Stjerneklart

PRESSEEKSEMPLAR

Forord

En liten, lysende diamant var det siste vi så av solskiva før den forsvant fullstendig bak månen. Det ble mørkt. Rundt Longyearbyen på Svalbard rettet tusenvis av øyne seg mot sola. For mange av oss var det første gang vi fikk oppleve en total solformørkelse. Solas korona danset rundt den svarte måneskiva. Stjerner ble synlige midt på dagen, og det var solnedgang i alle retninger. Noen hylte av begeistring. Andre var musestille. Ingen var upåvirket.

Verdensrommet fascinerer og interesserer. Vi ser det når det dukker opp astronomiske hendelser – slik som en total solformørkelse – eller når astronominyheter blir liggende på toppen av forsiden til klikkbaserte nettaviser. Det er kanskje ikke så underlig. De ubegripelige dimensjonene og vakre fenomenene er som hentet fra en annen virkelighet. Naturvitenskapen møter fantasien, og vår forestillingsevne presses til det ytterste. Og når sola formørkes, nordlyset snor seg over nattehimmelen, eller en stein fra verdensrommet farer gjennom atmosfæren, får vi ørsmå smakebiter av alt som befinner seg der ute.

Vi lever i en tid der vår forståelse av universet gjennomgår en rivende utvikling. Stadig nye himmelobjekter blir besøkt av romsonder.

Bedre observasjoner og teorier baner vei for mer kunnskap om alt fra Big Bang til fjerne planeter som kanskje ligner på vår egen jord. Og 7

PRESSEEKSEMPLAR

på Mars holder en robot på med å analysere berggrunnen. Aldri har verdensrommet vært nærmere.

I denne antologien har vi samlet 31 av de beste norske tekstene med verdensrommet som tema. De fleste tekstene er tidligere publisert i norske aviser, magasiner og på nettsider de siste par årene – vi har til og med inkludert en rocketekst om romsøppel. I tillegg inneholder antologien sju tekster som ikke tidligere er publisert. Kildetilfanget har vært stort, og i arbeidet med boka har vi vurdert godt over hundre kandidattekster. Vi sitter igjen med et utvalg vi er stolte av. Felles for alle tekstene er at de er rettet mot et generelt publikum. Utover det dekker boka et bredt spekter av temaer, sjangere og forfattere. Her vil du få et godt innblikk både i hva som skjer ute i verdensrommet, og hvor mye god populærvitenskap som skrives på norsk.

Antologien er en oppfølger til Isfritt som ble utgitt i 2014, også den på Spartacus Forlag. Nå som da har vi nytt godt av økonomisk støtte fra Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo. Vi ser konturene av det vi håper blir en årlig utgivelse under fanen «populærvitenskap som angår deg» – hvert år med et nytt hovedtema.

Vi i redaksjonen håper og tror at denne boka vil gi deg en god leseopplevelse og ny forståelse av verden der ute. Kos deg med den på toget eller i sofaen. Og ta deg for all del en tur ut etterpå – og kikk opp på verdensrommet.

Jostein Riiser Kristiansen og Henrik H. Svensen Oslo, juni 2015

8

PRESSEEKSEMPLAR

Drømmen om verdensrommet Bjørn H. Samset

Månen sett fra Den internasjonale romstasjonen. Foto: NASA

12. november 2014 får kometen 67P besøk. For første gang i historien lander en jordisk romsonde på en av de små, mystiske klumpene som fyker gjennom solsystemet. Forskere og andre romfartsinteresserte jubler. Takket være et godt PR-apparat og muligheten for dramatiske livesendinger over Internett, jubler hele verden med. Å treffe blink på den bitte lille, raske kometen, etter ti års ubemannet reise, 9

PRESSEEKSEMPLAR

er en utrolig bragd. Kanskje den største siden månelandingene. Men hvorfor jubler vi? Hvorfor skal andre enn forskere bry seg om noe så lite, så langt unna?

Bare to uker tidligere, 31. oktober 2014, gikk Virgin Galactic sitt øvelsesromskip SpaceShipTwo i stykker under en test. Én person omkom, én ble kritisk skadet. Tragedien markerte et stort steg tilbake for sivil romfart. Alle følte med de pårørende og involverte – men medienes reaksjon gikk lenger enn som så. Hvorfor sørget så mange så dypt over et uhell innen teknologisk forskning og utvikling?

Drømmen om verdensrommet våknet for alvor i 1969, da Neil Armstrong satte foten på månen. Etter et dyrt og vanskelig kappløp mellom øst og vest viste romfartsingeniørene at det er mulig å reise til andre himmellegemer. Slik båter en gang gjorde det mulig å reise trygt over store, dødelige hav, hadde teknologien gitt oss evnen til å kolonisere solsystemet. Himmelen var ikke lenger grensen. Men hva skjedde med drømmen i tiårene som fulgte?

45 år senere er månen fortsatt det eneste fremmede himmellegemet vi har satt fot på, og selv dit har vi for lengst sluttet å sende folk. Vi har en internasjonal romstasjon, men den fikk aldri den aktive bruken som var forutsett under byggingen. Samtidig har vi sett enorm utvikling innen bruk av det nære verdensrommet. Satellitter gir oss GPS-systemet, målinger av vær og klima, overvåkning på godt og vondt, og mye mer. Har pragmatisk nyttebruk tatt over anvendelsene av romfarten? Har drømmen om å spre oss selv utover i verdensrommet blitt levert tilbake til science fiction-genren den kom fra?

Til en viss grad sover drømmen. Etter euforien rundt månelandingen har de siste 45 årene gitt oss en viktig leksjon: Verdensrommet er et fryktelig sted. Å komme dit er vanskelig, å overleve der enda verre.

Tapet av SpaceShipTwo er bare den siste i en rekke av dødelige uhell innen romfart. Mislykkede oppskytninger og sonder som viste seg å ikke fungere, finnes det langt flere av.

Men drømmen om verdensrommet bør snarest vekkes til live igjen.

Derfor, blant mange andre grunner, er det verdt å juble for Rosetta – og for forskerne og ingeniørene som har tatt oss til komet 67P. Skal vi 10

PRESSEEKSEMPLAR

nå planetene rundt oss, vil det kreve tiår med forskning og utvikling, og enorme ressurser. Slikt har dagens bevilgende myndigheter, og skattebetalerne som velger dem, lite tålmodighet med. Regjeringens forsøk på å trekke Norge ut av satellittprogrammet Copernicus var et godt eksempel, som til overmål kom innen et felt der nytteverdien var umiddelbar og opplagt.

Det er tre hovedgrunner til å utforske verdensrommet: nytteverdi, nysgjerrighet og visjoner. Nytteverdien ivaretas i dag av satellittene. I vår høyteknologiske verden kan den knapt settes spørsmål ved.

Den andre grunnen, nysgjerrighet, ligger litt dypere. Da Rosetta ble planlagt og skutt opp, var ikke målet at forskerne skulle komme på TV. Det var heller ikke å vise hvor råflinke de har blitt til å styre romsonder. Den imponerende rekken av avansert måleutstyr som sonden bærer med seg, skal – hvis alt går bra – avsløre noen av kometens hemmeligheter. Hva består den av? Hvordan ble den dannet?

Siden kometer har pepret jorden gjennom alle dens fem milliarder år, kan denne kunnskapen fortelle oss noe om vårt eget hjem – og dermed oss selv.

Når forskningsinteresserte mennesker entusiastisk deler Rosetta-nyheter på sosiale medier, er det ikke bare fordi det er tøft at noe slikt går an. Et viktig aspekt ved drømmen om verdensrommet er at vi forventer at svarene på dype spørsmål om vår egen planet ligger der ute et sted. Vi er alle – planeter, kometer og folk – dannet fra samme gigantiske støvsky, en gang for lenge siden.

Hvorvidt vi synes det vanskelige verdensrommet er verdt å bruke penger på, blir på kort sikt en avveining mellom satellittenes umiddelbare nytteverdi og tilfredsstillelsen fra nysgjerrighetsbasert forskning.

Det gigantiske fysikklaboratoriet CERN i Sveits er en god parallell.

Drømmen der er å forstå naturens minste byggesteiner. Underveis utvikles det nyttig teknologi. Både romfart og partikkelforskning har myndigheter verden over valgt å satse på – inntil et visst punkt.

Den tredje grunnen til å drive romfart – visjoner – byr på flest utfordringer, men er samtidig den viktigste. Det er også den delen av drømmen om verdensrommet som i dag sover tyngst. Til tross for 11

PRESSEEKSEMPLAR

amerikanske presidenter og realityprogrammer som lover å sende folk til Mars, vil vi neppe få se faste baser på andre planeter i vår levetid.

Tiårene siden månelandingen har lært oss hvor vanskelig dette vil være.

En slik drøm vil likevel være noe av det beste vi mennesker kan dele. Selv uten å skjele til dagens globale utfordringer med overforbruk av naturressurser, kan vi forstå at menneskeheten en dag vil vokse seg ut av moderplaneten. En dag vil vi trenge både plassen og råvarene som finnes der ute. Skal vi nå et slikt mål, gitt hvor vanskelig det er, må det takles som et felles løft. En felles, langsiktig visjon. Utfordringene i dagens virkelighet kan få slike tanker til å virke håpløst naive – men er det ikke nettopp det en drøm er? En naiv lengten etter noe stort, en gang i fremtiden? At vi underveis kan trekke med oss nytteverdi, og litt tilfredsstilt nysgjerrighet, blir en god bonus.

Og er drømmen virkelig død? Reaksjonene på uhellet med SpaceShipTwo antyder noe annet. Det samme gjør bestillingslisten Virgin Galactic har på turer – hvis de en dag kommer i gang. I skrivende stund er Interstellar den mest diskuterte kinofilmen. Et tre timer langt science fiction-eventyr der skaperne virkelig har lagt seg i selen for å representere vitenskapen korrekt så langt det lar seg gjøre. Kanskje flere av oss innerst inne drømmer mer enn vi liker å innrømme?

Rosetta og landingen på komet 67P er verdt å juble for. Den representerer en suksess for teknologien bak dagens romfart, store muligheter for forskningen og nyttig lærdom for ingeniører. Dersom den samtidig kan bidra til å styrke den store drømmen om verdensrommet, så har den ti år lange turen dit mer enn betalt seg.

Bjørn H. Samset er fysiker og seniorforsker ved CICERO Senter for klimaforskning. Første gang publisert i Aftenposten ...

12

PRESSEEKSEMPLAR

Den lange veien til romstasjonen Marianne Moen

De er over gjennomsnittet kvalifisert til de fleste jobber du kan tenke deg. Det er derfor de ender opp i bane rundt jorda.

Tenk deg at du først tar en master i rakettdrivstoff. Så fyller du på med en ekstra bachelor i aeronautikk. Så tar du luftkrigsskolen, blir jagerpilot og deretter kaptein i luftforsvaret. I tillegg til å gjøre det knallbra faglig driver du med dykking, yoga, og kobler av med språkkurs i kinesisk. Der har du profilen til italienske Samantha Cristoforetti.

Denne damen var en av åtte tusen håpefulle som søkte om å bli tatt opp på den europeiske astronaututdanningen i 2009. Hun var en av seks som slapp gjennom nåløyet. I ren og skjær glede over å ha kapret en av verdens kuleste jobber, deler hun opplevelsene som astronaut med en halv million følgere på Google+.

Nå skal det sies at ikke alle de fem andre ESA-astronautene som ble plukket ut, har en like heftig bakgrunn som Samantha Cristoforetti. Det de imidlertid har til felles, er en naturvitenskapelig bakgrunn i form av en master, gjerne i et ingeniørfag. Fire av dem har pilotutdanning i tillegg. De er med andre ord over gjennomsnittet 13

PRESSEEKSEMPLAR

godt forberedt når de setter i gang det toårige hardkjøret som kvalifiserer dem til en jobb om bord på Den internasjonale romstasjonen i bane rundt jorda.

Samantha Christoforetti på Den internasjonale romstasjonen i februar 2015. Foto: ESA/NASA

Romstasjonen er for tiden menneskehetens eneste faste utpost i verdensrommet. Etter at siste Apollo-astronaut forlot månen i 1972, er det ingen jordboere som har vært lenger unna jorda enn rundt 400 km. Det høres kanskje mye ut, men saken er at hvis du hadde krympet jorda slik at den ble like stor som en fotball, ville romstasjonen gått i bane fem millimeter over overflaten på lærkula. Vi snakker altså ikke om deep space, men mer om det lokale nabolaget, sånn romfartsteknisk.

Selv om avstanden fra jorda ikke er avskrekkende, er forholdene på romstasjonen preget av at alt om bord er i mikrogravitasjon. Astronautene svever rundt, og alt utstyr er festet med borrelås, teip eller strips til vegger, tak og gulv. Det er dette svevende arbeidsmiljøet de skal forberede seg til i løpet av snaut to års trening. Og det er ikke bare de konkrete arbeidsoppgavene knyttet til forskningsprosjekter 14

PRESSEEKSEMPLAR

og vedlikehold de skal trenes opp i. De skal ha grunnleggende kunnskap om raketter, robotikk, fartøystyring, elektronikk, lov og rett i rommet, fysiologi og psykologi. I tillegg må de lære seg russisk, som er det andre offisielle språket på romstasjonen i tillegg til engelsk.

Det er gjort mye forskning på hvordan opphold i rommet påvirker astronauter. En ting er den rent fysiske påvirkningen som fravær av vanlig tyngdekraft fører med seg. Et langtidsopphold på romstasjonen, som for eksempel det Samantha Cristoforetti gjennomførte fra november 2014 til mai 2015, kan føre til beinskjørhet og tap av muskelmasse. Daglige treningsøkter på rundt to timer motvirker disse plagene, så treningsregimet på romstasjonen er strengt og en del av den faste dagsrutinen for hver astronaut.

Den mentale siden ved å være avsondret fra et normalt liv er undersøkt i flere langtidsstudier. Den mest kjente er Mars500, som foregikk over 520 døgn i et bunkerkompleks utenfor Moskva. Seks menn, valgt ut blant tusenvis av søkere, deltok på en simulert reise til Mars der de levde som om de hadde vært om bord i et romskip. Bortsett fra tyngdekraften, som det er klin umulig å slippe unna uansett hvor du er på jorda, var dagsplaner, kommunikasjon, trening, måltider og arbeidsoppgaver lagt opp som om de seks hadde vært med på en ekte Mars-ferd.

Det viste seg at noe av det mest utfordrende var å få de seks liksom-astronautene til å akseptere at kontrollrommet på bakken fremdeles hadde myndighet over dem etter hvert som de fjernet seg mer og mer fra jorda. De ble autonome, på godt og vondt. På den positive siden ble de svært selvstendige når det gjaldt å finne løsninger på problemer som dukket opp. Man kan absolutt si at dette var en ekstrem samling handymen.

Ulempen var at de også ble stadig mer egenrådige i takt med at de nærmet seg Mars. Avstanden ble simulert ved at all kommunikasjon ble forsinket. På det meste tok det 22 minutter fra en beskjed ble sendt fra kontrollrommet til den nådde Mars500-enheten. Og like lang tid før svaret fra marsfarerne ble mottatt på jorda. I en slik situasjon er det lett å bli selvgående. For hvilke sanksjonsmuligheter har 15

PRESSEEKSEMPLAR

kontrollrommet i praksis når romskipet er 400 millioner kilometer unna, og gutta går for sin egen løsning av problemet?

Det gjelder altså å velge de riktige kandidatene til å fylle jobben som selvstendig, problemløsende og handlekraftig, men likevel lojal astronaut. Godt man har åtte tusen å velge blant. Det er bare de beste som får lov til å sveve der oppe.

Evne til å tåle stress er en av de mest sentrale egenskapene på jobb i rommet. Det er mye som kan gå galt. Den italienske ESA-astronauten Luca Parmitano opplevde at hjelmen hans ble fylt av vann mens han oppholdt seg på utsiden av romstasjonen. Med vann i øynene kunne han ikke se, og vannet i nesen fortalte ham at han risikerte å drukne der ute. Drukning i rommet er et scenario man ikke trener noe særlig på i forkant av romferder, så her var det bare å holde panikken i sjakk og finne en løsning. For Parmitano gikk det bra. Han ble ført inn i luftslusen på romstasjonen, der de fikk av ham hjelmen. En lekk ventil i vannsystemet som regulerer temperaturen i drakten, var årsaken.

Fravær av panikk ble en del av redningen.

En av prøvelsene astronautkandidater går gjennom for å forberede dem på å takle det uventede, foregår i dype huler på Sardinia. I løpet av to uker med hodelykt i ukjente omgivelser og med vanskelige oppdrag å løse, får kandidatene brynt seg på lederskap, samhold og problemløsing i mørke og isolasjon. Ikke ulikt det de kan møte i rommet. Bortsett fra alle småkrypene, dem er det ikke så mange av i verdensrommet.

En annen overlevelsestest er å slippe de håpefulle ut av et helikopter på et øde sted og la dem klare seg selv i tre dager. Til å hjelpe seg har de det de har greid å pelle løs fra en gammel bil. Så får de beskjed om å klatre, rappellere og krysse elver for å komme fram til et møtepunkt. Der blir de «reddet» av et helikopter, som så dropper dem i havet. Riktignok i nærheten av en redningsflåte, men den må blåses opp før de kan kravle om bord. I løpet av en lang, våt, mørk og kald natt kan de se opp på romstasjonen når den passerer, og vite med seg selv at der oppe er livet lyst, lett, tørt og vektløst. Sånt gir ekstra jobbmotivasjon.

16

PRESSEEKSEMPLAR

Astronautenes aller største skrekk har ingenting med overlevelsestrening på jorda eller farer i rommet å gjøre. Den er knyttet til noe helt annet. Tenk deg at du har jobbet i årevis for å bli tatt opp som astronaut, for så å oppholde deg i huler, pugge russiske verb, spise blodige dyr du har drept selv, lese koblingsdiagrammer og øve, øve, øve på fremtidige oppgaver på romstasjonen. Når opplæringen er ferdig, venter du på at det skal bli din tur til å dra ut i rommet. Du venter i ett år, to år, tre år. Hver gang du treffer nye mennesker, får du det samme spørsmålet: Åh – er du astronaut? Hvordan er det å være i verdensrommet? Og du må svare at det vet du ikke, for du har aldri vært der.

Svenske Christer Fuglesang hadde det slik. Like før det ble hans tur, etter år med trening og forberedelser, eksploderte romfergen Columbia på vei tilbake fra romstasjonen. Hele romprogrammet stoppet opp. Fuglesang ventet og ventet. 14 år tok det fra han startet treningen til han endelig var på vei ut i rommet med romfergen Discovery i 2006. Tre år senere var han på plass igjen.

Etter nesten tjue år som astronaut kan Fuglesang loggføre 26 døgn, 17 timer og 38 minutter i rommet. Det blir i snitt halvannet døgn i rommet for hvert år med trening. Ikke ulikt endelig å vinne en distanse i ski-VM etter årevis med trening. Du skal ha en spesiell psyke for å stå løpet ut. Det har astronauter og skihelter til felles.

Marianne Moen er avdelingsdirektør for kommunikasjon og undervisning ved Norsk Romsenter. Teksten er ikke tidligere publisert.

17

PRESSEEKSEMPLAR

Oppdrag: Vatne plantar i rommet Unni Eikeseth

Foto: Erlend Lånke Solbu, NRK

– So, everything is set to do the hydration, melder Karl Eric Hancock over radioen. Kontrollromoperatøren har eit headset på hovudet, og skjorteermane på den svarte skjorta hans er bretta opp. I taket over han lyser ørsmå lamper frå eit filtkledd tak som ser ut som ein stjernehimmel. Like over hovudet til Karl Eric er lampene forma som stjernebiletet Orion.

Til høgre for han sit operasjonsleiar Brit-Eli Danielsen og følger med på ein dataskjerm. Det om lag tjue kvadratmeter store rommet har to bordrader med dataskjermar, i tillegg til tre store skjermar som 18

PRESSEEKSEMPLAR

heng på veggen. Fire klokker på veggen viser at klokka er 12 i Ames i California, 14 i Huntsville, 8 GMT og 9 om morgonen i Trondheim.

Rommet ser ut som noko ein kunne vente å finne hos den amerikanske romfartsorganisasjonen, NASA. I staden er vi i ein universitetsbygning på eit jorde i Trondheim. Her held N-USOC til, kontrollsenteret for planteforsøk på Den internasjonale romstasjonen, ISS. – We have our fingers crossed, just in case, svarar ei stemme på amerikansk gjennom ein høgtalar.

Karl Eric og Brit-Eli skal i dag gjere eit nytt forsøk på å starte opp eit planteeksperiment, Seedling Growth-2, på romstasjonen.

Sist gong dei prøvde, gjekk noko gale, og frøa med modellplanten vårskrinneblom fekk ikkje vatn. Dette er siste sjanse for å få dette delforsøket til å verke.

Det er berre Karl Eric og dei andre ved kontrollsenteret i Trondheim som har moglegheit til å styre forholda i veksthuset. At det vart NTNU som vart valt til å styre planteforsøka i rommet, har si bakgrunn i at universitetet hadde eit sterkt miljø som jobba med effekt av mikrogravitasjon på plantar. Fagfolka på NTNU vart derfor valt ut for å gi vitskaplege råd og vere med på å utvikle eit miniveksthus til bruk i den nye europeiske modulen til romstasjonen. Seinare vart miljøet også valt til å huse kontrollsenteret.

Trongen til å utforske Målet med å gjere planteforsøk i rommet er å få mest mogleg kunnskap om grunnleggande eigenskapar hos plantar. På romstasjonen har forskarane moglegheit til å sjå på kva måte plantar er påverka av lite eller inga tyngdekraft. Kunnskapane dei får, kan bli brukt til å få betre matproduksjon på jorda, men også på andre planetar. Romstasjonen er også den einaste staden der vi menneske kan førebu oss på å dyrke mat på månen eller Mars.

– Vi menneske skal ein gong forlate jorda og utforske verdsrommet. Trongen til å utforske ligg i menneskenaturen, seier Ann-Iren Kittang Jost ved Senter for tverrfagleg forsking i rommet, CIRiS. Ho 19

PRESSEEKSEMPLAR

skal leie den norske delen av eit nytt planteforsøk i rommet, «Time Scale», der ein denne gongen skal forsøke å dyrke matplanter som tomat og salat.

– Når vi kjem til månen og Mars, vil vi gjerne dyrke plantar, både til mat og til livsstøtte, som produksjon av oksygen og reinsing av vatn, fortel ho.

Men både månen og Mars har mindre tyngdekraft enn jorda, og det kan verke inn på vekst hos planten. Tidlegare forsøk har blant anna vist at plantar som ikkje er utsett for gravitasjon, veks fortare til å begynne med, men så minskar veksten, slik at dei endar opp med å bli kortare enn plantar som veks i jordgravitasjon.

Den største utfordringa slik Ann-Iren ser det, er vatnet. På månen og Mars kjem menneske til å måtte resirkulere vatn og passe på at det går i ein krins. Forsøk i mikrogravitasjon viser førebels at det er vanskeleg å få til.

– Vi må sørgje for at planten får tilgang til vatnet, og vi kan ikkje dyrke dei på papir, men må ha noko i tre dimensjonar. Det vi har brukt til no, er ein slag stein, der kapillærkreftene hjelper oss, men vi må ha ein slags gjennomstrøyming for å skifte det ut. Og utan tyngdekraft må du ha eit system som kan enten dytte eller dra vatnet gjennom, fortel Kittang Jost.

«Keep calm» Karl Eric og Brit-Eli ser mot skjermen. Han viser ei videooverføring frå veksthuset på romstasjonen som svever 400 kilometer over jordoverflata, med ein fart på 25 000 kilometer i timen. Biletet viser ei kasse med fem små kammer, som blir kalla frøkassettar. Botnen av kvar kassett er kledd med eit filterpapir.

I dette forsøket vil forskarane frå Europa og USA teste korleis plantar blir påverka av blått og raudt lys, derfor har Karl Eric på førehand sjekka at lampene med ulik farge verkar. No gjeld det berre å få vatna spirene slik at forsøket kan gå i gang.

20

PRESSEEKSEMPLAR

Eit bilete på veggen i kontrollrommet i Trondheim rår dei som ser det til å «Keep calm and carry on». Det er ikkje teikn til at det kjem noko vatn inn i frøkammera. Filterpapira i frøkassettane ser like tørre ut som før. Etter nokre sekund tar Dave ved «Seedling Growth» igjen kontakt over radioen.

– Dette ser ikkje ut til å virke, men eg går ut frå at vi burde gjere tre forsøk.

Karl Eric seier seg einig, og tastar inn kommandoar til eit nytt forsøk. Bortsett frå det jamne viftesuset frå datamaskinene og tasting av kommandoar på tastaturet, er det stille i rommet.

– Antiklimaks, ass, kommenterer Karl Eric til Brit-Eli. – Men då blir det ikkje noko nattskift, då, legg han til.

Karl Eric gir beskjed over radioen om at han set i gang det andre vatningsforsøket. Han blir straks avbroten av Dave ved «Seedling Growth», som nærast ropar: – We are getting hydration!

– Tilstrekkeleg tyngdekraft på Mars Plantedyrking i rommet har komme eit steg vidare etter pionertida då forskarane først hadde vanskar med å få plantar til å vekse i det heile tatt. Seedling Growth-eksperimentet som blir styrt frå Trondheim i dag, er andre del av eit tredelt prosjekt leia av forskarane John Kiss ved The University of Mississippi og Javier Medina ved Centro de Investigaciones Biológicas i Madrid i Spania.

Gjennom dei to første delforsøka i Seedling Growth har forskarane for første gong sett korleis plantespirer veks under ein serie med aukande gravitasjon frå 0,1 G, 0,3 G (Mars-gravitasjon) og vidare opp til jordgravitasjon, 1,0 G. – Våre resultat tyder på at tyngdekrafta på Mars er tilstrekkeleg for å dyrke plantar, i alle fall når det gjeld parametrane vi har studert, fortel John Kiss.

Men Kiss ser mange andre hindringar for å kunne dyrke plantar

21

PRESSEEKSEMPLAR

og få til fungerande drivhus på den raude planeten, blant anna ei tynn atmosfære og kraftig stråling. Først må vi klare å finne ein måte for å komme oss til Mars og overleve den høge strålinga i rommet på vegen.

Og framme på planeten held strålinga fram med å vere ei utfordring, sidan planeten har svært tynn atmosfære samanlikna med jorda.

– Før vi kan dra til Mars, må vi få meir kunnskap om korleis stråling verkar på plantar og dyr, seier Kiss.

Vatn Brit-Eli og Karl Eric ser mot skjermen, der eit mørkt område breier seg sakte ut over filterpapiret i den fjerde frøkassetten. Det er vatn.

– Oh, shit! kjem det frå Brit-Eli. Karl Eric ler.

– We are getting hydration, seier Seedling Growth igjen.

– Nei, er det sant, seier Brit-Eli ut i lufta. Dersom forsøket likevel går i orden, er det fint for forskinga. Men det betyr også døgnvakter i seks dagar framover, veit dei to i kontrollrommet på NTNU i Trondheim.

Saman med amerikanarane blir dei einige om at det er verdt å gjere fleire vatningsforsøk. Minuttvisaren på dei fire klokkene på veggen flyttar seg tjue minutt, og Karl Eric gjer to nye vatningsforsøk utan at det skjer noko. Men like etter at Karl Eric har gitt beskjed om at han går i gang med sjette forsøk, får dei ei ny overrasking. Plutseleg, heilt ut av det blå, blir det vatn også i kassett nummer to.

– Har du sett, seier Brit-Eli. –Er det mogleg, kjem det frå Karl Eric.

– To og ein halv kassett som er hydrert. Halvparten, kommenterer Karl Eric.

Det er nok til at ein går i gang med forsøket.

Seks dagar etter svever astronaut Barry «Butch» Wilmore gjennom rommet i den europeiske delen av romstasjonen, opnar døra til veksthuset og løftar ut frøkassa med vårskrinneblom.

22

PRESSEEKSEMPLAR

Ørsmå, centimeterlange spirer stikk opp frå filterpapiret i tre av frøkassettane. No skal desse frysast og bli frakta tilbake til forskarane på jorda. Dette er dei spede spirene til bognande drivhus på Mars, ein gong i framtida.

Unni Eikeseth er journalist. Første gang publisert på nrk.no ... Teksten er redigert.