Thor Gotaas
på loffen
«Gotaas’ bok løfter fram kunnskap om skjebner og levemåter til sosiale sjikt som har vært utelatt fra tradisjonell historieskrivning, og han viser at også de som har befunnet seg helt på bunnen av samfunnet, er mennesker.» espen søbye, dagbladet
Thor Gotaas
For ikke så lenge siden var loffere og landstrykere et hverdagslig innslag på norske veier – loffertrekkene gikk på kryss og tvers over hele landet. Nå er disse landeveiens riddere forsvunnet uten å ha satt så mange spor etter seg. På loffen er historien om vagabondene langs våre veier. Hvor de kom fra, hvilke drømmer de hadde, og hvordan det gikk med dem. Folkloristen Thor Gotaas nærmer seg disse menneskene med varme og innlevelse, og krydrer framstillingen med anekdoter og historier.
på loffen Landstrykere og vagabonder langs norske landeveier
I S B N 978-82-430-1199-1
www.spartacus.no
2018
«Det er et viktig og hittil ukjent kapittel i norsk sosialhistorie Gotaas her har fremlagt. (…) man glemmer ikke så lett denne beretning om skjebnen de utstøtte fikk, fortellingen om dem som gikk i hundene og som aldri kom opp fra dem.» yngvar ustvedt, vg
PÃ¥ Loffen
Thor Gotaas
PĂĽ loffen Landstrykere og vagabonder langs norske landeveier
*spartacus forlag as
121142 Paa loffen-NY.pmd
3
15.01.13, 08:24
På loffen. Landstrykere og vagabonder langs norske landeveier © Spartacus forlag AS 2001, 2004, 2013, 2018 Omslag: Anja Hauger Ratikainen, Spartacus Forlag AS Sats: Punktum Forlagstjenester Trykk: Nørhaven Printed in Denmark ISBN 978-82-430-1199-1 Utgitt med støtte fra Norsk Kulturfond,programmet for kulturminnevern Bilderettigheter Side 51: Norsk FolkemuseumSide 89: Nordiska Museet, StockholmOmslag og side 181: Østfold fylkeskommunes arkiv.Side 205 og 207: Benedicte StrandSide 215: Arbeiderbevegelsens arkivSide 217: Nordiska Museet, StockholmSide 227: Akershus fylkesmuseumSide 243: ScanpixSide 270: Ole Ludvig Rosenborg, Hamar Arbeiderblad. Vi takker i tillegg private bidragsytere for bilder. Ved rettigheter som forlaget måtte ha oversett, kontakt oss på post@spartacus.no
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.
SPARTACUS FORLAG AS Pb. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO www.spartacus.no
Innhold Forord 9 Kapittel 1. Vandrere i middelalderen 13 Pilegrimer 14 • Hjemløse i drift fra slutten av 1100-tallet 15 • Eldre overnattingssteder 15 • Løpere og tiggermunker 16 • Svartedauen 17 • Sigøynerne innvandrer og landstrykerne yngler 17
Kapittel 2. Omstreiferne hjelpes og straffes 20 Presten og samfunnets fattige 22 • Den myteomspunnede Keiser Dal 25 • Stodderkongen 30 • Husestaver og sluskesenger 31 • Landsens gjestfrihet på 1800-tallet 32 • Fattigomsorgen 34
Kapittel 3. En ny æra for landeveiens folk 39 Samfunnsendringer 40 • Løsgjengerloven av 1900 42 • Opstad tvangsarbeidshus på Jæren 44• Historien om Abram 45 • Bergfløtt arbeidskoloni 48
Kapittel 4. Det blir flere grupper langs veiene 50 «Slusker» og «rallare» 53 • Frykten for russerne 54 • Svenske kramkarer 58 • «Klokkejøder» og «klesjøder» 59 • Å vandre på faget 61 • Eksotiske lirekassemenn 64 • Utviste utlendinger – «omreisende betlere» 69 • Vandrere fra fjerne land 72
Kapittel 5. Lofferne 75 «Yrkesloffere» eller «lofferkonger» 77 • Den romantiske forestillingen om vagabonden 79 • Loffertrekk 80 • Kvinner og ukjente streifere 83 • Oppnavn 84
121142 Paa loffen-NY.pmd
5
15.01.13, 08:24
Kapittel 6. Lofferbesøk på gårdene 88 Når barn møtte loffere 93 • Sarpingen 95 • Mental ubalanse 96 • Sesongarbeidende loffere 97 • Knudsen 98 • Loffing i all slags vær 101 • Landstrykernes jul 102 • Kalkverket i Mjøndalen 104 • Kalkovn-Henrik 106 • Cuisine á la loffer 108 • Den vandrende redaktør 110
Kapittel 7. Næringslivet vakler og «lofferplagen» blir et begrep 115 Forbudstiden 117 • Døde høns 118 • Sorg over vandringsmannen 120 • «Lofferplagen» 122 • Lofferen i et erindringsperspektiv 126 • Landstrykere på bybesøk 127 • Sang og musikk 132
Kapittel 8. Lofferne slår seg til for natten 135 Lofferslaffer 138 • Teglverk som tak over hodet 139 • Holstad teglverk i Akershus 140 • Lofferkjeft og fortellerkunst 143 • Dama og Kristian Tjukken 145
Kapittel 9. Urolige år på landeveien 148 Lensmannsmordene i 1926 149 • Løslatte fanger på veiene 152 • Farlige forbrytere 154 • Etterlysninger 156 • Utlendinger 158 • Løsgjengerregisteret i 1927 160 • Resultatene av tellingen 162 • Tigging i byene 164 • Oskar Dame. En homofil loffer 166 • En loffer forteller 168 • Hjemsendelse av landstrykere 170 • Vagabondkongressene 172 • Varmestuen i Elvegaten 174
Kapittel 10. Loffernasjonen vokser drastisk 176 Dødsfall 178 • Landstrykernes antall blir doblet 180 • Arbeidsløse sjømenn på landeveien 182 • Den unge vagabond 183 • Enkelte konflikter, men mest enighet 186 • Hvorfor dro de ikke hjem? 187 • Hjemstavnsløse landstrykere 189 • Tatoveringer 191 • Skjulespråk 193 • Tegnspråk 195 • Landeveisbarn•198
Kapittel 11. Kremmervirksomhet 199 Et kremmerbesøk 200 • Skal det være litt «amerikansk pussemiddel?» 204 • Rike kremmere 206 • Grossister pr. postkort 207 • Skillingsviser 209
121142 Paa loffen-NY.pmd
6
15.01.13, 08:24
Kapittel 12. Velferdsstaten meisles til og verdenskrigen bryter ut 213 Var lofferne politisk engasjerte? 214 • Omstreifertellingene på 1930-tallet 216 • «Sykelig vagabondering» 220 • Lasaronleirer og låver 221 • Lærde frikarer 223 • Totningen, Lange Jens, Strømstadpresten og Lesar Jens 224 • Signe og Kristian Fredrikstad 225 • Lofferkvinner og samlivet på veien 226 • Falske bevis 228 • En gang på Jeddern… 230 • Situasjonen før andre verdenskrig 232 • Andre verdenskrig 233
Kapittel 13. Etterkrigsår 237 «Feieren», «Rørlegger’n» og «Moldingen» 239 • Fristedet Sommerro 242 • Skjærsliping – 1950-tallets lofferhåndverk 244 • Norske bomser i utlandet 245 • Landstrykerstanden forgubbes 247 • Rottenikken 248
Kapittel 14. Loffernes antall synker dramatisk 253 Hans Aleksander Hansen 257 • En stamgjest på Valsig gård i Hamar 259 • Skjærsliper Hansen i Østfold 261 • Landstrykerne omkring 1970 261 • Omstreifer Larsen og kronprinsen 263
Kapittel 15. Lofferne forsvinner helt 267 Vandrer med Visa? 269
Epilog 272
121142 Paa loffen-NY.pmd
7
15.01.13, 08:24
8
121142 Paa loffen-NY.pmd
8
15.01.13, 08:24
Forord
Landstrykere. Jeg har flere vage minner om ekte landstrykere fra barndommen på 1970-tallet. En episode har imidlertid svidd seg inn i hukommelsen. Det skjedde sommeren 1973, det året jeg fylte åtte år. Brødrene mine og jeg var på vei hjemover fra et morsomt besøk hos besteforeldrene i Oslo. Bestefar kjørte langs Mjøsa i retning Hamar mens jeg hang ut av vinduet fra baksetet. Vi gledet oss over bilturen slik bare småunger kan, da jeg plutselig så en kortvokst skikkelse i veikanten. Det ble oppstandelse blant alle tre brødrene i baksetet, dette måtte vi se! Selv vi barna syntes denne fyren var liten av vekst. Jeg husker det satt fast halm og gresstuster øverst på jakkeryggen hans. En brun sovepose stakk ut fra toppen av den lurvete grå sekken som dinglet fra side til side for hvert skritt han tok. Idet bestefar saknet farten og vi passerte lofferen, ålte jeg omtrent hele overkroppen ut av bilvinduet og vinket opprømt. Reaksjonen var umiddelbar; gubben lyste opp og vinket tilbake med et tannløst og trist smil. Mannen var brunbarket i ansiktet og hadde store, sørgmodige øyne. Og for noen eventyraktige klær! Han var iført en falmet dressjakke og ei sixpencelue som satt fint på snei. Den slitte buksa var revnet nederst, og blottet to kritthvite legger som stakk ned i et par utgåtte sko. Jeg la spesielt merke til lofferens ganglag. Han tok noen utrolig lange steg uten å bevege seg fort. Det var noe spesielt med denne mannen, han var innhyllet i en aura av frihet og bekymringsløshet som tiltalte oss barna. Han lignet ikke vårt vanlige bilde av en voksen. Her gikk et menneske som åpenbart levde utendørs mesteparten av døgnet, et 9
121142 Paa loffen-NY.pmd
9
15.01.13, 08:24
menneske som fulgte sin egen rytme uten å hefte seg med leggetider og krav om å te seg eller kle seg. Jeg spurte bestemor hvor fyren kom fra: «Å, det er en gammel loffer, han bor sikkert i Oslo. Stakkars mann.» Jeg stusset, var det synd på ham? Han så da ut til å ha det fritt og fint. Det måtte være ideelt å kunne følge sine egne innfall på en solskinnsdag. Jeg tygget lenge på bestemors tvetydige uttalelse. Vi glante i bakruta helt til neste sving stengte utsikten. Siden hjemstedet vårt, Brumunddal, lå fem mil lenger nord langs E6, holdt vi utkikk resten av uka med håp om å få et glimt av fyren igjen. Muligens passerte lofferen, men vi så ham aldri mer. Denne boken handler om landeveiens anonyme slitere, lofferne, og deres særegne liv. For en kan si at de levde særegent, uten at det er å overdrive. Etter loffernes oppfatning var det snarere et kompliment å hevde noe sånt. Vi behøver heller ikke gå så langt tilbake for å skimte landstrykerne på veiene. Viktige deler av denne historien er relativt fersk. Selv om mange ikke er klar over det i dag, så fantes lofferne som gruppe til langt ut på 1960-tallet. Hva kan historien om disse tilsynelatende unnselige mennesker fortelle oss? Svært mye, faktisk. Når vi kikker nærmere på landstrykerkulturen, stiger det frem bilder og beskrivelser av samfunnsforhold og fortidige mennesker som er usynlige i historiebøkene. Det er så en spør seg: Levde det virkelig mennesker slik i Norge såpass nært opp til vår tid? Heldigvis vil vi også få vite at langtfra alle landstrykerne var så bedrøvet som ham jeg opplevde. Denne boken er ingen ensidig elendighetsbeskrivelse. Lofferne var utlærde i kunsten å nyte livet, og visste å glede seg over småting i hverdagen. Slike dyrebare egenskaper kjennetegnet landstrykertypen. Karakteristisk var også evnen til å le og se lys i mørke stunder. Omstreifermiljøet ble holdt oppe av saftig humor, og kanskje det mest verdifulle av alt; kameratskap. De kunne rusle i bredden i årevis, lofferne, og leve sammen omtrent som ektepar inntil døden skilte dem ad. Lofferstanden rommet et broket persongalleri. Det krydde av store personligheter og utpregede individualister som ble sammensveiset gjennom felles skjebne og felles livsstil. Samholdet var sterkt blant «landeveisridderne», som de også kaltes. De var nok ofte fattiglus som ikke kunne vært noe annet i det samfunnet de var del av, men samholdet, humøret og friheten, det kunne ingen berøve dem. 10
121142 Paa loffen-NY.pmd
10
15.01.13, 08:24
Lofferne fikk et helt spesielt forhold til det å gå. Å vandre var på et vis jobben deres. Rastløshet og energi fikk utløp gjennom å traske lange strekk. Mye av deres avslappede livsholdning skyldtes en ro som fulgte nokså automatisk etter strabasiøse vandringsmil. Og så ble de «fillosofer» alle mann, fritenkere med høyst personlige verdensanskuelser. Gange over lange distanser avler refleksjoner, en skal ikke ha gått mye for å skjønne det. Lofferne fikk tid til tankespinn. Frisk luft og bevegelse er utvilsomt egnet for funderinger over menneskeheten, et av vagabondenes favorittemner. Det spesielle utgangspunktet la en mal for deres filosofi; lofferne betraktet samfunnet utenfra og unnslapp voksenlivets mas og jag. De slapp å bruke energi på å forsørge en familie eller skjøtte en fast jobb, og konsentrerte seg om sitt eget velbefinnende. Mange skjelte dem ut for det. Ekte landstrykere tilhørte ofte den ene prosenten i ethvert samfunn som stritter i mot og nekter å innordne seg etter et fast mønster. De ble også preget av sine minimale krav. Det gav et frihetskick å bære alle eiendelene på ryggen, mye føltes lettere da. Men dette kunne slå ut begge veier, og det krevde sterk rygg for å bære en lett sekk med hevet hode. Jeg skrev opprinnelig en omfattende historie om landstrykere og løsgjengere fra middelalderen og frem til idag, altså en beretning om norsk vagabondtradisjon gjennom tusen år. Av plasshensyn er det dessverre ikke mulig å behandle dette vidtfavnende emnet i sin helhet. Mesteparten av det eldste materialet, men også noe av det nye, er følgelig luket vekk. Det gjenværende stoffet legger vekt på forholdene fra slutten av 1800-tallet og frem til i dag. Boken gir dermed bare et lite riss av perioden mellom år 1000 og 1900. Beskjæringen er imidlertid ikke så dramatisk som den kan lyde. Det går utvilsomt et epokegjørende skille ved år 1900 i myndighetenes syn på og håndtering av omreisende grupper. I tillegg var 1900-tallet en overgangsfase for landstrykeren på ulike måter. Kolossale samfunnsendringer bidro til å utradere vagabondtradisjonen i Norge. Forhåpentligvis kan denne boken bidra til å gi økt innsikt i dette lite omskrevne, men uhyre interessante emnet.
11
121142 Paa loffen-NY.pmd
11
15.01.13, 08:24
12
121142 Paa loffen-NY.pmd
12
15.01.13, 08:24
Kapittel 1
Vandrere i middelalderen
Landstrykerne i Norge har aner langt tilbake i tiden. Befolkningen brukte fra gammelt av mye båt langs kysten, på innsjøene og i vassdragene. Den vanligste reisemåten til lands var likevel å gå, selv på lange reiser. Med tiden ble skyssvesenet utbedret, men det kom ikke flertallet til gode. Bare samfunnets bedrestilte hadde råd til skysstransport. Allmuen måtte stole på egne ben og nølte ikke med å legge ut på strabasiøse fotturer i vanskelig norsk terreng. Nordmannen gikk og gikk, ofte med tunge bører på ryggen, for hva annet skulle han gjøre? Veinettet i Norge er svært gammelt. Gulatingsloven beskriver alt før år 1000 den brede tjodgata, allemannsveien. Loven fra Gulatinget skilte klart mellom tjodgata, sætrsgata (setervei) og rekstr (fevei). Snø og kulde hindret ikke nordmenn i å reise. Bøndene anla sledeveier om vinteren, for ferdselen ble som regel enklere på realt snøføre. Hardtrampede traseér var brukbare ferdselsårer for person- og varefrakt. På islagte elver og innsjøer buktet det seg faste sledeveier etter at snøen hadde forvandlet det gustne høstlandskapet. Det fantes hovedferdselsårer også for tusen år siden. Kongsveiene var, som navnet tilsier, opprinnelig øremerket kongen og hans relativt tallrike hær. Kongen reiste mye og krevde en viss veistandard. Den eldste kongsveien er strekningen fra Oslo over Dovre til Trondheim, med Dovrefjell som et naturlig skille mellom det sønnenfjelske og nordenfjelske i Norge. Strekningen Oslo-Trondheim har lenge vært landets viktigste gjennomgangsvei, et kjærkomment bindeledd mellom nord og sør. Det er uvisst om det var landstrykere her før år 1000, og vi vet lite om 13
121142 Paa loffen-NY.pmd
13
15.01.13, 08:24
rendyrkede vandrere i vikingtiden. Kildene beretter om utstrakt samferdsel mellom bygdelag og distrikter, men sier ikke noe om spesifikke grupper med omflakkende livsform. Den sosiale lagdelingen i førkristen tid var nok undertrykkende, men sørget i hvert fall for de fleste. Først etter kristendommen ble innført fikk omvandrende grupper livsvilkår. Da kom nemlig ideen om almisser til fattigfolk. Likevel skal vi ikke utelukke at det fantes omstreifere også før tusenårsskiftet, siden det å vandre kanskje er et urinstinkt i mennesket.
Pilegrimer De første langveisfarende fotgjengerne som dukket opp i større antall, hadde et religiøst motiv for å vandre. Jeg tenker selvsagt på pilegrimene, som dro alene eller i flokk til et hellig sted for å foreta botøvelser. Innenlands pilegrimsferder begynte med reiser til Olav den Helliges grav etter hans mye omtalte død på Stiklestad i 1030. Snart ble vandrerne et vanlig syn langs de faste pilegrimsledene. Å gå ble raskt innarbeidet som en botsøvelse i kirken. Alle slags mennesker valfartet; sjøfolk som takket for lykke på havet, eller bønder som gledet seg over god avling. Foreldre leide og bar frem syke barn som de håpet ville friskne til. Krøplinger med uhelbredelige sykdommer, ja også angrende forbrytere smidd i blytunge lenker kavet seg fremover på ujevnt underlag. Det var et lurveleven langs de største veiene. Ved selve pilegrimsmålet møtte de ofte en skog av utstrakte hender. Det var bønner om hjelp fra blinde, kronisk syke og en og annen pukkelrygget krok som slepte seg gjennom livet. I nærheten av de mest oppsøkte valfartsstedene bodde det nemlig grupper av tiggere som overlevde på pilegrimenes lyst og plikt til å gi almisser. Disse hjemløse Pilegrim i England på 1300-tallet. 14
121142 Paa loffen-NY.pmd
14
15.01.13, 08:24
menneskene dannet et merkverdig miljø. Kanskje hadde også de i yngre år dratt avgårde til fots med en helligdom som reisemål. I de følgende århundrene, men trolig også ganske tidlig i epoken, foregikk det en avskalling fra pilegrimsflokkene. Noen forble på landeveien og skiftet frivillig status til fullblods landstrykere. Det er ikke utenkelig at Norges første landstrykere var forhenværende pilegrimer.
Hjemløse i drift fra slutten av 1100-tallet Etter at trellevesenet opphørte på slutten av 1100-tallet, begynte et voksende antall hjemløse å ta opp vandringsstaven. Uten faste holdepunkter i tilværelsen rekte de omkring, og lignet det vi forbinder med landstrykere. Etter borgerkrigstiden i samme århundre, kan vi dermed si sikkert at det fantes klikker av omstreifende mennesker i Norge uten at de nødvendigvis dro i pilegrim. Ved inngangen til 1200-tallet var middelaldervarianten av lofferen en kjent skikkelse langs veier og stier, selv om de ikke var mange. Omstreifergruppen hadde flere navn. Ordet «fant», som opprinnelig henviste til en fotgjenger, var vanligst. Fantene skapte strid blant høy og lav. Allerede i Magnus Lagabøtes Landslov fra 1274 ble de erklært uønsket. Mange hadde nok en tung hverdag i samfunnets sosiale bunnsjikt. Kildene kan i visse tilfeller drive gjøn med forskerne. Det er ikke bestandig like enkelt å vite hvem som faktisk omtales, for betegnelsene på omflakkende mennesker var ofte upresise. Mye tyder på at pilegrimer og omstreifere iblant ble omtalt under ett. Ordene «pilegrim» og «ferdafant» ble ofte brukt om hverandre. En ferdafant kunne dessuten være en omflakkende sanger, trubadur eller gjøgler, og ikke sjelden i tjeneste hos kongen eller en stormann. «Vallare» var eksempelvis ensbetydende med en pilegrim, men skiftet mening til å bety tigger eller landstryker. I en eldgammel folkevise kalles denne gruppen «vaddare». Fra middelnedertysk kjenner vi ordet «Wallære», som betyr å vandre eller valfarte.
Eldre overnattingssteder Lenge overnattet reisende mennesker hos bønder. De gilde kongsgårdene, som ideelt sett lå med en dagsreises avstand, var hovedsakelig forbeholdt storkarer. Medlemmer av lavere sosiale lag oppsøkte heller 15
121142 Paa loffen-NY.pmd
15
15.01.13, 08:24
mindre gårdsbruk for gratis overnatting. Det gikk «mot landsens manér» å forlange pengegodtgjørelse for sengeplass, så husdøra ble som regel slått opp på vidt gap. Det het seg at dersom husville personer først ble innvilget losji i kveldingen, så skulle ingen tvangsflyttes etter solnedgang. Hvis en trengende sjel ble nektet husrom og frøs ihjel eller ble tatt av rovdyr, falt ansvaret på vedkommende bonde. Såpass stramme sedvaner innebar heldigvis en viss sikkerhet for mennesker på lange ferder. I nødstilfelle fantes det også primitive krypinn nær stien. Enkle buer, brede heller eller huler var storartet når slitne ferdamenn trengte å legge seg nedpå for natten eller mens stormene raste. En mulighet for de farende var også såkalte sælahus, beregnet på overnatting i maksimalt tre netter. Etter at kongen konstaterte et akutt behov for losji, befalte han at det skulle bygges sælahus på øde og værharde veistrekninger. Fra 1200-tallet fantes det dessuten tafernihus, et slags gjestgiveri som avlastet gårdene i nærheten. Med andre ord slapp reisende mennesker i middelalderen å fryse i hjel. De hadde definitivt den fastboende befolkningen på sin side.
Løpere og tiggermunker Enkelte sprekinger tok seg etter hvert betalt for å gå ærend. Utover på 1200-tallet vokste det så smått frem en gruppe av profesjonelle budbringere såkalte «løpere» eller «brevdragere». På oppdrag fra kongen, biskopene eller abbedene fraktet de viktige brev og skrevne beskjeder, ofte over drøye distanser. Samme person bar brevet helt frem. Det eksisterte ennå ikke et system hvor skrivet passerte fra mann til mann etter stafettmetoden. Yrkesgruppen lød også navnene småsvenn, traver, brevfører og herold. Det må understrekes at brevførerne aldri ble noen stor gruppe. Også munker som var besatt av ideene til en av katolisismens mest kjente helgener begynte å prege miljøene langs landeveiene mot slutten av 1200-tallet. Frans av Assisi hadde stiftet fransiskanerordenen like etter 1200 som en reaksjon mot dekadanse og overdådighet i klostrene. Ved hjelp av en asketisk livsførsel mente Frans å leve mer i pakt med Bibelens budskap. Medlemmene av ordenen streifet mye omkring, barbeinte og lutfattige. «Gråbrødrene», som folk kalte dem på grunn av deres karakteristiske klesdrakt, gjorde en betydelig sosial innsats. Munkene rangerte alle mennesker like høyt uansett sosial tilhørighet, og de gav håp i en vanskelig hverdag. 16
121142 Paa loffen-NY.pmd
16
15.01.13, 08:24
I Norge opprettet ordenen seks avdelinger med hvert sitt virkeområde. Munkene eide kun sin spartanske utrustning og en værslitt Bibel, og de skilte seg lite fra landstrykerne når det gjaldt bekledning. De var derimot velbeslåtte med andre ressurser. De hadde innsikt i sykdomspleie, og kjente blant annet plantemedisinens hemmeligheter.
Svartedauen Så lammet svartedauen landet på slutten av 1340-tallet og endret samfunnet totalt. «Den store pesta» påvirket også omstreifernes levevilkår. For mens farsotten herjet som verst, møtte alle overlevende en vegg av mistenksomme blikk, og måtte trå varsomt i ukjente bygdelag. Allmuen forklarte massedødsfallene ut fra sin verdensforståelse, og de skjønte at smitten stammet utenfra. I slike tilfeller var vandringsmannen, den ukjente streiferen, lett å ty til som syndebukk. Det oppstod snart en egen sagntradisjon om farsotten. I sagn og fortellinger ble svartedauen personifisert som et omflakkende menneske med uvisst opphav. I Bergen manifesterte pesten seg som en småvokst, gulblek fant, staset opp i mørke byklær. Denne ekle skikkelsen forflyttet seg angivelig rundt om på Vestlandet og sådde fatale sykdomsfrø på ferden. Pesten kunne også symboliseres ved en eldre, likblek kvinne med kullsvarte øyne og mørk hårlugg. Rekende fra bygd til bygd klarte hun å smette innom de utroligste steder. Den rødkledde kona bar på en diger bok med svarte og hvite blad. Å nærme seg henne kunne koste dyrt. Når hun satte seg ned for å skumme igjennom boksidene, kreperte barn og voksne i nærheten som fluer. I følge noen sagn spredte også smitten seg via enslige og ukjente tiggere. Det er ikke vanskelig å forstå at slike fortellinger nørte opp under mistanken mot landstrykerne som smittekilde.
Sigøynerne innvandrer og landstrykerne yngler Reformasjonsprestene sparket nådeløst beina under Fransiskanerordenen, og etter omlag 250 års virke måtte asketene finne seg et annet kall. Kirkelige omveltninger i 1530-årene rammet også store deler av landets geistlighet. Fra da av var katolisismen og dens praksis med pilegrimsreiser, avlegs. Nå regjerte Luthers læresetninger, selv om de var 17
121142 Paa loffen-NY.pmd
17
15.01.13, 08:25
omstridte. Fattigstellet falt også delvis sammen, på dette feltet hadde jo flere munkeordener vært avgjørende. Et sviktende omsorgstilbud rammet især kvinner, syke og hjemløse, som måtte se langt etter nye velgjørere. Samtidige kilder antyder at tallet på hjemløse og omvankende mennesker økte etter reformasjonen i 1537. Innbyggerne i Skandinavia fikk på denne tiden den første nærkontakt med «landeveiens aristokrati», sigøynerne. De første sigøynerflokkene vakte voldsom oppsikt da de bakset seg frem i Norge på 1500-tallet. Med langt, bekmørkt hår og fremmede gevanter inntok sigøynerne landet på freidig manér. De skilte seg ut fra befolkningen på alle måter og levde på sitt egenartede vis uten å bøye av. Folk hadde fått en ny fargerik gruppe å slarve om i skumringstimen. I samtiden verserte det en hel flora av rykter om gruppens egentlige opphav. Men sigøynerne hadde lang trening i å utnytte omgivelsenes uvitenhet til egen fordel. Likevel var det nok et problem at sigøynerflokkene møtte stengsler og jernharde lover overalt. Ganske snart erklærte myndighetene i Danmark-Norge dem for uønskede. Sammenlignet med sigøynerne var nok landstrykerne mer mottagelige for reformer. De må ha vært såpass synlige i samfunnsbildet at kongen fant det bryet verdt å gjøre et forsøk på å stoppe dem. I Christian IVs åpne brev fra 1598, «Om Landstrygere», beskrev en irritert konge skarer av tjenesteløse menn som reiste rundt hele året, tigget og nektet å gjøre
Fattigmerke fra 1500-tallet. Det hendte at fattige mennesker bar merker som et bevis på at de hadde rett til å motta almisser.
18
121142 Paa loffen-NY.pmd
18
15.01.13, 08:25
ærlig arbeid. Han ville ha en snarlig slutt på at såkalt «bøss» fikk gå fritt i riket. Allerede da hadde geskjeftige tiggere en utstudert teknikk. Det gjaldt ikke bare formen for tigging, men også utseendet. De drev det langt i å simulere fysiske lyter for å narre mulige givere. De var svært dyktige til å binde armer og ben slik at de lignet skadde krigsveteraner. Haltende kropper gjorde alltid inntrykk. Det samme gjorde falske sykdomsanfall. Noen utviste stor skuespillerkunst og slo seg på å simulere epilepsianfall på gaten. Såpe i munnen og rennende neseblod, fremkalt ved halmstrå, gjorde seansen enda mer troverdig. Slike påfunn var harmløse i forhold til de som påførte egne barn legemeskader med tanke på foreldrenes vinning. Dette forekom også. Fikk så innholdet i brevet fra 1598 en effekt? Neppe. Christian IVs brev var starten på en langvarig tanke om å bosette omvandrende mennesker. Teori og praksis harmonerte derimot dårlig, og liksom i våre naboland virket få av tiltakene. Men Christian gav seg ikke uten sverdslag; i 1635 sendte han et nytt skriv til bøndene med anmodning om å pågripe arbeidsskye og omstreifende. I skuffelsen over å ha utrettet så lite på dette feltet i sin lange regjeringstid, krevde kongen strengere tiltak. Løsgjengere uten legitimasjon skulle anholdes og stilles for retten. De som ble dømt risikerte brennmerking, lemlesting eller hudfletting. I forhold til sånne grusomheter lød ikke trusselen om gapestokk særlig skremmende. Straffemetoder som innebar smerte var synlige på kroppen i lang tid etterpå i form av arr og merker. Myndighetene anså det for viktig at kriminelle levde med en skam som syntes. Stygge arr skulle virke avskrekkende på potensielle forbrytere. De skulle også vise omverdenen at vedkommende hadde forbrutt seg. Kildene opplyser at tusenvis havnet på skråplanet tross trusler om fryktelige straffer. Uhyre sjelden oppnår lovgiverne at samtlige innbyggere i et land følger elitens påbud, som ofte er lite realistiske. Historien om myndighetenes strev for å bosette omflakkende mennesker er lite oppløftende lesning sett fra reformatorenes ståsted. Igjen og igjen gikk nye konger og stormenn forgjeves løs på den doble oppgaven det var å bekjempe fattigdommen og kontrollere over innbyggerne.
19
121142 Paa loffen-NY.pmd
19
15.01.13, 08:25