Uglens dag
Leonardo Sciascia
Uglens dag Oversatt fra italiensk og med forord av Jon Rognlien
Uglens dag Originalens tittel: Il giorno della civetta Š Copyright Leonardo Sciascia Estate. All rights reserved. Published in Italy by Adelphi Edizioni, Milano. Norsk utgave: Š Spartacus Forlag 2011 Omslag: Cecilie Mohr / www.cmykdesign.no Sats: Ingrid Goverud Ulstein / Punktum forlagstjenester Trykk: Scandbook AB Printed in Sweden ISBN: 978-82-430-0593-8
Spartacus Forlag AS PB 2587 Solli 0203 Oslo www.spartacus.no
… som en ugle når den viser seg om dagen. SHAKESPEARE, Kong Henrik VI
Forord Av Jon Rognlien
Som vignett foran denne romanen, Uglens dag, har Leonardo Sciascia satt et lite sitat av Shakespeare. «… som en ugle når den viser seg om dagen», og replikken kommer fra det historiske dramaet Kong Henrik VI, nærmere bestemt del 3. Og herfra har forfatteren hentet tittelen til denne boken, som handler om forbrytelser og mafia og politiske intriger på Sicilia, i Sciascias hjemland. Men den dagen uglen viser seg i dagslys, hva da? Vi kan finne sammenhengen sitatet er hentet fra, og der leser vi om denne uglen i en replikk fra rollefiguren Sommerset, som sier: «Og den som ikke vil kjempe for et slikt håp, kan gå hjem og legge seg og hvis han står opp, vil han være gjenstand for forakt og forundring som en ugle når den viser seg om dagen.» 7
Hvorfor skal den som ikke våger å kjempe, bli gjenstand for forakt og forundring på samme måte som en ugle som viser seg om dagen? Hvorfor er denne nattens fugl blitt et emblem for Leonardo Sciascias mesterverk om mafiaen, Uglens dag, romanen som har inspirert alle senere mafiafortellinger? Og kan egentlig Shakespeares drama om Rosekrigenes bestialske kaos fortelle oss noe om mafiaens Sicilia? Dette er noen av de spørsmålene vi stiller oss som lesere av Sciascia, og vi får ikke enkle svar. Forfatteren bygger et stillas av eksplisitte og usagte opplysninger, navnløse og skyggefulle personer, ekte og fiktive hendelser som tilsammen portretterer mafiaens virke i verden skarpere enn noen dokumentar kan gjøre. Fordi Sciascia kan dikte sine personer og sine begivenheter, kan han komme helt nær virkeligheten. Hvem snakker i de lange dialogene uten omgivelser? Er det høytstående embedsmenn i rettsvesenet, biskoper og kardinaler, parlamentarikere eller mafialedere? Sciascia gir oss knappe spor, så vi får rikelig plass til å tenke oss ulike muligheter – er denne politikeren NN? Men hvorfor sier han da det? Og hva prøver denne andre å skjule? Disse halvt uttalte sporene gir en ypperlig innfallsvinkel til å nærme seg mafia-fenomenet, innkapslet som det er av taushetens lov – omertà – og samfunnets fornekting. Leonardo Sciascia var blant de første som satte navn og adresse på mafiaen, og viste verden 8
hvordan kriminalitetens forgreninger gikk langt inn i både stat og kirke, i handelsstanden og adelen, blant landarbeidere og landsbyfrisører.
Sciascia skriver i den store sicilianske fortellertradisjonen fra Giovanni Verga, Luigi Pirandello og Giuseppe Tomasi di Lampedusa, og senere filmskaperen Giuseppe Tornatore og krimkongen Andrea Camilleri. Historier om dekadente aristokrater, utsultede bønder i solsvidde landskap, heftig sjalusi og komiske opptrinn, fargerike landsbyfester og velsmakende mat – og langs hele linjen, rett under overflaten –, nattens gjerninger, hemmelige samfunn av «venner», menn av ære, skam og skjensel, tvang og vold. Ingen lever på Sicilia uten å kjenne pusten av dem som ikke sover om natten. Ingen snakker om det. Alle vet. Vi ser de ærefulle mennene stige ut av sine luksusbiler, innta de dyreste restaurantene, skape et tomrom av ærefrykt rundt seg. Vi vet at det de gjør er alt annet enn ærefullt, eller ær-lig, og vi kjenner deres måte å fortelle om seg selv på, som bærere av de stolteste tradisjoner, som soldater for den hellige moderkirken, som forsvarere av familien, som dem som ofrer seg for noe stort. Grusomme handlinger må begås, noen må forsvare «vår sak» – cosa nostra – om det så koster blod, mye 9
blod, strie strømmer av blod. En mafiakrig er som en demning som brister. Blodstrømmen kan ingen ende ta før bassenget er tømt.
Leonardo Sciascia gir også mafiaen en stemme. Han lar oss følge deres resonnementer, høre deres forklaringer på hvordan verden henger sammen. Når Don Mariano Arena i denne boken forklarer kaptein Bellodi hvordan han inndeler menneskeheten i fem grupper, hvorav den laveste ikke er bedre enn kvakkende ender som plasker i en søledam – derfor kalles de da også quaquaraquà – har han lansert et uimotståelig uttrykk som har gått rett inn i det italienske språket. Alle kan nå bruke det. Quaquaraquà – bare lyden selv rommer all den forakten en dødens agent har for det svake liv. Det spiller ingen rolle om en quaquaraquà blir drept, for han er ikke et menneske. Men det er også denne indre forståelsen av mafiaen som skapte strid rundt personen Sciascia. Han uttrykte flere ganger skepsis overfor fastlandsitalieneres manglende forståelse for mafiafenomenets historiske røtter, men denne skepsisen kunne også oppfattes som et ekko av mafiaens selvforståelse. Fordi ingen andre skjønner hva som foregår, hva som er «vår greie» – cosa nostra – er det heller ingen andre som har rett til å dømme oss. 10
Er mafiaen en form for fascisme, med sin forakt for svakhet og sin kult rundt våpen, heltemot og blodige offer? Ja, det dreier seg om vilkårlig maktutøvelse. Ja, det er praktisk tyranni. Men de virkelige fascistene, med sin «jernprefekt» Mori, var vel de første til å ta mafiaproblemet på alvor og å sette dem sjakk matt? Enda et paradoks. Sciascia forteller oss at sicilianerne var de eneste i Italia som fikk større frihet under fascismen. Sicilianerne fikk frihet til å sove om natten uten å være redd for liv og eiendom. Andre friheter, som alle andre italienere mistet under det fascistiske diktaturet – ytringsfrihet, næringsfrihet, organisasjonsfrihet, trosfrihet – hadde i praksis aldri eksistert på Sicilia. Hvor langt strekker vår forståelse seg? Sciascia dissekerer mafiaens språk, hvordan begreper og verdier snus opp ned, hvordan dialektale uttrykksmåter er utilgjengelig for carabinieri-kapteinen fra Nord-Italia. Han forklarer oss hvordan pasjonsdrap og familietilknytning tar form i et juridisk babbel som først og fremst skal ornamentere en fasade. Og den som fører ordet her, i kaptein Bellodis tanker, blir sammenliknet med en figur i en av Pirandellos komedier, Narreluen med ringlende bjeller. Mafiaens kodeks definerer et oss og et dem. Vi er «venner», «gentlemen», «menn av ære», 11
respektable menn». De andre er «sbirri – purk» « og fremfor alt: «cornuti». Å bære horn, å ha corna på hodet, har mange betydninger. Den mest kjente er at man er bedratt, at kona står i med en annen. I utvidet forstand betyr det dust, tosk, tulling, drittsekk, og er selve universalskjellsordet i Sør-Italia. Opprinnelig kan begrepet stamme fra legenden om Minotaurus, monsteret i Knossos-labyrinten, halvt okse (med horn), halvt menneske. Minotaurus ble født etter et skjendig samleie mellom dronning Pasifaë og en usedvanlig velskapt okse. Hun hadde forelsket seg i denne staute oksen, og for å forføre den, ba hun mester Daidalos om å bygge en modell av en kvige. Denne skulle være hul og trekkes med huden av oksens utkårne yndlingskvige, for anledningen slaktet. Pasifaë kunne deretter plassere seg inni den, i en passende stilling. Oksen gikk på bløffen, og hun lot seg bedekke. Minotauren med hornene er blitt stående som eksempel over alle eksempler på produktet av det skjendigste et menneske kan gjøre. Naturligvis er det kvinnens ustyrlige begjær som bringer ulykke, og som vi vil se hos Sciascia, er dette et yndet motiv både hos skurker, politifolk, operakomponister og bygdefrisører. Når kvinnen smir sine renker, ender det gjerne med horn – og mannen blir enda en cornuto. Og her kommer vi inn i et villniss av oppfatninger rundt ære og respekt, stat og familie, tradisjon og for12
nyelse, overtro, kirke, opplysningstid og demokrati. Den anonyme kirkens mann, som fører ordet i en snirklete dialog til forsvar for mafialederen, sier at han tror på fornuften (la ragione), «men fornuften med liten f, vel å merke». Han forteller oss altså at han ikke er noen tilhenger av opplysningstidens idealer – det er heller slik at han vil kjempe mot. Og en av måtene å bekjempe Fornuften på, er ved å gi støtte til de eksisterende, undertrykkende institusjonene. Kirken, som samfunnsorgan og økonomisk aktør, har aldri tapt på mafiaens virksomhet. Snarere tvert i mot. Om den virksomheten er i tråd med kirkens påståtte hensikter, blir en annen sak.
13
Bussen var klar til å kjøre, den brummet dypt med plutselige hark og hikst. Torget lå stille i grålysningen, med tåkedotter rundt klokketårnene til Matricekirken. Det eneste som hørtes var brummingen fra bussen og stemmen til han som solgte varme ertebrød: Panelle, panelle caldi, tryglende og ironisk. Billettøren lukket døren, og bussen begynte å skrangle av gårde. Det siste blikket billettøren kastet ut over torget, fanget inn en mørkt kledd mann, som kom løpende. Billettøren sa: «Vent litt» til sjåføren og åpnet døren mens bussen fortsatt var i bevegelse. Så hørtes to skarpe smell, og mannen i den mørke dressen, som var på vei opp på stigtrinnet, ble hengende i luften et øyeblikk, som om en usynlig hånd holdt ham i håret; så falt dokumentmappen ut av hånden, og han segnet langsomt om, oppå mappen sin. Billettøren bannet: ansiktet ble svovelgult og dirret. Brødselgeren sto tre meter fra mannen som falt, 15
og begynte å bevege seg sidelengs som en krabbe, bort mot døren til kirken. Ingen rørte seg i bussen, sjåføren satt som forstenet med høyre hånd på håndbrekket og venstre på rattet. Billettøren så seg rundt på ansiktene, de så alle ut som de var blinde, helt uttrykksløse. Så sa han: «Han er drept,» tok av seg luen og begynte å dra hånden frenetisk gjennom håret. Han bannet igjen. «Carabinieri,» sa sjåføren. «Vi må tilkalle carabinierene.» Han reiste seg og åpnet den andre døren. «Jeg kan gå,» sa han til billettøren. Billettøren så på den døde og deretter på passasjerene. Det var også noen kvinner på bussen, gamle koner som hver morgen hadde med seg tunge sekker i hvitt lerret og kurver fulle av egg. Klærne deres ga fra seg en duft av kløver, fjøs og brent tre; vanligvis kjeftet og smelte de, nå satt de stille, med ansikter som så ut til å være begravet i århundrers stillhet. «Hvem er han?» spurte billettøren og pekte på den døde. Ingen svarte. Billettøren bannet igjen, han var beryktet for sin banning blant de reisende på denne ruten, han bannet med fynd og klem og var derfor blitt truet med oppsigelse. Hans trang til å banne var så sterk at han ikke brydde seg om det var prester eller nonner på bussen. Han kom fra Siracusa-provinsen og hadde lite erfaring med drepte mennesker: det var en 16
tilbakestående provins i så måte, og derfor bannet og svertet han mer innett enn vanlig. Carabinierene kom, med stasjonssjefen i S., maresciallo Arturo Ferlisi, i spissen, mørk i fjeset både av skjeggstubber og avbrutt søvn. At ordensmakten dukket opp, virket som en vekkerklokke på passasjerenes dvale, og de begynte, bak ryggen på billettøren, å snike seg ut gjennom den andre døren som sjåføren hadde latt stå åpen. Tilsynelatende uinteresserte, med raske blikk over skulderen, som om de prøvde å finne den rette avstanden for å beundre klokketårnene, beveget de seg utover mot torgets ytterkanter, og etter et siste blikk bakover smatt de inn i bakgatene. Denne langsomme lekkasjen ut mot sidene ble ikke lagt merke til hverken av stasjonssjefen eller de menige carabinierene. Rundt den døde sto det nå et femtitalls personer, det var deltakere fra et nødsarbeidstiltak som nesten ikke kunne tro at de hadde snublet over et så mektig samtaleemne som de kunne holde det gående med i åtte timers tomgang. Ferlisi ga sine folk ordre om å rydde torget og få passasjerene inn på bussen igjen, og carabinierene begynte å dytte alle de nysgjerrige bort mot gatene som åpnet seg ut fra plassen, de dyttet og ba samtidig passasjerene om å innta plassene på bussen igjen. Men da torget var tømt, var også bussen tom, det var bare sjåføren og billettøren igjen. «Å jaså,» spurte Ferlisi sjåføren, «var det ingen som reiste i dag?» 17