Niels Lyngsø: «Ti dagers stillhet. Om meditasjon og bevissthet» by Forente Forlag

Ti timer om dagen i ti dager. Uten å snakke. Hva skjer i et menneskes bevissthet når det blir helt stille? Niels Lyngsø bestemte seg for å gjennomføre meditasjons verdenens svar på ironman: et vipassana-kurs langt inne i de svenske skoger i absolutt stillhet, uten kontakt med omverdenen. Det endret ikke bare selvforståelsen hans, men også hans opplevelse av verden.

«Alle bør stifte bekjentskap med denne boken.» Information «Full av spennende innsikt med klare råd til alle som strever med å finne personlig balanse.» Politiken

isbn 978-82-430-1346-9

www.spartacus.no

2020

Ti dagers stillhet

Ti dagers stillhet er en personlig beretning med mange nedslag i den nyeste forskningen om bevissthet og hvor dan meditasjon kan endre hjernen. Resultatet er en klok og inspirerende bok om gevinstene ved å ta en pause fra den moderne hverdagen.

N i e l s Ly ngsø

Niels Lyngsø (f. 1968) er en dansk forfatter, lyriker, oversetter og kritiker.

N i e l s Ly n g sø

Ti dagers stillhet Om meditasjon og bevissthet

«Det var som en ufrivillig liveblogg fra de opprørte stemmene i mitt indre: Aggressive kommentarer ble møtt med defensive kommentarer – og nye kommentarer om at nå fikk jeg vær så god holde kjeft med de jævla kommentarene. » Fra boken

Niels LyngsĂ¸

Ti dagers stillhet Om bevissthet og meditasjon Oversatt av Aleksander Melli

Ti dagers stillhet. Om bevissthet og meditasjon Originalens tittel: Ti dages stilhed © Niels Lyngsø, 2019 Utgitt etter avtale med: Copenhagen Literary Agency Norsk utgave: © Spartacus Forlag AS, 2020 Omslagsdesign: Lukas Lehner / Punktum forlagstjenester Omslagsfoto/illustrasjon: Katayama Bokuyo. Mori (Forest). 1928. Minneapolis Institute of Arts / Wikimedia Commons Oversettelsen er støttet av Nordisk ministerråd ved Danish Art Foundation.

Sats: Punktum forlagstjenester Satt med Garamond Premier Pro 12pt/16pt Papir: Munken Premium Cream 100 g Trykk: Scandbook Printed in EU ISBN 978-82-430-1346-9

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.

Spartacus Forlag AS Pb. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO spartacus.no

Det er ikke nødvendig å gå ut av h uset. Bli ved bordet ditt og lytt. Ikke lytt engang, bare vent. Ikke vent engang, vær helt stille og alene. Verden vil åpenbare seg for deg og la seg avsløre, den kan ikke annet, henrykt vil den vri seg foran deg. Kafka

Da jeg ankom den tidligere skolen på et lite sted omtrent midt mellom Göteborg og Stockholm, var jeg fast bestemt på å få ro i sjelen. Jeg hadde meditert i det små i et par år, men nå var dagen kommet, nå skulle jeg virkelig lære det: På en ti dager lang silent retreat skulle jeg tilegne meg en urgammel buddhistisk meditasjonsteknikk, angivelig den samme som Siddhattha Gotama, den senere Buddha, selv praktiserte og underviste i for 25 århundrer siden. Et par dager senere gikk det opp for meg at jeg ikke hadde forstått noe som helst av hva meditasjon gikk ut på. Og ikke nok med det: De ti dagene med stillhet

sendte meg ut på en berg-og-dalbane-tur som rystet meg i mine eksistensielle grunnvoller. Så vel mentalt som fysisk var det mye vanskeligere enn noe annet jeg har prøvd i livet, og jeg satt igjen med en ny oppfatning av meg selv, et nytt verdensbilde – og en ny forståelse av tilværelsen, både psykologisk, filosofisk og åndelig. Før du nå kaster boken fra deg fordi det virker som det har rablet for forfatteren, vil jeg skynde meg å nevne at jeg aldri har vært religiøs på noe vis. Jeg har aldri oppfattet meg som åndelig anlagt. Tvert imot har jeg alltid hatt en dyp skepsis – ja, nærmest forakt – for alt som blir kalt «åndelig». Før jeg dro til Sverige, ville jeg ha himlet med øynene hvis noen hadde sagt at ti dager med buddhistisk klosterliv skulle føre til sanse erfaringer jeg ikke engang visste var mulige, og til bevissthetstilstander jeg riktignok hadde lest om hos diverse mystikere, men ikke hadde vært i nærheten av å oppleve selv. * Gjennom hele livet har jeg opplevd sosial angst, selvbebreidelse og usikkerhet. Det er nok ikke verre enn hos mange andre. Jeg har aldri hatt en psykiatrisk diagnose og har stort sett alltid vært velfungerende utad, men på det indre kommentarsporet har det ofte gått

en skånselløs selvkritikk. Det har vært dominert av fordømmende stemmer, en rasende folkemengde som ved den minste anledning har stått klar med fakler og høygafler. Sommeren 2017 hadde jeg kjørt meg fast i et romanmanuskript. Jeg hadde drevet research i et års tid og skrevet nesten 150 sider, men de siste 50 hadde jeg presset fram med stadig større anstrengelser. Romanen foregår i en framtid der datateknologi for alvor holder på å snu opp ned på tilværelsens grunnvilkår, ikke minst fordi fusjonen mellom menneske og maskin har kommet så langt. Researchen hadde ført meg fra kunstig intelligens via nanoteknologi og hjerneforskning til bevissthetsfilosofi. Hva er bevissthet? Hvordan har den oppstått, kosmologisk og evolusjonært? Kan den eksistere andre steder enn i karbonbaserte organismer, for eksempel i silisiumkretsløp? Hvilket forhold er det egentlig mellom mind & matter? Oppstår førstnevnte av sistnevnte, eller omvendt, eller er de avhengige av hverandre? Slike spørsmål hadde opptatt meg i årevis, og nå hadde jeg satt meg inn i deler av den nyeste forskningen på området, så jeg følte at jeg kjente stoffet ganske godt, og samtidig hadde jeg omrisset av historien og en masse vage ideer om scener og handlingstråder, men jeg fikk det ikke til å flyte. Jo mer jeg anstrengte meg, jo mer

misfornøyd ble jeg med resultatet – og med meg selv. Den samme gråmelerte og regntunge sommeren hadde noen av mine nærmeste alvorlige problemer i livet sitt. Jeg forsøkte å hjelpe dem og være der for dem, men det førte ikke til noen særlig bedring, og etter hvert som ukene og månedene gikk, ble medfølelsen blandet med frustrasjon. Frustrasjonen fløt sammen med motløsheten over den fastlåste romanen, og de høyrøstede stemmene i hodet gjorde det stadig vanskeligere å tenke klart. Noen ganger ble frustrasjonen og motløsheten til sinne, men sinnet rakk bare så vidt å nå bevisstheten før skamfølelsen gikk til motangrep: Det var både idiotisk og temmelig pinlig å bli sint på grunn av andre menneskers lidelse og min egen udugelighet som forfatter, jeg burde bare manne meg opp og enten gjøre noe med problemene eller holde ut med verdighet, skam deg! Skammens angrep ble besvart av selvrettferdigheten, som snerret: Det var vel egentlig dypt urimelig at alt gikk meg imot når jeg anstrengte meg så mye og faktisk gjorde alt det riktige. Selvgodheten sendte sine giftpiler mot den knugende skammen, helt til det fra en bakketopp i utkanten av slagmarken lød høylytte protester over striden: Slapp nå av! Men det førte bare til ytterligere spenning og frustrasjon og enda mer sinne. Igjen ble sinnet, straks det stakk fram fjeset, bombardert

med hån og forakt og ta deg sammen, mens selvrettferdigheten nå svulmet faretruende av et innestengt raseri som ville ha ødelagt alt omkring seg hvis ikke skammen igjen hadde presset den på defensiven. Slik bølget kampene fram og tilbake i en krigssone som stadig ble mer uoverskuelig, der angsten kastet tåregassgranater rundt seg til alt lå innhyllet i en sviende tåke som gjorde de stridende partene midlertidig nokså desorientert, naglet til bakken et umulig sted mellom kamp og flukt. Alkohol virker angstdempende, og det samme vil også cannabis kunne gjøre. I midten av august, da den sommeren som aldri kom, nesten var forbi, innså jeg at jeg var nødt til å prøve noe annet. Et par år før hadde jeg forsøkt guidet meditasjon. En god venn hadde tipset meg om Tara Brach, en amerikansk psykolog og meditasjonslærer som har et nettsted med en rekke gratis guidede meditasjoner, og siden den gang hadde jeg av og til sittet ti–femten minutter og fulgt de avstressende instruksjonene. Nå fant jeg mer informasjon om Brach. Det viste seg at hun tilhørte en spesiell buddhistisk tradisjon som kalles vipassana – et ord som på vestlige språk gjengis som «innsiktsmeditasjon». Jeg skumleste om buddhisme og vipassana og fikk en følelse av at det fantes visse sammenhenger mellom den moderne forskningen jeg hadde undersøkt i forbindelse

med romanen min, og Siddhattha Gotamas eldgamle lære. Noe av det jeg hadde vært mest opptatt av i romanresearchen, var hvordan virtuell virkelighet og hjerneimplantater i en ikke spesielt fjern framtid vil kunne manipulere menneskets bevissthet mer gjennomgripende enn noen tidligere teknologi. Grensen mellom mind og matter vil bli stadig mer utydelig, det vil bli stadig mer uklart hva som er virkelig. Nå satt jeg altså og skumleste diverse småtekster om buddhismen som lot til å romme en avansert teori om forholdet mellom sinn og materie og dessuten en teknologi som visstnok kunne manipulere menneskets bevissthet og avdekke en mer fundamental virkelighet enn den som oppleves av det utrente sinn. Denne teknologien var meditasjon. Plutselig husket jeg at en god venn av meg en gang hadde vært på en vipassana-retreat. Jeg fant nettsiden. Det hørtes ganske beinhardt ut: hundre timers meditasjon på ti dager – i total isolasjon. Jeg har alltid hatt sterk selvdisiplin, så den kompromissløse metoden appellerte til meg, og var det én ting jeg trengte så til de grader, var det fred i sinnet. Den buddhistiske tenkemåten, som man også ville få en innføring i på kurset, kunne tilføre romantematikken en spennende vri. Samtidig visste jeg allerede at løsningen på lidelsens problem sto sentralt i Buddhas lære, så når jeg vendte tilbake fra den buddhistiske bootcampen, ville jeg være bedre rustet både til å gå

løs på romanen og til å håndtere de smertefulle krisene mine nærmeste slet med. Én løsning på begge problemer – det var et merkelig og uventet sammentreff. Det var noe som sa klikk i hodet mitt, og hadde jeg vært religiøs, ville jeg kanskje ha beskrevet det som at jeg fikk et kall. Samtidig var jeg skeptisk: Innsiktsmeditasjon – det lød new-age-aktig, for ordet innsikt minnet om ordet visdom, og visdom ledet tankene hen til Østens mystikk og floskler innhyllet i røkelse, så kanskje innebar innsiktsmeditasjon å sitte i lotusstilling og mumle fram dypsindigheter man like gjerne kunne ha funnet i en kinesisk lykkekake? Likevel var jeg ikke i tvil: Jeg måtte simpelthen undersøke dette nærmere – selv om det virket så fjernt fra alt det jeg hittil hadde tenkt og ment og trodd, at det bare et par måneder tidligere ville ha vært helt utenkelig. I slutten av august gikk jeg altså til min egen store forbløffelse inn på dhamma.org og meldte meg på et tidagers kurs i buddhistisk meditasjon. * To måneder senere ankom jeg til Mölby stasjon i Östergötlands län. Det var en vindstille dag i oktober, og regnet pøste ned. En halv time senere ble jeg, sammen med rundt tretti andre mennesker, hentet av en liten buss. Jeg havnet ved siden av en paddeaktig mann i slut-

ten av trettiårene. Han hadde et slags tungsinn ved seg, men om det var sørgmodighet eller ro, var ikke lett å si. Vi vekslet et par ord, han var psykolog og hadde meditert i mange år, men også for ham var dette den første retreaten. Så kom vi fram til Dhamma Sobhana, en gammel landsbyskole med et par nye tilbygg – alt sammen rødmalte trehus i tradisjonell svensk stil plassert rundt en gårdsplass med perlegrus. Det var plener med pjuskete gress og halvnakne løvtrær med regnvåte blader i brann. Bak bygningene lå et skogholt på størrelse med en fotballbane. Hele eiendommen var symbolsk inngjerdet med tau og måtte ikke forlates i løpet av kurset. Ingen fjelltopper, fossefall eller risterrasser i nærheten, ingen lotusblomster eller bambustrær. Her, omgitt av flate jorder under en gråtrist skandinavisk høsthimmel, skulle jeg sammen med trettini andre menn og førti kvinner meditere i absolutt taushet. Vi skulle leve et klosterliv. Ikke bare var enhver form for kommunikasjon mellom deltakerne forbudt, også øyenkontakt og fysisk berøring var det. Dessuten skulle kjønnene holdes atskilt: Menn og kvinner sov i hvert sitt hus, spiste i hver sin spisesal og satt på hver sin side av meditasjonssalen. Mosjon var ikke tillatt, bortsett fra gåturer i den lille, også kjønnsdelte skogen, og utover løftet om såkalt Edel stillhet skulle vi forplikte oss

til å følge fem forskrifter. Vi skulle: 1. avstå fra å ta livet av ethvert levende vesen (jeg tenkte mest på mygg og flått) 2. avstå fra å stjele 3. avstå fra enhver form for seksuell aktivitet 4. avstå fra å lyve, og 5. avstå fra å bruke enhver form for rusmidler, også sigaretter og psykoaktiv medisin. Jeg hadde lest reglene da jeg meldte meg på, og den fjerde forskriften virket umiddelbart overflødig, nesten komisk, ettersom vi jo ikke skulle si et ord under oppholdet. Men for det første fantes det et unntak fra taushetsløftet, at man kunne be om en kort samtale med hjelpelæreren hvis man var i tvil om instruksene, og at man også, lavmælt og diskré, hadde lov til å henvende seg til bestyreren med eventuelle praktiske spørsmål. For det andre – gikk det opp for meg da jeg hadde vært der et par dager – er det jo fullt mulig å lyve for seg selv. Forstille seg, innbille seg ting. Også det forpliktet man seg til å avstå fra. Straks etter ankomsten skulle man levere fra seg mobiltelefoner, datamaskiner og alle andre former for elektronisk utstyr. Det samme gjaldt eventuelle bøker, musikkinstrumenter og skriveredskaper. Det siste var det verste: Ikke på noe tidspunkt i hele mitt voksne liv

har jeg gått i ti dager uten penn i hånden eller tastatur under fingrene. Alt som skjedde, og alt som gikk gjennom hodet mitt underveis, måtte jeg memorere hvis jeg skulle ta det med meg videre. Folk ankom i løpet av ettermiddagen. De fleste var svensker, men det var også deltakere fra Norge, Danmark, Finland, Estland og Tyskland. Dhamma Sobhana er det eneste vipassana-senteret i sitt slag i Skandinavia; nærmeste nabo ligger ganske langt nede i Tyskland. Folk småpratet mens de fant seg til rette, det vil si: Kvinnene småpratet som om de hadde kjent hverandre hele livet, mens vi mannfolk luntet rundt hverandre og ventet på at Den edle stillhet skulle tre i kraft etter kveldens infomøte og gjøre klønetheten vår mer naturlig. Jeg hilste på romkameraten min, svenske M., en skikkelig sværing, nesten et hode høyere enn meg og med en mutt og rockeraktig utstråling. Vi håndhilste og sa navnene våre. Fra og med introduksjonsmøtet trådte kjønnsskillet i kraft. Alle av hannkjønn møttes i mennenes spisesal. Her fikk vi en rekke grunnleggende opplysninger fra bestyreren, en vennlig og alvorlig indisk mann. Det fulgte hverken smil eller småprat med informasjonen, ikke noe «hyggelig å se dere», «lykke til med kurset» eller andre joviale trivialiteter. Han satt bare bøyd over et ark og leste høyt, og det meste han sa, var en gjentakelse av reglene og forskriftene jeg allerede var kjent

med. Så ba han oss vurdere enda en gang om vi virkelig var innstilt på å følge alle reglene og gjennomføre hele kurset. Det lød som om vi fikk en siste sjanse til å komme oss vekk. Alle valgte likevel å bli. Vi fikk også en gjennomgang av dagsprogrammet. Det var i store trekk det samme hver dag i ti dager: Morgengongongen lød klokken fire (gongongen, som markerte dagens ulike faser, var det eneste med et snev av østlig kloster i de erkesvenske omgivelsene). Den første meditasjonen begynte halv fem. Halv sju var det frokost, så en varm lunsj klokken elleve, begge vegetariske. Kveldsmat var det ikke, men vi fikk to stykker frukt og en kopp te klokken fem på ettermiddagen. Utover det var det – bortsett fra hvilepauser og en times videoforedrag hver kveld med kursets lærer, S.N. Goenka (1924–2013) – kun én ting på programmet fram til klokken tjueto, når lyset ble skrudd av: å sitte stille med lukkede øyne. Et par ganger om dagen spilte hjelpe læreren noen lydopptak, der Goenka ga instruksjoner om hva man skulle foreta seg bak de lukkede øynene. * Hva skjer i sinnet når man fjerner enhver mulighet for distraksjon? Hva gjør det med en å meditere så intenst? Hvem er man, eller hvem blir man, når man sitter i iso-

lat i seg selv? Det var det jeg lå og funderte over da jeg var tilbake på rommet. I den andre sengen hadde M. allerede sovnet, men jeg fikk ikke til å sove. I løpet av de siste to månedene hadde jeg forberedt meg på oppholdet ved gradvis å meditere mer og mer for hver uke som gikk – i taushet, ikke guidet. Jeg var oppe i en time om dagen nå og visste allerede litt om hva det ville si å sitte stille på en meditasjonspute. Det skulle nok gå, tenkte jeg. Jeg klarer dette, tenkte jeg. Så avla jeg et høytidelig løfte til meg selv: Uansett hva som skjer, skal jeg bli sittende på puten min gjennom hver eneste meditasjon helt til gongongen lyder. Om jeg så skulle besvime eller bli delirisk, forlater jeg ikke meditasjonssalen i utide. De må i så fall slepe ut meg derfra med makt. Jeg hadde funnet historier på nettet om den dype og livsendrende sinnsroen folk fant når de praktiserte vipassana, jeg hadde allerede fått små glimt av det i hjemmemeditasjonen, og nå ville jeg altså lære det, koste hva det koste ville. Jeg skulle faen meg ha fred i det forpulte sinnet mitt. Et par dager senere fant jeg ut på tøffest tenkelige vis at det var en fullstendig misforstått innstilling. På samme måte som forberedelsene mine viste seg å være ganske forgjeves. Jeg ante ikke hva jeg hadde begitt meg ut på.

Dag 1 begynte med en katastrofe: Jeg forsov meg. Det skjer meg ellers aldri, men jeg hørte ikke morgengongongen og gikk derfor glipp av den første meditasjonen, fra halv fem til halv sju. Jeg våknet først av den neste gongongen, som varslet frokost, og de første minuttene var jeg ikke engang klar over at jeg hadde sovet for lenge. Det var først da jeg så klokken i gangen på vei ut av mennenes hus, at det gikk opp for meg at jeg hadde tabbet meg ut. Det var like forbasket dumt som en olympisk utforløper som etter flere års forberedelser, og med alles

øyne rettet mot seg, snubler ut av startboksen og tumler nedover fjellet. Straks var stemmene i hodet mitt på plass med sine fakler og høygafler. De var rasende, og jeg forsto dem – jeg fortjente å bli hengt. Andre, mer sindige stemmer blandet seg inn mens jeg satt og spiste havregrøt, men de fikk ikke lov til å komme til orde. Jeg følte at jeg skyldte noen en forklaring og en unnskyldning, og da jeg ikke kunne komme på hvem jeg ellers skulle henvende meg til, gikk jeg og bekjente mine synder for den alvorlige bestyreren. Han kikket på meg, fort, men med et hjertelig smil, og sa It doesn’t matter. Så gikk han tilbake til det han holdt på med. Den dype roen han utstrålte, hadde på få sekunder fått den opprørte folkemengden i hodet mitt til å trekke seg tilbake. Det føltes som et lite mirakel. Jeg fikk motet tilbake. Og fra og med den neste meditasjonen holdt jeg mitt løfte til meg selv. Selv om det neimen ikke var lett. * For leseren som aldri har prøvd å meditere, er det kanskje på sin plass å forklare hva det går ut på. Meditasjon er en praksis. Det vil si at det er noe man gjør, akkurat som for eksempel å gå på line. Det er først og fremst noe man gjør med eget sinn, men ettersom kroppen er en

del av sinnet og omvendt (det kommer jeg tilbake til), finnes det til sjuende og sist ikke noen kvalitativ forskjell på de to praksisene. I begge tilfeller dreier det seg om å lære å holde balansen, selv om man begir seg ut på noe man ikke er vant til, og i begge tilfeller feiler man om og om igjen og må begynne forfra igjen. At meditasjon hovedsakelig er en mental praksis, betyr ikke at det er en intellektuell øvelse, det er det så langt ifra, intellektet er bare i veien når man mediterer – akkurat som når man går på line: Det er ikke noe man kan tenke seg til. En praksis er noe som til å begynne med er vanskelig å gjøre, men som samtidig er lett å forklare. Hvordan går man på line? Jo, man spenner ut et tau mellom to punkter og begynner i den ene enden. Deretter setter man den ene foten foran den andre helt til man når bort til den andre enden. Hver gang man faller ned, begynner man forfra igjen. Instruksjonene til elementær meditasjon er like enkle: Man stiller en alarm slik at den ringer etter for eksempel tjue minutter, setter seg med rak rygg og slapper av i kroppen. Så lukker man øynene og fokuserer på pusten. Hver gang man merker at tankene løper løpsk, fokuserer man igjen på pusten. Slik fortsetter man helt til klokken ringer. Vil man vite mer om hva som skal til for å lære det, og hvordan det føles å gjøre det, må man, akkurat som med linedans, prøve det selv.

* Det var en urolig, men også konsentrert energi i den dunkelt belyste meditasjonssalen etter at Goenkas elementære instruksjoner var avgitt. De ble formidlet på engelsk, med utpreget indisk aksent – til å begynne med lurte jeg på hva det var for et bread man skulle observere mens det gikk inn og ut av neseborene. Jeg satt på bakerste rad i lokalet med lavt tak og hadde inntatt en slags skredderstilling – ikke lotusstilling, dessverre, det var jeg ikke smidig nok til, men noe jeg senere fant ut heter burmesisk stilling. De aller fleste hadde hentet flere puter fra en hylleseksjon og lagt dem under rumpe og knær og bak hoftepartiet. Andre satt på små meditasjonsbenker garnert med puter og tepper. Andre igjen satt på knærne på sin egen måte, også godt støttet opp, og enkelte eldre mennesker satt på stoler. Selv satt jeg bare på min medbrakte meditasjonspute, uten ytterligere støtte. Jeg lente meg ikke mot veggen engang. I motsetning til de andre sveklingene ville jeg lære å gjøre det ordentlig fra begynnelsen. Har man ikke prøvd det, er det nesten umulig å forestille seg hvor vanskelig det er å sitte i en eller to timer uten å tenke på noe, og uten å skifte stilling. Det inngikk nemlig i instruksjonene at man helst skulle unngå å røre på seg. Fysisk uro utløser mental uro og omvendt,

og hvis målet er sinnsro, må også kroppen være i hvile. Instruksjonene den første dagen var at man skulle observere pusten i og rundt neseborene. Ikke prøve å regulere den eller styre den, men iaktta den. Og iaktta hva som ellers foregikk i kropp og sinn – uten å henge seg opp i det og uten å reagere på det. Det vil si ikke bare uten å bevege seg, men også uten å forholde seg følelsesmessig eller intellektuelt til det. Obseerve, hadde Goenka sagt med sin knirkende baryton, obseeerve objectively. Do nothing. Obseerve. Til min irritasjon kunne jeg ikke kjenne noe i neseborene – bortsett fra når jeg innimellom ble så frustrert at jeg ble andpusten av det. Statisk muskelarbeid er forbløffende hardt. Prøv bare å holde ut en kaffekopp på strak arm og se hvor lang tid det går før melkesyren begynner å svi og musklene skjelver ukontrollert. Vi skulle være rette i ryggen, resten av kroppen skulle være avslappet, men uansett hvilken stilling man setter seg i, blir den ukomfortabel etter en stund, og for mitt vedkommende begynte smertene etter ti–femten minutter. Til å begynne med var det særlig knærne og innsiden av lårene som verket. Selv om jeg hadde øvd meg hjemme, var det fremdeles uvant for meg å sitte i skredderstilling. Etter ytterligere et kvarter begynte det også å gjøre vondt i hoftepartiet. Men jeg ble sittende. Tankene flagret planløst rundt: glimt av erindringer, bekymringer, seksuelle fantasier, trivielle innfall,

fragmenter av popsanger … Pusten, for helvete, pusten. Slike formaninger og irettesettelser fra det gode, gamle hylekoret i hodet mitt presset seg stadig lenger fram i den kaotiske bevissthetsstrømmen. Det var som en ufrivillig liveblogg fra de opprørte stemmene i mitt indre: Aggressive kommentarer ble møtt med defensive kommentarer – og nye kommentarer om at nå fikk jeg vær så god holde kjeft med de jævla kommentarene. Jeg var vitne til sinnets naturtilstand – det som i asiatiske kulturer kalles monkey mind, siden tankene hopper ustyrlig rundt fra emne til emne. * Cogito ergo sum, men hva vil det si å tenke? Store deler av vår mentale aktivitet er verbal, og det er fremdeles et omstridt spørsmål hvorvidt man strengt tatt kan sies å tenke, altså tenke rasjonelt, dersom man ikke har noe språk. Allerede før jeg dro til Sverige, hadde jeg stiftet bekjentskap med ulike hypoteser om hvordan vår indre verden oppstår. Én av dem virker spesielt relevant når det gjelder meditasjon: Småbarn snakker som kjent uten avbrudd, de sier hele tiden hva de gjør, og alt det som går gjennom hodet deres, strømmer ut av munnen. Det er naturligvis noe de lærer av de voksne, som nærmest in-

stinktivt verbaliserer i ett sett når de gjør noe sammen med småbarn. Den russiske psykologen Lev Vygotskij (1896–1934) utviklet en teori om hvordan ordene og stemmene man hører som barn, gradvis internaliseres og senere hjelper en med å resonnere og treffe beslutninger. Hodet vårt er med andre ord fullt av andre menneskers stemmer, helt fra vår tidligste barndom. Hvem er det egentlig som tenker der inne? En av de sentrale ideene i buddhismen er at jeget er en illusjon. Nyere forskning synes å gi buddhismen rett, noe jeg hadde oppdaget i forbindelse med romanresearchen min: I motsetning til det for eksempel Freuds personlighetsmodell hevder, har man ikke klart å påvise noen sentral instans som styrer vår mentale aktivitet. Det finnes ingen administrerende direktør som – etter å ha rådført seg med styret og de ulike avdelingene – treffer beslutninger om hvordan ting skal gjøres og kommuniseres, og sikrer at beslutningene settes ut i livet. Har vi et «jeg», er det i beste fall en hardt prøvet PR-medarbeider som – uten innflytelse over beslutningene og uten å være særlig informert om hva som foregår – prøver å få «deg» til å ta deg så godt ut som mulig: Jeget er bare bevissthetens Sean Spicer. Det er en utakknemlig og ofte stressende rolle å inn-

ta, og ifølge buddhismen er illusjonen om jeget også kilde til stor lidelse. Målet er å frigjøre seg fra den illusjonen. Å gi slipp på forestillingen om jeget. Det er ikke noe man bare kan bestemme seg for å gjøre, ikke engang om man har latt seg overbevise av filosofiske og vitenskapelige argumenter. Illusjonen begynner først å forsvinne når man erfarer at det ikke finnes noe «jeg». Og det er det man begynner å erfare når tankene stadig går sine egne veier under meditasjon, uansett hvor iherdig man prøver å styre dem: «Jeg» – det som skulle være den sentrale og styrende instansen i bevisstheten – er umiddelbart ute av stand til å styre det mest grunnleggende aspektet ved mitt mentale liv: Det jeg tenker på. * Ovenfor sammenliknet jeg meditasjon med det å gå på line. Et annet og kanskje mer dekkende bilde er svømming: I havet av tanker og følelser, og de innledningsvis ofte ubehagelige taktile sansningene som meditasjonstilstanden senker en ned i, skal man aller først lære å holde hodet over vannet. Så, med tiden, skal man finne ut hvordan man kan bevege seg rundt som man vil – rolig og årvåkent. Den ti dager lange silent retreat var ingen lekestund og ingen dans på roser. Det

oppdaget jeg allerede den første dagen. Det var som å lære å svømme ved å bli kastet ut i havna. Den første meditasjonstimen føltes uendelig lang, den neste føltes enda lengre, og jeg hadde stadig mer vondt i kroppen. I pausene fikk vi lov til å ligge og hikste etter luft på brygga, før vi ble kastet ut i vannet igjen. På dag 1 var Den edle stillhet frustrerende. Når man går gjennom noe vanskelig, kan det hjelpe å dele det med andre. Men det kunne vi jo ikke. Det var et forbausende stort savn. Selv om jeg som regel trives best i utkanten av en forsamling, føltes det rart ikke å kunne anerkjenne de andres eksistens med så mye som et blikk, uansett om vi tuslet rundt på gårdsplassen i de korte pausene eller spaserte langs de små skogstiene i den lange hvilepausen midt på dagen. Særlig i den trange spisesalen var det en klønete pantomime som utspilte seg: Man måtte sitte med andre rundt seg og samtidig late som om man var den eneste som var til stede. * Når man mediterer, nytter det ikke å tenke på at man ikke skal tenke, for det er bare å føye enda en tanke til mylderet. Løsningen er å prøve å flytte oppmerksomheten mot noe som ikke er en tanke. Og her er pusten

ideell, sa Goenka i videoforedraget den første kvelden. Et mantra, eller noe man visualiserer, kan også være glimrende å fokusere på i en konsentrasjonsøvelse, forklarte han, men det gir samtidig meditasjonen et spesifikt kulturelt innhold. Pusten, derimot, er universell. Derfor er vipassana en ikke-sekterisk praksis, en teknikk for alle, uansett religiøs overbevisning og kulturell bakgrunn, sa Goenka, som for øvrig selv kommer fra en hinduistisk familie. Åndedrettet er ikke bare universelt, det er også individuelt og i konstant endring. Pusten er et instrument man kan bruke til å utforske sannheten om seg selv, som Goenka sa det med en litt bombastisk formulering. Jeg hadde mer sans for en annen tilbakevendende formulering: virkeligheten som den er. Det man utforsker under meditasjonen, er ens egen virkelighet – ikke slik man tror, ønsker eller frykter den er, men slik den faktisk er, her og nå. Det er et forsøk på å frigjøre seg fra forestillingene man har om seg selv (noe som ofte vil si: de forestillingene man forestiller seg at andre har om en selv) og i stedet løpende iaktta sin egen psykofysiske tilstand. Kroppen kan ikke lyve. Når man skammer seg, rødmer man. Når man er nervøs, spenner man seg. Begge deler kan oppfattes, særlig når man har øynene lukket. Og nettopp pusten vil røpe selv den minste uro eller opphisselse, uansett om det er irritasjon eller kåthet, småangst eller smerte.