Sverre Gunnar Haga: Norgeshistorier

SV E R R E G U N N A R H AG A

om det ĂĽ rulle ut kondomer i nrk fjernsynet,

om jørgen kosmo og hans lyse dress,

om da averøyas sterkeste mann slo hull i golvet,

om erna og sindre hjemme o g e n h e l d e l a n d r e h i sto r i e r

Innhold innledning 7 om norske prestasjoner 13 om den norske glamouren 39 om norske følelser 67 om norsk pompøsitet 95 om norge og verden 115 om den norske væremåten 143 om den norske ærligheten 163 epilog 185 kilder og litteratur 189

Det burde naturligvis være oss fullstendig likegyldig, vi lever her og nå, og ikke om hundre år, men en dag kommer vi over noen gamle brev, et eller annet faenskap begynner å bevege seg inni oss, vi synes vi føler et bånd som går fra oss og forsvinner inn i fortiden, det er ­båndet som binder tidsperiodene sammen.

Jón Kalman Stefánsson, Sommerlys

Programoversikt for nrk fjernsynet, dagen for min fødsel, 25. november 1968: 9.40–10.05: Meet Mr. Sims. 4. The quickest Way. Manuskript: Dennis Gotobed.

Skolefjernsyn, engelsk 6. og 7. klasse.

19.00: «Vamos a ver!»

Begynnerkursus i spansk fra BBC. Leksjon 9: Sol o sombra?

Presentert av universitetslektor Rosamariá Paasche.

19.30: Husdyrene skal også bo. Fra miljøforskning i husdyrrom.

Ved Magnus Sandberg.

20.00: Dagsrevyen. Værmelding.

20.30: Svenske og norske spelemenn møtest på Maihaugen.

Ved Rolf Myklebust og Lise Foss.

20.55: Les Girls. Amerikansk spillefilm fra 1957.

I hovedrollene: Gene Kelly, Kay Kendall, Mitzi Gaynor og Taina Elg. Regi: George Cukor.

22.50: Kveldsnytt.

Jeg er født på en mandag. Rett etter Dagsrevyen.

Rett etter at frakteskuta Batnfjord kantret på Stadthavet, rett etter at Umberto Nobile gjenbesøkte Norge for å få reist en minnestatue over mennene han mistet under forsøket på å nå Nordpolen i 1928. Rett etter at Gjermund Eggen hadde vunnet sesongåpningen Singsåsrennet i Midtre Gauldal i SørTrøndelag. Rett etter at Ketil Bjørnstad vant Ungdommens pianomesterskap i Universitetets aula. Rett etter at en 30-­ åring fra Ørsta døde da han gikk utfor et stup i Austfjorden ved Volda.

Og rett før min far, den 25 år gamle Jarle Haga, fikk telegrammet han ventet på, om bord i Devonshire Bay, en ringnotbåt med 20 mann på fiske utenfor daværende SørvestAfrika, nåværende Namibia: «En velskapt sønn. Stopp. Alt vel med mor og barn. Stopp.»

I mine første år visste jeg tre ting om norsk historie: 1. Et sildekast i september 1961 foretatt av Snurp-1 med min bestefar Sverre Haga som skipper var så enormt i omfang at det var avbildet i o-fagsbøkene våre.

2. Etter sigende skal Harald Hårfagre etter slaget i Hafrs­fjord på slutten av 800-tallet ha dratt til sin v­ åpenbror Ragnvald Jarl, 7

norgeshistorier

stoppet på veien og latt manken falle på Bremsnes på Averøy, etter ti år med god hårvekst.

3. Peder Myrset fra nabobygda Bådalen på Averøy på Nordmøre ble skytterkonge under Landsskytterstevnet i 1975.

Nå er jeg 50. En alder der et merkelig syndrom ofte inntreffer: Du våkner opp en dag og er historieinteressert. Mer presist, du våkner opp og tenker på andre verdenskrig. Du kan ha vært lensmann eller prest, fut eller fant, bonde eller fisker, hipster eller senhipster så mye du vil. Når de første aftenfargene melder seg i livet, kommer en offiser på en jernhest ridende, plukker deg opp og tar deg straks med til bombingen av Narvik. Og du følger villig med. Andre verdenskrig er UIMOTSTÅELIG for boklesende mennesker som er på vei over middagshøyden. Det er genetisk, vi kan ikke noe for det.

Det var den perfekte krig, og vi vant den.

Men det er ikke bare krigen. En kveld tunet jeg meg inn på Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. TV-serien av og med Oddgeir Bruaset som startet opp i 2002 på NRK, som i all enkelhet går ut på å oppsøke mennesker som har valgt å leve sine liv på avsidesliggende steder i Norge. Familier, kjærestepar, eneboere. Mennesker som av ulike årsaker står geografisk utenfor det moderne samfunnet, og alt hva vi måtte ha å tilby av stress og elendighet.

I denne episoden tok Bruaset oss med til vakre Fykesundet i Kvam i Hordaland, til den veiløse gården Skåro, 300 meter over fjorden. Idet helikopteret med NRKs folk landet på tunet, sto en underlig, hvitsprengt en bak ei bjørk.

Det finnes mennesker man får umiddelbar godhet for. Jon Skaar var en slik. Bak et ytre bestående av et kritthvitt skjegg 8

og viltert hår, ble vi kjent med en beskjeden mann, men som hadde et så varmt smil og et så lunt vesen at han alene i løpet av minutter var verdt hele lisensavgiften til NRK dette året. På Skaar hadde han bodd med foreldre og søsken, nå hadde han bodd mange år alene der oppe. Et stille liv, uten gjennomtrekk.

Og det var da, mens de satt der ved ovnen i stua, i denne fjerde episoden av den femte sesongen av Der ingen skulle tru at nokon kunne bu, at spørsmålet kom: «Kva er den lengste tida som har gått utan at du har møtt folk?»

Spørsmålet tente en gnist i meg. Er det dette som er nordmannen? Hvor lenge har du klart deg uten folk? Uten andre?

For meg oppsummerte det ikke bare denne nydelige TVserien i én eneste setning, men også hva som kan være helt spesielt med oss, folket her nord. Kanskje er vi det eneste landet i verden hvor den nasjonale TV-kanalen ser opp mot berghyllene for å finne stoff TV-seerne ikke kan få nok av.

Som finner bortgjemte mennesker langsmed myrtråkk og over alle heier.

Men dette handler ikke bare om en enkelt TV-serie. Jeg ble nysgjerrig: Hva er en nordmann? Hva er vår nasjonale karakter, om noe slikt finnes? Og hvor kommer jeg inn i bildet – hvordan er jeg blitt formet eller påvirket av nasjonale ideer, hendelser og øyeblikk?

Klisjeene finnes i hopetall: den grådige sunnmøringen, den treige trønderen, den pratsomme bergenseren, den tause hedmarkingen, den religiøse sørlendingen, den bannende og freske nordlendingen, den arrogante Oslo-borgeren. Om det nå skulle være en flik av sannhet i dette; har vi likevel noe som binder oss sammen, noe som er særpreget norsk? Er det 9

norgeshistorier

t­ ypisk norsk å være Jon Skaar? Eller i det minste å drømme om å være eller bli som Jon Skaar?

Jeg er født mellom Einar Gerhardsen og Ekofisk. Mellom det gjenoppbygde landet og en ufattelig rikdom ingen på slutten av sekstiårene kunne ane omfanget av. Jeg er født i 1968, med en Pengelotteri-gevinst i fanget. Tenk deg at du vinner toppremien der. Og så skjer det igjen. Og enda en gang til. Og en gang til. Og en gang til. Og igjen. Om att og om att.

Hele livet. Velkommen til Norge, drømmers kjempeland. Jeg er født inn i velferdsstatens «finest hour». Jeg ble en del av et folk som hadde fått troen på at det kanskje en­delig var vår tur.

Strasbourg, 6. november 1968. I kampens 67. minutt slår Ola Dybwad-Olsen en avgjørende gjennombruddspasning til Odd Iversen, som tråkler seg forbi motstanderne. Inne i 16-meteren fyrer han av kanonen. Kampens eneste mål er vakkert, knallhardt og utagbart for keeper – helt oppe ved tverrliggeren.

19 dager før jeg blir født, beseirer Norge giganten Fran­k­ rike. På bortebane. I en VM-kvalifiseringskamp i fotball. Det er rent ut rørende å høre opptak av Bjørge Lilleliens stemme da han roper det ut: «Odd Iversen skyter – i mål! I mål!»

Hvordan forløsningens kraft preger stemmen idet han brøler ut det siste ordet. Sensasjonen er så stor at den franske idrettsministeren uka etter må stå til rette for nasjonalforsamlingen og forklare hvordan det kunne ha seg at en stormakt kunne tape for en slik ikke-nasjon innenfor fotball. Skulle vi nå få oppleve et VM med Norge i turneringen for første gang?

Jeg liker å tenke på at jeg er født inn i all denne optimismen.

Håpet om at oljerikdom og VM-billett også var noe for oss.

10

Jeg ville ned i min egen historie. For å se hvem vi var, hvem vi er blitt og hvordan vi ble det. Forsøke å se det norske i hvitøyet, gjennom hendelser fra min egen tid. Jeg har lenge vært fascinert av de litt underlige historiene om oss, de som på ulikt vis forteller om våre styrker og svakheter. Det er gjennom disse jeg har valgt min vei inn i fortellingen. Om hvordan vi oppfører oss. Hvordan vi har det, hvordan vi tar det.

Jeg er verken historiker, sosiolog, idéhistoriker, antropolog, lingvist, jurist, fisker, arkeolog, økonom eller rørlegger.

Men jeg er født og oppvokst på Averøy, et sted du vil møte igjen her flere ganger – dette verdens speilbilde, slik det er med alle små og store steder, med sine karakterer, sine til­ dragelser, sine historier. Kjærlighet, misunnelse, grådighet, begjær. Alle de klangene som bor i oss, enten du er fra Kårvåg, Kjøllefjord, Kolbotn eller Kristiansand, de er der, overalt.

Forvent ingen rettlinjet fortelling. Det er her som i sinnets minnekartotek, i løpet av få sekunder tenker du på seibiff, så på parlamentarismen, deretter litt på festen du skal på på lørdag, før tankene vandrer til den der samvirkelagsepisoden i 1983. Jeg har også tillatt meg å gå inn i tida før min fødsel enkelte steder, for å vise linjene bakover.

Hopp i det og velkommen inn.

11

Sommeren 2013 ble vi for alvor kjent med Erna Solberg. På denne måten. Neivel, det var kanskje ikke med en statsleders verdighet. Men gudene vet hvordan det ser ut i kosekroken hos president Emmanuel Macron i Frankrike eller på tacofredagen hos Storbritannias Theresa May. Og noen uker senere hadde det norske folk truffet sitt valg: Denne kvinnen bør bli Norges statsminister.

Stille før stormen i Fredrikstad, 25. november 1991. Cindy Crawford på reklameplakater for Hennes & Mauritz. Noen timer senere hadde politiet fjernet plakatene i Fredrikstads handlegate, men mange rakk å få kink i nakken.

Foto: Geir A. Carlsson

Øyvind og Agnes Enstad i fint driv ved vedstablene. Bestemor ble nesten 100 år, hun rakk akkurat å slå meg grundig i Ludo fire ganger på rad før hun døde.

Foto: Privat

Per Hafslund var NRKs altetende medarbeider. Men da han forsøkte å spise slimål, holdt det på å gå fryktelig galt. Her er legenden sammen med lystige studenter, som forsøkte å få kåret slimålen til Norges nasjonalfisk. Og lyktes. Men NRK Nitimen av viste den rettmessige vinneren.

Brynjulv Aartun / Aftenposten / NTB scanpix

Gjett én gang hvem som er nordmannen i forsamlingen. NATOtoppmøte i Brüssel 24. mai i 1994. Vi hadde arrangert OL på Lillehammer, skapt fred og fordragelighet i verden nok en gang og i det hele tatt vært fremst blant likemenn. Klart Jørgen Kosmo skulle få lov til å skinne litt i sin lyse dress.

Foto: NTB scanpix

Arne Larsen Økland heter han, og jublet ikke da han scoret sitt fjerde mål mot selveste Bayern München i Leverkusen i mars 1981. Mens hele stadion jublet, gikk han mot dommeren og avblåste scoringen. Den hadde vært en optisk illusjon. Et av fotballhistoriens edleste fair play-øyeblikk. Utført av en nordmann.

Selvsagt.

Foto: Erik Thorberg / NTB scanpix

Pål Steigan ledet Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) – et parti forunderlig fritt for arbeidere. Og velgere, for øvrig. Men det skal han ha, han fikk en fin samling med diktatortreff. Mao Tse-Tung, Enver Hoxha, Pol Pot. De stod i kø for å møte Pål Steigan.

Foto: NTB scanpix

Da Bobbysocks passerte Svinesund dagen etter seieren i Melodi Grand Prix i 1985, gikk Norge inn i en ny ­t idsalder. Signingsferden inn til Oslo i en Ford Escort cabriolet påført 17 lag rosa lakk samlet titusenvis av nordmenn langs veien.

Foto: Henrik Laur vik / NTB scanpix

Å, oljen. Hvilket folk ville vi vært uten deg? Mer oppfinnsomme? Morsommere? Ikke fullt så mange kunstgressbaner rundt omkring, kanskje? Vi kan bare spekulere.

Det var i alle fall her det begynte. Ekofisk. Men hadde vi lyttet til ekspertene i 1958, ville dette aldri blitt noe av.

Foto: Erik Thorberg / NTB scanpix