Anne Bitsch: Går du nå, er du ikke lenger min datter

«Som barn skjønte jeg det aldri, hvorfor andre ikke ville hjelpe oss, sånn på ordentlig. Når jeg tenker meg om, skjønner jeg det heller ikke i dag.»

ISBN 978-82-430-1176-2

www.spartacus.no 2018

Går du nå, er du ikke lenger min datter

Går du nå, er du ikke lenger min datter er en personlig bok om overlevelse og tilgivelse, som tar parti for de barna som ikke selv kan fortelle hvordan de har det når mor eller far drikker.

ANNE BITSCH

Går du nå, er du ikke lenger min datter er Anne Bitschs fortelling om en oppvekst med en psykisk syk og alkoholisert mamma. Ved å lete i gamle brev, dagbøker, offentlige arkiver og gjennom samtaler med mennesker som kjente dem, prøver forfatteren å finne svar på hvordan en familie kunne gå i oppløsning uten at noen grep inn. Hun vil avkle mytene om den typiske misbruker og skildrer enkeltmenneskets og samfunnets avmakt i møte med omsorgssvikt av barn fra «møblerte hjem».

ANNE BITSCH

Går du nå,

«Sterkt og brutalt om den tapte barndom (…) Hun skriver gnistrende godt.»

Aftenposten «En av årets mest opprivende og lesverdige sakprosabøker» Bergens Tidende

er du ikke lenger min datter

«Personlig om oppvekst med alkoholisert mor, som fortelles med vidsyn og nyanser. […] En stor del av drivkraften i denne sjeldent velkomponerte boken er å undersøke hva som gikk galt. […] ‘Går du nå, er du ikke lenger min datter’ er en velskrevet bok og en viktig påminnelse til deg og meg om å gripe inn når barn åpenbart lider» Gro Jørstad Nilsen Bergens Tidende «Sterkt og brutalt om den tapte barndom […] En rystende fortelling om et barn som sviktes av alle og må kjempe for sin overlevelse aleine. […] Hun skriver gnistrende godt. […]

Jeg synes Anne Bitsch lykkes hundre prosent med sin samfunnskritikk og bokens målsetting, som er å sette i gang en tankeprosess hos leseren.»

Mari Grydeland Aftenposten «Det er et krevende og personlig bokprosjekt hun har gitt seg ut på. En nådeløs og hjerteskjærende beskrivelse av forspilt liv, og sviket mot et barn. Men det er også en dokumentarbok som løfter blikket utover hennes egen familiehistorie. Boken viser til interessant forskning rundt kvinner og alkoholisme, incest og hjelpeapparatet som ofte ikke evner å se bak middelklassens fasader, og fange opp barna.»

Kari Birkeland Bok365 «Anne Bitsch har skrevet en svært sterk bok om omsorgssvikt og overgrep i et ressurssterkt hjem […] ‘Går du nå …’ er en svært personlig beretning. Men den har betydning

langt utover det enkeltstående og private. […] Boka gir en rystende skildring av en brusten barndom, og er en kraftig øyeåpner som anbefales alle. Selv om lesningen gjør vondt.»

Gerd Elin Stava Sandve Dagsavisen «Anne Bitschs selvbiografi om å vokse opp med en alkoholisert mor bringer fokuset tilbake til barnets opplevelse.

Portrettet av oppveksten er nådeløst, simpelthen i kraft av å beskrive hverdagen for et barn uten trygghet, emosjonell og fysisk stabilitet. Bitschs samfunnsperspektiv og utvidede metode bidrar dessuten til å løfte boka til et mer analytisk nivå.»

Hedda Lingaas Fossum Klassekampen «En svært personlig beretning, men med betydning langt utover det enkeltstående og private. Den er umulig å lese uten å berøres.»

Gerd Elin Stava Sandve Dagsavisen – årets beste bøker 2017 «Like godt skrevet som tenkt og derfor tankevekkende om svært så problematiske relasjoner mellom mor og datter. […] teksten byr på ironi, galgenhumor og vidd.»

Espen Søbye Morgenbladet – årets beste bøker 2017 «En rystende fortelling om et barn som sviktes av alle og må kjempe for sin overlevelse alene. Det er en sterk og brutal, men usentimental historie.»

Aftenposten – årets beste bøker 2017

«Den selvbiografiske boken til forsker og forfatter Anne Bitsch er rystende lesning. […] en av årets mest opprivende og lesverdige sakprosabøker.»

Gro Jørstad Nilsen Bergens Tidende – årets beste bøker 2017 «Selvbiografi og systemkritikk i rystende forening.»

Carline Tromp Klassekampen – årets beste bøker 2017

Foto: Einar Aslaksen

Anne Agnes Kirstine Bitsch (1978) er en dansk-norsk forfatter, forsker og feminist. Hun har arbeidet med menneskerettigheter, kjønn og seksuell vold i en årrekke, både i Norge og internasjonalt. I 2012 debuterte hun som faglitterær forfatter med boka Bak lukkede dører. En bok om voldtekt, i samarbeid med Anja Kruse.

anne bitsch

GÅR DU NÅ, ER DU IKKE LENGER MIN DATTER

Går du nå, er du ikke lenger min datter © Spartacus Forlag, 2017, 2018 Omslag: Cecilie Mohr Omslagsfoto: Privat Sats: Punktum forlagstjenester AS Satt med Bodoni Twelve ITC Book 12 11/14 Trykk: Nørhaven Printed in Denmark ISBN 978-82-430-1176-2 Forfatteren har mottatt støtte fra Fritt Ord og Det faglitterære fond.

Utgivelsen har mottatt støtte fra Fritt Ord.

Det må ikke kopieres fra denne bok, i strid med åndsverksloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR .

Spartacus Forlag AS P.B. 6673 St. Olavs plass 0129 Oslo www.spartacus.no

Innhold 1 En rettferdig fortelling (oktober 2007)

9

2 Til bords med damask (1948–69)

23

3 Dus med Kampmann (1970–76)

34

4 I revolusjon og kjærlighet gjelder alle knep (1976–83)

53

5 Fortellinger som forleder (oktober 2016)

73

6 En jegersoldat blir til (1983–89)

81

7 Pils og perestrojka (1989–91)

111

8 Flink pike (oktober 2016)

128

9 Skitten jente (1992)

142

10 Forbryter eller fehode? (november 2016)

178

11 En begynnelse, en omvei og en åpen slutt (1993–1997)

192

12 Men ingen sier unnskyld (november 2016)

225

13 Slik drikker det perfekte menneske (1997–2007)

255

14 Hjertets dannelse

296

Slik ble boka til

316

Forfatterens takk

325

Noter

328

Litteraturliste

342

Til Peter

What’s your story? It’s all in the telling. Stories are compasses and architecture; we navigate by them, we build our sanctuaries and our prisons out of them, and to be without a story is to be lost in the vastness of a world that spreads in all directions like arctic tundra or sea ice.

To love someone is to put yourself in their place, we say, which is to put yourself in their story, or figure out how to tell yourself their story.

Rebecca Solnit, The Faraway Nearby

I had no clarity when I was writing this little book, I do not have it today, and I hope that I never will. Clarification would also amount to disposal, settlement of the case, which can then be placed in the files of history. My book is meant to aid in preventing precisely this. For nothing is resolved, no conflict is settled, no remembering has become a mere memory. What happened, happened. But that it happened cannot be so easily accepted.

I rebel: against my past, against history, and against a present that places the incomprehensible in the cold storages of history and thus falsifies it in a revolting way.

Nothing has healed, and what perhaps was already on the point of healing in 1964 is bursting open again as an infected wound.

Jean Améry, At the Mind’s Limits: Contemplations by a Survivor of Auschwitz and its Realities

7

1 En rettferdig fortelling (oktober 2007) «Nå, der kommer dagens hovedperson», sier jeg kaldt idet likbilen kjører inn på Alderslyst kirkegård. Det er en lørdag ettermiddag i oktober. Det rasler i gyllent løv, himmelen er knallblå, lufta er skarp, men likevel mild. Jeg er sulten og kvalm, litt svimmel. Mammas ekskjæreste og mannen jeg så inderlig skulle ønske var min far, Peter, er taus. Jeg tror heller ikke han kjenner noen stor sorg, han har vært lei lenge. Peters kone, Tove, deres to voksne barn Mikkel og Martin samt min beste venninne Anne sier ikke stort.1 Alt er nedslåtte blikk, skraping i grus, finne ut hvor man skal gjøre av hendene, ikke si hva man tenker. De er der.

Likevel føler jeg meg sykt alene, som jeg ofte gjorde det i konfrontasjoner med mamma.

Før selve seremonien er det likvake. Jeg går med målbevisste skritt mot kapellet, vil bare få det overstått, samme faen. Og så, og så, og så svikter beina under meg, og jeg ramler sammen der i grusen. Hikster, hyperventilerer, fra halsen kommer rare lyder. Peter tar tak i meg, får satt meg inntil kirkeveggen. Det kommer svart mascara på den hvite skjorta hans.

Peter og Tove veksler blikk. «Ok, jeg bare sjekker først, jeg», sier han og går bort til kapellet og inn til henne. Jeg blir sittende i grusen, ved veggen. Få minutter senere

9

kommer vurderingen, nøkternt og usentimentalt: «Ja, hun ser jo ganske dau ut.» Han strekker ut en varm, tørr hånd, grepet er fast. Jeg kommer meg på beina.

Etter at hyperventileringen og spontanangsten har sluppet taket, går jeg bort til kapellet og gløtter inn gjennom vinduet i døra. Rykker kraftig tilbake, utbryter vantro til de andre: «Men i helvete! Har de flere der inne?» Det ser ut som det står to kister der. Det er i overkant å skulle forholde seg til ikke bare ett, men flere lik. Peter smiler skjevt.

«Nei da. Det er bare lokket til kisten.»

De andre ler, hele situasjonen er så bisarr, og befriende, på et vis.

Kapellet er lite og mørkt. «Mamma, da», sier jeg og stryker henne, forsiktig, på kinnet. «Hva er det du har gjort for noe? Dette var ditt ansvar. Denne situasjonen har du selv satt deg i.»

Jeg hiver etter pusten. «Jeg vet du gjorde så bra du kunne.»

Stemmen knekker. «Men det va’kke bra nok.»

Det er min siste alvorsprat med mamma. Denne gangen møter jeg ingen protester. Ingen unnskyldninger. Ingen motstand. En tåre treffer kinnet hennes. Huden har ikke en eneste rynke. Den er kald. Munnen er så vidt åpen. Vanligvis pleier sykehuspersonalet å binde et klede rundt den dødes ansikt og hake, slik at munnen er lukket når de pårørende skal ta sitt siste farvel. Det må skje før dødsstivheten inntrer. Det rakk de ikke med mamma. Det er ekkelt, syns jeg. Hun ser vitterlig «ganske dau» ut. Den åpne munnen skaper en irrasjonell tvil hos meg. Hva gjør jeg dersom hun plutselig trekker pusten, snur hodet og snakker til meg?

Ditt sinnssyke pikebarn.

10

Jeg trer et skritt tilbake, kjenner et stikk av skam fordi jeg vemmes av den døde kroppen. I stedet for å stå der med den verdigheten jeg hadde planlagt, får jeg assosiasjoner til skrekkfilmer.

Ens evne til å tenke rasjonelt er ikke på høyden når noen dør. Særlig ikke når det er ens mamma, og hun blir begravd på sin egen bursdag. Det er lørdag den 27. oktober 2007, og jeg har ingen varme følelser igjen for henne. Frem til fem minutter før jeg går inn i kapellet, har jeg vært helt nummen. Gjort alt på automatikk. For seks dager siden ringte Peter meg på jobben hjemme i Oslo, kort tid før jeg skulle forlate kontoret.

– Anne, det er Peter. Hvor er du nå?»

– På jobb, hvordan det?»

– Anne. Din mor er død.»

Peter pakket aldri ting inn. Jeg puster tungt, setter meg ned på kontorstolen. Jeg husker ikke hva mer som ble sagt, bare at han sa kom til oss.

Så ringer jeg en taxi, blir kjørt hjem til Marselis’ gate, tar noen flere telefoner, bestiller flybillett. Neste morgen reiser jeg fra Gardermoen til København, blir hentet på Kastrup av Peter. Siden har jeg, hver eneste gang jeg lander på Kastrup, sett etter ham der i folkemengden i ankomsthallen, med sin lyse jakke, blå skjorte og beige skinnsko.

Han har vært død i sju år allerede. Det er ikke lenger noen som tar meg imot med en god klem.

Vi kjører i deres grå Seat stasjonsvogn til Nivå, derfra planlegges alt. Mest av ham. For Peter har kontroll, har alltid hatt det, han er en bauta, og det er ikke jeg. Avtaler møter med prest, begravelsesbyrå, advokat. Begravelse eller kremering? Må bli det siste, er ikke plass til tre kister på

11

gravstedet der mormor og bestefar ligger begravd. Hvilken av disse 20 forskjellige urnetypene ønsker du? Kan ikke være gnien, man følger sin mor til graven bare én gang.

Det får bli den i keramikk med grå glasur og fine blomster, den ville hun likt. Standard likskjorte eller hennes egen nattkjole? Mamma røyka på senga hele sitt voksne liv, det er et brennemerke i nattkjolen som ligger på kontorpulten foran meg. Jeg vil ikke at hun skal se trashy ut på sin siste reise. Likskjorte, altså. For et ord.

Hvor skal det rykkes inn dødsannonse? Politiken og Information, da får hennes gamle radikale venner og tidligere partikamerater beskjed, og Ikast lokalavis, da vil også naboer få vite. Hvilke blomster i bårebuketten? Det må bli gerbera, hennes yndlingsblomst. Ikke nellik, ikke kala; dem hater hun. Hatet. Hun er ikke mer. Jeg glemmer det, et sekund. Lander på høstfarger: oransje, gult, rødt, lilla. Fresia, roser, liljer, masse, masse grønt.

Dette kan jeg. Mamma og jeg tilbrakte mye tid sammen i hagen gjennom min oppvekst.

Sanger i begravelsen? «Dejlig er jorden», helt klart. Den valgte hun i begravelsene til begge foreldrene. «Nu falmer skoven» først. Nummer tre, «Altid frejdig når du går». Og til slutt, jeg vet det er en julesang, men jeg husker hun alltid ville synge den til jul, «En rose så jeg skyde».

Det går helt greit med de forberedelsene. De første dagene etter et dødsfall er faktisk ikke de verste. Det er mye å ordne, så man får ikke dvelt ved angsten eller det uforløste. Å styre med det praktiske kjennes godt, man holder seg aktiv. Konkrete gjøremål, konkret mestring.

Men sorgen, eller for mitt vedkommende mangelen på sorg, den er det verre med. Jeg er ikke lei meg og føler nesten

12

skyld for det. Veksler mellom å være helt tom og forbanna, kommer ikke på ett eneste positivt minne om henne.

Derfor skal jeg heller ikke holde tale, verken i kirken eller til kaffen med familie og venner etterpå.

Kirkerommet er badet i gult, varmt høstlys som brytes i røde, grønne og blå mosaikker og reflekteres på de hvite kalkveggene. Det er mange mennesker, noen kjenner jeg igjen, andre ansikter er fremmede. Alle kjenner meg igjen, det er jeg sikker på. Holder ikke ut å småprate med folk, vil bare at dette skal overstås. Håper ikke bitterheten synes utenpå de svarte klærne mine.

Etter å ha håndhilst på presten setter jeg meg på første rad sammen med Anne på min høyre side, og Mikkel og Martin på min venstre. Klokka 13 er alle benket og kisten rullet inn. Det går greit å synge salmene. Jeg kan dem godt, har gjort det før. «Dejlig er jorden» er kanskje den vanskeligste. Minner om julaften og mamma som synger den, høyt og falskt, trenger seg på. Som barn ble jeg alltid så flau når hun sang. Nå har stemmen hennes stilnet, og jeg sitter på denne benkeraden for tredje gang på 16 år og synger den. Sist gang var i mormors begravelse i 1999. Hun ble 95 – mamma bare 58.

Jeg er så nummen. Hvor er følelsene blitt av? Hvilken datter er det som ingenting føler når moren dør?

«Anne, jeg vet at hun har gjort deg vondt. Vi skal ikke late som de tingene ikke hendte. Men du må huske på at moren din ikke er her lenger til å fortelle oss hvorfor det ble slik», sa presten da vi diskuterte innholdet i prekenen på telefonen få dager før og ga mamma, og meg, et løfte hun kom til å holde: «Vi må fortelle en rettferdig historie om det som skjedde.»

13

I kirken starter presten sin preken med tekstlesninger fra Matteus og Paulus, hun forsikrer oss om at ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet.

Og så, den rettferdige fortellingen. Ord om å forsone seg med døden, om de livsvilkårene og utfordringene man får, også selv om enkelte må kjempe hardere enn andre.

Ord om at alle prøver så godt de kan å bruke sine evner og muligheter. Ord om hvordan mamma forsøkte dette, at hun var et menneske med mange idéer, stor varme og evner. Men, sier presten: Det var også andre krefter i henne, krefter som la livet øde, og ikke bare for henne, men også dere hun kjente og var forbundet med.

Pust.

Iblant tok mørket henne, andre ganger fløy hun helt oppe under sola, der oppe hvor man brenner vingene sine, og der ingen andre orker å være, og hennes måte å dulme og lindre på gjorde bare vondt verre, selv om det …

Pust. Pust. … vel var et forsøk på å klare noe hun ikke maktet. For selv om et gammelt ordtak sier at «in vino veritas» – i vinen er sannheten – så hender det også at «in vino mors», at i vinen er døden …

Hva er det for en lyd?

Den kommer fra meg, lyden. Det er et skrik, fra et dyp inni meg jeg ikke visste fantes, fra et sted jeg aldri har vært.

14