KAPITTEL 1
EDGE OF TOMORROW 018
I
en bil med sjåfør på vei til Warner Bros’ kjempestore studio i utkanten av Lon don, en tidlig morgen før klokka hadde slått seks, satt mine to skuespillerkol leger og gruet seg til å komme fram. Vi var på vei til vår første «reading», der man leser opp replikkene sine, og det var derfor de var nervøse. Tenk om de ble valgt bort? Vi var alle erstattelige i denne innledende fasen. Selv satt jeg og nøt. Jeg så fram til å treffe alle sammen og å se hvordan det å sette sammen en Hollywoodfilm til 200 millioner dollar fungerer. Jeg ble litt irritert. «Kom igjen, gutter», sa jeg. «Hva er det verste som kan skje? At to ‘good guys’ som Tom Cruise og Doug Liman sender oss hjem?» De så på meg som om jeg var en idiot. For dem var det nok nettopp det som var det verste som kunne skje. For meg var seieren at jeg kom hit. Jeg hadde fått sjansen. Og tatt den. Nå skulle jeg forvalte den på best mulig måte, og da kan man ikke gå rundt og være redd.
Jeg har sittet i fengsel med mordere, terrorister, voldsforbrytere og narkosmuglernes narkosmuglere. Hva er det verste som kan skje? Edge of tomorrow er en futuristisk historie basert på en japansk roman av Hiroshi Sakurazaka der hovedpersonen er oberst Bill Cage, spilt av Tom Cruise. Jeg skulle spille Kuntz, en gutt fra den tidli gere østblokken, hvis familie ble torturert og myrdet foran øynene hans. Kuntz er leiesoldat, har i prinsip pet ikke snakket på åtte år og samler på øyelokk. Her hadde vi altså en brutal fyr som sjelden snakker og aldri ler. Jeg måtte prøve å forstå ham. Jeg lot dem bruke et bilde av meg og familien min i filmen, som det eneste Kuntz hadde igjen. Det gjorde det lettere å leve seg inn i historien hans. Hvordan skulle denne jævelen tenke? Han samler på øyelokk. Hvorfor? Han tar øyelokk av ekle rom vesener for å ta hevn. Det var ekstra kult fordi jeg fikk være med på å utvikle min egen rollefigur. «Hvordan ser du på din Kuntz, Drago?» spurte regissøren Doug Liman. I fil men skal Cage lede et antall menn i kamp mot rom vesener, men det er ingen som tror at han kommer til
å lykkes, så de eneste som er gale nok til å stille opp er en gjeng soldater, blant dem Kuntz. Cage dummer seg ut første dag på post. Deretter setter vi oss fast i en tidsloop mens Cage gjenoppstår for å utkjempe den samme kampen om og om igjen – og blir litt bedre hver gang. Å spille inn Edge of Tomorrow var noe av det mest slitsomme jeg noensinne har gjort, rent fysisk. Verre enn alle konkurranser og treninger jeg har vært med på. De ville at rustningene våre, for man kan knapt kalle dem uniformer, skulle være så virkelighetstro som mulig. Hver av dem veide 45 kilo. Da jeg tok på meg rustningen min første gang, tenkte jeg: Åh shit! Alle andre tok av seg rustningen etter 20 minutter. De orket ikke lenger. Jeg og skue spillerkollegaen min Kick Gurry, en superflott austra lier, ville se hvor lenge vi orket og beholdt draktene på i nesten to timer. Så ble vi bedt om å ta dem av. Bare det å stå og vente i drakten var slitsomt. Da vi innså hvor mye draktene veide, begynte alle å bli urolige. Vi begynte å forstå hvorfor vi hadde blitt sendt til London en hel måned i forveien for å trene og forberede oss fysisk. Men det handlet selv følgelig ikke bare om fysisk styrke. For å klare å løpe rundt med 45 kilo ekstra i form av en rustning som ikke var spesielt fleksibel og som var sykt ubehagelig, må man være mentalt forberedt. Man kan bli frus trert, forbanna og gretten for mindre. Jeg sa til alle at vi måtte forberede oss til denne filminnspillingen
som om vi skulle til et verdensmesterskap. Den første perioden kommer til å kjennes som etter den første kampen i turneringen, det kommer til å gjøre vondt. På slutten verker det overalt, og vi er kanskje skadde, men da er det bare å bite tenna sammen og overvinne smerten. Conquer the pain or you’ll have to go home. Og nettopp slik ble det. En dag måtte vi løpe 100 meter i drakten, og det spilte ingen rolle hvor gamle eller hvor veltrente vi var – Tom, som var 50 år gam mel, vant hver eneste gang. Jeg hadde vondt i ryggen, alle hadde litt vondt overalt. Hadde vi ikke fått den måneden til å venne oss til drakten, da vet bare Gud hvordan det hadde gått. Det hadde ikke vært nok med å «bare» være veltrente. Vi måtte jo lære oss å stå, løpe, gå ned på kne og skyte i draktene. Jeg syntes synd på Charlotte Riley, som spiller Nancy i filmen, for hun veide bare syv kilo mer enn drakten sin. Hun hadde det slitsomt, men hun klarte det, og hun klarte det bra. For meg handler det også om å forberede seg mentalt på å være borte fra familien i det som totalt ble seks måneder. Det var vanskelig. Jeg hadde dårlig samvittighet for at samboeren min måtte dra et tungt lass og at jeg ikke var der for barna mine. Heldigvis fikk de komme ned et par ganger og hilse på, besøke innspillingen og se alt sammen. På kveldene lå jeg i minisuiten min på luksus hotellet og leste manusoppdateringer og hvilte de ømme og salve-innsmurte lemmene mine og kjente
KAPITTEL 1/EDGE OF TOMORROW
«Kom igjen, gutter. Hva er det verste som kan skje? At to ‘good guys’ som Tom Cruise og Doug Liman sender oss hjem?»
021
KAPITTEL 1/EDGE OF TOMORROW 022
«Jeg tenkte aldri på om Kuntz skulle være med i fem sekunder eller tjue minutter, men prøvde å beholde samme intensitet hele tiden.»
en dyp takknemlighet. Siden jeg var i London og verken kunne jobbe på treningssenteret, hente barn eller hjelpe til med lekser, fikk jeg tid som jeg van ligvis ikke har til å tenke og reflektere over livet mitt. Jeg har kommet meg fra betongen i Fittja til den røde løperen rundt om i verden, på filmfestivaler og premierer. Jeg har gått over en scene i Gent i Belgia for å ta imot en internasjonal pris for beste skue spiller (for rollen som Mrado), og jeg har gått på den kinesiske muren som representant for en svensk filmdelegasjon. Jeg er sykt takknemlig for alt jeg får oppleve og utrolig stolt over reisen min. Skuespillerkarrieren min var ikke bevisst fra begynnelsen av, og en av de første rollene jeg aktivt søkte etter sammen med en agent var rollen som Kuntz i Edge of Tomorrow. Og nå var jeg altså i London og fikk invitasjon til kjendisfester og store idrettsarrangementer. Jeg øvde på replikker og gomlet godteri med noen av verdens største skuespillere. Jeg fikk se Novak Djo kovic, som er tennishelten min, i finalen mot Andy Murray og amerikansk fotball for første gang på ordentlig– Rams mot Patriots. En kveld skulle hele Edge of Tomorrow-gjengen gå på karaokebar, jeg tror det var bursdagen til Emily Blunt, men da stakk jeg, Bill Paxton og Kevin Costner (som var på besøk) derfra. Vi orket ikke. Etterpå sa Doug «I knew Dra gomir would sneak out, I knew he wouldn’t sing». Karaoke? Altså, ett sted må grensen gå.
Jeg orket ikke å være med på alt jeg ble invitert til. Jeg var så trøtt etter innspillingene. Å nyte og ha det moro i London, det får jeg gjøre en annen gang, tenkte jeg. Nå gjaldt det å spille en Kuntz som hele verden skulle elske og frykte. Med ham gjorde jeg som med Mrado i Snabba cash – jeg spilte ikke Kuntz, jeg var Kuntz. Han er farlig og hard og har et dypt sår innvendig, akkurat som Mrado. Kuntz hadde få replikker, og jeg vet at mange ikke ville likt det, men det gjorde jeg, for da fikk jeg sjansen til å virkelig jobbe med ansiktet mitt. Jeg tok det som en utfordring. Jeg tenkte aldri på om Kuntz skulle være med i fem sekunder eller tjue minutter, men prøvde å beholde samme intensitet hele tiden. Så det ble utfordrende å spille inn en film i seks måneder og holde samme intensitet og fokus like lenge, og full føre oppdraget man har skrevet kontrakt på. Sånt føl ger filmindustrien med på, hvem som holder, og om man er pålitelig og lojal mot filmen. Jeg gjorde også alle stuntene mine selv, bortsett fra det jeg ikke fikk lov til å gjøre. Men det kan jeg ikke fortelle om her, for da avslører jeg filmen. Kuntz har barbert hode, syttitallsbart og gulltann – jeg ser helt syk ut i filmen. Da vi gikk ut og spiste, som oftest jeg, Kick Gurry og Bill Paxton, og det var fullt der vi var, da pleide Bill å si til hovmesteren «Do you really want to say no to this guy?» og pekte med tommelen på meg. Jeg tok fram mitt aller verste Kuntz-ansikt og vi fikk alltid bord med én gang.
«Dragomir was cast in the film before we saw Easy Money. Edge of Tomorrow was a very demanding film physically and we needed actors who were capable athletes as well. Dragomir was so fit that he was able to handle very long days in an extremely heavy military grade exo-skeleton, shooting extensive battle scenes and stunts all of which wore out actors and stunt men 20 years his junior.» TOM CRUISE
TRENINGSØKT 1 RYGGBYGG Ryggen er en av de sterkeste delene av kroppen – hvis den er trent. Som med så mye annet, kan styrken din også være en svakhet. Uten en sterk rygg og core, kommer vi ikke langt her i livet og risikerer sannsynligvis ryggproblemer og andre smerter. Kanskje du ender opp høy på smertestillende istedenfor høy på livet. 024
Denne økten har jeg pusset på gjennom årenes løp, både som rehabiliteringsøkt ved skader og for å bygge styrke hos de som er utrente, spesielt de som har en stillesittende jobb. Her handler det ikke om å bli svett på høy puls – hvis du blir svett, skal det være på grunn av maksimal ytelse. Det er prioritet nummer én. En del av øvelsene er gamle, hederlige klassikere, andre er nye, smarte triks som jeg har samlet opp. Den siste favoritten kom jeg over i London under innspillingen av filmen Edge of Tomorrow. Den heter TC, og du skjønner sikkert selv hvilken veltrent mann i 50-årene jeg har fått den fra. Jeg anbefaler at du kjører Ryggbygg 2–3 ganger i uka om du er utrent eller har hatt ryggproblemer, før du går videre med de andre øktene mine. Om du er i god form, kjører du den 2–4 ganger i måneden for å forebygge svekkelse av de mange små støttemusklene som vi sjelden tenker på eller engang kjenner til. Jeg kjører selv denne økten en gang i uka. I Ryggbygg må du tenke ekstra nøye på å ha rak rygg
og lett bøyde bein, og på vinkelen når du tar knebøy. Så fort du ”slipper opp” Elvis (se neste side), stopp opp og finn tilbake! Du skal selvfølgelig presse deg selv, men ikke beveg deg for brått, og ikke hopp fra en øvelse til neste. Jobb rolig og metodisk. Kjør grunnoppvarmingen på side 152. Her skal du ikke hoppe og sprette, det skal ikke gjøre vondt. Jeg har satt sammen øvelsene slik at du blir varm på riktig måte under selve økten. Kjør hele økten som dobbeløvelser, for eksempel Blåskjellet og Elvisknip med gyng i 2–4 sett, med bare 30 sekunder mellom øvelsene for å skifte fokus. Mellom hvert sett lader du opp i 1,5 til 2 minutter, før du kjører neste dobbeltøvelse. Å lade opp betyr ikke å hvile. Du står bare rett opp og ned for å skifte fokus før neste øvelse. Ikke noe fiksing på hestehalen eller retting på t-skjorta, og framfor alt, ingen avstikkere til vannflaska.
2
10–20 reps på hver side. Ligg på siden med bøyde bein. Tre gummibåndet over nedre del av lårene, og åpne med langsomme, jevne bevegelser. Føttene skal ha kontakt under hele øvelsen.
Har du ikke gummibånd, kan du legge hånden på beinet for å skape motstand.
Elvisknip med gyng 30 sek–1 min. Ligg på rygg med bøyde knær og armene strake langs kroppen. Dra inn magen og bekkenbunnen – Elvis. Løft overkroppen noen centimeter og gyng fra side til side med hendene rett over gulvet. Slipper du Elvis – begynn på nytt (les om Elvis ved siden av).
Tenk at du bare skal spenne musklene i nedre del av magen.
P[ELVIS]FLOOR Allerede i 20-årsalderen begynner støtte- og bindevevsmusklene i bekkenbunnen, som er veldig små og sitter rundt ryggvirvler og ledd, langsomt å svekkes. De brukes rett og slett ikke, og da blir de svakere og til slutt «lammet». Tenk på hvor raskt musklene svekkes når man går med gips, og sammenlikn en frisk arm og en som har hatt gips på i tre uker. Når musklene rundt ryggraden svekkes, fører det til ryggproblemer av alle slag, et av de vanligste er prolaps, som igjen gjør at man kanskje ikke kan jobbe eller trene. Derfor er det viktig med forebyggende trening med fokus på nettopp disse musklene. Støttemusklene i korsryggen og bekkenet, blant annet multifidus og pyramidalis, er spesielt utsatte fordi man rett og slett ikke bruker dem, bortsett fra hvis man må tisse og prøver å holde seg. Å holde et spenn i den dype nedre og indre magemuskulaturen og bekkenbunnen er en øvelse i seg selv og fantastisk om man kan kombinere det med andre øvelser. Disse musklene har en stabiliserende funksjon for ryggrad, bekken og hofteledd, altså det man ofte kaller core. Det kan være litt vanskelig å finne dem, og det holde ikke å bare holde inne den nedre delen av magen, du må finne de dyptliggende musklene. Har du drevet med yoga eller pilates, kjenner du deg sikkert igjen. Det skal føles litt som en kombinasjon av å aktivisere halebeinet og å holde seg når man er tissetrengt (både for kvinner og menn). Da får du et spenn i hele kjernen, jevnt fordelt, som gir bedre holdning og bedre balanse. Jeg kaller den Elvis fordi den er kongen av alle øvelser. Elvis er grunnlaget for en god form og holdning, både når man gjør øvelsene og i hverdagen. Gago says: Elvis NEVER leaves the building.
TRENINGSØKT 1/RYGGBYGG
1
Blåskjellet
025