Julia Shaw: Falske minner by Forente Forlag

BBC Radio «I en lett og underholdende stil forteller Julia Shaw om hukommelsens nevrologiske oppbygging, ulike typer minner og uvanlige fenomener som hukommelsesforskningen.»

FAZ «Dette burde vært obligatorisk lesning for journalister, politifolk, jurister, dommere og alle andre som jobber med egen og andres

INTERNASJONAL BESTSELGER

I Falske minner forklarer Julia Shaw hvordan hukommelsen vår faktisk fungerer. Hun viser hvordan den er utstyrt med alvorlige svakheter som gjør at minnene våre lett forandrer seg. Eller enda verre, at nye og falske minner kan oppstå eller regelrett plantes i hukommelsen vår. Shaw viser at den menneskelige hukommelsen både er svikefull og imponerende raffinert. Den samler, lagrer og kobler sammen minnene på en så kompleks måte at vi knapt kan forestille oss det. Hvis vi lærer mer om hvordan hukommelsen fungerer, kan vi også lære oss å bruke den mye bedre.

hukommelse.»

Rheinische Post «En fantastisk bok. […] Julia Shaw forklarer på en spennende og morsom måte hvorfor hjernen vår ikke kan annet enn å glemme.»

DIE ZEIT

978-82-430-1169-4

www.spartacus.no

2018

OM VÅR SVIKEFULLE HUKOMMELSE

ISBN

FALSKE MINNER

flashbacks. Alt fra den nyeste

julia shaw

E K S L FA R E N MIN OM VÅR SVIKEFULLE HUKOMMELSE

FOTO: BORIS BREUER

«Virkelig fascinerende!»

Og minnene våre gjør oss til den vi er. Men kan vi stole på dem? Det er helt normalt å glemme lyspærene man skulle kjøpt eller navnet på naboen. Men hva når et nøkkelvitne i en rettssak husker fullstendig feil?

julia shaw

VI ER HELT AVHENGIGE AV HUKOMMELSEN VÅR FOR Å FUNGERE.

JULIA SHAW er rettspsykolog og ekspert på det menneskelige minnet – spesielt falske minner. Hun jobber som forsker ved University College London (UCL).

JULIA SHAW

FALSKE MINNER Om vÃ¥r svikefulle hukommelse

OVERSATT AV ALEKSANDER MELLI

Falske minner Originaltittel: The Memory Illusion ©2016, Julia Shaw Utgitt etter avtale med International Rights Management: Susanna Lea Associates. Norsk utgave © Spartacus Forlag AS, 2018 Innkjøpt av Norsk kulturråd Omslag: Penguin Randomhouse UK Omslagsfoto: Alamy Sats: Punktum forlagstjenester Satt med: Garamond Premier Pro 11/14 Papir: Ensolux 80 g Trykk: Bookwell Digital Printed in Finland ISBN 978-82-430-1169-4

Det må ikke kopieres fra denne bok, i strid med åndsverksloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR .

Spartacus Forlag AS Postboks 6673 St. Olavs plass 0129 Oslo www.spartacus.no

«Minnene våre er konstruktive. De er rekonstruktive. Hukommelsen fungerer som en Wikipedia-side: du kan gå inn og endre den, men det kan også andre mennesker gjøre.» - Professor Elizabeth Loftus

Innhold Forord

1. Jeg husker at jeg ble født Babyminner, te med prins Charles, og Snurre Sprett Hvorfor noen av barndomsminnene våre er umulige

2. Skitne minner #thedress, tidsreisende og de gode, gamle dager Hvorfor å huske er å oppfatte

3. Danser med humler Hyppere, sjøsnegler og laserstråler Hvorfor hjernens fysiologi kan villede hukommelsen

4 Minnemagi Ekstrem hukommelse, hjernekameraer og spesifikk genialitet Hvorfor ingen har en ufeilbarlig hukommelse

5. Subliminale minner Babylæring, psykofoner og hjernevask Hvorfor vi må følge med for å klare å forme minner

119

6. Defekt detektiv Overlegenhet, identitetskrise og å skape monstre Hvorfor vi overvurderer hukommelsen vår

147

7. Hvor var du da tvillingtårnene falt? Blitzpærer, minnehacking og traumatiske hendelser Hvorfor våre minner om traumatiske hendelser er mangelfulle

171

8. Sosiale medier Multitasking, gruppepress og digital amnesi Hvorfor media former hukommelsen vĂĽr

199

9. Tooky dro ned buksa mi Satan, sex og vitenskap Hvorfor vi kan huske traumatiske hendelser feil

229

10. Husketriks Hemmelige agenter, minnepalasser og magisk realisme Hvorfor vi burde omfavne vĂĽr mangelfulle hukommelse

253

Forfatteren takker Sluttnoter Register

268 270 287

Forord Når nobelprisvinnere mottar sin pris, får de en kort tekst, omtrent like lang som en Twitter-post, som forklarer hva de har fått utmerkelsen for. Siden jeg fikk vite det, har jeg brukt det som sannsynligvis er altfor mye tid på å gå gjennom slike erklæringer på 140 tegn eller mindre, som er blitt skrevet for å beskrive den dype innflytelsen nobelprisvinnerne har hatt på verden. En av mine aller største favoritter oppsummerer arbeidet til Seamus Heaney, som vant nobelprisen for litteratur i 1995. Den forklarer at han fikk prisen «for å ha skapt lyrisk vakre og etisk dyptpløyende verk som opphøyer hverdagsmiraklene og den levende fortiden.» For en fantastisk formulering. Skjønnhet, etikk og historie svøpt i en følelse av undring og fanget med noen få ord. Hver gang jeg leser frasen, får den meg til å smile. Jeg skriver ned nobeloppsummeringene på den lille tusjtavlen på skrivebordet mitt, til inspirasjon. Jeg bruker dem i foredragene mine og prøver også å flette dem inn i skrivingen. De representerer forestillingen om at selv menneskehetens største bragder kan forklares i et enkelt språk. Denne ideen er blitt uttrykt av mange av historiens storheter – at dersom arbeidet vårt skal være betydningsfullt, må vi være i stand til å forklare det på en enkel måte. Jeg følger selv denne filosofien om å være sparsommelig i forklaringene, selv om dette selvfølgelig iblant kan gå på bekostning av å være utfyllende i forklaringene. Med andre ord, når jeg forklarer konsepter ved bruk av analogier, historier eller forenklinger, risikerer jeg alltid å gå

glipp av nyanser i spørsmålene jeg omtaler, som i sin natur er komplekse. Spørsmålene jeg skal undersøke her, hukommelse og identitet, er begge utrolig komplekse, og i en enkeltutgivelse vil jeg ikke kunne gjøre stort mer enn å skrape i overflaten på den fantastiske forskningen som foregår i krysningspunktet mellom de to områdene. Men selv om jeg ikke kan love at jeg vil klare å fange hele det vitenskapelige bildet, har jeg et håp om å stille spørsmål som åpner en undersøkende prosess – en som griper fatt i grunnleggende gåter som sannsynligvis har gnagd i de fleste av oss helt siden vi først begynte å ta i bruk introspeksjonens gave. Som mange andre la jeg første merke til min egen evne til introspeksjon da jeg var liten. Jeg husker at jeg lå våken i timevis som jentunge og var så oppslukt av tankene mine at jeg ikke klarte å sovne. Jeg lå øverst i køyesengen, presset fotsålene mot det hvite taket på rommet mitt og funderte over meningen med livet. Hvem er jeg? Hva er jeg? Hva er virkelig? Selv om jeg ikke visste det den gangen, var det da jeg begynte å bli psykolog. Spørsmålene utgjør noen av kjerneaspektene av hva det vil si å være menneske. Som jentunge hadde jeg ingen anelse om at jeg befant meg i så godt selskap når jeg ikke klarte å finne svarene. Selv om jeg ikke lenger har køyesengen, har jeg fremdeles spørsmålene. I stedet for å filosofere opp i taket, driver jeg nå med forskning. I stedet for å diskutere hvem jeg er med musikkbamsen min, får jeg nå diskutere det med fagkollegaer, studenter og andre som er nysgjerrige som meg. Så la oss starte vår spennende ferd gjennom hukommelsens verden ved selve begynnelsenes begynnelse, der kunnskapssøken møter indre søken. Og la oss spørre: Hva er det som gjør deg til deg?

Du-heten Når vi definerer oss selv, tenker vi kanskje på kjønn, etnisitet, alder, yrke og voksenlivets markører som vi har oppnådd, som å fullføre utdannelsen, kjøpe hus, gifte oss, få barn eller nå pensjonsalderen.

FALSKE MINNER

Vi tenker kanskje også på personlighetstrekk – hvorvidt vi er optimistiske eller pessimistiske, morsomme eller alvorlige, egoistiske eller uselviske. På toppen av dette, sammenlikner vi sannsynligvis også oss selv med andre. Vi driver gjerne med regelrett tilsyn av hvordan det går med Facebook-vennene eller LinkedIn-forbindelsene våre, for å se om vi klarer å henge med i svingene. Men selv om alle disse ulike beskrivelsene kan være mer eller mindre dekkende for å definere hvem du er, ligger den sanne roten av «du-heten» din nesten helt sikkert i dine personlige minner. Våre personlige minner hjelper oss å forstå livsløpet vårt. Det er kun gjennom mine personlige minner at jeg klarer å huske pratene jeg hadde med en av mine mest inspirerende professorer i studietiden, Dr. Barry Beyerstein, som lærte meg kritisk tenkning og ofte delte sine sitronkaker med valmuefrø med meg. Eller samtalene etter forelesningene med Dr. Stephen Hart, som var det første mennesket i livet mitt som oppmuntret meg til å ta en doktorgrad. Eller min mors alvorlige bilulykke for noen år siden, som lærte meg viktigheten av å uttrykke følelsene mine for menneskene jeg er glad i. Slike milepæler i menneskelig omgang er umåtelig betydningsfulle for oss, og hjelper oss å organisere historiene vi forteller om oss selv. Mer generelt kan vi si at minnene danner selve grunnsteinen i identiteten vår. De former det vi tror vi har erfart, og slikt sett også det vi tror vi er i stand til i framtiden. På grunn av alt dette, hvis vi begynner å tvile på hukommelsen vår, blir vi også tvunget til å sette spørsmålstegn ved selve fundamentet i hvem vi er. Ta dette tankeeksperimentet som et eksempel: Hva om du våknet en morgen og ikke husket noen ting av det du har gjort, tenkt eller lært? Ville det mennesket fremdeles være deg? Når vi forestiller oss et slikt scenario, reagerer vi kanskje instinktivt med en følelse av frykt. Vi får kanskje en umiddelbar følelse av at når vi mister hukommelsen, mister vi alt vi er, og blir etterlatt som skall av våre tidligere jeg. Hvis hukommelsen blir borte, hva blir igjen? Vi kan lett tenke oss det som

FORORD

utgangspunkt for en skremmende science fiction-film: «Så våknet de opp, og ingen av dem visste hvem de var.» Alternativt kan vi forestille oss scenarioet med en følelse av lettelse over at vi ikke lenger trenger å la oss begrense av fortiden, og kan begynne livet på nytt, med personligheten og våre grunnleggende mentale evner fremdeles intakte. Eller kanskje blir vi usikre ved tanken, og vipper et sted mellom de to synspunktene. Selv om den typen dramatisk hukommelsestap er velsignet sjelden i det virkelige livet, er hukommelsen vår likevel utsatt for et enormt utvalg av feil, forvrengninger og forandringer. Jeg håper at jeg vil klare å kaste lys over noen av dem i denne boken. Bevæpnet med forskning og en ekte nysgjerrighet, i tillegg til å krydre med en klype egne opplevelser, kommer jeg gjentatte ganger til å utfordre oss til å tenke over alt det som kan gå galt med hukommelsen. Men hvordan begynner vi egentlig å snakke om et så komplekst fenomen som hukommelsen? La oss begynne ved å kikke på to av nøkkelbegrepene i hukommelsesforskningen. Semantisk hukommelse, også kalt generisk hukommelse, henviser til minnet om betydninger, konsepter og fakta. Individer vil ofte være bedre til å huske visse typer semantisk informasjon, enn andre typer. For eksempel kan et menneske som er veldig god til å huske datoene for historiske begivenheter, være dårlig til å huske navnene til folk, mens et annet menneske kan ha det helt motsatt – kjempeflink med navn, men elendig med viktige datoer. I begge tilfeller dreier det seg om ulike former for semantisk hukommelse, men evnen til å utføre slike oppgaver kan variere betydelig fra individ til individ. Semantisk hukommelse opererer side om side med episodisk hukommelse, eller selvbiografisk hukommelse. Når du husker din første dag på universitetet, ditt første kyss, eller ferien du dro på til Cancún i 2013, er det den episodiske hukommelsen du aktiverer. Begrepet henviser til vår samling av tidligere erfaringer. Den er vårt personlige minnealbum, hjernens dagbok, vår indre Facebook-tidslinje. Episodisk

FALSKE MINNER

hukommelse er mekanismen som holder styr på minnene som fant sted til en bestemt tid, på et bestemt sted. Å åpne tilgangen til denne formen for minner kan være som å gjenoppleve opplevelser med alle sansene. Vi kan føle tærne i sanden, solen mot huden, brisen i håret. Vi kan forestille oss lokalet vi var på, musikken, menneskene. Dette er minnene vi setter høyt, og det er dette spesifikke minnelageret som definerer hvem vi er, snarere enn hvilke fakta vi kjenner om verden. Dessverre er den episodiske hukommelsen vi alle støtter oss til i så stor grad, noe mange av oss misforstår veldig. Klarer vi å danne oss et bedre bilde av hvordan den faktisk fungerer, vil vi også få en bedre forståelse av hvilket sirkus den virkeligheten vi oppfatter, egentlig er.

Leire med konsekvenser Med en gang vi begynner å sette spørsmålstegn ved minnene våre, og andres minner, virker det mindre overraskende at vi ofte kan være uenige med venner og familie om detaljene i viktige hendelser i fortiden. Selv våre dyrebare barndomsminner kan faktisk formes og omformes som leirklumper. Og feil i hukommelsen begrenser seg ikke til de vi kan oppfatte som sårbare – de som er rammet av Alzheimer, hjerneskader eller andre merkbare svekkelser. Tvert imot, feil i hukommelsen bør betraktes som regelen, ikke unntaket. Vi kommer til å utforske dette potensielle spriket mellom virkeligheten og hukommelsen mer i dybden senere. På liknende vis er falske minner – erindringer som føles som minner, men ikke er basert på virkelige hendelser – noe vi erfarer hele tiden. Og konsekvensene av slike falske minner kan være svært så virkelige. Å tro på fiktive framstillinger av virkeligheten kan påvirke det meste i livene våre og potensielt skape ekte glede, ekte sorg og til og med ekte traumer. Å forstå våre mangelfulle hukommelsesprosesser kan derfor hjelpe oss til å etablere en fornemmelse av hvordan vi skal

FORORD

– og ikke skal – evaluere informasjonen som minnene rommer, og hvordan vi kan bruke den til å danne oss et mer presist bilde av hvem vi er. Slik er det så avgjort i min erfaring. I løpet av mine år som hukommelsesforsker har jeg kommet til den erkjennelsen at vi betrakter verden på dypt ufullkomne måter. Dette har i sin tur gitt meg stor respekt for den vitenskapelige metoden og samarbeidsforskningen – vitenskapens kollektive anstrengelse, som gir oss det beste håpet vi har om å klare å trenge gjennom sløret i vår ufullkomne oppfatningsevne og forstå hukommelsens indre mekanismer. Men selv med vinden fra flere tiårs hukommelsesforskning i seilene, må jeg innrømme at det sannsynligvis alltid vil herske noe tvil om hvorvidt et bestemt minne er helt til å stole på. Vi kan bare samle uavhengig, støttende bevismateriale som antyder at et minne er en mer eller mindre nøyaktig framstilling av noe som faktisk har skjedd. Enhver hendelse, uansett hvor viktig, følelsesladet eller traumatisk den kan synes, vil kunne glemmes, huskes feil eller til og med være regelrett fiktivt. Jeg vier nå livet til å forske på hvordan minnefeil kan oppstå, med spesifikt fokus på hvordan det er mulig å forme egne og andres minner, støpe om faktiske hendelser i fortiden og skape en fiktiv oppfatning av fortiden. Det som skiller meg fra de fleste andre forskere som driver med liknende arbeid, er formen for minner jeg generer. I løpet av noen få, vennlige intervjuer kan jeg bruke min forståelse av hukommelsesprosessen til å skape alvorlige forvrengninger i minnene til deltakerne mine. Jeg har overbevist folk om at de har begått forbrytelser som aldri har funnet sted, lidd fysiske skader de aldri har hatt, eller blitt angrepet av en hund når et slikt angrep egentlig aldri har skjedd. Det kan høres umulig ut, men det er simpelthen en nøye planlagt anvendelse av hukommelsesvitenskapen. Og selv om det kanskje kan høres en smule skummelt ut, gjør jeg det for å bidra til å oppdage hvordan alvorlige minneforvrengninger kan finne sted, et spørsmål som har særskilt betydning for rettsprosesser der vi baserer oss tungt på minnene til

FALSKE MINNER

øyenvitner, ofre og mistenkte. Ved å skape komplekse falske minner om forbrytelser som ser og føles virkelige ut i laboratoriet, setter jeg søkelyset på de spesielle utfordringene våre mangelfulle hukommelsesprosesser skaper for rettssystemet. Når jeg forteller dette til folk, vil de umiddelbart vite nøyaktig hvordan jeg gjør det. Jeg skal forklare det senere i boken, men inntil videre kan jeg forsikre deg om at det ikke innebærer noen form for skummel hjernevask, tortur eller hypnose. Takket være måten vi er bygget opp på, psykologisk og fysiologisk, er vi alle i stand til huske levende minner fra hele hendelser som aldri egentlig fant sted. Og være sikre på at vi husker dem riktig. Falske minner vil forklare grunnprinsippene i hukommelsen vår og ta et dykk i de biologiske årsakene til at vi husker og glemmer. Den vil forklare hvordan våre sosiale omgivelser spiller en avgjørende rolle i måten vi erfarer og husker verden på. Den vil forklare hvordan selvbilder formes, og blir formet, av minnene våre. Den vil til og med forklare medias og utdannelsens rolle i vår (mis)forståelse av tingene vi tror hukommelsen er i stand til. Og den vil se i detalj på noen av de mest fascinerende, iblant nesten utrolige, feilene, forandringene og misoppfatningene som hukommelsen vår kan utsettes for. Selv om dette på ingen måte utgjør en uttømmende studie, håper jeg likevel at boken vil gi deg en tilstrekkelig oversikt over den relevante forskningen. Og kanskje vil du sitte igjen med en følelse av undring om nøyaktig hvor mye du egentlig vet om verden, og til og med om deg selv ...

FORORD

. JEG HUSKER AT JEG BLE FØDT

Babyminner, te med prins Charles, og Snurre Sprett Hvorfor noen av barndomsminnene våre er umulige

«Jeg husker at jeg ble født» – 62 millioner treff på Google. «Jeg husker at jeg var baby» – 154 millioner treff. «Jeg husker at jeg lå i livmoren» – 9 millioner treff. Folk viser en enorm interesse for minner fra tidlig barndom og til og med før fødselen. Vi ønsker alle å fange våre tidligste minner og forstå påvirkningen de kan ha hatt på oss. Og kanskje vil vi også vite nøyaktig hva hukommelsen vår er i stand til i spedbarnstiden. Noen mennesker, som Ruth, som svarte på en spørreundersøkelse i Guardian om dette temaet, deler gladelig sine tidligste minner: Jeg lå på et mørkt, varmt sted og følte meg veldig trygg. Jeg kunne høre jevne, rytmiske dunkelyder (mors hjerteslag) og ble beroliget av dem. Plutselig skjedde noe forferdelig og det skremte meg

BABYMINNER, TE MED PRINS CHARLES, OG SNURRE SPRETT

(mors skrik, jeg er sikker på det). Så kom dunkelyden tilbake og jeg trodde alt var OK. Igjen skjedde det forferdelige og denne gangen visste jeg at det ville skje igjen og igjen. Jeg var livredd! Kroppen min ble dratt og klemt, det gjorde vondt, moren min skrek og jeg trodde at noe aldeles forferdelig var i ferd med å skje! Så kom jeg ut og legen sa noe til meg som var vennlig, som en velkomst. Jeg forsto ikke ordene men jeg skjønte hva han sa! ... Hadde moren min fremdeles vært i live, ville jeg ha spurt henne om det var et stort vindu foran oss, om solen strålte gjennom det og om legen hadde svart bart og var liten og tjukk.1

Ruth er ett av utallige mennesker som hevder at de kan huske sin egen fødsel. Det er også vanlig at folk påstår de har minner fra da de var babyer, at de visstnok husker hvordan barnesengen deres så ut eller husker spesifikke hendelser. I løpet av karrieren min har jeg hørt mange eksempler på dette. «Jeg husker alle de små flyene i uroen over sengen min.» «Jeg husker at jeg satt fast i barnesengen og ble redd fordi jeg var fanget i sprinklene!» «Jeg husker at yndlingsleken min var en blå bamse med spilledåse – jeg trakk i snoren og musikken hjalp meg til å sovne. Hvordan i all verden skulle jeg kunne vite det, hvis det ikke er et minne, siden vi kvittet oss med bamsen da jeg var to?» Når du tenker etter, er det faktisk ganske utrolig. Hvordan i all verden kunne disse menneskene huske noen ting fra så ung alder? Sannheten er den at de ikke kunne det.

Ditt første minne Alle har et første minne – det sier seg selv at ett av minnene våre må være det eldste. Og med mindre vi tror på tidligere liv, må dette minnet være fra en hendelse som fant sted innenfor en tidsramme det er mulig å identifisere – en eller annen gang mellom nå og den gangen

FALSKE MINNER

hjernene våre først ble til. Men hvordan kan vi avgjøre hvorvidt det tidligste minnet vi tror vi har, er en nøyaktig framstilling av noe som har skjedd? Når folk påstår at de er i stand til å huske uroen som hang over sengen deres da de var babyer, eller sykehusværelset der de ble født, eller varmen som omsluttet dem i mors liv, erindrer de det psykologer kaller umulige minner. Forskningen har for lengst slått fast at vi som voksne ikke er i stand til å hente opp minner fra spedbarnstiden og den tidlige barndommen. For å si det enkelt, er babyhjernen ikke ennå fysiologisk i stand til å forme og lagre langtidsminner. Ikke desto mindre ser mange mennesker ut til å ha slike minner likevel, og ofte vil de være overbevist om at de er nøyaktige, ettersom de ikke klarer å se noen annen troverdig opprinnelse for det de synes å huske. Men egentlig er det ikke så vanskelig å komme opp med noen alternative forklaringer. Finnes det virkelig ingen annen måte vi kan ha fått vite hvordan uroen eller barnesengen vår så ut, at vi satt fast i sprinklene eller hadde en bamse med spilledåse? Det må da finnes eksterne kilder til denne informasjonen, for eksempel gamle fotografier eller en forelders gjenfortelling av hendelsene. Kanskje kan vi til og med ha minner om gjenstander med affeksjonsverdi, fordi de fremdeles var rundt oss mye senere i livet. Altså vet vi at i det minste noe av råmaterialet som er nødvendig for å bygge et overbevisende bilde av vår tidlige barndom, kan være hentet fra et annet sted. Når vi så plasserer denne informasjonen i tilsynelatende passende kontekster, som gjenfortellingen av en tidlig barndomshendelse, kan vi uten å ville det fylle inn hullene i minnene og dikte opp detaljene. Hjernene våre setter sammen informasjonsfragmenter på en måte som gir mening for oss og som dermed kan føles som virkelige minner. Det er ikke en bevisst avgjørelse som «huskeren» tar, snarere noe som skjer automatisk. To av hovedprosessene hvor slike fenomener finner sted, er kjent som fabulering og kildeforvirring.

BABYMINNER, TE MED PRINS CHARLES, OG SNURRE SPRETT

Som Louis Nahum og hans kollegaer innenfor kognitiv nevrovitenskap ved Universitetet i Genève har sagt det: «Fabulering betegner utviklingen av minner om opplevelser og hendelser som aldri har funnet sted.»2 Dette enkeltordet, fabulering, beskriver et komplekst fenomen som påvirker mange av minnene våre, særlig de tidlige. Når det gjelder tidlige barndomsminner, vil definisjonen selvfølgelig ikke være helt dekkende: Hendelsen kan faktisk ha funnet sted, det er bare ikke mulig at hjernene våre skal ha kunnet lagre informasjonen i så ung alder og deretter presentert det for oss igjen som et enkeltstående, meningsfylt minne på et senere tidspunkt. Alternativt kan troen på tidlige barndomsminner om hendelser som vår egen fødsel, simpelthen skyldes at vi identifiserer informasjonskildene feil. Dette er kjent som kildeforvirring – å glemme informasjonskilden og feilaktig tilskrive den vårt eget minne eller vår egen opplevelse. Fordi vi har et ønske om å huske vår lykkelige barndom, kan vi ende opp med å forveksle mammas historier med egne minner. Eller vi kan smelte sammen våre egne personlige historier med erindringer gjenfortalt av søsken og venner. Eller forveksle vår egen forestilling om hvordan barndommen vår kan ha vært, med et virkelig minne av hvordan det var. Selvsagt kan minnefeil også skyldes at fabulering og kildeforvirring jobber i tospann. Ett av de første eksperimentene som beviste at vi er i stand til å tukle med barndomsminnene våre, ble utført av hukommelsesforskerne Ira Hyman og Joel Pentland ved Western Washington-universitetet i 1995.3 Deres 65 voksne deltakere ble fortalt at de deltok i et eksperiment som undersøkte hvor godt mennesker klarer å huske sine tidlige barndomsopplevelser. De fikk vite at de ville bli spurt om en rekke hendelser de hadde opplevd før de fylte seks år, hvor detaljene var blitt beskrevet på forhånd av foreldrene gjennom et spørreskjema. Til slutt fikk de beskjed om at det var av største betydning at de husket ting nøyaktig. Men dette var selvfølgelig ikke en vanlig studie av barndomsminner. Forskerne ville ikke bare se hvor godt deltakerne husket virkelige

FALSKE MINNER

hendelser – de ville se hvor godt de husket hendelser som aldri hadde funnet sted. Blant de sanne historiene de hadde fått av deltakernes foreldre, gjemte de en falsk historie de hadde diktet opp selv: «Da du var fem år gammel, var du med på bryllupsfesten til noen venner av familien og løp rundt sammen med noen andre unger, da du dunket borti bordet med punsjbollen og veltet hele innholdet over brudens foreldre.» Naturlig nok blir denne studien ofte ganske enkelt omtalt som «punsjbolle-eksperimentet». Det er lett å forestille seg hendelsen – den er både artig og troverdig. Vi vet alle hvordan brylluper ser ut i vår egen kultur og vårt eget land. Vi vet alle hvordan en punsjbolle ser ut, eller i det minste hvordan den kan ha sett ut. Vi vet alle at brylluper som regel er formelle tilstelninger, altså kan vi lett forestille oss brudens foreldre som et eldre ektepar som har kledd seg opp for anledningen. Det er lett å forestille oss at vi selv løper rundt i en slik situasjon, i en alder av fem år. Og det viser seg at det er enda lettere å forestille oss alt dette dersom vi konsentrerer oss om å huske hendelsen i et par minutter. Hver deltaker ble først spurt om to virkelige hendelser som forskerne hadde fått fra deltakernes foreldre. Etter at de hadde gitt deltakerne den grunnleggende informasjonen om hvert enkelt minne, ba forskerne dem prøve å forme et levende mentalt bilde av hendelsen for å få tilgang til minnet. De ba dem lukke øynene og forestille seg hendelsen, og dessuten prøve å forestille seg hvordan gjenstandene, menneskene og omgivelsene så ut. Forskerne fikk deltakerne til å komme tilbake tre ganger, med én ukes opphold mellom hvert besøk, og gjenta prosessen. Det de oppdaget er ganske forbløffende. Bare ved å forestille seg at hendelsen fant sted, og beskrive høyt det de forestilte seg, endte 25 prosent av deltakerne med å bli klassifisert som innehavere av klare falske minner om hendelsen. Ytterligere 12,5 prosent kunne utdype informasjonen forskerne hadde gitt dem, men hevdet at de ikke egentlig husket at de hadde veltet punsjbollen. Disse ble klassifisert som innehavere av delvis falske minner. Dette betyr at en stor andel av

BABYMINNER, TE MED PRINS CHARLES, OG SNURRE SPRETT

menneskene som forestilte seg hendelsen, trodde at den faktisk hadde funnet sted etter bare tre korte fantasiøvelser, og at de kunne huske nøyaktig hvordan den hadde funnet sted. Dette viser at vi er i stand til å feilplassere kilden til barndomsminnene våre og tro at noe vi har innbilt oss, faktisk har skjedd, ved å internalisere informasjonen andre har gitt oss og flette den inn i vår egen, personlige fortid. Dette er en ekstrem form for fabulering som kan framkalles av andre mennesker ved å aktivere fantasien din. Som en sidebemerkning: I tillegg til å være en fantastisk forsker som har gitt et stort bidrag til vår forståelse av falske minner, er Ira Hyman en sammensatt skikkelse og en mann det umiddelbart er lett å like. Mens vi er inne på temaet, har jeg en liten oppgave til dere: Fullfør setningen: Ira Hyman ... … skrev sin første akademiske artikkel om The Beatles. … har danset i balletten. … hater sylteagurker. … gjorde alt det ovenstående. Svaret er selvfølgelig at han gjorde «alt det ovenstående». Og vi elsker ham for det.

FALSKE MINNER