Thor Gotaas/ Roger Kvarsvik: Ørkenen Sur

Fra høsten 1929 rammet den økonomiske depresjonen også flere tusen norske sjømenn i USA. Mange slo seg ned på ei søppeltomt i Brooklyn. Mellom tønner, i rør og i bilvrak lagde de egne hjem, der de bodde sommer som vinter. Snart var «Ørkenen Sur» et lite samfunn med egen borgermester, frisør, en pastor og et forsamlingshus.

I S B N 978-82-430-1106-9

www.spartacus.no

2018

ørkenen sur

Forfatterene forteller en lite kjent historie om norsk utvandring. Den er full av rystende episoder, men også av pågangsmot og samhold – og mange fargesterke personligheter.

Thor Gotaas Roger Kvarsvik

Mange nordmenn krysset Atlanteren for å finne lykke og velstand. Men ikke alle fant det lovede landet. Dette er historien om noen av dem som oppdaget fattigdommens Amerika.

Thor Gotaas Roger Kvarsvik

ørkenen sur Den norske uteliggerkolonien i Brooklyn «Dette er blitt en verdifull liten historiebok, som dokumenterer en glemt tid da tusenvis av nordmenn levde i den ytterste nød i New York.» sten inge jørgensen, vg

Ă˜rkenen sur

THOR GOTAAS & ROGER KVARSVIK

ØRKENEN SUR Den norske uteliggerkolonien i Brooklyn

Ørkenen Sur. Den norske uteliggerkolonien i Brooklyn © Spartacus forlag AS 2010, 2013, 2018 Omslag: Anja Hauger Ratikainen, Spartacus Forlag AS Sats: Punktum Forlagstjenester Trykk: Nørhaven Printed in Denmark ISBN 978-82-430-1106-9 Forfatterne har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Institusjonen Fritt Ord. Tilbakemelding, spørsmål eller informasjon om emnet kan sendes til Roger Kvarsvik på kvarog@hotmail.com.

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.

SPARTACUS FORLAG AS Pb. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO www.spartacus.no

Innhold

Forord

7

Innledning

9

1 Et land fylt av melk og honning?

13

2 Krise i skipsfartsnæringen

23

3 Kjærka

41

4 Ørkenen oppstår

53

5 En ny tidsregning

73

6 Krakket

87

7 Bort med Ørkenen!

95

8 En ulv i storbyen

107

9 Hoovervilles

119

10 Ørkenen gjenoppstår

125

11 Ros og ris

145

12 Sjømennene protesterer

157

13 Folketelling og nødhjelp

167

14 En ny kurs i USA

185

15 Vinterliv i Ørkenen

201

16 «Dere må ut!»

209

17 Hva skjedde etterpå?

217

Epilog

222

Tidslinje Ørkenen Sur Noter Litteraturliste Kilder Register

223 225 238 249 253

Forord

Denne boka har to forfattere. Da Roger Kvarsvik studerte historie på Universitetet i Bergen og Universitetet i Stavanger fra 2003 til 2006, fant han materiale om Ørkenen Sur. Som historiker på Bergens Sjøfartsmuseum fikk han enda mer innsyn i varierte kilder. Han kontaktet Thor Gotaas, som kjente emnet gjennom arbeidet med ei bok om landstrykere. Slik begynte et samarbeid.

Kvarsvik skrev et førsteutkast, som Gotaas leste og kommenterte. Så delte vi på oppgavene. Roger Kvarsvik samlet resten av kildematerialet og er også bokas viktigste faglige konsulent. Samtlige kapitler er skrevet av Thor Gotaas. Vi har hele tida vært enige om framstillingsformen og har samarbeidet bra.

Thor Gotaas, Korsvoll, Oslo, juni 2010 Roger Kvarsvik, Bergen, juni 2010

7

Innledning Mye er uoppdaget i historien om nordmenns utvandring og arbeidsvandring til USA. Den versjonen vi kjenner best er framgangsmyten – at emigrantene fikk det bedre materielt og økonomisk i USA, eller at de kom hjem rikere på kapital og kunnskap. Det gjaldt mange, enten de farmet i Midtvesten på 1800-tallet eller jobbet i storbyen New York i tiåra etter 1900. USA var et land for driftige mennesker som ønsket å tjene penger og avansere sosialt, der alle i utgangspunktet hadde sjansen når de jobbet hardt.

Men hva med nordmennene som ikke lyktes i USA, de nederst på rangstigen, som levde eller døde i fattigdom i storbyene? Dem vet vi lite om.

Det er derfor viktig å løfte fram historien om norske slumbeboere i USA. Vi har valgt eksemplet som peker seg tydeligst ut: En uteliggerleir og brakkeby i Brooklyn i 1920- og 1930-åra med overvekt av nordmenn – kalt «Ørkenen Sur» etter et bibelsk navn. Historien om Ørkenen Sur gir innsikt i rystende forhold. Likevel er det også en fortelling om pågangsmot og håp, som viser utvandrernes og sjømennenes standhaftighet i prekære situasjoner. Disse menneskenes situasjon skyldtes mye økonomiske forhold og kriser i internasjonal sjøfart. Mange i Ørkenen Sur hadde mønstret av skip i New York. Den økonomiske depresjonen i 1930-åra gjorde tusenvis av sjøfolk hyreløse og fattige. Ørkenen Sur var en såkalt Hooverville – en av mange slike bosetninger i datidas USA, ironisk oppkalt etter president Herbert Hoover som styrte landet inn i kriseåra. Ved å undersøke en uteliggerleir stiger også historien om USA og Norge fram i samme epoke. Enkeltmenneskers skjebne speiler samtida på en brutal måte.

9

Trespritens forbannelse I august 1930 gikk 42-åringen Adler Olsen i land i New York etter nok en tur til sjøs. Han var i byen han hadde bodd mye i. De skulle sett ham, kamerater og slektninger hjemme i Fredrikstad, der han ruslet nedover i Brooklyn med lomma full av grønne pengesedler.

Friheten i land måtte nytes på skjenkesteder og lønningen brant mellom fingrene. Han leide ikke husrom og sov der det passet. Hvem trengte å ligge innendørs i Brooklyn på varme netter? Noen dager senere var klærne møkkete og revet opp. Han slepte seg i bakfylla til Ørkenen Sur. Der hadde han vanket og sovet, og der fant Adler Olsen kamerater.

Torsdag 11. september samlet han og andre hyreløse sjømenn seg i Ørkenen. De raslet sammen mynter og sendte en kar avsted for å kjøpe alkohol. Fire liter tresprit blandet med kokt melk ble kveldens trøst. Neste morgen lå Adler Olsen død på bakken, men festen fortsatte utover dagen.

Sju menn satt rundt et bål. De pratet om livet og tider til sjøs. Spriten kokte i en rusten oljekanne med vann og sukker. Tre menn kom bortom og smakte, men spyttet straks ut og advarte. Alle ved bålet visste at metanol i tresprit rammet synet. Hardhausene gliste av sveklingene som spyttet ut. De bælmet innpå selv om én kamerat allerede var død. For det var også en test i å tåle mye, en kappedyst hvor det var feigt å gi seg.

Utpå kvelden og natta fikk flere tåkete syn. De snøvlet og skrek fortvilet. De snublet når de reiste seg, brutalt klar over hva som skjedde når øynene sviktet og beina ikke bar. Hver mann kjempet sin egen, forbannete kamp mens alt omkring, også lysene fra høyhusene på Manhattan, så ut til å skinne svakere. Til slutt ble alt mørkt. Så stilnet skrikene og snøvlingen. Karene lå i forvridde posisjoner på bakken og brøt beintak med døden.

Neste morgen så en patruljerende politimann et utbrent bål. Flere menn lå utstrakt mellom flasker, kanner og tønner. Fem var døde, og to blinde vaklet omkring og pustet fort og febrilsk. Konstabelen tilkalte ambulanse fra Kings County Hospital. Men også de to blinde døde. Bare én mann, 40-åringen Martin Nordahl, var i live, og gikk selv til sjukehuset.

10

Nordisk Tidende 22/9 1932, etter at mange nordmenn hadde drukket seg i hjel i Ørkenen Sur også det året.

Legen anbefalte den tidligere styrmannen å ta det rolig. Likevel oppsøkte han den norske Bethesda-misjonens samling i Woodhull Street 22 samme kveld for å få trøst etter tapet av kameratene. «Nei, nei», svarte Nordahl på spørsmål om han trengte ambulanse. Bare han overlevde det døgnet skulle han aldri svelge mer sprit.

Nordahl følte seg uvel på Bethesda og kastet seg plutselig i krampe på gulvet. «Det har gått syv, jeg blir den åttende». Han ropte på vann og ambulanse ble tilkalt, men han døde på sjukehuset. Sju nordmenn og en russiskfødt finne døde i drikkelaget 12. september 1930, det mest fatale i Ørkenens historie.

11

«Den veien skal vi alle. Nu blir det bedre plass for oss som er igjen», sa en av gutta i nabohytta.1 Dødsfallene gjorde Ørkenen Sur for alvor kjent i Norge, og nyheten nådde også ut til verdenspressen. Ørkenen ble en verkebyll i det norske Brooklyn. Den ble noe å skamme seg over, men også selve symbolet på nøden i mellomkrigstida – attpåtil i forbudstida i USA – da det var ulovlig å selge alkohol sterkere enn 0,5 prosent.

Kapittel 1

Et land fylt av melk og honning?

Det var 26 registrerte norske skipsanløp i Brooklyn i 1860. Kurven steg bratt til 104 ti år senere og hele 1200 anløp i 1880, på ei tid da masseutvandringen fra Norge hadde begynt. Fra 1870-åra ga rømte sjømenn et ekstra tilsig av norske innvandrere i New York. Opptil fem hundre norske skip med en besetning på ti tusen mann lå samtidig i havna, ofte lå de der i flere måneder. Det var gode tider på land og til sjøs.

For å slippe å betale billetten mønstret norske unggutter på skip som gikk til Amerika, og stakk av i land. Fra 1871 til 1915 rømte anslagsvis 41 500 nordmenn fra amerikanske havner, og overlegent flest i New York. I 1870-åra sluttet man å si «rømme» og kalte det heller «å gå i land» fordi det ble så vanlig.1 Mange lusket ut fra skipet om natta, klatret over gjerdet ved kaia og dro med seg skipssekker eller kofferter.

Det var tryggest å se skipet forlate New York hvis de besøkte det norske konsulatet: «Har kommi på fylla og blitt akterutseilt.» Mange dro ikke innom der og gled fortest mulig inn i det amerikanske samfunnet.2 Norske sjømannslønninger var lave. De etterspurte mannskapene tjente bedre på lektere og taubåter i New Yorks havn, på elvebåter og på De store innsjøene i USA. Omkring 1900 svettet tusen nordmenn som fyrbøtere på taubåter i havnebassenget i New York, og fem hundre norske lekterførere og kapteiner transporterte varer. I byens Yacht-Club

13

passet norske matroser på rikfolkenes båter. Fiskere fra Karmøy og Haugesund dro opp fangster og solgte dem i storbyen.

Fra 1870-åra åpnet også nordmenn overnattingssteder, butikker og barer i South Brooklyn. Skilt som Fredrikstad, Bergen og Nordkapp vitnet om eierens opphav. Van Brunt Street og Hamilton Avenue ble livlige norske strand- og skippergater. Sjøfolk fra norske byer samlet seg på faste gatehjørner. Det røde, hvite og blå flagget ble vanligere å se enn i noen norsk by.

Den norske kolonien i Brooklyn skyldte havet alt. Mange av mannfolkene hadde havet og skipsfarten som levevei, skipsbygging eller havnearbeid. I 1930-åra jobbet fortsatt flertallet av norske menn i New York i skipsfart eller bygningsfag.3 Historikeren David Mauk gransket det norske Brooklyn i The Colony That Rose From the Sea, hvis tittel illustrerer nordmenns maritime tilknytning.4 En annen historiker, Odd S. Lovoll, skrev i Det løfterike landet om nordmenn både i storbyen og på landsbygda.5 Havnebyen New York var overveldende og diger. Flesteparten av byens åtte viker var hver for seg nesten like stor som kjente europeiske havner. Kaiene strakte seg over alle fem bydeler og inn i staten New Jersey, der Newark var trelasthavna og Port Elizabeth sentrum for lossing og lasting av bønner, bomull, kakao og krydderier. Til Brooklyn kom alle slags råvarer og mye fra tropene. Tusenvis av hender og stadig bedre kraner flyttet lasten fra og på land. I 1930 var Brooklyn også et av de største industriområdene i verden. 55 prosent av all last i New Yorks havn var innom Brooklyns havner, verdens største i sitt slag.

I New York fantes totalt over to tusen kaier for dyptgående skip. Havnas samlete lengde i mellomkrigstida var omlag 578 engelske miles eller 930 kilometer, hvorav 320 kilometer i Brooklyn. I New York var også mange eksport- og importfirmaer med oversjøiske forbindelser, finansiert av storbyens mektige banker. All slags ekspertise innen sjøfart fantes i og omkring byen.6 Til langt ut på 1800-tallet kom flertallet av utvandrerne fra landsbygda i Norge. De bosatte seg også i landlige omgivelser. I 1900 bodde 80 prosent av emigrantene fra Norge i Midtvesten. Som bønder gjenskapte 14

nordmenn delvis den norske bygda og levde videre på tradisjonelt vis, også fordi familier hjemmefra søkte sammen. Etter hvert som Midtvesten ble dyrket opp mot slutten av 1800-tallet, flyttet flere nyankomne til byer der lønningene var høyere og arbeidsmulighetene mer varierte. Det viste historikeren Ingrid Semmingsen i tobindsverket Veien mot vest.7 I 1920 bodde 20 prosent av alle norskfødte i New York, Minneapolis, Seattle og Chicago. Mennene tok ofte arbeid de hadde drevet hjemme: Sjøfart, handel, industri og håndverk var vanligst. Kvinnene tok gjerne en huspost før ekteskapet.8 I storbysamfunnet stod frihet og individualitet ekstra sterkt. Uten samholdet som fantes på landsbygda forsvant man lett i mengden. For førstereisgutter i New York var det som å komme til Det ville vesten; et mylder av fristelser, barer og kjeltringer. Norsk bygde- og småbyliv stod i kontrast til amerikanske storbyer. Mange norske piker ble ansatt som servitører og endte i lyssky virksomhet som ruinerte både jentene og sjøfolkene de betjente. Allerede i 1870-åra gikk det rykter i Norge om norske sjøfolks fyll i New York.9 Det var stilen, det, å ture når en gikk i land og blakke seg før neste utferd. Mange som ranglet og forble i bystrøk endte livet sitt på hospitalsaler. De lå som et intet i storbyen, uten at slekt eller venner visste om det – som bevis på utvandringens og sjølivets skyggeside.

I USA i 1920-åra het syndens bule «Speakeasies». Bartenderne bad kundene være stille, «speak easy», om det forbudte de bedrev. De solgte ulovlig alkohol og tiltrakk seg også i Brooklyn mange sjøfolk. Italienere ga slike steder i Brooklyn navn som Sandefjord og Haugesund og lokket med norske flagg i vinduet. Et gjenkjennelig skilt i en storby innga tillit.

En sjømann søkte mot sine, eller dem han trodde var sine, når han var ranglelysten eller trengte husrom. Da fem unge nordmenn attpåtil ble skutt i et av Brooklyns mest kriminelt belastede områder vinteren 1925, uten at gjerningsmenn ble dømt, reagerte redaktør Andreas Nilsen Rygg i Nordisk Tidende.

Etter initiativ fra ham nedsatte det norske generalkonsulatet en såkalt bulekomité i Brooklyn for å hindre spekulering i norske navn på speakeasies. I samarbeid med politiet prøvde konsulatet å fjerne dem, men 15

møtte sterke motkrefter. En som skaffet beviser mot 30 buler søkte tilflukt i Midtvesten etter trusler fra eierne. Komiteen tvangsendret navnene og stengte flere ved politiets hjelp, men uten å nedkjempe problemet. Til det var Brooklyn for stort og mange sjøfolk for tørste. Café Marviken, et av de mest beryktede italienereide drikkestedene med flest norske gjester, byttet navn til Oriental Café – uten at nordmennene forsvant.10 I slike omgivelser ble selv gebisser med gullinnfatning stjålet fra fulle sjømenn. Den beryktete italienske horemammaen Nelly spesialiserte seg på skandinavisk tørst og tankeløshet. Selv om gutter mistet tannsettet og pantsatte sko og støvler, gikk enkelte inn samme dør noen timer eller dager senere, som om ingenting hadde skjedd.11 «Gå midt i gata hvis du har tatt en drink.»12 Det sa erfarne norske sjømenn til ferskinger i Brooklyn. På fortau og i smug holdt gjengene til, klare til å angripe berusete personer. Midt i veien fikk en gå i fred, men det gjaldt å hoppe unna biler.

Drukkenskap og løsgjengeri kjennetegnet naturligvis ikke den norske kolonien i Brooklyn. Tvert i mot. De fleste var edruelige og flittige mennesker som i mellomkrigstida gikk i de over tretti norske kirkene og feiret 17. mai med glødende patriotisme.

Viktige institusjoner oppstod i åra da kolonien i Brooklyn vokste fram: Det norske sjømannshjemmet (1887), Det norskamerikanske sjømannsforbund (1889), avisa Nordisk Tidende (1891) og foreninger til bekjempelse av drukkenskap blant norske sjøfolk. Alle disse fikk mye å si i historien om Ørkenen Sur. Det gjaldt også de to samlende faktorene i Brooklyns norske samfunnsliv; Det norske diakonissehjem og sjukehus, som senere het Det norske hospital, og Det norske nasjonalforbund av foreninger for nordmenn.13 Hospitalet ble grunnlagt i 1883 på legater med fattigpleie som spesialitet. Sentralt i etableringen og arbeidet de første åra stod Elisabeth Fedde, fra Feda, nær Flekkefjord. Hun ble kallet til Brooklyn som diakonisse – en sjukepleier med et religiøst kall – for å hjelpe nordmenn og andre skandinaver.

16

Brooklyn er oppkalt etter den nederlandske byen Breuckelen i provinsen Utrecht. Nederlendere var de første europeerne som etablerte seg der tidlig på 1600-tallet, i et område befolket av indianere kalt Lenape – folket, menneskene.

Disse dyrket mais, jaktet og levde av sjømat. Den første kontakten med nederlenderne skjedde gjennom pelshandel.

Nederlenderne bygde sin første koloni, Midwout (Midwood), i 1634. I samme tiår kjøpte de også land i Red Hook. Nederlendere grunnla landsbyen Red Hook i 1636. «Roode Hoek», sa de, fordi jorda var rød og halvøya var formet som en krok inn mot havna. Det var et av de første bebygde områdene i Brooklyn, strategisk beliggende nær havet.

Landsbyen Breuckelen ble godkjent av Det nederlandske vest-indiske kompani i 1646 og var den første egentlige kommune i den senere staten New York. Landsbyen var opprinnelig en del av Ny Nederland.

Nederlenderne mistet Breuckelen til britene i 1664. I 1683 delte britene New York distrikt i tolv kommuner, som hver bestod av småsteder og etter hvert bydeler. Gradvis forandret navnet Breuckelen seg til Brockland, Brocklin, Brookline og Brooklyn. Det ble et av USAs mest kjente stedsnavn, med 183 kvadratkilometer land og 68 kvadratkilometer vann.

Etter åpningen av Atlantic Basin i 1850-åra ble Red Hook et av de travleste havneområdene i USA. Kornbåter kom gjennom Erie Canal og ventet på tur inntil bryggene ble ledig for lossing.

Befolkningsutviklingen i Brooklyn: 1698: 2017 1790: 4549 1840: 47 613 1860: 279 122 1880: 599 495 1900: 1 166 582 1910: 1 634 351 1920: 2 018 356 1930: 2 560 401 2008: 2 556 598* Befolkningsøkningen skyldtes også at nye områder ble innlemmet i Brooklyn.

* Weld 1950. Jackson, Kenneth T. (red.) 1995, s. 148–153.

17

Diakonissene kombinerte oppsøkende barmhjertighetsarbeid og stell av flere tusen pasienter i året. Elisabeth Fedde og medsøstre i kjoleuniform vandret omkring i Brooklyn med en kurv under armen, alltid klare til å hjelpe. Kallet fra Gud var drivkraft, og gaver og donasjoner holdt liv i institusjonen. Verdens rikeste mann, John D. Rockefeller, donerte penger til Hospitalet. De fikk også 4000 dollar årlig fra delstatsenatet i New York.

Da Elisabeth dro til Norge i 1896 og ga seg som diakonisse, var hun preget av lange arbeidsdager under vanskelige forhold. Hospitalet levde videre og fikk også pasienter fra Ørkenen Sur.14 Emigrantene trengte slike institusjoner og oppofrende personer i møtet med verdensdelen, og særlig i storbyen. Det skjønte flere ressurspersoner.

«Vil du være med at opprette en mission i dette strøk?»

Pastor Johan Tollefsen spurte Johan Olsen i 1901 og tenkte på Bay Ridge, der skandinaviske sjøfolk og havnearbeidere vanket på barer, og mange nordmenn bodde fast.

«Nei, dertil kræves baade penger og talegaver, og jeg har ingen av delene. Men hvis du synes om det, skal vi sammenkalde vore venner og finde ut hva de synes.»15 Tiltaket munnet ut i «The Scandinavian Lutheran Bethesda Mission Society», i dagligtale kalt Bethesda eller Bethesda-misjonen. Stor tilstrømning i ei tid da antallet bofaste nordmenn og sjøfolk i Brooklyn økte, viste behovet. Spiseseddelen inneholdt både åndelig påfyll og gratis mat. Da leietida gikk ut engasjerte de byggmestrene Harry Hansen og John Larsen til å bygge nytt i Woodhull Street, nær Columbia Street.

Tomtekjøp og byggekostnader, totalt 37 000 dollar, ble innsamlet blant fattig og rik i den norske kolonien i Brooklyn. Tjenestepiker ga en månedslønn og menn donerte hardt opptjente dollar ved innvielsen i 1905.

En skandinavisk slummisjon var etablert – altså en misjon i storbyens fattigstrøk.16 Vinteren 1908 viste Brooklyn sin verste side. «Der er i det hele taget saa daarlig, at Dere kan ikke forestille Eder, hvilken elendighet her er nu.»17 En mann fra Stavanger skrev til foreldrene i Norge. Befolkningen sultet og frøs i hus med dårlig oppvarming. Frosne barn uten 18

Brakkebyer i New York Såkalte squatters, okkupanter av annen manns eiendom, hadde en lang tradisjon i New York. I hvert fall siden midt på 1800-tallet bygde hjemløse brakkebyer og skur, også i Red Hook. Det hørte med i en hurtig voksende storby med massiv innvandring. Særlig mellom 1870- og 1890-åra bodde tusenvis av mennesker slik, typisk nok med overvekt av nyankomne emigranter som irlendere og tyskere. Brakkebyene fikk navn, men måtte vike da storbyen spiste seg utover.

Omkring 1900 var bosetningen på West End Road, mellom Ulmer Park og Coney Island Creek i Brooklyn en av bydelens største i sitt slag.

Her hadde flere bodd i opptil 15 år, frie til å dyrke små åkerlapper og frie fra leieinnkreverens fordringer. Særlig mange svarte bodde der. Ja, der bodde også svarte menn med hvite kvinner, som attpåtil brukte bukser – på ei tid da skjørt og kjoler var standard.* * Brooklyn Eagle 24/6 1900

frokost i magen stabbet til skolen. Flokker av husville stod omkring digre bål som brant hele natta. Hundrevis resignerte og ba om å bli arrestert.

Livet i Brooklyn var ingen rosedans. Også nordmenn erfarte at fattigdom og hjemløshet var verre i en millionby enn i gamlelandet. Kulde, sult og vinteruvær i New York dempet romantikken omkring Amerika.

Da pastor J.C. Herre fra Porsgrunn overtok ledelsen av Bethesda i 1911, begynte særskilte møter for hjemløse menn. Dermed beveget Bethesda seg i ønsket retning. De fattigste og fortapte var målgruppen, de som havnet utenfor og nesten druknet i storbyen.

Mysostkolonien New York bestod fra 1898 av fem hoveddeler: Manhattan, Queens, Bronx, Richmond og Brooklyn. Selve symbolet på byen var Manhattan, hvis himmelspir av noen bygninger lagde en særegen atmosfære.

I Brooklyn rakk tre–fire etasjer for forretningsbygg og ofte bare to for bolighus. Bydelen ble også kalt mellomklassens bydel. Her følte nord19

menn seg mer hjemme enn i trengselen på Manhattan. Brooklyns puls slo roligere, selv om bydelen hadde storbyens preg.

Det «norske» strøket, «mysost-kolonien» som nordmenn i Brooklyn kalte den, strakte seg fra 40. til 90. Street, mellom 4. og 9. Avenue.

Personer som ruslet i disse gatene fra 1890- og til 1920-åra hørte norsk overalt. Norsk veide tungt som mål i forretninger, på kontorer, i kirker og forsamlingshus. Det var noe trygt over Brooklyn – følelsen av å komme hjem, selv om en dro langt bort.

De møtte kjentfolk hjemmefra fordi utvandringen delvis var regional, særlig fra Sørlandet. På en forunderlig måte hang noe av gamlelandets preg igjen når utvandrere på typisk vis klumpet seg sammen. En nordmann bosatt i Brooklyn i mellomkrigstida unngikk ikke landsmennenes blikk og moralske justis. Blant norskamerikanerne fungerte presse og ryktebørs som i en norsk småby.18 Et rikt foreningsliv sveiset kolonien sammen. Møter i Stavangerlaget, Tysneslaget og andre foreninger med lokal forankring ivaretok minnet om hjemtraktene. Samtidig hjalp de med praktiske gjøremål i den nye verden. Nordmenn antok emigrantenes personlighet og væremåte.

De ble formet av USA, av storbyen og utvandrermiljøet til norskamerikanere – ei gruppe som i 1920-åra omtrent var jevntallig med Norges befolkning på snaue tre millioner.

Ekkoet fra unionsoppløsningen i 1905 lød på begge sider av Atlanteren. Stolthet og nasjonal patriotisme var noe av nordmannens kjæreste eiegods. Det bekreftet Gina Lie, født i Brooklyn i 1921 av norske foreldre: «Nordmenn er bedre enn andre.» Det hørte Gina i oppveksten når de voksne hintet om de svarthårete og brunøyde – mennesker man ikke kunne stole på i handel og vandel. Nordmenn var, i følge dem selv, mer ordentlige i tøyet og i væremåte. Nordmenn jobbet mer og var ærligere, sa de selv. Nordmenn mente som italienere, irlendere, tyskere, grekere og andre nasjonaliteter at de selv var best og noe spesielt. Nettopp slike holdninger oppstod lett i mangekulturelle samfunn som Brooklyn. Det var et vern om egen identitet.19 Emigrantene i USA tok til seg landets moralske læresetninger om flittighet og arbeid for å komme seg opp og fram – puritansk etikk i et 20

Frithjof Olsen fra Fevik begynte på Bergensfjord som 17-åring i 1927. I kelneruniform svinset han omkring på båten att og fram over Atlanterhavet. På fridager i New York sugde han til seg inntrykk i storbyen og tok undergrunnsbanen alene. Like etter at han emigrerte til Amerika sammen med en søster høsten 1929, kom børskrakket på Wall Street.

Han dro til en bror i Chicago for få jobb. Men det var dårlige tider i byggebransjen. Via bekjentskap med en annen nordmann havnet Frithjof i stedet på en gård i Wisconsin. Etter to og et halvt år som gårdsarbeider bar det tilbake til Brooklyn. Der drev Frithjofs onkel, Ole Axelsen, et byggefirma. Han hadde bygd Larsens´ Bakery og var spesialist på å sette opp butikker.

Da Frithjof begynte hos Ole i 1932, merket også onkelen den økonomiske depresjonens strupetak. Det var ujevnt med oppdrag.

Byggingen av forsamlingslokalet i Ørkenen samme år var ren veldedighet.

De ni arbeiderne var: George Nicolaisen, Håkon Østvik, Simon Terjesen, Einar Meland, John Midell, John Presting, Martin Nielsen, Ragnvald Hansen og Frithjof Olsen.

Frithjof Olsen levde lengst av dem. I april 2010, 101 år gammel, husket han fortsatt Ørkenen Sur. Det var et minne i en lang livsbane som gjorde Frithjof til arkitekt. Hele livet var han opptatt av hus og bygninger.* * Intervju Frithjof Olsen 28/4 2010.

kapitalistisk system. Nordmenn passet inn og ble som andre skandinaver jevnt over bra ansett.

Tilflyttingen til Brooklyn var enorm. I 1930 var det 2 383 114 innbyggere i bydelen. Bare i 1920-åra vokste befolkningen med over en halv million innbyggere. Det totale innbyggertallet i det «norskeste» området, Bay Ridge, steg fra 92 754 i 1912 til 216 091 i 1930. Nordmenn leide husrom, ofte av det enkle slaget. De leide av hverandre og brukte bekjentskaper hjemmefra. Men nordmenn var naturligvis ikke enerådende. Opptil 80 prosent og mer av innbyggerne i leiegårdene og rekkehusene i Bay Ridge hadde annet opphav, enten det var fra Italia, Tyskland, Sverige, Irland eller Øst-Europa. Likevel fantes norskamerikanske nabolag. De lå inneklemt blant andre nasjonaliteter, eller, som på 8. Avenue, med norskættede som de dominerende.

21

I 1930 var omkring 60 000 mennesker i New York enten født i Norge eller var avkom av norske foreldre.20 Men mange norske sjøfolk tilhørte ikke det landfaste samfunnet i Brooklyn. De sneiet innom for noen dager eller uker, før en båt fraktet dem videre – hvis de fikk hyre.

Nordmenns flyttemønster i New York.