«Årets ritualer. Fester og merkedager» av Helene K. Næss

PREVIEW. Cover printed on Geltex 111-LS with:

• 3d varnish on front and • Matte Gold foil (Luxor 428 or similar) on front and spine

næss Legger påskeharen egg?

Hvorfor feirer barna våre halloween?

Hvor kommer lussekattene fra?

Og når begynte vi egentlig med juletrær her i Norge? Årets ritualer er en dør inn til eventyrenes og leirbålenes tid. Feiringen av årets merkedager er en forlengelse av eldgamle tradisjoner. Ritualene bringer familien sammen, gir kontakt med fortiden og gir mening til den travle hverdagen. Vinterens jul, vårens påske, sommerens sankthans og høstens allehelgensdag utgjør faste årlige taktslag som kan holde resten av livet på plass. I tillegg til våre tradisjonelle skikker omtales også nyere merkedager som kvinnedagen og samefolkets dag, samt noen av de viktigste feiringene i andre kulturer som id al-fitr og divali.

Helene K. Næss fyller merkedagene med innhold og mening, og gir inspirasjon til egen feiring. Boken er ikke bare en kulturhistorisk kalender, men byr også på praktiske tips som: ☞ steg for steg-instruksjoner til pynt og moro ☞ matoppskrifter ☞ magiske teknikker ☞ dikt og sanger

Aa helene k. næss (f. 1969) er religionshistoriker og forfatter. Hennes forrige bok var Maria, Guds mor.

Jomfrufødselens historie (2019). isbn

-82-430-14037 8 9788243014039 9ISBN 9

s p a9r t7 8a8c2 u4 3s .0n1 o4 0 3· 9 2 0 2 1

aretsritualer-omslag-9788243014039-27mm-spine.indd 1-5

o g m e r k e da r e t ger fes

09.09.2021 14:36

Helene K. Næss

Å rets ritualer F est er

og m er k edager

I n n hold Forord 9 Å rstidsritualer 13 K alenderen 27 Vårens knopper Ritualer rundt vårjevndøgn 37 Kyndelsmesse 42

Samenes nasjonaldag 47 Valentinsdagen 53 K arneval 60 Fastelavn 64 I d al-fitr 70 Den internasjonale kvinnedagen 75 A prilsnarr 79 Påsketradisjoner 83 Påskemysteriet 91

Sommerens blomster Ritualer rundt sommersolverv 97

A rbeidernes dag 102 Nasjonaldagen 107 Vesak 114 Pinse 119 Sankthans 125

Høstens frukter Ritualer rundt høstjevndøgn 133 Olsok 136 M ikkelsmesse 142 Divali 147 H alloween 151 A llehelgensdag 163

Vinterens frø Ritualer rundt vintersolverv 167 A dvent 170 H anukka 175

Julekalender 180 Julebordet 184 Luciadagen 188 Julenissen 195 Juletreet 202 Julefeiringa 209 Symbolsk julepynt 224 1. juledag 229 Nyttårsaften 241

Etterord 244

Til min mor Hanne Kierulf

Foror d

J

eg har alltid vært opptatt av ritualer, fordi de vitner om den siden av menneskenaturen som psykologisk er skyggesider for det mo­ derne mennesket. Ritualer er kropp og følelser, ikke intellekt.

Ritualer er kollektiv, ikke individualitet. Ritualer er menneskesam­ funnet som tradisjon og kontinuitet, ikke grenseoverskridende eller «utenfor boksen». Via ritualene kommer vi inn i en annen verden, inn i eventyrenes og leirbålenes tid. En verden der kropp og følelser har mye større plass. En verden som anerkjenner at mennesket faktisk tenker med kroppen og ikke via intellektet alene, noe jeg skriver mer om i ­etterordet.

Da den første utgaven av denne boka kom ut i 2009, var noe av mitt håp å høyne kunnskap og respekt for denne siden av mennesket.

Kollektive ritualer vitner, som alt kroppslig og følelsesmessig, om dype indre bevegelser i vårt kollektive selv. Ritualer er ikke bare en måte å møte det gudommelige på. Vi møter også oss selv som sosiale Illustrasjon av Pierre-Joseph Redouté (Foto: Rawpixsel) 9

årets ritualer

vesener her. De store kollektive ritualene, og endringene de g­ jennomgår over tid, kan i likhet med eventyr og drømmer tolkes. De sier noe om hvem vi er som kollektiv, og hva som rører seg i folkedypet. Årstidsritualene endrer seg sakte, ofte over flere hundre år. Men hva, om noe, har egentlig forandret seg på skarve tolv år? Det kanskje mest overraskende skiftet er at 1. april ikke markeres av de store medie­husenes som før. «Fake news» har gjort sitt inntog. Vi henryk­ kes ikke lenger med skrekkblandet fryd over falske nyheter. En annen tydelig trend er at fattigdommen igjen er på vei inn som en av jule­ ritualets mørke skygger. For tolv år siden var rusmisbruk og ensomhet i jula de to store bekymringene som meldte seg i den offentlige sam­ talen hvert år. Men i dag er også fattigdom tilbake som tema. Dette kan ses som et tegn på at de økonomiske forskjellene i samfunnet er blitt større. I denne nye utgaven er derfor tekstene som omhandler disse dagene, endret, for å speile den nye tidsånden.

Andre endringer er at de to anglosaksiske merkedagene valentins­ dagen og halloween, som var nye og omdiskuterte i 2009, nå har befestet sin plass i den norske årstidskalenderen. Et knippe merke­ dager som ikke kom med for tolv år siden, har nå blitt så tydelige i den kollektive samtalen at de har fått plass. Dette gjelder samenes nasjonaldag, hvis feiring formelig har eksplodert de siste årene. I dag har den en sentral plass også i storsamfunnets bevissthet. Den inter­ nasjonale kvinnedagen har kommet inn i boka. I 2021 målbærer denne dagen viktige kollektive samtaler om kjønn og kropp. Bevisst­ heten om at Norge er en flerkulturell nasjon, er blitt enda større enn for tolv år siden. Jeg har derfor tatt med fire store religiøse ritualer som bare var nevnt i etterordet sist. Den jødiske hanukka, muslimske id al-fitr, hinduistiske divali og buddhistiske vesak presenteres knyttet til sine respektive årstider.

En siste ting som har endret seg de siste tolv årene er at det har 10

forord

kommet en økende bevissthet om at praktisk kunnskap også er kultur­arv. Derfor er årstids­ritualene utvidet med konkrete eksempler på den praktiske kunnskapen vi lener oss på når vi iscenesetter dem.

Et utvalg mat­oppskrifter og sanger som hører med i ritualene, er nå inkludert i boka. I samarbeid med forlaget og illustratør Anne Kristin Berge har jeg laget en håndfull steg-for-steg-instruksjoner, eller DIY (do it yourself), som det kalles i dag. Hvordan dekorere egg til påske?

Hvordan binde blomsterkrans til sankthans? Jeg presenterer til og med noen halvt spøkefulle, halvt alvorlige magiske teknikker som eksempler på en immateriell kulturarv som er truet i dag. Mens ut­ valget av dager i boka tar mål av seg til å presentere de mest popu­ lære merkedagene, er omfanget av praktisk kunnskap knyttet til disse dagene enormt. Her har vi derfor gjort et lite utvalg. Det er først og fremst lagt vekt på at de praktiske innslagene skal fordele seg noen­ lunde jevnt utover i boka. Dernest har det vært viktig at de skal være tradisjonelle, men samtidig del av en levende tradisjon. Målet har vært at det meste skal være kjent for de fleste lesere, men forhåpentligvis er det noe nytt for alle.

Trender kommer alltid i motsetninger. Parallelt med digitaliseringen og globaliseringen som har eskalert de siste tolv årene, har også interes­ sen for det håndlagde, det lokale og det unike eksplodert. En større bevissthet rundt og interesse for våre årstidsritualer føyer seg inn her.

Kunnskap er makt. Dette gjelder også i høyeste grad praktisk kunnskap. Den kollektive samtalen som foregår i våre årstidsritualer, er viktig. Mitt håp for denne utvidede utgaven er at den ikke bare skal bidra til teoretisk kunnskap om de årstidsritualene vi gjennomfører, men også minne om at det er den praktiske kunnskapen som tross alt teller. For å kunne åpne døra til eventyrene og leirbålenes tid må man vite hvordan det gjøres, helt konkret.

Helene K. Næss, sensommeren 2021 11

sommerens blomster

Sa n kt h a ns Alle vet hvordan midtsommer skal feires, men ingen vet hvorfor I uminnelige tider har feiringen av årets lyseste natt involvert bålbren­ ning, spill, dans, drukkenskap og spådomskunster. Jonsoknatta, natt til 24. juni, har vært regnet som et av de spesielle tidspunktene på året da krefter fra «den andre siden» lett kunne komme seg inn i men­ neskenes verden. Og dette enda det strengt tatt var en kristen helgen man feiret. For både navnene (St.) Hans og Jon (sok) er for­norskninger av navnet Johannes.

Allerede på 400-tallet ble en fest til minne om d ­ øperen Johannes’ fødsel lagt til 24. juni. I Bibelen kan vi lese at han ble unnfanget et halvt år tidligere enn Jesus, og døperen var tidlig ansett som en slags forløper for Jesus. Derfor er det nok ikke tilfeldig at hans merkedag er lagt til sommersolverv, akkurat et halvår før julenatten og vinter­ solverv, selv om selve solvervene i dag ligger tre døgn tidligere (se kalenderkapitlet). Men ifølge kirkefader Augustin ble Johannes’ fest­ dag også lagt til sommersolverv i den hensikt å fordrive den gamle hedenske feiringen som fant sted da. Og ettersom den samme Augustin advarer mot bålbrenningen denne natta, vet vi at dette var en vanlig feiring av solvervet, også i hans levetid, altså i årene 354–430.

Sankthans: Sankthans er knyttet til sommersolverv. I uminnelige tider har feiringen av årets lyseste natt involvert bålbrenning, spill, dans, drukkenskap og spådomskunster. Her ser vi maleriet The Feast of Saint John av Jules Breton.

(Foto: Philadelphia Museum of Art) 125

årets ritualer

Å tenne sankthansbål er noe vi fortsatt gjør over det ganske land.

I dag har vi ofte ikke andre tanker omkring bålbrenningen enn at det er tradisjon og at det «føles» riktig. Men troen på ilden som en ren­ sende og beskyttende makt er gammel. Opprinnelig har bålet anta­ geligvis vært et vern mot onde og fremmede makter. Og på toppen av dette beskyttende bålet brente man gjerne andre ting enn bare ved.

For eksempel en «heks» laget av gammel halm og gamle klær, eller også en gammel båt, som ble ført i prosesjon til bålplassen under stor høytidelighet. Dette kan virke som ren renovasjon, men er muligens rester av et gammelt ritual som vi nå ikke lenger kjenner utgangs­ punktet for. En annen gammel skikk som har holdt seg fram til i dag, er å pynte med sommerens magiske vegetasjon. Ulike spådomsteknik­ ker florerte også denne spesielle natta. En klassiker som stadig ­praktiseres, er ritualet der særlig unge piker samler en bukett bestå­ ende av syv ulike blomster. Buketten l­egges under hodeputen når en skal sove, og da vil man denne magiske natta i drømme få beskjed om hvem man skal gifte seg med.

Selv om sankthansfeiringen er svært utbredt, er den verken orga­ nisert av stat eller kirke. Tvert imot, festen har blitt slått ned på av myndighetene opp igjennom mange århundrer. Den dag i dag kjem­ per myndig­hetene stadig en fånyttes kamp mot ureglementert druk­ kenskap og bålbrenning denne spesielle sommer­natta.

Og man kan saktens spørre seg: Hva er det egentlig som foregår her? Er dette en slags halsstarrig katolisisme som ikke vil slippe taket, ettersom vi for fem hundre år siden ble protestanter og allikevel fort­ setter med denne gjenstridige feiring av helgenen Johannes? Det er tvilsomt. Feiringen sankthansaften er nok s­narere et godt eksempel på et fenomen vi finner i de fleste kulturer, og som kalles kultkonti­ nuitet. Det betyr at en del symboler, ritualer og steder eller tider der man gjennomfører ritualer, faktisk er så inn­arbeidet som tradisjon at 126

sommerens blomster

de gjennomlever flere r­ eligioner, men da ofte med ulik begrunnelse, etter hvilken religion det gjelder. Bålbrenningen ­midtsommer er så gammel at den rekker å gjennomleve flere religioner. Og da endres også forklaringen – på hvorfor vi gjør som vi gjør – i takt med tidenes skiftende verdens­syn.

Faktum er at vi i dag kollektivt gjennomfører et eldgammelt r­ itual som sekulært samfunn. Tidligere feiret vi jonsok i et strengt protes­ tantisk miljø, og før det igjen feiret vi jonsok som katolikker. Og enda før det gjorde vi antageligvis akkurat det samme på nøyaktig samme tidspunkt, som hedninger. Så hvorfor feirer vi egentlig sankthans­ aften, vitterlig i århundrer etter århundrer, på den samme måten, med magiske bål, spådomskunster, rusmidler og dans? Se, det er det ­faktisk ingen som lenger vet.

127

årets ritualer

Spådomskunst Hvordan se hvem du skal gifte deg med Rundt sankthans står naturen grønn og flott, og de aller fleste ville markblomstene blomstrer akkurat på denne tiden. Etter midtsommer blomstrer de av slik at frøene får tid til å modnes før høsten kommer.

Det fantes en ganske utbredt forestilling om at blomster man plukker akkurat på sankthansnatta, kan brukes i magiske ritual, de kan blant annet hjelpe en til å se inn i fremtiden. Gjorde man det riktig, kunne man få informasjon om hvem man skulle gifte seg med.

Gjør som følger: Plukk syv forskjellige sorter blomster og lag en bukett. Det kan ofte ta litt tid å finne syv ulike typer blomster i samme område, men hold ut, det må være syv for at magien skal virke. Mens du plukker dem, skal du ikke snakke med noen, heller ikke etter at du er ferdig. Gå og legg deg, og plasser blomsterbuketten under hodeputen. Legg penn og papir ved siden av sengen. Om natten vil du få et drømmesyn, og i drømmen vil du se hvem du skal gifte deg med. Skriv ned drømmen med en gang du våkner, enten det er midt på natta eller om morgenen. Drømmespråket trenger av og til litt tid for å t­ olkes.

Maleriet Midsummer Eve av Edward Robert Hughes.

(Foto: Birmingham Museums) 128

129

årets ritualer

L uci a dagen Bak vinterens lysende kvinneskikkelse finnes et mørkt mysterium Har du noen gang tenkt over at navnene Lucia og Lucifer er veldig like? Ifølge folketroen har helgenen Lucia en mørk og farlig søster: demonen Lussi. I middel­alderen falt årets lengste natt, og ifølge folke­ troen den farligste, på den 13. desember. Kanskje er det nettopp derfor skandinaver trofast feirer denne helgenen selv nå mange hundre år etter at de har blitt protestanter.

Spenningen mellom lys og mørke ligger latent i solvervene.

Vinterens solsnu markerer den lengste og mørkeste natta, det ulti­ mate bunnpunkt. Samtidig er dette bunnpunktet også vendepunktet som markerer at lyset vinner kampen. Det kan virke som en selvmot­ sigelse at den mørkeste natta i året samtidig er det tidspunktet lyset blir sterkere. Men det sier også noe om at lys og mørke ikke bare er motsetninger, men to sider av samme sak.

I dag er luciafeiringen mest kjent fra Sverige. En lys­håret ung kvinne går rundt tidlig om morgenen. Hun er kledd i hvitt, og med en krone av tytterbærlyng og lys på hodet serverer hun kaffe og ­hvete­bakst, såkalte lussekatter, på sengen til de andre. Dette er en Luciadagen: På luciadagen dramatiserer vi kontrasten mellom lys og mørke.

I middelalderen falt dagen på årets mørkete natt. St. Lucia led martyrdøden i år 304. I kirkekunsten fremstilles hun ofte med øynene sine ved siden av seg, angivelig fordi hun fikk dem stukket ut. Men kanskje er det også en annen sammenheng her. Navnet Lucia betyr den lysende, og tematisk hører øyne og lys sammen. Her er St. Lucia avbildet på en italiensk altertavle fra 1400-tallet, malt av Francesco del Cossa. (Foto: National Gallery of Art in Washington) 188

årets ritualer

skikk vi kjenner helt tilbake til tidlig på 1800-tallet. Også fra norske gårder på Østlandet kjenner vi til at en av husets jomfruer, gjerne en datter, gikk «lusseferd» og slik beskyttet folk og fe mot vonde makter ute i ­mørket. I løpet av 1900-tallet ble skikken popularisert med of­ fentlige parader sponset av nærings­livet i byene. Tradisjonen – der unge piker uvanlig nok spiller hovedrollen – ble på dette tidspunktet utformet som skjønnhetskonkurranser. I 70-årene ble slike konkur­ ranser svært upopulære. I dag er det helst institusjoner som barneha­ ger og skoler som arrangerer luciaopptog om morgenen, for den litt yngre garde.

Vi griper fatt i de katolske helgenlegendene når vi skal forklare denne skikken. St. Lucia er en av ­kirkens ­eldste helgener. Hun var en ung italiensk kvinne som led martyrdøden i år 304, og feiringen av henne ­startet allerede rundt år 400. Mange av legendene om St. Lucia handler om at hun ikke ville gifte seg med en hedensk mann, og fikk øynene stukket ut mer eller mindre frivillig. I kirkekunsten fremstil­ les hun derfor ofte med øynene sine liggende på et fat. Tematisk hører øyne og lys sammen. Og navnet Lucia betyr den lysende. (Ordet kom­ mer av det latinske lucis, som betyr lys. Også «Lucifer», et navn som i oldtiden ble brukt om planeten Venus, har røtter i dette ordet.) Vi vet at mange av de eldste katolske helgenene tok opp i seg elementer fra den førkristne religionen. Og fordi det også var vanlig i Italia å brenne bål på Lucias merke­dag, er det godt mulig at Lucia allerede i utgangspunktet var knyttet til en hedensk markering av ­vintersolvervet.

I løpet av middelalderen flyttet imidlertid selve sol­vervet seg stadig lenger fram i desember, på grunn av unøyaktigheter i kalenderen. Og mot slutten av middel­alderen var den 13. årets lengst natt, noe Norges eldste kalender fra 1644 påpeker (se kalenderkapitlet).

Her er vi nok inne på en annen viktig grunn til at vi holder fast ved denne helgenen. Det er særlig i forbindelse med solvervet at Lucias 190

vinterens frø

mørke søster dukker opp. Natt til 13. ble gjerne kalt for lussilangnatt.

Lussi er en demonlignende kvinneskikkelse som kommer fram ved solsnu. Det finnes en mengde fortellinger om denne mørke Lussi som man gjerne skremte barna med, men hun kunne også være av det gode. Én ting var at Lussi passet på juleforberedelsene. Den 13. desember markerer tradisjonelt begynnelsen på juletiden. Alt grovarbeidet skul­ le være unnagjort nå. Det het seg at Lussi tok seg inn gjennom pipa på selve julaften for å sjekke om alt arbeidet var gjort. Men denne demonen var også en del av de ekstra ­farlige kreftene som slippes løs i tiden rundt vintersolvervet. Lussi hadde horn og ble iblant kalt for julegeita, og slik henger hun også sammen med jule­bukken. En annen skummel forestilling som knytter seg til solvervet, handler om den fryktelige åsgårdsreia. Dette følget av spøkelser og daudinger, som også ble kalt for lussiferda, rir ved vintersolverv igjennom lufta og skaper uhygge og farlige situasjoner.

Det er vanskelig å si noe sikkert om Lussi, julegeita og åsgårdsreia nettopp fordi de ikke hører hjemme i den offisielle religionen. Fore­ stillingene om dem ble ikke skrevet ned noen steder. I dag er Lussi regnet som et lite mysterium, særlig fordi troen på en skremmende og tvetydig kvinneskikkelse med horn som dukker opp rundt solsnu, er noe vi finner igjen i folketro over hele Europa.

Frykten for mørket rundt vintersolverv, og helgenens mer tilfel­ dige navnelikhet med den mørke Lucifer, som jo også har horn, har sikkert vært med på å skape denne kvinnelige demonen. Men det er også mulig at vi kan ane restene av en genuin førkristen kvinne­ skikkelse som var knyttet til vintersolvervet, og den dramatiske veks­ lingen mellom lys og mørke.

I førkristen tid ble solsnu trolig også sett som et vende­punkt i balan­ sen mellom to likeverdige krefter. I en kristen mytologi er vekslingen mellom lys og mørke blitt til en kamp mellom det gode og det onde.

191

årets ritualer

Slik former du lussekatter

Bruk gjerne oppskriften til fastelavnsboller, og tilsett ca. 1 g safran eller ½ ts gurkemeie for å farge deigen gul. Det finnes mange tradi­ sjonelle former på lussekattene. Her er noen, men ikke alle tatt med.

Noen av disse formene er svært gamle, mens andre ikke er det.

1. og 5. Lussekatt: Akkurat disse har en gammel og spesiell form, se nedenfor.

2. Julegalten: Grisen som skal slaktes til jul, er en sentral del av ­feiringen.

3. Julehest eller julevogn kalles denne figuren.

4. Solvognen har en form som ligner det gamle indoeuropeiske sol­ symbolet som også kalles svastika. At kaken er solgul og bakes rundt solvervet, er symbolsk, men det er usikkert hvor gammel denne symbolikken egentlig er.

6. Prestens hår: Hvorfor denne kaken heter dette, er ikke godt å si.

7. Denne formen kalles liljen, eller julebukken, hvis den snus opp ned.

8. Svøpebarnet eller gutten kalles denne formen. Det er fristende å spørre om dette skal forestille Jesusbarnet som ligger svøpt i kryb­ ben. I så fall er dette et forsøk på å introdusere litt kristen symbo­ likk inn i denne julebaksten.

192

vinterens frø

193

årets ritualer

Å bake lussekatter er blitt mer og mer populært den siste generasjo­ nen. Alle bakerier selger dem opp mot den 13. desember, mange baker også hjemme, og i barnehager og i barneskolen er de fast innslag på luciadagen. Lussekattene er i slekt med de julekakene som på norsk kalles julegeiter, og som har to «horn» i begge ender (se type 1 og 5).

Disse julegeit-kakene finner vi også i Danmark, da under navnet jule­ bukk, og i Sverige under navnet lussekatter eller djevelkatter. Det mange ikke vet, er at dagens lussekatter kan forstås som siste skudd på stammen i en lang nordeuropeisk kaketradisjon. Dette er kaker som har vært produsert opp mot solvervet, og som på ulike måter ble knyttet til den skumle, men også fruktbarhetsgivende julevetten, ofte kaldt Lussi, som kom fra utmarken og inn i menneskenes verden rundt solvervet (se luciadag-kapittelet). En teori handler om at den spesielle baksten er siste rest av en gammel førkristen skikk der ka­ kene ble ofret til denne vetten. At disse kakene serveres den 13. desem­ ber, henger sammen med at solvervet falt rundt denne datoen i århun­ drene før 1700. Om lussekattenes forløpere virkelig ble brukt i heden­ ske offerritualer eller ikke, får vi nok aldri vite. Å farge deigen til lussekattene solgul med safran er for eksempel en skikk som trolig ikke strekker seg lenger tilbake enn til midten av 1800-tallet. Men at det er mye gammel tradisjon knyttet til disse kakene, er hevet over tvil. Og det kan være fint å tenke over neste gang man baker med barna eller bare spiser en lussekatt sånn i forbifarten i julestria.

194

vinterens frø

J u l en issen Hvem er det egentlig vi maner til liv og inviterer inn i stua?

Hvem er det egentlig vi maner til liv når vi julaften åpner døra og ønsker en underlig maskert skikkelse velkommen inn i stua?

For julenissen er jo så hyggelig, en slags varm og vennlig favoritt­ bestefar. Den moderne julenissen er – i grove trekk – via skjebnens ironi skapt av selve symbolet på vestlig forbrukskultur: The CocaCola Company. Fra 30-tallet og utover laget særlig en svenskættet ­tegner en rekke reklametegninger for dette multinasjonale selskapet.

Her fikk julenissen beholde høyden og biskopdrakten til St. Nikolaus.

Men den alvorlige minen til helgenen ble fjernet. I stedet fikk han rød topplue samt den skøyeraktige og hjemmevante stilen vi finner hos skandinaviske fjøsnisser. Denne nye juleskikkelsen ble raskt populær, og Santa Claus fikk virke­lig folk til å åpne lommebøkene. I dag per­ sonifiserer «Santa Coca-Cola» den moderne overfladiske og mot­ standsløse forbruksjulen, til stor ergrelse for mange.

Offisielt har julenissen sitt utgangspunkt i helgenen St. Nikolaus.

Legenden forteller at han var biskop på 200-tallet i det som i dag er Tyrkia. Denne populære helgenen var blant annet sjømenns helgen, og i løpet av senmiddelalderen ble han også ansett som barn og unges spesielle beskytter. Parallelt med dette kom forestillingen om at St. Nikolaus kom med gaver til barna den 6. desember. De unge satte da en båt eller en sko utenfor døra, som Nikolaus kunne legge gavene i.

Fra 1500-tallet kjenner vi til skikker fra Tyskland, der en utkledd St. Nikolaus kom hjem til barna med gaver. Men nå hadde helgenen følge av flere maskerte skikkelser. Med horn og skummelt oppsyn var de utstyrt med en sekk med gaver, og pisk. De snille fikk gaver, mens 195

årets ritualer

de slemme barna fikk – eller ble truet med – straff fra pisken. I dag forklarer man disse mørke skikkelsene delvis som forestillinger om djevelen, men også som rester av en gammel førkristen europeisk tradi­sjon, der overnaturlige vesener ble brakt til liv ved at man bar masker. Den tyske julebukken, med sin typiske hornmaske, kan ha vært utgangspunktet for St. Nikolaus’ følgesvenner.

I katolske land feires stadig St. Nikolaus den 6. ­desember. Men med reformasjonen ble julens gavegivning flyttet fram til julaften og Jesusbarnet. Protestantene ønsket å distansere seg fra helgendyrkelsen, men julens gaver beholdt forbindelsen til folketroens overnaturlige ­krefter. I Norge er julens gaver blandet med et annet vesen: fjøsnissen.

Selve navnet nisse kommer antageligvis fra navnet Nikolaus, og den­ nes norske versjon Nils. Lenge før det ble vanlig her i landet med utkledd nisse, fant barna små gaver i sko eller sokker juledagsmorgen, som gårdsnissen hadde lagt der. Men nisseskikkelsen har også andre og eldre navn, så som gardvorden, tunkallen eller haugbonden. Disse navnene kan ha sammenheng med førkristen forfedredyrkelse og tro på overnaturlige vesener. For nissen er en vette, gjerne fremstilt i grå klær og med rød topplue. Han holder til på gården hele året og kan lage store problemer dersom han ikke behandles med respekt. Men han gir viktig hjelp og beskyttelse hvis han er fornøyd.

Julenissen som naturvette: Det er ikke bare St. Nikolas og fjøsnissen som er forløpere for julenissen. Også en annen skikkelse som er knyttet direkte opp til solvervet har trekk som ligner julenissen: den skumle og mystiske julegeita. I Norge har vi bevart flere masker som forestiller nettopp denne julevetten. Man skremte barna med julegeita. Men vi hører også at den kom med gaver. At julegeita har vært knyttet til julenissen, ser vi også på eldre julekort der nissen bruker en geit som ridedyr. Her en illustrasjon av John Bauer fra 1910 (CC-lisens).

196

vinterens frø

197

vinterens frø

Men det er ikke bare fjøsnissen vi finner i skyggen av julenissen.

Også en annen vette, en som er knyttet mer direkte opp til solvervet, har trekk som ligner julenissen: den skumle og mystiske julegeita.

Også i Norge har vi bevart flere masker som forestiller nettopp denne julevetten. Man skremte barna med julegeita. Den tok seg gjerne inn i huset via pipa. Men vi hører også at den kom med gaver. At jule­geita har vært knyttet til julenissen, ser vi også på eldre julekort der nissen bruker en geit som ridedyr.

Her i landet er skikken med den maskerte julenissen som deler ut gaver direkte til barna, ganske ny. Han dukket først opp på juletre­ fester ved begynnelsen av forrige århundre. Hvorfor skal julenissen egentlig bære maske? Det mange barn intuitivt forstår, er at en maske­ bærer ikke egentlig er et menneske som leker julenisse, men snarere et overnaturlig vesen – som leker menneske.

Man trenger strengt tatt ikke fortvile over dagens forflatete jule­ nisse. Lager man bare en liten revne i plastikk­masken til Santa CocaCola, så dukker det fram en ram og eldgammel europeisk juledemon.

Det er noe å tenke på neste gang den banker på døra og vil inn julaf­ ten, med sin kjente og lett foruroligende forespørsel: «Er det noen snille barn her?» Da kan det hende at du savner Santa Coca-Cola, bare ørlite grann.

Julenissen som forbruksjul: Den moderne julenissens utseende er skapt av selve symbolet på vestlig forbrukskultur: The Coca-Cola Company. I dag personifiserer «Santa Coca-Cola» den moderne, overfladiske og motstandsløse forbruksjulen, til stor ergrelse for mange. Her en illustrasjon av J.C. Leyendecker.

(Foto: Dand Digital Delights) 199