området før i Tusenårsriket, men de er på vei mot det som profetene og Gud har lovet dem. Det strekker seg fra Eufrat i Irak og inn i Egypt. Det er deres framtidige land.» I Norge og de fleste land i Europa er det et lite mindretall av troende som forstår Bibelen som John Skåland, men dette mindretallet er ikke uten innflytelse i det pågående arbeidet med å forme vår oppfatning av forholdene i Midtøsten. Den sekulære organisasjonen Med Israel for
[7 6
Fred, MIFF, arbeider med opplysning om forholdene i Midtøsten. MIFF fungerer som vakthund for norske medier, og varsler når de mener mediedekningen er ladet mot Israel. De har hatt voksende oppslutning de senere årene. Da jeg deltok på et MIFF-møte i Oslo, hadde de hanukkafeiring, en jødisk høytid, og lederen for foreningen kåserte om bibelsk arkeologi. Formålet var å bekrefte det jødiske folkets rettigheter til landet ved å bevise at Bibelen er sann. Det ble vist til arkeologiske funn i
Når Gaza bombes, er ikke det annet enn hva som forventes å skje. Israels opprettelse og utvidelser, bekrefter for kristensionistene at vi er inne i de siste tider. Sodoma, og funnet av Noas ark ved Ararat ble vektlagt. Til å være en sekulær organisasjon, er møtevirksomheten, i hvert fall tidvis, påfallende preget av enkeltmedlemmers kristensionistiske livssyn. I USA mener en vesentlig del av befolkningen at politikk er underordnet Guds forordninger. Midtøstenpolitikken må samstemme med profetiene i Bibelen. USAs president er ingen religiøs grubler, men han må tilpasse sin politikk til en befolkning der halvparten av de troende mener at Jesus vil komme tilbake innen førti år, og at Israel har en rolle i den saken. Det vises ofte til israelsk og jødisk innflytelse på opinionen i USA. Den er høyst reell, men USAs støtte til Israel er først og fremst forankret blant kristne - som er langt mer tallrike og innflytelsesrike enn jødene i USA - og hvor kristensionistiske forestillinger lever og inspirerer til oppslutning om Israel. Når Gaza bombes, er ikke det annet enn hva som forventes å skje. Israels opprettelse og utvidelser, bekrefter for kristensionistene at vi er inne i de siste tider. Den pågående krigen er skritt på veien mot selve undergangen som driver tiden videre mot det etterlengtede Tusenårsriket, da Jesus skal regjere verden. Vi må gjennom krigen mot islam, djevelens verk, for å nå målet. Å arbeide for forhandlinger og fred mellom israelere og palestinere, er å
S PA R TAC U S ]
motsette seg Guds plan for verden. De kristne sionistene ser med skepsis på internasjonale organer som arbeider for fredlige løsninger i Midtøsten. Pastor John Hagee i San Antonio, Texas, er en innflytelsesrik stemme. Han hevder FN er djevelens verk. Under en gudstjeneste hvor jeg var tilstede, ropte han ut til forsamlingen: «Få Amerika ut av FN og FN ut av Amerika!» I de samme miljøene er det stor skepsis til folkeretten, avtaleverket som omhandler mellomstatlige rettsforhold. I en leder i magasinet Et ord fra Jerusalem, skriver redaktøren, Finn Jarle Sæle: «Kan vi i dag få en demonisk folkerett som jager jødene bort fra landet sitt? Kan det føre til krigen Bibelen ser for seg i Sakarja 12?» Krigen Sæle sikter til, er det endelige oppgjøret da Jesus kommer og befrir verden fra ondskapen.
De kristne sionistenes teologiske begrunnelse for Israel, sammenfaller med en pågående tendens i Det hellige landet. En voksende andel av den jødiske befolkningen ser nasjonen og landet i et religiøst lys. Den politiske diskursen i Israel farges av religiøse undertoner. Den israelske professoren Zeev Sternhell sier i et intervju i Morgenbladet: «Tanken om at jøder er de eneste rettmessige eierne av Israel, brer om seg. Samtidig hersker det en tankegang om at palestinerne må akseptere at de er underordnet jødene og annenrangs innbyggere i Israel.» Slik forenes forestillingene til kristensionister og nasjonalreligiøse jøder. De står sammen om jødenes eksklusive og guddommelige rettigheter til Israel.
« La det være sagt med en gang. Armageddon Halleluja! er et fascinerende møte med et miljø og et persongalleri som ikke er fremmed for mange Dagenlesere. Boken er en frodig skildring av et frodig miljø. De som måtte tro at boka er produsert for å dumme ut de som omtales, bør tro om igjen. Vi oppfatter tvert imot Hoel som oppriktig interessert i et fenomen som nok befinner seg ganske fjernt fra hans egen trosbakgrunn, men som likevel er fengslende nok til at han vil bruke måneder av sine beste år på å skildre det. Og han har gått grundig til verks. Ikke minst har han reist. Det må innrømmes at Hoel dokumenterer en god del lettbent endetidstenkning blant norske israelvenner. Det er det liten grunn til å rope halleluja for. » VEBJØRN SELBEKK, DAGEN
DAG HOEL: Armageddon Halleluja! Møter med politisk kristendom ISB N: 978-82-430-0829-8
Innb. 349,- | I salg
OMSLAG SDESIG N : Cecilie Mohr
[7 7
S PA R TAC U S ]
Høye hæler
Bli med på en smart og vittig sniktitt inn i en brutal luksusverden av designersko, New York-sosietet, spisse albuer og fotsvette... Den finske etnologen Mirja Tervo jobbet “undercover” i nesten to år i en av Manhattans mest luksuriøse skobutikker. Med etnologens blikk skildrer hun skokunder og skotrender, men også den harde arbeidshverdagen bak skohyllene, hvor man lever kun på sin provisjon og raskt må lære seg knepene for å stjele de rikeste kundene fra kollegaer. Med rike referanser til filosofi, historie og litteratur skildrer Tervo den sosiale rangorden mellom
de ulike kundene, fra russiske Brooklynfruer til oljerike kvinner med hijab. Alle er de ute etter den statusen stilettene gir dem, og betaler villig tusenvis av dollar for et par sko med så høye hæler at de gjør det umulig å reise seg.. Hvor kommer disse trendene fra og hva sier den om vestens kvinner? Er høye hæler vår tids korsett? Og hvem er det som ønsker å jobbe under slike forhold?
”Dette er en fantastisk bok for dem som elsker høye hæler – og også for dem som forakter dem.” KALEVA (FINSK AVIS)
”Underholdende narrativ non-fiction om høye hæler og menneskene som bruker dem. Lett nok for lesing på sengekanten, men også tankevekkende.” KOTIVINKKI (FINSK MAGASIN)
”Livet i en amerikansk skobutikk er vanvittig, og boken leses med samme driv som en krim.” GLORIA (FINSK MAGASIN)
MI R JA T E R VO (født i Finland i 1971) har mastergrad i etnologi. Hun bodde i
seks år med sin mann i USA, hvor hun blant annet arbeidet over ett år i en av Manhattans mest luksuriøse designerskobutikker. Tervo sier selv at hun er den eneste kvinnen som noensinne har reist over tundraen i Alaska med sko fra Manolo and Louboutin i bagasjen.
M IRJA TERVO: Høye hæler. En skoselgers bekjennelser IS B N: 978-82-430-0831-1
Innb. 299,- | I salg
O MSLAG SDESIG N: Cecilie Mohr [7 8
S PA R TAC U S ]
OM FORLAGET S PA R TAC U S F O R L AG ble startet i 1989 og feirer
i år sitt 25-års jubileum. Vi utvikler aktivt ny norsk sakprosa innenfor et bredt spekter av sjangere, med særlig fokus på dokumentar, historie, biografi, essays og populærvitenskap.
S C A N D I N AV I A N AC A D E M I C P R E S S er vårt
i mprint for akademisk litteratur og formidling fra humaniora og samfunnsvitenskapene. Last ned eller bestill årets SAP-katalog på www.academicpress.no
ANSATTE PER NORDA NG ER F o r l ags s jef tlf. 23 13 69 45
S IV J E F EL L DA L Manu s r e d ak t ø r t l f . 23 1 3 6 9 4 7
per (at) spartacus.no
sivje (at) spartacus.no
NINA CASTRACANE SE LVI K S jefr edakt ør Spar t a c u s tlf. 23 13 69 43
A N J A HAU G ER RATIK A IN EN Ad m i ni s t r a s j o ns s j e f o g E- b o k ans v ar l i g t l f . 23 1 3 6 9 4 6
nina (at) spartacus.no
anja (at) spartacus.no
HA NNE LINE SOLEM Sjefredaktør Scandinavian Academic Press tlf. 23 13 69 42
L IN N A B R A HA M S EN B L O M F EL D T Mar k e d s s j e f t l f . 23 1 3 6 9 4 4
hanneline (at) spartacus.no
linn (at) spartacus.no
GERD JOHNSEN S en i or r edakt ør tlf. 23 13 69 49
N IC HL A S C O B B Salgssjef t l f . 23 1 3 6 9 4 8
gerd (at) spartacus.no
nichlas (at) spartacus.no
HILDE MATRE LARSE N R edakt ør (i per misjo n ) tlf. 23 13 69 49
EIV IN D L Ø V DA L R EF S N ES I nf o r m as j o ns s j e f t l f . 23 1 3 6 9 4 1
hilde (at) spartacus
eivind (at) spartacus.no
[7 9
S PA R TAC U S ]
EN POKKERS
SKRIVESYGE 1700-TALLETS DANSK-NORSKE TIDSSKRIFTER MELLOM SENSUR OG YTRINGSFRIHET
ELLEN KREFTING, AINA NØDING & MONA RINGVEJ “At ville være offentlig Skribent og skrive offentlig,
er i vore Dage blevet en epidemisk feber, som griber alt mer og mer om sig blant Menneskenes Børn. Folk, som neppe kan læse sit eget nyebagte Foster, hvis urandsagelige Meninger kloge Mænd til Oplysning med meget Tidsspilde og svare Udgifter betimeligen maæ indhendte; saadanne endog lade sig befordre til Trykken og give os saa originale Galskaber i Hænderne, som Jorderige aldrig tilforn har eyet.” Fra “Den snaksomme Bergenser” nr. 41, 1794
Utgitt av Scandinavian Academic Press Oslo 2014
Ellen Krefting, Aina Nøding og Mona Ringvej EN POKKERS SKRIVESYGE! Tidsskriftene som skapte offentligheten i Danmark-Norge før 1814 Tidsskriftene endret det mentale og politiske landskapet i Danmark-Norge på 1700-tallet. De var en del av det mangfoldet av uttrykk som utfoldet seg under eneveldets kontrollerende, men likevel fascinerte blikk. Kritisk refleksjon og heftig meningsutveksling sto side om side med den mer disiplinerte tekstproduksjonen som kongen hadde autorisert. Det var energisk trafikk av all slags manuskripter på vei til trykken. Tidsskriftene ga stemme til den dansk-norske befolkningens verdensanskuelser, bekymringer og deltakelse i verden på en måte som sjelden har fått sin plass i historiebøkene. I salg ISBN 9788230401040
Nancy Coleman og Nanna Løkka (red.) KVINNER I VIKINGTID Tradisjonelt har forskningen om vikingtiden konsentrert seg om det mannlige universet. Kvinner og kvinneliv som studieobjekt har for det meste handlet om husfrue- og morsrollen. Men kvinnene i vikingtiden spilte ikke bare en passiv rolle. De var aktive samfunnsaktører. Denne tverrfaglige antologien ser på kvinnenes aktiviteter i en samfunnsmessig kontekst. Hvilke sosiale posisjoner kunne kvinnene inneha? Hvilke muligheter og rettigheter hadde de? Og kunne de være mektige på samme måte som mennene? Kommer: Primo desember ISBN 9788230401293
AN
NO
Ole Jakob Løland, Anders Martinsen og Petter Skippervold BIBELEN I POPULÆRKULTUREN
NS
The lord is my shepherd; I shall not want. He maketh me to lie down in green pastures: he leadeth me beside the still waters. He restoreth my soul: he leadeth me in the paths of righteousness for his name’s sake. Yea, though I walk through the valley of the shadow of death, I will fear no evil: for thou art with me; thy rod and thy staff they comfort me. Thou preparest a table before me in the presence of mine enemies: thou anointest my head with oil; my cup runneth over. Surely goodness and mercy shall follow me all the days of my life: and I will dwell in the house of the lord for ever.
Hvilken status får Bibelen i vår kultur når den parodieres i The Simpsons? Og baserer populærkulturen seg primært på bibeltekstene eller på forestillinger som fortolkningstradisjonen har brakt med seg? Tre teologer forsøker å gi svar på dette, og følger sporene fra bøker, filmer og musikkalbum fra vår tid gjennom Bibelens tolkningshistorie. Var det virkelig et eple i Edens hage? The Lord is my shepherd, I shall not want He makes me down to lie Through pastures green He leadeth me the silent waters by With bright knives He releaseth my soul He maketh me to hang on hooks in high places He converteth me to lamb cutlets For lo, He hath great power, and great hunger When cometh the day we lowly ones Through quiet reflection, and great dedication Master the art of karate Fra The Bible. King James version (1611) og Pink Floyds «Animals»
Kommer: Medio oktober ISBN 978823040099 omslag: øystein vidnes
04.10.14 09:52
Knut Stene-Johansen NØDINNGANGER Studier i Asger Jorn Den første norske, systematiske presentasjonen av Asger Jorn i bokform. Boken er rikt illustrert med Jorns fantastiske bilder, og inkluderer noen av hans hovedverk. Ved siden av betydningsfulle og kanoniserte malerier legges det også stor vekt på Jorns grafikk. Boken er en hyllest til Asger Jorn, en modernist som aldri angret seg. I salg ISBN: 9788230400920
Helge Ole Bergesen FARVEL MACHIAVELLI Politisk makt fra frykt til anstendighet Har Machiavellis påstander fortsatt gyldighet? Eller må vi slutte å betrakte dem som evigvarende sannheter og heller se på dem som hypoteser? Gjør vi det, kan vi se om de er i samsvar med handlingsmønstre i vår samtid, eller om det tvert imot finnes utviklingstrekk som bryter fundamentalt med Machiavellis makttenkning. Hva skjer med Machiavellis postulat når vi anvender dem på vår egen postmoderne tid? Kommer: Primo november ISBN 9788230401583
Se flere av årets utgivelser på www.academicpress.no
E
ÅRETS BØKER 2014 Forfatter
Tittel
ISBN
Pris
S id e
E bok
D OK U ME N TA R & D EB ATT SAMUEL MASSIE
HOLD FAST
9788243008847
349
5
x
SYNNØVE V. HELLERUD
SISTE NYTT FRA VESTFRONTEN
9788243006454
369
10
x
9788243008298
349
74
x
9788243008311
299
78
x
En reise i sporene etter første verdenskrig DAG HOEL
ARMAGEDDON HALLELUJA! Møter med politisk kristendom
MIRJA TERVO
HØYE HÆLER. En skoselgers bekjennelser
LENA SUNDSTRÖM
SPOR. CIAs hemmelige bortføringer
9788243008274
349
67
x
INGEBORG ELIASSEN
HARDE TIDER.
9788243008519
339
71
x
Det nye arbeidslivet i Europa FRANCESCA BORRI
I KRIGEN. Et vitnesbyrd fra Syria
9788243009158
329
15
x
JESPER ROINE
THOMAS PIKETTY FORKLART
9788243009165
199
84
x
9788243008526
299
51
TA ORDET PÅ JOBBEN. Retorikk i arbeidslivet 9788243008052
299
66
H Å N D BOK ANNE LINN &
POSTAPOKALYPSE NÅ!
ANDREAS KUMANO-ENSBY Håndbok i overlevelse MARIE LOUISE TANK
H I ST OR I E ØYSTEIN MORTEN
JAKTEN PÅ SIGURD JORSALFARE
9788243008441
369
32
x
BJØRN GODØY
TI TUSEN SKYGGER.
9788243006126
349
42
x
En historie om Norge og de spedalske RANNFRID THELLE
OPPDAGELSEN AV BABYLON
9788243008335
369
36
x
TORE LAURITZ NILSEN
BLANT SLAVER OG SJØRØVERE.
9788243007093
369
48
x
1814: Krig, nederlag, frihet
9788243008137
449
38
MERLIN
9788243008809
249
25
En bergensskippers forunderlige skjebne RASMUS GLENTHØJ & MORTEN N. OTTOSEN
TOR ÅGE BRINGSVÆRD
[8 2
S PA R TAC U S ]
x
SK JØN N LI T T E R ATU R MORTEN BRASK
EN JENTE OG EN GUTT
9788243009080
299
18
x
R E I SE AAGE HAUKEN
HELLAS FRA SØR TIL NORD
9788243007543
299
26
SVEN EGIL OMDAL
PARIS. En veiviser
9788243008045
299
27
9788243008281
349
62
x
P OP U LÆR VI T EN S K A P JARED DIAMOND
DEN TREDJE SJIMPANSEN. Menneskets evolusjon og framtid
HENRIK SVENSEN (RED.)
ISFRITT. Populærvitenskap som angår deg
9788243008342
249
56
x
BJØRN GRINDE
BEVISSTHET. Forstå hjernen og få et bedre liv 9788243008915
349
58
x
299
22
BA R N ARNE VESTBØ
ØVERST PÅ NAZISTENES LISTE.
9788243008656
Historien om Moritz Rabinowitz
F o r f a t t er
T i t t el
IS BN
P ris
Ebok
DAG TANGEN
ORKLA OG KRIGEN
9788230400722
329
x
MONA RINGVEJ,
EN POKKERS SKRIVESYGE
9788230401040
399
x
MARTHE HOMMERSTAD
POLITISKE BØNDER
9788230401156
399
x
HELGE OLE BERGESEN
FARVEL MACHIAVELLI
9788230401583
299
x
FRODE ULVUND
FRIDOMENS GRENSER
9788230401187
399
x
KNUT STENE-JOHANSEN
NØDINNGANGER
9788230400920
449
OLE JAKOB LØLAND
BIBELEN I POPULÆRKULTUREN
9788230400999
349
x
HANS -JAKOB ÅGOTNES
Når industrisamfunn blir
9788230401101
399
x
(Red.)
verdensarv
INGERID HAGEN
BLÅFARGEN FRA MODUM.
9788230401286
349
KVINNER I VIKINGTID
9788230401293
399
x
HISTORIKEREN LUDVIG HOLBERG
9788230401231
399
x
9788230401200
349
ELLEN KREFTING, AINA NØDING
En verdenshistorie NANCY COLEMAN, NANNA LØKKA JØRGEN SEJERSTED
[8 3
ASTRID NORA RESSEM
S PA R TAC U S ]
MIDDELALDERBALLADER 2
Thomas Piketty forklart Kapitalen i det 21. århundret
Den franske økonomen Thomas Pikettys 970siders bok om kapitalen i det 21. århundre (Le capital au XXI siècle) har på kort tid fått et sjeldent gjennomslag i samfunnsdebatten verden over. Den tidligere prisvinneren i økonomi Paul Krugman har sagt at det ”antagelig er den viktigste boken om økonomi i dette tiåret”. Denne sammenfatningen av hans bok er skrevet av den svenske nasjonaløkonomen Jesper Roine, og forklarer Pikettys forskning, resonnement og forslag til tiltak. Den plasserer også hans bok i en nordisk kontekst og analyserer hva hans resultater og teorier betyr for oss. Viktige spørsmål i boken er: • Hvorfor har Pikettys forskning fått et slikt gjennomslag? • Hvilke synspunkter forfekter han? • Hvilket empirisk materiale ligger til grunn for hans analyser? • Hvordan argumentere han for sitt syn? • Hva kan man kritisere ham for? • Hva betyr hans resultater og teorier for de skandinaviske land? JE SP E R R OI N E : Thomas Piketty forklart I SBN : 978-82-430-0916-5
Innb. 199,- | I salg
OVE R SE T T E LSE : Poul Henrik Poulsson OMSLAGSD E SI GN : Punktum forlagstjenester JE SP E R R OI N E foreleser i nasjonaløkonomi ved Handelshögskolan i Stock-
holm. Han forsker på politisk økonomi, fordeling av inntekt og formue og langsiktig økonomisk utvikling. Sammen med sin kollega Daniel Waldenström har Jesper Roine skaffet til veie de svenske data til Thomas Pikettys The World Top Incomes Database, der mye av det empiriske materialet til Kapitalen i det 21. århundre er hentet fra. Jesper Roine er også en av grunnleggerne av bloggen Ekonomistas.
[8 4
S PA R TAC U S ]