9788243009899

Vintagestrikk

Da Selbu møtte Paris

intervju med Jared Diamond

Hva kan vi lære av tradisjonelle samfunn?

En god story

Rossaviks biografi om Kåre Valebrokk

9 788243 009899

2013

[1

spa rtacus

]

34

røverspråk fra herskerklassen

Hjertesukket som ble en bestselger

side

38

side

NORSKE SJØFOLK FORTELLER

side

EN GOD STORY

Ros s av ik om Kåre Valebrokk

50

Absolutt Nietzsche side

56

2013

46

IKKE SI DET TIL NOEN

side

side

Samlede verker i boks!

Kjærlighet under Holocaust

Spartacus Forlag AS 2013 redaktører: Anja Hauger Ratikainen & Anne Arnesen Mørch produksjon: Punktum forlagstjenester for sidefoto: Camilla Holm Birkeland trykk: WS Bookwell

isbn 978-82-430-0989-9 spartacus for l ag a s PB. 6673 St. Olavs plass, 0129 Oslo post@spartacus.no www.spartacus.no

4

side

det store bildet

VINTAGESTRIKK Da Selbu møtte Paris

side

ja r ed di a mond om ny bok, historikerne og det norske oljefondet

22

EKSPERIMENTBOKA

28

DEN SVARTE VIKINGEN

Biografi utenom det vanlige

[3

spa rtacus

]

side

side

EKSPERIMENTBOKA

10

En mann for de store historiene:

I et evolusjonært perpektiv er det bare et øyeblikk siden dagens iPhone-eiere var jegere og sankere, sier Jared Diamond. Han er opptatt av hva vi kan ha mistet på veien.

Faghistorikerne er sine egne verste fiender, sier Jared Diamond. – De har gjort det til sitt fag å nekte for at man kan lære noe som helst av historien.

Diamond selv ønsker å skrive historiebøker vi kan lære noe av. Så er han til gjengjeld ikke historiker, men geograf og evolusjonsbiolog. Etter gjennombruddet med Våpen, pest og stål fulgte han opp med Kollaps, og hans siste bok heter Verden fram til i går. Symptomatisk nok har den undertittelen Hva vi kan lære av tradisjonelle samfunn.

– Disse tre bøkene handler alle om hvordan samfunn lykkes og mislykkes, og de omtales noen steder som en trilogi. Er det slik du selv ser dem?

– Nei, egentlig ikke. De to første hører sammen som en enhet, men denne siste står mer for seg selv. Den er mer personlig og handler for en stor del om det livet jeg har levd på Ny-Guinea.

– I mange tiår har du pendlet mellom USA og Ny-Guinea, og denne boken begynner og slutter på en flyplass, men tittelen er Verden fram til i går. Når du reiser fra et «moderne» samfunn til det du kaller et «tradisjonelt» samfunn, føler du da at du også reiser i tid?

– Nei, det vil jeg ikke si. Så bokstavelig mener jeg det ikke. De tradisjonelle samfunnene jeg beskriver, lever i vår globaliserte, moderne verden. Likevel hevder jeg at de på noen måter kan være vinduer til det livet alle mennesker på kloden levde inntil «i går».

[4

– Ja, hva er dette «i går»?

– «I går» er fortiden, rett og slett. Vår nokså nære fortid, i alle fall dersom målestokken er de seks millionene år som har gått siden vi skilte lag med sjimpansene. «I går» er de siste 13 000 årene, etter siste istid, og det er de siste hundreårene, tiden før industrialiseringen. «I går» er også i dag, ettersom det fortsatt finnes samfunn som lever forholdsvis uavhengig av den industrialiserte verden.

– I tillegg til «i går» er begrepet «WEIRD» (rar, merkelig) sentralt i boken din. Hvem er «WEIRD»?

– Det er vi – Western, Educated, Industrialized, Rich, Democratic (vestlige, utdannede, industrialiserte, rike og demokratiske folk). Uttrykket har jeg lånt av psykologen Joseph Henrichs. Hans poeng er at Vesten utgjør et snevert segment av det menneskelige mangfoldet, men likevel utføres psykologiske tester stort sett på vestlige psykologistudenter. Med et slikt sært utvalg går vi glipp av mye nyttig informasjon.

– Det er her boken din kommer inn?

– Ja, jeg synes vi bør åpne øynene for det store spekteret av menneskelige muligheter og leve­måter. Vi i Vesten utgjør ikke bare et snevert utsnitt, som regel befinner vi oss også langt ute på siden av det menneskelige spektrumet. Kort sagt er vi ofte ekstreme, men vi betrakter oss uten videre som normalen.

spa rtacus

]

m til i g책r

tekst: mie hidle foto: dan Petter neega ard

[5

spa rtacus

]

– Blant de kulturelle områdene du undersøker i boken, er konflikthåndtering, barneoppdragelse og eldreomsorg. Her mener du at vi har mye å lære av tradisjonelle samfunn.

– Ja, og det samme gjelder kosthold. Jeg peker på en del enkle innsikter vi kan ta til oss som individer, kanskje særlig når det gjelder barneoppdragelse og hva vi legger på tallerkenen. Når det derimot gjelder rettsapparatet og kriminalomsorgen, er det bare myndighetene som kan utrette noe særlig.

– Du tar for deg ineffektiv kriminalomsorg, rettssystemets mangler, fedme, diabetes og andre livsstilsykdommer, for lite og for klokkestyrt amming samt manglende evne og vilje til å leve med naturlig risiko … for en skandinav lyder mye av dette som typisk amerikanske problemer. Er dette en bok for det amerikanske publikum?

– Nei, det er i høyeste grad en bok for hele den

– Du er ganske optimistisk med tanke på muligheten for å lære av fortiden? Jeg tror det var Cicero som lanserte uttrykket Historia magistra vitae, historien er livets lærer. I nyere tid har endringstakten akselerert så mye at mange tenker som George Bernhard Shaw: «Vi lærer av historien at vi ikke lærer noe av historien.» Du påpeker selv at de eldres erfaringer fort mister relevans i dag. Gjelder ikke det også historien som helhet?

– Bare delvis. Når historien blir så intetsigende, skyldes først og fremst måten den skrives på.

Historikerne har tåpelig nok bestemt at dersom man skal være seriøs, må man kun studere et begrenset geografisk område i en kort historisk periode og holde seg til det hele sin forskerkarriere. Jeg mener at dersom man skal få noe meningsfullt ut av historien, må man sammenligne ulike tider og ulike steder.

– Det er derfor du mener at historikerne er sin egen verste fiende?

«Når jeg hører ordet ‘determinist’, vet jeg alltid at nå kommer det en masse vås.» vestlige verden. Dersom en europeer kommer til meg og sier at her er vi mye bedre til alt dette, svarer jeg at dere er kanskje bedre, men det er bare marginalt. Folk i Europa har kanskje hørt at man får høyt blodtrykk av salt, men dere tror ikke helt på det, og da er det bra at det kommer en Jared Diamond som forklarer i detalj hvordan det går til, humrer han avvæpnende.

– Du vil også at vi skal lære å være takknemlige for at vi bor i vestlige samfunn?

– Ja, når det gjelder viktige områder som krigføring og helsestell tenker jeg ofte gudskjelov at jeg kommer fra et moderne samfunn! Mitt ærend i denne boken er ikke å kritisere Vesten, jeg ønsker bare få frem et bredere spektrum av kulturelle alternativer og historiske forløp enn vi er vant til. Det gjør det lettere å ta kvalifiserte valg.

– Ja. Jeg snakket med en venn som er historiker ved Duke University, et av de beste universitetene i USA. Han klaget over at historikerne taper anseelse, og at finansieringen deres ikke gjenspeiler hvor nyttige de er. Jeg nevnte denne klagen til en dekan jeg kjenner ved et annet universitet, og han sa at når historikerne begynner å gjøre noe nyttig, skal vi anerkjenne dem som nyttige. Inntil videre får de tåle at vi kutter i pengeoverføringene.

– Et motspørsmål her, med tanke på at du fremstiller Vesten som kulturelt marginalt: Er det ikke en typisk vestlig fiksering at alt må være så nyttig? Kan ikke historien få være unyttig? Og kunne du ikke ha fortalt gode historier fra Ny-Guinea i denne boken uten å henge på noe budskap av typen «hva vi kan lære»?

– All historie trenger ikke å være nyttig, men mer av historieforskningen burde absolutt

Ja r ed M a son Di a mond (1937) er professor i geografi og fysiologi ved Universitetet i California (UCLA). Han er tverrfaglig orientert og har bakgrunn i ulike fag som antropologi, ornitologi, evolusjonærbiologi og geografi.

[6 spa rtacus ] Diamond er først og fremst kjent for sine prisvinnende bøker innen populærvitenskap, blant dem Våpen, pest og stål og Kollaps.

Jared Diamond foran Litteraturhuset i Oslo fra besøket i juni 2013.

være det. Når det gjelder Verden fram til i går, var det faktisk meningen at den skulle være en ren erindringsbok. Men så sa redaktøren min: «Jared. Folk venter seg store bøker av deg, store bøker med store emner. Du er nødt til legge inn noen større perspektiver.» Og så gjorde jeg det.

Så får folk selv bestemme om de liker det.

– Salgstallene tyder på at svært mange liker det du skriver. Unntakene er enkelte akademiske historikere og antropologer, som kritiserer deg hissig. Mitt inntrykk er at de dypest sett misliker at du ser på kulturen og historien med et naturvitenskapelig blikk.

Er du enig i at du har et slikt blikk på verden?

– Jeg ble i alle fall tidlig interessert i vitenskap.

For eksempel begynte jeg med fugletitting som syvåring, og det var som biolog at jeg reiste til Ny-Guinea for å studere fugler. Det gjør jeg fortsatt.

– I denne boken skinner en analytisk tilnærming igjennom i selv de mest dramatiske passasjene, som der du forteller hvordan du kantret i kano langt til havs utenfor Ny-Guinea: Med bølgene klaskende i ansiktet veide du kjølig for og imot ulike strategier for å holde deg flytende.

[7

– Jo, men det var jeg jo nødt til. Det var to timer til solen gikk ned, og jeg måtte maksimere muligheten for å overleve tolv timer i mørket. Men slik har jeg ikke alltid vært. Jeg lærte det på NyGuinea, etter å ha vært utsatt for fare mange ganger. De første gangene mistet jeg hodet.

– Om du ikke er født analytisk, møter du i alle fall fortiden og ulike kulturer med en vilje til systematisk å kontrastere, analysere og, kanskje mest provoserende for dine kritikere: en vilje til å generalisere og trekke omfattende konklusjoner. Du betrakter historien og kulturmangfoldet som en rekke naturlige eksperimenter, og det gir andre innsikter enn dem vi er vant til. Til gjengjeld er du gjentatte ganger blitt anklaget for å være miljødeterminist.

– Ja, og når jeg hører ordet «determinist», vet jeg alltid at nå kommer det en masse vås. Denne anklagen kom særlig etter boken Våpen, pest og stål, der jeg forklarte hvorfor det var europeerne som erobret den amerikanske urbefolkningen og ikke omvendt. Europeernes suksess, hevdet jeg, ble fremmet av en rekke viktige miljøfaktorer, men det er ikke det samme som determinisme.

spa rtacus

]

Jared Diamond i samtale med Trond Berg Eriksen på Litteraturhuset i juni 2013

– Et ord jeg stadig savner i disse diskusjonene, er «sannsynlighet».

– Sannsynlighet er et mer fornuftig begrep.

Også i Kollaps, der jeg viser hvordan ulike samfunn har gått under, ofte delvis på grunn av sårbart naturmiljø. Det er lettere å drive jordbruk i tempererte soner enn i tropiske soner, så miljøet påvirker sannsynligheten for å lykkes.

noen samfunn er svært tilpasningsdyktige, mens andre er konservative, noe som iblant blir deres skjebne.

Den danske forfatteren Carsten Jensen sier et sted at den norrøne bosetningen på Grønland gikk under fordi nordboerne var for glade i brun saus. I Kollaps sier du noe lignende: De konservative nordboerne drev europeisk jordbruk når de burde ha lært seg å spise sel.

Hva med vårt eget samfunn? Er det tilpasningsdyktig eller konservativt?

«Hvis dere begynte å snakke engelsk her i landet, skal jeg love deg at dere ikke hadde hatt noe oljefond på 4200 milliarder kroner!»

Men det betyr jo ikke at man skal slutte med jordbruk i tropiske soner. Man må bare være klar over problemene som har oppstått i fortiden, og innrette seg deretter.

– Anklagen om determinisme er paradoksal med tanke på nytteperspektivet ditt: Du vil jo at vi skal lære av fortiden?

– Ja, dersom jeg virkelig var determinist, kunne jeg lagt ned hele virksomheten.

– Både i Våpen, pest og stål og i Kollaps viser du at

[8

– Å, det er i høyeste grad endringsvillig. Vi er inne i en periode med hurtig endringstakt nå.

– Gir det grunn til optimisme? Kan vi håpe å gjøre de nødvendige endringene i tide og styre klar av en global kollaps?

– Tja, det er jo ikke gitt at vi endrer oss på riktig måte? Kanskje ville en konservativ innstilling ha vært like bra, gitt at vi befant oss på en fornuftig kurs.

spa rtacus

]

– Hva er det overhodet som gjør at noen samfunn er konservative, mens andre ikke er det?

– Det er akkurat det som er emnet for min neste bok, som også blir den tredje i trilogien du etterlyste. Jeg er i gang med den, men du får vente en seks års tid og se.

– Før den tid, et siste spørsmål om årets bok: Verden fram til i går kan leses som en rekke argumenter for å bevare et størst mulig kulturelt og språklig mangfold i verden, men ett sted sier du noe som overrasker meg: Du hevder at danskene er rike og lykkelige takket være at de har holdt på språket sitt. Jeg antar at du mener det samme om nordmenn?

– Ja visst.

– Hvorfor er språket så viktig? Jeg ville trodd at oljen var viktigere her, særlig for en naturviter som jevnlig anklages for miljødeterminisme?

– Det er jo innlysende: Språket er knaggen kulturen henger på. Det er bærer av den norske litteraturen, den norske historien og de norske verdiene. Hvis dere begynte å snakke engelsk her i landet og dermed lot dere oversvømme av det amerikanske verdisystemet, skal jeg love deg at dere ikke hadde hatt noe oljefond på 4200 milliarder kroner! Om det finnes noe land som har gode grunner til å gå inn for bevaring av kulturelt og språklig mangfold, må det være Norge!

kommer 1. oktober:

Verden fram til i går

Hva vi kan lære av tradisjonelle samfunn De fleste tar som en selvfølge at menneskelivet inneholder alt fra flyreiser og mobiltelefoner til karrierevalg og slankekurer. Men i nesten hele vår seks millioner år lange historie har vi ikke hatt noen av disse tingene. I et slikt perspektiv var det først «i går» at vi tok steget fra å være jegere og sankere.

I Verden fram til i går lar Diamond oss møte dagens representanter for de tradisjonelle menneskesamfunnene. Basert på sin unike forskning og mangeårige feltarbeid blant stammesamfunn rundt om i verden, leverer

[9

han en ruvende bok om alt vi kan ha glemt på veien fram til dataalderen.

Vi lever fortsatt i kropper som er bedre tilpasset steinalderlivet enn dagens moderne samfunn. I sin mest personlige bok hittil viser Diamond oss hvordan verdier og erfaringer fra de tradisjonelle samfunnene kan hjelpe oss til å leve lenger og lykkeligere, kommunisere bedre, ta bedre vare på våre gamle og gi oss tryggere og mer selvsikre barn. Gå ikke glipp av denne!

spa rtacus

]

ja r ed di a mond: Verden fram til i går ISBN 9788243007611 Innb. 399,- Også som e-bok omsl agsdesign: Cecilie Mohr Ov er set t er : Alexander Leborg

I fjor ble Bergsveinn Birgisson nominert til Nordisk Råds litteraturpris for romanen Svar på brev frå Helga. Nå har islendingen skrevet sin første bok på norsk, Den svarte vikingen. Og ifølge forfatter Øystein Morten dreier det seg om sakprosa helt utenom det vanlige.

Den svarte vikingen lest av øystein morten

Geirmund Heljarskinn kom til Island allerede i år 867 og skal ha vært den mektigste av landnåmsmennene. Likevel ble det aldri skrevet noen saga om ham. Hvorfor? spør forfatteren Bergsveinn Birgisson – etterkommer av Geirmund i 30. ledd.

Svaret er utfordrende: Fordi forfaderen hans ikke passet inn i den islandske opphavs­

Historien er oppsiktsvekkende, men langt fra enkel å skrive.

Bergsveinn Birgisson samler fragmentene fra de historiske kildene, allierer seg med genforskere og arkeologer, forsker i stedsnavn, reiser til Sibir, gransker handelsrutene på 800-tallet osv. osv. Årene går. Han vil skrive Geirmunds saga. Men på grunn av kildene er

«Dette er sakprosa, likevel skjønn litteratur.» myten, den om et Island befolket av likestilte høvdinger og storbønder fra Norge, ledsaget av stolte husfruer med nøkler i beltet, de som flyktet fra krig og elendighet – til ny jord og frihet på øya langt ute i havet.

Geirmund Heljarskinn var helt annerledes; mørkhudet og med mongolske ansiktstrekk stod han i spissen for en internasjonal fangst­ økonomi. Han hadde hundrevis av slaver under seg. Kristne slaver fra Skottland og Irland.

Mange av dem var kvinner, som Geirmunds norske undersåtter fikk barn med.

Ny genforskning viser at over 60 % av kvinnene på Island opprinnelig kom fra Irland og Skottland, ikke fra Norden. Den vakre sagaøya var et rått og brutalt slavesamfunn, delvis befolket med utgangspunkt i overgrep mot irske kvinner.

[ 10

det tidvis en håpløs ferd, mens han eksperimenterer seg frem for å få historien til å henge sammen. «Kan leserne holde ut en forfatter som av og til famler i mørke som Dante i helvete?» spør han. Innimellom kommer det drypp fra hans slit og kvaler. Dette er sakprosa, likevel skjønn litteratur: Vi får følelsen av nerven i den historiske granskningen, om hvordan beretningen blir til i spennet mellom det meningsfulle og meningsløse.

Bergsveinn Birgisson fantaserer om en samtale mellom seg selv og Geirmund. Sistnevnte undrer seg over hvorfor Bergsveinn vil skrive hans saga, over 1100 år etterpå. Forfatteren svarer litt vagt at motivasjonen hans har å gjøre med en slags avsky for moderne tider.

Geirmund rister på hodet. «Si meg, har ikke du noen mennesker som står deg nær, har du ikke

spa rtacus

]

en gård og noe å jakte på eller husdyr å ta deg av; en familie og slektninger må du vel forsørge?

Er det ikke bedre at du prøver å komme nær noe i ditt eget liv, eller forventer du mye gods for å skrive sagaen min?»

«Gjennom alt skinner en famlende, men urokkelig vilje til å finne en sannere og bedre saga om vikingtiden» Nei, forfatteren må medgi at dette knapt kommer til å bli annet enn smalhans. «Jeg skriver ikke slik de vil i dag. Jeg gaper over for mye, sier de.»

For mye? Han favner definitivt vidt. Her kommer forklaringer på likhetene mellom surrealismen og norrøn dikting. Vi lærer hvorfor skaldene laget tankebilder som viser oss elg i fjorden, elefanter på bølgene, tangkledde fjell og fisk som svømmer gjennom dalen. Det er fascinerende, og slett ikke for mye. For gjennom alt skinner en famlende, men urokkelig vilje til å finne en sannere og bedre saga om vikingtiden, og vi får et lavmælt, men likevel glødende forsvar for vår egen førkristne kulturarv. «Vi kaller meningsløst arbeid for Sisyfosarbeid og ikke Hjadningavig – selv om det eksistensielle budskapet er det samme i begge mytene. En går på samlivskurs hvor kompromiss mellom partene er fremhevet – uten at myten om Njord og Skade blir nevnt.» Hvorfor? Antagelig fordi vi har et overfladisk forhold til den norrøne kulturen.

Paradokset er at i sentrum for disse beretningene står en mørkhudet mann med et livsløp så langt fra våre stereotype idealer om det stolte norrøne vi vel kan komme.

Hvor kom han så egentlig fra, den svarte vikingen? Han var sønn av en rotekte vestnorsk konge fra Avaldsnes. Men moren kom fra et helt annet sted, og det var fra henne Geirmund fikk sitt utseende. For å spore opp stedet tar Bergsveinn Birgisson oss med på en reise med den unge Geirmund, med vikingskip nordover langs norskekysten og så østover, forbi Kvitsjøen og enda videre. Til Sibir.

[ 11

Vi møter et folk og en kultur som døde ut på 1600-tallet. De bor i jordhytter med tak bygget av hvalbein. De er et jegerfolk som har spesialisert seg på fangst av hvalross. Et folk som er så viktig at kongen på Avaldsnes har inngått en allianse med dem, som bekreftes gjennom giftemål mellom den unge Geirmund og høvdingdatteren Ilturka.

Geirmund blir igjen hos det fremmede folket. De kjenner verken til brød eller korn, men får i seg mineraler og vitaminer gjennom å drikke blodet til sjøpattedyr. Geirmund lærer å overleve i et arktisk klima og tilegner seg kunnskaper om fangst og foredling av den verdifulle hvalrossen.

Noen år senere reiser han til Irland, der han blir en viktig person for den norrøne kongemakten. En av sagaene skildrer ham som «den mest berømte av alle vikinger i vesterveg». Og fra Irland utrustes det en ekspedisjon til det jomfruelige Island. Året er 867. Øya bosettes av den svarte vikingen og hans folk. De skal forsyne de rike markedene i Irland med kostbare og eksotiske varer.

spa rtacus

]

bergs v einn Birgis son: Den svarte vikingen ISBN 9788243007895 Innb. 3 69, - Også som e-bok

fra boka Sagaen vår begynner i år 846 etter Kristus.

Det bor omkring hundre tusen mennesker i hele Norge. Den største byen i Skandinavia er Hedeby i Danmark, antakelig har den et par tusen innbyggere. De største byene i verden er Konstantinopel, Bagdad og Tang-dynastiets Xi’an i Kina med omkring én million innbyggere hver. Dynastiet går under etter noen år, mens den berømte Tu Fu skriver sine vakreste dikt. I Guatemala i Mellom-Amerika hersker mayaene og lar hjerteløse menneskeskrotter rulle ned pyramidetrappene i Tikal. Folket i Mongolia deles inn i uendelig mange klaner som dreper og plyndrer hverandre – og slik er nok situasjonen i mange andre land. Maurere og sarasenere seiler opp Tiberen og inn til Roma. De stjeler alteret over levningene av apostelen Peter, samt tilhørende utsmykking og skatter.

Hendelsen sender sjokkbølger over hele den kristne verden.

Dette året går flokker på opptil 300 ulver løs på folk og fe i Gallia, og spiser alt og alle som prøver å stå imot. Litt før påske blir en mann

[ 12

tatt for å ha hatt seksuell omgang med en merr; frankerne brenner ham levende. Den danske kongen Harald Klakk, som har hatt ansvaret for å forsvare den frisiske kysten mot vikingangrep, dør nede i Frisland. Hans gode venn misjonæren Ansgar fortsetter å spre det glade budskap om verdens frelser i Birka i Sverige, trass kraftige eksemplager. Dette året gjør norske vikinger et vellykket angrep på det østlige Irland og reiser i stadig større flokker fra Vestlandet til den grønne øya i vesterveg – mange drar fra Rogaland. Den irske kongen Cerball (Kjarval) er i gang med sin ambisiøse maktkamp. Nå ruster han seg til kamp mot én av sine irske rivaler der 1200 menn vil falle …

Vi skal til et land som ennå ikke har konvertert til troen på Kvite-Krist, som Karl den store har spredt med sverdets makt over kontinentet. Til et land der man ennå holder fedrenes gamle skikker i hevd. Ute i havet boltrer Midgardsormen seg, oppe i himmelskålen glitrer regnbuebroen Bivrost, nede i jorden holder nornene og de døde på med sitt. Livet går i sin

spa rtacus

]

evige syklus der gudene og markens grøde taper for jotunkreftene, for så å vinne på ny med stigende sol. En småkonge har feider med en annen i dette landet som strekker seg flere hundre nautiske mil fra nord til sør. Et land bebodd av ulike folkeslag som likevel føler en viss samhørighet siden de deler en ferdselsåre langs den lange kysten: nordvegen.

Her har ikke forholdene endret seg stort de siste århundrene.

Man har fått seil på skipene.

Ellers er alt stort sett ved det samme.

Den svarte og st ygge kommer til verden

I Rogaland et sted finner vi en kongshall, og der inne ligger det en kvinne, Ljufvina, som er i ferd med å føde. På denne tida trodde man at ved fødselen kom norner for å bestemme den nyfødtes skjebne: livstid, lykke og rikdom.

Skaldene kaller døden for «nornenes dom», skjebnen blir lagt i en (tenk på ordet «lagnad»).

Vi kan slå følge med skjebnenornene der de kommer flygende i lufta og nærmer seg Ljufvinas fødselsskrik. Idet vi kommer flygende over mark og eng, ser vi hester og buskap som ligger og sover i det duggvåte gresset. Vi ser kornåkre som så vidt er begynt å spire etter nyoverstått vårblot.

Det har begynt å lysne denne grytidlige morgenen. De grågrønne gresstakene feller seg fint inn i landskapet. Folk har ikke stått opp ennå. Nede ved sjøen ligger et par skip med høy mast, bundet til ankerfestet; naustene i fjæra

er dekket med dyrehuder. Det stiger røyk opp fra ljoren i kongshallen der skrikene kommer fra.

Vi vet ennå ikke mye om den fødende kvinnen, annet enn at hun har et uvanlig utseende, hun ser verken ut som en norrøn eller germansk kvinne. Hun er svarthåret og med mørkere hud enn de fleste har sett, har mongolfold på øynene i det runde, flate ansiktet. Vi kan tenke oss at hun er omringet av andre kvinner, noen hvite og noen mørke som likner henne selv. På begge sider av den utskårne tresengen blafrer oljeflammer i klebersteinslamper.

De mørke kvinnene påkaller en mektig ånd, mens de norrøne anroper sine gudinner. En av de norrøne kvinnene begynner å «gale ramme galdrer,» en annen trykker forløsningsruner mot den fødendes mage, bjargrúnir.

Så snart barnehodet blir synlig i åpningen, slutter kvinnene å påkalle maktene. Nå er det den fødende kvinnen de kaller på.

Det kommer en gutt.

Så kommer en gutt til.

Guttene blir pakket inn i hvert sitt vadmels­ teppe. De er mørke i huden, har svart lugg; ansiktet er rundt og flatt som på mora. Nesen er flat og neseborene så vidt synlige. Mongolfold på øynene. Det er ikke spor av farens utseende på disse guttene! Et stille sjokk brer seg blant kvinnene.

Det er all grunn til å tro at kongen ikke kommer til å like dette. Kan han være faren til de to nyfødte?

[fra Den svarte vikingen]

bergs v einn Birgis son (født på Island 1971) er doktor i norrøn filologi. I 2012 ble han nominert til Nordisk råds litteraturpris for romanen Svar på brev frå Helga. Bergsveinn Birgisson bor i dag i Bergen og arbeider som forsker ved UiB.

[ 13

spa rtacus

]

Øystein Morten vakte i vinter stor oppsikt med funnene han presenterte i boka Jakten på Olav den hellige. Her forteller han om alle kvalene knyttet til prosjektet og om dørene som nå plutselig har åpnet seg.

Fiksjonen, sannheten.

Blodet i rømmegrøten. tekst: øystein morten

Jakten på Olav den hellige begynte som en roman i mitt hode; om en eksentrisk religionshistoriker i en hytte oppunder Gaustatoppen, som fikk besøk av Odd Reitan – Rema-kongen landet med helikopter på det vulkanformede nasjonalfjellet. Han ville hyre inn religionshistorikeren til jakten på kroppen til Olav den hellige. Målet var å plassere liket på høy­a lteret i Nidarosdomen til jubileet i 2030 – 1000 år ­etter at Olav Haraldsson falt på Stiklestad.

Alt sammen sponset av Rema 1000.

Jeg kom aldri langt med romanen. Det føltes så meningsløst, og mens manuskriptsidene brant i den gamle vedovnen, formet det seg en ny idé: Hvorfor gå veien om fiksjonen?

«Da Øystein fant Olav», stod det på en førsteside.

Noen uker senere kom det et annet innslag i Dagsrevyen. Direktøren ved Nidaros domkirkes restaureringsarbeider Steinar Bjerkestrand og biskop Tor Singsaas ønsket seg arkeo­logiske utgravninger under Nidarosdomen. «Målet er å få satt restene av Olav den hellige på høyalteret i Nidarosdomen ved tusenårsjubileet i 2030,» uttalte Bjerkestrand.

Romanen og fantasiene i mitt hode er blitt virkelighet.

Jeg skal land og strand rundt og holde foredrag, som en anerkjent ekspert alle vil ha besøk av ved Olsok: 24. juli Oppdal, 26. juli Tolga, 27.

«Folk vil høre om olavsfesten og kanskje le litt av hvor merkelig alt var for 1000 år siden. Men jeg vil bare blande blod i all den feite rømmegrøten. » Historien kunne være sannheten og jeg selv etterforskeren, eller en slags religionshistorikernes Indiana Jones. Romanen ble til sakprosa i boken Jakten på Olav den hellige, der jeg virkelig finner kongen. Eller i hvert fall skinnebenet hans.

Jeg kom i VG, Dagbladet og Lørdagsrevyen.

[ 14

Stiklestad, 28. Trondheim, 29. Sarpsborg, 1. august Numedal osv. Folk vil høre om olavsfesten og kanskje le litt av hvor merkelig alt var for 1000 år siden.

Men jeg vil bare blande blod i all den feite rømmegrøten.

Det ingen vet, er at Jakten på Olav den hellige

spa rtacus

]

ble skrevet på et fjell av traumer. Sommeren 2011: Jeg og professor Per Holck hadde datert skinnebenet i St. Olav domkirke i Oslo med C-14 metoden og arbeidet med å ta ut DNA fra benet. For å få bekreftet at dette virkelig var den hellige kongen, trengte vi en slektning. Vi vurderte en rekke graver og var på sporet av nålevende personer i Tyskland. Men til slutt

om Olavs tid i England på begynnelsen av 1000-tallet. Det var 22. juli 2011. Utenfor bare sol. Men på datamaskinen dukket det opp merkelige skyer i bakkant av teksten; en eksplosjon i Oslo, noe på Utøya.

Morgenen etter: 80 døde ungdommer. Og et kompendium på 1500-sider, fylt med en slags ideologi, skrevet av en som på nettet kalte seg

«Breivik ville grave opp liket til Olav den hellige og ta ut DNAprøver. Den nærmeste nålevende slektningen skulle bli konge i landet. Og der satt jeg, med en bit fra skinnebenet til Olav foran meg.» samlet vi innsatsen om Sigurd Jorsalfare. Han og Olav Haraldsson kunne ha et felles opphav i Harald Hårfagre, og hodeskallen til Sigurd lå inne i en vegg på Akershus festning.

Samtidig arbeidet jeg intenst med en sannferdig fortelling om Olav Haraldssons liv.

Tilfeldigvis hadde jeg en bit av skinnebenet i en boks ved siden av datamaskinen mens jeg skrev. Om det skyldtes denne relikvien, vet jeg ikke, men fortellingen fløt godt. Jeg skrev

for Sigurd Jorsalfare. Jeg leste og leste, lass på lass med misforstått middelalderhistorie. Og hvem var det som skulle styre Norge i fremtiden? Breivik ville grave opp liket til Olav den hellige og ta ut DNA-prøver. Den nærmeste nålevende slektningen skulle bli konge i landet. Og der satt jeg, med en bit fra skinnebenet til Olav foran meg.

Prosjektet var blitt avskyelig. Ikke egentlig på grunn av DNA og knokler. Det var volden,

Øys t ein Mort en (1973) er religionshistoriker fra Universitetet i Oslo og forfatter. Han har tidligere vært [ 15 spa rtacus ] distrikts­konservator i Vest-Telemark. For bøkene Stavkyrkja i Eidsborg. Ein biografi (2008) og Magnus den gode (2011) har han fått svært gode kritikker.

som hadde kommet så nær meg. Hva var det jeg hadde skrevet om før det smalt? Om Olavs karriere i England. Om hva som skjedde da han sammen med hæren kom seg innenfor murene til byen Canterbury, den 29. september 1011: Hæren stormet inn. Helvete var løs. Inntrengerne satte fyr på halmtakene til de nærmeste husene.

barnesoldater? Hva skiller sagaen om Olav fra sagaene om massakrene i Rwanda? Kanskje skremmende lite.

Jakten på fortiden fortsetter, i mitt eget hode og i virkeligheten. Den neste boka har tittelen Sigurd Magnusson. Korsfareren, og handler om kongen som reiste til Jerusalem og kom

«‘Stopp, stans!’ vil de kanskje si om jeg leser fra boken min under Olsok i Sarpsborg. ‘Det er barn til stede. Kan du ikke se at de gråter?’ » Menn, kvinner og barn kom løpende mens de skrek for livet. Krigerne hugg dem ned med skremmende effektivitet. Andre steder ble dørene stengt og de innenfor brent levende til døde. Det var et inferno av skrik og flammer der grusomhetene ingen ende ville ta; kvin-

tilbake med en splint av Jesu kors. Hva slags helt og konge var dette? Hodeskallen hans er inne i en mur på Akershus festning, og boken følger vandringer gjennom ukjente ganger og kjellere, samt merkelige møter i den offentlige

Relikvien i Sankt Olav domkirke. Skinnbeinet har skader fra et pileskudd som kan ha fått eieren til å halte. Foto: Per Holck.

ner ble dradd etter håret gjennom byens gater mens de ble påtent med store fakler. Et spedbarn ble revet fra morens favntak og kastet under tunge vognhjul.

«Stopp, stans!» vil de kanskje si om jeg leser fra boken min under Olsok i Sarpsborg. «Det er barn til stede. Kan du ikke se at de gråter?»

«Det er slik virkeligheten er», vil jeg svare.

«Dette er det som har sviktet i formidlingen av middelalderen.» La meg gi et eksempel: På skolen syntes vi det var tøft at Olav reiste i viking som 12-åring. En barnesoldat. Tøft med

[ 16

skjelettkomiteen. Til slutt vendes avslag og skuffelser til seier, og jeg sitter med en 900 år gammel hodeskalle i hendene.

Professor Per Holck studerer skallen på Rikshospitalet, og finner ut at Sigurd Jorsalfare ble rammet av et hardt slag mot hodet som gutt, at hele ansiktet hans var skjevt, og at han trolig hadde en slags hjerneskade. Alt i overensstemmelse med avbildninger av en konge med et forvridd ansikt, skildringer av at han var tungnem, snakket sakte og led av merkelige sinnsforvirringer.

spa rtacus

]

Øys t ein Mort en: Jakten på Olav den hellige ISBN 9788243005655 Innb. 369,- Også som e-bok Omsl agsdesign: Cecilie Mohr

Gjennom dagboken min kan leseren følge undersøkelsene. Hva slags slag mot hodet har det vært snakk om? Hvor gammel var Sigurd den gangen? I det neste kapittelet er vi inne i Sigurds barndom, tilbake til den gangen han fremdeles var en normal og frisk gutt. Leseren vet nå at den lille gutten nærmer seg en ulykke …

Det hele er en tragedie.

Og jeg må etter hvert ta Sigurd Jorsalfares hallusinasjoner og store psykiske problemer på alvor. I samarbeid med psykiatere stilles det

en mulig diagnose. Samtidig strever jeg med å skrive ut Sigurds historie i en form som kombinerer romanens djervhet med absolutte krav til kildebelegg; skaldekvadene, utenlandske krøniker og sagaene kombineres med arkeologiske undersøkelser og røntgenfotografi fra hovedpersonens kranium.

Så oppdages kilder som kaster nytt lys over reisen til Jerusalem, og jeg kommer på sporet av flisen fra Jesu kors som Sigurd bragte tilbake til Norge.

Olav Har aldsson (995–1030) og Olav den hellige.

dag som Olsok – «Olavs vake».

• Skinnebenet hans befinner seg i St. Olavs domkirke i Oslo.

• Sønn av småkongen Harald Grenske. Vokste opp med sin mor Åsta på Ringerike.

• Var med i den store hæren som herjet og plyndret i England under Torkjell Høye i perioden 1009–1012. Ble døpt i Rouen før jul i 1013.

• Vendte tilbake til Norge med to handelsskip og mange geistlige i 1015.

• Vant over Svein Ladejarl ved Nesjar i 1016 og ble norsk konge.

• Var med på å tape et stort slag mot den danske og engelske kongen Knut den mektige ved Helge å i Skåne i 1026. Måtte flykte fra Norge til Russland i 1028.

• Vendte tilbake til Norge i 1030 og falt i slaget på Stiklestad.

• Ble gjort til helgenen Olav den hellige etter sin død. Dødsdagen 29. juli feires den dag i

Sigurd Magnusson Jorsalfare (1090 –1130).

• Sønn av Magnus Berrføtt og en hærtatt engelsk kvinne.

• Konge fra 1103 sammen med brødrene Øystein og Olav. Enekonge fra 1123.

• Seilte fra Norge med en flåte av korsfarere i 1107, kjempet mot maurerne i Spania og på Sicilia, var med på erobringen av Sidon, gjestet keiseren i Konstantinopel og reiste tilbake til Norge via Ungarn og Tyskland.

• Sagaene forteller at han i perioder led av «ustyrlighet» og sinnsforvirring.

• Hodeskallen hans befinner seg på Akershus festning.

Sagt om Jakten på Olav den hellige: «Det er imponerende hvordan Morten ved hjelp av enkle litterære grep kan gjøre historien om Olav den hellige levende og engasjerende igjen. … Fortellingen om denne prosessen er i seg selv spennende som en kriminalroman … Når det gjelder andre del av oppgaven, fortellingen om livet til Olav Haraldsson, bringer forfatteren oss med god penn og flott driv inn i den norske og europeiske middelalderen og dens mange stridigheter, plyndringstokt, giftemål og intrikate allianser. En historisk periode som ikke står noe tilbake for fiksjonsverk som for eksempel ‘Game of Thrones’ . Gjennom hele boken veksler Morten ubesværet mellom de to parallelle historiene han vil fortelle. Det er som sagt drivende godt fortalt, informativt og stramt disponert. Bedre kan det vanskelig gjøres.» sin dr e hov dena k k , terningkast seks, VG

[ 17

spa rtacus

]

nå er serien komplett!

Sagakongene Torgrim Titlestad og Frans-Arne Stylegar får æren av å sluttføre serien med sine bøker om Olav den hellige og Håkon jarl. Serien er utviklet i samarbeid med Sagabok og presenterer kortbiografiene til ti av våre mest interessante sagakonger.

...en spenstig og underholdende serie for alle historieinteresserte. Forlagene har rett og slett tenkt å gi oss hele kongerekken sett med friske øyne, og med vekt på alt som nyere forsk­ning og arkeologi har gravd frem. For det er ikke nok med Snorre! En fabelaktig forlags­ idé som det er all grunn til å heie på!»

T or Åge Br ings vær d, Adresseavisen

Øy s t ei n Mort en: Magnus den gode ISBN 9788243005822 Innb. 229,2011

Bjør n B a n dl i en: Olav Kyrre ISBN 9788243005839 Innb. 229,2011

H el l eru d & Sigu r d s s on: Håkon den gode ISBN 9788243005778 Innb. 229,2012

H a lvor T jøn n: Olav Tryggvason ISBN 9788243005808 Innb. 229,2012

Omsl agsdesign:Eivind Abusdal

[ 18

t orgr i m t i t l e s ta d : Olav den hellige ISBN 9788243005815 Innb. 229,2011

F r a ns -A r n e S t y l eg a r : Håkon Jarl ISBN 9788243005792 Innb. 229,2011

t orgr i m T i t l e s ta d : Eirik Blodøks ISBN 9788243005761 Innb. 229,2011

T orgr i m T i t l e s ta d : Harald Hårfagre ISBN 9788243005570 Innb. 229,2010

R a n di H el en e Før su n d : Magnus Berrføtt ISBN 9788243005846 Innb. 229,2012

H a lvor T jøn n: Harald Hardråde ISBN 9788243005587 Innb. 229,2010

spa rtacus

]

Unikt historisk atlas Kim Hjardar opplevde stor suksess med praktboka Vikinger i krig, som nå har passert 15 000 solgte. De historiske kartene i boka vakte stor begeistring, og nå har Hjardar fått anledning til virkelig å rendyrke sin lidenskap for kartmakeri.

Resultatet er en real godtepose for alle med en smule interesse for vikingtid eller norsk historie. Boka presenterer mer enn 60 detaljerte kart kombinert med tekst og bilder, i en utpreget populærhistorisk form. I tillegg til krigstokt og koloniseringer viser kartene også vikingenes handelsruter, skipskunst, bosettinger, naturressurser, religionsutbredelse osv.

Kartene ledsages av en rekke infobokser, slektstrær, tidslinjer og fotografier, alt med tanke på å løfte fram de mest spennende sidene ved vikingenes verden.

Sammen med de presise korttekstene gir kar­ tene i denne boka en helt ny og lettlest innfø­ ring i selve høydepunktene fra vikingtiden, den kanskje mest spennende epoken i norsk historie.

Kim Hjardar

VIKINGENES VERDEN Vikingenes historie i kart, tekst og bilder

K im Hja r da r (1966) er historiker og lektor med hovedfag i vikingtid og nordisk middelalderkultur fra Universitetet i Oslo. Han har lang erfaring med [ 19 spa rtacus ] formidling av vikingtiden gjennom tekst, bilder og arrangementer. Forfatter av kritikerroste Vikinger i krig (2011).

fra boka

Vikingenes skip og sjøfart Skipet var det mest potente symbolet på makt og det viktigste transportmiddelet i viking­ tiden. Skipet var også en av de sentrale forutsetningene for politisk makt og prestisje, som i mange tilfeller var basert på kontrollen over hav og sjøleder.

D

et fantes mange ulike typer vikingskip, alt fra fiskebåter og lasteskip til enorme krigsskip.

De første vikingskipene med seilføring ble rigget for kystnær trafikk i skjærgården, enten som små frakteskuter (børinger) eller som lystfartøy (karver). Vikingtidens skip hadde ikke egne rom for mannskapet, men på større skip ble det slått opp telt akter og forut i skipet når det lå i havn.

Om bord hadde hver mann dessuten en skipskiste hvor han oppbevarte eiendelene sine. Hvis det ikke var egne tofter til roerne, ble skipskisten brukt som sitteplass.

Mange skip hadde dyrehode i fremstavnen som et tegn på skipet tilhørte en konge eller høvding. Et dyrehode kunne også skremme onde ånder, eller markere at skipet er i krigsmodus. Når vikingskipet var i fredelig ærend, ble

dyrehodet ofte tatt ned. Hodene var malt i flere farger, og de kunne ha form som skremmende drage-, rovdyr- eller slangehoder, og i enkelte tilfeller fantasifulle menneskehoder.

Et annet karakteristisk trekk ved krigsskipene er deres bruk av skjold langs ripa.

Skjoldene signaliserte at skipet var et krigsskip. De ble ofte hengt på utsiden på hver side av skipet, og vi må anta at skjoldene som oftest tilhørte krigernes utrustning.

I Gokstadskipet ble det funnet flere skjold nesten intakte, de var omtrent 1 meter i diameter og dekket hverandre halvveis, slik at det gikk to skjold mellom hvert årehull. Trolig var mange víkingskip fargerike med malte bordganger. Stavnene kunne også være malt. Vanlige skip hadde ensfargede seil mens høvding- og kongeskip kunne ha seil i forskjellige farger.

Gokstadskipet fra Norge.

2

Del 1

Vikingenes

erobringer

[ 20

spa rtacus

]

Skipene fra Bayeux-teppet hadde malte bordganger.

Hurtige skip Tester utført på en kopi av et vikingskip viser at den over tid kan holde en jevn fart på 4–5 knop ved roing, men kan doble hastigheten til 9 knop i korte perioder. Med seilføring kan man trolig øke hastigheten ytterligere.

Vikingskipene hadde store taktiske fordeler ved at de kunne operere på svært grunt vann, og selv store skip kunne landes på åpne og svakt hellende strender. Roret, som stakk langt ned under kjølen, kunne heves slik at det ikke ble ødelagt i møte med havbunnen.

Dette gjorde skipene utilgjengelige for fiendtlige skip som ikke kunne følge.

[ 21

spa rtacus

]

k im hja r da r : Vikingenes verden ISBN 9788243007918 Innb. 299,bok design: Cecilie Mohr

Silje Een de Amoriza og Ingrid Myrstad deler lidenskap for både strikking og historie. Slikt kan det bli bok av.

I haust tar dei oss med på ei unik strikkehistorisk tidsreise tilbake til den norske husmora sine glansdagar. Ei tid som får dagens strikkebølgje til å likne eit skvulp i badekaret. fo t ogr a fier : C a mill a Hol m Bir k el a nd

[ 22

spa rtacus

]

Vintage足 strikkarane

[ 23

spa rtacus

]

Pikegenser

[ 24

spa rtacus

]

Jumper i mønsterstrikking

[ 25

spa rtacus

]

[ 26

spa rtacus

]

Vintagestrikk Strikkeoppskrifter for smarte klær til alle og enhver 1935–1955 Strikkeoppskriftene i denne boka er hovud­ sakleg henta frå strikkehefte og -bøker ­utgjevne av norske vekeblad i perioden 1935–1955.

Boka inneheld 28 vakre strikkeplagg til barn, damer og menn. Kvar strikkeoppskrift er nøye gjennomgått og har fått eit moderne språk.

Plagga er strikka opp på nytt, tilpassa moderne garnsortar og ikkje minst dagens storleikar.

Samstundes formidles historia til desse oppskriftene – om den for lengst forsvunne tida i norsk strikkehistorie, då dei nasjonalromantiske kuftene for første gong måtte dele plass i strikkekorga med plagg inspirert av siste mote frå Paris.

Boka er rikt krydra med tidstypiske illustrasjonar og bilete, og dei nystrikka plagga er fotografert av Camilla Holm Birkeland.

«EN STRIKKE- EPIDEMI FARER OVER LANDET I de siste par år har det rast en epidemi over Europa. Fra de store motecentrer har den bredd sig utover, og trengt sig inn i hver minste avkrok. Denne epidemi er en såkalt hekle- og strikkemani. Det er nær sagt ikke den ting man ikke strikker nu for tiden: Drakter, kjoler, luer, strømper, badedrakter, ja til og med lange, elegante aftenkjoler blir tryllet frem under flittige, flinke hender.»

S.U.S. NYE STRIKKE OG HEKLEMØNSTRE, 1936

SILJE EEN DE AMORIZA & I N G R I D M Y R S TA D

VINTAGE

STRIKK STRIKKEOPPSKRIFTER FOR SMARTE KLÆ R TI L ALLE OG E N H V E R 1935–1955 1

Silje Een de Amoriza og Ingrid Myrstad er historikarar frå Universitetet i Bergen. I 2010 starta dei Historikarverksemda, som driv historieformidling innanfor ei rekke sjangerar og har skrive og kvalitetssikra fleire bøker. I Vintagestrikk forener dei bakgrunnen som historikarar med ein lang­ varig lidenskap for strikking og mote.

[ 27

spa rtacus

]

Silj e een de Amor i z a o g Ingr id M y r s ta d: Vintagestrikk ISBN 9788243007772 Innb. 369,bok design: Øystein Vidnes

Finn fram labfrakkene!

Visste du at det går an å klippe i glass, og at helt vanlig menneske­ tiss inneholder et selvlysende stoff? I Eksperimentboka har Unni ­Eikeseth, kjent fra Newton på NRK, samlet sine favoritt­ eksperimenter for barn og utrolige historier fra vitenskapen. tekst: anne arnesen mørch – Dette er en bok med morsomme eksperimenter du kan gjøre selv, som for eksempel å lage usynlig skrift eller trylle med farger. Jeg har fått god hjelp av barna mine underveis til å teste ut mange av oppskriftene. I tillegg kan du lese om sprøe og kule eksperimenter som har blitt gjort opp gjennom historien, for eksempel alkymisten som fant et selvlysende nytt grunnstoff i mennesketiss.

– Du skriver at fyrverkeri kanskje ble oppdaget ved at en kinesisk kokk mistet salpeter i glørne under gryta han kokte mat over, og at det hele bare var et slumptreff. Blir mange oppdagelser til på denne måten?

– Ja, mange berømte oppdagelser er faktisk gjort ved slumpetreff, som teflonbelegget i steikepanna og flere viktige medisiner. Forskere har til og med blitt nobelprisvinnere på grunn av eksperimenter som tilsynelatende var en fiasko, men som egentlig gjemte gullkorn av nye oppdagelser.

– Har du noen egne favoritter blant eksperimentene?

– Det er vanskelig å velge, men jeg liker farger, og er derfor glad i eksperimentet med den lilla rødkålsaften som kan bli både grønn, blå og rød etter surhetsgraden på det den blir blandet med. Og så synes jeg det er veldig tøft å lage strøm med hjemmelagde batterier.

[ 28

– Man får også lese om utrolige oppdagelser som er gjort, fra mange tusen år tilbake og frem til i dag. For eksempel da man fant ut at man kunne lage en fantastisk lillafarge av en stakkars snegle, parfymelukt av bæsj, eller hvordan spioner kan skrive hemmelige beskjeder til hverandre. Lærer man hvordan man kan bli oppfinner av denne boka?

– Jeg håper i alle fall at boka kan inspirere leserne til å gjøre egne eksperimenter og gruble over hva som skjer. Jo mer man dyrker nysgjerrigheten sin, jo mer kan man finne ut! Det er ingen grenser for hvor mange nye oppdagelser som venter på å bli gjort i verden, og du kan bli en av dem som gjør dem.

– Trenger man et fullt utstyrt forskerlaboratorium for å utføre eksperimentene?

– Neida, og det er det som er så kult! Det aller meste du trenger til å gjøre eksperimentene i denne boka finner du i en helt vanlig butikk, og i kjøkkenskapet hjemme.

– Er de vanskelige å få til?

– De fleste eksperimentene er enkle og kan gjøres for egen hånd. Men til noen eksperimenter, som alle de med ild, bør du ha med deg en voksen.

spa rtacus

]

Unni Eik eset h er kjemiker og har jobbet som vitenskapsjournalist i NRK siden 2002, blant annet som programleder i Newton. Hun har også jobbet ett år som lærer på en videregående skole. Unni bor i Trondheim sammen med mann og to barn og to gullfisker.

foto: Tove Eikeseth Klakegg Forfatteren i sving med eksperimenter på kjøkkenet.

[ 29

spa rtacus

]

unni Eik eset h: Eksperimentboka ISBN 9788243007932 Innb. 279,- M å l gruppe: 8–12 år bok design: A n et t e m ehl l a n dm a r k / punk t um for l ags t j en e s t er

[ 30

spa rtacus

]

BULGARSK PARAPLY En bulgarsk hemmelig agent drepte en mann på gata i London i 1978 med en veldig spesiell paraply. Innsiden av paraplyen var nemlig ombygd slik at den sprøytet en dødelig gift som heter risin, inn i offeret når man trykte på en utløser. Utrolig smart og utrolig ondskapsfullt! I 1991 oppdaget man et helt lager med lignende dødelige paraplyer i Bulgaria.

[ 31

spa rtacus

]

Nidaros, Olsok 1530.

[ 32 Fo t o : E spen OdĂŠn E v ert sen

spa rtacus

]

Hva skjedde?

Både melk, sitron og egg er væsker som inneholder et stoff som heter karbon. Karbon er et grunnstoff som finnes i alt som er levende, og det tar lett fyr og brenner. Det svarte kullet vi bruker på grillen, er nesten bare rent karbon, og det brenner, som du vet, veldig godt! Varmen fra stekeovnen eller strykejernet svir eggehviten, sitronsaften eller melken slik at skriften blir mørkere.

EKSPERIMENT 2:

USYNLIG SKRIFT 2 En annen måte å lage usynlig skrift på er å utnytte uvennskapet mellom olje og vann.

Dette trenger du: et hvitt ark hvit oljestift vannmaling en pensel et glass vann

Slik gjør du det: Skriv den hemmelige beskjeden din med hvit oljestift på et hvitt ark. For å kunne lese meldingen din, kan mottakeren bare male over

hele arket med vannmaling i en mørk farge.

Hva skjedde?

Olje og vann er uvenner og blander seg aldri med hverandre – med mindre du tilsetter en magisk ingrediens, som vi så i kapittel 1. Derfor vil ikke vannmalingen feste seg på skriften

som er skrevet med oljefarge, bare på papiret rundt. Meldingen din trer dermed fram som hvite bokstaver på et farget ark.

— fra Jakten på Olav den hellige —

[ 33

spa rtacus

]

Frank Rossavik fikk i 2007 Brageprisen for Stikk i strid. Ein biografi om Einar Førde. Nå har han skrevet historien om en annen av Norges mest karismatiske medieledere, Kåre Valebrokk. Her letter han litt på sløret rundt høstens biografi.

En god story tekst: frode molven

– «En dyktig journalist skal lukte pils etter lunsj.»

«Det ligger ofte en god nyhet i en halvliter.» Var Valebrokk et eksempel på at alkohol og journalistikk kan fungere godt sammen?

– Det er et viktig tema og et godt spørsmål. Jeg prøver å svare på det i boken.

– Hvilket inntrykk har du av Valebrokk som sjef?

– At han ikke var så god som ryktet hans tilsier.

Det skulle da også noe til.

– Hva kjennetegnet Valebrokk som skribent?

– Han var skarp i begge ordets betydninger.

Det kunne lukte svidd av ordene hans, og han brukte humor effektivt. Men tematisk var han litt ensformig: mye av det han skrev, var blank liberalisme. Han var også ganske ram til å resirkulere poenger og tema.

– Hadde han noen politisk betydning?

– Han var kanskje den mest effektive talsmannen for liberalisme landet har hatt. Derimot holdt han skarp avstand til partipolitikk. På det siste punktet finnes det likevel et interessant unntak som jeg skriver om i boken.

– Ser du noen likheter mellom Kåre Valebrokk og Einar Førde, som du også har biografert?

– Det finnes påfallende mange likheter, men de fleste er overfladiske. Som personlighetstyper var de ganske forskjellige. Einar Førde likte for eksempel å gjøre seg morsom på andres bekostning. Det ville aldri Kåre Valebrokk finne på.

– Hvordan er det å skrive om kunst, vin og jakt – felter du kanskje ikke har den aller største affinitet til?

– Jeg er bare glad for at Valebrokk ikke spilte golf.

Men for å svare litt mer alvorlig: Av de tingene du nevner, tror jeg bare kunsten var viktig for ham, men også den rangerer etter hans interesse for litteratur og for biler.

Fr a nk Ros s av ik (1965) er journalist og forfatter. Han var tidligere samfunnsredaktør i Morgenbladet, og journalist og kommentator i Bergens Tidende fra 1996 til 2008. Før den tid har han blant annet vært pressesekretær i SV (1988–90) og informasjonssjef i Europabevegelsen i Norge (1992–95).

Rossavik er statsviter med bachelor fra Universitetet i Bergen og master fra [ 34 spa rtacus ] CERIS i Brussel. Han har tidligere gitt ut fire kritikeroste bøker. I 2007 fikk han Brageprisen for biografien om Einar Førde.

– Hva er det som vil bli stående etter Kåre Valebrokk?

– At Dagens Næringsliv er blitt en av landets beste og viktigste aviser. Dessuten klarte Valebrokk å starte to globale nisjeaviser – en for shipping, en for olje og gass – som har vist seg levedyktige.

– Møtte du selv Kåre Valebrokk noen gang?

– Jeg intervjuet ham i 2006, i forbindelse med biografien om Einar Førde. Og så intervjuet jeg ham to ganger i fjor høst, da det gjaldt hans egen biografi.

– Hvordan kom bokprosjektet egentlig i stand?

– Sønnen Per Valebrokk tok kontakt med meg høsten 2012 – da Kåre hadde fått diagnosen og dårlige utsikter – og spurte om jeg var interessert. Det passet på flere måter dårlig, og det tok lang tid å bestemme seg. Først halvannet døgn før han døde, sa jeg ja.

– Vil boken skape diskusjon?

– Jeg regner med å få motbør på et par felt, men jeg tror ikke boken vil innholde skandaler i ­ordets snevre betydning.

Kå r e Va l ebrok k døde 9. februar i år, 72 år gammel. Den tidligere DN-redaktøren og TV2-sjefen satte dype spor etter seg i norsk medieverden, og gjennom redaktørgjerningen fikk han også innflytelse på norsk næringsliv på 80- og 90-tallet.

Det var likevel hans karisma og personlighet som gjorde ham til en kjent figur blant folk flest; Kjederøykeren med lidenskap for elgjakt og sportsbiler, som gjerne hadde en skarp eller humoristisk kommentar til det meste.

Fr a nk Ros s av ik rakk å møte ham noen ganger før Valebrokk ble for syk til å fortsette samtalene, som fant sted etter initiativ fra Valebrokks familie.

Boka lanseres i slutten av september.

[ 35

spa rtacus

]

fr a nk ros s av ik : En god story ISBN 9788243007840 Innb. 399,- Også som e-bok Omsl agsdesign: Asbjørn Jensen

fra boka Første myte Det finnes sjeldne eksempler på at journalister, fortrinnsvis kvinnelige, prøvde å trenge inn bak skallet til Kåre Valebrokk. De kom kanskje ikke så langt inn, men intervjuene ble bedre av at de prøvde.

«Jeg snakker ikke om følelser,» sa Valebrokk til en journalist fra Dagbladet i 2004. «Jeg er ikke noe mykt menneske.»

Hun ga halvveis opp, men oppsummerte mytene om mannen i kondensert form: Han var en redaktør av den gamle skolen, fra de svunne tider da redaktøren og ikke markedssituasjonen preget avisene. Den sterke leder som alltid var hands on. En legende i norsk presse, mannen som fant opp den moderne næringslivsjournalistikken og den første sje-

er kanskje ikke så tilfeldig, nemlig da de snakket om Valebrokks drøm om å finne en engelsk landsbypub han kunne kjøpe som pensjonist og så drive videre resten av livet.

«Jeg er ikke god på å være ankommet. Jeg trives best underveis. Når jeg har fått noe til, må jeg videre. Den drømmen om puben i England, det er noe jeg pusler med. Jeg holder drømmen ved like, kan man si. Men jeg sørger alltid for at kravet er så høyt at jeg ikke finner den.»

Samme spor havnet en annen (kvinnelig) journalist på to år senere. Hun intervjuet Kåre Valebrokk, da helt på tampen av sitt yrkesløp, for bladet Mann. «I mine unge, unge år kjøpte jeg den tøffeste motorsykkelen i landet. Og det var jo topp. Men så hadde jeg den – so what?

«Ja, jeg er det, sier Valebrokk fornøyd og smiler før foldene i ansiktet faller tilbake på plass. – En grunnleggende ufyselig fyr.» fen for en tv-kanal som høylytt proklamerte – både før etter ansettelsen – at han aldri så på tv. En mann som røykte minst seksti sigaretter uten filter hver dag, som drakk som en svamp, som helst så at journalistene hans også drakk, en dristig cowboy, konstant døden nær.

«Myten har Valebrokk i sterk grad bidratt til selv, mens en samlet journaliststand opprettholder den. Nøyaktig slik vil han ha det. Da slipper han å snakke om alt det andre.»

Kåre Valebrokk bekreftet: «Ja, det bildet er topp. Akkurat sånn passe rufsete. Jeg gidder faen meg ikke å være et forbilde for alle.»

Hun prøvde å få ham til å karakterisere seg selv. «Skal du først komme med karakteristikker, kan du skrive at jeg er sta og utålmodig.»

Hun bemerket at han da lød som en nokså ufyselig fyr.

«Ja, jeg er det, sier Valebrokk fornøyd og smiler før foldene i ansiktet faller tilbake på plass. – En grunnleggende ufyselig fyr.»

Journalisten må ha prøvd iherdig å finne den «egentlige» Kåre Valebrokk, men uten å få napp. Men det nappet litt på ett punkt, og det

[ 36

Det er drømmen om det som var det store, selv på det nivået. En motorsykkel. Det falmer når du har det i hendene. Det hender jo mange ganger i livet – det du ennå ikke har fått, virker mer verdifullt enn det egentlig er. Det er jo sånn det er.»

En av dem som kjente ham godt, tror at Kåre Valebrokk, tross sine suksesser som journalist og medieleder, ikke havnet på riktig hylle i ­livet. Han følte en uro som ble skjult bak myter og dempet av alkohol – og den hadde rot i bestemte livserfaringer som brakte ham inn på et spor der han egentlig mistrivdes. Den egentlige Kåre Valebrokk ville ha et rolig, rutinepreget liv, stelle med blomster i hagen og være fornøyd med tilværelsen, mener han.

Tja. Hvem kan vel vite om han eller hun har havnet på den rette hyllen? Mange liv formes av en serie impulser og tilfeldigheter. Kåre Valebrokk lyktes med mye og ble et av landets store navn. Likevel er det ikke så dumt å ha denne kontrære teorien i bakhodet: Var Kåre Valebrokk ikke bare ulik myten om seg, men helt motsatt?

spa rtacus

]

«En bil skal være slik at du kjenner merket på sigarettstumpene du kjører over» «Det jeg liker minst ved Anne Enger Lahnstein, er at hun er så fordømt sjarmerende» Kå r e Va lebrokk [ 37

spa rtacus

]

[ 38

spa rtacus

]

Norske sjøfolk forteller I denne boka har Lasse Trædal samlet historier fra norske sjøfolk i utenriksfart de første tiårene etter andre verdenskrig. Hvordan var det å komme fra landsbygda i Norge og gå i land i havnekvarterene i verdens største byer?

Her er skildringer av knivstikking og horehus, orkaner og forlis. Om livet ombord på svære tankskip med eksplosiv last. Her er ettertanker om møter med raseskiller og kriminalitet, om fellesskapet til sjøs og forholdet til kvinner.

Noen forteller også om ordna forhold, lærerikt arbeid og om å komme voksen hjem etter å ha vært verden rundt.

Dette er historier fra vår nære fortid, beretninger om å bli bråmoden i ung alder. Ingen kom hjem uten å være preget av sjølivet, på godt og vondt.

Boka er illustrert med sjøfolkenes egne bilder.

fra boka

Gutten som ikke ville bli admiral Odd Monge forteller om hardt arbeid og pene damer, om å hoppe på en karusell i fart, og om hvordan en gjør kål på 200 liter akevitt.

Du skulle ikke stikke nesa særlig fr am

Odd Monge, født i Tønsberg i 1940, hadde rikelig med sjøfolk på begge sider i slekta si. Faren var i marinen, farfar var sjømann og marinemann, og hans far igjen var jekteskipper. Mor hans hadde tre brødre, og to av dem var sjøfolk.

«Den ene seilte under hele krigen, den andre seilte i begynnelsen og ble putta inn i Japan og satt der til krigen var slutt. Mors far var også sjømann og seilte chief på slutten. Så jeg kom fra en sjømannsfamilie, og da var det ganske naturlig at også jeg skulle seile,» forteller Odd Monge. «Du skulle liksom ha deg en tur til sjøs, det var helt normalt. Men mor mente at jeg fikk

[ 39

ta realskolen først, og seile ut etterpå. Hun mente at jeg skulle bli admiral, intet mindre. Så da måtte jeg jo prøve meg på sjøkrigsskolen, og da var det å dra ut for å skaffe seg 18 måneders fartstid, som var kravet for opptak, i tillegg til bestått opptaksprøve.

Sjøkrigsskolen lå den gang i Oslo, det var like før han blei flytta til Bergen. Så jeg meldte meg til opptaksprøve, men strøyk i muntlig matematikk, av alle ting. Det var leit, syntes mora mi. Faren min sa ingenting. Jeg syntes det var like greit, ikke minst da jeg seinere kom inn i marinen på vanlig tjeneste og fikk se løytnanter og kapteinløytnanter løpe som visegutter – da skjønte jeg at dette ikke var noe for meg.

Så det er jeg glad for at jeg slapp.»

Men til sjøs ville han. Etter å ha gjort unna realskolen fikk han seg hyre på «Tarifa» fra Wilhelmsens rederi. Dette var i 1958, og på den tida var det ingen spøk å komme ut med realskoleeksamen, forteller han: «Det var ingen akterut som hadde utdannelse ut over folkeskolen, kanskje noen hadde framhaldsskolen. Og jeg snakka flytende en-

spa rtacus

]

gelsk, men en slags oxfordaksent faktisk, og i tillegg beherska jeg tysk. Og du skulle ikke stikke nesa noe særlig fram. Den klareste meld­ingen om det fikk jeg på en julaften. Jeg var dekksgutt, og slang litt med leppa til en motormann. Jeg har alltid vært ganske flink til å kommentere, og jeg tror jeg hadde en kommentar om at han var fra Østfold, altså den gærne sida av fjorden. Da fikk jeg meg en lusing så jeg hang oppunder skottet. Så da lærte jeg.»

Hardt arbeid og lite fritid

Ellers var tida som dekksgutt lærerik, men strevsom, forteller han. Han hadde bakstørn to ganger i uka, og da skulle dusjer og dasser og vaskerom vaskes, og køyklær skiftes. Dekksgutten hadde bakstørn på dekksida, og maskingutten på maskinsida. I tillegg måtte han hjelpe messegutten med oppvasken, og det var ganske stritt, husker han. Og det mangla ellers ikke på ekstraoppgaver:

[ 40

«Dekksgutten var billigste mann å ta ut på overtid. Og så gikk jeg vakt, og der var 4 timer på. Ofte gikk jeg 12–4 vakta, så du jobba 8 timer i døgnet, 7 dager i uka. Det er 56 timers arbeidsuke. Hvis du lå under land, noe du ofte gjorde i de åra der, så var det 8 timers arbeidsdag 6 dager i uka. Selv om vi ofte klarte å lure oss til litt ekstra fri på lørda’n – med båsens velvilje og når styrmannen en sjelden gang hadde ryggen til.»

Livet om bord var egentlig hardt, slik Odd Monge husker det: «Ikke bare det at du ble satt på plass viss du slang med leppa, men det var hardt kjør hele tida: Dekksfolka skulle gjøre sjøklart og laste­k lart, det var seks luker og 20 bommer som skulle rigges opp og ned. Og på de lange strekka, som for eksempel fra Europa til Australia eller India, ble alt lasteutstyret rigga ned.

Alle vaiere skulle ned, og i tillegg var det skjærstokker og treluker på tre dekk. Det var tungt arbeid. Vi gikk på skjærstokken og kasta luker, og så var det gjerne tre presenninger og lukekiler og sånne ting. Det var tungt. Men akterut var vi fire matroser, en jungmann og to dekksgutter, i tillegg til Båsen. Så vi var 11 mann, og var ganske godt bemanna. Til sammen var vi en besetning på ca. 50 på de skutene der. 10–11 mann på maskinsida. Men det måtte mange mann til, for de var tunge å drive, de skutene.

Det hadde ikke skjedd noen forbedringer, egentlig. Patentluker og sånt utstyr kom seinere – altså jernluker som du drar av med vaier.

Det var hard jobbing. Og så skulle skuta alltid se ordentlig ut når vi kom opp til Europa. Det var styrmannens ære, å se til at skuta var ship shape. Så da var det å pikke rust og gå på med mønje og maling, fikse opp.

På disse båtene var det to midtskips, og på det forreste bodde passasjerene. Vi gikk alltid med en 10–12 passasjerer. Der var det teakdekk hele veien ned, og de ble skrubba hver lørdag med piassava og sand. Da for båsen foran og resten etter og skrubba alle disse dekka. Hver lørdag.»

Inntrykk fr a den store verden

Odd Monge fikk sett mye av verden de åra han reiste i utenriksfart. Han hadde to turer til Australia, og en til India, Burma og Pakistan.

Australia husker han som et eventyr:

spa rtacus

]

L a s se T r æda l (1945) er forfatter og adjunkt, med blant annet historie og norsk som fag.

Han har tidligere skrevet en rekke bøker om maritim historie og norske sjøfolk.

«Jeg var der i 58 og 59. Australia var veldig moderne. Det var en fryd å gå i land der, australierne var veldig trivelige mennesker og tok godt vare på oss.

Og vi traff jo en del nordmenn som jobba der nede. Noen hadde hoppa av og valgt å bosette seg der, Selmer hadde hatt mye utbygging av vannkraft i 50-åra, og mange av dem som jobba for Selmer, ble igjen. I Fremantle var det et selskap som drev hvalfangst. De hadde kjøpt 3–4 norske hvalbåter, slik at de gikk rett fra isen og opp til Australia. Det var nok noen som stakk av fra de båtene, men ingen stakk av fra oss, og jeg møtte heller ingen som hadde stukket av. Det var nok mer vanlig i de første åra etter krigen.

India var selvfølgelig prega av slum og fattigdom. Jeg kom fra et møblert hjem, så det var tøft å se så mye fattigdom og elendighet. Jeg husker en gang i Calcutta, da noen mot beta-

«Akevitt og formkake for eksempel, det var nydelig.» ling viste de fram en gutt som var vokst opp inne i en krukke. De knuste jo krukka da han var blitt så stor at han kunne holde fram handa og be om boxis, boxis – altså tigge. Men han hadde krukkefasong, og forkrøpla bein. Sånne ting gikk inn på meg, selv om jeg bare var 18–19 år. De av mannskapet som var familiefolk, tok dette veldig hardt inn over seg – de hadde barn selv.»

Odd Monge kom også til Burma, som da var i ferd med å åpne seg mot verden.

«Det var helt spesielt å være i land i Rangoon. Jeg husker en gang vi spilte fotball mot et lag fra det burmesiske militærpolitiet. Vi hadde sko, men de spilte barbeint. Likevel fikk vi juling så det sang. De var for raske for oss.

Men det må også sies at vi hadde ei kasse øl på sidelinja, og det gjorde ikke saken bedre.» […]

200 liter akevitt

Det var ei rar tid, minnes Odd Monge.

«Men jeg kan dra ei historie som kanskje er litt spesiell. Når vi gikk på Australia, hadde vi med linjeakevitt i 200 liters eikefat. Og de lå i sekser’n som vi kalte det, luke nummer seks.

[ 41

Den var låsbar og ikke så stor som de andre lukene.

På en tur hjem fra Australia fant vi ut at nok var nok. Nå hadde denne akevitten rista seg så lenge at vi måtte smake litt på den, mente vi.

Men luka var altså låst.

Men styrmannen hadde ikke tenkt på at det gikk en leider ned til tunnelen for propell­ akslingen – en tunnel som gikk i gangen akterut forbi mannskapsmessa. Og der kunne vi komme til denne leideren gjennom et mannlokk inn til lasterommet. Så da klatra vi ned der og bora høl i et av fata. Tømmer’n lagde en fin propp som vi satte i hølet, så ingen kunne se det.»

De hadde en del tomgods om bord, for de hadde kjøpt en del plunk, som de kalte det, i Australia – en mellomting mellom vanlig vin og hetvin. Det var det de drakk helt til de fikk akevitt. Da kunne tomflaskene fylles med edlere dråper, direkte fra eikefat. De var 20 mann akterut, så det ble en del på hver.

«Men vi klarte faktisk å sette til livs hele fatet før vi kom opp til Norge. Og da lærte jeg at

spa rtacus

]

akevitt gikk til det meste. Akevitt og formkake for eksempel, det var nydelig Men det ble et forferdelig rabalder da vi kom opp til Oslo. Vi hadde nemlig lossa i Moss, for vi hadde en del korn som ble lossa i Kambo, og en hel gjeng hadde mønstra av der. Så da vi kom til Oslo, var det mange av den gjengen som hadde vært med på akevittappinga som ikke lenger var om bord. Det ble et styr uten like for å finne den skyldige. Men de fant aldri ut av det.

På den turen hadde vi satt til livs 10 liter akevitt hver. Det gikk bra, det, og jeg er fortsatt glad i linjeakevitt.»

Dame på sympati?

I Antwerpen var de mye i land, og der var det kort vei til nærmeste sjappe: «Og der la vi en hundrelapp på disken når vi kom inn, og så kunne vi drikke for den et par dager. De som drev sjappa holdt orden på det.

100 kroner den gangen var litt penger, i alle fall for meg som hadde 295 kroner i hyre i måneden.

Men jeg var så ung da, og drakk i grunnen veldig lite, det ble en øl i ny og ne. Men ellers var det et ganske livlig i Antwerpen, Rotterdam, Genova og Napoli, og alle disse faste plassene.

Og i Lisboa var det himla livlig. Der lå vi ute på

[ 42

svai, og lektere kom ut med lasta. Vå lå jo ofte i havnene 3–4 dager.

Dametrafikk var det lite av om bord i båten – det var strengt. Det var mange lugubre damer, og du kunne ikke være trygg for det du eide.

Men det hendte det var dametrafikk i land. I Lisboa var det horehus, og det var ikke uvanlig at sjøfolka vanka der. Jeg var jo ganske ung og veldig nysgjerrig, og hadde hørt at det kanskje var mulig å få dame på sympati, som det het.

Det betydde at du kunne få et gratis nummer viss du var jomfru. Så jeg ble med på et horehus i Rue de Barocca nummer 9 i Lisboa – husker jammen adressen ennå. Opp ei trapp og inn i andre etasje. Der var det smårom på høyre side ut mot gata hvor bissnissen ble bedrevet, og så var det ei dør i enden i gangen med ei slags serveringsluke. Der satt mor og tok imot penger og leverte ut håndkle, vaskeklut og såpe. På venstre side var dei en døråpning, og der var et utskjært treskilt på døra der det sto «VENTEVÆRELSE», på norsk. Og inne i det venteværelset var det en jukeboks som spilte Blåveispiken og Måke fortell hva du så og alle de der fra 50-åra. Men jeg ble kasta ut, for sympati var ikke gangbar mynt. Det kosta 25 kroner for en short time, som de sa.

spa rtacus

]

Men da madammen og jeg var i Lisboa for noen år siden – jeg hadde jo fortalt dette – så var vi oppe og kikka, og fasaden på huset sto fremdeles. Så jeg kjente meg igjen.

I Genova og Napoli var det mer spetakkel.

Røffere, spesielt i Napoli. Gikk du i land der, var du veldig utsatt. Du kunne lett bli robba, og mer enn det. Vi var vitne til et skikkelig slagsmål mellom amerikanske marinegaster og italiensk polis. Men det tok vi ikke sjansen på å stå og se på særlig lenge, vi tusla oss om bord igjen.

Du klappa igjen og holdt kjeft

Jeg var nok en forsiktig gutt den gangen. En skal ikke stikke nesa for langt fram, det lærte en vel ganske tidlig som ung gutt. Skulle holde seg litt i bakgrunnen. Og jeg hadde også utdannelsen å tenke på, ville ikke skuffe mor og far.

Vi fikk jo besøk i Göteborg en gang fra en fra rederiet, det må ha vært en onsdag eller lørdag, for jeg holdt på å vaske akterut, i dusjen. Og der kom skipperen, stuerten, styrmannen og inspektøren, de var på en runde for å sjekke at alt var ok. Inspektøren var en barndomsvenn av mor og far, viste det seg, og han visste at jeg var om bord der. Jeg syntes det var ekkelt, for det ryktet spredte seg ganske fort, at inspektøren som hadde vært om bord var en venn av familien min. Og da måtte jeg ligge enda lavere.

Men jeg ble vel behandla med litt mer respekt av styrmannen og ikke minst av Båsen.

Skipperen var next to God den gangen. Når du hadde rortørn, snakka du ikke til skipperen.

Hvis skipperen snakka til deg, var det greit nok, da kunne du svare. Men du kunne ikke si «Goddag herr kaptein» til skipperen, det gjorde du bare ikke.

Den gangen hadde vi ikke noen autopilot, vi sto på broa og styrte hele veien. Jeg styrte mye når vi hadde los, det ryktes vel kanskje at jeg var god i engelsk og var god til å styre, så jeg fikk ofte æren av å stå til rors når vi hadde los. Det betydde gjerne at vi gikk i et farvann som var trangt og hadde mye strøm, så der måtte vi være på hugget og kjenne skuta, vite hvordan den reagerte. Når vi gikk opp til de europeiske havnene som lå ved elver hvor det var mye strøm, da skulle du være litt på alerten. Kanalen i tåke var mer en utfordring for navigatørene enn for rormannen, for vi hadde radar, tross alt.» […]

[ 43

En god lærdom å ta med seg

«Nei, det har vært stritt til tider, men jeg ville ikke vært det foruten. Du lærer deg å ta hensyn til andre mennesker, lærer å opptre i situasjoner som kan være kinkige både på den ene og den andre måten. Du lærer å legge bånd på deg sjøl, og lærer å ta avgjørelser når de må tas – du kan ikke nøle for lenge da. Så det er en god lærdom å ta med seg.

Etter første runden, og etter jeg var ferdig i marinen, da traff jeg dama, og det ble giftemål og barn, så da måtte jeg finne meg noe annet å gjøra. Men da jeg var ute i 70-åra, da ville rederiet gjerne ha meg. Jeg fikk tilbud om skipperjobb viss jeg ville ta et tremåneders kurs i Bergen. Men nei, å holde ute i den farta der til du er 60, det var for stritt. Så jeg angrer ikke på at jeg gikk i land for godt.

Så admiral ble jeg ikke. Det er jeg veldig glad for. Men jeg dreiv det til å bli fenrik i marinen da.»

spa rtacus

]

l a s se t r æda l : Norske sjøfolk forteller ISBN 9788243007598 Innb. 369,Omsl agsdesign: Asbjørn Jensen

Krigen i Finnmark sett gjennom barneøyne

Hvis vi overlever krigen Hvis vi overlever krigen er historien om okkupasjonen i Kirkenes fortalt av Bjarnhild Tulloch, som selv var fem år da krigen brøt ut. Sett gjennom et barns øyne er dette en gripende skildring der Bjarnhild forsøker å forstå det som foregikk rundt henne.

Krigshverdagen lærte barna grunnleggende overlevelsesstrategi, og de fortsatte å leke ute mens flyalarmen stadig ulte. De smuglet matpakker til de russiske fangene og fikk små

leker i retur. Ettersom krigen eskalerte gjorde konfliktene i hennes egen familie det samme.

Bjarnhilds eldste søster forelsket seg i en tysk soldat og fødte senere hans barn.

bja r nhil d t ul l o ch: Hvis vi overlever krigen ISBN 9788243007925 Innb. 349,- Også som e-bok [ 44 spa rtacus ] Omsl agsdesign: Asbjørn Jensen

V ed dag gry n es t e dag var vi klare. Torgunn, Sonja og jeg forsøkte å ta med oss noen leker, men fikk bare lov til å ta med en liten leke hver. Jeg puttet en liten teddybjørn i lommen, Sonja tok en liten ball og hva Torgunn tok med har jeg glemt. Hun var jo mye eldre enn oss, minst seksten år.

Sengetøy var rullet sammen og bundet opp med tau. Vi tok med det vi kunne bære av kjeler og kopper i tillegg til det aller nødvendigste.

All maten som fantes i huset ble pakket. Hva skulle vi gjøre uten mat?

Dagslyset var begynt å sive inn da vi stod klare til å dra. Været var vakkert denne okto-

«Når krigen er over», sa mor, «skal vi alltid ha bursdagsselskap.» Hun lot være å si «hvis vi overlever krigen». Livet med bursdagsselskaper og uten krig var en uvirkelig drøm, nå som vi rømte for livet, enda en gang.

Mens mannfolkene sjekket båten, ventet vi urolig, samtidig som vi lyttet nervøst etter både fly og kjøretøy. For øyeblikket var det stille. Så vinket mennene at vi kunne komme.

Sakene våre ble stuet ombord, så var det vår tur.

Far skjøv båten ut og hoppet etter, mens onkel Ragnvald tok årene. Tante Aslaug og Torgunn satt i baugen, og mor, Sonja og jeg hadde litt mer plass i hekken. Mennene rodde så raskt de

«‘Når krigen er over’, sa mor, ‘skal vi alltid ha bursdagsselskap.’

Hun lot være å si ‘hvis vi overlever krigen’.» bermorgenen som også var min tiårsdag. Ingen brydde seg om bursdagen min, tenkte jeg bedrøvet. Men jeg sa ingenting. Hele vår tilværelse dreide seg bare om flukt og for å finne nok å spise.

Tyskerne lot oss være da vi startet nedover veien. Far og onkel Ragnvald gikk til fjøsen for å slippe løs kyrne og bant tau rundt nakken på dem for å få dem med. Ute av synet fra leiren tok de tauet av og forsøkte å jage kyrne ut i skogen. Men dyrene stod bare der og så på oss, og lurte sikkert på hva dette var for noe. Mennene tok hver sin kjepp og slo kyrne over ryggen, og jaget dem avgårde. Og det fikk fart på dem!

De forsvant mellom trærne i full fart.

«Jeg håper de ikke forsøker å gå tilbake til den varme gode fjøsen sin», sa tante Aslaug. «Gjør de det, vil vi aldri se dem igjen.»

«Vi har andre ting å bekymre oss for», kommenterte onkel Ragnvald.

«Kyrne får klare seg nå.» Kyrne betydde mye for meg óg. Jeg hadde tilbragt mye tid i fjøsen sammen med tante Aslaug og kyrne.

«Ikke vær redd», sa jeg til henne. «Du vil få dem tilbake, skal du se.» Hun smilte til meg og strøk meg over håret.

«Tenk at det er tiårsdagen din i dag», sa hun og ristet på hodet. «Du skulle hatt kake og bursdagsselskap!» Hun husket i alle fall bursdagen min, tenkte jeg, men jeg kunne ikke huske om jeg noen gang hadde hatt selskap og bursdagskake.

kunne. Normalt ville de kunne krysse fjorden på rundt 45 minutter, men vi skulle krysse diagonalt, som ville ta litt lengre tid. Nervøst speidet vi i østlig retning hvor de russiske flyene ville komme fra. Bak oss kunne vi se tyskernes bevegelser i leiren.

Etter en liten stund begynte vi å slappe litt av. Vi hadde tilbakelagt minst en tredjedel av veien da vi plutselig hørte flydur. Fire fly kom strykende lavt over fjellet i stor fart og rett mot oss. Far og onkel Ragnvald stoppet å ro. «Legg dere ned!» ropte de til oss. De voksne dyttet oss ned, og mor prøvde å legge seg over oss. Tante Aslaug gjorde det samme med Torgunn. Tre av flyene satte kursen mot Karpbukt og gikk til angrep, mens det fjerde flyet nærmet seg båten vår.

«Kjære Gud, ha barmhjertighet med oss», ropte mor med gråt i stemmen, mens flyet begynte å sirkle over oss. Jeg forsøkte å dytte mor vekk, men hun holdt oss nede i båten. Vettskremte ventet vi på hva som ville skje hvis russeren skulle angripe. Far og onkel Ragnvald hadde stoppet å ro og satt stille ved årene og så opp på flyet. De visste at vår skjebne lå i den russiske pilotens hender. Jeg klarte å skyve mor unna og fikk se at flyet snudde og satte kursen mot den tyske leiren. Piloten vippet med vingene som om han ville fortelle oss noe. Jeg grøsset ved tanken på at mindre enn en halv time tidligere hadde vi gått gjennom Karpbukt, hvor tyskerne nå skjøt tilbake på angriperne.

— fra Hvis vi overlever krigen —

[ 45

spa rtacus

]

Ikke si det til noen!

«Uten Hitlers felttog hadde ikke jeg vært til. Hva skal man egentlig føle når man vet noe sånt? Jeg er til fordi min mor forelsket seg i en tysk okkupasjonssoldat.

Men i denne historien ligger det mye annet også, mye som ble holdt skjult for meg i lange tider.»

— fra boka—

Dypt bak fiendens linjer er noen ganger det tryggeste stedet man kan oppholde seg.

Helmut Crott tjenestegjør som Wehrmachtsoldat i Harstad under andre verdenskrig.

Men bak den tyske uniformen bærer han på en hemmelighet som kan koste ham og familien livet: Helmut er halvt jødisk.

Lillian Berthung er i begynnelsen av tyve­ årene når hun i 1942 møter Helmut i hjembyen Harstad. De forelsker seg i hverandre, men Lillian har store kvaler med å innlede et forhold til en tysk soldat. Alt forandrer seg den dagen Helmut forteller om den ekstreme situasjo-

nen han befinner seg i. Av hensyn til familiens sikkerhet får han Lillian til å sverge å ikke si det til noen.

Først som voksen får Randi Crott kjennskap til farens godt bevarte hemmelighet. Etter hvert kan hun begynne å nøste opp i den historien som har ligget i mørke så lenge. I denne bevegende boken, som strekker seg fra jødeforfølgelsene i Tyskland, via krigsårene i Norge og til det vanskelige oppgjøret etter krigen, forteller Randi foreldrenes dramatiske kjærlighetshistorie.

«Erzähl es niemandem (Ikke si det til noen!) handler om kraften av kjærlighet. En rørende historie, som er fortalt på en så levende måte at man nesten føler at det er ens egen skjebne man leser om.

Erfaringene til Lillian Crott Berthung i kombinasjon med det journalistiske talentet til Randi Crott har skapt et mesterverk. Dette er ei bok som virkelig må leses!»

Goethe-Institut i Norge

[ 46

spa rtacus

]

r a ndi cro t t o g L il l i a n cro t t bert hung: Ikke si det til noen! ISBN 9788243007505 Innb. 349,Også som e-bok Omsl agsde sign:Punktum forlagstjenester ov er set t er : Espen Ingebrigtsen

Der Führer er r asende på grunn av min far Jeg studerer min far. Bildet av 25-åringen henger over skrivebordet mitt. Jeg ser en mann med mørkt hår, en høy panne og mørke, vemodige øyne. Blikket hans er rettet mot et punkt i det fjerne, og ikke direkte mot meg. Jeg legger merke til at munnen hans, med de vakre, buete leppene, er mye fyldigere enn hva jeg kan huske. Jeg husker munnen hans som mye smalere og mer lukket. Kan det ha noe å gjøre med at min far i årene som fulgte etter at dette bildet ble tatt, måtte presse leppene sine sammen og tie om så mye? Som soldat levde min far i konstant frykt. Han visste svært godt at det fra 1940 var satt i gang tiltak for å fjerne alle «Mischlinge» fra Wehrmacht. […]

Fra min far ble innkalt til krigstjeneste, var han svært nøye med å ikke bli lagt merke til, og han sa derfor ingenting om doktorgraden sin.

Dermed var han aldri aktuell for en karriere som offiser, noe som ville medført en gransk­ ning av hans «rasemessige» opphav.

Helmut Crott, jurist med doktorgrad og

de blitt informert av mine foreldre om forholdene i Tyskland, tiet jeg om mitt opphav. Jeg klarte å unngå å undertegne erklæringen, fordi jeg tjenestegjorde ved Geschäftszimmer, en administrativ del av Wehrmacht. Slik kunne jeg holde meg skjult helt til kapitulasjonen. […]

Ikke si det til noen!

Juni 1942

[…]

«Hva er det med deg, Helmut, hvorfor svarer du meg ikke?» Tikkingen fra vegguret høres i stuen. Hvert sekund virker som en evighet for Lillian. De merkeligste tanker skyter gjennom hodet på henne. Har Helmut hatt noe å gjøre med familien Salomon? Jobber han kanskje ikke på kontor? Er han en av Hitlers menn likevel?

«Jeg må fortelle deg noe», sier Helmut med lav, men fast stemme. «Det er en hemmelighet og må også forbli en hemmelighet.»

En hemmelighet. Lillian setter seg. Nå kan hva som helst komme.

«Du må gi meg ditt æresord på at du ikke sier det til noen. Ikke til noen! Lover du meg det?» Lillian nikker. Er hun sterk nok til å tåle

«‘Din mor er jødisk, og dermed er du også …?’ Helmut nikker.

‘Men det er vel ikke mulig, hvorfor har du da på deg uniform?’» tidligere ansatt på London-kontoret til Vereinigte Stahlwerke AG, la sine personlige papirer og sine feriesøknader bort i en mappe på Wehrmachts kontor i Sørumsand. […]

Han har bitt tennene sammen, og juristen i ham vil ha forsøkt å undertrykke de følelsene som må ha veltet opp i ham: frykten, raseriet, hatet, hjelpeløsheten, følelsen av å bli gjort mindreverdig, og skammen over å bli gjort til offer for et verdenssyn uten grunnlag i vanlig rettstenkning. Og min far må ha visst hva som var hans eneste mulighet: Han kunne ikke fylle ut erklæringen. Dette får jeg bekreftet når jeg leser et brev som min far sendte til det norske generalkonsulatet i Hamburg i 1945: Jeg ble innkalt til krigstjeneste i 1939. Alle innkalte Mischlinge ble kastet ut igjen i 1940 for å settes til tvangsarbeid eller å sendes til konsentrasjonsleir.

Siden jeg på denne tiden befant meg i Norge og had-

[ 47

Helmuts hemmelighet? Hun håper det.

«Du skal vite at jeg har en jødisk mor.»

«En jødisk mor?»

Lillian var forberedt på alt, men slett ikke på dette. Hun bøyer seg frem og ser nærmere på Helmut. Noe i ansiktet hans forteller henne at han snakker sant. Likevel kan hun ikke tro det.

«Din mor er jødisk, og dermed er du også …?»

Helmut nikker.

«Men det er vel ikke mulig, hvorfor har du da på deg uniform?»

«Fordi jeg har hindret at avstamningen min blir oppdaget.» Helmut reiser seg og går bort til vinduet. «Så merkelig som det enn kan høres ut: Jeg er i live fordi jeg er i Wehrmacht.

Og fordi ikke alle skjemaene som skal sendes til Berlin, har blitt sendt.» Han snur seg og ser på henne. «Det er ikke så vanskelig å legge bort noen skjema for en som jobber på kontoret …»

spa rtacus

]

Hitlers første nederlag Slaget om Moskva

faser. Det oppsto panikk i den sovjetiske hovedstaden, men regnvær forvandlet veiene mot Moskva til gjørme. Dermed rakk Stalin å mobilisere forsterkninger, samtidig som tyskerne fikk store vanskeligheter med å frakte nødvendige forsyninger til fronten. Den økende sovjetiske motstanden og bitende kulden førte til at den tyske offensiven stagnerte i utkanten av hovedstaden.

Det er vanskelig å fastslå hva som er det største slaget i historien, men få, om noen, kan måle seg med slaget om Moskva. Før slaget om Moskva hadde den tyske hæren en lang rekke med seire. Angrepet på Sovjetunionen skulle være høydepunktet i Hitlers karriere, og da dette mislyktes utenfor Moskvas porter, var det et gedigent nederlag.

Ingen stor militærstyrke har noen gang lidd så omfattende tap på like kort tid som det den sovjetiske hæren gjorde i slagets innledende

Dette tvang Hitler inn i en utmattelseskrig han var dømt til å tape.

fra boka Om formiddagen den 28. november ankom en urovekkende rapport til staben i tyskernes 2. panserarmé. To soldater i 131. infanteridivisjon hadde i løpet av natten frosset i hjel i den sterke kulden. Dette var første gang noe slikt skjedde i 2. panserarmé. Den øvrige informasjonen som kom til staben denne dagen, var heller ikke særlig oppløftende, bortsett fra at stridene ved Stalinogorsk, hvor en omringet sovjetisk styrke holdt stand, så ut til å være i sluttfasen. Mer enn tusen fanger og en god del materiell hadde blitt tatt i løpet av de to siste dagene ved Stalinogorsk.

17. panserdivisjon fikk instrukser om å beskyte kraftverk og industrianlegg som lå innenfor rekkevidde for divisjonens artilleri i Kasjira-området. Dette var et eksempel på hvor begrensede målsettinger tyskerne hadde forfalt til. Dersom de hadde regnet med raskt å kunne fortsette videre fremover, ville et slikt tiltak ha vært unødvendig. Dessuten var det små utsikter til å kunne påføre disse anleg-

gene langvarig skade, med tanke på mangelen på ammunisjon på tysk side.

Feltmarskalk von Bock hadde naturligvis fulgt med i utviklingen de siste dagene, og ble stadig mer bekymret. Den 29. november snakket han med Halder på telefon og beskrev situasjonen i illevarslende ordelag. Sjefen for armégruppe Mitt mente at hvis ikke det sovjetiske forsvaret nordvest for Moskva kollapset i løpet av få dager, ville det være klokest å avblåse hele offensiven. Feltmarskalk von Bock mente at en langtrukken offensiv bare ville føre til noe han beskrev som: «en uinspirert konfrontasjon med en motstander som åpenbart disponerer veldig store reserver av mannskap og materiell». Til tross for oppvurderingen av det sovjetiske krigspotensialet lå von Bocks vurdering likevel et godt stykke under det virkelige nivået. Han avsluttet med å si at han ikke ønsket å fremkalle «et annet Verdun».

For offiserer som, i likhet med Halder og

A n der s Fr a nk son har skrevet flere bøker om andre verdenskrig og militærhistorie, blant andre Slaget om Kursk sammen med Niklas Zetterling.

[ 48

spa rtacus

]

Nik l a s Zet t er l ing forsker på krigshistorie og militære operasjoner ved Försvarshögskolan i Stockholm.

Siden debuten i 1995 har han skrevet en rekke bøker om militærhistorie, flere av dem sammen med militærhistoriker Michael Tamelander.

von Bock, hadde kjempet i første verdenskrig, sto slaget ved Verdun i 1916 på mange måter som selve symbolet på et langtrukkent, meningsløst og kostbart utmattelsesslag. Da operasjon Barbarossa ble planlagt, hadde tyskerne ikke tenkt tanken på at felttoget ville kunne lede frem til noe slikt, men der hadde de feilberegnet grovt. Til tross for de enorme tapene på sovjetisk side – nesten sju ganger større tap enn hva tyskerne selv hadde lidd – hadde de sovjetiske forsterkningene som ble ført frem

til fronten, til de grader oversteget det som tyskerne hadde sendt østover, at styrkeforholdet i løpet av 1941 hadde utviklet seg i tyskernes disfavør. Ingenting tyder på at Halder eller von Bock var i stand til å se rekkevidden av sovjeternes kapasitet, og tyskernes etterretningsgrunnlag ga dem heller ingen slike ledetråder.

Tvert imot undervurderte de sovjeternes krigspotensial. Sanden var i ferd med å renne ut av tyskernes timeglass. […]

Fra HITLERS FØRSTE NEDERLAG

Fr a nk son o g zet t er l ing: Hitlers første nederlag ISBN 9788243008076 [ 49 spa rtacus ] Innb. 369,- Omsl agsde sign: Asbjørn Jensen Ov er set t er : Erik Ringen

Hjertesukk ble bestselger: Arne Klyve og Jon Severud skrev Ordbok for underklassen nærmest i selvforsvar, etter mange års frustrasjon over den nye retorikken som invaderer arbeidsliv og offentlig sektor. Boksalget viser at frustrasjonen deles av svært mange.

Røverspråk for herskerklassen tekst: sissel hoffengh, dagsavisen

Kaospilot, coaching, plattform, mentor, kickoff og benchmarking.

Språket er blitt infisert av ord og begreper hvis hensikt er å forvirre, distrahere og lure oss trill rundt.

Det hevder forfatterne bak […] «Ordbok for underklassen». […], [som mener at] det å lire av seg fraser der man sier minst mulig er vår tids slueste hersketeknikk. De hevder at det er den nye ledelsesklassen og landets politikere som er råtassene. Og underklassen? Det er deg og meg.

tet av Thatcher og Reagan. Severud og Klyve peker ut Jens Stoltenberg som den største pådriveren for å få innført NPM-begrepene i Norge. Og hoved­poenget? Å desinformere landets borgere ved å pakke inn negative budskap i så mye floskler og svada at vi ikke skjønner bæret.

– Alle! Særlig de som jobber innenfor helse og utdanning, som blir avmektige i møte med de nye begrepene som har infisert språket vårt, sier Jon Severud.

– Med NPM har de tatt ideer fra næringslivet, vel å merke ikke moderne kunnskapsbedrifter, men et foreldet næringsliv som minner litt om Sovjetunionen, og overført det til offentlige institusjoner, sier Severud.

«Av og til får jeg følelsen av at samfunnet er blitt en produksjonsbedrift og at vi er blitt til Joikakaker.»

– Vi mister tråden i tåka. Og det er alvorlig, for vi skal jo helst ha en best mulig offentlig samtale om viktige ting.

I boka tar forfatterne for seg begrepet New Public Management, en gammeldags næringslivsfilosofi fra 1950-tallet som for lengst er forkastet av det moderne næringslivet, men som politikerne har brukt flittig i arbeidet med å effektivisere offentlig sektor. En utvikling star-

[ 50

De beskriver hvordan staten er blitt en beiteplass for visjonære karrierejegere som driver offentlige institusjoner som om de var private næringslivsbedrifter. Lojalitet og innarbeidet byråkratisk etikk er byttet ut med målstyring, og det forfatterne kaller forkrøplede ideer om fortjeneste og lønnsomhet. Et viktig ledd i omstillingen er språket og de som tidligere var elever, pasienter, eller passasjerer er blitt til «brukere» og «kunder». Og folk løper rundt på

spa rtacus

]

«dialogmøter» og snakker om å «ha eierskap» til saker, diskutere nye «læringsplattformer» i «kunnskapssamfunnet», «fase inn og ut» og «coache» hverandre.

– Med slike distanseord får du en ideologisk medgift med på veien. Man fjerner seg fra dem som man har som oppgave å betjene, sier Jon Severud.

Et eksempel: I boka forteller de om et helseforetak som ba institusjonen i sin egen region om å innhente tall på biomasse. Det de mente? Jo, hvor mange som sto på venteliste. […] Med New Public Management kom [ifølge Arne Klyve] også ønsket om å måle og tallfeste effektiviseringen. Og nå er omdømme, mediestrategier og talltriks blitt viktigere enn kvalitet.

– Når oppgaven din er å hjelpe mennesker, så lar ikke resultatene seg så lett tallfeste. At du for eksempel klarer å betjene mange, sier ikke noe om kvaliteten på den hjelpen du yter. Men for å utøve noe som ser ut som kontroll pøses det på med undersøkelser og rapporteringer med ensidig fokus på tall, et arbeid som attpåtil stjeler tid fra den jobben man egentlig skal gjøre. Og mens de nye lederne slår om seg med nyord og fraser får fagspråket mindre verdi.

De ødelegger den offentlige samtalen og går bevisst inn for å framstille makthavernes innsats som bedre og mer effektiv enn den er, sier Arne Klyve.

fo t o : Jan-Erik Østlie

– Er man veldig konkret, er det lettere å bli konfrontert med sine svakheter. Om du kan snakke litt vagt, være litt rund i kantene og pøse

på med noen nyord, fortrinnsvis med positiv valør, så er det vanskelig å være uenig, sier Jon Severud.

Om Jens Stoltenberg er pådriver for tåkepratet, blir han slått på hjemmebane når det gjelder å bruke det til sin fordel. Der troner tåkedronning Grete Faremo helt på topp.

- Vi bombet i Libya 588 ganger, og daværende forsvarsminister Grete Faremo sa til flygerne at de hadde «levert prestasjoner i verdensklasse». Det ordvalget er så kynisk og grotesk at det mangler sidestykke fra en norsk minister noensinne, sier Severud.

– Å levere? Det er blitt et motebegrep når det gjelder alt mulig. Men det er fullstendig galskap når ski-VM og krigen i Libya omtales i helt like vendinger.

A r n e K ly v e er undervisningssjef ved Bergensklinikkene. Han har begrenset omstillingsevne, men deltar gjerne i monologmøter. [ 51 spa rtacus ] Jon Sev eru d er lektor, forfatter, røykende bokorm og skoleaktivist. Er lavterskelskribent med mye erfaring fra den analoge læringsplattformen. Motstander av positiv tenkning.

– Faremo bruker også uttrykk som «styringsdialog». Hva mener hun med det? Vi lanserer herved styringsmonologen, sier Severud - og legger til: – Er det dialog så er det vel dialog - og er det styring så er det ikke dialog. Så det riktige ordet må bli styringsmonolog, men det er ikke kommet inn i språket.

I tillegg til irritasjonen over nyordene er de to forfatterne sterkt kritiske til vår besatthet av positiv tenking.

– I dag skal du tenke deg positivt ut av alle hverdagssituasjoner, og da blir du også selv ansvarlig for utfallet. Det er sånne selvhjelpsgreier, at om du bare tror nok på deg selv og vil noe sterkt nok, så går det sikkert fint selv om bankene går konkurs og arbeidsledigheten øker. Om du ikke lykkes er det fordi du ikke ville det nok, at du ikke tenkte positivt. Slik skapes en ansvarsfrihet for makthaverne, sier Severud. […]

– Er det en interessekonflikt på en arbeidsplass så sier ledelsen: Her har vi en utfordring. Hvordan skal du forholde deg til det? Det legger

bomull rundt konflikten. Kan vi ikke heller være uenige og så finner vi ut hva vi skal gjøre med det, sier Klyve, og understreker at en slik ordbruk legger ballen død før folk får begynt å diskutere.

Moderne tåkeprat smitter over på oss alle, vår dagligtale er full av ord og uttrykk fra varehandelen når vi skal beskrive oss selv og det vi driver med. Utsagn som «å levere varene», «å by på seg selv», «bygge sin egen merkevare» florerer.

– Dette er bedriftsøkonomisk terminologi som blir brukt i varehandelen, også kjent som den svakeste av alle samfunnsvitenskaper. Det er veldig rart at nettopp dette språket har fått så stor makt. I konsumsamfunnet har mennesket altså fått en varekarakter, et samfunn der det tilsynelatende er viktigst å ha framgang, være synlig og konsumere, sier Arne Klyve.

– Av og til får jeg følelsen av at samfunnet er blitt en produksjonsbedrift og at vi er blitt til Joikakaker.

Intervju i Dagsavisen 23.03.2013.

«Ordbok for underklassen er en morsom bok. Dessverre er den også svært nødvendig.

Klyve og Severud viser absurditeten i disse håpløse nyordene, men også hvor stort omfanget etter hvert er blitt. … Ordbok for underklassen er et nødvendig verktøy for å navigere gjennom tåken, men enda mer et rop om hjelp. Det er på tide vi tar språket tilbake. » M at hi a s Fisch er , Bergens Tidende

[ 52

spa rtacus

]

a r n e k ly v e o g jon sev eru d: Ordbok for underklassen ISBN 9788243007079 Heftet m/ klaffer 299,Også som e-bok Omsl agsde sign: Øystein Vidnes Foror d v ed Morten Strøksnes

Fanget i IT-helvetet?

Hvordan få tilbake roen i en arbeidshverdag hvor man må kjempe mot digitale verktøy?

Tidrapporteringssystemer man ikke forstår seg på, økonomisystemer som kolliderer, registre og databaser som hele tiden synes å spise opp den tiden som de skulle spare for oss.

I det digitale arbeidsmiljøet tvinges menneskene til å tilpasse seg maskinene, og ikke omvendt. Resultatet er økt stress og psykiske belastninger. Er vi for gamle, henger vi ikke med?

Jonas Söderström har skrevet en vittig og viktig bok vi alle kan kjenne oss igjen i. En bok som ikke bare stiller diagnosen, men som også gir tips til hvordan vi kan unngå de digitale fellene.

Jævla drittsystem! er full av hårreisende eksempler på hvordan bedrifter har oppnådd det motsatte av effektivitet etter å ha innført nye IT-systemer. Den utkom på svensk i fjor, og denne norske utgaven har en spesialskrevet innledning.

«Denne boken er en befrielse å lese. Han setter ord på det som mange av oss daglig ergrer oss over ved skrivebordet. Og han skriver enkelt og forståelig, med et høyst brukervennlig språk. Boken burde leses av alle arbeidsgivere og ITutviklere. For her finnes også løsningen på problemene.»

Eva Joh a nson, Västerviks-Tidningen

[ 53

spa rtacus

]

jona s söder s t röm : Jævla drittsystem! ISBN 9788243007970 Heftet m/ klaffer 299,- Også som e-bok Omsl agsdesign: Øystein Vidnes Ov er set t er : Bent Sigmund Olsen

I sin bokserie om skikkelser fra mytologi og folketro, har Tor Åge Bringsværd kommet fram til den største av dem alle.

«Navnet Jesus blekner aldri» tekst: tor åge bringsværd

synges det i en av våre aller mest kjente bedehussanger, og akkurat det må vi nok være enige i, uansett hvor mye eller hvor lite troende vi ellers er. For hvert eneste år vrimler det med nye bøker, filmer og tv-programmer om ham – fulle av forklaringer, bortforklaringer og forsøk på å sette ham inn i en historisk kontekst.

Felles for alle disse bøkene og filmene er merkelig nok at de bare nøyer seg med å bruke det som en gang for lenge siden ble vedtatt med fromt, kirkelig flertall. Vi glemmer at fortellingene i Det nye testamentet egentlig bare er å regne som små fliser av et digert tre – eller som Johannes avslutter sitt evangelium: «Men også mye annet har Jesus gjort. Skulle det skrives ned, hver enkelt ting, tror jeg ikke hele verden ville romme alle de bøker som da måtte skrives.» (Joh. 21: 25)

[ 54

Hvor ble det av alt det andre – alt det uvante og «upassende» som ikke slapp igjennom teologenes dogmatiske nåløye? En god del ble brent og ødelagt, slik kirken jo gjerne gjorde med meninger den var uenig i og tekster den ikke likte inneholdet av. Ingen vet nøyaktig hvor mange evangeliske tekster som slik er blitt fjernet fra vår felles hukommelse.

Likevel er det heldigvis en god del som har overlevd, takket være tilfeldigheter og glemte avskrifter. Og det er nettopp disse «kjetterskriftene» som danner hovedstammen i vår lille mytiske biografi.

Her vil man bl.a. finne alternative beretninger om Jesu fødsel, som slett ikke fant sted i en stall, og forunderlige historier fra Jesu guttedager, hvor han nokså overraskende fremstilles som «gatas skrekk» og som et problem for sine stakkars foreldre! Dessuten får vi glimt fra de årene den lille familien var tvunget til å leve i eksil i Egypt og vi får vite at Josef nok ikke var noen særlig dyktig snekker, men heldigvis hadde han en merkelig sønn som kunne hjelpe til med å rette opp alt som ble skjevt og ikke ville passe. Boken vår kan også fortelle at ifølge engelsk folketro har Jesus i barndommen ofte besøkt Sør-England sammen med sin onkel, Josef fra Arimatea, som skal ha eid tinngruver i Cornwall! Naturligvis får vi høre om Jesus og Maria Magdalena – hun som i flere gamle skrifter omtales som den han elsket mest av alle sine disipler, og vi får dessuten rik anledning til å stifte bekjentskap med den omfattende og spennende Jesus-tradisjonen som finnes i islam.

Men når alt dette er sagt og skrevet, er det kanskje også grunn til å understreke at Jesus på ingen måte er ment som en uærbødig og støtende bok. Dette er tvert imot en mytisk biografi som feirer alt det fantastiske og mirakuløse som forbindes med denne unike skikkelsen. Jeg har selv alltid vært fascinert av ham, og arbeidet med denne boken har på ingen måte gjort meg mindre nysgjerrig!

spa rtacus

]

t or åge br ings vær d: Jesus ISBN 9788243007130 Innb. 249,- Også som e-bok Omsl agsdesign: Cecilie Mohr

Nå som billigbok

Jomfruen fra Norge «Skeie bokdebuterte til unison kritikarjubel for tre år sidan med den antiromantiske riddarforteljinga Alv Erlingsson. I denne frittståande oppfølgjaren har Skeie gått enno djupare inn i dei politiske og militære stridane og alliansane mellom Noreg og Danmark og ikkje minst Noreg og Sverige. Dei sentrale personane i boka er kong Håkon V Magnusson, dottera Ingeborg Håkonsdotter og mannen ho alt som spedbarn vart lova bort til, den svenske hertugen Erik. Ei truloving som sette heile Noreg på spel. Tore Skeie er den unge historikaren som har atterreist den forteljande historieskrivinga i Noreg og gjort norsk mellomalder aktuell og populær att.»

Gur i Kul a a s, Klassekampen

(som Bjørn Brandlien og Erling Sandmo), men få opererer i skjæringspunktet mellom de to disiplinene. Det gjør Tore Skeie... Det er denne kombinasjonen - og framfor alt det at forfatteren behersker begge så godt - som gjør Jomfruen fra Norge til spennende lesning og til en verdig oppfølger til hans bok Alv Erlingsson, som opplevde eventyrlige salgstall.»

H a ns Jacob Or ning, Klassekampen «Suverén framstilling av det svikefulle storpolitiske spillet mellom nordiske konger og adelsmenn i middelalderen. Tore Skeie populariserer og anskueliggjør så lesingen blir en fryd».

A r n e Hug o S t øl a n, VG

«Aldri har den norske middelalderen vært beskrevet mer levende. Tore Skeies andre bok om en av de mest dramatiske periodene i norsk historie forsterker inntrykket fra debuten for tre år siden: Vi har fått en historieforteller av stort format. » S v en Egil Omda l , Stavanger Aftenblad «Tore Skeie har med Jomfruen fra Norge løftet norsk historieskrivning opp på et nytt litterært nivå. På nesten mirakuløst vis evner Skeie å kjede sammen akkurat de riktige opplysningene på hvert enkelt sted i fortellingen, slik at historien blir forståelig, engasjerende og nærværende. ... For den som ikke kjenner stoffet godt fra før, kan boken nærmest leses som en spenningsroman.»

Frode H el mich Peder sen, Bergens Tidende «Tore Skeie er noe så sjeldent som en krysning mellom historiker og forfatter. Vi kjenner mange forfattere som har skrevet historiske romaner med heldig resultat (som Thorvald Steen og Roy Jacobsen) og tilsvarende historikere med sterke skjønnlitterære kvaliteter

T or e Sk ei e: Jomfruen fra Norge ISBN 9788243006119 T or e Sk eie: Alv Erlingsson ISBN 9788243004788 Innb. 369,- omsl agsde sign: Øystein Vidnes Innb. 349,- omsl agsde sign: Asbjørn Jensen T or e Sk ei e: Jomfruen fra Norge ISBN 9788243007857 T or e Sk eie: Alv Erlingsson ISBN 9788243005730 [ 55 spa rtacus ] Pocket. 169,- omsl agsde sign: Øystein Vidnes Pocket. 149,- omsl agsde sign: Paul Nicolas Oxby Også som e-bok Også som e-bok

[ 55

spa rtacus

]

Nietzsches samlede Friedrich Nietzsche (1844–1900) retter i sin tenkning en skarp og grunnleggende kritikk mot den vestlige metafysikken og den borgerlige moralen og selvtilfredsheten. Men han er langt fra bare en immoralist. Han leder leseren inn paradoksenes labyrinter og skaper et idéunivers preget av flertydighet og bevegelighet. Nietzsches forfatterskap lar seg derfor vanskelig kategorisere. Han fremstår som en aforismens mester, utkledd i de forskjelligste kostymer. Han er filolog og filosof, Antrikrist og Dionysos, sannsiger og vitenskapsmann.

Nietzsches tenkning har satt dype og varige spor i moderne europeisk kultur. Den er opphavet til sterke og motstridende reaksjoner.

Nye generasjoner vender stadig tilbake til Nietzsche og finner noe nytt hver gang.

Nå kommer hans samlede verker for første gang på norsk. Hvert bind har et nyskrevet etterord om tekstenes tilblivelse, hovedtanker i tekstene samt tekstenes virkningshistorie. Etterordene er forfattet av sentrale norske fagpersoner.

Tragedie til glede Gud er død, sa Friedrich Nietzsche. Er det derfor han er udødeleg, 110 år etter at han døde?

Intervju med Helge Jordheim i Bergens Tidende av Njord V. Svendsen, 4. september 2010.

Ein eller annan gong – nokon meiner i Austerrike – noterte nokon dette sitatet på ein vegg: «Gud er død, helsing Nietzsche.»

Dagen etter følgde andre opp: «Nietzsche er død, helsing Gud.» Sidan er dette blitt ståande som verdas mest berømte grafitti.

– Grafittien er eit symptom på at Nietzsche

[ 56

skreiv ein sitérbar filosofi. Det gjeld ikkje berre «gud er død,» men ei rad andre sitat som blir brukt i seriøse og mindre seriøse samanhengar. Han står for ein tung filosofi, men den er samstundes ekstremt aforistisk, det er nesten som å lese dikt. Han har veldig mange setningar som gneg seg inn i hjernebarken, seier Helge Jordheim, germanist, forskar og Nietzschefan ved Universitetet i Oslo. […]

spa rtacus

]

Nietzsches samlede ISBN 9788243004221 Samleboks 2995,- Favørpris ut året 2500,- Kan også kjøpes separat.

Omsl agsdesign: Tom Klev hov edkonsul en t : Helge Jordheim

– Han var jo ikkje ukjent i si samtid, men det må vere rett å seie at han har hatt ei vanvittig sterk verknadshistorie etter sin død. Få eller ingen filosofar har hatt så sterk innverknad på så mange fag – og i tillegg sett så sterke spor i allmenta, seier Jordheim. Nazisme er ikkje noko unnatak. Nietzsche hadde idear om «overmennesket», det likte Hitler, naturlegvis.

– Det er eit faktum at Nietzsche var viktig i nasjonalsosialismen.

Samstundes blir dette liksom ein strafferunde ein alltid må gå når man snakkar om Nietzsche: At han var død lenge før.

At han mest truleg ville sett på nasjonalsosialismen som eit prosjekt der mennesket igjen gjekk i gang med å skape illusjonar for seg sjølv. Nietzsche hadde også stor betydning for tysk etterkrigslitteratur, seier Jordheim. For postmodernisme og poststrukturalisme, ismar som Jordheim er flaska opp på, har Nietzsche hatt enorm betydning, men lat oss halde oss til graffitien i denne omgang: «Gud er død,» skreiv han, men han meinte også at det var vi menneske som drap han.

– Nietzsches poeng er at vi er komne til eit tidspunkt i historia der tryggleiken menneska har i trua på Gud, det religiøse sikringsnettet, er forsvunne – i kraft av det som hender i tenkinga og kunsten. Til sjuande og sist er dette ein kritikk av vår tendens til å skape bilete og førestellingar om tilveret som skal gjere det trygt for oss, vi nektar å innsjå at tilveret eigentleg er tragisk, forklarer Jordheim. Men om livet er tragisk, er det like tragisk å ikkje innsjå at det er tragisk, ifølgje Nietzsche.

– Når Gud og moralen ikkje gjeld, frigjer det mennesket til å finne sitt eigentlege potensial, slik Nietzsche ser det. Han vil ikkje ha ein verdifri verd. Men han vil at mennesket skal skape sine eigne verdiar, forklarer Jordheim. «Gud er død»-sitatet stammar frå verket «Den muntre vitenskapen». «Antikrist», som kom ut heilt på tampen av karrieren hans er heller ikkje pensum på søndagsskulen.

– Dette var ein periode der dei absolutte sanningane i kristendommen stod for fall. Nietzsche tok han berre heilt ut, seier Jordheim. Det verkeleg slåande med boka i dag, meiner han, er at ho er så avleggs.

– Det å tulle med Den Heilage Ande er ikkje så farleg lenger. Men den kritikken han formulerer, liknar på den som i dag rettar seg mot islam.

Boka er blitt relevant på grunn av den vestlege kritikken mot islam, seier Jordheim. Aktuell er Nietzsche, altså, sjølv om både han og Gud er død.

– Men er det noko Nietzsche ville hata, så er det å bli kalla aktuell, seier Jordheim og forklarer: – Han skriv ein del tekstar som han kallar «utidsmessige betraktningar».

Det er ikkje nostalgi. Det handlar om framtida. Nietzsche har eit sterkt medvit om at han skal bli borte, og at etter han kjem andre som skal bringe tankane hans vidare: Han er ikkje ein tenkjar for si samtid, men for dei som kjem etter. Dessutan er han ei fryd å lese!

[ 57

spa rtacus

]

Illustrasjon: Gustav Kvaal

Det Erna og Jens ikkje snakkar om tekst: noralv pedersen

I femti år har politikarane unn­late å snakka om pårørande sitt gratisarbeid i eldreomsorga. Kor tid vil regjeringa takka dei mange som gir omsorg – og utfordra dei som kunne ha ytt meir?

Eg var 33 år og venta mitt andre born. Ein etter­ middag ringde mamma og fortalde at pappa hadde fått eit alvorleg hjerneslag. Plutseleg blei 76-åringen som til då hadde saga ved, plukka bringebær og elles halde heimen i orden, ein sterkt pleietrengande. Like brått blei eg ein pårørande og hamna i ei dobbel tidsklemme. På den eine sida skulle eg handtera livet som journalist og småbarnsfar i byen, og samstundes ønskte eg å hjelpa pappa og avlasta mamma, som budde i heimbygda to og ein halv time unna.

Mange har det som meg: Dei vil òg gi meir omsorg; dei veit at det ville ha vore det beste, men heller ikkje dei får det til. I ei ny bok Når far treng meg (Spartacus) skriv eg om korleis eg lenge vegra meg for å hjelpa pappa og mamma, så mykje som eg visste at dei hadde bruk for. Eg skriv om dette for å kasta lys inn i eit svart hòl i norsk helsevesen: pårørande si krevjande rolle i eldreomsorga.

Familie, vener og frivillige har lenge utgjort ein vesentleg del av den totale omsorga for eldre og pleietrengande i Norge. Like fullt er den krevjande næromsorga noko politikarane har unnlate å debattera. Dei har teke pårørande for gitt. Men i dag er denne ulønna innsatsen under press. Nordmenn yter mindre familieom-

leg eller ønskjeleg. Ei mobilisering av pårørande er difor trekt fram som ei av fleire løysingar på den såkalla «omsorgskrisa» i stortingsmeldinga Morgendagens omsorg som kom i april.

Den etterspurde meldinga rommar god vilje, men er i praktisk politikk delvis ei resirkulering av gamle tiltak, som regjeringa allereie har slite med å setja ut i livet: Støtte til pårørande og dagtilbod til demente er to døme. Allereie i 2007 vedtok Stoltenberg-regjeringa ein demensplan. Der står det at pårørande over heile landet skal få støtte og rettleiing, og at eldre demente som bur heime, skal ha tilbod på dagtid.

To år før desse lovnadene skal vera innfridde, har kvar tredje kommune ikkje noko slikt tilbod til pårørande. Og per april i år hadde regjeringa inga oversikt over kva kommunar som gir dagtilbod til demente. Ein stikkprøve i Sogn og Fjordane i vår viste at halvparten av kommunane ikkje hadde eit slikt dagtilbod.

Dette viser at avstanden mellom statlege vedtak og kommunal iverksetjing er stor, men det fortel òg ei historie om ei regjering som i praktisk politikk ikkje prioriterer høgt nok å styrkja og leggja til rette for pårørandeomsorg.

På dei fire åra som har gått sidan pappa blei råka av slag, har det slått meg kor fråverande familieomsorga er i eldreomsorgsdebatten.

Ei viktig forklaring på tausheita er at dei folkevalde er redde for å stå fram som moralistar med lyfta peikefinger. sorg enn før, viser forskingsrapportar.

Det dannar eit alvorleg bakteppe for dei aukande utfordringane i norske eldreomsorg: I 2040 vil det vera over ein million nordmenn over 70 år. Det er dobbelt så mange som i dag. Skal talet på omsorgsarbeidarar auka tilsvarande, må kvar tredje ungdom velja omsorgsyrket i framtida. Det er verken sannsyn-

[ 58

I vårt tilfelle har pappa – i tillegg til det omsorgsfulle stellet han har fått av heimesjukepleia og på sjukeheimen – hatt eit stort behov for å ha fortrulege pårørande rundt seg som kunne hjelpa han i krevjande periodar. Men eg har til gode å høyra at pårørandeperspektivet er tema i eit politisk ordskifte. Den store eldreomsorgsduellen i «Debatten» på NRK1

spa rtacus

]

nor a lv peder sen: Når far treng meg ISBN 9788243007604 Innb. 299,- Også i e-bok Omsl agsdesign:Punktum forlagstjenester

i februar kan vera eit døme: Der snakka Frpleiar Siv Jensen om lovfesta rett til sjukeheim og statleg betalingsansvar. Høgre-leiar Erna Solberg la vekt på etterutdanning til ufaglærte og betre aktivitetstilbod på sjukeheimane.

Medan helseminister Jonas Gahr Støre frå Ap var oppteken av at det offentlege skal gi hjelp tilpassa dei eldre sine individuelle behov slik at dei kan bu lengst mogleg heime. Nye løysingar var påstanden frå alle tre, men i øyro mine lydde det som ekko av dei siste valkampane: Toppolitikarane snakkar seg glødande om den institusjonelle delen av eldreomsorga, men seier inkje om korleis dei vil leggja til rette for at eg og du som pårørande skal kunne yta meir omsorg til ein sjuk far eller skrøpeleg ektefelle.

Ei viktig forklaring på tausheita er at dei folkevalde er redde for å stå fram som moralistar med lyfta peikefinger. Fleire stortingspolitikarar har forklart mekanismane til meg: Det er mykje enklare å driva overbodspolitikk, koma med populære løfte om betre offentleg omsorg, enn å seia til veljarane at dei i større grad må ta ansvar for gi sine næraste ein trygg alderdom.

Pårørande stiller opp så mykje som dei kan, er omkvedet. Mi eiga erfaring er at den påstanden er feil: Eg kunne ha gjort meir, men når det kom til stykket, var eg lenge ikkje villig til å forsaka fridommane i mitt eige liv.

Nettopp det norske fridomsidealet gjer det ømtolig å be pårørande yta meir. Så lenge me betalar skatten vår, gir det oss rett til å sleppa omsorgsansvaret. Eg er ikkje åleine om å ha valt den utdanninga, den jobben og den buplassen eg har vilja, utan å tenkja på at mamma eller pappa ein dag treng meg. Når forsking viser at å bu i nærleiken betyr mykje for kor mykje omsorg born gir til foreldre, burde eg kanskje ha unngått å utdanna meg vekk frå foreldra mine. I dag er det få som utfordrar dette sjølvrealiseringsidealet.

Eit anna hinder for ei mobilisering av pårørande er at det blir oppfatta som eit trugsmål for likestillinga. Spesielt på venstresida har politikarar vore redde for at meir familieomsorg vil føra til at kvinnene let vera å jobba for heller å gjera ubetalt omsorgsarbeid i heimen. Slik treng det ikkje bli. Sjå på den nye papparolla.

På få tiår har det skjedd store omkalfatringar i innstillinga til farsoppgåvene. Papparevolu-

[ 59

sjonen har funne stad gjennom reguleringar, velferdsordningar – og debatt. Pisk, gulrot – og kollektiv bevisstgjering – har vore tre gode vener i det tilfellet.

Når Stortinget i dag skal debattera Morgendagens omsorg, burde det markera eit brot med den tradisjonelle eldreomsorgsdebatten, som har vore ein endelaus politisk kappestrid i å by over kvarandre i lovnader om å styrkja dei offentlege tenestene. Eg vonar dei folkevalde gjer to ting: Vedtek ein pårørandepolitikk som verdset den store innsatsen mange pårørande legg ned, gjennom synleggjering, likestilling, fleksibilitet, rettleiing og avlasting, men òg i form av rausare økonomiske ordningar, og ikkje slik regjeringa vil, nemleg senda ei ny omsorgslønsordning ut på ei ny ørkenvandring av utgreiing. Det andre er å lyfta pårørandepolitikken inn som tema i det offentlege ordskiftet.

Mange vil gi meir omsorg. Då må politikarane gjera det lettare å hjelpa gamlemor, og så må dei tora å ta debatten – også i valkampen – for gjennom det å utfordra samfunnet si haldning til aldring og omsorg.

spa rtacus

]

Nor a lv Peder sen (1975) er Cand.polit og har vore journalist i NRK sidan 2003. I 2009 skrev han Den gode viljen. Ein dokumentar om norsk fredspolitikk.

Er du også høysensitiv? av susanne møberg

Årsaken til at noen er mer sensitive enn andre, ligger i at vi er biologisk forskjellige, at vi mennesker har litt ulike nervesystemer.

Hos særlig sensitive mennesker er nervesystemet mer fintfølende, hjernen mottar og bearbeider sanseinntrykk på en mer detaljert og nyansert måte.

Inntrykkene bearbeides dypere og oppleves derfor som vesentlig sterkere enn hos mennesker som ikke er like sensitive.

Dette betyr at du som er høysensitiv, legger merke til og oppfatter inntrykk, følelser og stemninger som andre kanskje ikke får med seg. Dette kan gi deg en følelse av at du ser og merker noe som andre ikke ser, og du kan feilaktig komme til å tro at du opplever verden på en «gal» måte. Du kan føle deg annerledes enn andre og kan komme til å synes at det er en feil ved deg. Kanskje du har hatt en slik følelse helt fra du var barn.

Som høysensitiv er man ikke så robust som flertallet, og man er i høyere grad disponert for å bli overstimulert og å føle seg utmattet og stresset. Dette skyldes rett og slett at det skal mindre til før kroppen begynner å produsere stresshormoner. Det som virker som moderat stimulering på de fleste, kan

virke sterkt stimulerende på deg. Derfor kan du også raskere komme til et metningspunkt hvor du ikke kan ta inn mer og har bruk for ro og for å være alene.

For at du skal føle deg vel, ha livskvalitet, glede og overskudd, er det svært viktig at du forstår hvordan du kan pleie din sensitivitet.

Hvis du ikke gjør det, vil du gang på gang komme i situasjoner som overstimulerer og sliter deg ut.

Dette betyr ikke at du skal isolere deg og unngå å leve et vanlig liv for å beskytte deg mot overstimulering. Jo mer du isolerer deg, desto mer sensitiv blir du. Det vet du kanskje – det er som når du er på et helt stille sted og hver minste lyd blir fullstendig øredøvende.

Du er god mot sensitiviteten din når du fokuserer på de positive egenskapene dine som kan være knyttet til høysensitivitet. Du pleier også sensitiviteten din når du arbeider for hjertesakene dine og konsentrerer deg om det som betyr mest for deg. Slik får du frem det beste i deg.

Teksten er hentet fra boka Er du også høysensitiv?

Susanne Møberg er en av Nordens fremste rådgivere på feltet høysensitivitet og mindfulness. Hun er utdannet pedagog og er også billedkunstner.

[ 60

spa rtacus

]

Test deg selv

Kryss av på ja dersom du synes at i det minste noe er sant, og kryss av på nei hvis det ikke stemmer noe særlig for deg. Tell svarene dine. Hvis du svarte ja på tolv eller flere av spørsmålene, er du sannsynligvis høysensitiv. Men du kan også være høysensitiv selv om du bare svarte ja på tre spørsmål, hvis de til gjengjeld er noe du kjenner deg veldig godt igjen i.

Jeg legger merke til det subtile, det som er diffust og udefinerbart i ­omgivelsene.

Andre menneskers humør påvirker meg.

Jeg har en tendens til å være veldig følsom for smerte.

På travle dager har jeg behov for å trekke meg tilbake til et sted hvor jeg kan være for meg selv og ikke blir utsatt for stimulering.

Jeg er særlig følsom for effekten av koffein.

Jeg blir lett overveldet av kraftig lys, sterke lukter, grove tekstiler eller sirener i nærheten.

Jeg har et rikt, sammensatt indre liv.

Jeg reagerer sterkt på høye lyder.

Jeg blir dypt beveget av kunst eller musikk.

Jeg er samvittighetsfull.

Jeg skvetter lett.

Jeg blir nervøs når jeg skal greie mye på kort tid.

Når andre mennesker har det vondt eller synes noe er ubehagelig, forstår jeg ofte hvordan de skal få det bedre, for eksempel ved å forandre på lys og sittestilling.

Jeg blir irritert når andre prøver å få meg til å gjøre for mye samtidig.

Jeg forsøker hardt å unngå å gjøre feil eller glemme ting.

Jeg har det som prinsipp å unngå voldelige filmer eller TV-programmer.

Jeg føler meg ubehagelig overstimulert når det skjer mye rundt meg.

Når jeg er sulten, skjer det en sterk reaksjon inni meg, slik at jeg mister konsentrasjonen og blir i dårligere humør.

Forandringer i livet går sterkt inn på meg.

Jeg legger merke til og nyter delikate dufter, smaker, lyder og kunstverk.

Jeg innretter livet mitt slik at jeg unngår vonde situasjoner eller situasjoner som overvelder meg.

Når jeg må konkurrere, eller når andre observerer meg, blir jeg så nervøs og usikker at jeg klarer meg dårligere enn jeg ellers ville ha gjort.

Da jeg var barn, oppfattet foreldre og lærere meg som sensitiv eller sjenert.

Ja

Ja

Ja

Ja

Ja

Ja

Ja

Ja

Ja

Ja

Ja

Ja

Nei

Nei

Nei

Nei

Nei

Nei

Nei

Nei

Nei

Nei

Nei

Nei

Ja

Nei

Ja

Nei

Ja

Ja

Ja

Ja

Ja

Ja

Ja

Ja

Ja

Kilde: Særlig sensitiv av Elaine Aron. Se også testen på www.moeberg.dk.

Nei

Nei

Nei

Nei

Nei

Nei

Nei

Nei

Nei

Sus a nn e møberg: Er du også høysensitiv? ISBN 9788243007987 Heftet m/ klaffer 249,[ 61 spa rtacus ] Sus a nn e møberg: Mindfulness for høysensitive ISBN 9788243007994 Heftet m/ klaffer 249,Omsl agsdesign:Punktum forlagstjenester ov er set t er : Nina Kraft

praktbok om halsnøy kloster

Til kongens og Augustins ære I 1163/64 vart Magnus Erlingsson krona til konge i den store Kristkyrkja på Holmen, dagens Bergenhus, i Bergen. Magnus var då berre sju eller åtte år gammal. Han var son av lendmannen Erling Skakke frå Etne og kongsdottera Kristin, dotter av Sigurd Jorsalfare. Det var denne storpolitiske hendinga som skal ha vore bakgrunnen for at Erling grunnla eit kloster på Halsnøy.

Med sitt etter kvart store jordegods vart klosteret ein mektig jordeigar som bønder heilt frå Rogaland i sør til Nordhordland i nord måtte forholda seg til. Religiøst var klosteret knytt til ei større europeisk rørsle som slo rot i Noreg tidleg på 1100-talet. No er det gått nærare eit halvt millennium sidan dei siste augustinarmunkane heldt til her og klosteret vart nedlagt.

Med denne boka har Halsnøy kloster fått si første samla framstilling av soga si, som markerer at det er gått 850 år sidan klosteret

vart oppretta. I alt 13 forfattarar har medverka. Samla dekker dei eit vidt fagområde, med kompetanse innan så vel humanistiske som naturvitskaplege fag – arkeologi, arkitektur og kunsthistorie, historie, filologi og kulturvitskap, forutan geologi, botanikk, medisin og osteologi. Slik har dei kunna gje ei brei framstilling av klosteret og klosterområdet si lange og mangslungne verksemd frå grunnlegginga fram til i dag.

Kva var årsakene til at klosteret vart skipa, og kvifor det vart reist nett på Halsnøy? Korleis har arkeologiske utgravingar, ruinane, steinane og planterestane kunna visa korleis klosteret og klosteranlegget har sett ut? Kven var augustinarane på Halsnøy, kva sto dei for og korleis levde dei livet og styrte klosteret?

Kvifor fekk klosteret eit så stort jordegods og kva omfatta det? Og kva skjedde med klosteret etter nedlegginga? Dette er nokre av spørsmåla som boka tar opp.

Bå r d Gr a m Øk l a nd (f. 1970) er undervisningsleiar ved Bergens Sjøfartsmuseum og utdanna mellomalderarkeolog. Ja n e Jünger (f. 1971) er dagleg leiar ved Sunnhordland museum, som òg omfattar Halsnøy kloster, og utdanna innan medievitskap. Ingv il d Øy e (f. 1945) er professor i mellomalderarkeologi ved Universitetet i Bergen.

[ 62

spa rtacus

]

øk l a nd, j ünger , øy e: Halsnøy kloster ISBN 9788243005280 Innb. 399,Omsl agsdesign:Punktum forlagstjenester

Brorskapet Robyn Youngs tempelridder-trilogi fikk en strålende mottakelse internasjonalt, og er blitt oversatt til over 15 språk.

I Brorskapet møter vi den unge sersjanten Will Campbell som går i lære hos tempelridderne i London. Hans høyeste ønske er å bli innviet som ridder. Men mens han strever med å takle tempelordenens harde disiplin og vonde minner fra sin egen fortid, vikles han dypere og dypere inn i sin læremester Everards farlige hemmeligheter. Hemmeligheter som skal komme til å avgjøre Wills videre liv og skjebne. På de brennende slettene i Syria kjemper samtidig Amir Baybars, den fryktløse kommandanten for den mamelukkiske hær, en innbitt kamp for å frigjøre sitt folk fra de europeiske inntren-

gerne i Det hellige land. Det er skjebnebestemt at disse to mennene en gang skal møtes, i et ekstraordinært sammenstøt mellom to sivilisasjoner, under det som i Vesten har blitt kjent som de store korstogene.

I 2007, året etter at Brorskapet kom ut, kåret den britiske bokhandlerkjeden Waterstone Robyn Young til en av deres «forfattere for fremtiden». Young ble valgt ut som én av 25, i en konkurranse mellom i alt 100 forfattere, nominert av forlag og redaktører. Samme året kom også oppfølgeren til Brorskapet, med den engelske tittelen Crusades. Den siste og tredje boken Requiem kom i 2008. Trilogien ble raskt en bestselger, og det har til sammen blitt solgt over en million bøker av serien.

«Tidens brutalitet og skjønnhet skildres så mesterlig at det ofte er vanskelig å skille fakta fra fiksjon, leseren opplever historien innenfra» St ephen Hubba r d, Book Reporter «Hun kombinerer overbevisende historiske detaljer med et godt plot og medrivende karakterer. Hun har skrevet en historisk thriller som får leserne til å lengte etter fortsettelsen.»

Publishers Weekly

[ 63

spa rtacus

]

roby n young: Brorskapet ISBN 9788243007512 Innb. 369,- Om sl agsde sign: Cecilie Mohr ov er set t er : Karstein Skundberg

årets bøker 2013 ISBN

Innbinding

Pris

Utkommer

Side

Ebok

Forfatter

Tittel

Øystein Morten

Jakten på Olav den Hellige

9788243005655

Innbundet

369

i salg

14

x

Bergsveinn Birgisson

den svarte vikingen

9788243007895

Innbundet

369

september

10

x

Frans-Arne St ylegar

Håkon Jarl

9788243005792

Innbundet

229

oktober

18

Torgrim Titlestad

Olav den hellige

9788243005815

Innbundet

229

oktober

18

zetterling / frankson

hitlers første nederlag

9788243008076

Innbundet

369

oktober

48

Bjarnhild Tulloch

Hvis vi overlever krigen

9788243007925

Innbundet

349

i salg

44

x x

H I S TOR I E

crott / Crott berthung

ikke si det til noen!

9788243007505

Innbundet

349

i salg

46

økland, jünger, øye

halsnøy kloster

9788243005280

Innbundet

399

september

62

Jared Diamond

verden fram til i går

9788243007611

Innbundet

399

oktober

4

lasse trædal

norske sjøfolk forteller

9788243007598

Innbundet

369

september

38

noralv pedersen

Når far treng meg

9788243007604

Innbundet

299

i salg

58

x

jonas söderström

Jævla drittsystem

9788243007970

Heftet m/ klaffer

299

oktober

53

x

Kly ve / Severud

ordbok for underklassen

9788243007079

Heftet m/ klaffer

299

i salg

50

x

s a m f unn o g d o k u m e n t a r x

HELSE susanne møberg

Er du også høysensitiv?

9788243007987

Heftet m/ klaffer

249

i salg

60

susanne møberg

mindfulness for høysensitive

9788243007994

Heftet m/ klaffer

249

i salg

60

frank rossavik

en god story

9788249007840

Innbundet

399

oktober

34

x

tor åge bringsværd

jesus

9788243007130

Innbundet

249

i salg

54

x

unni eikeseth / NRK

eksperimentboka

Innbundet

279

september

28

9788243007772

Innbundet

299

september

22

9788243007918

Innbundet

299

oktober

19

Innb

369

i salg

63

Biografi

b a r n o g un g d o m 9788243007932 h o bb y o g f a k t a Silje een de Amoriza / Ingrid Myrstad

vintagestrikk

kim hjardar

vikingenes verden

s k j ø nnli t t e r a t u r robyn young

9788243007512

brorskapet

[ 64

spa rtacus

]

f il o s o f i friedrich Nietzsche

utidsmessige betraktninger

9788243006287

Innb

349

i salg

56

friedrich Nietzsche

Utvalgte kortere tekster

9788243006294

Innb

299

i salg

56

friedrich Nietzsche

Nietzsches samlede

9788243004221

Samleboks

2995

september

56

Favørpris ut året 2500.pocket Jared Diamond

kollaps

9788243007529

Heftet

169

i salg

tore skeie

jomfruen fra norge

9788243007857

Heftet

169

september

elisabeth åsbrink

og fremdeles står trærne i wienerwald

9788243007864

Heftet

169

september

— m ed for behol d om t ry k k f eil o g en dr inger —

[ 65

spa rtacus

]

x 55

x

OM FORLAGET Spa rtacus for l ag ble stiftet i 1989 og utgir ca. 50 titler årlig. Utgivelsesprogrammet spenner vidt, men har vekt på allmenn sakprosa: historie, kulturhistorie, populærvitenskap og samfunnsengasjert litteratur.

Sc a n dinav i a n Ac a demic Pr e s s er vårt imprint for akademisk litteratur og formidling fra humaniora og samfunnsvitenskapene. Last ned eller bestill årets SAP-katalog på www.academicpress.no.

ANSATTE PER T. NORDANGER forlagssjef TEL: 23136945 per@spartacus.no FRODE MOLVEN sjefredaktør, avd. leder Bergenskontoret TEL: 40008472 frode@spartacus.no HANNE LINE SOLEM sjefredaktør Scandinavian Academic Press TEL: 23136942 hanneline@spartacus.no NINA CASTRACANE SELVIK redaktør TEL: 23136943 nina@spartacus.no HILDE M ATRE LARSEN redaktør TEL: 23136949 hilde@spartacus.no SIVJE CATHRINE FELLDAL manusredaktør TEL: 23136947 sivje@spartacus.no

ANNE ARNESEN MØRCH manusredaktør, Bergenskontoret anne@spartacus.no EIVIND LØVDAL REFSNES informasjonssjef TEL: 23136941 eivind@spartacus.no ANJA HAUGER RATIKAINEN markedssjef (permisjon) TEL: 23136948 anja@spartacus.no L inn a . bl omf el d t fungerende markedssjef TEL: 23136944 linn@spartacus.no nichl a s cobb fungerende salgssjef TEL: 23136948 nichlas@spartacus.no

— a n nonse —

3

Velg gratis* bøker!

Velkommen til Historieklubben!

Ord. pris: 499,449,DIN PRIS: 0,-

I HISTORIEKLUBBEN finner du de beste utgivelsene innen historie og dokumentar på ett sted!

Meld deg inn på www.historieklubben.no Bli medlem av Historieklubben og få velkomstpakken gratis, *kun porto kr 129-, tilkommer. Det eneste du forplikter deg til, er å være medlem i 12 måneder. Ingen kjøpsforpliktelse.

Medlemsblader Du mottar månedlige nyhetsbrev med medlems­ tilbud, og informasjon om ca. periodens Du fårnyheter medlemsblad eller e-post hver 3. hovedbok. Hovedboken mottar du fraktfritt og uke. Her finner du nyheter og gode tilbud, med maksimal rabatt. Boken sendes deg auto­ samt en avavbestilles. periodensDu hovedbok. matisk omomtale den ikke bestemmer Hovedboken du åportofritt til enkelt en selv hvilke bøkermottar du ønsker kjøpe, og kan avbestille hovedboken påog SMS, telefon ellerdeg på gunstig medlemspris, boken sendes nett. Som medlem får du også gratis abonnement automatisk om den ikke avbestilles. (Kun på det nye historiemagasinet Historieklubben 19,- i eksp.som gebyr tilkommer.)

Det erfyldige ingen presenterer, blant annet inneholder artikler om klubbens hovedbøker (veil. 199,i løs­ kjøpsforpliktelser, og du bestemmer hele salg).

Besøk våre nettsider og les mer om hva tiden selv hvilke bøker du ønsker å kjøpe.vi kan tilby deg som leser!

Ord. pris: 569,DIN PRIS: 0,-

Ord. pris: 399,DIN PRIS: 0,[ 67

spa rtacus

]

Ord. pris: 349,DIN PRIS: 0,-

Historiekonkurranse 2013 Er du vår neste historieformidler?

Historien er vår rikeste kilde til gode fortellinger om oss selv. Det er en lang tradisjon for at historikere skildrer fortiden på måter som gjør den nærværende, rystende og overraskende. Vi vil gjerne bidra til å gi norsk historieskrivning eksempler på nye måter å vekke vår historiske sans på.

Spartacus forlag inviterer norske historikere til å sende inn bidrag til en ny historiekonkurranse. Vi ønsker at deres egen fascinasjon for fortiden blir tydelig. Det er full frihet til å velge hva som helst av tema, stort eller smått.

Framstillingen skal være basert på den historiske virkeligheten, men ha grep som er historikerens egne. Vi er ute etter de bidragene som utmerker seg ved levende stil, språklig rikdom og gjerne formmessig oppfinnsom-

het. Konkurransen er åpen for folk med historisk rettet utdanning, både etablerte og nyutdannede.

Da forlaget arrangerte historiekonkurranse i 2008, fikk vi inn 26 bidrag fra historikere i alle aldre og fra hele landet. Vinneren ble Tore Skeie. Hans Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang ble starten på et historisk forfatterskap som har fått fantastiske anmeldelser. Tore Skeie er med i juryen i årets konkurranse.

Følg med på våre nettsider www.spartacus.no for mer informasjon om konkurransen i slutten av august, med offentliggjøring av prisens innhold, juryens sammensetning og frister.

Tore Skeie og Øystein Morten, som begge har bidratt til å revitalisere formidlingen av eldre norsk historie.

Foto: Espen Odén Evertsen

[ 68

spa rtacus

]