Matheo r h e aien d d e r
Geir Stian Ulstein Illustrert av Line Renslebråten Inspirert av Matheo Leone Land-Ulstein Til Ruby
Matheo sykler omkring på stranden. Plutselig hører han et rop fra strandgresset. Han bråstopper og lager et kjempestort bremsespor. Selv om det nesten er vindstille, beveger de grønne stråene seg. Et nytt rop! Matheo finner et sverd og holder det foran seg på vei inn i sivet. Han skvetter bakover. Høyvannet har lagt igjen en stor, blå hai! Den kan ikke ligge her, tenker Matheo. Haier har levd i havet i mange m illioner år. De kan ikke slutte med det.
Matheo løper ned til vannkanten og samler saltvann i hendene. Han kaster vannet mot haien, men bare på avstand. Den har så spisse tenner. Haien uler. «Hysj! Haier lager ikke lyd!» «Jo», snufser haien. «Vi snakker til og med hvis vi må, men det er gøyere å spise.» Matheo skvetter og plukker opp sverdet sitt. Han peker det mot haien.
«Slapp av!» sier haien. «I dag biter jeg ikke! Æreshai og ti haitenner i hjertet! Bare ikke kast vann på meg! Vannet er blitt farlig.»
Matheo går sakte tilbake mot haien. Den biter faktisk ikke. «Hva gjør du på land?» spør Matheo. «Svømmer ikke dere til og med når dere sover?» «Jeg svømte rundt. Plutselig fikk jeg fryktelig vondt i gjellene og i magen.» «Gjeller? Hva er gjeller?» «Det jeg puster med, vel. Har du ikke fulgt med på havskolen?» «Jeg går på barneskolen», sukker Matheo og tenker at haien ikke vet noe som helst om det å være barn. Han drar haien i halen for å få den ut i vannet.
«Nei!» hyler ha
ien.
«Jeg vil ikke.»
«Du må ut i havet!» «Jeg orker ikke. Det svir sånn i magen», sutrer haien og biter sint i luften: «SNAPP SNAPP SNAPP!» smeller det i haitennene. Matheo hopper høyt. «Oi, unnskyld! Noen ganger biter jeg når jeg er sint. Og nå er jeg såååå sint.» Haien gaper høyt for å vise hvor sint. «I går spiste jeg en torsk som smakte rart, og etterpå ble også kroppen min rar.» «Kanskje torsken hadde spist noe usunt? Menneskene kaster så mye rart i havet», nikker Matheo. «Nå tuller du?» sier haien og skjærer tenner. «Du kan i hvert fall ikke ligge her, haien. Jeg drar deg ut i vannet, og så svømmer du videre.» Matheo tar tak i den kalde, glatte haihalen igjen og drar i den. «Jeg vil ikke ut i havet», hyler haien. «Det er noe galt med v annet. Jeg er redd!»
Matheo ser nøyere på den store fisken. Ut av den ene gjellen stikker en stor plastbit. Han røsker den fort ut. «Au! Au! Auuuu! Oi. Nå ble det bedre!» Haien ser på plastbiten. «Hvordan i alle dager har den havnet der?» «Jeg skal forklare etterpå. Hvor lenge kan du holde vannet i g jellene?» «Veldig lenge!» svarer haien, som hele tiden har gurglet vann i munnen, for vannet i pytten når ikke opp til gjellene. «Fyll gjellene!» Matheo haler haien opp på sykkelen. «Ja, bort herifra!» sier haien fornøyd. «Havet er ikke lenger noe sted for en hai.» Bagasjebrettet smekker over hairyggen som et haibitt. «Forsiktig! Ikke få halen i eikene», roper Matheo over skulderen.
«Bor du inni den lille boksen?» spør haien. «Havet der jeg bor … bodde, er kjempestort!» «Det er litt mamma og pappa sitt hus også», svarer Matheo og dytter haien av sykkelen. Den klasker i bakken. «Så vær litt stille. Mamma og pappa er i hagen. De må ikke høre oss. Ser de deg, skjønner de at jeg har sneket meg ned til stranden.» Haien spreller på bakken. Matheo får tak i haihalen og drar den med seg. Han skynder seg. Om ikke haien kommer seg i vannet snart, dør den! Badekaret er eneste mulighet.
Matheo skrur på vannet og velter haien oppi. «Hva er dette for noe søl?» utbryter haien. «Vann!» «Nei! Dette er ikke skikkelig vann. Vann må ha salt.» På kjøkkenet finner Matheo en pakke havsalt som han heller oppi. «Salt er deilig», sukker haien fornøyd. «Jeg må si noe viktig», sier Matheo. «Jeg tror magen din gjør vondt fordi den er full av plast. Akkurat som du hadde i g jellene. Mennesker kaster masse plast i havet.» Haien ler. «Det er ikke morsomt.» «Spøker du ikke? Ingen kaster vel plast i havet hvis det er farlig?» «Jo-o, de gjør det, selv om det er kjempefarlig. Torsken du spiste, var nok full av plast.» «Er det sant?» spør haien vantro. «Jeg trodde du bare tøyset. Når du sier det, føler jeg meg faktisk sykt syk.» «Så lenge mennesker tømmer søppel i havet, må du lære deg å leve med plasten hvis du skal være i havet», sier Matheo, «men aller først må vi rense magen din.»