å se en havhest dø
Guri Sogn Andersen
Å se en havhest dø Forestillinger og fakta om plast i havet
Å se en havhest dø. Forestillinger og fakta om plast i havet © Spartacus Forlag AS, 2019 omslag: Øystein Vidnes sats: Punktum forlagstjenester trykk: Nørhaven Printed in Denmark ISBN 978-82-430-1240-0 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Utgivelsen er utgitt med støtte fra Institusjonen Fritt Ord.
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR .
Spartacus forlag AS P.b. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO www.spartacus.no
Til Tyri
Innhold
Invitasjon
9
Plast i havet
11 12 16 25 29 34 38
Mikroplast
42 42 49 54 58
Kan det fikses?
60 62 70 75 81 82
Fantastic plastic Hvor mye, og hvor kommer det fra? 180 Q-tips i magen De sårbare Hvor ender det? Utvikling over tid
Fra makro til mikro til nano Nedbrytning? Plastbiologi Giftbegeret Forbruk og gjenbruk Sirkulær økonomi Forvaltning Nedbrytning for fremtiden? Du og jeg er en del av løsningen
Hva kan du og jeg gjøre?
84 84 85 86 87
Takk Noter Kilder
88 89 92
Rydd og registrer Resirkuler og redistribuer Bytt fra engangsplast til flergangsdingser Vask mindre og vask smart
Invitasjon
Det gjør vondt å se en havhest dø. Viklet inn i et fiskesnøre ligger den på en strand langt fra folk, med magen full av menneskers søppel. Døde fuglers gapende nebb forteller lydløst, men klart og tydelig noe om den verdenen vi lever i – en verden som sakte, men sikkert tilstoppes av søppel som ikke forsvinner. Plast brytes ikke ned fort nok og går ikke inn i det naturlige kretsløpet der avfall omdannes til nye ressurser i et tempo som kan ta unna for tilførselen. Plast i naturen fragmenteres først til bitene er så små at de blir umulige å håndtere. Deretter starter prosessen med å splitte bitene opp i sine enkelte bestanddeler, altså prosessen vi kaller nedbrytning. Søppel i naturen tar liv hver eneste dag, men kunnskapen om effekter på populasjoner og økologiske systemer er likevel mangelfull. Samtidig er plast enestående materialer. Plast kan være løsningen der andre materialer er for tunge, for sprø, for fleksible eller legger 9
beslag på for mye av våre begrensede naturressurser om de skal produseres. Samfunnet vi lever i, er avhengig av plast. Sånn kommer det til å være i lang tid fremover, og derfor må vi forsøke å finne løsninger som gjør at denne avhengigheten kan bli bærekraftig. Jeg er overbevist om at det finnes løsninger, og det er det denne boken egentlig handler om. Løsningene kan ikke kun dreie seg om å stoppe forbruk og å rydde opp. Du og jeg må finne veien til en fremtid der plast utnyttes og tas vare på som en verdifull ressurs, uten at det går på bekostning av naturen og menneskers helse. Sammen må vi – forbrukere, produsenter, forskere og forvaltere – finne ut hvordan det skal gjøres. Men først, aller først, må vi vite hva problemet egentlig består i. Hvor mye plastsøppel er det i naturen? Hvor mye finnes i havet? Hvor kommer det fra, og hvor stor skade gjør det? I denne boken tar jeg tak i tilsynelatende etablert kunnskap om plast i havet og forsøker å skille myter og synsing fra fakta. Skal vi komme frem til gode løsninger, må vi starte der, med faktaene.
10
Plast i havet
Har du gått langs en strand og sett en avrevet og slitt taustump stikke opp av sanden? Har du sett en strandet plastpose med fargerikt trykk falmet av sol, salt og sand? Har du forsøkt å plukke disse restene opp og kjent taustumpen gi fra seg bitte små fibre som kleber seg til fingre og armer, eller posens tynne plast smuldre opp mellom fingrene dine og renne ut i sanden? For de fleste strandryddere vil svaret være ja. De fleste strandryddere har samtidig et ambivalent og kanskje litt ullent forhold til plasten. Vi vet at plast kan være nyttig, like godt som vi vet at mye plast havner på steder den ikke hører hjemme. Og få av oss har egentlig et klart bilde av hva plast er. Ikke bare rent kjemisk og fysisk, men hva betyr den egentlig for oss?
11
Fantastic plastic «Til tross for sine greske hyrdenavn (Polystyrén, Fenoplast, Polyvinyl, Polyetylén) er plast i sitt vesen en alkymistisk substans.» Dette sitatet er hentet fra essayet «Plast» i boken Mytologier, som ble utgitt i 1957 (og oversatt til norsk av Einar Eggen). Den franske essayisten og filosofen Roland Barthes (1915–1980) skriver om plast som et relativt nytt element i dagliglivet. Plastens ulike former har gitt oss materialer med ekstrem formbarhet, omformbarhet, fleksibilitet og rigiditet og har nettopp derfor gitt grunnlag for innovasjon og produkter vi ellers neppe ville sett. Det må ha vært enormt fascinerende da plastprodukter for alvor gjorde sitt inntog i vanlige husholdninger (i 50- og 60-årene), med nylonstrømper, isolasjon, fleksible slanger, uknuselige flasker, holdbare leker, vinylplater og gulvbelegg. I 1953 så til og med den første norske plastbåten dagens lys, og produksjon av plastbåter kom til å bli en viktig industri for flere lokalsamfunn i Norge. Utover i 60-årene var prisene blitt så lave at til og med engangsemballasje i plast ble vanlig. Vi lar oss fortsatt fenge av lekre forbruksvarer som gir løfter om enklere og mer effektive liv, og derfor er forbruket av plast fortsatt økende. Hvor mange plastgjenstander kan du observere akkurat nå? Du har i hvert fall med deg en bok eller et lesebrett som gjør at du kan lese denne teksten. Til og med bøker har som regel permer eller omslag som inneholder plast. Akkurat nå 12
kan jeg telle godt over 100 gjenstander som inneholder plast, og kontoret mitt er mindre enn 10 kvadratmeter stort. Plast brukes i hjelpemidler som både redder og forbedrer menneskeliv, som for eksempel i hjerte-lungemaskiner eller proteser. Plast er en forutsetning for dagens romteknologi og for teknologi som omfatter de fleste fremkomstmidler vi kjenner til. Fly, helikoptre, biler, busser, tog, trikker, båter og ubåter bygges med avgjørende funksjonsdeler av plast. (I en personbil utgjør visstnok plast om lag 15 prosent av vekten, og for et fly av typen Boeing Dreamliner er tallet 50 prosent.)1 Barthes hadde bare sett begynnelsen, men hans beskrivelse er etter min mening treffende: «Idéen, den rene Substans som skal gjenfinnes eller imiteres; et kunstig materiale, mye mer fruktbart enn all verdens mineralforekomster, kommer til å erstatte den og bestemme selve oppfinnelsen av nye former.» Samtidig legger tilgangen til et slikt materiale til rette for overkonsum på bekostning av andre verdier. Med utgangspunkt i dagens samfunn er det lett å tolke disse linjene i den retningen: «En luksusgjenstand tilhører stadig jorden, minner oss stadig på en utsøkt måte om sin mineralske eller animalske opprinnelse, det naturtema som den bare aktualiserer. Plasten blir derimot fullstendig oppslukt av sin egen anvendelse: som en ytterste konsekvens vil man oppfinne ting bare av lyst til å benytte seg av den. Substansenes hierarki er opphevet, en eneste erstatter dem alle: hele verden kan plastifiseres, til og 13
med selve livet, ser det ut til, ettersom man har begynt å fremstille livpulsårer av plast.» Plast er konstruerte organiske polymerer laget av mennesker. De er syntetiske. Ordet «organisk» oppleves i denne sammenhengen noe misvisende, men stammer fra en historisk inndeling av kjemiske stoffer. Tidlig ble kjemiens verden delt inn i stoffer som inngår i liv – de organiske forbindelsene, og øvrige stoffer – de livløse uorganiske forbindelsene. På 1800-tallet mente man at organiske forbindelser var i besittelse av en særlig livskraft. Senere har man kunnet fremstille slike «livskraftige stoffer» i laboratorier, og definisjonen ble gradvis endret. I dag brukes betegnelsen «organisk» om alle karbonholdige forbindelser utenom de helt enkle (som karbonoksider, karbonater og karbider).2 I 1907 blandet en amerikansk kjemiker ved navn Leo Hendrik Baekeland fenol og formaldehyd og utsatte det for både høy temperatur og høyt trykk, og startskuddet for den trilliondollarmaskinen vi kaller plastindustrien var dermed avfyrt. Produktet var bakelitt, den første plasten som var motstandsdyktig mot ild, varme og kjemikalier, og som dessuten var formbar ved varmebehandling. Den ble blant annet brukt i de gamle svarte telefonene som hyppig figurerer i filmer fra noir-perioden. Men dette var ikke egentlig det første plastmaterialet. Det var flere enn Baekeland som tidlig leflet med polymerisering, og i 1855 søkte en britisk kar ved navn Alexander Parkes om patent på et stoff han 14
kalte parkesin, som antagelig var den første plasten. I dag finnes det et mylder av ulike plasttyper, og i Europa er etterspørselen størst i produksjon av emballasje (som står for om lag 40 prosent av bruken). Bakelitt, og all plast som har kommet etter den, inneholder lange karbonkjeder og karakteriseres altså som organiske forbindelser.3 Vi har gjort oss avhengig av en ressurs som vi skaper selv. Jeg synes Barthes begrep «alkymistisk substans» er godt. Samtidig er det plastens fortreffelige egenskaper som gjør denne bærebjelken til en alvorlig trussel mot miljøet vi mennesker befinner oss i. Holdbarheten og motstandsdyktigheten mot nedbrytning gjør at plast eksisterer i mange år, og lav tetthet gjør at den lett spres med vind og vann. Dette er årsakene til at man i dag kan finne plast på de mest avsidesliggende og utilgjengelige stedene på jorda (som på flere tusen meters havdyp). Plast representerer et miljøproblem. Problemet strekker seg fra forbruk av olje og utslipp av klimagasser til påvirkning på organismer gjennom gjennom fysisk skade og utslipp av stoffer vi ikke vet virkningen av. Samtidig er plast faktisk så karakteriserende for nåtiden, altså den delen av jordas historie vi kaller den antropocene, at geologer anser plastinnhold i avsetninger som et av de mest markante trekkene ved epoken.4
15