I denne boka hjelper Bjørn Egil Halvorsen deg å finne nødutgangene du trenger for å slippe unna. Det er på tide å ta makta tilbake over ukomfortable møter, snikende angst og nagende sosialt trykk. Det er på tide å dyrke kunsten å stikke av. isbn 978-82-430-1160-1
9
F O R FA T T E R F O T O : S T I G B . H A N S E N OMSLAG: ØYSTEIN VIDNES
788243 011601
www.spartacus.no
2018
BJØRN EGIL HALVORSEN
BJØR N EGI L H A LVOR SEN er journalist i Aftenposten og A-magasinet.
«Ghosting.» «The Irish goodbye.» «Å ta en ninja.» Fenomenet har mange navn, men det går ut på det samme: Å snike seg unna alle de sosiale situasjonene vi egentlig har lyst til å fordufte fra. Teambuilding-eventet på jobben. Hytteturen med de innpåslitne gjestene. Foreldremøtet på skolen når verv skal velges. Det plutselige møtet med gamle kjente på butikken.
NØDUTGANGER
Du ser lepper bevege seg, men får ikke med deg hva de sier. Hjernen kverner, men produserer ingenting. Du er på fest med venners venner og kjenner egentlig ingen. Du vil synke gjennom et hull i gulvet. Det går ikke. Men det finnes et alternativ: Du kan stikke av.
NØDUTGANGER
En håndbok i overlevelse for oss med (et snev av) sosial angst
BJØRN EGIL HALVORSEN
«Det eldste trikset i boken: bøy deg ned og knyt skolissen. Det aller viktigste er å unngå øyekontakt. Grip nærmeste matvare tilgjengelig og studer deklarasjonen med lidenskapelig interesse. Spør eventuelt personalet om du kan låne toalettet. Hvis en mulig situasjon oppstår i kassakøen, tar du opp telefonen. Surf, tekst, betal regninger, gjør hva som helst, men rist gjerne innbitt på hodet mens du gjør det. Ingen tør invitere person i digital frustrasjon til konversasjon.»
BJØRN EGIL HALVORSEN
NØDUTGANGER EN HÅNDBOK I OVERLEVELSE FOR OSS MED (ET SNEV AV) SOSIAL ANGST
Nødutganger. En håndbok i overlevelse for oss med (et snev av) sosial angst © Spartacus forlag AS 2018 Omslagsdesign: Øystein Vidnes Sats: Anja Hauger Ratikainen, Spartacus forlag AS Papir: Munken premium cream 90 g Trykk: Nørhaven Printed in: Denmark ISBN 978-82-430-1160-1 Enkelte av kapitlene bygger på artikler som tidligere har stått på trykk i Aftenposten. Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.
Det må ikke kopieres fra denne bok, i strid med åndsverksloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.
SPARTACUS FORLAG AS P.B. 6673 St. Olavs plass 0129 OSLO www.spartacus.no
INNHOLD
KAPITTEL 1
Å FORDUFTE FRA FESTEN
KAPITTEL 2
Å UNNGÅ HYTTETUR PÅ VEI MOT HAVARI
KAPITTEL 3
Å UNNDRA SEG VERV
KAPITTEL 4
Å RØMME FRA SOSIALE MEDIER
KAPITTEL 5
Å UNNGÅ GAMLE KJENTE
KAPITTEL 6
Å RØMME FRA A4-LIVET
KAPITTEL 7
Å STIKKE AV FRA PINLIGHETER PÅ JOBB
KAPITTEL 8
Å UNNSLIPPE FAMILIESELSKAP
KAPITTEL 9
7 23 37 55 73 89 105 129
KAN MAN RØMME FRA ANGSTEN?
143
TAKK
155
KAPITTEL 1
Å FORDUFTE FRA FESTEN
«Så hva ... driver du med, da?» Det var til å skjære av seg armen av. Og gjerne amputere tungen i samme slengen. Noen kommer skjevt ut fra hoppkanten. Andre tryner allerede i ovarennet. Venners venner-festen var på vei mot det motsatte av hva ordet fest indikerer. Festlig, nei. Snarere seigt, pinlig, nedrig. For der sto jeg nå, i en dunkel krok med en ukjent kvinne, svelget og svettet, mens de andre var i baren. Herregud, så lenge de var i baren, tenkte jeg, og tørket vekk håndflatesvetten på dressbuksa for å unngå den fornedrende scenen «Stille mann glipper glass». Hjernen kvernet, men den produserte lite. Bortsett fra dette ubehjelpelige spørsmålet, det som aller mest viser hvor svak man er på konversasjon, hvor ukomfortabel man er med situasjonen, alle smalltalk-selvmords mor – det var det som nå glapp ut: «Hva driver du med, da?» Jeg hostet tørt og slikket ganen i sirkler. Det var tørt. Det smakte chilinøtter. Så stillheten. Stor. Tom. 7
N Ø D U TG A N G ER
Hva om jeg bare stakk av? Jeg innrømmer det glatt. Jeg er ikke så glad i fester. Jeg håndterer dem ikke spesielt godt. Det skuffer meg egentlig. For i grupper og sammenkomster med godt kjente kan jeg øse selvsikkert ut med vittigheter og gode historier. På mitt beste kjapp i replikken, av og til er jeg, i all beskjedenhet, sylkvass. Jeg vet hvor jeg har kompisene og nære kolleger. Jeg vet hvordan jeg vil bli bedømt og vurdert. Det er trygt og godt og jovialt. På «ekte» fest er det annerledes. For hvordan vil folk jeg ikke kjenner, reagere på humoren min, på klærne, på kroppsspråket, på uvanen jeg har med å pløye hånden diagonalt over nesepartiet ved usikkerhet, på det faktum at jeg ofte snakker i ufullstendige setninger, og at ett spørsmål i løpet av tiden det tar å stille det samme spørsmålet, ofte blir til tre–fire? Når jeg ikke kjenner hvordan andre vil reagere, hvordan skal jeg da agere? Aller verst er fest, selskap og feiringer der jeg ikke er naturlig invitert, men deltar i kraft av å kjenne noen som kjenner noen. Da kommer den. Uroen. Uvanen med å telle staver i parketten. Gysene i nakken. Følelsen av at alle mønstrer hver lille bevegelse. At jeg egentlig er der for å gi dem noe å snakke om dagen derpå. «Fin fest, men hvem var egentlig han som sto borti hjørnet hele kvelden. Herregud, for en fjern fyr.» Usikkerheten kan starte ved ankomsten, eller egentlig når man står i dusjen hjemme. Blazer eller slipsløst? T-skjorte eller skjorte? Bør man komme på tiden, eller 20 minutter for sent? Og når man kommer, skal man ta runden og håndhilse på alle, eller bare liksom sveipe over 8
Å F O R D U F T E F R A F E S T EN
forsamlingen med et kjekt vink? Og hvem skal man snakke med? Hvor mange om gangen? Når skal man ta ordet? Hva skal man snakke om? Og hvor skal man gjøre av den ledige hånden som ikke knuger et glass? I lommen? I hempen på buksen? Og hvordan skal man stå når man snakker med et ukjent antall om et eller annet med hånden i lommen eller hempen? Når jeg skal prøve en litt henslengt stilling, liksom festelegant og passe selvsikkert, knekker håndleddet automatisk, jeg føler meg femi. Når jeg står slik jeg helst vil stå, med krum nakke, tøft og okseaktig, likevel uanstrengt, med armene i kors og en øl innerst mot armhulen, kan jeg nok virke arrogant, streng, uinteressert. På film eller reklameplakater ser det kult ut å være sur med lett innsugde kinn. Men ikke på fest. Man skal være imøtekommende, interessert, oppmerksom, lyttende, vittig, bejaende, på. Alle disse forventningene. Alle disse kodene. Alt dette uuttalte. Alle disse tomme forsøkene på samtaler som leder ingensteds hen, som bare går i ring, med lange vokaler og butte småord som skakke støttehjul til sosial interaksjon på vei mot havari. «Ja, nei … altså». På papiret er fest gøy. Et høydepunkt. Noe man skal snakke om i ettertid. En vellykket fest kan på sitt beste bli et felles referansepunkt, en krok man kan henge minner om felles oppturer og gode vennskap på for all fremtid. I realiteten er det – ofte – snarere en lite elegant stilstudie i keitet fremferd, nådeløs selvsensur og katastrofetenkning på apokalyptisk nivå. Sånn som nå. 9
N Ø D U TG A N G ER
For brått ble jeg altså stående med denne kvinnen, det vil si – hun ble stående med meg. Slik må det ha virket for eventuelle observatører til samkvemet. Så datt det altså ut: «Hva ... driver du ... med …» «Hva jeg driver med …?» svarte hun med smal munn, nippet til glasset, mens blikket speidet rundt i lokalet. Hun jaget etter kjente. Det summet jevnt. Noen lo. Så ufortrødne alle virket. Det pep ved tinningen. Ørene ble varme som om jeg hadde sovet i en uke sammenhengende med hodetelefoner på. Snart skulle rødmen bre seg langs øvre del av kinnet, over nesen, som et bredt belte av glødende flauhet i fjeset, spent fast ved ører i brann. Tiden var inne. «Unnskyld meg, jeg må visst på toalettet.» Hun nikket anerkjennende, ivrig. Jeg klarte ikke avgjøre om hun virket lettet, men det var jeg. Jeg kylte nedpå ølen, blunket hardt én gang, langet ut i retning toalettet, låste meg inne på et avlukke, satte meg ned på et toalettsete, fikset frem telefonen, trykket på nedtellingstasten på klokke-appen. 2 minutter og 15 sekunder – kort nok til at ingen mistenker magesjau, lenge nok til å virke som et reelt ærend. 2 minutter og 15 sekunders kvalitetstid. Alene med meg selv. Kjenner du deg igjen? Om ikke helt, så kanskje i deler av denne indre kampen og det desperate suget etter å komme deg vekk når det koker i toppen? Det er menneskelig å ville rømme fra ubehag. Og, vil jeg hevde, denne brå, trykkende trangen til å forsvinne er både underkommunisert og til dels tabuisert. For noen år siden kom et gjennombrudd. Det ameri10
Å F O R D U F T E F R A F E S T EN
kanske nettmagasinet Slate viet en lengre artikkel til fenomenet som de kalte «ghosting». Saken gikk viralt, som det heter. Jeg var selv blant de som delte den i mine nettverk. For umiddelbart falt brikker på plass. Jeg var ikke alene om å kjenne denne trangen. Å fordufte fra fest er ikke noe nytt fenomen. «The Irish Goodbye», «French exit» eller «å ta en ninja» er alle brukt som begreper for å beskrive et brått forsvinningsnummer. For eksempel hvis man har drukket for mye. En dyne! En pute! Nå. Men ukontrollert drikking er absolutt ikke den eneste grunnen til at man vil snike seg unna et selskap, en fest eller en lignende sosial setting. Det finnes langt mer komplekse årsaker og sammenhenger. Men først – hvor kommer egentlig ghoste-suget fra? Å være sosial er et fyndord. Det motsatte – asosial eller usosial – oser av resignasjon og tafatthet. Tap av sosial anseelse er noe av det verste vi kan utsettes for. Det kan skje hvis du bryter med normene. Det er ikke sosialt akseptabelt å stikke av fra fest. Egentlig. På den annen side: Helt siden forfedrene våre føk rundt med spyd i hendene, skinnklaffer rundt hoftene og dyreblod i skjegget, har vi lært at det er sunt å være skeptisk til samkvem med andre. Er dette mennesket foran meg venn eller fiende? Er det verdt å involvere seg, eller er det tryggest å skygge unna? Evolusjonen har lært oss en lekse: Det er større sjanse for å overleve med en følsomhet for andres reaksjon. Vi lever i dag fordi våre steinalderforfedre var engstelige av seg, enten det var for blodtørstige stammefiender eller sabeltanntigre. I dag er det nok riktig å kalle denne følsomheten for andres reaksjon et tveegget 11
N Ø D U TG A N G ER
sverd. På fest kan den bli nagende, lammende. På sitt verste beslektet med paranoia. Himler samtalepartneren med øynene om du begynner å snakke om at du løper mye? Blir hun interessert eller glassaktig i blikket om du doserer om jordskokken som vokser så fint i kjøkkenhagen? Blir hun støtt eller fascinert om du forteller om en gang du jobbet i et begravelsesbyrå, den gangen du bokstavelig talt måtte sminke et lik? Blir hun smigret eller sur om du spanderer en drink? Synes hun du helt enkelt er ålreit eller kjempeteit? Og sist, men absolutt ikke minst: Er det nevrotisk og sykt å tenke sånn? Eller helt vanlig? Så mange spørsmål. Så få svar når man står midt oppi det. La oss snakke om frykt. Frykt er en følelse. Og følelser, vil biologer hevde, er noe av det mest rasjonelle vi har. Negative følelser identifiserer problemer og muligheter. De styrer valgene våre, foreslår reparasjon eller aksjon. Så frykt kan være bra. Frykt fanger opp at du er i fare, overlevelsesinstinktet vekkes. Flusher av adrenalin og hormon-broren noradrenalin gir økt puls og pustefrekvens, blodårer trekkes sammen, og glukose blir frigjort i muskler. Du klargjøres for å handle sterkt og raskt. Kroppen spenner seg, klar til kamp. Fokus er på øyeblikket. Og du får en følelse av å være på feil sted til helt feil tid. Er man usikker, har man to valg. Fight or flight, kaller ekspertene det. Slåss (med deg selv) eller stikk. Man har egentlig et tredje også, å spille død, slik at man blir uinteressant for en eventuell predator. Men overført til festsjangeren, er det ikke utpreget relevant, selv om det 12
Å F O R D U F T E F R A F E S T EN
kunne vært en interessant øvelse. Bare flate ut på et belegg av størknet rosevin og nedtråkket serranoskinke og se om noen våger munn-mot-munn. Mennesker ønsker å flykte hele tiden, om det er fra sandstormer, styrtregn, masete kreditorer, sinte ekser, rushtidskøer, overfylte trikker, naboens evinnelige mas om hekkehøyder, øyeblikket du faller på glatta på en komisk måte, men blir liggende fordi det gjorde fordømt vondt, eller stillheten som oppstår da den hyggelige filmen du skulle se sammen med svigerforeldrene, viser seg å inneholde altfor nærgående sexscener. Eller fra fest. Konfrontert med trykket fra ordløs, mislykket mingling, er valget lett. Man kan kjempe en stund. Så flykter man. Men hva frykter man? Uroen trenger en knagg. Vi hekter den på psykologien. Psykologer regner med at om lag halvparten av oss i større eller mindre grad kan oppleve ubehag eller frykt i sosiale sammenhenger. Angst eller fobier er ofte knyttet til en fare. Det dreier seg gjerne om ytre trusler, som edderkopper eller heiser eller trange rom. Med sosial angst er det annerledes, sier psykologene. Det er en selv som på mange måter er faren. Man er redd for hvordan man selv opptrer og vurderes. Og det er kompliserte prosesser som er i sving. Som dyrene følger vi mennesker flokken. Alene er vi et lett bytte. Flokken sikrer at vi overlever. Vi må holde oss inne med den. Hvis ikke, kan vi bli avvist. Det er farlig. En fest består av mange individer, men er kanskje først og fremst en flokk, som riktignok kan fremstå som et mangehodet monster. 13
N Ø D U TG A N G ER
Den delen av hjernen som varsler oss om fare, sitter i tinninglappen og kalles amygdala. Vi skal med andre ord være glad vi har amygdala. Problemet er bare: Den reagerer likt uansett trussel, om det er fare for liv eller faren for å dumme seg ut, ifølge psykolog, forsker og forfatter Hanne Brorson. Følelsen kjennes lik ut. Har man opplevd vonde ting tidligere, skal det mindre til før amygdala trigges. Altså: Har du hatt dårlige erfaringer med fest før, er det sannsynlig at følelsen vil komme tilbake neste gang. Det er et problem til med amygdala. Når den er aktiv, blokkerer aktiviteten helt eller delvis for frontallappene. Det er denne sofistikerte delen av hjernen som gjør oss til problemløsere. Den sørger for at vi kan reflektere, tenke komplekse tanker, eller den kan skjenke oss overskuddsfenomener som evnen til å fortelle morsomme historier. Dersom amygdala er aktivert – altså at du værer en fare for å bli avvist – tar det i gjennomsnitt to minutter før blokkeringen av frontallappene helt eller delvis er opphevet. Men det forutsetter at du ikke gir den vonde tanken oppmerksomhet. Da kan situasjonen vedvare, du kan bli låst fast i en tvinge av negativ informasjon. Til slutt blir man redd for redselen og egne vonde tanker, det blir en ond sirkel. Man begynner å vike unna de ubehagelige situasjonene. Slik kan et lett ubehag i verste fall utvikle seg til en lidelse. – Amygdala er hypersensitiv, forteller Brorson. – Derfor må man jobbe for å regulere den ned – fra en motorvei til en sti. Denne hjernestrukturen skjønner ikke språk. Det må erfaring til for at amygdala skal lære seg å reagere annerledes. Det er hele fundamentet for eksponering. 14
Å F O R D U F T E F R A F E S T EN
Eksponering, ja. For botemiddelet, slik vi gjerne hører om det fra psykologien, er å eksponere seg selv. Er du redd for edderkopper, ta i dem, klapp dem. Har du flyskrekk, fly mest mulig. Der eiendomsmeglere sier beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet, sier psykologen eksponer, eksponer, eksponer. Men først må du øve opp oppmerksomheten din. Slutte å forveksle sannsynligheter med muligheter. Ikke tolke andres reaksjon i verste mening. Trene på å absorbere positiv informasjon som et smil eller en «skål». Jada, jada, jada. Men nei. Jeg føler meg jo ikke spesielt hjemsøkt av angst. Jeg trenger ikke slik hjelp. Jeg vil bare hjem! Kjøp dette enkle premisset, vær så snill. OK? Jeg vil bare stikke. Takk. Men da oppstår en ny problemstilling. Kunsten å unngå øynene i nakken. Ingen rømlinger vil bli fersket i aksjonen. For la oss være ærlige. En slik trang til å «ghoste» vil kunne anses som en karakterbrist, en svakhet. Man gjør det bare ikke. Fest er feiring. Av vennskap, av tradisjoner, av fremgang, av prestasjon, av livet. Alle skal like å more seg. Slik er normen. Om du ikke trives? Det er ditt problem. Men forsøk for Guds skyld å oppføre deg som folk. Forventningene tilsier at du må stå i det, konfrontere ubehaget, helst overvinne det, men i det minste akseptere og utholde smerten eller pinlighetene. Det motsatte er utakknemlig, skikkelig asosialt! Men hvorfor er det sånn? Det har fortsatt med flokken å gjøre. – Mennesker er sosiale dyr, poengterer professor i biologi, Dag O. Hessen. 15
N Ø D U TG A N G ER
– Tilhørighet er stikkord nummer én. Og vi tenker mer kollektivt enn vi er klar over. Vi frykter tap av sosial anseelse, som igjen kan gi sosial utstøtelse. Det er den største angsten vi har. – Er det unikt menneskelig å være sosial? – Nei, egentlig ikke. Også dyr er sosiale. Men vi har en evne til å tenke oss selv inn i fremtid og fortid. Vi kan sette oss selv inn i fiktive verdener, og da fortrinnsvis til hyggeligere steder enn den verden vi lever i. Det er unikt menneskelig. Livsløgn og dagdrømmeri er for eksempel ekstremt viktige sikkerhetsventiler, sier Hessen. Biologen vet selv mye om følelsen av å være på helt feil sted. Mot slutten av 1970-tallet jobbet Hessen fra Lillehammer som brefører ved Spiterstulen i Jotunheimen. Breførerne var likemenn på jobb, uniformerte med anorakk og feltutstyr. En gang ble han invitert hjem på fest til en kollega, bosatt på Bygdøy. Og Hessen kom i det han trodde var gangbart kostyme – brun, storrutete dress og nøttebrun skjorte med hangglidersnipper. Frisyren? Halvlang Beatlessveis. Oppstemt ringte unge Hessen på Bygdøy-villaen. Så raste alt. Innenfor var bare kjekk, blazerkledd, kortklipt Oslo-ungdom. Hessen hadde begått en motemessig trippelfeil. Lillehammer hang etter Oslo vest. – Å, som jeg ønsket jeg kunne rømme, minnes Hessen. Denne historien har likevel en ålreit utgang. – De kunne sikkert ha tatt livet av meg sosialt. Men de var faktisk veldig hyggelige. De så nok på meg som et morsomt innslag fra bygda. I dag er den medievante biologen nok også tryggere i 16
Å F O R D U F T E F R A F E S T EN
selskapslivet. Men her er oppsiktsvekkende nyheter: Hessen har selv lang erfaring med å stikke av fra fest uten å si det til noen. Han har ingen angst eller fobier, men likevel en gyldig grunn: Han hater å kjede seg. Julebord, tvangsplassert med borddame man ikke har noe til felles med, kan eksempelvis trigge slike følelser. – Det er ikke kleint en gang. Det er bare en trøstesløs ørkenvandring du ikke har noe å tjene på – dørgende kjedelig. Og jeg fikser ikke å kjede meg. «Den som kjeder seg, den som vantrives, den som er trett, føler seg fanget i en trang fengselscelle», skriver den portugisiske forfatteren Fernando Pessoa i Uroens bok. Urettmessig fengslet? Da må det være greit å rømme. Hessen synes åpenbart det. Og da føles det på en måte mer legitimt for oss andre. Men hvordan gjør vi det? La oss tenke konstruktivt. For det finnes gode strategier for å komme seg til helvete ut, vekk, hjem. Det tidligere omtalte do-trikset er første trinn – og kan nærmest ses på som et friminutt. Dette kan gjentas mellom tre og fem ganger, forutsatt at du ikke vender tilbake til den samme samtalepartneren hver gang. Da blir det påfallende, og du risikerer å påkalle uønsket oppmerksomhet eller mistanke om overaktiv blære eller full utlagt tarm-pose. I slike tilfeller kan du oppnå det motsatte av det du ønsker. Synlighet, i stedet for usynlighet. Målet er å bli så gjennomsiktig at andre er usikre på om du i det hele tatt var på festen. Så kan du forsvinne. Lydløst. Som et spøkelse. Av og til er akkurat dét en umulighet. Kanskje støter du på noen i fluktforsøket. Kanskje er festlokalet lite ghosting-vennlig. 17
N Ø D U TG A N G ER
Vi var innom psykologer tidligere. Også de ghoster. Pål Johan Karlsen har skrevet flere fagbøker og er redaktør for Psykologisk – et av Nordens største nett-tidsskrifter innen psykologifaget. Og han har erfaring med ordløs fordufting. Men det er ikke alltid like lett. – Jeg tror nok ganske mange lar være å dra så tidlig som man egentlig vil, rett og slett fordi det vil oppstå spørsmål: «Hva, drar du, men hvorfor, du kan ikke dra, du får ikke dra, du skal ikke dra! Her, du skal drikke mer, her, drikk dette, bli!» Kan du ikke stikke usett, er det nest beste å bruke unnskyldninger det er umulig å ta deg på. Slike unnskyldninger kan være: [ Barnevakten kan bare sitte til kl. 22. [ Må kjøre til fotball-cup i Moss kl. 6 i morgen tidlig. Må jo være opplagt og edru da. [ Skal selge et kjøkken på Finn. Kjøper kommer langveisfra og kunne bare komme akkurat i kveld!
Siste punkt er i rettferdighetens navn mulig å sjekke ut. Men trolig kommer du unna med det, for alle sympatiserer med gode Finn-salg. I sum: Elegant. Drevent. Kvalitets-ghosting. Selv om sannheten strekkes. Som nevnt vil mange antagelig se på ghosting som en svakhet. En svakhet som man nå altså lyver for å dekke over. Man bryter et bud. Umoralsk? Kanskje. På den annen side: 18
Å F O R D U F T E F R A F E S T EN
Usannheten vil ikke skade eller såre noen. Den vil ikke utløse jordskjelv, verdenskrig eller naturkatastrofer. Den vil trolig ikke føre til andres sammenbrudd, kollaps, depresjon eller død. Den vil sannsynligvis ikke engang legges merke til. Vi er faktisk i nærheten av selve definisjonen på en hvit løgn her. Ja, ghosting er den sosiale interaksjonens hvite løgn. Man ønsker ikke å såre dem man er sammen med ved å fortelle sannheten – at man kjeder seg, ikke orker denne ukomfortable sosiale settingen, eller andre beslektede grunner. Så man velger heller å forsvinne. Hils nå på en bekjent av meg – Even. Even er et kjent fjes i Oslos uteliv. Han har et androgynt oppsyn, kler seg i frekke klær og går med frisyrer så rare at du tenker de må være ut, men siden det er ham, er de kanskje in? Even er en dreven bar-rotte, glad i å drikke. En kamerat som kjenner ham enda bedre enn meg, sier at Even gikk ned i stillingsbrøk for å kunne gå mer på byen. Og da skulle man kanskje tro at han elsker fest. Men sånn er det ikke. Han sier det slik: – Alle vet at fest er kjipt. Særlig når man er nærmere 40 enn 20 år. Se for deg konseptet fest – julebord, innflytningsfest eller lignende – som et maleri. Alt starter med rammen. Tid og sted? Skal det være temafest som cowboy eller 80-tallsparty, eller straight smart casual, der sistnevnte i og for seg alltid er det verste av dem alle. «Normalt pent» – hva er det? Er slips normalt? Bukse med press? Så maten: tapas eller meksikansk håndmat? Liveband eller DJ? Når 19
N Ø D U TG A N G ER
alt dette er avklart, er rammen ferdigsnekret, og invitasjonene går ut. Så blir det opp til deltakerne å fylle det som er innenfor rammen, med konkret eller abstrakt innhold. Metaforen er kanskje noe haltende. Men dvel litt likevel. Ble det noensinne stor billedkunst av å gå frem på denne måten? Av å starte med bildets ramme? For Even er fest nettopp slik – noe konstruert og krampaktig. Noe av det verste han vet, er å bli invitert til skolereunion. Det skjedde i fjor. – På videregående hadde jeg egentlig bare én kamerat. Han kan jeg fint møte på egenhånd. Jeg trenger ikke sitte på et konferansehotell og høre på damenes tale som i 3. gym og skåle og snakke om uinteressante ting. Even stakk av fra reunionen allerede før den hadde startet. Han svarte ikke på invitasjonen. Men han har også lang erfaring med å forsvinne fra fester underveis. Det er ikke sjelden en planlagt, bevisst handling. Men antallet deltakere er ofte avgjørende. Evens utgangspunkt: Det må være flere enn ti personer til stede. Hvis ikke, blir sortien lagt merke til, har han erfart. Man risikerer å påkalle seg oppmerksomhet, igjen – det motsatte av hva du vil ha. Men det finnes ingen absolutt regel, det må brukes skjønn. En partyfikser og eventmaker jeg snakket med, som også har lang erfaring med å stikke av, sier magefølelsen tilsier en nedre grense på 25. Men, skynder han seg å legge til: – Etter fem glass vin merker de færreste om man forsvinner uansett!
20
Å F O R D U F T E F R A F E S T EN
Løsningen blir uansett ofte hvite løgner. Even har tre særlig mye brukte. – Ofte sier jeg at jeg skal ta en telefon. Eller at jeg skal kjøpe røyk. Siste utvei er å si at jeg skal kjøpe blandevann. Så går jeg bare. Men sånne ting er ikke alltid like lett. Ofte får jeg dårlig samvittighet underveis. Så da kommer jeg opp igjen. – Med masse røyk og blandevann? – Det har skjedd. Men andre ganger bare stikker jeg uten å si noe som helst. Men da bør du helst alliere deg med en annen person, som kan avverge hvis noen spør, sier han. Hvor stikker Even? Av og til setter han seg på nærmeste pub, av og til drar han videre ut i bynatten, av og til drar han bare hjem for å slappe av med en film, eplemost og kanskje et stykke Oreo-kake fra Deli de Luca, som han er så glad i. Frekt? Løgnaktig? Uhøflig? Asosial avviker-atferd? Det går an å se det slik. Det går også an å vinkle om: Å ghoste er en freidig og modig handling. Du viser handlekraft og mot til å bryte sosiale konvensjoner. Utført godt, lager du heller ingen oppbruddsstemning. Du fremstår ikke som en festbrems. Du ødelegger ikke for noen. Så om grunnen din er snev av angst, ren kjedsomhet eller konformitetsskyhet: ikke nøl. Bare stikk!
NØDUTGANGER: [ Do-trikset. Ty til toalettet om samtalen går i stå eller oppleves ubehagelig eller uinteressant. Unnskyldningen aksepteres alltid. Bak låst dør kan du i ro og fred planlegge neste trekk. 21
N Ø D U TG A N G ER
[ Hvite løgner er greit om lydløs fordufting er en umulighet. Det er lov å skylde på barna, en syk mor, bikkja eller «den hersens husalarmen som nettopp gikk av». [ Unngå oppstuss. Er festen stor nok, for eksempel i et leid lokale, kan du med stor sannsynlighet og uten blygsel bare fordufte uten å bli lagt merke til. Jo mindre og mer privat festen er, jo større kløkt kreves. En god «test» er å late som du får en viktig telefon, og strene mot utgangsdøren. Blir du ikke lagt merke til, kan du ta neste steg. Nappe med deg jakken og gli ut i natten. I motsatt fall – se punkt 2. Eller ta en pause og forsøk igjen en halvtime senere. [ Ikke et råd, men en oppmuntring. Ha aldri dårlig samvittighet. Om du likevel blir overmannet av følelsen dagen etter, send aldri SMS og unnskyld deg. Kjøp deg en kilo smågodt og se en TV-serie. Det har du fortjent.
22