forord
Mange ser på forsikringsbransjen som et kjedelig sted å jobbe, der medarbeiderne vasser i liten skrift og uforståelige forsikringsvilkår. Det kan herved avkreftes på det sterkeste. Den daglige kontakten med våre mange gode kunder i Norge og Norden gir oss nemlig et unikt blikk inn i folks hverdagsliv. Og som kjent: Virkeligheten overgår ofte fantasien. Forsikringsfolk er vant til å hanskes med at folk blir frastjålet alt fra Viagra til sexleketøy på reise. Dette skal selvsagt erstattes. Ikke sjelden får vi oss en god latter midt oppe i det hverdagslige, for eksempel når det kommer inn meldinger fra folk som melder gebisset sitt stjålet, eller at ivrige tyver har revet opp og stjålet den nyplantede tuja-hekken. Men det som virkelig får smilene frem, er skademeldinger etter biluhell. Frykten for å bli stemplet som skyldig
og faren for bonustap får fantasien til å løpe løpsk hos nordmenn. Vi skal vel heller ikke legge skjul på at skademeldingsskjemaene ikke alltid er like enkle å forstå i kampens hete. For uhellene skjer jo alltid når de ikke skal, når du har dårlig tid eller er på feil sted til feil tid. Og helst er det mørkt og regner samtidig. Det var nok tilfellet også for finnmarkingen som rygget ut fra gårdsplassen sin og ut på kommunal vei. Der ble han påkjørt, men hevdet sin uskyld. Han skrev nemlig i skademeldingen at alle i området visste at folk i hans familie ikke bare hadde dårlig syn, de hørte dårlig også … De fleste vet at det ikke går an å være litt gravid. Men en uheldig person ordla seg slik for å komme unna bonustapet: «Vi kolliderte bare litt.» Min favoritt er nok likevel denne ærlige nordmannen: «Jeg er ikke ute etter å forskyve skyld eller fraskrive meg ansvar, men kan bare konstatere fakta, og det ser svært dårlig ut for min del.» Folk flest er fortsatt svært ærlige. Men når det koker som verst i morgenrushet, hengende over en skademelding, kommer det frem en fantasifull forfatter i de fleste av oss. Jon Berge Informasjonsdirektør If skadeforsikring
iallfall ikke min feil!
Når man forfatter en skademelding, er det nærliggende å ikke påta seg mer skyld enn nødvendig. Men noen går lenger enn andre i denne øvelsen. De skylder på motpart, dagsform, vær og vind, eller på andre mer eller mindre naturlige fenomener. Her er det bare fantasien som setter grenser.
Jeg kjørte mannen ned. Han innrømmet at det var hans feil, for han var kjørt ned før.
Jeg kjørte på en lyktestolpe som jeg ikke var blitt oppmerksom på, ettersom den var skjult bak noen karer.
Bil B drev øvelseskjøring. Lurer på hva de øvde på.
Den indirekte 책rsaken til ulykken var en liten fyr i en liten bil med en stor kjeft.
Da jeg dro på jobben, kjørte jeg ut av oppkjørselen og rett inn i en buss. Den var fem minutter før tida.
Det hadde fryst på om natta, så veien var helt isolert. Bilen min skled inn i bil B nærmest på eget initiativ.
Det virket som om føreren av bil B ikke satte foten pü bremsen i det hele tatt. I den situasjonen han befant seg, dvs. pü full fart mot meg, virker det noe forunderlig.
Vi var begge uaktsomme, men det var hans uaktsomhet som førte til sammenstøtet.
Det går ikke an å påstå at jeg holdt for stor fart. Bilen ble dyttet av min 72 år gamle søster.