«Flora Norvegica Radiographica – norske planter i røntgen» by Forente Forlag

Øyvind Hammer og Marte Holten Jørgensen

FLORA

Norvegica Radiographica Norske planter i røntgen

Øyvind Hammer og Marte Holten Jørgensen

FLORA

Norvegica Radiographica Norske planter i røntgen

Flora Norvegica Radiographica Norske planter i røntgen © Spartacus Forlag AS, 2020 Omslagsdesign: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Foto: Øyvind Hammer og Marte Holten Jørgensen Sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Satt med Adobe Garamond Pro 11/16 Papir: Munken Premium Cream 115 g Trykkeri: Scandbook Printed in EU Forfatterne har mottatt støtte fra Det faglitterære fond ISBN 978-82-430-1270-7

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR. SPARTACUS FORLAG AS P.B. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO spartacus.no

Innhold Forord �� 7 Hva er en blomst? �� 13 Karsporeplanter og nakenfrøete planter �� 17 Enfrøbladete planter �� 31 Basale ekte tofrøbladete planter �� 71 Sildreordenen og rosider �� 91 Nellikordenen og asterider �� 165 Systematisk oversikt �� 257 Referanser �� 265 Register �� 269

Stri kråkefot Lycopodium annotinum L. Det er sommeren 1807, midt under Napoleonskrigene. Europa er i brann. Napoleon driver Russland tilbake på slagmarken i Polen. Samtidig, øst i Frankrike, på elva Sâone, foregår det et merkelig skuespill. Brødrene Niépce har laget verdens første forbrenningsmotor og plassert den i en underlig liten farkost. Hvert femte sekund høres et kraftig smell. Pang. Pang. Pang. Hvert smell sender en vannpuls bakover, og vannet driver båten framover. En offentlig komité er ganske imponert, og Napoleon selv skriver under på patentet. Hundre år senere skal forbrenningsmotorene drive biler, fly og selve moderniteten. Men det mest forbløffende er dette: Niépce-brødrenes motor, Le Pyréolophore,

bruker et merkverdig drivstoff, nemlig heksemel. Heksemel er sporene til kråkefot, en urgammel plante som er svært vanlig også i Norge. Det tørre pulveret inneholder oljer som brenner godt, og fordi partiklene er så små, kommer oksygenet lett til. Heksemel brenner i en såkalt støveksplosjon. Eksplosjoner i kullstøv, sukker og mel har ført til mange forferdelige ulykker, men heksemel kan vi få til å eksplodere på en ganske kontrollert måte. Sporer fra kråkefot ble derfor brukt til pyrotekniske effekter i teatre i Europa allerede på 1700-tallet. Nå kan du kjøpe Lycopodium-pulver på nettet, eller du kan riste det ut av kråkefotplanter om høsten og tenne på. Det er moro, vi lover.

Lycopodiaceae

Pl. I

Lycopodium annotinum Stri krĂĽkefot

Skogburkne Athyrium filix-femina (L.) Roth Bregnene har noe fremmed ved seg. De vokser i skyggen. Over hele Europa har de vært knyttet til alver, hekser og demoner. Mange underlige tradisjoner knytter seg til tanken om bregnefrø. Bregner har jo verken blomster eller frø. De formerer seg med bittesmå sporer. Men det visste man ikke før på 1800-tallet. Bregnene måtte da ha frø, de også? Jo, selvfølgelig, de lot seg bare ikke oppspore. Altså måtte de være usynlige. Og dermed måtte den som bar med seg bregnefrø, også bli usynlig. For oss er det en slags Monty Python-logikk, men for dem var det en uutgrunnelig sannhet. Vi finner den igjen hos Shakespeare og andre diktere, og i legender fra hele den europeiske kulturkretsen. Bregnene blomstrer midtsommernatten. Noen ganger er blomsten blå som is, noen ganger rød som en rubin. Den åpner seg bare i ett minutt, i et vidunderlig men

skremmende øyeblikk hvor åndeverdenen blir synlig. I Russland viser det seg tre soler og én måne, alt som er skjult, kommer fram, man hører latter fra det fjerne, og hvis man er helt stille, kan man høre alt som skjer i hele verden, og alt som skal skje. Vil du samle bregnefrø i England? Da kan du stable tolv tinntallerkener under en bregne på sankthansnatten. Frøene faller gjennom elleve av dem, men stanses av den tolvte. I Danmark kan man bruke ni lag papir på samme måte. Men du må passe deg! Mørke krefter forsøker å ta fra deg frøene. I England er det ofte alvekongen Oberon som passer på. Det finnes kilder som forteller at folk virkelig gikk ut i skogen, skjelvende av angst og forventning, med hvite lommetørklær, bibler og kors, uten Kirkens velsignelse, for å samle usynlige bregnefrø. Og de fant dem.

Woodsiaceae

Pl. IV

Athyrium filix-femina Skogburkne

Gran Picea abies (L.) H.Karst Riktig gamle trær er noe de driver med i Amerika. Mammuttreet og andre bartrær. Disse kjempene kan bli flere tusen år gamle. Og kjemper må de jo være: Etter et par millenniers vekst har nok trestammene fått en anselig dimensjon. Og for enkelttrær som bare har én stamme fra røttene, stemmer det også: Alle de ti eldste er amerikanske bartrær, ifølge Wikipedia. Men så er det noen som jukser litt. Som kan bruke det samme rotsystemet på nytt og på nytt. Som bare skyter opp en ny stamme fra røttene når den gamle dør. Grana er blant disse. Hver enkelt stamme kan bli opptil 600 år. Når den dør, blir den avløst av en ny. Slik kan den fortsette i generasjoner. Tilsynelatende er det nye trær som skyter i været, men de er altså kloner, og ikke genetiske individer. Under jorda lever røttene videre i generasjon etter generasjon. Dermed er et av verdens eldste

kjente trær ei svensk gran fra Fulu i Dalarne: Old Tjikko. Forskere samlet inn trevirke fra røttene og jorda rundt, daterte dem med C14-metoden og DNA-analyserte dem for å forsikre seg om at de kom fra det samme individet. Det gjorde de, og alderen variertre fra 375 til 9550 år. Det betyr at grana spirte senest 7550 år f.Kr., og at oppvarmingen av Skandinavia etter den siste istiden derfor må ha vært raskere enn tidligere antatt. Siden den gang har den stort sett vært en liten, vindskeiv og knudrete sak (kalt krummholz, vridd ved). Men de siste hundre årene har den, takket være global oppvarming, rettet ryggen og strukket på lemmene, og ruver i dag fem meter over lyngen.

Pinaceae

Pl. VI

Picea abies Gran

Myrkongle Calla palustris L. The Calla lilies are in bloom again. Such a strange flower. Katherine Hepburn, Stage Door, 1937

Med sine store, kraftige, glatte blader og det vakre hvite hylsterbladet som omgir blomsterstanden som et slør i vinden, gir myrkonglen et eksotisk inntrykk. Tette ansamlinger av myrkongler på våte steder gir en følelse av dampende jungel og malaria. Og ganske riktig: Sammen med andemat er myrkonglen den eneste representanten i Norge for myrkonglefamilien, Araceae, som ellers er mest utbredt og artsrik i tropene. Mange underlige og vakre planter fra denne familien er godt kjent for oss

som stueplanter – før de nettbaserte betalingstjenestene var de fast inventar i alle bankfilialer, nå finner vi dem helst hos konsulentfirmaer og i offentlige kontorer. Fredslilje, flamingoblomst, prikkblad, vindusblad, smaragdpalme. De gir oss alle sammen litt regnskogmystikk i potte for en hundrelapp eller to. Planten med verdens største blomst (egentlig blomsterstand), den bisarre Amorphophallus, er også i myrkonglefamilien.

Araceae

Pl. VII

Calla palustris Myrkongle

Flekkmarihånd Dactylorhiza maculata (L.) Soó Dactylorhiza betyr fingerrot og gjenspeiler formen på rotknollene til marihånda. Rota består av to deler: en grå og tom som er fjorårets vinteroverlevelsesorgan, og en frisk og hvit som blir neste sesongs opplagsnæring. De to knollene symboliserer henholdsvis Adam og Eva, og når barna kastet dem i vannet, ville Adam flyte, mens Eva, nedtynget av synd, ville synke til bunns. En annen variant sier at den lyse rota symboliserer jomfru Marias hånd (derav blomstens navn), mens den grå symboliserer Fandens. Røttene til marihånda er et anerkjent elskovsmiddel i folkloren. Man kunne legge

dem under hodeputa til den man hadde kjær. Eller lure en bit av den friske rota i henne, mens gutten selv inntok en bit av den andre. Det er en gammel folketro med røtter i antikkens Hellas. De gamle grekernes satyrer var skogsånder med heste man, spisse ører, stygge fjes og konstant ereksjon – vesener som henga seg til vin, musikk, dans og kvinner. Deres sterke erotiske drifter, forårsaket av store inntak av marihåndrøtter, gjorde at de stadig forsøkte å forføre både nymfer og kvinner, som regel uten særlig hell. I stedet ble de ofte avbildet som onanister eller sodomitter.

Orchidaceae

Pl. IX

Dactylorhiza maculata FlekkmarihĂĽnd

Sverdlilje Iris pseudacorus L. Ronald Fisher (1890–1962) var vel ikke akkurat en snill mann. Han var uttalt rasist og rasehygieniker, og en av arkitektene bak eugenikken. Men han var også et geni som la grunnlaget for den moderne statistikken. Det skal han ha. En av hans mest berømte artikler er «The use of multiple measurements in taxonomic problems», publisert i Annals of Eugenics i 1936. Her presenterer han sin diskriminantanalyse, som er en statistisk metode for å beskrive grupper og plassere nye data inn i disse gruppene. Og slik «maskinlæring» er kjernen i moderne

kunstig intelligens (AI), som er veldig i vinden akkurat nå. I artikkelen fra 1936 demonstrerer Fisher diskriminantanalysen ved hjelp av lengdene og breddene på kronbladene og begerbladene til 150 individer av slekten Iris, fra tre arter (I. setosa, I. virginica og I. versicolor). Dette datasettet er blitt standard testdata for maskinlæringsalgoritmer. Slik gikk det til at AI-eksperter over hele verden kjenner i det minste ett plantenavn på latin. Og det navnet er Iris.

Iridaceae

Pl. X

Iris pseudacorus Sverdlilje

Russeblåstjerne Othocallis siberica (Haw.) Speta Russeblåstjerna, også kjent som scilla, er et vakkert syn der den danner bølgende tepper av blått mens den siste snøen ennå ligger i bakkene. Men naturkjennere med nasjonalt sinnelag lar seg ikke sjarmere. Russeblåstjerna er nemlig en svartlistet plante, altså en ulovlig innvandrer fra tvilsomme, fremmedkulturelle land, som truer vår rene, uskyldige norske natur! Den ble innført til Norge som hageplante på 1800-tallet, men sprer seg nå i farlig fart utover i skog og mark. Og til alt overmål får den hjelp av etnisk norske maur.

Russeblåstjerna benytter seg nemlig av myrmekokori, altså frøspredning ved hjelp av maur. På hvert frø henger det en klump full av fett og proteiner – et såkalt elaiosom. Maurene setter stor pris på dette, naturlig nok, og bærer frøene med seg hjem til larvene sine. De fråtser i elaiosomer, og etterpå blir frøet i beste fall kastet i maurenes avfallshauger, som er fulle av nyttige næringsstoffer for planten. Uansett har frøet oppnådd noen meter ekstra avstand vekk fra morplanten. Det er vinn-vinn det, for mauren og for russeblåstjerna.

Asparagaceae

Pl. XI

Othocallis siberica RusseblĂĽstjerne

Liljekonvall Convallaria majalis L. Ved vårens jamndøgn ofret de gamle germanere sine gaver til Ostara eller Eōster, gudinne over det strålende daggry, det stigende lyset i øst. Hun kom med sola, med snøsmeltingen, med de spirende kimer på marken, med vårens friske budskap. Innhyllet i solas gullgule gevanter og med vårens vakreste blomst, liljekonvallen, flettet inn i sitt flagrende hår. Hun var fruktbarhetens gudinne og brakte glede og velsignelse. I den gamle germanske kalenderen bar april hennes navn, og i det engelske og tyske språket er påsken fortsatt en hyllest til henne

(Easter og Ostern). Liljekonvallens hvite, duftende blomst symboliserer Ostaras renhet og ydmykhet, mens de grønne bladene er forbundet med håp. Men slik Kirken har omdefinert påsken til heller å handle om Jesu død og oppstandelse, har den også forsøkt å tilpasse blomstens symbolikk til kristen tradisjon: Der jomfru Marias tårer traff marken under Jesu kors, der spirte de aller første liljekonvallene. At liljekonvallen ikke vokser i Israel, er vel bare en bagatellmessig detalj.

Asparagaceae

Pl. XII

Convallaria majalis Liljekonvall

Bladfaks Bromopsis inermis (Leyss.) Holub. Det finnes mer enn 12 000 arter av gras i verden. Grasland (steppe) dekker omtrent 40 prosent av jordas landmasser utenom Antarktis. Før vokste det villgras på præriene, savannene, pampasen. Nå er det kanskje mest endeløse kornåkre der, men korn er også gras. Graset har underlagt seg planeten vår. Du kan trampe det ned på fotballbanen, slå det med grasklipper, brenne det og spise det, men graset bare rister på akset og reiser seg igjen. Gras oppstod for mer enn 100 millioner år siden, i dinosaurenes tidsalder, men det var først for omtrent 30 millioner år siden at det virkelig begynte å spre seg. Etterhvert som klimaet ble kjøligere, fikk

graset mange steder fortrinn framfor skogen. Gras er vrient å fordøye, så pattedyrene måtte utvikle drøvtygging og lange, harde tenner for å utnytte den nye ressursen. Hester, kyr, sauer og mange andre dyr er resultater av grasets makeløse suksess, og i deres fotspor fulgte løvene og ulvene. I Afrika tvang graset apene ned fra trærne. De reiste seg på to og kunne speide over det høye graset. Og da siste istid sluttet for 10 000 år siden, begynte menneskene å dyrke gras for sitt daglige brød. Overgangen til jordbruk krevde sosial organisering og la grunnlaget for byer og store kulturer. Graset har skapt oss, reddet oss, båret oss fram. Vi kan godt gi det litt mer kred for det.

Poaceae

Pl. XVII

Bromopsis inermis Bladfaks

Mogop Pulsatilla vernalis (L.) Mill. Stengelen og blomsten til mogop er dekket av en tett, hvit pels av utallige små plantehår (trikomer). Det ser flott ut, men hva er vitsen? Det er naturlig å tenke at pelsen hjelper planten til å holde på varmen. Mogop vokser gjerne i fjellet hvor nattefrosten kan skade skjøre blomster. Men stopp nå litt. Hvor skulle den varmen komme fra? Planten produserer jo ikke varme selv. Det er få eller ingen vekselvarme dyr (krypdyr og amfibier) som har pels. Kanskje mogopen ikke vil holde på varme, men på fuktighet? Kanskje hårene stopper vinden slik at planten ikke tørker ut? Det er nok en litt bedre teori, men den stemmer heller ikke helt med observasjonene. Behåringen vil også bremse gassutvekslingen som er sentral for fotosyntesen. Dermed må planten ha flere og større porer (stomata) som oksygen og karbondioksid kan passere igjennom. Det fører igjen til at

fordampningen går fortere, men i henhold til teorien vår var det jo nettopp det planten vil forhindre. Og det er ikke slik at hårvekst er vanligere hos planter i tørre strøk. Det er faktisk motsatt. Så kanskje mogopen tvert imot bruker hårene til å holde seg tørr? Vann på bladene kan tette porene og bremse fotosyntesen. Mogop vokser i strøk med kalde netter og høy luftfuktighet, hvor det kan bli mye morgendugg. Duggen legger seg som dråper på hårene og kommer ikke inn til bladet. Eller kanskje hårene stopper insekter og snegler. Eller kanskje de er en slags solbrille mot UV-stråling. Eller kanskje de gir litt mekanisk støtte rundt spinkle blader. Eller alt dette – eller noe helt annet. Vi kan lese DNA fra mammuter, måle gravitasjonsbølger fra svarte hull og stappe ti milliarder transistorer i en fyrstikkeske. Men vi vet ikke hvorfor mogop har pels.

Ranunculaceae

Pl. XIX

Pulsatilla vernalis Mogop

Tiriltunge Lotus corniculatus L. Tiriltunga har mange navn av ulike opphav på folkemunne. Selve ordet tiriltunge kan være avledet fra tørril eller turul, en slags kjernestav til eldre sylindriske smørkjernere. Snur du fruktstanden på hodet, ser du likheten. Ordet kan også være en avledning fra tira som betyr tindre eller stråle, og som trolig viser til blomstenes klare farger. Imidlertid er det få steder i landet der blomsten opprinnelig heter tiriltunge. I de fleste områder er dette navnet trolig av litterær opprinnelse. Et mer utbredt navn er Maria gullsko eller jomfru Marias gullsko. Folkesagn forteller at jomfru Maria steg ned fra himmelen da hun hørte et lite barn som gråt. Hun løp gjennom landskapet for å finne og trøste den lille. På veien

mistet hun skoene sine, og rev føttene til blods på steiner og kvast. Hvert sted den nakne foten hennes hadde satt sitt spor på marken, spirte det opp en nydelig gullgul blomst som liknet jomfruens sko. Noen av blomstene ble rødlige og viste blodrestene etter den hellige. En annen og langt mindre poetisk myte fra Nord-Norge, handler om plantens lukt som tidvis er sterk og ubehagelig. Dette skal komme av at Fanden en gang brukte denne planten til å tørke seg bak etter å ha gjort sitt fornødne. I disse områdene har planten vært kalt tykilgras eller tykilskjeta. Eller som botanikerguru Reidar Elven pleier å si: Satans rævtørkegras.

Fabaceae

Pl. XXXVI

Lotus corniculatus Tiriltunge

Rødkløver Trifolium pratense L. Og Gud fullendte på den syvende dag det verk som han hadde gjort, og han hvilte på den syvende dag fra all den gjerning som han hadde gjort. Og Gud velsignet den syvende dag og helliget den; for på den hvilte han fra all sin gjerning, den som Gud gjorde da han skapte. 1. Mosebok, kap. 2, vers 2–3

Men biene suste rundt i sin arbeidsiver og jobbet med å få nok honning til den lange vinteren. Vårherre sa til dem: Hvis dere ordner deres liv etter min plan og hviler den syvende dagen, så skal dere få honningen fra rødkløveren, den rikeste blomsten av alle! Men hvis dere velger å arbeide på sabbaten, må dere gi avkall på kløverens honning! Biene rådslo seg imellom. Men deres frykt for sulten overvant deres gudfryktighet,

104

og de bestemte seg for å fortsette å arbeide alle ukas syv dager. Da stengte Vårherre kløverblomsten med et dekkblad slik at biene ikke lenger kunne komme inn til dens honningkamre. Om denne gamle, tyske legenden er sann eller ei: Rødkløveren er proppfull av nektar, men blomstene er altfor lange og smale til at biene når den.

Fabaceae

Pl. XL

Trifolium pratense Rødkløver

105

Markjordbær Fragaria vesca L. Et jordbær er ikke et bær. Jordbæret er ikke en frukt heller, men det har masse nøtter. Som er frukter. Og einerbær er heller ikke bær, og ikke frukt, men kongler. Bringebær er derimot frukt, men ikke bær. Meloner er forresten panserbær, og agurker er både frukt og bær. Appelsiner og bananer er bær, det er greit nok, og epler er frukt, selvfølgelig. Og blåbær, det er … bær. Og hasselnøtter er nøtter, som er frukt, som sagt. Forvirret? For botanikerne er «frukt», «nøtter» og «bær» faguttrykk med nøyaktige

108

definisjoner. Dessverre passer ikke disse definisjonene særlig godt med hvordan begrepene har vært brukt av folk flest i uminnelige tider. At fagfolk trenger en eksakt terminologi, er lett å forstå, og botanikerne må gjerne kalle jordbær for en falsk frukt, men enerett på definisjoner har de ikke. La oss frimodig fortsette å kalle jordbær for jordbær og ikke jordfalskfrukt.

Rosaceae

Pl. XLII

Fragaria vesca MarkjordbĂŚr

109

Alm Ulmus glabra Huds. Som et tilskudd til annen kost, ble løv og unge kvister av løvtrær ofte brukt som fôr for både folk og fe. Slike styvingstrær er fortsatt lett gjenkjennelige i landskapet selv om det er en stund siden de var i aktiv bruk. Kvister på rundt fem år ble felt med løvet på, tørket og gitt til buskapen utpå vinteren. Tilbake sto en nærmest naken trestamme. Etter årevis med gjentatte uttak fikk stammen sitt karakteristiske korte, tykke og klumpete utseende, velkjent fra f.eks. tuntrær. Tradisjonen har dype røtter i hele Europa, og utgravninger har vist at styving var i bruk i hvert fall 4000–5000 år f.Kr. Så lenge at vi har mange arter av moser og lav som (nesten) utelukkende lever på styvingstrær, og som nå er truet fordi tradisjonen dør ut.

120

Almeløv er ikke annenrangs fôr: Analyser av næringsinnholdet viser at almen er det beste av løvtrærne, og helt på høyde med høy. Barken ble hovedsakelig brukt som mattilskudd. Enten på grunn av mangel på alternativer, eller fordi barken hadde en egenskap som var særlig nyttig i år med dårlig korn: Den hadde en bindende virkning på brøddeigen. Mange steder var det tabu å bruke almen til noe annet enn fôr, til tross for at treet også hadde andre gunstige egenskaper som at veden ga svært god varme. Og en dødsulykke på almeski var for selvmord å regne, så glatte var de. Fanden hadde stått bakpå skiene, og den omkomne måtte legges i uvigslet jord.

Ulmaceae

Pl. XLVIII

Ulmus glabra Alm

121

Spisslønn Acer platanoides L. Alle barn kjenner fruktene til lønna. Man kan sette dem på nesa, eller man kan kaste dem opp i været og se dem spinne nedover som helikoptre. Rotasjonen gir frukten et løft som bremser fallet, og hvis det er litt vind (og det er det gjerne, fordi vinden hjelper frukten til å løsne fra treet) kan den da bli fraktet lenger av gårde. De aerodynamiske egenskapene til lønneneser har gitt opphav til en vitenskapelig litteratur av betydelig omfang. Utallige biologer, fysikere og ingeniører har prøvd å forstå hva som får lønnenesen til å rotere og hvordan løftet oppstår. I senere tid har nye teknikker innenfor blant annet CT-skanning, visualisering av strømningsmønstre med lasere, hurtige kameraer og numerisk fluid-dynamikk med store datamaskiner gitt

146

store framskritt på dette feltet. Lønnenesen har faktisk vist seg å være så effektiv at den nå studeres med henblikk på å lage bedre flyvinger, vindturbiner og landingssystemer for romfartøyer. Slik etterlikning av naturen for teknologiske anvendelser kalles for «biomimetikk.» I korte trekk roterer lønnenesen fordi tyngdepunktet ligger asymmetrisk i forhold til vingen. Rotasjonen fører så til virvler («leading-edge vortices») over vingen som gir lavere trykk og et betydelig løft. Den litt ru overflaten har vist seg å bidra til denne effekten, samtidig som bladnervene bøyer seg på en måte som gir stivhet til konstruksjonen. Lønnenesen er, som så mye i naturen, nærmest perfekt tilpasset sitt formål.

Sapindaceae

Pl. LX

Acer platanoides SpisslĂ¸nn

147