Innhold
Forord Morfar og Sølvpilen Dagligvaredrømmen Fire blir tre Hva bør vi spise? Fest i hodet Mat og moral Se fremover. Og bakover Ved Manitou! Matens miljøødeleggelser Når gode dyr er dyre Økologisk eller ikke? Pølser og politikk Hele grønnsaken – plantesirkuset Hele dyret – en verden bak filetene Vi kaster ikke mat … … og vi kaster i hvert fall ikke penger ! En nedkokt saus Samlet ved reisens slutt
9 11 16 35 55 73 84 97 105 119 134 144 153 161 170 179 185 194 205
Forord
Da jeg begynte å skrive om mat, var jeg mest opptatt av hvilke opplevelser maten kunne gi meg. Oppskrifter med artige smakskombinasjoner, godt drikke, og hvilke maskiner jeg kunne forsvare å trekke inn i kjøkkenet. Jeg er fortsatt opptatt av alt det der. Men etter hvert oppdaget jeg at valgene jeg tar i butikken, får konsekvenser. Ikke små konsekvenser heller. Når jeg skal velge mellom to ulike kjøttstykker i butikken, kan det hende at jeg egentlig velger mellom å ødelegge regnskog i Sør-Amerika og å holde det norske kulturlandskapet ved like. Mellom lykkelige dyr, hvis det finnes noe sånt, og dyreplageri. Mellom å leve til jeg blir 70 eller 80. Valgene vi tar i butikken, er noen av de viktigste i livet. Likevel bruker vi liten tid på å reflektere over dem. Fordi vi vet for lite til å ta opplyste valg. Helt bekmørkt er det imidlertid ikke. Vi er i ferd med å våkne opp og lukte kaffen. Stadig flere blir opptatt av hva de spiser og hvilke konsekvenser det får. Naturlig nok. De fleste av oss har jo samvittighet. De av oss som ikke har det, har i det minste et ønske om ikke å bli syke og dø. 9
Hvordan blir du en ansvarlig forbruker? Hva skal du velge når du står der i butikken, og er hypp på å spise noe som er minst mulig skadelig for deg, planeten og andre skapninger som lever på den? Blir du veganer? Kjøper fotformsko og slengbukser? Handler du utelukkende økologiske varer? Fair trade? Kjøper du direkte fra bøndene? Dyrker din egen mat? Begynner du å nøste, vil du raskt oppdage at mat er innfløkte greier. Det finnes få svar eller enkle løsninger. Vi liker ikke tanken på at dyrene står på bås hele livet, uten mulighet til å se himmelen, trekke frisk luft eller gå seg en tur. Og så viser det seg at dyrene som får gå ute hele året, kan ha det helt for jævlig. Vi spiser så lite fisk at det går på helsen løs. Men spiser vi mer, kan det få alvorlige konsekvenser for en bonde i Paraguay. Det som er bra for bonden, kan ta kloden et skritt nærmere et klimamessig Armageddon. Det er forvirrende. Så for virrende at jeg, selv etter å ha brukt mange år av livet mitt på journalistisk granskning av matbransjen, i et øyeblikks klarhet innså at heller ikke jeg hadde oversikt over konsekvensene av valgene mine. Jeg måtte finne ut av det. Det ble begynnelsen på denne boken. For å finne svarene på spørsmålene mine la jeg ut på en reise som tok meg nesten verden rundt. En etter en falt brikkene på plass, og etter å ha lest og spist og spurt og gravd blant forskere og kokker og næringslivspamper, har jeg flere svar og færre spørsmål. Det morsomste jeg fant ut, er at det er fullt mulig å spise som en greve, ta vare på helsen, passe på at dyrene har det bra og redde kloden. Alt på en gang – uten å bli flådd i kassen. Håper det smaker! Joacim Lund, Oslo, juni 2015
10
Morfar og Sølvpilen
Vanligvis var morfaren min rak som et kosteskaft. Vanligvis hadde han et blekt, fast blikk under sixpencen. Hendene i lommene på den blå, falmede kjeledressen. Vanligvis gikk han med rolige, energibesparende skritt over tunet mellom fjøset og huset. Denne morgenen sa han ikke så mye. Han drakk kokekaffen sin, suttet på en sukkerbit, lyttet til tikkingen fra vegguret og så tomt ut av kjøkkenvinduet oppover fjellsiden, som om det var noe interessant som skjedde der oppe. På veggen bak ham hang et lite broderi. «Begynn dagen med å takke», sto det. Han satte koppen og skålen fra seg med et klirr, tok på seg de høye, grønne slagstøvlene og gikk ut. Vanligvis fikk jeg være med ham ned i fjøset til sauene. Jeg likte de stundene. Å se hvordan dyrene kom løpende mot ham når han trampet inn på det tynne, slitte, grå plankegulvet, hvordan de gned seg mot ham når han ga dem mat og snakket rolig til dem. Men denne morgenen fikk jeg ikke være med. Jeg måtte bli igjen oppe i huset, sa han. Det var et lite, blekgult hus med valmet tak, i en liten fjord på Sunnmøre. Moren min hadde vokst opp i det huset. Før de hadde begynt å 11
se på TV og danse twist der ute. Huset var bygget noen meter nedenfor grusveien, av praktiske årsaker, antar jeg, på den lille flekken der det digre, bratte fjellet flatet ut mot havet, akkurat nok til å holde på en jordflekk de kunne dyrke poteter til silden på. Jeg satte meg på en krakk ved stuevinduet for å vente på at han skulle komme ut av fjøset igjen. På nedsiden av huset sto en gammel Ford Anglia vi brukte som klatrestativ. Noen meter lenger nede i bakken sto den rødmalte låven, ofte med et kjede av tørrfisk hengende under takskjegget, og nedenfor den igjen blinket fjorden, kun brutt opp av noen småøyer før havet åpnet seg opp i uendeligheten. Jeg ventet. Lenge. Omsider kom han ut. Han huket seg fremover og støttet seg på knærne. Sånn ble han stående. Etter en stund gned han ansiktet i de ru hendene og rettet seg opp. Blåste nesen i et lommetørkle, stakk hendene i lommene og begynte å gå opp mot huset. Han møtte ikke blikket mitt da han åpnet døren. Sa ingenting heller. Bare tok av seg støvlene på trammen, gikk inn på badet og låste døren. Da jeg la meg den kvelden, satte moren min seg på sengekanten. Pakket dynen rundt meg. – Hva var det med morfar? spurte jeg. Hun nølte. Trakk liksom pusten flere ganger for å si noe. – Han har slaktet i dag, sa hun omsider. Og så strøk hun meg over kinnet, slukket lyset, lukket døren og knirket ned trappen. Jeg ble liggende våken. I skråtaket over sengen var det klistret opp plakater av John Travolta, Bjørn Borg, Shaun Cassidy og andre 70-tallskjekkaser. Det var ikke jeg som hadde gjort det, altså, det var en slags kontinuerlig dugnad, drevet fremover av storesøsteren min og noen yre tenåringskusiner. Mellom plakatene var takmalingen pirket av i et mønster som kunne minne om silhuetten av en sau, på samme måte som en sky kan ligne nesten hva som helst. Jeg pirket på malingen. Tenkte på det usynlige i fjøset, det ingen ville jeg skulle se. På Mattis, Lambert og hva de nå het alle sammen. På morfar, den snille, gamle mannen. Det virket helt komplett uforståelig at han, av alle mennesker på kloden, skulle gyve løs på et blodbad i fjøset. Det hang bare ikke i hop. Jeg tok ut et Sølvpilen-blad fra nattbordskuffen, skrudde på lommelykten under dynen. 12
Er du født senere enn 80-tallet, er det ikke sikkert at du fikk med deg Sølvpilen. Det var altså en tegneserie om indianerstammen kiowaene og deres innbitte kamp for å ta vare på sin identitet, besjelte natur og sine umistelige tradisjoner da de syndige blekansiktene kom dundrende inn over prærien med ildvann, tordenrør og jernhester. Sølvpilen var den unge, kloke og modige høvdingen med helsestudiokropp og modellansikt, med langt, ravnsort hår, kledd i fjær og frynser. Fryktløs, tolerant og diplomatisk. Sølvpilen-historiene handlet ofte om bøffeljakten. Kiowaene jaktet ikke så ofte, og når de først gjorde det, drepte de aldri flere dyr enn de trengte. Og aller viktigst: De brukte hver minste, lille del av bøffelen. De lagde klær og sko. Telt og mat. Smykker og pilspisser. Ingenting gikk til spille. De mentale pastellene av bøfler, semsket skinn og totempæler begynte å falme da jeg nådde tenårene. Men 30 år senere, på vei hjem fra jobben, blir jeg altså stående og tenke på den dagen på Sunnmøre. På Sølvpilen og morfar. Fordi jeg har en følelse av at jeg aldri har vært lenger fra naturen. I Rimi-butikken på St. Hanshaugen. Der, mellom frossenpizza, hermetikk, gratenger, karbonader, posesupper og nærmest avocadofri guacamole på glass, klarer jeg nesten ikke å forestille meg at alle disse produktene jeg ser rundt meg, har hatt noe med naturen å gjøre. Men det har de jo. Alt kommer fra et eller annet sted. Men hvor? Hvordan er maten blitt til?
Bondevettet som forsvant Morfar visste hvor maten kom fra, i likhet med hundretusener av mine jevnaldrendes besteforeldre. Hans generasjon hadde en mye sterkere tilknytning til naturen. Folk var bønder og fiskere den gangen. Ikke alle, selvfølgelig, men veldig mange fler enn i dag. De små gårdene er i ferd med å bli utryddet, til fordel for et industrialisert, mekanisert landbruk. Mellom 1949 og 2014 ble antallet gårdsbruk i Norge redusert fra 213 000 til 42 900. Syv gårdsbruk er blitt lagt ned hver eneste dag, og andelen av befolkningen som er sysselsatt i jordbruket har stupt fra 20 prosent til to. Det er den viktigste grunnen til at de 13
fleste av oss ikke skjønner et sprøyt av hva vi spiser og hvordan maten er blitt til. Hvorfor tok morfars følelser overhånd da han slaktet sauene sine? Det har jeg tenkt på mange ganger. Han hadde et godt hjerte, men identifiserte seg neppe med 1970-tallets myke menn. Han hadde seilt rundt i verden på fangstskuter som jeger, fisker og kokk. Han hadde skutt, slaktet og tilberedt tonnevis av sel og hval. Jeg kan til og med huske å ha sett et bilde av ham ved siden av en dau isbjørn (i etterpåklokskapens lys ikke familien stolteste øyeblikk). Etter at han omsider karret seg i land, brukte han nesten et halvt århundre på å bære, grave, hamre og slite. Langt opp i 80-årene bar han bører helt opp på fjellet, som tenåringene i familien ikke klarte å løfte. Han var ingen pyse. Han var sikkert ikke så unik heller. Jeg vil tro at mange bønder den gangen var harde som stein, men ble opprørt av å slakte likevel. Fordi dyrene hadde en verdi. På en liten gård er ikke en sau bare et tall, en dråpe i et hav av dyr. Den er noe mer enn råmateriale til rosa kuber i plastikk i en kjøledisk. Den er et levende vesen du mater med flaske, tar på fanget, snakker til og klør bak ørene. Jeg tror det var derfor morfar forholdt seg så annerledes til slakt, og senere mat, enn det vi gjør i dag. Morfar brukte alt. Kastet ingenting. Den åpenbare årsaken til sparsommeligheten var at det var trange kår den gangen. Å kaste mat ville bety å sutte på labben senere. Men det var en moralfilosofisk årsak til det også. Du skal ha respekt for liv. Skal du først ta livet av et dyr for å spise det, lar du ikke halvparten ligge og råtne. Jeg tenkte aldri over det den gangen, men det var mye Sølvpilen i den mannen. I dag, to generasjoner senere, er det ingen som gråter for et dødt dyr, bortsett fra når undulaten en morgen ligger i bunnen av buret, katta er blitt overkjørt av naboens Volvo eller bikkja trekker sitt siste sukk etter en sprøyte hos veterinæren. Greit nok det, altså. Skal vi sørge over døde dyr hver gang vi setter oss til bords, blir litt av kosen borte. Men det er betenkelig at så mange av oss ikke aner hvor kjøttet kommer fra. At vi ikke engang reflekterer over det. Vi har ikke den fjerneste anelse om hvordan dyrene har hatt det. I noen tilfeller vet vi ikke engang hva slags dyr vi spiser. Kjøttet er ribbet for verdi. Avsjelet. Redusert til skiver og 14
kuber vi helst ikke vil vite hvor kommer fra. Eller enda verre, til slintrer i prosessert mat, som vi aldri vil få vite hvor kommer fra, om vi så setter en privatdetektiv på saken. Det er godt vi ikke vet hvordan maten vår blir til, har jeg hørt folk si. Voksne folk, i fullt alvor. Vi vil ikke vite hva vi spiser, om det så tar livet av oss. Og det gjør det, faktisk. Mat tar liv. Glem alt du er redd for. Terror og vold og bilulykker og hva det nå måtte være. Det er kostholdsrelaterte sykdommer vi dør av. Vi er blitt ofre for matindustrien.