Også utgitt av Spartacus Forlag Atlas for nysgjerrige sjeler
Jeg husker gleden ved å kunne sitte i passasjersetet i Ford Angliaen vår, jeg husker kunstskinnomslaget og vekten av boken i fanget mitt, og at jeg strøk fingrene over de gullpregede «Road Atlas of Great Britain»-bokstavene. Det var jeg som var navigatør, slik Henry Sjøfareren var det, som Magellan, Francis Drake eller Martin Frobisher, som en navigatør i et Lancaster-bombefly. Jeg hadde det svært alvorlige ansvaret for å få Packham-familien fra A til B og tilbake ved å velge den beste, mest effektive ruten. Jeg studerte nøkkelen, skalaen og den komplekse matrisen av funksjoner og memo rerte alle symbolene fordi jeg ikke kunne feile. Livet vårt, eller i det minste freden og hjerteligheten i tilværelsen vår, var avhengig av meg og kartene mine.
Du skjønner, faren min kjørte seg ikke bort. Det var utenkelig, umulig, så jeg kunne ikke la ham kjøre seg bort langs England, Skottland og Wales’ asfaltstrekker. Men det var to ting jeg ennå ikke var klar over i 1967: For det første at faren min visste nøyaktig hvor han skulle, uavhengig av mine kritiske overveielser og veibeskrivelser, fordi han allerede hadde alle kartene i hodet. Og for det andre: Jeg kom snart til å manifestere den mystiske evnen til å dra et sted én gang, hvor som helst i verden, og deretter kunne dra tilbake dit uten avvik eller nøling, uansett om jeg satt foran og fulgte med, eller gikk eller syklet, i bunn og grunn knyttet sammen med omgivelsene. Det skyldes sikkert måten mitt asperger-sinn jobber med visuell informasjon, men sannsynligvis også denne formative treningen i å transkribere informasjonen til geo grafisk og topografisk kontekst ved å bruke forelegget av nedtegnede kart. For jeg elsket kart, jeg elsket å memorisere kart, forestille meg kart, tegne mine egne kart over imaginære steder. Mest av alt elsket jeg atlas.
Atlaset var verden på papir, hele den vide verden spredt utover sidene, utover det lille soveromsgulvet mitt. Jeg var «her», jungelen i Kongo var der, altiplanoen var over der, den øde utmarken var på side 120 og 121. Det var der gorillaene var, vikunjaene var og den tasmanske tigeren kanskje fremdeles er. Jeg kikket på kartet
og så plassene og stedene der alle innbyggerne i dyreleksikonene mine streifet rundt, og det ga meg noe jeg trengte – sammenheng.
Vi lever i en informasjonalder. Mange mennesker har forsaket kunnskap fordi de har umiddelbar tilgang på informasjon. De memoriserer ikke kart fordi de har satelittnavigasjon, de husker ikke fakta fordi de kan finne dem på sekunder hvis de trenger det. Men hvis vi ikke vet ting, har vi ingen evne til å bygge sammenheng: strukturen som binder sammen fakta og forklarer hvordan de sameksisterer, hvordan de relaterer og leder til hverandre, fordi ingenting eksisterer isolert – selv på kart over utmarken er det ingen veier som fører ingensteds. I likhet med fakta fører alle veier et sted. Jeg vil påstå de fører fra kunnskap til visdom.
Så selv om jeg kommer til å bruke satelittnavigasjon – det er definitivt tryggere enn å kjøre med et atlas som balanserer på knærne – ønsker jeg ikke å stole permanent på slik teknologi, fordi det til slutt vil krympe verdenen min. Jeg liker at teknologi utvider verden jeg kjenner, og når det gjelder å studere miljøet og den naturlige verden, betyr moderne teknologi at vi lærer langt mer og langt raskere enn noen gang før. Og det er uimotståelig spennende. Men – og dette er et trist «men» – vi oppdager alle disse tingene når så mange av de tingene vi oppdager ting om, er i ferd med å forsvinne. Så vår nye kunnskap må raskt, effektivt og tydelig transkriberes til en kommuniser bar form, så den kan gjøres kjent og deles bredere. Kort sagt, denne informasjonen må gjøres vakker, og en måte å oppnå det på er gjennom kartenes universelle språk.
Kartene i denne boken illustrerer et svært bredt utvalg av fakta, men de faller alle innen tre eller fire hovedkategorier. Mange er interessante: «Hvor dyp er jor den»-kartet, hvor en radiell skive fra skorpe til kjerne er plassert over Canada, USA og Mexico, setter vår planets størrelse og volum i et tydelig perspektiv. Og hvor de «minste dyrene av sitt slag» lever, inkludert Jaruaga-øglen, et bitte lite 1,6 centimeter stort krypdyr fra Den dominikanske republikk, og «Den ullhårete mammutens rike», som viser den tidligere utbredelsen av den utdødde hårete elefanten, interesserte meg definitivt. Kartet som viser fordelingen av de 70 «månetrærne» som ble plantet fra frø ført til månen og tilbake i 1971, er morsomt, det samme er kartet over landene som har produsert flest hunderaser, og det som forteller deg hvor du har størst risiko for å bli drept av et giftig bitt eller stikk. Det ser ut til å være lurt å unngå India og Somalia. «Øya i en innsjø på en øy i en innsjø på en øy» er ren trivia. Men det er veldig mange kart her som er genuint viktige fordi de er sjokkerende eller skumle. Effekten av klimaendringer har en fremtredende plass – temperaturendringer, havnivåstigning, vintere som blir kortere, sommere som blir lengre – det samme har påvirkningen vår på det biologiske mangfoldet. «Hvem har drept hvaler etter forbudet?» er opprørende, det samme er «Noen få av artene som har forsvunnet i
det 21. århundre». Noen av oss vil være like bekymret over «Hvem har holdt delfiner i fangenskap?», «Hvem spiser mest kjøtt?» og «Stedene neshorn har blitt tjuvjaktet». Men alt er selvfølgelig ikke mørkt og dystert, og «Varmeflekkene i jordskorpen som kan gi verden energi» og «De vindfulle strekningene som kan bidra med å gi verden energi» viser noen reelle løsninger på problemene våre.
Hvis jeg fikk den tøffe jobben med å velge en favoritt, ville det vært «Nasjonene uten havutsikt», fordi det er den typen ting jeg og faren min ville elsket å lære om på turene i den for lengst forsvunne Ford Angliaen. Kunnskap – det er ikke noe som kan måle seg med det.
Chris Packham New Forest, mai 2022Vi hører ofte at vi lever i en globalisert verden. Kanskje er det derfor vi i økende grad vender oss mot kart over verden for bedre å forstå planeten og dens beboere. Ian Wright’s Atlas for nysgjerrige sjeler, forgjengeren til Naturatlas for nysgjerrige sjeler, viste på fornøyelig vis at det meste kan presenteres i kartform. Du trodde kanskje ikke du trengte å vite hvilket land som har produsert flest Miss World-vinnere, eller hvor pla netens heavy metal-band holder til, men det er tilfredsstillende at noen andre skjønte det, og lagde kartene som viser det (henholdsvis India og Finland, forresten – og det er 90 andre like spennende kart i Atlas for nysgjerrige sjeler, så ta en titt hvis du ikke allerede har gjort det). Bakerst i Atlas for nysgjerrige sjeler var et kapittel med syv kart med tittelen «Natur» (min favoritt: «Land som ikke har elver»). Den siste passasjen ga det åpenbare utgangspunktet for Naturatlas for nysgjerrige sjeler : den naturlige verden, og hvordan menneskerasen er en del av den, på godt og vondt.
Slik begynte den lykkelige jakten på de 100 kartene til denne boken, slående illustrert av Manuel Bortoletti. Noen skapte vi selv, men mange eksisterte allerede, laget av akademikere, bloggere, profesjonelle kartmakere, forskere, forkjempere og institusjoner. Prosessen med å kontakte de opprinnelige skaperne av kartene var en av gledene ved å lage denne boken. Et fellesskap av sjenerøse og talentfulle kartmakere der ute var villige til å gi Manuel og meg muligheten til å representere arbeidet deres her. John Nelson (kart 63: «Se for deg alle havene som én vannmasse») var fascinert av den tankevekkende kartprojeksjonen til oseanograf Athelstan Spilhaus og måten det avslører det vi kan kalle vårt terrasentriske blikk. Klimaforsker Brian Brettschneiders blogg er et veritabelt bibliotek over fascinerende meteorologisk kartografi, men spesielt iøynefallende var hans fire kart som viser hvordan Nord-Amerika og Europas årstider har forandret seg de siste 60 årene (kart 85–88). For en annen værrelatert perle, se kart 59: «Det regner, men bøtter det ned?», en smart fremstilling av nedbørsdata av datavisualiseringsspesialist Erin Davis. Kart 14, «Alle elvene i verden», og kart 20,
«Alle innsjøene i verden», fremstår villedende enkle, men er bygd på ekspertisen til HydroSHEDS- og HydroLAKES-prosjektene.
Den økende tilgjengeligheten til kraftfull digital kartteknologi man kan ha råd til, har ført til en boom i interaktive nettverktøy som har hjulpet oss med å skape i hvert fall to kart. Sam Learners fantastiske nettside River Runner står bak kart 68, «Den lille bekken som forbinder Atlanterhavet og Stillehavet», og det ville vært hakket vanskeligere å lage kart 96, «Australia på langtur», uten Chris Yangs interaktive verk «Countries mapped onto Solar System bodies».
Det finnes også masse viktig data der ute som ber om å bli gjengitt i kartografisk form. Noen av faktaene vi fant og lagde kart av, som kart 40, «Alle de private hagene i Storbritannia» og kart 78, «Alt bebygget land i Storbritannia», vil muligens få deg til å kikke igjen på hverdagsomgivelsene du kanskje tar for gitt. Andre – som kart 80, «Hvor mye skog har vi ødelagt?» – er ærlig talt en anklage mot vår forvaltning av planeten.
Man kan også ha mye moro ved å forflytte seg fra tradisjonelle kart til infografikk som leker med avstandsforhold. Som barn ble jeg vist et kart over Sørvest-England, der vi skulle flytte til. Jeg og broren min, tenkte jeg, må da kunne klare å pile fra den ene enden av halvøya til den andre på noen minutter? Akk, nei. Men jeg håper man kan gjenfinne den samme følelsen av undring over størrelsen på vår naturlige verden (og verdener bortenfor), i kart 94, «Jupiters store røde flekk kunne svelget jorden», kart 93, «Vulkanen Olympus Mons på Mars er like stor som Arizona» og kart 57, «Det største isfjellet vi har sikre kilder om, var større enn Korsika og Mallorca».
Kart er også tidsmaskiner. Vi har samlet flere her som vi håper kan levendegjøre den fjerne fortiden: kart 2, «Menneskets utbredelse og utryddelsen av store pattedyr», kart 3, «Nord-Amerikas supervulkaner», og kart 4, «Da Den engelske kanal var en mektig elv». Men når vi vurderer fremtiden til planeten vår, er det ett emne som dominerer: den menneskeskapte klimakrisen. Denne boken kunne ha bestått av 100 kart som alle illustrerte forskjellige sider ved den enorme utfordringen for mye av livet på planeten. Ved å inkludere kart som nummer 90, «Hvor mye av Storbritannia og Irland som kan bli oversvømt årlig innen 2050», og kart 84, «En klode som raskt blir varmere», for kun å nevne to, håper vi å etterlate leseren uten tvil om størrelsen på denne utfordringen. Men vi har også, som Chris Packham påpeker, forsøkt å finne kart – som kart 24, «De vindfulle strekningene som kan bidra til å gi verden energi», og kart 26, «De solfylte stedene som kan bidra til å gi verden energi» – som antyder muligheter som kan, med teknologi, vilje og visjoner, hjelpe oss å endre retningen vi går i..
Vi håper du liker Naturatlas for nysgjerrige sjeler.
Mike Higgins London, mai 2022Disse istidbeistene døde ut for mer enn 10 000 år siden, med unntak av noen få isolerte flokker
Mennesker som jaktet og et miljø i endring førte til at den ullhårete mammuten var nesten fullstendig utryddet innen 8500 fvt. – men én gruppe overlevde i ytterligere 6000 år på Vrangeløya
Europa
Mennesker kommer
35 000 til 45 000
siden
Utryddelse av store pattedyr 23 000 til 45 000
siden, og deretter for 10 000 til 14 000
siden
Den arabiske halvøy Mennesker kommer 50 000 til 60 000
siden
Afrika
Store pattedyr utviklet seg ved siden av tidlige mennesker, og de kunne derfor bedre sameksistere likevel ble 20 % utryddet
Europeisk løve utryddet for 14 000 år siden
Indomalaya
Mennesker kommer 44 000 til 73 000
siden
Japan
Mennesker kommer 20 000 til 24 000
siden
Madagaskar
Mennesker kommer
til 10 000
siden
Mange arter av kjempekenguru ble utryddet for 33 000 til 50 000 år siden
Mer enn 178 av verdens største pattedyr ble utryddet mellom 52 000 fvt. og 9000 fvt. – på samme tid som mennesker migrerte over hele verden
d-Amerika
Mennesker kommer 13 000
il 15 000 år siden
Utryddelse av store pattedyr
000 til 15 000
siden
% ble utryddet
Amerikansk mastodont utryddet for 11 000 år siden
Australia
Mennesker kommer
0 000 til 50 000
siden
av store pattedyr
000 til 50 000
siden
% ble utryddet
Sør-Amerika
Mennesker kommer
til 16 000
siden
New Zealand
Mennesker kommer
til 2500
siden
Alle arter av kjempedovendyr ble utryddet for 11 000 til 12 000 år siden
Utryddelse av store pattedyr
til 12 000
siden
% ble utryddet
Amerikas siste store vulkanutbrudd i 1980 overskygges av fire historiske «superutbrudd»
Mount St. Helens spredning av aske (1980)
Long Valley
Bishop, spredning av aske (760 000 år siden)
1
Yellowstone-platået
Mesa Falls, spredning av aske (1,3 mill. år siden)
Huckleberry Ridge, spredning av aske (2,1 mill. år siden)
1 2 3
Lava Creek, spredning av aske (630 000 år siden)
Relativ frekvens av brunbjørnstedsnavn
Lav Høy «Bjørn» på italiensk er «orso/orsa» stedsnavnene på dette kartet er regionale varianter
Relativ frekvens av ulvestedsnavn
«Ulv» på italiensk er «lupo/ lupa» stedsnavnene på dette kartet er regionale varianter
Alt vannet i verden ville dannet en kule på i underkant av 1400 km i diameter (hvorav 97 % ville vært sjøvann)
1000 km
All luften vi puster inn, kunne vært samlet inne i en kule på kun 2000 km i diameter (ved standard trykk og 15 °C)
De fjerneste
NordAmerika 1660 km unna havet Beliggenhet: 10 km nord for byen Allen i Sør-Dakota SørAmerika 1515 km unna havet
Beliggenhet: 40 km nord for byen Arenápolis i Brasil