Hans -Magnus Ystgaard: Den tause sønnen

den tause sønnen

Hans-Magnus Ystgaard

den tause sønnen og samtaler som kunne vÌrt

Den tause sønnen. Og samtaler som kunne vært © Spartacus forlag AS, 2019 omslagsdesign: Anja Ratikainen sats: Punktum forlagstjenester satt med Perpetua 12/14 trykk: Scandbook Printed in Sweden ISBN 978-82-430-1205-9

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR .

SPARTACUS FORLAG AS P.B. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO spartacus.no

Innafor. Utafor

Vi var plutselig blitt aleine ved hesja: Gaute, eldstegutten vår og jeg. De andre, søskena hans og to–tre søskenbarn, hadde løpt heim da budet kom. Noen stakk gaffelen i jorda og la på sprang. Noen tok den med til enden av hesja slik de hadde fått beskjed om. Et par av dem slengte gaffelen fra seg og løp, sjøl om de var formana om at sånn skulle det ikke være: Ingen gaffel skulle slippes i grasstubben. Enn om den vart liggende med tinnene opp?

Det var ei jukseslåttonn, men staurene var ekte. Jeg hadde tatt vare på dem da den falleferdige vognbua vart revet. Tråden var også ekte: noen kabber ståltråd med skjøter etter års bruk og misbruk og gjenbruk. Og så stativet med sveiv og trillebårhjul som lett kunne flyttes når arbeidet starta på ei ny hesje. Av en eller annen grunn vart redskapet kalt «trollet».

Når tråden var brukt i årevis, hadde den fått skjøter. Noen av dem var gjort i hast og på slurv. Tråden kunne feste seg i skjøtene når den vart dratt ut året etter. Trådleggeren, han 7

som dro ut, kunne prøve å rykke den løs, men da kunne kabben bli dratt av og heile innretninga velte. Var det derfor den hadde fått et kallenavn som leda tanken mot vrangvilje og sabotasje? Men dersom ingen skjøter hekta seg og tråden vikla seg ut stødig og jamt, var det en fryd å trekke tråden.

Om underlaget skråna litt, og det gjorde det alltid, sklei kabben over mot den ene av vangene i stativet og skurka fram en av alle lydene som hadde vært slåttonnas egne i meir enn femti år: «Tukk-tukk, tukk-tukk.» Var det fordi kabbestativet snakka sitt eget monotone og uforståelige språk at det vart kalt «trollet», halvt som et kjælenavn og i god mening?

Vi hadde egentlig ikke bruk for det vesle engstykket. Kanskje var det bare nostalgi som gjorde at vi dreiv familien gjennom disse par dagene i angen av nyslått eng? De ensformige hverdagene fra en bondebarndom var viska ut med åra. Det som var tilbake, var påtrengende sansinger av doggslått gras, solbrenthet, hestesvette og blemmer i hendene. Den gangen hadde sansingene vært så sjølsagte at de knapt vart lagt merke til, og la noen merke til dem, var det som et ubehag. Nå sto slåttedagene fra barndommen i et annet lys. Tanken på dem var et savn: storspoven som steig og stupte, duftene av skogstut og mjødurt når vi dukka ned i bekken og drakk. De tålmodige hestene og de mange oppgavene de var satt til med barn og voksne i styringa alt etter oppgaven. Dette savnet skulle nok aldri komme til å plage medhjelperne mine på det vesle engstykket, men noe kunne kanskje bli sittende: lukta av det nyslåtte graset. Jeg ønska nok at de skulle bli kjent med den slik at den tok plass i sansene deres. Fikk de ei vassblemme, var ikke det noe å fortvile over, og så hadde de lært kunsten å forme grastapper med gaffelen slik at de balanserte på strengen når de la dem på: først mot den ene stauren, så mot den andre, og så var det å fylle igjen mellomrommet.

8

Det var vanskelig. Rett som det var ranga heile lengda mellom to staurer seg og seig dovent ned på marka. Jeg fikk vise og forklare på nytt. Ikke sikkert det gikk bra neste gang heller, men det gikk framover. En gang ville de komme til å huske dette som ei slags forlengelse av livet bak sin egen barndom.

Kanskje ville de tenke på det med glede slik jeg har gjort: litt nostalgi, litt flukt.

Når sant skal sies, var ikke dette det eneste målet med dagene i den vesle enga. Viktigst var Gaute. Han gikk langs hesja og kikka på, helst med hendene på ryggen, en holdning vi mora oss med å si at han hadde arva etter morfaren. Det betydde mye for Kari, kona mi, og meg at han fikk være sammen med søsken og søskenbarn i de korte sommerukene.

Det var viktig at de var sammen i en arbeidsprosess som kunne oppfattes som meningsfull. De var først i tenåra, og Gaute var eldst. Når han rusla forbi, hadde ofte en av dem en lystig kommentar. Han svarte ikke, men smilte gjerne. Han trivdes, ellers hadde han gått heim det vesle stykket nedom fjøset og grisehuset, bort på vegen og opp gjennom småtta mellom låna og den gamle grisehusfløya. Innimellom aksla han seg – etter morfaren, det òg – og humra når en grastapp glei ned av tråden og den uheldige slåttekaren oppførte en krigsdans i fortvilelse. Skadefryd kunne en ha kalt det dersom en ikke visste bedre: Han har aldri visst hva skadefryd er.

Han syntes bare det var ustyrtelig morsomt når graset seig ned av strengen og den unge onnehjelpa som fikk arbeidet sitt spolert, skreik opp i irritasjon og sinne. Da lo han, og det hendte at den uheldige onnehjelpa, søstera hans eller en av brødrene eller søskenbarna overdreiv munnbruken bare for å gi ham denne gleda.

Han var utafor, men han var innafor også. Midt i økta kom Kari med saft og vafler. Alle samla seg. Noen hjalp ham med 9

å brette vafla omkring syltetøyet. Det var et høydepunkt med skrål og latter. Øktene var ikke lange, skulle ikke være det. Også på den måten var slåtten et falskneri – en sommerens leik forkledd som slit. Lell syntes de at pausene var få nok, og etter et par timer kom klagene over såre hender og vonde rygger, stikkende insekter og kløe her og der. Det var derfor de var blitt så plutselig borte da budet kom om at dagen var slutt og maten på bordet. Jeg hadde lagt den andre tråden, var nesten ferdig. Trådbukta kan legges over hesjestauren på to måter: En er rett og en er feil. Ingen merker det med det samme, for graset ligger like støtt eller like ustøtt. Det er når høyet er innkjørt og tråden skal kabbes inn problemet åpenbarer seg. Har du gjort det feil en gang, gjør du det ikke igjen. Det var det jeg hadde tenkt å lære dem da de forsvant, men nå var det for seint. Jeg gjorde meg ferdig, la tråden to ganger rundt endestauren og dro til så den kunne bendes av, surra trådenden omkring seg sjøl og skulle til å gå heim.

Det var da jeg så ham. Jeg trudde han var gått etter de andre, hadde tatt det for gitt at han hadde løpt etter dem.

Ikke akkurat løpt, da, men på sin måte: med overkroppen framoverlent og armene halvt bak seg, litt rykkete. «Pingvingange» hadde jeg sagt en gang, og angra etterpå, men da var det allerede sagt. Det var hans måte å løpe på. Det gikk ikke så fort. Resten av flokken ville storme inn i gangen lenge før han hadde nådd opp i småtta – det var det jeg hadde tatt for gitt. Men så sto han der han hadde stått mens de andre ungene hadde fordufta med skrål og rabalder. Jeg skulle til å rope. Det var noe han sto og kikka på: en vekkslengt gaffel, med tinnene opp, sjølsagt. Den kunne være farlig om noen ikke så den. Jeg tidde: Visste han at det var galt at gaffelen lå der, på den måten? Så sto vi der – jeg ved 10

enden av hesja, han litt lenger nede: Jeg så på gutten, han så på gaffelen. Brått bøyde han seg på den ustø måten med venstre hand mot kneet – han så alltid ut til å ville falle når han bøyde seg, men han gjorde det aldri – han bøyde seg og strakte ut arma og greip om treskaftet. Han retta seg, kikka bort på grasdungen ved hesja og gikk mot den, målbevisst og med det rette grepet om gaffelen, og jeg tenkte: Å ja? Å nei. Ikke gjør det!

Men han gjorde det: Han greip tak, satte gaffelen i grasdungen og løfta. Det fulgte bare med et par strå som sklei ned mellom tinnene. En gang til, og en gang til. Bare en puslete grasdusk vart hengende igjen på gaffelen, og han sto med den og kikka på den nakne hesjestrengen som om han vurderte om det var strevet verdt. Så heiv han gaffelen; han skøyv armene fra seg kontant og bestemt samtidig som han slapp grepet med begge hendene. Den vart liggende med tinnene opp. Han snudde og tok et par skritt før han stoppa og så på meg. Jeg gikk ned og tok handa hans. Den var like varm som den alltid hadde vært, heilt fra den gangen han var liten og bare kunne flytte føttene med møye når han vart leid. Nå hadde han ingen problemer med å flytte føttene, og hand i hand vi gikk bort fra ekra og grasstubben. Vi tidde til vi var nedpå vegen, der var det lettere å gå. Han spurte: – Så du det?

– Hva da?

– Jeg fikk det ikke til.

– Nei, sa jeg. Det var ikke annet å si.

– Jeg trudde ikke det skulle være så vanskelig.

– Det er vanskelig til å begynne med. Så du ikke hvordan de andre bala bare med å få graset på gaffelen?

– Jo, men de greide det.

– Det er en spesiell teknikk, sa jeg. Du må rive tapper ut av 11

grasdungen og spre dem oppå hverandre og litt utover. Til slutt får du til ei slags kjemme som du får tredd gaffelen i.

– Og så er det bare å løfte?

– Ja. – Det kunne du ha vist meg.

– Nå skal vi heim til hu mor, svarte jeg. Jeg skamma meg fordi jeg vrei meg unna. Jeg skamma meg fordi jeg visste at han aldri ville klare det.

– Trur du jeg kan klare det?

Jeg svarte ikke.

– Og etterpå er det å få graset til å ligge på tråden?

– Det er litt verre, særlig på første tråden. Du så hvordan de streva, søskena og søskenbarna dine.

– Du trur ikke jeg får det til?

– Vi får sjå. Hu mor lurer på hvor det blir av oss.

– Jeg greier da sandskuffa godt …

– Ja visst.

Vi gikk bakken opp, nesten like lett både han og jeg, for vi var begge på høyden av livet. Hver vår høyde, riktig nok.

Vi rusla mellom låna og grisehuset.

– Jo, sa jeg. Du har et flott lag med sandskuffa og kornskuffa.

– Så du trur jeg kan klare gaffelen òg?

– Ja visst kan du det. I det samme kom dette trykket for brystet jeg kjente så godt. På trappa sto Kari. Jeg smilte og sa hei for oss begge. Hun undra hvorfor vi var så seine, men jeg sa ingen ting.

Fortellinga om samtalen er ikke sann. Han Gaute hadde ikke noe språk. Han eide ikke orda som skal til for å forme en setning. Jeg legger dem i munnen hans, for jeg kjenner ham og er viss på at det var slik han ville sagt det om han hadde beherska språket. Det var disse tankene han tumla med: «Hvorfor kan ikke jeg når de andre kan. Jeg så at de 12

måtte prøve og feile og lære – da må vel jeg også kunne prøve og feile og lære – kan jeg ikke det?»

Det var en samtale – en av de mange tusen vi har hatt gjennom åra sia vi vart så godt kjent med hverandre at vi fatta at vi aldri skulle oppnå noe felles språk gjennom lyder. Jeg tenker ikke på slike samtaler som foreldre fører på liksom med sine ufødte og nyfødte og som foregår på ei blanding av vanlige ord og tulleord og blir hørt med overbærenhet av utenforstående. Det var ikke fritt for at vi også hadde hatt slike samtaler, til og med ved brev gjennom hele Europa og seinere, første gang jeg så ham på Aker Sykehus.

Gamle dager Dagene blir fort gamle når alt skifter. Barnefødslenes dager er blitt gamle sia den gangen faren bestemt og uten vennlighet vart avvist ved inngangen til klinikken. Jeg veit ikke hva vi hadde venta da vi kom til sjukehuset midt på natta med rier. Hun vart lukka inn ei dør, og jeg sto der bare. Jeg trudde vi i det minste skulle sjå hverandre igjen, men brått kom det ei dame med klærne hennes i en bylt under armen. Jeg fatta fort at her var det bare å pakke og pelle seg til Karlsrud, der vi budde.

Ved middagsleite dagen etter sto jeg i nærmeste telefonkiosk og fikk vite at barnet var kommet. Hun hadde ønska seg tulipaner. Jeg kjøpte dem i sentrum da jeg gikk over fra bussen til trikken. Da trikken skreik i vendesløyfa ved kornsiloen på Sinsen, lå byen som et smykke pakka i bomull i den gnistrende vinterdagen, den første i februar. Jeg var overbevist om at marsjen opp til Aker sykehus ville ta knekken på de stusslige blomstene, og da jeg var sluppet inn, ga 13

jeg dem til den første og beste i helseuniform og glømte dem.

Plutselig sto de der likevel, i en vase ved senga. Så fantes det ei vennlig sjel lell.

Jeg kjente henne knapt igjen. Jo, visst kjente jeg henne igjen, men hun var så bleik, og et nett av røde, tynne blodårer spredde seg over ansiktet. Var det sånn de vart seende ut? Etter et halvt døgn med rier hadde det starta for alvor på morgenkvisten. «God fosterlyd» gjentar journalen seks ganger fram til klokka 11.05. Så, fem minutter seinere: «Pasienten trykker på. Fosterlyden hakker og er uregelmessig. Pasienten får surstoff.» Og etter enda fem minutter: «Bakhodefødsel.

En levende gutt som skrek straks.»

Den gangen, i gamle dager, visste jeg ikke hva som sto i journalen. Den beskriver en fødsel innafor det normale. Sånn hadde ikke Kari oppfatta det. Hun visste jo ikke mye om det normale i en sånn situasjon, men da forløsningen nærma seg, hørte hun en nervøs stemme ved fødesenga: «Jeg hører ingen fosterlyd!» Hun merka oppstuss omkring seg og tenkte at nå gikk det galt, brukte alle sine slitne krefter og skjøv barnet ut med tre press mens blodårene sprengtes og tegna linjer over hele ansiktet. Seinere var alt blitt borte, barnet også, men da de forsvant med ham, var han blå. Hvor lenge han vart borte, visste hun ikke, men da hun fikk ham inn til seg igjen, hadde han fått farge. Noen timer seinere, da jeg så ham gjennom glassruta, ligna han til forveksling andre nyfødte. Kanskje ikke så fin, men hennes og min. Jeg kunne ikke la være å skjenne på ham gjennom glassveggen: «Hva har du gjort med den flotte, friske mora di? Hun ser jo ikke ut.» Det var ikke bare de røde årene i ansiktet; hun hadde mista en liter blod – ikke rart hun var bleik. Han hadde mye å svare for, men han var likegyldig, naturligvis. Han hadde hatt det stritt nok sjøl. Rundjuling gjennom fødselskanalen – kanskje hjertestans.

14

Sia besøkte jeg dem hver dag. Han gulpa og kasta opp, men kom seg igjen. Det var visst ikke uvanlig. «Pen vektøkning», noterte legen som skreiv dem ut. Om mor står det «ukomplisert barselseng bortsett fra lett anemi […] utskrives med resept på jerntabletter». Alt så bra ut. Gutten holdt på å ta igjen fødselsvekta, og mor sitt bleike og rødstrimete ansikt holdt også på å friskne til. Jeg fikk ta dem med heim i februarvinteren i en drosje vi ikke hadde råd til. Det var det samme. Alt var bra.

Breva Det var om våren 1964, nyss etter at hun hadde begynt i jobb, at Kari var blitt gravid. Etter kort tid fikk hun en blødning. «Liten blødning, ingen behandling» står det i journalen, men den ga oss et støkk, og skulle bli opphav til spekulasjoner i åra som kom. Blødningen gikk fort over, og vi var ved godt mot, for ikke å si opprømte. Det var bare ett problem, og det var stort: Jeg hadde nettopp fått stipend for å studere i et land i en utkant av Europa. Etter tidas mål var avstanden enorm. Stipendet gjaldt for de fire siste månedene av svangerskapet, og som for å gjøre utryggheta total sto landet på den andre sida i den kalde krigen. Men Kari var uforferda. Hun kjente seg frisk og sterk, og ga meg lov til å reise og beskjed om å være tilbake i rett tid. Det hadde hun grunn til, for da vi skiltes, hadde hun alt kjent det nye livet.

Jeg la ut på ei reise så kronglete som den måtte være med togskifter og jernteppe. Så gikk dagene og ukene før vi fikk i stand en slags kontakt med brev som brukte ei uke på vegen.

I barndommen hadde jeg snoka rundt i hus og gård som alle barn ville gjort. Jeg fant ei brevveksling mellom faren 15

og mora mi fra før de var gift, mens halve Norge skilte dem.

Det sto egentlig ikke noe oppsiktsvekkende, men for meg var det spennende å smugkikke inn i forholdet mellom mine to nærmeste fra tida før jeg var blitt en del av deres virkelighet.

De hadde tanker bare for seg sjøl og hverandre. Breva ligna ikke mye på dem som kryssa Europa et kvartsekel seinere.

Hovedpersonen her var barnet som var ventende, og som jeg var ganske trygg på var ei jente, uten at jeg hadde noen grunn til det. Seinere har jeg tenkt: Når dette barnet en gang skulle nå ungdomstida, burde det ha all interesse av å finne de langveisfarende breva. Kanskje ville det rødme over slikt foreldra hadde fått seg til å skrive, men ventelig ville det også bli forundra over at det sjøl hadde vært omgitt av så stor interesse, blant annet over far sine spørsmål om en voksende mage og for mor sitt konkrete svar: Magen min vokser og trives utmerket. Nå skal jeg se hvor stor den er blitt – nøyaktig 99 cm og deilig. Det er forferdelig trist bare å skrive om dette. Du burde ha sett og kjent.

Den unge personen på jakt etter fortid hadde kunnet lese at alle i det rare landet som ville høre, vart fortalt om magens omfang, og at faren av en eller annen urimelig grunn hadde fått for seg at det var ei jente som vokste der inne.

Så du mener det er en pike? Vet du, det er sånt bråk i magen min, så hun ligger i alle fall ikke sammentrykt og sammenrullet, for det er liv både på høyre og venstre side samtidig, og like etter sparker det både oppover og nedover. Ja, denne tiden ville jeg ikke unnvære. I dag er det akkurat tre måneder og en dag til vi skal forøke verden med en liten levende skapning. Hvor heldige vi er som er sunne og friske og ikke 16

har noen alvorlige problemer… mange hilsener til deg fra et lite barn og en stor mor.

Ynglingen som hadde kommet til å lese dette, måtte ellers ha stava seg igjennom mye av liten interesse: Om mor sitt daglige liv i jobben på instituttet, hvordan hun strikka og sydde barneklær, at hun var i strålende form trass i mageomfanget og at hun for første gang i livet faktisk tjente penger. Da ville kanskje mine brev synes meir eksotiske, for de var skrevet i et land som ligna ingenting av det han kjente.

«Jeg har knekt koden med språket», sto det omsider. Det sto om drømmer også. I en av dem var barnet blitt til en gutt, ikke ei jente. Mora sto over ham: Du hadde tårer i øynene mens du sto og stelte ham, men jeg tror det var av lykke […]. Det plager meg at du går hjemme og vokser, og når jeg kommer heim, er du blitt stor og rund og deilig, og snart skal det komme et nytt menneske. Om noen dager bare. Det er som om jeg ikke skulle ha noe å gjøre med det i det hele tatt. Å ha faren med til en offentlig fødeklinikk var fjernt fra enhver anstendig tanke, men Kari tenkte tanken likevel: Hvis vi ser oss råd, hadde det vært flott om jeg kunne ligge på Røde Kors slik at du kunne holde meg i handa.

Hun skreiv til ei venninne og fikk vite at det kosta 300–400 kroner, og dermed var det ikke mulig. Andre bekymringer var slike som alle mødre og alle foreldre har:

17

Jeg tenker på hva vårt lille gryn skal gjennomgå opp gjennom årene. Skuffelser og gleder vi ikke kan ta på forskudd […], om han skal bli sunn og frisk, avhenger bare av meg nå når du ikke kan gå rundt og passe på … bare du kommer tidsnok heim.

Det var ikke enkelt å avtale møtetidspunkt med den kommunikasjonen som fantes. Ruta måtte planlegges, og brev måtte skrives i såpass tid at hun fikk mitt siste før vi møttes på østbaneperrongen en tåketung januarkveld. Det siste kom rett før jeg dro. Hun hadde vært ute med kolleger til et minneverdig jentetreff, men først hadde de vært på et møte med påfyll for yrkeslivet: Dr. Steen holdt et interessant foredrag om Cerebral Parese, så jeg hadde også faglig utbytte av kvelden.

En må tru at denne siste opplysninga ville vært blant dem som fenga minst hos en ung leser. Kanskje ville han vært meir ivrig etter å finne signaler om hvordan forholdet hadde vært mellom de to menneskene som sto på kanten til å bli mor og far hans. Men denne tredje personen, den som så mye i breva handla om, skulle aldri leite etter dem, aldri finne dem, aldri lese dem.

Ventetid To mennesker på en perrong. To som hadde kjent hverandre i noen år, men ikke sett hverandre på fire måneder. Den bleikbelyste perrongen var ikke så romantisk. Vrimmelen, koffertene, alle de fremmede og snøfillene i lufta gjorde sitt til en 18

avstand, en sjenanse de ikke var forberedt på. Stemningen var ikke stort bedre etter at bagasjen var drassa opp trappa til det som hadde vært en slags heim ei kort tid og nå skulle bli det for alvor. Hun var blitt stor og forandra. Ansiktet hadde fått et tyngre drag. Magen, den kroppsdelen de begge hadde omtalt med forventning og beundring i breva, var blitt noe som sto mellom dem etter at yttertøyet var tatt av.

Jeg var òg en annen. Jeg hadde et lass med underlige opplevelser i bagasjen – opplevelser det ikke var mulig å formidle på de få timene før natta kom. Så var det å gripe til det konkrete: Jeg trakk fram slikt jeg hadde tatt med fra landet der det ikke fantes for mye av unyttige suvenirer, men der det likevel gikk an å finne ting: bøker, kopper, vinkrus og vinylplatene med eksotisk musikk. Det var disse tingene, og jeg var like blakk som da jeg reiste. Kari hadde derimot penger på bok. De skulle bli barnevogn og vaskemaskin. Nødvendige ting. Hun hadde bekymringer også. Hun hadde vært noen uker for lenge ute av arbeid under graviditeten og ville ikke få barselpenger. Hvordan skulle det gå? Jeg kunne ikke svare; vart vel i grunnen ikke avkrevd noe svar heller. Men da natta kom, fikk jeg kjenne på magen om det var noe som rørte seg.

Det var det ikke – ikke noe som ligna på begeistring over at han far var kommet.

Tidlig om morgenen vekka hun meg og la handa på magen sin. Det rørte seg, det var sikkert. Kanskje barnet ville ha mat? Hun var i alle fall sulten. Så gikk dagene. Ventinga vart ikke som venta. Vi gikk turer i snølyset. Det var greit, det, men når vi hadde stampa av oss snøen og var tilbake, hendte det at jeg glei bort. Innimellom, mest om kvelden, måtte jeg være for meg sjøl, kledde på meg, styrta på dør og trava rundt i de mørke vegene på Karlsrud. En kveld jeg kom tilbake etter en sånn tur, gråt hun: «Du er ikke kommet heim ennå!»

19

Hun hadde rett. Det var bare å ta seg sammen. Det var her jeg var nå, og ikke i en hvilken som helst situasjon heller. Så begynte jeg å fortelle, smått og stort, hulter til bulter. Av en eller annen grunn spara jeg avskjedssamtalen med kamerat Muskurov. «Hva har du tenkt nå, da?» hadde han spurt. Jeg sa ikke noe, for jeg visste ikke. «Hør her, kamerat Gans», sa han. Likeens som fleire hundre millioner mennesker av samme språkgrein, kunne ikke Muskurov si «h». «Kamerat Gans, nå gir jeg deg et tilbud du skal tenke nøye over: Du får ett år til med dobbelt stipend for å studere hos oss. Hva trur du om det?»

Jeg var overvelda. Jeg hadde ikke hatt problemer med å få stipendet til å strekke til, og her bød han meg det doble for å drive med noe jeg ville ha glede av. Men jeg hadde ei kone. «Ta henne med! Vi kan skaffe ei leilighet – ikke så stor kanskje, men stor nok.» Men Kari hadde et yrke. Jeg kunne knapt vente at hun skulle sitte i ei leilighet i et fremmed land mens jeg sjøl farta rundt på skole og undervisning.

«Fisioterapevtka? Vi har bruk for spesialister på det området også. Vi skaffer henne jobb.» «Vi skal ha barn», mumla jeg.

Muskurov lena seg tilbake i stolen. «Du er en ung mann», sa han. «Vent et år. Vent to. Vi har barnehager, det er ikke noe problem. Når du synes det passer, skriver du et brev, og så er saken i orden, ikke sant?» Saka var i orden. Vi tok hverandre i handa der, på nyåret i 1965. Jeg venta noen dager med å fortelle Kari historia. Hun var så jordnær at jeg hadde trudd hun ville føyse det vekk, men hun vart begeistra og begynte sjøl å snakke om det praktiske for å få det til. Den lange reisa var ikke lenger bare mi. Den begynte å ligne på noe vi hadde sammen og kunne få sammen. Og dagene gikk lettere til den kvelden da hun plutselig slapp alt og sa «Nå!»

20