Alf Skjeseth: Nordens Casablanca

(…) først og fremst besto eksilsamfunnet av tusenvis av enkeltmennesker, som vilkårlig var ristet sammen i nabolandets hovedstad for å gjøre sin innsats for Norges frihet mens de levde sine liv så lykkelig som mulig. For noen av de sentrale personene i det norske eksilmiljøet gikk det fem år fra de hastig pakket kofferten hjemme i Norge til de kunne vende tilbake. Familier ble splittet, noen gikk i oppløsning og nye ble stiftet.

Under krigen flokket politikere, militære, spioner, lykkejegere og tusenvis av politiske flyktninger seg sammen i Stockholm – «Nordens Casablanca» på folkemunne. Minst 50 000 nordmenn søkte tilflukt i det nøytrale Sverige, og myndighetene bygde opp en egen statsadministrasjon med mer enn tusen ansatte.

ALF SKJESETH

Fra boka:

ALF SKJESETH

Mens regjeringen satt i London, var den svenske hovedstaden hovedkvarter for kontakten mellom motstandsbevegelsen, norsk etterretning og eksilmyndighetene. Miljøet som oppstod her, var preget av maktkamp og intriger, og ulike holdninger til motstandskampen.

Foto: Siv Dolmen

Alf Skjeseth (født 1952) fra Ringsaker er journalist i Klassekampen. Han har vært journalist i Dagbladet og NTB, samfunnsredaktør i Nationen og leder av Norsk Journalistlag. Han har tidligere utgitt boka Osvald. Storsabotøren Asbjørn Sunde sammen med Morten Conradi på Spartacus Forlag i 2015 og Sykle på vatnet. Historia om Klassekampen på Samlaget i 2011.

Nordens Casablanca samler trådene og gir for første gang en bred presentasjon av det norske eksilmiljøet i Stockholm.

Vi møter politikere som Martin Tranmæl og Willy Brandt, Max Manus og andre motstandsfolk, vi får nytt innblikk i en likvidasjon i legasjonens lokaler, og vi kan leve oss inn i Stockholms frodige og stormfulle kunstnermiljø med blant andre Inger Hagerup, Helge Krog og dobbeltagenten og skuespilleren Sonja Wigert.

isbn 978-82-430-1067-3

www.spartacus.no

2018

NORDMENN I STOCKHOLM UNDER KRIGEN

Nordens Casablanca

ALF SKJESETH

Nordens Casablanca Nordmenn i Stockholm under krigen

Nordens Casablanca. Nordmenn i Stockholm under krigen © Spartacus Forlag, 2018 Skrevet med støtte fra Det faglitterære fond Boken er utgitt med støtte fra Fritt Ord Omslagsdesign: Kåre Martens, Handverk Omslagsfoto: Sonja Wigert (privat eie), Martin Tranmæl (Phos Foto / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek), Inger Hagerup (Arbeiderbladet / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek), Willy Brandt (Arbeiderbladet / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek), Max Manus (Scanpix) Sats: Punktum forlagstjenester AS Satt med Garamond Premier Pro 11/14 Papir: Munken premium cream 100g Trykk: ScandBook Printed in Sweden ISBN 978-82-430-1067-3

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.

SPARTACUS FORLAG AS Pb. 6673 St. Olavs plass 0129 OSLO spartacus.no

Innhold forord Hakekors på skyfri himmel Hånet av svensker «En skibbrudden flokk som aldri er glad» Et utrolig energisk politi Våpenbrødre på Östermalm Spionmetropolen Krig i krigen Theatercaféen i eksil Da vinden snudde Seierherrene Ute i kulda Nervøs ferd mot fred Gr åt og glede 20 navn å merke seg noter Kilder og refer anser Litter atur Navneregister

7 13 27 53 77 89 109 125 147 169 187 207 223 243 252 256 260 277 283

forord

De hadde knapt hatt tid til å felle en tåre på de snaue seks ukene som hadde gått siden marerittet startet. Men da et stort norsk flagg ble båret opp gjennom skipet i Kungsholm kirke med en æresvakt av svenske studenter og stilt foran alteret, brast det også for mektige menn. «Mange som ikke hadde grått på lange, lange tider, følte tårene strømme nedover kindene», skrev Carl Joachim Hambro om følelsene blant de norske deltakerne som fylte kirken under den beskjedne 17. mai-feiringen i Stockholm i 1940 – den første etter den tyske invasjonen 9. april.

Stockholm, den ærverdige skjønnheten av en nordisk storby, hadde vært maktsenteret i unionen mellom Sverige og Norge fra 1814 til 1905.

Bare 35 år etter at Norge rev seg løs fra unionen med fare for krigshandlinger mellom broderfolkene, ble den svenske hovedstaden over natta tilfluktssted for nordmenn på flukt og hovedkvarter for den norske staten da Tyskland angrep Norge.

Allerede kvelden etter invasjonen var stortingspresident C.J. Hambro på plass i Stockholm for å ruste opp en uforberedt og underbemannet legasjon.1 Han ble fulgt av politikere, embetsmenn, organisasjonsfolk og kulturpersoner, som bygde opp en statsadministrasjon i miniatyr 7

nordens casablanca

og sådde spirene til et norsk eksilsamfunn, lenge før regjeringen og de kongelige kom fram til London etter flukten fra Tromsø 7. juni.

Sverige tok imot bortimot 60 000 norske flyktninger til sammen i løpet av krigen, og mot slutten bodde rundt 7200 av dem i Stockholm.

Mange flere ønsket seg til den attraktive storbyen, men bosettingen var strengt regulert. Den norske legasjonen vokste fra fire ansatte ved krigsutbruddet til godt over tusen medarbeidere da krigen tok slutt. Legasjonen ble som en småstat i den velorganiserte svenske staten, med en rekke kontorer for utøvelse av norsk myndighet så langt Sveriges regjering tillot, og vel så det. Flyktningkontoret, Militærkontoret, Rettskontoret, Sambandskontoret og Pressekontoret var de viktigste. Det var også kontorer for helsestell og handel, skoler, prester, post og pass, informasjon og kultur, forsyninger og landbruk. Det var mødrehjem, barnehjem og internater, politiske og faglige organisasjoner, idrettsutvalg og idrettslag, kunstnermiljøer, teater, aviser og tidsskrifter.

Kontorer og institusjoner gjorde en drabelig jobb under forhold der all virksomhet måtte bygges opp fra grunnen. Men først og fremst besto eksilsamfunnet av tusenvis av enkeltmennesker, som vilkårlig var ristet sammen i nabolandets hovedstad for å gjøre sin innsats for Norges frihet mens de levde sine liv så lykkelig som mulig. For noen av de sentrale personene i det norske eksilmiljøet gikk det fem år fra de hastig pakket kofferten hjemme i Norge til de kunne vende tilbake. Familier ble splittet, noen gikk i oppløsning og nye ble stiftet.

De aller fleste nordmenn som befant seg i Sverige under krigen, var privilegerte sammenliknet med flyktninger som kommer til Europa i dag. De slapp nerveslitende ventetid og var ikke truet med å bli sendt hjem på grunn av usikkert beskyttelsesbehov. Nordmennene forsto språket og kunne enkelt gjøre seg forstått. De fikk skolegang, hjelp til bolig og stort sett også arbeid. Og ikke minst var de i det store og hele ønsket velkommen.

Likevel har rapportene fra norske flyktningmottak og forlegninger slående likheter med frustrasjonen som står som damp opp fra dagens asylmottak og flyktningleirer. Uvirksomhet, uvisshet, ensomhet, hjemlengsel og uro for kjente og kjære i hjemland med krig er en ulykkelig 8

forord

blanding, som det også var for mange norske flyktninger. «Vår største sorg er at vi er her, og ikke kan ta støyten sammen med dere hjemme», skrev en flyktning til en venn i motstandsbevegelsen. Flyktningmiljøet i Stockholm ble i den norske legasjonen beskrevet som «en skipbrudden flokk som aldri er glad».

Norges beliggenhet med den lange grensa mot Sverige var en av hovedgrunnene til at motstandsbevegelsen slapp med rundt 1400 falne i løpet av krigen, noe som trass i mange tragedier må regnes som et lavt tall for et okkupert land.2 Svenskegrensa var umulig å vokte effektivt, og den ble som en «nødutgang» som bidro til å redde mange norske liv.

Stockholm ble som den eneste nøytrale hovedstaden i Nord-Europa kjent som «Nordens Casablanca», etter spionintrigene i den marokkanske havnebyen, som fikk mytiske proporsjoner da spillefilmen Casablanca gjorde stor suksess under krigen. Stockholm var møteplass for politikere, diplomater, offiserer, etterretningsagenter, forretningsfolk, pressefolk og lykkejegere, som blandet seg med skarer av politiske flyktninger. De viktigste norske institusjonene befant seg midt i dette mylderet, som hovedsakelig var konsentrert i og nær den velstående bydelen Östermalm.

Slaget sto mellom Tyskland og de allierte, men også innad i de ulike nasjonenes legasjoner og agentmiljøer var det giftige stridigheter. Den norske legasjonen var ikke noe unntak. Selv om alle var del av den nasjonale kampen, er det rystende hvor bitre konfliktene innad i legasjonen var, og hvor voldsom språkbruken og andre virkemidler kunne være.

Dette stort sett glemte kapitlet i norsk krigshistorie får bred plass i denne boka, med sterke og stridbare personligheter på rekke og rad. Det var en blanding av personlige, politiske, sosiale og kulturelle motsetninger, som i stor grad hadde dragkampen mellom en sivil og en mer militant motstandslinje som underliggende motiv. Det oppsto dessuten en stridslysten emigrantmentalitet, med mistenksomhet, oppfarenhet og dårlige nerver.

Stockholm ble valplass for striden mellom Arbeiderpartiet og kommunistene, en strid som brøt ut for alvor da den nasjonale enheten ble avløst av den kalde krigen. Her møter vi sosialdemokratenes ledestjerner 9

nordens casablanca

Martin Tranmæl og Willy Brandt, og her startet overvåkingen av kommunistene. Stockholm var også samlingsstedet for norske kunstnere i eksil. Det kunne gå hardt for seg på kneipene der forfattere som Inger Hagerup, Helge Krog og Aksel Sandemose feiret sine gleder og druknet sine sorger, som det jevnt over var flest av.

Historien om det norske eksilsamfunnet i Stockholm omfatter også det kompliserte forholdet mellom det nøytrale Sverige og det okkuperte Norge. Krigen begynte med at Sveriges regjering varslet at de ville internere kong Haakon – som hadde vært truet på livet av tyske styrker – dersom han skulle komme inn på svensk territorium, og den sluttet med at Sverige la til rette for opplæring av mange tusen norske politifolk og soldater. Forholdet svingte mellom utbrudd fra statsminister Johan Nygaardsvold om at Sverige var like «pestbefengt» som Tyskland til at Norge etter krigen ga konferansehotellet Voksenåsen som nasjonalgave til Sverige, som takk for støtten til flyktningene og for humanitær hjelp i milliardklassen.3 Journalist Eirik Veum har skrevet boka Det svenske sviket, der han i tråd med tittelen retter ramsalt kritikk mot den svenske nøytralitetspolitikken og følgene denne fikk for Norges kamp. Han hevder at Norge ble ofret for «den iskalla egoismens politik» for å holde Sverige utenfor krigen. Det var Tyskland som bestemte, og konsekvensen var «et svik mot det norske broderfolkets kamp for sin frihet».

Den svenske journalistveteranen Anders Johansson har skrevet tre omfattende bøker om krigen i Norge og forholdet til Sverige. Han mener Veum gir en tendensiøs framstilling, fordi han velger å konsentrere seg om hendelsene i første halvdel av krigen og forteller mindre om utviklingen etter 1942, da Sverige på kort tid gikk fra en tysklojal til en utpreget norskvennlig form for nøytralitet.4 Nordmenn som oppholdt seg i Stockholm fra krigens begynnelse til slutt, fortalte at tida før og etter årsskiftet 1942–1943 artet seg så forskjellig at periodene ikke kunne sammenliknes. Svensk-norska samarbetsfonden har gitt ut boka Norges tack til Sverige, med underteksten «Svik, samvirke og solidaritet». Det er en nøktern sammenfatning av det norsk-svenske krigsforholdet sett under ett, mens 10

forord

historien har en tendens til å bli idyllisert i 17. mai-taler og norsk-svenske samarbeidsorganer.

Det har i løpet av etterkrigstida vært fortalt mye om ulike deler av det norske eksilsamfunnet i Stockholm. Dette har vært gjort stykkevis og delt. Noe har vært skrevet av eksperter for andre eksperter, og det meste har gått i glemmeboka. Selv vi som er etterkrigsbarn og har stor interesse for krigshistorien, vet lite om denne delen av vår nære fortid. Det håper jeg å rette på med denne boka, som for første gang samler trådene fra det mangfoldige norske Stockholm-miljøet og også tar nødvendige avstikkere til andre deler av flyktningsamfunnet i Sverige.

Det kunne vært – og er til en viss grad – skrevet egne bøker om alle hovedemnene i denne beretningen, og det ville sprenge rammene å gå dypt i detalj på hvert enkelt felt. Kildene er i all hovedsak skriftlige, siden alle aktører som hadde makt og myndighet eller egne karrierer, har gått bort for lengst. Det finnes ufattelige mengder materiale om krigsårene i Stockholm i norske og svenske arkiver, der historikere har forsket og journalister har gravd i mange år. Brikkene i puslespillet består for det meste av informasjon fra historiske framstillinger og et stort antall biografier og selvbiografier, og egne arkivfunn som særlig kaster lys over konfliktene i legasjonen. Noter, kilder, referanser og litteratur er samlet bak i boka. Sitater fra svenske kilder er oversatt til norsk av forfatteren.

De fleste ekspertene på feltet er menn som er godt over vanlig pensjonsalder. Det bekrefter at krigshistorie er en helsebringende interesse, og det er en kjønnsmessig ubalanse i fagmiljøene som har gått i arv siden krigens dager. Jeg vil særlig trekke fram historikerne Ole Kristian Grimnes og Tore Pryser og journalisten Anders Johansson, som med sine grundige bøker og gjennom samtaler har vært til uunnværlig hjelp.

Johansson har også vært en påpasselig faglig konsulent, og Steinar Lillehaug har med sin språksans og dømmekraft bidratt til å gjøre teksten bedre. Jeg står ellers i gjeld til Lars Borgersrud, Rolf Dahlø, Frode Færøy, Einhart Lorentz, Svein Sæter og Mats Tangestuen, og til de svenske dokumentarjournalistene Jan Bergman og Göran Elgemyr.

Jeg takker krigsveteranene Reidar Berg, Odd Myhre og Åge Aulie, forfatterne Klaus Hagerup og Gard Sveen, historikeren Jorunn Bjørgum 11

nordens casablanca

samt Bo Krogvig og Robert Pearson for nyttige samtaler. Takk også til Morten Conradi, Knut Einar Eriksen, Janne Flyghed, Gunnar Grytås, Terje Halvorsen, Ragnvald C. Hedemann, Elisabeth Selmer, Iselin Theien, Anders Thunberg og Elisabeth Vislie.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (Arbark) har med sine stoffmengder og alltid hjelpsomme stab vært et fast tilholdssted under arbeidet. Nasjonalbiblioteket er med sin digitalisering av eldre norske bøker et skattkammer. Takk også til Riksarkivet, Norsk Hjemmefrontmuseum, Deichmanske bibliotek og Voksenåsen kultur- og konferansesenter, Kungliga biblioteket og Arbetarrörelsens arkiv i Stockholm, gruveselskapet LKAB og til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening for raust stipend. Sist, men ikke minst vil jeg takke forlaget Spartacus’ tidligere redaktør Gerd Johnsen, som satte meg på sporet, og redaktør Nina Castracane Selvik som kyndig bidro til å bringe boka i mål. Feil og mangler står jeg alene ansvarlig for.

Oslo, april 2018, Alf Skjeseth

Hakekors på skyfri himmel

Torsdag 20. juli 1939 var en strålende dag. Sola skinte over et feststemt Stockholm, som var vertskap for en mønstring av 7000 veltrente gymnaster fra 37 land. Publikum samlet seg på byens paradeplass, Stockholms stadion fra sommer-OL i 1912, med den aldrende kong Gustav V og statsminister Per Albin Hansson på tribunen. Arrangementet skulle minnes den svenske gymnastikkens pioner Pehr Henrik Ling, som hadde vært død i 100 år. «Lingiaden» ble kalt en fredsolympiade, rett før det var slutt på både fred og olympiader i lang tid.

Danmarks tropp med 1900 deltakere var klart størst, men Tysklands tusen barn og unge vakte mest oppsikt med imponerende turnprestasjoner og en skokk drillede unger helt ned i treårsalderen. Entusiasmen boblet i reportasjen som ble laget om «Lingiaden» av Svensk Filmindustri (SF), leverandør av kinoenes filmavis SF-journalen.

Svensk Filmindustri var eid av den tyskvennlige industri- og filmmagnaten Torsten Kreuger, som også eide avisene Aftonbladet og Stockholms-Tidningen. Disse mediene var med på å prege bildet det svenske folket fikk av et Nazi-Tyskland som lenge før «fredsolympiaden» 13

nordens casablanca

hadde startet jødeforfølgelsene og ekspansjonen i Europa, med annekteringen av Østerrike og de sudettyske delene av Tsjekkoslovakia i 1938.

Dette la ingen demper på stemningen da den tyske troppen kom til Stockholm med det moderne cruiseskipet «Wilhelm Gustloff».

Fra skyfri himmel dalte det svenske flagget ned sammen med det tyske hakekorset, festet til ballonger, skutt opp fra skipet i en velregissert sjarmoffensiv. «Tysklands samlingstecken», sa SF med karakteristisk Filmavisen-begeistring om hakekorset, der det hang som blikkfang over Nybroviken. Ved innmarsjen til åpningsseremonien gikk den hvitkledde tyske troppen taktfast bak et hakekorsflagg, med høyre arm i strak Hitler-hilsen. Norge stilte også med en stor tropp, med kvinnelige frontfigurer som tiltrakk seg SF-reporterens mannlige blikk.

«Wilhelm Gustloff» ble seinere rammet av en av krigens største maritime tragedier, men denne siste fredssommeren var skipet som en omreisende ambassadør for tysk omgjengelighet.5 En kveld under «Lingiaden» ble fiffen i Stockholm invitert om bord til dansefest og mengder med øl og pølser i beste Bierstube-stil. «Vi har lovats dans, korv och öl, och det löftet hålls i rikligt mått», fortalte SF med usvekket entusiasme etter å ha blitt innlemmet i kameratskapet rundt rennende ølkraner og fulle dansegolv. Enkelte av danseløvene bar armbånd med hakekors på.

Også Polen sendte en tropp til Stockholm, men forbrødringen ble kortvarig. Bare seks uker etter gymnastikkfesten gikk Tyskland til angrep på Polen på bred front. Det skjedde 1. september, med striden om havnebyen Gdansk som utløsende årsak. To dager seinere forkynte Dagens Nyheters ekstrautgave at «England och Frankrike förklarar Tyskland krig». Den andre verdenskrig var i gang.

Det var riktignok ingen som snakket om verdenskrig før angrepet på Norge og Danmark kom våren etter, for militært skjedde det lite de første månedene. Det var en utbredt uro for at Europa skulle bli slagmark for et nytt mareritt slik første verdenskrig hadde vært. Men i Sverige var Tyskland i liten grad ansett som en militær trussel, selv med den uberegnelige Adolf Hitler ved makten. Forholdet til Tyskland var det beste, med en omfattende handel og nære forbindelser på mange 14

Hakekors på skyfri himmel

plan – mellom de kongelige, adelen, de militære, næringslivet, kultur, idrett og vitenskap.

Da Adolf Hitler feiret sin 50-årsdag 20. april 1939, stilte det offisielle Sverige med en tung delegasjon. Forsvarssjef Olof Thörnell og andre militære ledere var til stede ved den overdådige markeringen, mens flere av stormaktene hadde hentet hjem sine ambassadører i protest mot Tysklands behandling av jødene og aggresjonen mot nabolandene. Norge var bare representert ved en håndfull spesielt inviterte tyskvennlige gjester. Samme år fikk Hitlers høyre hånd Hermann Göring «Storkorset av Svärdsorden» av kong Gustav V. Göring hadde vært gift med den svenske adelsdamen Carin von Kantzow, som døde i 1931. Han hadde bodd flere år i Stockholm og så på Sverige som sitt andre hjemland. Det var mange eksempler på det varme forholdet mellom landene, men selv om holdningen i store deler av det svenske samfunnet var tyskvennlig, hadde de organiserte nazistene i Sverige marginal oppslutning.6

Broderfolkene Norge og Sverige har felles riksgrense på 1630 kilometer, som er den lengste i Europa. Under de årlige 17. mai-feiringene på Skansen i Stockholm blir vennskapet mellom broderfolkene hyllet med store ord av politikere og diplomater, men slik har det ikke alltid vært. Det tok tid før sårene fra unionsoppløsningen i 1905 grodde i Sverige, der mange så på Norge som en utakknemlig og fattigslig lillebror, og det var heller ingen nesegrus beundring den andre veien. Kong Haakon så med den største skepsis på svenskekongens nære bånd til Tyskland, som ble stilt til skue under første verdenskrig. Det sier noe om det avmålte forholdet at dronning Maud ikke besøkte Sverige en eneste gang fra hun ble dronning i 1905 til hun døde i 1938. Det var derfor en merkedag for det norsk-svenske forholdet da kronprins Olav våren 1929 giftet seg med sin kusine, den svenske prinsessen Märtha, under full festivitas i Vår Frelsers kirke i Oslo.

I årene før krigsutbruddet sto arbeiderbevegelsen så sterkt i Norden at sosialdemokratene gjorde rent bord ved valgene i land etter land.

Sverige, Finland og Norge ble styrt av sosialdemokrater med støtte fra 15

nordens casablanca

bondebevegelsen, i Sverige var Bondeförbundet også med i regjeringen.

Under verdensutstillingen i Paris i 1937 skilte de skandinaviske landene seg ut med utstillinger som la vekt på demokrati, fellesskap og sosialpolitikk, samt friluftsliv, mens fascismen grep om seg sørover i Europa.

Sverige satset mer enn noen andre på en pedagogisk framstilling av velferdspolitikkens betydning for framgang og fred.

Mens den unge nasjonen Norge jobbet seg ut av fattigdom og mindreverdighetskomplekser, var Sverige en gammel stormakt med kulturell og sosial selvbevissthet som satt i veggene, med staselige Stockholm som juvelen i kronen. Norge var blant Sveriges største handelspartnere og forbindelsene var nære, men Sverige lå med ryggen til Norge under det utenrikspolitiske dramaet mot slutten av 1930-årene. Norge var en perifer aktør i det diplomatiske korpset i Stockholm. Norges blikk var rettet mot vest og Sveriges mot øst.

Nei, svenskene fryktet ikke Tyskland for sin egen del, men de så som resten av Europa med uro på den taktiske alliansen mellom Hitlers Tyskland og Josef Stalins Sovjetunionen, gjennom ikkeangrepspakten som ble inngått mellom utenriksministrene Joachim von Ribbentrop og Vjatsjeslav Molotov. Pakten ble undertegnet 23. august 1939.

Vinterkrigen Sovjetunionen hadde i 1938 innledet forhandlinger med Finland for å styrke sin forsvarsevne og nasjonale sikkerhet. Blant kravene var å flytte grensa som gikk over Karelen, der det på det nærmeste var bare litt over tre mil til storbyen Leningrad. Med ikkeangrepspakten kunne sovjetrusserne øke presset mot Finland uten fare for tysk innblanding, og 30. november 1939 angrep sovjetiske bombefly Helsingfors etter at finnene nektet å gi etter for sovjetiske territorielle krav. Med vinterkrigen ble Norden skueplass for dramatiske krigshandlinger, mens det enn så lenge var så rolig i krigen mellom Tyskland og de allierte at den ble kalt «a phoney war» – en «liksomkrig».

Utbruddet av vinterkrigen var bare noen uker unna da de nordiske statsoverhodene og utenriksministrene møttes i Stockholm 18.

16

Hakekors på skyfri himmel

og 19. oktober for å samordne sine strategier. Kongene Haakon VII, Gustav V og Christian X var til stede, sammen med Finlands president Kyösti Kallio. Det nordiske samholdet knaket i sammenføyningene, fordi Sveriges regjering i større grad enn Danmark og Norge var innstilt på diplomatiske og militære støtteaksjoner for Finland. Den norske Arbeiderparti-regjeringen under ledelse av Johan Nygaardsvold var urolig for at den finskvennlige stemningen i Sverige skulle slå så sterkt ut at også Norge kunne bli trukket inn i krigshandlinger, siden landet kunne bli transittområde for hjelp til Finland vestfra.

Norge fryktet altså å bli presset vekk fra sin strenge nøytralitetspolitikk mens et naboland var under militært angrep. Sveriges bånd til Finland var langt sterkere enn forholdet til Norge. I det geopolitiske spillet var Norge nærmest som en filial av Storbritannia på grunn av beliggenhet og historiske bånd, mens Finland ligger mellom Sverige og den historiske arvefienden Russland. Den svenske nasjonen har alltid definert seg i forhold til Russland, så selv om Tyskland og Sovjetunionen inngikk en taktisk allianse, gikk Sveriges sympati fullt og helt til ofrene for sovjetisk aggresjon.

Det hører med til bildet at sympatien for Storbritannia var større og frykten for Sovjetunionen mindre i Göteborg og langs den svenske vestkysten enn i de østlige delene av Sverige. Her gikk skipsfarten og andre forbindelser mot vest, og motviljen mot det tyske nazi-styret var mer utbredt enn i resten av landet. Det var store innslag av norske studenter og verftsarbeidere i byen. Folkemeningen i Göteborg var overveiende pro-alliert.

Norges minister, som var ambassadørenes tittel i de tider, var den erfarne diplomaten Johan Wollebæk. Han hadde en stab på bare fire ansatte i lokalene Norge leide i Strandvägen 59 på Östermalm, inkludert sin egen stilling og kontorhjelp. Wollebæk var midt i 60-årene og hadde vært sendemann i Sverige i nesten 20 år da krigen brøt løs. Han var som ganske nyutdannet jurist fersk i den svensk-norske utenrikstjenesten under unionsoppløsningen i 1905, og han fikk sentrale oppgaver i oppbyggingen av en selvstendig norsk utenrikstjeneste. Wollebæk gikk gradene i Utenriksdepartementet og fikk sin første post som legasjonssjef 17

nordens casablanca

i Berlin i 1920. Allerede året etter ble han forflyttet til Stockholm, og han kjente det norsk-svenske forholdet ut og inn.

Venner med alle Helt siden Hitler og hans naziparti kom til makten i Tyskland i 1933, hadde Sveriges regjering gjort nøytralitet og beskjedne ambisjoner til en utenrikspolitisk dyd. Utenriksminister Rickard Sandler holdt samme høst en tale der han beskrev sin oppgave som en slags handelsreisende, en forløper for det selvironiske danske motto «flagget følger flesket»: «En god diplomat skal effektivt hjelpe til for å selge smør og trevarer, elektriske maskiner og sement. Alt slikt gir brød her hjemme.»

Statsminister Per Albin Hansson, som ifølge den britiske diplomaten Peter Tennant var «en pålitelig høyresosialdemokrat», sa i en tale 28. juli 1940 at Sveriges interesser skulle ivaretas «med åpent og vennskapelig samarbeid til alle kanter», uten hensyn til politiske ideologier.

Dette ble sagt få måneder etter at Finland var overkjørt i vinterkrigen og Norge og Danmark var invadert av Tyskland.

Historikeren Klas Åmark mener at de vanlige frasene under krigen om Sveriges gode forhold til alt og alle åpenbart var usanne, og han ser på slike forsikringer som meningsløse. «Burde Sverige virkelig ha et godt forhold til det nazi-tyske terrorregimet, med undertrykkelsen av annerledes tenkende i eget land, forfølgelsen av jødene, okkupasjonen av det ene landet etter det andre, med massemord og utryddelsespolitikk», spør han.7 Trass i propagandaen om å stå på god fot med alle makter ga Sverige langt mer aktiv støtte til Finland enn Norge og Danmark gjorde, under det som ble et nasjonalt motto: «Finlands sak er vår.» Også i Norge oppsto en bevegelse for å hjelpe de tappert kjempende finnene, men engasjementet i Sverige var mye sterkere. Mens Norge og Danmark holdt fast på sin nøytralitet, erklærte Sverige seg «ikke-stridende». Dette gjorde det mulig å støtte finnene militært, om enn ikke å gå direkte inn i krigen.

Mer enn 8000 svensker deltok som frivillige i vinterkrigen. Rundt 12 000 meldte seg til tjeneste, men krigen tok slutt før alle rakk å komme 18

Hakekors på skyfri himmel

i felten. Mange var inspirert av De internasjonale brigadene som kjempet på republikkens side mot fascistene i den spanske borgerkrigen fra 1936 til 1938. Fra Norge var det registrert 827 frivillige på finsk side, blant dem var motstandshelten Max Manus.

Svenskene dro i gang enorme innsamlinger av penger, klær, ski og skiutstyr. Flere tusen finske barn fikk trygghet og omsorg i Sverige i vintermånedene da krigen raste. Ved hjelpeaksjonens hovedkvarter i Drottninggatan midt i Stockholm ble det i tillegg til penger samlet inn smykker og edelt metall. Da LO sendte av gårde et tog med hjelpearbeidere og forsyninger fra fagbevegelsen, var det stappfullt på perrongene ved Stockholms Central under et avskjedsprogram med appeller, arbeidersanger og sterke følelser.

Den svenske militære beredskapen mot slutten av 1930-tallet var, som den norske, altfor svak da det brått ble behov for den. Det skyldtes langvarige økonomiske forsømmelser, og også at det svenske forsvaret bidro med store mengder militærmateriell til Finland. En lenge hemmeligstemplet oversikt viste at Finland fikk 86 000 håndvåpen med 45 millioner patroner, 415 tunge infanterivåpen med 110 000 granater, 216 artillerienheter med 170 000 granater og 32 kampfly. Det var nok til å svekke forsvarsevnen betydelig.

Sosialdemokratene dominerte i Riksdagen, men i den internasjonale krisa ville Per Albin Hansson ha alle unntatt nazistene og kommunistene med i regjeringen. 13. desember 1939 dannet han en samlingsregjering, der Högerpartiet (nå Moderaterna) og det liberale Folkpartiet ble med. Samtidig skjedde et skifte av utenriksminister som skulle få betydning til det verre for forholdet til Norge. Sosialdemokraten Rickard Sandler ble erstattet av yrkesdiplomaten Christian Günther, som i likhet med departementets embetsverk var regnet som konservativ. Den upolitiske byråkraten Günther, som kom fra en adelsfamilie med tyske røtter, fikk i krigens tid større innflytelse på statsministeren enn noen av hans sosialdemokratiske kolleger.

Per Albin Hansson var en av høvdingene under sosialdemokratenes storhetstid i Norden i det forrige århundre, med en sosial bakgrunn som skilte seg fundamentalt fra hans aristokratiske utenriksminister.

19

nordens casablanca

Statsminister Per Albin Hansson var Sveriges lederskikkelse under hele krigen.

Her i samtale med Norges utenriksminister Trygve Lie under en lunsj i Stockholm høsten 1944, da det svensk-norske forholdet var kraftig forbedret. Foto: NTBs krigsarkiv, Digitalarkivet

Hansson kom fra fattige kår i Malmö, der han ble født i 1885. Han gikk gradene i bevegelsen og kom inn i Riksdagen i 1917. Han ble statsminister i 1932 og satt med et kort avbrudd fram til sin død 14 år seinere.

Som Sveriges ubestridte leder under krigen var Per Albin Hansson upopulær i Norge, særlig i den første fasen. Men han sto for en stabilitet og trygghet som brakte partiet hans til de store høyder og gjorde ham til svenskenes første «landsfader». Ved riksdagsvalget i 1940, mens regjeringen kjempet for Sveriges nøytralitet etter invasjonen av Norge og Danmark, fikk sosialdemokratene 53,8 prosent av stemmene.

Hansson var i likhet med Norges Einar Gerhardsen kjent for sin folkelighet og enkle livsstil som statsminister. Han hadde sinnsro og autoritet, men ansvaret gjennom mange krevende år var en sterk påkjenning. Etter en middag og kortspill sammen med Gerhardsen og andre 20

Hakekors på skyfri himmel

norske gjester i Operakällaren om kvelden 6. oktober 1946 falt Per Albin Hansson om etter den faste trikketuren hjem, og døde momentant av hjerteinfarkt, få uker før han ville fylt 61 år.

Kampen om malmen Det lå storkrig i lufta etter den tysk-sovjetiske ikkeangrepspakten, med angrepet på Finland og Tysklands aggresjon mot Polen. Sverige ville med sin eksport av jernmalm til Tyskland få en strategisk rolle under et militært oppgjør i Europa.

Malmreservene i Kiruna og Malmberget i Norrbotten var blant verdens største og hadde en enestående kvalitet, med nesten dobbelt så mye jern i malmen som i tyske, engelske og franske gruver. Ressursene var av uvurderlig verdi for moderne våpenindustri, og Frankrike og Storbritannia hadde under vinterkrigen tumlet med planer om å erobre malmfeltene under dekke av militær støtte til Finland. Sverige og Norge samarbeidet diplomatisk for å avverge slike framstøt, som utvilsomt ville ført til tyske mottiltak og kunne gjort Lappland til en slagmark.

Utskipingshavnene i Narvik og Luleå og toglinjene fra Kiruna var av stor strategisk betydning. Ofotbanen sto ferdig høsten 1902, da jernbanelinjene fra Kiruna og Narvik møttes i høyfjellet. Dette var et storslagent samarbeidsprosjekt, som bidro til en sterkere norsk-svensk forbrødring i nord enn tilfellet var mellom politikere og kongelige i de to hovedstedene. I 1937, to år før verdenskrigen brøt ut, ble det skipet ut 7,7 millioner tonn svensk jernmalm til Tyskland fra Narvik. Det var tre fullastede skip hver eneste dag i året, og det enorme volumet forteller noe om betydningen Kiruna-gruvene, Ofotbanen og Narvik hadde for den tyske krigsindustrien.

Behovet for stabil tilførsel av jernmalm gjorde at Tyskland hadde all interesse av å opprettholde det smertefrie forholdet til Sverige, og blant svenskene var skepsisen til Sovjetunionens og Storbritannias hensikter fortsatt vel så stor som uroen for Tysklands ekspansjon. Alvoret senket seg først da England og Frankrike svarte på Tysklands innmarsj i Polen med sin krigserklæring 3. september 1939.

21