Merete Morken Andersen: Blodet i årene. Amalie Skram og hennes tid

blodet i ĂĽrene

Merete Morken Andersen

blodet i ĂĽrene Amalie Skram og hennes tid

en biografisk collage

Nettstedet www.tidsånd.no som følger Blodet i årene består av en digital tidslinje der hendelser som vedrører Amalie Skrams liv, er satt i kronologisk sammenheng med andre hendelser som skjedde samtidig. Den strekker seg fra ca. 1814 til ca. 1914, inneholder mange tusen hendelser, er søkbar og kan sorteres på ulike vis. Til sammen gjør tidslinjen det mulig å undersøke sammenhengen mellom det private og de store linjene i det moderne gjennombruddet som Amalie Skram var en del av.

Nettstedet rommer også sluttnotene til boken i utvidet versjon, de fleste av dem klikkbare. Her finnes i tillegg kapitler som ikke er kommet med i boken, Amalie og Erik Skrams brev sortert etter tema, og presentasjon av Merete Morken Andersens ulike kunstneriske metoder for å få øye på det store bildet.

Takk til alle gode hjelpere i arbeidet med boken. Navnene fins på nettstedet.

Innhold DEL 1 FRIHET 9 I Tivoli 11 = Brev til leseren 17 = Utsyn fra tårnet: Sommeren 1889 37 Bergen og havet 45 = Den nye tiden 66 = Kjærlighetshistoriens begynnelse 82 = Oda, Hans og Christian 112 = Johanne 133 = Den gamle tidens kvinner 135 = Sammenbrudd 140

DEL 2 SLEKT 147 Berthe Nielsdatter Mjelde og Sjur Lassesen Hammersnes 149 = Anna Bergesdatter og Mons Jonsen 151 = Hans Jæger 156 = Amalie Alver 162 = Inger Alver 181 = Oda Lasson 184 = Christian Krohg 185 = Knud Pedersen 194 = Erik Skram 195 = Georg Brandes 206 = August Strindberg 214 = Victoria Benedictsson 217 = August Müller 218 = Johanne Skram 221 = Ingeborg Krog Janson 224 = Friedrich Nietzsche 232 = Edvard Munch 237 = Henrik Ibsen 244 = Ludvig Müller 251 = Bjørn Bjørnson 253 = Sigmund Freud 260

DEL 3 KJÆRLIGHET 265 Nærme seg hverandre 267 = Georg, Bertha, Gerda, Victoria, August, Siri 284 = Ludvig Alver på Hamar, Paul Gauguin på Tahiti 314 = Erik og Amalie, Inés og Arthur 357

DEL 4 GALSKAP 397 Doktor Pontoppidan 399 = Doktor Charcot 402 = De fortvilte 414 Doktor Brandes og doktor Armauer Hansen 465 = Doktor Freud, doktor Breuer, doktor Fliess og doktor Alver 469 = Doktor Ibsen og doktor Wangel 483

DEL 5 DØD 491 Brev til Amalie: Mulighetsrommet 493 = Vi er jo midt i evigheten 522 Vincent, Paul, Theo, Hans, Christian og Odas død 523 Epilog i himmelen 544 Noter 546 = Litteratur 565 = Personregister 572

Se sandheten frit i øinene, forstå, forstå og være mild.

Amalie Skram

Del 1

frihet

I Tivoli Amalie på husken i Tivoli. Se. Her er hun!

Husken fyker fremover, tilbake, fremover, tilbake; hun svinger som en pendel i et gammelt veggur.

Det er sensommerkveld. Tivolis navn er skrevet med lysende gassbokstaver over inngangen. Og nå er forestillingen på teatret der borte på Kongens Nytorv slutt; da teppet hadde senket seg og applausen løst seg opp som damp, forsvant skuespillerne og dansepikene ut til sidene, tilbake til garderobene.

Og publikum fløt ut av teatersalen, gjennom dørene, ned trappene, over den vidåpne plassen. De drev videre gjennom gatene, hit mot tivolivrimmelen.

Og så gled de to vrimlene sammen, tivoliets og teatrets, det var ikke lenger mulig å vite sikkert hvem som var hvem av Københavns kremmere, tollere, prester, diktere, deres fruer og døtre. Her i halvmørket mellom trærne gled de sammen med tjenestejentene og soldatene, sjømennene, malersvennene, latrinetømmerne. Sypikene. Horene.

Nå spaserer alle rundt her på grusgangene. De flørter og bruser seg, løfter på hattene, kvinnene sperrer øynene opp, berører håret i nakken med hånden, puffer på det, mykt, nikker tilbake. Senker blikket og ler idet de trer inn under buene på tivolibasaren. Den er formet som en minaret, med kupler, spir.

I gresset lyser lampene matt. I trærne henger ballonger. De er vaiende, fargede kjempefrukter.

Rundt Amalie står vennene og stirrer. Hodene snur i takt med huskens bevegelse; frem, tilbake. Frem.

Hun er gift med Erik nå. Hun forlot de to halvvoksne sønnene sine der oppe i Kristiania for å komme hit til ham i København den gangen for fem år siden. Det var ikke noe enkelt valg. Hun hadde nettopp kommet seg på bena igjen etter sammenbruddet, asylet, skilsmissen fra guttenes far, skipskaptein Müller. Det hadde vært en mørk tid, hun hadde sunket, blitt liggende på

(Amalie på husken): København, juli 1889.

frihet | 11

bunnen lenge. Men langsomt steg Amalie Müller tilbake til overflaten, og da hun brøt vannskorpen, var det som en åpenbaring. Hun hadde aldri trodd hun skulle bli lykkelig igjen den gangen hun kom ut fra Gaustad asyl og forsøkte å få øye på verden, men det ble hun. Hun begynte å lyse. Da hun hadde lyst en stund, traff hun Erik.

Når hun spaserer ved hans arm gjennom Københavns gater på vei hit til Tivoli, er man nødt til å legge merke til henne. Hun er et hurtigseilende skip mellom små, kokette lystbåter, brystet hennes er høyt, kjolen gul, bevegelsene store. Det fins de som mener de kan se at hun er bergenser. Bergenserne er en egen rase, sies det. Bjørnstjerne Bjørnsons kone Karoline er en annen av dem, Henrik Ibsens kone Suzannah en tredje, man kjenner dem igjen på det stridige håret, øynene, viljen. Som om hele Europas livskraft har samlet seg i dem. Som om alt det bergenske har samlet seg i Amalie. Det tenner seg en sigar og slår opp en skrallende latter. Erik er så stolt.

Men noen ganger blir hun en rasende unge. Ute av seg, syk av sjalusi, fortvilelse, selvforakt. Så blir Erik også fortvilet, og når dette har vart en stund, mister begge motet, de strekker armene ut mot hverandre, men får ikke tak, polene hos en av dem snur, det som før var tiltrekning så sterk at den gjorde dem svimle, begynner å skyve dem fra hverandre med like stor kraft. Så blir de kraftløse og mørke begge to. Armene faller ned langs siden, de snur seg og begynner å gå i hver sin retning. Noen ganger må de traske langt før polene hos en av dem snur på ny og de kan begynne tilbaketoget fra hver sin kant.

Slik var det i fjor sommer. Da måtte Amalie flytte ut av leiligheten; ingen av dem orket mer, hun var overbevist om at han hadde en annen, og hun strevde med et skuespill som handlet om nettopp dette, par som ikke vet om de skal gå eller bli, som strever med mistroen og ikke får det de trenger, i hvert fall ikke av den de trenger det fra. Hun modellerte stykkets personer etter seg selv og Erik og vennekretsen, slik hun ofte gjør, lot dem vikle seg inn i og ut av hverandres armer, men hun fant ikke ut av flokene i intrigen på egen hånd, og som så ofte ellers måtte hun be Erik om hjelp. Som vanlig hjalp han, han gjør alltid det. Tilbaketoget begynte. Nå er hun tilbake i leiligheten.

Stykket heter Fjældmennesker og foregår oppe i hennes gamle miljø i Kristiania, blant kunstnere og halvbohemer. Vennene i stykket fester, drikker, dikter, diskuterer tidens ideer om kjærlighet og hva som passer seg å gjøre når begjæret banker på. De blir syke og må hvile. Maler hverandres portrett. Må reise vekk for å komme seg, tar inn på sanatorium på Grefsen, fortsetter festingen der, forelsker seg på ny, i en annen, en som allerede er i ferd med å snu seg, som 12 | blodet i årene

er på vei til et annet sted. En av dem forsøker å kysse sin kone. Han er litt selvhøytidelig. Hun snur seg vekk. Hun syns det er ekkelt å kysse.

Amalie skrev til Erik fra kroen i Hornbæk der hun hadde tatt inn for å skrive stykket ferdig og tenke gjennom situasjonen den gangen i fjor sommer.

Aldri blir hun kvitt denne mistroen til ham, skrev hun. Ofte tenker hun på å gjøre slutt på alt.

Det er ikke muligt for os. Jeg lider altfor meget, og Du kan ikke finde Dig i min Opførsel. Naturligvis. Det er sandt at Du jager mig. Jeg kan ikke bli hos en mand der råber «ud med Dig skidne madam, så jeg slipper at se Dig!» Det er at jage. Og jeg vil ikke ta imod din nåde, som Du byder «af pligt». Ikke for aldrig det!

Jeg vil hverken ha nåde eller medlidenhed eller pligt af Dig. Jeg har tænkt meget idag på om jeg dog ikke burde ta livet af mig. Hvis Du bad mig om at gjøre det, nej hvis Du bare skrev at Du syntes det var bedst for alle parter, så forsikrer jeg Dig at jeg skulde gjøre det. Jeg vilde kunne det alligevel.

Og Erik skrev tilbake. Han gjør alltid det, og som regel er hans brev mildere enn hennes, men denne gangen skrev han at hun oppførte seg som et barn, en uoppdragen unge. Og han var en dum mann som sørget sånn over det, skrev han.

(Erik til Amalie om at hun er et barn): København, 13 . august 1888.

Men Du er jo dog også Kvinde og både klog og genial.

Hvorfor kan denne Kvinde ikke holde Barnet i Ave, så at det dog ikke afstedkommer disse store Ulykker?

Hvor kan Du ville påtage Dig dette uhyre Ansvar og hvorfor sætter Du ikke – jeg mener hvorfor sætter Kvinden i Dig, hende med Ansvarsfølelse, ikke hele sin Kraft ind på at holde dette Barn i Ave, når Kriserne kommer?

Blot af Klogskabshensyn. Hvorfor vil Du lade denne uciviliserede Vildunge ødelægge Livet for Dig? Og af den Smule Godhed Du dog må have for en som intet ondt gør Dig Og for dine Børns Skyld Jeg grubler mig afvekslende fuldstændig forvirret og – forfærdet Men hvad nytter al Tale.

Eriks hode beveger seg fra side til side i takt med de andres. Se, her kommer hun styrtende mot dem igjen på husken, svusj, fremover, der passerer hun dem, og her kommer hun igjen, svusj, hun suser bakover, stiger, skuer langt frihet | 13

utover. Hun ser over hodene deres, ser det som fins bak dem, over dem, takene i København, trærne, tivolivrimmelen sett ovenfra. Ballongene. Så snur husken og hun kommer mot dem igjen, styrter mot bakken, passerer, suser videre forover, stiger på ny. Vekk.

Dagens lys er i ferd med å forsvinne i sommerkvelden. Mellom trærne høres lyden av tivoliorkesteret og pantomimeteatret et stykke unna. Scenen har sceneteppe formet som en påfuglhale; når halen foldes sammen og fuglen synker, begynner spillet, man kan høre det på musikken at noe er på gang.

På scenen alltid de samme rollefigurene. Se, nå beveger de seg ut fra kulissene, den gamle faren Cassander, hans vakre datter Columbine, hennes elsker Harlekin i det rutete kostymet, alltid i bevegelse. Deres stumme gester mot hverandre, fra hverandre, alltid i kontakt med publikum. Blikkene og bevegelsene deres sier: – Se på meg! Nå spiller jeg, dette er virkelig, se hvor ulykkelig jeg er, og nå, se hvor lykkelig. Dette er også virkelig, se!

Amalie sier at det har overrasket henne selv at hun er blitt forfatter. Hun hadde ikke trodd det den gangen, hjemme i Bergen, eller siden, da hun bodde i Kristiania og romanen om Constance Ring begynte å forme seg i henne. De som kjente henne den gangen, er også overrasket, for dem hadde det vært mer naturlig å se for seg at hun ville blitt skuespiller. Hun sto jo på scenen den gangen, hun og August Müller var en del av den radikale teaterbanden i Bergen, og de velvillige sier at talentet hennes var betydelig, at hun kunne blitt en stor skuespiller. De motvillige sier at det først og fremst var det slående utseendet hennes som fanget publikum. At talentet var heller måtelig, at det tvert imot var skipskaptein Müller som var den talentfulle skuespilleren av dem. De kalte ham Admiralen.

Kanskje mørket som fikk overtaket den gangen hun ble sendt på asylet i Kristiania, kom sivende innenfra. Hun har alltid hatt det i seg, helt siden hun var liten jente på Nordnes. Hun vokste opp i samme bydel som huset hvor Edvard Grieg satt og øvde på spilleleksen på pianoet, og noen kvartaler fra der hvor den unge Henrik Ibsen bodde på sin enkle hybel i teatret. Edvard og Amalie var skoleunger den gangen, Henrik var i tyveårene, han kledde seg pertentlig, gikk med gule skinnhansker når han skulle være fin, hadde mørkt, kraftfullt helskjegg, og når han hadde fri, vandret han rundt i nabolaget deres og malte utsikten. Han var stadig forelsket. Til slutt ble han forlovet med Suzannah, datteren til presten i Korskirken. Hun var venninne med Karoline, som giftet seg med Bjørnstjerne Bjørnson. Ibsens svigermor syntes til å begynne med at han liknet et lite murmeldyr, det var noe pussig og engstelig over 14 | blodet i årene

ham, noe klossete; han var like redd for å bli gjort narr av som for å danse etter de andres pipe. Han følte seg uglesett. Trakk seg vekk.

Amalie føler seg også ofte uglesett. Da trekker hun seg vekk, og det er umulig å få henne til å danse etter noens pipe. Hvis noen prøver, blir hun fortvilet, et barn igjen, det begynner å sive ut mørke fra det svarte hullet i hjertet som det har dannet seg en skorpe rundt. Hullet trekker til seg alt hun vil skyve vekk: Lavpannet dumskap. Skitt. Misforståelser. Sykdom. Utøy. Grov brunst. Det er umettelig.

Leiligheten deres i Krohgsgade borte ved Sortedams Sø er ikke stor, og den er full av bøker og bilder. Amalie passer godt på de store potteplantene sine. Dette er noe av det første hun gir nye tjenestepiker beskjed om; noen planter skal vannes på skålen, og noen direkte i potten. Noen skal ha lunkent vann. Hun er nøye med farger, bordduker, puter. Vinduskarmene skal være svarte. Veggene terrakottafargede, karmosinrøde, sennepsgule. I hvert fall ikke hvite. Hun avskyr hvite vegger. Maleriene henger tett. Mange av dem er malt av venner.

Erik har sitt eget arbeidsrom. Der inne er bokhyllene fulle, og det er der han har sengen sin. Amalie skriver der det passer, det er ikke så lett å finne hverken plass eller tid, husholdningen skal jo også skjøttes, noen må bestemme hva de skal ha til middag, hvordan alt skal ordnes med vask, innkjøp, puss, stell. Selskaper skal planlegges. De har stor utskiftning av tjenestejenter, de kommer og går, flytter inn på det lille kammerset bak kjøkkenet, avventer ordre, setter i gang med å skrelle potetene, legge det skitne sengetøyet i bløt.

Men ofte blir det trøbbel, og Amalie kan bli fortvilet over disse jentene som ikke alltid ordner ting som hun vil ha dem; noen ganger blir hun rasende, men hun kan også være overstrømmende fortrolig og kjærlig med dem, og hvis de finner tonen, knytter hun seg tett til dem. I romanene sine skriver hun innfølende om dem. Hun kan beskrive hvor fint en tjenestepike kan gjøre et enkelt kjøkken i en bygård lik hennes egen, når alt er blitt ordnet slik hun vil ha det.

Det er så hyggelig der, har hun skrevet, de hvite gardinene foran vinduet er trukket tett sammen på hver side og festet med en blå rosett av silkebånd. På den lange benken ved vinduet ligger en hvit duk under en blomsterbukett i et vannglass. Det lukter av brent kaffe og russisk såpe, håndklærne henger på de faste plassene sine; det til lampene borte i kroken sammen med glassbørsten og lampesaksen, det til knivene nærmere vinduet, de to andre tett ved døren inn til spiskammeret. På komfyren står vannkjelen og surrer. Det ligger hvitt papir på hyllene over benken, tjenestepiken har klippet hull og tunger i det

(Leiligheten i Classensgade): København sommeren 1889.

frihet | 15

som dekorasjon. Under komfyren ligger kjøkkenveden, fint opphugget, klar til å brennes, og borte ved vasken henger begge de grønnmalte blomsterkannene som brukes til å vanne stueplantene. Gulvet er skurt rent. På matten foran døren ligger katten og døser.

Constance Ring blir stående og ta alt dette inn. Constance er hovedpersonen i Amalies debutroman, det er hun som er fruen i leiligheten, hun har visst aldri før lagt merke til at et kjøkken kunne være så hyggelig, det er som om det skulle være et annet land. Det går en anelse gjennom henne. Men så flyr plutselig katten opp med et hvesende glefs. Den jager som et lyn over gulvet og slår kloen i en mus. Constance styrter ut av kjøkkenet med et dempet skrik.

16 | blodet i årene

Kjære leser, Jeg forsøker å forstå Amalie Skram.

I det fortvilte utdraget fra brevet fra hennes andre ektemann Erik Skram som er sitert foran, kalte han henne for en usivilisert villunge. Men i samme åndedrag skrev han at hun var klok – ja, han brukte jo faktisk ordet genial.

Og han understreket at hun var kvinne, som om det var i det kvinnelige at inngangen til hennes fornuft lå. En venninne beskrev henne imidlertid som en skimrende salamander. Jeg er enig med både ektemannen og venninnen, en villunge må Amalie ha vært, og glimtende lynraskt vrir hun seg unna den som forsøker å gripe og holde henne fast. At det var mye kvinne i henne, kan det ikke herske tvil om, men hun ble også beskrevet som en forfatter som skrev som en mann. Det er som om hun ikke var én, men mange.

Den mørke virvelen Genialitet er et stort ord, men det har vært sagt at et geni er en person som forvandler lidelse til kreativt arbeid, og det stemmer i grunnen godt med Amalie. I alle fall kan det ikke være tvil om at hun var større enn seg selv: Det er som om tidsånden brytes i henne, slik lyset brytes i et prisme. Hun levde fra 1846 til 1905, først i Bergen og siden i København (med noen års opphold i Kristiania, Risør og Halden, og dessuten ti år som kapteinsfrue, med flere jordomseilinger), og hun er nok mest kjent for sitt firebindsverk om Hellemyrsfolket, en slekt som nesten klarer å utslette seg selv i en mørk, nedadgående virvel av avhengighet, vold og sjelenød som virvler gjennom generasjonene.

Men hun skrev også romaner om ektepar som aldri klarer å finne ut av det med hverandre, selv om de både vil og i grunnen burde kunne, noen fine barneportretter i fortellingsform, noen mørke, ekspresjonistiske tekster om død og samliv i oppløsning, en del litteraturkritikk, et par pamfletter, noen teaterstykker fra halvbohemske kunstnermiljøer og to romaner fra innsiden av et sinnssykehus, sett fra den innlagtes perspektiv. Alle bøkene ser ut til å ha dype røtter i hennes egne livserfaringer.

De to sinnssykehusromanene ser for eksempel ut til å være temmelig nøyaktige nedtegnelser av den andre av de to gangene hun selv var innlagt. Det ser man når man sammenlikner dem med sykehusjournalene fra innleggelsene, og med brevene hun skrev om saken. Amalie Skram visste med andre ord noe frihet | 17

(Amalie blir innlagt på lukket avdeling på Kommunehospitalet): København, 14 . februar 1894 .

om den mørke virvelen, og hun fant frem til det språket som kunne brukes til å rapportere fra den med, for romanene hennes er jo ikke journaler – de er litteratur. Hun visste hva det vil si å føle seg fanget, avhengig, hjelpeløs, både overfor sine to ektemenn, og overfor legen som la henne inn på den lukkede avdelingen den gangen, seks år etter at brevene over ble skrevet. Men hun visste altså også noe om å vri seg løs med et brøl fra den som forsøker å holde henne fast. Bruke språket som veien ut. Bli synlig for seg selv gjennom å stille sine erfaringer åpent til skue for andre. Skape dem om til kunst.

Selv om forfatterskapet hennes ofte beskrives som tungt og mørkt, er det et mettet mørke hun skriver frem, fullt av liv og bevegelse. Og det kan ikke være tvil om at hun også visste noe om lykke.

Hvad gjør det om den gud, der i vor barndom og ungdom blev prediket mod os ikke eksisterer?

Hvad gjør det, når man hver eneste morgen vågner med jublende tak til den herre gud, vor egen selvskabte, der var og er og bliver. Med fryd og tak til den gud, eller den almagtenslovene underkastede gud som straffer og hævner, tilgiver og befrir, synger jeg hver eneste morgen min morgenlovsang.

Min lille datter kommer ind til mig før hun skal gå til skolen. Hendes øjne, som er blågrå, blir sorte når hun med et kys siger: Farvel mamma! Og jeg ser på hende, mens hun står i døren og vender sig om, og kysser på fingeren til mig. Ser, hvor strålende pen og proper hun er, fra støvlespidserne til den lille hue på hendes dejligt formede hoved.

Og hun er munter og glad og frisk og har en vældig appetit, hva der fryder mit hjærte, fordi jeg ser hende vokse og forskjønnes.

Om eftermiddagen, når vi kl. ½ 6 skal spise til middag, kommer Ingeborg.

Hun er høj og rank, prægtig at skue, og hun har i sine øjne, over sit ansigt, omkring sit fine intelligente hoved som en glorie af solskinn. Jeg mindes ikke den dag, jeg var så mismodig, at ikke synet af hendes solsmil tog det onde bort. Ja. Dette er lykke.

Spillets regler Å forstå Amalie betyr altså å forsøke å forstå noe om både samliv, mørke, fortvilelse, galskap, frigjøring og lykke. Noe om hva det vil si å finne språk til erfaringer i grenseland. Noe om veien ut av buret. Noe om å være mor.

Dessuten noe om det hun i sitatet over kaller «allmagtenslovene»: Fins det noen 18 | blodet i årene

allmakt der ute, som straffer og hevner, og holder i trådene? Det virker som om Amalie mente ja. Så er vi altså ufrie marionetter i et spill vi ikke overskuer, et spill som følger bestemte lover? I så fall er det jo lite vi kan gjøre med saken, annet enn å nikke og bukke og danse alt ettersom det rykker i trådene, bevege oss mot hverandre og fra hverandre, slå armene rundt hverandre så godt det lar seg gjøre (komplisert blir det jo, med alle disse trådene som vikles i hverandre), og finne oss til rette som best vi kan, så lenge det varer.

Men hva om hun tok feil? Tenk om det ikke er noe eller noen der ute som trekker i trådene – ingen tråder i det hele tatt? Den tanken er mørk. Og spillet pågår jo hele tiden, så hva er det i så fall som styrer det? Ingenting? Vi selv?

Noe i oss som vi bare vagt aner, og slett ikke forstår? Dersom det er det siste som er tilfellet, vil jeg gjerne vite spillereglene, for da stilles det jo helt andre krav til min medvirkning, da er det noe her som jeg må forsøke å få øye på.

Det tror jeg gjaldt Amalie også; hun ville avdekke livets spilleregler gjennom å forsøke å få øye på seg selv. Skrivingen var hennes metode. Og hun var ikke alene: Også de kunstnerne som omga henne, tumlet med slike eksistensielle spørsmål både i bildene de malte, i bøkene og teaterstykkene de skrev, og i livene de levde. De eksperimenterte med metoder og formuttrykk som kunne brukes til å belyse livsgåtene, inkludert fenomener som spiritisme, suggesjon og hypnose, og de bakset med de store spørsmålene som har å gjøre med hvorfor vi er her, og hvordan vi skal håndtere at det kanskje ikke (lenger) fins noen endelig autoritet i det innerste rommet som kan rettlede oss i hvordan vi skal tenke, handle, og forstå, ingen «herre gud» som kan ta ansvaret. Det var på denne tiden at filosofen Friedrich Nietzsche erklærte Guds død. Det er menneskene som har drept ham, skrev han. Heretter må vi klare oss selv.

Legg merke til at Amalie i sitatet over skriver at det hun tror på, er «den herre gud, vor egen selvskabte, der var og er og bliver». Bak den setningen, og kanskje særlig i de manglende store bokstavene i «herre» og «gud», ligger det mye kompleks informasjon, både om hennes forhold til seg selv og til livsgåtene. Tanker om de ytterste spørsmål preget, pirret og plaget henne i det hele tatt i sterk grad. Hun vokste opp i et pietistisk miljø i Bergen, og var dypt religiøs som barn og ung kvinne, men tankene i tiden hadde nådd henne og gjort henne til prestebekjemper og ateist på den tiden da hun traff Erik. Den utviklingen var hun ikke alene om. Det kan imidlertid ikke være tvil om at hun mot slutten av livet hadde en dyp åndelig livsopplevelse av å være overgitt en høyere makt som beveget henne. Hun bruker ordet mirakel i brevet som følger. Det er også et stort ord, liksom i klasse med geni. Vanskelig å håndtere,

(Amalie treffer Erik): Kristiania, august 1882.

frihet | 19

umulig å forklare – men sentralt i tiden, og derfor viktig å ha med når det store bildet skal tegnes.

Kjbhvn. 6 . Klasensgade 11. 20 /3 /98.

Min kjære, snille Moderen!

Hjærtens tak for dit sidste, så elskelige brev. Men Du behøver ikke at udlægge skriften og præke sådan for mig. Jeg ved alt det iforvejen. Tror Du ikke, at også jeg må ta mig selv i nakken og læse Fadervor 3 –4 ganger om og om igjen, før jeg får den rette andagt. Nej, kjære Dig, alt hvad Du kan sige mig om guds rige nåde, og uendelige grænseløse barmhjærtighed, det ved jeg selv. Både teoretisk og nu gudskelov også praktisk. Gud har gjort et mirakel på mig. Han har ladet sig finde af mig.

Min sjæl er opløst i en eneste grænseløs jubel, en undren over at jeg, trods al min synd, er taget til nåde. «Nu har jeg fundet, det jeg grunder» – o.s v.

Ja, kjære, kjære mor, aldrig har jeg følt og erkjendt som nu, at et menneskes tilfredshed springer ud af ens eget hjærte.

Et menneskes tilfredshet springer ut av ens eget hjerte – hva mente hun med det? Hvordan får man hjertet til å føle tilfredshet? Kan man overtale det?

Lokke? Tvinge?

Relasjonene Jeg tror det må være i relasjonene, og i måten disse gjenspeiles på i forfatterskapet hennes, at svarene fins på spørsmålet om hvem Amalie Skram var, og hvilke krefter som styrte i livet hennes. Hun var en beveger, og hun ble beveget av andre. Jeg har valgt å lete etter kimen til både villungen og forfatteren ikke i henne – men mellom henne og de som omga henne. Ikke at det å bruke relasjoner som forklaringsmodell gjør saken enklere, vel å merke. For alt henger sammen med alt, og relasjoner kommer i mange fasonger. Amalies indre og ytre krets av familie, venner og forbundsfeller (og fiender!) var de som i størst grad var med på å forme henne, men disse henger jo sammen med resten av samfunnet, og samfunnet kan ikke skilles fra kulturen, og kulturen henger i sin tur sammen med de store, materielle rammene, som geografien, og klimaet (ikke glem at hun var bergenser). Så i grunnen må vel absolutt alt med for å forstå noe som helst av den enkleste ting som har å gjøre med Amalie Skram 20 | blodet i årene

og hennes krets, har jeg tenkt. I hvert fall religionen. Og moten. Og helsen.

(Hormonene, ikke minst.) Og arkitekturen. Og politikken. Og økonomien.

Og altså været. Særlig regnværet.

Det er lett å bli motløs.

Metoder for å få øye på det store bildet Men det hjelper å streve en stund. Lete etter metoder og formgrep som kan få mønstrene til å tre frem, og i likhet med Amalie og hennes krets finne opp nye der de foreløpig ikke fins. I denne boken har jeg altså brukt henne som prisme for å få øye på en hel tidsånd, og jeg har nærmet meg henne fra flere kanter samtidig. For det første har jeg forsøkt å få øye på det store bildet hun var en del av gjennom å lage en omfattende, digital tidslinje der alle hendelser som vedrører hennes liv, er satt i kronologisk sammenheng med andre hendelser som skjedde samtidig. Den inneholder mange tusen hendelser, er søkbar, kan sorteres på ulike vis, og ligger på et nettsted som følger boken: www.tidsånd. no. Kronologi er svært viktig, men her i boken har jeg ikke brukt en kronologisk fortellermåte. Tvert imot har jeg latt boken selv utgjøre en slags virvel der de samme personene og hendelsene dukker opp igjen på ulike vis, slik de har en tendens til å gjøre det i livet. Tid var et av Amalies store temaer: Blant papirene som lå igjen etter henne på skrivebordet da hun døde, har jeg funnet en kladdelapp. På den ene siden har hun med sin dramatiske, kraftfulle håndskrift skrevet en handleliste. Det ser ut til å være ingrediensene til et herlig selskapsmåltid. Hun var en utmerket kokk, og kjent som en ypperlig vertinne.

På den andre siden av lappen har hun skrevet: Dette snak om at tiden går, evigheden forestår. Vi er jo midt i evigheden. Jeg har lurt på hva hun kan ha ment med det.

Mente hun det innlysende – at vi alle selvsagt befinner oss midt i tiden hele tiden, midt mellom det som har skjedd og det som kommer til å skje – eller hadde hun forstått noe om tid og evighet, og om tidens elastisitet, som jeg ikke får taket på? I denne boken er i hvert fall tiden fortalt mer som en pendel enn som en pil; den beveger seg fremover, men også tilbake. Boken består av fem deler, en del for hvert av de fem temaene som har kommet til syne i det store bildet som Amalie inngikk i: Frihet, slekt, kjærlighet, galskap og død.

I margen ser du anført steder og årstall for når og hvor hendelsene jeg skriver om, foregår. På tidslinjen på nettstedet kan du, hvis du vil, sjekke hva som skjedde samtidig. De parallelle fortellingene, om du vil. Eller du kan finne ut hva annet som skjedde på samme sted, til andre tider. Eller sortere ut de frihet | 21

hendelsene som har å gjøre med det du selv er mest opptatt av, slik at fortellingen blir skreddersydd til dine interesser og filtrerer vekk resten. Slik kan du gjøre bildet så stort og detaljrikt som du selv ønsker og syns du kan romme.

Dersom du syns vrimmelen av personer og hendelser som du blir presentert for på de følgende sidene (det er virkelig ganske mye) blir mye å forholde seg til, men godt kunne tenke deg å vite mer om litt av det, er dette en smart måte å gå frem på. På nettstedet ligger også sluttnotene til boken i utvidet versjon.

Der er mange av dem klikkbare, slik at du selv kan følge de sporene du vil rett tilbake til kilden. Du vil også finne kapitler som ikke er kommet med i boken.

Hendelsene som ligger på tidslinjen, er resultatet av mange forskeres arbeid.

Og forskningen fortsetter jo, så den blir større og mer presis etter hvert som ny informasjon kommer til, og feil blir rettet opp. Mitt bidrag har vært å samle og organisere dette store materialet, og legge til det jeg selv har funnet ut.

Det fine med dette er at tidslinjen kan gi svar på spørsmål jeg selv ikke har kommet på å stille. Det relasjonelle aspektet av Amalie Skram og det moderne gjennombruddet, som er det som er kommet til å interessere meg mest, er jo bare én del av det store bildet, og det er spennende å se hvilke mønstre og sammenhenger som kommer til syne når tidslinjen fortsetter å vokse.

Biografen som resonanskasse Jeg har også funnet ulike måter å leve meg inn i Amalie på, altså lett etter møtepunkter mellom oss som lar seg undersøke, og brukt meg selv som resonanskasse for å se om jeg kan erfare fra innsiden hvordan det kan ha vært å være Amalie Skram. Jeg har lett etter metoder som kan gi meg nattsyn.

Røntgenfølelse. Seismografiske ører. Jeg har for eksempel brodert temmelig mye korsstingsbroderi, for det gjorde hun. Særlig i mørke perioder. (Å brodere er en forbløffende rik opplevelse. Man samler seg. Pusten blir rolig. Man kan la tankene fly på en helt bestemt måte, liksom lavt over bakken. Dessuten får man være i fred, for man ser jo ut til å være i arbeid. Hvilket man også er, men kanskje ikke på den måten folk tror.) Jeg vet også noe om hvordan det er å gå med korsett og mange lag med tunge skjørt (holdningen blir strammere, og bevegelsene liksom mer svingende, man får vind i seilene), og å lage mat etter Amalies oppskrifter (suppe kokt på røykt fårekjøtt og byggryn, krydret med timian; nydelig. Smaker Vestland). Og som henne har jeg tatt med datteren min til fotografen og posert i rollen som kjærlig og beskyttende mor. Det var noe av det første jeg gjorde da jeg gikk i gang med dette prosjektet. Bildet ble 22 | blodet i årene

tatt i samme positur midtveis i arbeidet, og så helt til slutt. På bildene, som du finner i bokens siste del, kan man se hva ti år gjør med både en datter og en mor. Dette har jeg lært om tiden: Det er først og fremst på kroppen at man merker at den går.

Amalie er altså kjent for sine to romaner fra innsiden av sinnssykehusavdelinger. I arbeidet med å forsøke å forstå hva en slik erfaring gjør med en, har jeg intervjuet mennesker som har vært innlagt etter sammenbrudd som likner de hun opplevde, og leger som har erfart den andre siden av psykiater– pasient-maktforholdet. Jeg har også snakket med mange pårørende, og jeg bestemte meg tidlig for å unngå å bruke diagnose-merkelapper. Jeg diagnostiserer hverken Amalie eller de som omga henne (det fins mange som har prøvd). Men jeg har merket meg hvordan både leger, pasienter og pårørende rapporterer fra sine erfaringer, og har forsøkt å forstå hvordan de ulike partene håndterer de prosessene som går forut for et sammenbrudd. Jeg har selvsagt vært spesielt opptatt av å forstå hva som skjer i kunstnere som opplever sammenbrudd, og hvordan dette kan ses i sammenheng med de tekstene eller bildene de skapte.

Vincent van Gogh, Hans Jæger, Victoria Benedictsson og August Strindberg har for eksempel skrevet intenst og levende fra innsiden av sine sammenbrudd, som foregikk omtrent samtidig med Amalies. Alle disse har fått plass i boken.

Det samme har Amalies yngre bror, Ludvig Alver. Ludvig ble aldri noen kjent forfatter, og han var heller aldri innlagt på asyl, men smerten, forvirringen og glimtene av innsikt som han erfarte, lar seg studere, siden også han gjorde grundige selvobservasjoner i en dagbok som er bevart. Jeg skyver i det hele tatt ganske ofte Amalie av scenen for å gi plass til andre som kan belyse den tidsånden hun var en del av.

Jeg har intervjuet forfattere og billedkunstnere som vet noe om hvordan en tekst eller et maleri blir til. Jeg har dessuten selv malt bilder og laget collager (jeg har valgt motiver fra Amalies liv og forfatterskap) for å forstå. Bildene ligger på nettstedet.

Amalies temaer Dessuten har jeg sortert Amalies brev etter tema. Via nettstedet har jeg gjort det sorterte materialet tilgjengelig for den som måtte være interessert i ett bestemt tema. Dette sorteringsarbeidet har gitt meg empiri om hva hun var mest opptatt av. Her er for eksempel ti på topp-listen over det hun oftest skriver om i brevene sine, ordnet etter antall ganger hun berører temaet: frihet | 23

1. Egen skriving 2. Seg selv, med underkategoriene a) egen kjærlighetsevne, b) egen helse, c) egen stridbarhet, d) egen sinnstilstand og e) egne ekteskap 3. Erik Skram, med underkategoriene a) sjalusi i forholdet til Erik og b) hennes egen kjærlighet til ham 4. Religion, døden og det overnaturlige 5. Konflikter med tjenestejenter 6. Livet generelt 7. Været 8. Det norske og det danske 9. Politikk 10. Kjærlighet, og bergensere (på delt tiendeplass)

Og så har jeg laget Amalies slektstre. Jeg har sammenliknet det med slektstreet til den ulykkelige, fiktive slekten Hellemyrsfolket, for å se om jeg på denne måten kunne finne ut noe om hvordan forholdet er mellom fiksjon og virkelighet i dette store verket. Jeg har også laget slektstrærne til de andre kunstnerne i Amalies krets. Viktige hendelser i disse slektene, som dødsfall til personer i den innerste kretsen (foreldre, søsken, partnere, egne barn), har jeg ført over på tidslinjen. På den måten har jeg fått oversikt over kronologien i hendelsene når det gjelder livets store vendepunkter, og jeg kan se hvordan disse plasserer seg i tid i forhold til litterære og kunstneriske skapelsesprosesser.

Det er slik jeg har forsøkt å få øye på det store bildet. Et av spørsmålene jeg har stilt meg, er: Dersom Amalie hadde levd i dag, og hadde fått den behandlingen vi som lever nå har tilgang til – hadde vi da hatt forfatterskapet hennes? I bokens siste del forsøker jeg å svare, og å underbygge svaret ved å forklare det jeg mener jeg har fått øye på av mønstre og sammenhenger.

Jeg har definitivt ikke forstått alt, men jeg har skissert et kart over dette underlige, men fascinerende terrenget i form av en modell som jeg kaller «Mulighetsrommet».

Grenseerfaringer En av årsakene til at jeg har valgt å gå så radikalt og eksperimentelt til verks både når det gjelder å finne metoder for å forstå Amalie og med hensyn til formgrep i denne boken, er at det som skjer i henne selv, og i de kretsene som 24 | blodet i årene

hun var en del av, ofte spiller seg ut i det uklare mellomlandskapet mellom det indre og det ytre, det usynlige og det synlige. Og hvordan går man frem for å kartlegge og forstå slike grensefenomener? Ta for eksempel denne erfaringen av å oppleve nåden, som hun forteller om i brevet til moren som er sitert over.

«Gud har gjort et mirakel på mig. Han har ladet sig finde af mig.» Det er et sterkt utsagn fra en forfatter som var kjent som ateist og for å gå offentlig i strupen på presteskapet. Hvordan skal man forstå slikt uten å miste fotfestet i empirien? Og når erfaringer (nesten) ikke har språk, hvordan skal man da kunne bringe dem inn i samtalen på fornuftig vis?

Det var nettopp slike spørsmål som både Amalie og de kunstnerne som omga henne, tumlet med. Og det er vel også nettopp her at litteraturen og kunsten kommer inn i bildet. De brukte nye undersøkelsesmetoder, både i litteratur og billedkunst, slik at det konturløse mellomlandskapet mellom det indre og det ytre etter hvert også kunne erfares av andre. Nye ideer, nye eksperimenter, nye billeduttrykk som sto i samklang med den nye tidens livsfølelse. Tenk på Knut Hamsun. August Strindberg. Eller på Edvard Munch.

De er alle med i denne boken, og det fins også mye om dem på den digitale tidslinjen, for de tilhørte Amalies krets, enten i sentrum, eller i periferien – og de var med på å skape forandring.

Det er lett å forestille seg at det å være utstyrt med følehorn som tar inn bevegelser i tidsånden, er noe som kun er forbeholdt store kunstnere, de som har etterlatt seg store verker. Men slik er det ikke nødvendigvis. Vi vet riktignok mindre om hva som rørte seg i tanker og følelser hos hverdagsmenneskene, for de har jo etterlatt seg færre skriftlige kilder. Tanter, onkler, mødre, fedre, brødre, søstre og besteforeldre dukker ofte bare opp som navn i kilder som kirkebøker, skiftedokumenter og passasjerlister, og som ansikter på fotografier, og der får man jo ikke vite mye om hvordan de tenkte. Det ligger i kortene at det er vanskelig å etterlate seg skriftlige kilder for noe man ikke har språk for, men noe siver likevel ut fra mellom linjene i brev, dagbøker og andre dokumenter. Amalie og hennes krets hadde kontakt med det som lå gjemt i skyggene, det usynlige, de uskrevne reglene – og de fant språket til å uttrykke det med. Dessuten fant de hverandre; de fant et vi. Det var riktignok et ustabilt og flakkende vi, men i de øyeblikkene det var levende blant dem, fikk det voldsom kraft. For meg ser det ut til at vi-et i den ytre kretsen må ha vært av avgjørende betydning for at mulighetsrommet kunne utvides. For den som står alene, blir rommet ofte trangt, utsynet begrenset.

Et eksempel på at det likevel ikke kun var kunstnerne som fant språk for frihet | 25

det som befinner seg mellom det virkelige og det uvirkelige, har jeg funnet i dagboken til Ludvig Alver. Han var halvannet år yngre enn sin berømte og beryktede søster, og det var sterke bånd mellom dem. Disse båndene har jeg vært interessert i å undersøke, for det er tydelig at de var viktige i Amalies liv. Det fins forbløffende paralleller i skriftene de har etterlatt seg. Den dagen Ludvig ble begravet (han døde av tuberkulose), skrev hun om ham til sin sønn Ludvig Müller, som var oppkalt etter onkelen (i familien ble de kalt Små-Ludvig og Store-Ludvig): Jeg er aldeles opløst af sorg. Med Ludvig dør et stort, og det bedste stykke af mit liv. Du ved ikke, hvad han har vært for mig, og hvorledes jeg elsket det menneske.

Lige fra min tidligste barndom af.

Det er som om de to søsknenes sinnstilstand følger hverandre gjennom livet, selv om de bor langt fra hverandre. På samme tid som Amalie, som bodde på Askøy utenfor Bergen den gangen, led dype religiøse kvaler, og i sin fortvilelse begynte å oppleve ting som ikke fantes, mens hun gled stadig dypere inn i det sammenbruddet som førte til innleggelsen på Gaustad, og som i sin tur førte frem til skilsmissen fra hennes første ektemann, skrev Ludvig Alver dette i dagboken: At vandre en klar høstaften i måneskin henad den hårde landevei, har altid været mig så tilfredsstillende; og i aften var alt så stille, og jeg var så alene; månen forsølvede de bladløse træer, markerne lå ensomme, øde, ikke et menneske var at se eller høre. Hvilken underlig drømmende tilstand man da kan henfalle i! Det er ligesom man var i en anden verden; scenen er så høitidelig, pudset og tilstelt som til et festlig møde; skridtene bliver sagtere og sagtere; det er som turde jeg ikke forstyrre ensomheden. Jeg er den eneste levende, ialfald den eneste, som rører sig på den store scene. Livets larm er borte, verden er fjern, det er, som havde du sat stevne med en ånd; thi anelsen om nogen, der er for dig, med dig, opstår i din sjæl; du kan ikke være ensom. Blikket farer over de nøgne marker, op til de tindrende stjerner; sukket åndes ud gjennem luften; tankerne bølger gjennem dit indre. Hvor hen, hvor hen! Du kan ikke være ensom! Du må finde Gud!

(Fra Ludvig Alvers dagbok om å vandre alene i måneskinn): Skien, 17. oktober 1877.

For meg er Ludvigs dagbok et menneskelig dokument som ikke bare speiler et stort tema i Amalies liv og forfatterskap, men også plasserer seg tett opp til det uttrykket som Edvard Munch, Knut Hamsun, August Strindberg, Paul 26 | blodet i årene

Gauguin eller Vincent van Gogh utviklet, både i tekst og i bilder. Som dem strevde Ludvig seg frem til et uttrykk for det som befinner seg i grenselandet mellom det vi kan måle og veie og det vi bare kan erfare.

Forandringskraft Det har slått meg at noe av det som ser ut til å prege skjebnene til de menneskene jeg har studert, både de kjente og de mer anonyme som jeg kun har funnet små spor etter, som Ludvig Alver, er at de ofte havner i situasjoner der de blir stående i spenn mellom to like sterke krefter: Mellom det å ville høre til, og det å bryte løs. Mellom tvil og tro. Mellom kjærlighet og hat. Mellom kollaps og selvhevdelse. Mellom panikk og overmot. Det må være slitsomt å stå i spenn på denne måten, men når spennet kombineres med stor følsomhet, stor uttrykksevne og stor ambisjon – og altså kan lene seg på et vi – ser det ut til å skape stor forandringskraft.

Jeg er i det hele tatt kommet til at under alt dette dramatiske som spilte seg ut mellom de to ektefellene Skram, slik det fremkommer i brevene fra sommeren 1888, ligger et nøkkelord som koker det hele sammen og gjør det mer håndterbart for den som vil forstå: Forandring. Først og fremst må jeg forstå hva forandring er, har jeg tenkt. Hva var det i Erik og Amalies relasjon, og i relasjonene til kunstnerne som omga dem, som skapte forandringskraft nok til å bevege verden? Har det med det indre spennet å gjøre? De fleste av disse relasjonene var kompliserte og høylytte. Og når det gjelder kunstnerne, vet vi mye om dem, siden så mange av brevene de skrev til hverandre, er blitt bevart. Det var relasjoner mellom personer fylt av følelser, ideer og visjoner, og til sammen satte de den bevegelsen i gang som siden er blitt kalt det moderne gjennombruddet. På forbløffende kort tid skapte en ganske liten gruppe mennesker en stor forandring i måten verden ble uttrykt og forstått på. I hvert fall for dem selv. For meg ser det ut som om de betalte en høy pris, men fra dem spredte forandringen seg som ringer i vannet i et altfor stille tjern som var blitt grumsete av å vente lenge.

Ikke bare mer av det samme, altså. Noe helt nytt. Og jeg lurer på hvordan dette kunne være mulig. Hvordan kan det som utspiller seg i det private rommet av menneskelige relasjoner, forandre verden også i politisk og samfunnsmessig forstand? På så kort tid? Hva er sammenhengen mellom heftige forelskelser og kvinners stemmerett? Mellom kamp mellom to rivaler og etableringen av et samfunnsomveltende tidsskrift? Mellom personlig nederlag og krig? frihet | 27