Simen Ekern: Folket, det er meg

A L F K J E T I L I G L A N D , FÆ D R E L A N D S V E N N E N

«Dette er språk og ideologianalyse på høyt nivå.»

BERNT HAGTVET, DAGBLADET

«Ekerns fortrinn består i at han skjønner at populismen ikke er et mageknip som vil gå over av seg selv.»

TROND BERG ERIKSEN, MORGENBLADET

«Ekern skriver gnistrende godt. (…) en fascinerende stemningsrapport fra et Europa i endring.»

KJETIL RØED, AFTENPOSTEN

isbn 978-82-430-1168-7

9

788243 011687

www.spartacus.no

2018

FOLKET, DET ER MEG

«Som i tidligere bøker er Ekern en fremragende reiseleder, utvungen i stilen, analytisk i møte med ideene og menneskene bak dem (…) Møtene med Le Pen og de andre høyrepopulistene er avslørende høydepunkter i boken.»

SIMEN EKERN

Inspirert av Brexit-sjokket i Storbritannia og Donald Trumps seier i USA, samlet Europas høyrepopulister seg i Koblenz i Tyskland på nyåret 2017: Marine Le Pen, Geert Wilders, Frauke Petry, Matteo Salvini, blant flere. Disse partilederne representerer Europas fremtid – mener de selv – for de leder an i kampen mot EU, mot innvandring og for en ny patriotisme. «Historien skrives foran øynene våre», fortalte en begeistret Le Pen.

SIMEN EKERN «Gjør deg selv en tjeneste og les denne boken – du vil trenge den.»

AFTENPOSTEN

DEN EUROPEISKE HØYREPOPULISMENS VEKST OG FRAMTID «En svært spennende, lærerik og ikke minst aktuell utgivelse.»

KLASSEKAMPEN

«Med skarpe observasjoner og spiss penn dissekerer Simen Ekern den europeiske høyrepopulismen.»

VG

OMSLAG: ØYSTEIN VIDNES

folket-det-er-meg-9788243010734.indd 1-3

29.01.2018 10:51

Foto: Roberto Di Trani

Simen Ekern (f. 1975) er idehistoriker, forfatter og journalist og skriver om europeisk politikk og kultur. Han debuterte i 2006 med boken Berlusconis Italia, og i 2011 utga han Roma. Nye fascister, røde terrorister og drømmen om det søte liv, som vant Brageprisen for beste sakprosautgivelse samme år. I 2015 utkom Europeere.

«Simen Ekerns nye bok bør være obligatorisk lesning for alle som bryr seg om demokratiet og fremtiden. (…) Ekerns bilde av populistene er skremmende, men han skaper et rom hvor vi kan forstå hvorfor noen velger le Pen og hennes medsammensvorne. (…)

Ekern skriver gnistrende godt og har rom til å skildre ferden underveis – han dveler ved steder og mennesker – slik at boken også blir en reisebeskrivelse, en fascinerende stemningsrapport fra et Europa i endring. (…) gjør deg selv en tjeneste og les denne boken – du vil trenge den» Kjetil Røed, Aftenposten «Med skarpe observasjoner og spiss penn dissekerer Simen Ekern den europeiske høyrepopulismen. (…) Det er den resonnerende sammenstillingen av historiske fakta, samtidig iakttagelse og aktørenes egne ufiltrerte uttalelser som gjør Simen Ekerns velskrevne tekst til en – unnskyld uttrykket – bokbombe. For innholdet er eksplosivt.

Forfatteren gjør en forbilledlig jobb som formidler av strukturene i denne ideologiske hengemyra som mange går seg vill i når årsaksforhold og sammenhenger diskuteres.»

Yngve Kvistad, VG «Ekern studerer populismen fordomsløst. (…) Bokas styrke ligger særlig i hans egen-observasjoner. Han er innsiktsfull og kunnskapsfundert. (…) Kanskje ligger et fellestrekk her: all populisme er konservativ, i betydningen motstand mot endringer (…) Den som ønsker seg en inngang til slike problemer, finner en god guide i Simen Ekerns på pulsen-bok.»

Bernt Hagtvet, Dagbladet

«Simen Ekern har skrevet en forstandig og innholdsmettet bok om den europeiske høyrepopulismens frembrudd og vekst. (…) At det dreier seg om å kartlegge en del av Europa som bare de færreste her nord kjenner fra første hånd, gjør dyktigheten hans desto mer nødvendig og etterspurt. Ekerns fortrinn består i at han skjønner at populismen ikke er et mageknip som vil gå over av seg selv.»

Trond Berg Eriksen, Morgenbladet «Simen Ekern har skrevet en kunnskapsrik, skremmende fortelling om ytre høyre i Europa. (…) Det er en svært spennende, lærerik og ikke minst aktuell utgivelse; gode analyser av hendelser som nettopp fant sted er allerede mellom to permer.»

Ellen Engelstad, Klassekampen «Simen Ekern skriver med autoritet om Europas autoritære høyrepopulistiske partier i sin nye bok. (…) Aktørene i Ekerns bok kjenner vi fra nyhetsbildet, men boken serverer i alle fall denne leseren en del stoff nyhetsformidlerne med fordel kunne være mer opptatt av. (…) en bok som forklarer den politiske samtiden på en journalistisk og lettlest måte, og som gir oss forutsetninger for å sette samtidsdebatter inn i en historisk kontekst.»

Linn Stalsberg, Prosa «Hans bog [er] karakteriseret af stor indsigt og skrevet med sans for både den lille detalje og de store linjer, hvilket gør det til en fortræffelige læseoplevelse. (…) Der er adskillige godbidder at hente i samtalerne med bl.a. Geert Wilders, der synes monomant fikseret på islam, og Frauke Petry fra AfD, men det er især Ekerns afdækning af Front Nationals udvikling, som tager stikket hjem.»

Adam Holm, Altinget «Dette er en ny, god bok fra Simen Ekern. (…) Temaet er høyst aktuelt, og det tjener til opplysning av temaet at han ser på flere land under ett. Ikke minst gir det en god oppdatering på den politiske debatten i flere europeiske land.»

Anders Horntvedt, Finansavisen «Det enkle og velfungerende språket, kombinert med en fortellerglede og en dyptgående kunnskap, gjør Folket, det er meg til en pedagogisk perle. (…) Ekern sine egne refleksjoner, samt en levende skildring av samtalene med personene han møter gjør boken til et ‘must have’ for deg som ønsker et innsyn i en av demokratiets store utfordringer.»

Mattis Vaaland, Universitas

simen ekern

FOLKET, DET ER MEG DEN EUROPEISKE HØYREPOPULISMENS VEKST OG FRAMTID

Folket, det er meg © Spartacus Forlag AS 2017, 2018 Omslagsdesign: Øystein Vidnes Sats: Punktum forlagstjenester Satt med: Garamond Premier Pro 11/14 Trykk: Nørhaven Printed in Denmark Forfatteren har mottatt støtte fra Fritt Ord og Det faglitterære fond.

Utgivelsen har mottatt støtte fra Fritt Ord. Innkjøpt av Norsk kulturråd.

ISBN 978-82-430-1168-7 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.

Spartacus Forlag AS

P.B. 6673 St. Olavs plass 0129 Oslo www.spartacus.no

Innhold Prolog Del I 1 Arven 2 Djevelutryddelsen 3 Marines lepenisme

9 23 61 89

Del II 4 Koblenz-kameratene 5 Varsleren Wilders 6 Frauke Petrys vekst og fall 7 Matteo Salvinis oppskrift

123 147 175 205

Del III 8 I folkets navn 9 Populismens framtid

243 277

Uten hvis hjelp Noter Litteratur

287 289 301

Til G&M

Prolog

Det er oktober i Paris. Morgenene har vært kalde en stund allerede, men litt utpå dagen tar solen såpass grundig tak at de fire soldatene som patruljerer med automatvåpen på plassen foran Louvre-museets glasspyramide, har brettet opp ermene. Det er snart ett år siden høstdagen i 2015 da Abdelhamid Abaaoud og hans medsammensvorne satte seg inn i tre forskjellige biler og kjørte ut i Paris-kvelden for å drepe. Da de hadde utløst bombevester, skutt med maskingevær mot kafégjester og slaktet publikum på konsertstedet Bataclan, var 130 mennesker døde, mens 368 mennesker var skadet. Det var det verste angrepet på fransk jord siden andre verdenskrig, men det var ikke det eneste. I januar tidligere samme år tvang bevæpnede menn seg inn i redaksjonslokalene til satireavisen Charlie Hebdo, der de skjøt og drepte 12 mennesker. Rett etterpå døde fem mennesker i andre angrep, blant annet på et jødisk supermarked. 14. juli 2016 kjørte Mohamed Lahouaiej-Bouhlel en 19 tonn tung lastebil inn i folkemengden som feiret Frankrikes nasjonaldag på strandpromenaden i Nice. 86 døde. 434 mennesker ble skadet.

To uker senere gikk to 19-åringer inn i en kirke i Normandie 9

folket, det er meg

under messen. De skar over halsen på den 85 år gamle presten Jacques Hamel, som døde på kirkegulvet.

Alt dette har hendt. Likevel, til tross for at flere toppolitikere hevder at Frankrike er i krig, virker Paris fredelig denne oktoberformiddagen i 2016. Ikke ubekymret, slik er det ikke, for de tungt bevæpnede patruljene er en stadig påminnelse om at noe ikke er som det burde være. Nede på metroen kjenner jeg litt ekstra på det.

Godt utbygde undergrunnsbaner er sivilisatoriske høydepunkter. New York. London. Moskva. Jeg har til gode å komme til en T-baneby jeg ikke har likt. Paris er kanskje den beste. Der New Yorks linjer er rette og forutsigbare, går Paris-linjene sine egne krøllete veier, og resultatet er at du alltid har en stasjon i nærheten. 4,2 millioner passasjerer om dagen, og det fungerer så bra at det virker mer som en organisme som lever sitt eget liv enn en maskin der noe kan gå galt. Det enorme undergrunnsnettverket i hovedstaden har ikke vært mål for noen av terrorangrepene som har rystet Frankrike, så da jeg likevel kjenner på en forsiktig angst, er det fullt mulig at det er et utslag av en mild klaustrofobi jeg bestandig har vært plaget med. Samt bildene fra de sprengte metro-vognene i Brussel våren 2016, selvfølgelig. Og blodige ansikter i London-undergrunnen i 2005. Eller fotografiene av ambulansepersonell i heldekkende antigassdrakter etter sarin-angrepene i Tokyo i 1995, som fremdeles er det mest komplette T-banemarerittet jeg kan forestille meg; et helvete av et rullende gasskammer. Det hjelper heller ikke at jeg blar over til side ti i utgaven av Le Monde som jeg sitter med i fanget. «Terroristene som angrep Paris i november 2015, hadde større planer», står det.1 Det var én gruppe som ikke nådde fram til Paris tidsnok. Materialet på en kryptert datamaskin funnet i en søppelkasse antyder at et av angrepene som ikke ble gjennomført i Paris, er beskrevet under filnavnet «Metro-gruppen».2 10

prolog

Idet banen raser framover i tunnelen, er det noe som smeller hardt i taket på vognen. Ingen reagerer, ingen kikker opp engang, bortsett fra meg og et kjærestepar som ser på hverandre. «Hva var det?» hvisker hun; han trekker på skuldrene. Så kommer stemmen over høyttaleren, som annonserer neste holdeplass.

«Châtelet?» Jeg synes det høres ut som om han lurer på hvor vi skal. Kanskje han er usikker på om vi kommer fram, rekker jeg å tenke før bekreftelsen kommer. «Châtelet.» Jeg hadde glemt at det er sånn de annonserer stasjonene på de fleste avgangene i Paris. «St. Germain des Prés?» Jo, der kom vi fram til en stasjon til. «St. Germain des Prés.» Det plager meg at jeg skvatt sånn over den lyden.

Da jeg tar en kaffe med en fransk journalist litt senere på dagen, blir det enda tydeligere for meg hvor u-parisisk min paranoia er. «Dette høres kanskje rart ut, men det er faktisk sant», sier hun: «Iblant glemmer jeg helt at det har skjedd.» Hun bor bare et kort stykke unna Bataclan.

Paris er lik seg selv, men byen er forandret likevel. «Sikkerhet» kommer høyere opp på meningsmålingene når folk forteller hvilke politiske saker som er viktige for dem. Sikkerhet har havnet enda høyere opp på politikernes talepunktlister også.3 For mange av dem var koplingen mellom usikkerhet, innvandring og islams innflytelse i Frankrike nå endelig bevist. Den sittende regjeringens ansvar for det som hadde hendt, var ikke lenger til å komme unna, ble det hevdet. Særlig etter massedrapet i Nice sommeren 2016 skjedde det noe med retorikken, med kraften i kritikken. Mens opposisjonen var forholdsvis forsiktig i fordømmelsen av regjeringens innsats etter Charlie Hebdo- og Bataclan-terroren, krevde framtredende opposisjonspolitikere innenriksministerens avgang etter Nice. Der nasjonalt samhold var linjen de fleste hadde lagt seg på tidligere, ble anklagene om at regjeringen bar et delansvar for terrorbølgen, hyppigere. Til en viss grad kan det forklares ved å se på kalenderen – jo nærmere 11

folket, det er meg

presidentvalget våren 2017 man kom, desto mindre overraskende ville det være med kritikk av regjeringen, selv etter tragiske hendelser som rystet hele nasjonen. Samtidig var den økende kritikken uttrykk for et sinne som ble tydelig også i andre sammenhenger enn i politikertaler. Etter at statsminister Manuel Valls holdt en tale der han gjorde det klart at det foreløpig ikke fantes håndfaste bevis på en forbindelse mellom Nice-massakren og IS, ble han pepet ut ved en minnehøytidelighet i Nice. Senere i valgkampen snakket Malek Boutih, en parlamentariker fra sosialistpartiet, om at en «traumatisk» reaksjon på terrorangrepene dominerte hele den politiske samtalen, selv når det var andre ting man pratet om. «Tusenvis av franskmenn har mistet en bror, en far, en søster. Dette ligger under hele tiden», sa Boutih. Valgkampen var preget av at traumet ikke var fordøyd, selv om livet tilsynelatende gikk videre som før, sa den sosialistiske politikeren. Han mente venstresiden var dømt til å tape hvis de ikke forsto dette.4 Hvis terrorangrepene hadde endret fransk politikk, var det ikke vanskelig å se hvilket parti som hadde mest å vinne på den nye redselen og den grunnleggende usikkerheten som fulgte.

«Mange som tidligere nølte med å stemme Nasjonal Front, vil gjøre det nå», uttalte forskeren Stéphane Wahnich umiddelbart etter angrepet i Nice.5Lederen av partiet, Marine Le Pen, advarte mot det hun kalte en «skjebnetro» på pressekonferansen hun holdt etter angrepet i Nice. «Vi skal ikke venne oss til å leve med dette», sa hun. Hun krevde handling. «Det er på tide nå. Å erklære krig mot den fundamentalistiske islamismen. Virkelig krig. Ikke ord-krig», sa Marine Le Pen.6 Mens venstresiden var usikre på hva de skulle gjøre, fantes det krefter på høyresiden som mente løsningen var å svare med de samme argumentene som Nasjonal Front. Etablerte medier som Le Monde forsøkte å advare: «Mens høyresiden løper i hælene på et Nasjonal Front, som kommer med uansvarlige, magiske 12

prolog

løsningsforslag og tilbyr demagogiens mirakler, risikerer den etablerte høyresiden å ende opp med å gå lenger enn Nasjonal Front», het det i en artikkel like etter at traileren hadde kjørt inn i folkemengden i Nice.7Men hva betydde det «å gå lenger» enn Nasjonal Front i det politiske klimaet som rådet nå? Hva slags parti var Nasjonal Front blitt, snart et halvt århundre etter at det ble stiftet? Og hvorfor ble det i stadig større grad sett som en ideal-modell for politiske søsterbevegelser i andre europeiske land, et eksempel til etterfølgelse?

I 2010 fikk Herman Van Rompuy, som nylig hadde tiltrådt som president for Det europeiske råd, spørsmål om hvilken av farene Europa står overfor, som er den største. «Populisme», svarte han. Det vakte oppsikt den gangen, for det var mye annet som virket mer presserende. Syv år senere var det blitt en åpenbar sannhet for etablerte politikere i mange land. Nye protestpartier, reformerte høyreekstremister, tidligere komikere og illiberale nasjonalister har dominert valgkamper over hele kontinentet, under samlebetegnelsen populister. Her finnes bevegelser både til venstre og til høyre, for ikke å glemme dem som er vanskeligere å plassere langs en høyre–venstre-akse, som det interessante fenomenet Femstjernersbevegelsen i Italia, ledet av komikeren Beppe Grillo.

Jeg har valgt å bruke høyrepopulistiske som betegnelse på partiene denne boken handler om. Enkelte mener nasjonalpopulistiske er en bedre betegnelse på partier som franske Nasjonal Front, men da forsvinner noen av dilemmaene som er knyttet til nasjonen som begrep for en del av de andre partiene denne boken omtaler.8Hva med å kalle dem post-fascistiske, rett og slett, for å unngå høflige omskrivninger, og fordi noen av disse bevegelsene i virkeligheten representerer «fascismens nye ansikter», slik det hevdes i en nyutkommet bok?9Det kan gi mening for partier som bygger på en arv fra mellomkrigstiden, men 13

folket, det er meg

argumentet virker langt mindre holdbart når man snakker om andre partier og grupperinger. Er populisme noe bedre? Er det ikke en merkelapp man bruker altfor ofte nå, for å idiotstemple alle som er mot innvandring, eller EU, eller markedsliberalismen? Det kan være at populisme-begrepet brukes for hyppig.

Jeg mener likevel det er godt egnet til å beskrive en del av bevegelsene som på dramatisk vis har preget den politiske debatten i mange land de siste årene. De kjennetegnes ikke bare av en grunnleggende idé om et folk som er forrådt av en økonomisk og politisk elite, men av nokså klare forestillinger om hvem som fortjener å være en del av folket. Ikke minst er de sikre på at de selv er det egentlige folkets eneste legitime talerør.

Selv om flere av partiene jeg skriver om i denne boken, insisterer på at skillet mellom høyre og venstre ikke lenger gir mening i politikken, og en politiker som Marine Le Pen dermed vil hevde at partiet hun leder, ikke hører hjemme på høyresiden i fransk politikk, finnes det viktige elementer som knytter flere av partiene som tilhører denne populistiske bølgen, til tradisjoner og tankemønstre som ligger til høyre i politikken: Insisteringen på å gjenopprette en orden, basert på en mer uttalt autoritet, er ett element. Et annet er tanken om at samfunnet er en organisme som ikke først og fremst holdes sammen av lover, regler og rettigheter, men av tilhørighet som arves.10Det finnes flere slike elementer, som jeg vil komme inn på etterhvert, men mitt hovedpoeng her er ikke å klassifisere partier i henhold til faste definisjoner. Denne boken handler om aktører som har definert seg selv, på et vis – partier som eksplisitt har valgt å samarbeide på tvers av landegrensene for å formulere felles svar på en del av vår tids mest dramatiske utfordringer.

For hverken terrorismen eller usikkerheten er utelukkende franske spesialiteter. Marine Le Pen er blitt en slags uformell leder av en paneuropeisk bevegelse. Patriotene, som de gjerne kaller seg, ble samlet i en felles partigruppe i EU-parlamentet 14

prolog

i 2016. Gruppen, med det offisielle navnet «Frihetenes og nasjonenes Europa», har medlemmer som alle på en eller annen måte har dominert den politiske samtalen i sine hjemland: Blant dem finnes Geert Wilders’ Partij voor de Vrijheid (PVV) – som jeg vil omtale som Frihetspartiet – i Nederland. Freiheitliche Partei Österreichs (FPÖ) – Frihetspartiet – i Østerrike, ledet av Heinz-Christian Strache. Matteo Salvinis Lega Nord i Italia.

Og Alternative für Deutschland (AfD) – «Alternativ for Tyskland» – som ble ledet av Frauke Petry da partiet ble en del av denne europeiske koalisjonen.

De representerer til dels svært forskjellige politiske prosjekter, men de har samlet seg rundt et par store temaer: De er mot islams innflytelse i Europa. De er mot EU. Og de er «patrioter», som hevder at de representerer de samme strømningene som sørget for at britene stemte seg ut av EU. De er også, ifølge dem selv, talerør for den frustrasjonen over elitene som førte til at Donald Trump ble president i USA. De snakket om en dominoeffekt, for de europeiske høyrepopulistene var avhengige av å beskrive alle disse overraskende politiske hendelsene som del av det samme mønsteret. Det var en ustoppelig bølge som skulle forandre Vesten for godt. «Deres verden kollapser. Vår er i ferd med å bli bygget», skrev Marine Le Pens viktigste rådgiver, Florian Philippot, etter at Trump vant valget i USA. Denne boken handler om forsøket på å konstruere en slik ny verden. Foreløpig har det ikke gått helt som «patriotene» så for seg. Men selv om mange av disse partiene oppnådde dårligere valgresultater enn de hadde håpet på i månedene etter Trumps seier i USA, var det noe overmodig over de første reaksjonene fra det etablerte politiske livet. Hadde det liberale demokratiet virkelig overvunnet den høyrepopulistiske utfordringen for godt, slik man kunne få inntrykk av? Riktignok var det mange som tok høyde for at man nå måtte lytte til disse partienes velgere på en annen måte enn før. Frankrikes nye president Emmanuel 15

folket, det er meg

Macron, for eksempel, gjorde det i sin seierstale foran Louvre: «Jeg kjenner splittelsen i nasjonen vår, som har fått enkelte til å gi sin stemme til ekstreme partier. Jeg respekterer dem. Jeg er klar over sinnet, frykten og tvilen som en stor del av dere også har gitt uttrykk for. Det er mitt ansvar å lytte», sa Macron.

Det virket nødvendig og riktig å ta velgerne på alvor. Men det var ikke like enkelt å vite nøyaktig hva man hørte, selv om man lyttet. Kanskje to New York Times-kommentatorer var inne på noe da de oppsummerte populismens gjennomslagskraft sommeren 2017: «Alle vet at populismen har endret reglene for vestlig politikk på fundamentalt vis. Men ingen har funnet fram til hvordan de nye reglene ser ut.»11 Utgangspunktet er Frankrike og Nasjonal Front, for veksten partiet har hatt de siste årene, har vært en inspirasjon for mange europeiske partier. Men det følgende skal også handle om dem som har latt seg inspirere. I Italia kaller Lega Nords leder seg rett og slett for «lepenist». Det sier noe om at Marine Le Pen er blitt noe mer enn en forholdsvis suksessfull politiker – hun har gitt navn til en ideologi, eller kanskje snarere en oppskrift, en metode for hvordan man kan dominere ordskiftet i en tid som oppleves som utrygg og uforutsigbar. Suksessen som er blitt Nasjonal Front til del, kan forklares på mange måter. Terrorismen som har rammet landet de siste årene, er en åpenbar faktor, men dette går mye lenger tilbake i tid. Det handler om innvandring. Økonomiske problemer knyttet til avindustrialiseringen. Konsekvenser av globaliseringen. Det er også en konflikt mellom urbane og rurale strøk i Frankrike, der Nasjonal Front sees som et svar på landsbygdas opplevelse av å være marginalisert, glemt eller latterliggjort. Alle disse faktorene spiller inn og gir mening.

Nasjonal Front er et parti som har vokst fram på grunn av reelt eksisterende problemer og virkelige erfaringer. Kanskje stemmer det, slik mange hevdet etter Donald Trumps dramatiske og overraskende inntreden i politikken i USA, at hverken akademia, 16

prolog

pressen eller de etablerte politiske partiene i tilstrekkelig grad har lyttet til dem som har opplevd problemene på kroppen. At det finnes en stor gruppe mennesker som er «glemt», og som nå, endelig, finner sin plass i politiske bevegelser som taler deres sak, mot en stivnet elite.

Det er noe sant i alt dette, men det er ikke sant nok. Det gir oss ikke en tilstrekkelig forklaring på den høyrepopulistiske nasjonalismens framvekst i Europa de siste årene. Å gå ut fra at den partipolitiske utviklingen her i verden utelukkende er et resultat av økonomiske, demografiske eller produksjonsmessige endringer, at det politiske tilbudet velgerne får stilt framfor seg, alltid bare er en refleksjon av deres behov og ønsker til enhver tid, ville være å gi altfor liten ære og altfor lite ansvar til politiske innovatører. Kommunismen vokste fram på grunn av økonomiske problemer og sosial misnøye, men det var neppe slik at misnøyen var dømt til å kanaliseres inn i Lenins revolusjon.

Nazismen vokste fram i et samfunn med stor arbeidsløshet, inflasjon og generell usikkerhet og ustabilitet, men Adolf Hitlers fortolkning av hva som måtte gjøres, var ikke skrevet ned på forhånd. Det er ikke gitt at det finnes en direkte årsakssammenheng mellom hvordan «folk flest» opplever hverdagen sin og hvilke partier som øker på meningsmålingene. Det handler også om et bilde av virkeligheten som blir skapt av noen, og som i sin tur former og preger folks oppfatninger og handlinger. Når den franske intellektuelle superstjernen og medieyndlingen Eric Zemmour skriver bestselgere om at Frankrike «begår selvmord» fordi landets elite ikke slår hardere ned på islam, når man snakker om et land som er i ferd med å «dø» fordi eliten har sviktet landets historie og tradisjoner, er det ikke bare beskrivelser, men normative politiske anbefalinger. Undergangsstemningen har en politisk effekt, og et politisk mål, som kan være mer eller mindre bevisst.

I begynnelsen av året 2017 meldte avisen Le Parisien at redaksjonsledelsen ikke lenger ville satse noe særlig på 17

folket, det er meg

meningsmålinger før presidentvalget i Frankrike. Erfaringene fra Brexit-avstemningen i Storbritannia og Trumps sjokkseier i USA var jo nettopp denne: Vi skjønner ikke hva som skjer. Ingen skjønner hva som skjer. Folkets røst høres annerledes ut enn det alle ekspertenes instrumenter og analyser klarer å fange opp.

Derfor ville avisen heller bruke pengene på å sende flere journalister ut i felten. Hvem er velgerne egentlig? Hva bekymrer de seg for? Hvorfor stemmer de som de gjør? Dette, tror jeg, var et prisverdig tiltak. Det er lett å se at journalistikk kan bli for mye av et skrivebordsyrke, særlig i tider med dype kutt i medienes budsjetter i alle land. Samtidig er det noe litt naivt over håpet om at det skal være mulig å få direkte tilgang på Virkeligheten på denne måten, nå når samfunnsviterne har bommet så stygt: Folk flest er blitt ignorert! Vi snakker med folk flest i stedet. Elitene drømmer seg bort i elfenbenstårnet! Vi tar pulsen på virkeligheten i stedet.

Men virkeligheten er vanskelig å få fatt på, selv for den som har stukket fingeren i jorden. For virkeligheten er også ideologi, tekster, tanker, propaganda. Og de som hevder å snakke på vegne av folk flest, eller de «ekte» menneskene, eller de som hevder å være modige nok til å si ting «som de er», kan være merkelig virkelighetsfjerne. I sin morsomme og tankevekkende bok om franske intellektuelle trender og tradisjoner, How the French Think, skriver Oxford-professoren Sudhir Hazareesingh om den store mengden pamfletter, artikler og bøker som spår Frankrikes undergang, og som på mange måter har vært med på å berede grunnen for Nasjonal Fronts analyser. «Et av de paradoksale kjennetegnene ved den franske undergangslitteraturen var hvor få referanser til harde fakta den har», skriver Hazareesingh.12 Man tar rett og slett utgangspunkt i at Frankrike er blitt et helvete, og utvikler deretter dystre forklaringer på hvorfor det er slik.

Det finnes åpenbart problemer både i Frankrike og i resten av Europa. Det er likevel ikke gitt at partiene som er en del av en 18

prolog

ny høyrepopulistisk bølge, har de mest presise problembeskrivelsene eller forslagene til løsninger. Partiene som presenterer seg selv som folkets røst, er kanskje framfor alt sine egne røster: talsmenn og -kvinner for bestemte interesser og verdensanskuelser. Derfor er det viktig å ta de ideologiske strategiene i de høyrepopulistiske partiene i Europa på alvor.

Det finnes mange måter å gjøre det på. Jeg har valgt å snakke med hovedpersonene. Denne boken er en reise gjennom Europa, der jeg har møtt partiledere og ideologer, for å fortelle en historie om noen av tidens mest omdiskuterte politiske bevegelser. Historien begynner i Frankrike, hos et av Europas mest innflytelsesrike partier. Partiledelsen sier den gamle verden må vike plass for en ny, men hva slags verden er det egentlig Nasjonal Front vil ha?

I et forsøk på å finne ut det satte jeg meg på et forstadstog ut av Paris. Jeg skulle til Nanterre, for å bli bedre kjent med mannen som ledet partiet fra starten av.