Forord
Carl Joachim Hambro ble født den 5. januar 1885. Hans første erindring var fra sommeren et og et halvt år senere, av en skittengul vegg som duftet av sol, og en mann med skjegg som leende løftet ham opp i været. Mannen var hans far, skolebestyreren Edvard Isak Hambro, og veggen tilhørte et hus på Landås utenfor Bergen, der familien lå den sommeren. Minnet var det den 63 år gamle C.J. Hambro som fremkalte, i boken Far og sønn.1 Edvard Hambro og skolen som bar hans navn, utgjorde sentrum for sønnens univers under oppveksten. Skolebestyreren selv så klare begrensninger for hva pedagogikken alene kunne utrette. Da sønnen var tre år, holdt faren et foredrag om «Vore børn», der han delte samtidens bekymringer for en ung generasjon preget av åndelig blodmangel – en blaserthet og en «Europa-tretthet» som spredte om seg lik en sykdom. Sykdommen skyldtes ikke mangel på intelligens, men mangel på karakter, «derfor mener jeg, det nytter ikke stort, at vi faar andre skoler, vi maa faa andre hjem; thi i hjemmene er det hovedsagelig, at karakteren dannes».2 Slik den aldrende C.J. Hambro så tilbake på barndommen, var imidlertid skolen og hjemmet uløselig knyttet sammen. Rent fysisk 7