ULYKKELIGE ARABIA

Cecilie Hellestveit

Foto: Erik Hannemann

For oss er krigen i Jemen en ukjent og fjern konflikt. Jemen er et land hvor Gud er stor og staten er død. Hit drar man gjerne for å slåss både mot sine fiender og mot sine allierte. Jemen-krigen gir oss innsikt i det store spillet om Gulfregionen. Det handler om kampen om makten i Arabia, om rivalisering mellom Iran og Saudi-Arabia og om tiltagende økonomisk, politisk og militær dragkamp mellom globale makter.

Cecilie Hellestveit forklarer hvorfor konflikten er så uløselig, og hvordan den kaster foruroligende skygger over verden ved inngangen til 2020-årene. Hun viser også hvordan den brutale krigen i den langstrakte kystnasjonen på overraskende vis er relevant for oss her i Norge.

Ulykkelige Ar abia

Cecilie Hellestveit (f. 1972) er samfunnsviter og jurist med doktorgrad i krigens folke­ rett fra Universitetet i Oslo. Hun arbeider med folke­rett og væpnede konflikter og har vært til­­knyttet en rekke forsknings­institusjoner i Norge og utlandet. Hellestveit er medlem av Oljefondets Etikkråd og til­knyttet Folke­ rettsinstituttet.

«Lykkelige Ar abia» var romernes navn for Jemen. Denne boken handler om et annet Arabia. Ti år etter den arabiske våren er Arabia herjet av krig, klimaendringer, befolkningsvekst og radikale ideologier. De fremste ofrene er befolkningen i Jemen.

Cecilie Hellestveit

Ulykkelige Ar abia Verden etter Jemen «…den mest illusjonsløse og råeste fortelleren i norsk, politisk sakprosa for tiden.»

NRK «rystende, men opplysende… ei bok du ikke kommer utenom…»

Dagbladet 5

978-82-43-01343-8

www.spartacus.no

2021

”

Mange hevder at kronprins Mohammed bin Salman ikke forsto «hva en krig i Jemen ville bety». En mer plausibel forklaring er at MBS forsto dette meget godt, men at krigen var hans eneste håp for å komme i posisjon til å utmanøvrere øvrige prinser tidsnok, før hans gamle far kastet inn håndkleet og tredjegenerasjon tok over.

ulykkelige arabia

Cecilie Hellestveit

ULYKKELIGE ARABIA VER DEN ETTER JEMEN

Study the world without despising it.

Understand the world without rejecting it.

Have no illusions, but have hopes.

- thomas cromwell -

Innhold Rolleliste

8

forord

11

Kapittel 1. Slagmarken Jemen

17 19 24 34 46 57 68 77

Kapittel 2. Sagaen om en prins

85 88

Landgang i landet der ingen vil gå i land Moses, munker og martyrer i en ørken «The wild frontier» Klan på klan Sorte flagg vaier i vinden Slangedansere og makeløse røvere Det drar seg til

Kongsemne Alfahann. Kongelige intriger og en aldri så liten krig Brutus. Beleiring, blokade og annen brutalitet Caesar, vær hilset!

Kapittel 3. Kampen om Arabia Det står ikke på størrelsen!

Kvalme i Gulfen og forviklinger i familien Coalition of the billing Null vann, lite jord, bare ild Ta en borgerkrig. Ta fire, ta åtte, ta alle!

90 100 107 114 120 129 138 146 152

Kapittel 4. Trekant er ikke for feiginger Turbulente turtelduer A Very Big Deal Rørledninger og annet krøll Game of drones

Kapittel 5. De ustadige stormakters tidsalder Storpolitikk i et lite strede En ny kongssmed Winter is coming Det store spillet 4.0

Kapittel 6. De maktesløse Vi har jo denne loven, da Du skal ikke drepe! Så vi kan se det.

I hvert fall ikke slik En slangedansers endelikt og de forsmåddes tyranni

159 161 169 180 189 194 197 203 211 217 223 225 234 238

Kapittel 7. Verden av i morgen

246

Forfatterens takk og reservasjon Slektskart Tidslinjer Noter Register

265 266 268 271 286

Rolleliste Ahmar-slekten: Lederklan i hashid-klankonføderasjonen.

Jemens virkelige trådtrekkere.

Hadi, Abdo Rabbo Mansur: President og militærleder fra Sør-Jemen. Svak gallionsfigur for sterke bakmenn.

Khashoggi, Jamal: Saudiarabisk journalist. Frittalende spaltist i Washington Post med mange mektige venner, men enda mektigere fiender.

Laden, Osama bin: Saudiarabisk playboy med familie fra ­Hadramaut i Jemen. Leder av al-Qaida. Sloss med jemenitter for Saudi-Arabia i Afghanistan for å kaste ut Sovjetunionen. Angrep USA i 2001 for å presse landet ut av Arabia.

MBS – Muhammed bin Salman: Saudi-Arabias kronprins og trolig første konge av tredje generasjon, etter et maktspill som får Game of Thrones til å blekne. En anelse jemenitt.

Skruppel­løs taktiker av rang.

MBZ – Muhammed bin Zayed Nahyan: Emiratenes kronprins og de facto-leder. Familienavn fra Jemen. Strateg i verdensklasse.

Mohsen, Ali: Militær fra hashid-klankonføderasjonen, ikke av al-Ahmar-slekt. På mistenkelig god fot med al-Qaida. Sterk bakmann. Visepresident.

8

John Fredriksen: Skipsreder, spekulant og tidligere nordmann.

Nå kypriot.

Obama, Barack: Amerikansk president med rekord i utenomrettslige henrettelser. Dronekriger. Smarting.

Putin, Vladimir: Russlands «evige» president. Midtøstens nye kongssmed.

Saleh, Ali Abdullah: President i Jemen fra 1978 til 2011. Tilbake i Sanaa fra 2014 etter allianse med houthiene. Slu rev.

Sisi, Abdelfattah al: President i Egypt. Militærleder i sivil forkledning. Eid av gulfstatene frem til gass på sokkelen i Egypt blir lønnsom. Brutal type.

Soleimani, Qasem: Iransk krigshelt. Leder av al-Quds-brigadene, Revolusjonsgardens utlandsoperasjoner. Hjernen bak Irans regionale militære strategi.

Trump, Donald: Forretningsmann. President i USA fra 2017 til 2021. Nær støttespiller av MBS. Lanserte historiens mest omfattende økonomiske krig mot Iran. Forsto seg på forhandlinger, men Midtøsten er en egen liga.

Xi Jinping: Leder av Kina. Innser at Midtøsten betyr trøbbel. Ønsker avstandsforhold. På jakt etter mellommenn.

9

Forord

Jemen, eller Bilad al-Yaman – landet mot sør – ligger i Sør-Arabia.

Helt bokstavelig betyr Jemen landet til høyre. Slik fortoner Jemen seg om man står i Arabias sentrum med ansiktet vendt mot øst, der solen står opp. I gode, gamle dager var høyre forbundet med lykke.

Den greske geografen Ptolemaios beskrev derfor Jemen som Eudaimon Arabia. For romerne var det Arabia Felix. Jemen var «Lykkelige Arabia».

Denne boken handler om et annet Arabia, et miserabelt og elendig Arabia. Da den arabiske våren rystet regimene i araberverdenen i 2011, hadde oljemonarkiene i Nord-Arabia – Saudi-Arabia, Emiratene og Qatar – penger nok til å holde våren i sjakk på hjemmebane. Men de klarte ikke å hindre at våren kom til Sør-Arabia, til den fattige republikken Jemen. Her var våren likevel dødsdømt, og gikk raskt over i vinter. Et tiår senere har Jemen vært slagmark for hele Arabias krig i seks år. Syria-krigen, en annen konflikt som den arabiske våren førte med seg, ble etter hvert alles krig. Jemen-krigen, derimot, ble ingens krig – en fordekt, fornektet og forglemt konflikt.

Gjennom 2010-tallet har både Midtøsten og verden endret seg. Mens 11

ulykkelige arabia

ingen fulgte med, ble Jemen uforskyldt frontlinje for regionale og globale maktkamper. Dette er en bok som trekker Jemen-krigen frem fra skyggen, og kaster lys over Arabia i det 21. århundret og vår egen skakke verden ved inngangen til 2020-tallet.

For Jemen-krigen har mange sider ved seg som forteller noe om verdens beskaffenhet i vår samtid. Dette er krig i klimaendringenes tid. Moderne, høyteknologisk og nådeløs luftkrig har de siste seks år lagt restene av Jemens haltende infrastruktur i ruiner. Kamp om svinnende vannressurser har forsterket lokale motsetninger. Et allerede vanskjøttet jordbruk har blitt mål for nådeløse luftangrep som har lagt enda mer land brakk. Den saudi-ledede koalisjonens krig mot Jemens valuta gjorde så sult til krigens fremste pressmiddel – et våpen som har rammet de mange for å presse de få.

Etter fem år med krig er over 80 prosent av befolkningen i ­Jemen avhengig av humanitær hjelp utenfra for å klare seg. Samtidig har både terrorgruppen al-Qaida og den militante islamistgruppen Den islamske staten (IS) usedvanlig gode kår her. For Jemen er et land uten statsmakt i vanlig forstand. Det er et land som styres av relasjoner snarere enn institusjoner, i en verden som etter Afghanistan og Irak synes å ha gitt opp statsbygging. Jemens pengebinge er skrapt, oljebrønnene er tømt og grunnvannet er i ferd med å forsvinne. Befolkningen runder snart 30 millioner personer, opp fra åtte millioner i 1980. Halvparten er under 15 år, og rundt 40 prosent av den arbeidsføre mannlige befolkningen er uten arbeid. Det er utfordringer som vanskelig lar seg løse gjennom «relasjoner». Bokens første kapittel forklarer hvordan Jemens beskaffenhet, historie og maktforhold har ført Jemen ut i den mest katastrofale krig og krise landet har opplevd på flere tusen år. Det er en røverhistorie, som handler om slu slangedansere, krakilske klankrigere, desperate demonstranter, griske gubber, fanatiske fremmedkrigere og en aldri så liten norsk spekulant.

Oljealderen er på hell, og oljestinne eliter i Nord-Arabia lever på lånt tid. Kampen om makten i og mellom statene i Gulfen tiltar.

Jemen, dette plagsomme, fattige og vanstyrte nabolandet mot sør, har vært et avgjørende redskap for en ung aspirerende prins fra Nord-­ 12

forord

Arabia som har søkt å utmanøvrere sine rivaler. Den saudi-­ledede krigen i Jemen har kamuflert kampen om tronen i Saudi-­A rabia, en heksegryte som består av ingredienser som luksus­fengsling av hundrevis av prinser på Riyads Ritz-Carlton og partering av Washington Post-journalisten Jamal Khashoggi i Tyrkia. K ­ apittel to tar for seg kampen om tronen i Riyad, og viser hvordan krigen i J­ emen var en helt avgjørende brikke i spillet til kronprins M ­ uhammed bin Salman for å få fjernet mektige fiender i kampen om tronen i saudiernes Arabia.

I 2015 ledet Saudi-Arabia en koalisjon av arabiske gulfmonarkier som intervenerte sammen i Jemen – landet hvor stater gjerne drar for å slåss mot sine allierte. Motsetningene internt i den k­ rigførende koalisjonen i Jemen gjennomgås i kapittel tre. Et skyggeteater har pågått i Jemen-krigen, hvor maktkamp mellom Saudi-Arabia, Emiratene og Qatar har blitt spilt ut gjennom de skitneste triks, henrettelseskampanjer, cyberoperasjoner, bannlysing av Qatar og sågar militære sammenstøt mellom allierte. Jemen-krigens rolle i kampen om fremtidens Arabia er tema for bokens tredje kapittel.

Siden 2017 er det særlig en annen stedfortrederkrig som har holdt Jemen fast i krigenes skyggedal. Jemen er åsted for et pikant trekantdrama mellom Iran, USA og Saudi-Arabia. I kapittel fire presenteres denne intense ménage à trois mellom et fremoverlent, men presset Iran, et panisk, men sammenbitt Saudi-Arabia, og et USA som lister seg ut av Midtøsten for å prioritere viktigere interesser andre steder, men som stadig mer motvillig trekkes baklengs inn igjen i vepsebolet for å hindre at korthuset kollapser. USA, Saudi-Arabia og Iran tyr til et spekter av redskaper for å kontrollere Arabia og omegn. Det går i embargoer, dronekrig, cyberoperasjoner, sabotasjeoperasjoner mot norske oljetankere, markedsmanipulering, utenomrettslige henrettelser og økonomiske sanksjonsregimer – mot venner som mot fiender. I det store bildet står USA stort sett på Riyads side mot ­Teheran. I Jemen er likevel partsforholdene mer kompliserte. Kapittel fire skisserer opp trekantdramaet, og viser hvordan fiendebilder og partsforhold gjerne kolliderer på overraskende og hårete vis i Jemen.

13

ulykkelige arabia

Rivalisering og motsetning mellom globale makter tiltar, og Kina, USA, Russland og EU er stedvis på kollisjonskurs. Kapittel fem handler om geopolitikk. Styrkeforholdet mellom gigantene i­­verden er i endring. USA endrer sitt engasjement i Midtøsten og Afrika, Kina ruller ut sin Silkevei og Russland rykker inn som blikkenslager og kongssmed. EU står nølende på nordsiden av Middel­havet og speider nervøst over havet. Stikkordet her er sjø. USA trekker seg ut av ørkenen i Afghanistan, Syria og Irak, og drar til sjøs. Kina og Russland ruster også opp maritimt. I motsetning til ørkenkrigene etter 2001 i Afghanistan, fra 2003 i Irak og 2011 i Libya, har Jemen etter 2015 stått i sjøkrigens tegn. Jemen, med sin langstrakte kystlinje og strategiske maritime plassering, har gått fra å være periferi til å havne farlig nær begivenhetenes sentrum når den globale makten forskyves mot Asia og en ny verdensorden skal sette seg. Temaet for kapittel fem er prisen man betaler ved å være dverg i en kamp som står mellom jotner og æser. Og betydningen av å sitte på strategiske kystlinjer.

Luftkrig med høyteknologiske våpen produsert i vestlige land har de siste seks årene rammet sivile, rasert sivil infrastruktur og ført til samtidens største humanitære katastrofe. Her hjemme lurer vi på hvorfor ingen stanser galskapen i Jemen. Hvorfor har internasjonale institusjoner sviktet i Jemen? Bokens sjette kapittel tar for seg årsakene til at verken stormakter, internasjonale institusjoner eller andre pressmidler har klart å temme de krigførende partene i Jemen.

Det handler om hvordan krigen i Jemen bærer i seg et varsel om hva som kan være oss i vente på verdensscenen i en mer urolig verden.

Til slutt skal vi hjem. Med norske øyne er Jemen «ikke-­staten» som lot en rik pappagutt med gode forbindelser slippe unna med voldtekt og drap på Martine, en ung, vakker og lovende norsk student i London. Jemen er «ikke-staten» som fostret Tawakkul ­Karman, en ung og tapper muslimsk kvinne med skaut, som sto opp for demokrati, og derfor var verdig en (halv) fredspris. Det er «ikke-staten» som har latt al-Qaida regjere nær uanfektet i årevis, mens terrororganisasjonen plasserer underbuksebombere på a­ merikanske fly 14

forord

eller trener europeisk innvandrerungdom til å storme den franske satireavisen Charlie Hebdo og slakte journalister fordi de har laget en fransk tegneserie om Profeten Muhammeds liv og levnet. Boken avslutter med et litt annet blikk på Jemen. Temaet for kapittel syv hvordan et knippe problemstillinger fra Jemen-krigen er ubehagelig mye mer aktuelle for oss her i Norge enn vi gjerne tror.

To ord er på sin plass som bruksanvisning for boken. Boken er bygget opp etter en struktur som ringer i vannet. Vi starter i Jemen og zoomer deretter ut til Arabia, til Gulfen, til globale stormakter og til vår regelstyrte verden, før vi til slutt skal hjem. Utover denne strukturen er boken systematisert etter drivkrefter. Gjennom boken bygges lag på lag rundt de samme hendelsene, men hvert kapittel har et nytt blikk på drivkreftene som nører opp under krigen og som kompliserer en løsning.

Boken presenterer et ganske bredt persongalleri og foregår i en geografi som er ukjent for de fleste. Den er derfor utstyrt med kart og kompass. Foran i boken finnes kart over den sørlige delen av Arabia med stedsnavn som er sentrale i boken. Bakerst finnes et tilsvarende kart over Midtøsten, Gulfen og Afrikas Horn. Bak i boken finnes også en tidslinje med viktige hendelser i Jemen, og fra 2015 også for regionale hendelser. Her vil leseren også finne en oversikt over klaner i Jemen, samt et slektskart over den saudiarabiske kongefamilien.

Disse kartene inneholder kun aktører som er med i boken. I stikkordregisteret bakerst i boken blir personer og steder kort forklart, slik at registeret også kan brukes som huskeliste.

15

Kapittel 1 Slagmarken Jemen

«Araberverdenens fattigste land er i ferd med å bli s­ ystematisk ødelagt av det rikeste.» bruce riedel, tidligere cia-agent, 2017

Jemen er selve hjertet i det sagnomsuste Arabia. Som tatt ut av T ­ usen og én natt går arabere her med dolk i beltet, sandaler til kjortelen og shemagh-skjerf på hodet. Den verdenen vi finner i Jemen, er eksotisk, men brutal. Hardbarkede krigerkulturer herfra har stått imot utenfors­tående i hele vår tidsregning, og klanenes lov regjerer nærmest uinnskrenket, slik den har gjort i årtusener. Jemen i dag er kanskje så langt unna oss i Nord-Europa som det er mulig å komme.

Homo scandinavicus er et moderne, sekulært menneske med stor til­lit til statsmakten og en urokkelig tro på demokrati og rettsstat – tanken om at makten skal temmes av lov. Homo jemenittus holder på sin side til i et land som består av klaner og troende. Demokratiet er dekorativt, og ingen har tillit til den klandominerte «statsmakten».

Loven her støtter kun den sterkeste. Balansen mellom samfunnets ulike grupper holdes i hevd på annet vis, for eksempel gjennom blodhevn. Det urgamle talions-prinsippet – øye for øye, tann for tann – 17

ulykkelige arabia

altså privat hevn, er ikke forbudt i Jemen. Faktisk er det en integrert del av landets straffesystem. Sett med nordiske øyne er Jemen noe så fremmed som et rettsstatsløst samfunn – et samfunn hvor staten knapt finnes, og andre bånd og mekanismer regjerer. Jemen er vår diametrale motsats – vår nemesis. Det er et land hvor Gud er stor og staten er død.

Kolonimaktene klarte aldri å temme Jemen. Under første verdenskrig inngikk vår helt, Lawrence av Arabia, allianse med den mektige Saud-slekten og de fanatiske religiøse wahhabistene lenger nord i Arabia. Sammen forsøkte de å gi Jemen dødsstøtet. Det mislyktes. Hvert eneste tiår siden den gang har minst én krig herjet ­Jemen. Det finnes flere håndvåpen per hode her enn noe annet sted på kloden (trolig med unntak av USA). Knapt noe sted i verden passer bedre til mantraet war is the name of the game. Likevel er krigen som utfolder seg i våre dager, annerledes enn alle tidligere kriger i Jemen.

Verden våknet i 2015 da det søkkrike nabolandet Saudi-Arabia i nord innledet en massiv bombekampanje mot lutfattige Jemen. Olje­ rike Nord-Arabia gikk til luftkrig mot ressursfattige Sør-Arabia for å redde sine egne støttespillere i Jemen. Saudi-Arabia, hvor i overkant av 30 millioner mennesker i snitt lever på 35 000 dollar hver per år, gikk til krig mot Jemen, der i underkant av 30 millioner innbyggere i snitt lever på 900 dollar per år. I seks år har militær høyteknologi av ypperste klasse kommet til kort overfor tannløse, kjortelkledde, khat-tyggende fjellklankrigere i plastsandaler med AK-47-en slengt over skulderen. Den militære koalisjonen som grep inn i Jemen, har bestått av ti araberland (Saudi-Arabia, Emiratene, Qatar, Kuwait, Bahrain, Jordan, Egypt, Marokko, Senegal og Sudan) med Storbritannia, USA og Frankrike i støttefunksjoner. Samlet representerer koalisjonen mer enn 50 prosent av verdens militære slagkraft. Koali­ sjonen under saudiarabisk ledelse skal presse den sjia­muslimske opprørsbevegelsen omtalt som «houthiene» og visse allierte klaner fra Jemens nordligste provinser bort fra hovedstaden Sanaa, etter at de inntok byen i 2014. Houthiene fikk hjelp av den tidligere presidenten 18

Slagmarken Jemen

i Jemen gjennom 33 år, Ali Abdullah Saleh. Han hadde blitt byttet ut under den arabiske våren i Jemen i 2011, men tre år senere inntok han igjen hovedstaden. Denne gang kom han sammen med sine tidligere fiender, houthiene. Saleh hadde også med seg egne menn med våpen, blant annet Jemens amerikansktrenede spesialstyrker, Den republikanske garden. Sammen jaget Saleh og houthiene den nye presidenten i Jemen, Abdo Rabbo Mansur Hadi, på flukt. Saudi-­ Arabia og koalisjonen gikk så til krig for å støtte Hadi. På Hadis side sto den andre halvdelen av Jemens militære, samt en rekke fiender Saleh hadde opparbeidet seg gjennom tre tiår ved makten. Saudi-­ koalisjonens målsetning var å «bekjempe houthiene og gjenetablere den rettmessige (og saudi-utpekte) politiske ledelsen» i Jemen med militære midler.1 Men dette var neppe en presis beskrivelse av formålet med krigen. Gulfstatene kjenner Jemen for godt til å ha slike avsindige ambisjoner.

Verden valgte å handle med Saudi-Arabia – eller mer treffende, å avslutte handlingen – først i 2018 etter at Jamal Khashoggi, saudi­ arabisk journalist i fremstående vestlige aviser, trolig ble partert av Saudi-Arabias utenlandsetterretning, med kyndig hjelp fra en saudisk sjefspatolog, på det saudiarabiske konsulatet i Tyrkia. På finurlig vis er Saudi-Arabias krigseventyr i Jemen og drapet i Tyrkia på en saudiarabisk journalist fra Washington Post knyttet sammen. Men før vi kommer til større sammenhenger, skal vi på et lite besøk til Jemen.

Landgang i landet der ingen vil gå i land Yaman fataakah – Jemen er dødelig gammelt ordtak i midtøsten

Jemen er ingen spøk. Ingen utenforstående jordlig makt har noen­ sinne klart å få Jemens fjellfolk til å underkaste seg. Osmanske ­kronikører beskrev Jemen som «et sted der det kun var smerte».

19

ulykkelige arabia

På 1500-tallet mobiliserte de tyrkiske osmanerne for å forsøke å kontrollere Jemen. Kaffeplantens vidunderverker ble i sin tid (trolig) oppdaget her. Etter at osmanerne hadde introdusert kaffedrikken til Istanbul og stjålet til seg kaffeplanten på 1600-tallet, valgte de å gi opp Jemen. På 1800-tallet var osmanerne likevel tilbake. Denne gang for å presse britene. Det britiske imperiet hadde åpnet Suez­kanalen mellom Rødehavet og Middelhavet, og hadde før det tatt kontroll over Jemens naturlige dypvannshavn Aden ved innseilingen til Røde­­havet. De tyrkiske osmanerne hadde moderne skytevåpen, og klarte derfor å erobre de jemenittiske byene Hodeidah, Sanaa og Taiz i nordlige områder av Jemen for å stagge det britiske imperiet. Men Jemen fikk temmelig raskt tilnavnet «tyrkernes massegrav», og det ble laget tyrkiske folkesanger som forbannet Jemen. En av de s­ tore jemenittiske fjellklanene, hashid-konføderasjonen, en nøkkelaktør også i dagens krig, beleiret byen Sanaa i 1905 for å presse tyrkerne ut.

Det skal ha kostet 8000 av de 10 000 utplasserte osmanske soldatene livet. I den osmanske hæren var det å tjenestegjøre i Sør-Arabia etter hvert så upopulært at soldatene måtte bæres om bord i skip og lenkes fast for å ekspederes til Jemen.

Britene benyttet på sin side utplassering til sitt protektorat Aden som straff eller passelig avskrekking. Postingen i Aden ble ansett som så belastende at britiske koloniherrer i India brukte den som straff for avdelinger som hadde underprestert, eller for «menn med ekteskapelige problemer». Etter første verdenskrig festet Stor­ britannia grepet om Aden. Havnen i Jemen var et av de strategiske knutepunktene den falmende stormakten Storbritannia nødig gav opp, og protektoratet forble britisk koloni frem til 1967. Britene hadde kontroll over Aden, men valgte å holde «det egentlige Jemen» unna gjennom å bevæpne klanene rundt byen til tennene. Denne politikken i Sør-Jemen ble gjerne kritisert, og u(ten)forstående briter kom stadig med mer ambisiøse målsetninger, som at Storbritannia burde ta kontroll over hinterlandet. Svaret var kontant. «En militær okkupasjon? Hvor mange hærdivisjoner er vi i så fall villig til å ofre?» Britene landet følgelig på avmålte ambisjoner i Jemen: å holde 20

Slagmarken Jemen

k­ lanene på betryggende avstand. Gulroten var våpen til klanene.

Pisken var våpen på klanene. Royal Air Force (RAF) etablerte en av sine hovedflybaser ved Aden i Jemen i mellomkrigstiden. Bombefly til å utføre bomberaid mot jemenittiske landsbyer og landbruks­ områder var dermed ikke langt unna. Men landgang ut over Aden var uaktuelt. Britisk press mot klanene i Jemen de siste hundre årene har foregått særlig i lufthøyde. Britene bombet Jemen blant annet i 1928, 1934 og 1961. Og forbløffende nok – for alle praktiske formål – atter igjen fra 2015. Utenforstående som har noe valg, velger å slåss på betryggende avstand i Jemen. Helst fra luften.

Selv amerikanerne har vært lite lystne på å sende soldatene sine til Jemen. Over halvparten av de som utførte terrorudåden mot USA 11. september 2001, var saudiarabiske statsborgere av jemenittisk herkomst. I dag utgjør jemenittiske statsborgere den største nasjonaliteten i den amerikanske fangeleiren Guantánamo Bay. USA har hatt militære operasjoner i Jemen siden 2002. Men amerikanerne har voktet seg vel for å sende sine egne til Jemen. Det er førerløse fly – droner – som primært har ført amerikanernes krig her. Faktisk er det Jemen i særdeleshet som har vist behovet for automatiserte krigføringsmidler, nettopp for å slippe å sende amerikanske soldater i vei på håpløse oppdrag med elendige odds. Om man ser bort fra Gaza, den palestinske landstripen mellom Israel og Egypt, har Jemen trolig vært drapsdronenes viktigste eksistensberettigelse siden årtusenskiftet. Sammen med den amerikanske «ikke-krigen» i Syria var det Jemen som var Obama-administrasjonens viktigste «ikkekrig». Jemen bidro til å gjøre Obama til den presidenten i USAs historie med ansvar for flest utenomrettslige henrettelser. Men altså uten landgang.

I sin tid ble Jemen Egypts Vietnam. Da egypterne under president Gamal Abdel Nasser gikk i land i Nord-Jemen på 1960-tallet, for å støtte en revolusjon og en gryende arabisk republikk i 1962, ble de møtt av vennligsinnede sunnimuslimske revolusjonære i varme og tørre Tihama langs Rødehavskysten. Egypterne skal ha manglet kart og trodd at de var på vei til ørkenkrig. De forventet kamper 21

ulykkelige arabia

mot et par rojalister og noen støttespillere fra monarkiene Jordan og Saudi-Arabia. I stedet, viste det seg, var det fjellkrig som ventet. Fjellkrig mot Jemens hardbarkede fjellklaner, zayidiene (som også houthiene stammer fra), som kjempet for å stå imot revolusjonen som var i ferd med å gjøre ende på deres tusenårige rike her, ­zayidi-imamatet. Zayidienes leder Imam Badr og hans fjellklaner hadde dertil Saudi-Arabia, Jordan og Storbritannia på sin side. Og USA. Og Iran. Og Israel. Denne forbløffende konstellasjonen av støttende stater var på 1960-tallet ført sammen gjennom det felles formål å stagge Egypt og Nasser. Hovedredskapet var zayidi-klanene selv. Fattige fotsoldater fra Egypts Nildelta kjente verken krig, kulde eller krigerske fjellklaner, og døde som fluer. Selv ikke mengder med kjemiske våpen mot jemenittene gav egypterne seier. 20 000 egyptiske sol­dater skal ha mistet livet i Jemen mellom 1962 og 1967.

Egypts president Nasser slo da fast at «Dette er mitt Vietnam» – og trakk seg ut for å slåss mot Israel i egne nærområder i stedet. I 2015, da Egypts nye leder, Abdelfattah al-Sisi, fikk marsjordre fra Riyad om å bli med i ­Jemen-koalisjonen, valgte den egyptiske generalen klokelig sjøposten.

De eneste som har maktet å bringe Jemens fjellklaner halvveis i kne, var britene. Det gjorde de sammen med Abdelaziz Ibn Saud, Saudi-Arabias grunnlegger og landsfader. Like etter samlingen av landet gikk Ibn Saud med sitt nye Arabia i 1934 til lynkrig for å under­legge seg deler av Jemen. Ibn Saud måtte gi tapt, men fikk delvis kontroll over de nordlige jemenittiske provinsene Asir, Najran og Jizan. Jemens naboer, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, kjenner Jemen betydelig bedre enn både tyrkere og briter. Ikke bare snakker de samme språk. Oppdelingen i stater etter første og andre verdenskrig fulgte en ganske tilfeldig prosess i Arabia, og kulturelle skillelinjer følger ikke landegrensene. Derfor er visse provinser i Jemen i kultur, mentalitet og blodsbånd mer «emiratiske» eller «saudiarabiske» enn jemenittiske, og omvendt. Da gulfmonarkiene fra Nord-Arabia intervenerte militært i Jemen i 2015, var det ikke ­primært egne brødre eller sønner gulfstatene sendte i vei. Derimot 22

Slagmarken Jemen

var det gjerne jemenitter med lange opphold eller nyanskaffet stats­ borgerskap i de rike gulfstatene lenger nord de benyttet seg av. I tillegg satset gulfstatene på utenforstående. Fotsoldater fra land som står i gjeld til gulfstatene, har levert betydelig kanon­føde til koalisjonen i Jemen. For eksempel har Sudan formelt hatt en styrke­kontingent på rundt 15 000 mann som slåss på vegne av S­ audi-Arabia. Hvert år mellom 2015 og 2020 skal minst tusen sudanske soldater ha mistet livet i Jemen-krigen.2 Dertil har gulfstatene lent seg på innleid slagkraft. I Aden, hvor Emiratene har hatt kontroll, kommer man langt med språk som spansk eller serbokroatisk, gjengs blant leiesoldater – eller «militære kontraktører», som de gjerne kalles i våre dager.

Private militære kontraktører fra den ganske verden sloss i Sør-Arabia for oljepengene til rike gulfstater. Land som kjenner J­ emen og som likevel velger landgang, sender nødig sine egne for å slåss.

Da Sverige hadde sete i FNs sikkerhetsråd og i desember 2018 loset i havn «Stockholm-avtalen» – en avtale om våpenhvile og demilitarisering av den jemenittiske havnebyen Hodeidah og en begynnende avtale for byen Taiz – ble det samtidig stablet på bena en FN-observatørstyrke som skulle overvåke implementeringen av avtalen. Men selv «FN-misjonen til Jemen» holder til et annet sted enn i Jemen. FN-observatørene bor i Djibouti på andre siden av Bab al-Mandib-stredet eller til nød på skip som ankrer opp i inter­nasjonalt farvann i Rødehavet. Disse observatørene er ubevæpnet for alt annet enn selvforsvar, og uten annet mandat enn å snakke med partene – så de burde ikke utgjøre noen trussel for noen. Men selv FNs sivile observatører unngår å holde hus i våre dagers Jemen.

23