PRESTENS HEMMELIGHET De ukjente historiene fra aids-epidemien i Norge

Prestens hemmelighet

Pål Vegard Hagesæther

PRESTENS

HEMMELIGHET

DE UKJENTE HISTORIENE FRA AIDS-EPIDEMIEN I NORGE

Prestens hemmelighet. De ukjente historiene fra aids-epidemien i Norge

© Spartacus Forlag AS, 2023

Omslagsdesign: Kjetil Waren Johnsen

Sats: Punktum forlagstjenester

Satt med Garamond Premier Pro 13/16

Papir: Munken Print Cream 100 g

Trykk: Scandbook Printed in EU ISBN 978-82-430-1494-7

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Institusjonen Fritt Ord.

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR.

SPARTACUS FORLAG AS

P.B. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO spartacus.no

Innhold

Innledning 9

De første 19 Det farlige blodet 43 Homopesten 55 Et unntak på statistikken 81 Minstemann 105 Jentegutten 123 Prestens hemmelighet 151

Etter at medisinene kom 179 Overleveren 203 Sluttord 223 Takk 231 Kilder 233

Innledning

Det finnes mange måter å dø på.

Noen regnes som ærefulle, som å falle i strid for landet ditt, eller i forsøk på å redde liv.

Andre er vanlige og blir sett ganske nøytralt på. Som å dø av kreft, hjertesvikt eller uforskyldt i en ulykke.

Og så er det årsakene vi ikke snakker så høyt om. Selvmord, for eksempel. Eller det å måtte gi tapt for en skambelagt sykdom.

Forskjellene påvirker hvordan vi sier farvel. Noen vies masse oppmerksomhet, de hedres av samfunnet og får navnet sitt hugget inn i en bauta. Andre får en bisettelse i stillhet, med bare de nærmeste til stede.

Selv om de siste kan ha kjempet like tappert på sin front, ut fra de forutsetningene de ble tildelt i livet. Selv om de i like stor grad fortjener å bli husket. Selv om deres kamp også har vært en krig.

Denne boken handler om disse.

Denne boken er til minne om dem.

I 1983 døde den første i Norge med diagnosen aids. Frem til myndighetene sluttet å føre statistikk i 2008, tok epidemien cirka 630 liv her i landet. Siden aids og hiv er diagnoser som er omgitt av sterk skam, holdt mange sykdommen skjult helt frem til de døde. Også familiene bidro til det. Man sa ofte at det var kreft.

Det finnes unntak. Bartender Henki Hauge Karlsen ble landskjent midt på 1980-tallet da han gikk til sak mot restaurant Papillon i Fredrikstad, som sparket ham fordi han hadde hiv. Før han døde vant han en viktig seier i Høyesterett. Bløderen Odd Kåre Rabben ble nasjonalhelt tidlig på 1990-tallet for sin standhaftige kamp mot viruset, som han fikk gjennom et blodplateprodukt. Også en rekke andre smittede ga intervjuer og sto åpent frem i ulike sammenhenger. De har betydd mye for å spre informasjon om sykdommen, og for å gi den et menneskelig ansikt. Men flertallet døde i det stille. Hvem var de? Hvordan ble de smittet, og hvordan taklet de sykdommen? Hvem støttet dem, og hvem sviktet?

På 1990-tallet fantes et helt unikt tilbud for hivpositive i Oslo. Det var et sosialt samlingssted sentralt i byen, med hemmelig adresse og streng adgangskontroll. Hit kunne de som var smittet, komme og spise lunsj og prate med andre i samme situasjon.

I 1991 jobbet Jarl Wåge her. Nordfjordingen hadde ikke hiv selv, men var ansatt som daglig leder i

organisasjonen Pluss, som sto bak tilbudet. Dette var før det kom medisiner mot aids, og arbeidet bød på mange sterke inntrykk. Det var hele tiden medlemmer som døde, og flere var sterkt svekket av sykdommen.

En av dem Wåge husker aller best, var en prest. Første gang han kom til lokalene, var han innom Wåges kontor for en prat. En høy mann med mørkt hår og briller. Siden kom presten regelmessig, ofte til middagen på søndagene. Da kjørte han inn til Oslo etter å ha holdt gudstjeneste. Presten fortalte at han bodde på en prestegård på Ringerike, og ingen i lokalsamfunnet visste at han var homofil. Derfor kunne heller ingen få vite at han nå hadde fått hiv. Han levde et dobbeltliv. Wåge hadde flere samtaler med presten og tenkte mye på knipen han var i. Hvordan maktet han å stå på prekestolen hver søndag mens han led av en dødelig sykdom ingen i menigheten kjente til?

I 1993 sluttet Wåge i Pluss, og han mistet kontakten med presten. Men han tenkte ofte på ham i årene som fulgte. Hvordan hadde det gått? Levde han? Dessverre hadde han ikke nok informasjon om presten til å kunne finne ut noe om hans skjebne.

I denne boken får du vite hvem presten var, og hvordan han håndterte sin vanskelige situasjon. Det finnes nemlig mange spesielle livsfortellinger blant de norske aids-ofrene. Noen avsluttet sitt eget liv for å komme sykdommen i forkjøpet. Andre ble utstøtt av sine nærmeste.

Og noen døde før de fikk en sjanse til å forstå hva som hadde rammet dem. De fleste av de omtalte menneskene har det aldri vært skrevet om før, men et par av dem sto frem i lokalsamfunnet.

Dette er likevel ikke en ren minnebok over de avdøde. For enkeltskjebnene utgjør til sammen en større historie om hvordan aids-epidemien forløp i Norge, sett fra ofrenes perspektiv. Fortellingene beskriver hvordan stigmaet, hjelpetilbudene, behandlingen og prognosene forandret seg fra 1983 til i dag. Og hvordan det var å tilhøre de ulike gruppene som ble spesielt hardt rammet. Siden over halvparten av dem som døde av aids i Norge, var menn som hadde sex med menn, inneholder boken flest fortellinger fra den gruppen. Men du finner også historier om blodmottakere, rusmisbrukere, heterofile, sexarbeidere og barn. Målet har vært å vise bredden i hvem som ble sykdommens ofre.

For dem som er ukjent med hva begrepene «hiv» og «aids» står for: Hiv er en forkortelse for humant immunsviktvirus. En som blir smittet av hiv, får som regel først en primærinfeksjon, som kan minne om en kraftig influensa. Så blir man bra igjen. Men uten behandling vil viruset deretter gradvis ødelegge den smittedes immunforsvar. Prosessen tar vanligvis fem til ti år. Til slutt vil man utvikle en alvorlig immunsvikt som gir grunnlag for diagnosen aids (acquired immune deficiency syndrome) eller ervervet immunsviktsyndrom på norsk.

Når jeg selv tenker tilbake, forbauser det meg hvor lite jeg fikk med meg av aids-epidemien i Norge. 1993, som var året da jeg begynte på videregående skole, var også året da flest nordmenn døde. Aids tok over 70 liv i Norge det året, men jeg registrerte det ikke. Jeg kan ikke huske at det preget nyhetene eller var noe vi snakket om på skolen. Jeg så Philadephia med Tom Hanks, men tenkte på det hele som noe litt fjernt.

Senere, da jeg som ung homofil mann flyttet fra Karmøy til Oslo, lå sykdommen der som en mørk trussel i bakgrunnen. I det skeive miljøet var det ingen mangel på informasjon om sikker sex, og jeg lærte raskt at man burde teste seg jevnlig. Men jeg ble aldri kjent med noen som fortalte at de hadde hiv, og hørte aldri om noen i bekjentskapskretsen som døde. Så var det da også i disse årene at medisinene begynte å få effekt.

Derfor er det først de senere årene jeg har reflektert over hvor mange liv aids-epidemien faktisk tok her i landet, og hvilken katastrofe den var, særlig for det homofile miljøet. Den har preget flere generasjoner og er et dypt og vondt sår i den skeive norgeshistorien.

Da jeg som journalist i A-magasinet laget en reportasje om tre familier som hadde opplevd et aids-dødsfall, snakket jeg blant annet med Jarl Wåge. Fortellingen hans om presten gjorde meg nysgjerrig. Hvor mange slike ukjente historier fantes det fra denne epoken i Norge?

Å grave frem livshistoriene til avdøde, «vanlige» mennesker er tidkrevende og komplisert. Man er i stor grad prisgitt familie og venner, og deres velvilje og hukommelse. Folks minne er som kjent upålitelig. Derfor har jeg forsøkt å snakke med flest mulig, ut fra tanken om at når flere husker det samme, er sjansen større for at det stemmer. Noen historier er lagt bort siden kildegrunnlaget har vær for spinkelt.

Jeg har også brukt skriftlige kilder for å supplere og korrigere de muntlige. Dette har vært alt fra avisarkiver, tidsskrifter og bøker til personalmapper og sykehusjournaler. De siste har jeg fått tilgang til ved at de nærmeste pårørende har samtykket. Leger, prester og andre som uttaler seg, har fått opphevet taushetsplikten på samme måte. I noen tilfeller har de avdøde selv også etterlatt seg skriftlig materiale, som dagbøker eller utklippsbøker. Nasjonalbiblioteket har vært en uvurderlig ressurs, særlig med sin omfattende samling digitaliserte avissider på nett. Det samme har Digitalarkivet, med oversikten over norske døde frem til 2014 og historiske eiendomsregister. Men både de muntlige og de skriftlige kildene kan inneholde feil, og boken må leses med det forbeholdet.

Flere har sagt nei til å fortelle. Noen begrunner det med at de lovet avdøde hemmelighold. Det har jeg forståelse for. Andre avslår ut fra at avdøde selv ikke var åpen om sin sykdom. I slike tilfeller har jeg for min egen del tenkt som følger: Det var en annen tid, med et langt større stigma rundt hiv og aids. Skal den skammen og

tausheten leve evig? Jeg er også overbevist om at mer åpenhet rundt aids kan bidra til at det blir lettere å leve med hiv i Norge i dag. På den måten kan de døde hjelpe de levende.

I de fleste tilfeller er historiene i denne boken fortalt med de nærmeste pårørendes samtykke. To av de omtalte har ingen nære slektninger som lever. Der har jeg fått samtykke fra den som passer på graven til avdøde. I ett tilfelle har jeg skrevet om et aids-offer mot familiens ønske. Det har jeg gjort av flere grunner. Hun det gjelder, hadde selv brutt med familien, sto frem med hiv på forsiden av en norsk avis og hadde, ifølge de som kjente henne, likt å bli husket i en sammenheng som dette. Det å velge bort de historiene der de pårørende sier nei, er et praktisk valg. Man unngår konflikter og prioriterer god tilgang til kilder. Men det gjør det også vanskeligere å beskrive et vanlig fenomen fra aids-epoken: konflikter med familien og familier som skjulte sannheten. Disse slektningene ønsker nemlig sjelden å fortelle om konfliktene i dag, uansett om tidene har endret seg.

Da koronaen kom i 2020, var det mange som ble minnet om aidsen. For aids var, og er, en pandemi, om ordet ble aldri så lite brukt om sykdommen her hjemme. Også hiv og aids rammet folk over hele verden.

I skrivende stund er det cirka 4200 som er døde av covid-19 i Norge. Det er langt flere enn antallet som

døde av aids. Men en viktig forskjell på de to pandemiene er hvem de rammet. De som er døde av covid, har en snittalder på over 80 år. De var i livets høst, mens nesten alle aids-ofrene var unge. Selv er jeg 45 år gammel. Det er vanskelig å fatte at nesten ingen av dem jeg skriver om, ble like gamle.

Det finnes også flere likheter mellom de to pandemiene. Begge førte til diskusjoner om hvilke smitteverntiltak som kunne rettferdiggjøres, enten det var å tatovere de smittede i lysken eller å tvinge folk på karantenehotell. Under begge ble det fremsatt dommedagsprofetier – som ikke slo til. Og under begge ventet man forhåpningsfullt på medisiner eller vaksiner, som kom etter cirka 15 år (aids) og etter cirka 1 år (korona). En sammenligning av de to åpner i det hele tatt for mange interessante refleksjoner, selv om det er aids som er temaet her.

Arbeidet med boken har gjort meg overbevist om én ting: Den norske hiv-historien må dokumenteres bedre. Ikke bare gjennom denne teksten, men på flere ulike måter, og i flere ulike formater. Og det bør skje nå, før det blir for sent. Mange av dem som husker, er allerede gått bort. Det at flere historier blir kjent, er en forutsetning for at folk skal kunne ta inn over seg omfanget av katastrofen. For det finnes som sagt ingen minnesmerker, bautaer eller offentlige registre, knapt noen bøker eller dokumentarfilmer der folk er navngitt.

Samlet utgjør fortellingene i denne boken en viktig del av nyere norsk historie. Aidsens ofre døde i det stille, men de skal ikke glemmes.