Atef Abu Saif: Under dronene

atef abu saif

Under dronene Dagbok fra Gaza

oversatt av vibeke harper

Under dronene. Dagbok fra Gaza Originalens tittel: The Drone Eats with Me: A Gaza Diary © Atef Abu Saif, 2014 Første gang utgitt i 2015 av Fasila, et sakprosaimprint i Comma Press Norsk utgave © Spartacus Forlag AS, 2018 Utgitt med støtte fra Fritt Ord Omslag: Anja Hauger Ratikainen, Spartacus Forlag AS Omslagsillustrasjon, for- og baksats: Kåre Martens, Handverk Sats: Spartacus Forlag AS Satt med Garamond Premier Pro 11/13 Papir: Munken cream 80 g Trykk: Lasertrykk Printed in Denmark ISBN 978-82-430-1135-9

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR. SPARTACUS FORLAG AS P.B. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO spartacus.no

Til min lille Jaffa – mütte din tid bli bedre enn min

Søndag 13. juli

Vokteren av mørket Det er over midnatt og bombarderingen fra havet har økt i intensitet. Eksplosjonene river opp stranden og eiendommene i nærheten. Mengder av rød ild spyttes ut fra krigsskipene, flyr over havet og speiles i bølgene.

I en blå sofa nær vinduet på den vestvendte veggen i leiligheten kjenner jeg hver eneste detonering, selv om leiligheten vår ligger nesten to kilometer fra stranden. Jeg kan ikke se noe. Bare ild. Jeg kan ikke høre noe. Bare bombing.

Men i denne sære blå sofaen har jeg iallfall god oversikt over mørket. Jeg sitter her og stirrer dypt inn i det. Når eksplosjonene sender ildtunger gjennom luften, lyser hele rommet opp, bader både meg og den blå sofaen min i lys. Formen på stuen, med sine to små sidevinduer, ett mot øst og ett mot vest, og det store i midten mot sør, får rommet til å føles som et kapell i klassisk islamsk stil. Fra mitt kapell, midt på natten, ser jeg havet i vest. Havet, som kan være venn eller fiende, fredsskaper eller krigshisser, lojalt eller svikefullt.

41

Gjennom mørket hører jeg radioreporterens stemme.

Han forteller at israelerne har stormet i land på stranden.

De er her.

For noen få timer siden angrep et F16-fly Toufahkvarteret inne i Gaza by og drepte 18 mennesker fra Batash-familien.24 Timer før det igjen ble sju drept i Sheikh Radwan. Jeg vet at det er tilfeldig at jeg fremdeles lever, og jeg vet at når jeg dør, vil også det være en tilfeldighet. Hvor mange sjanser har fremtiden gjemt unna for meg? Hvor mange av dem har jeg brukt opp?

Her i sofaen kjenner jeg meg som en slags mørkets vokter, en som beskytter stillheten mot det massive bråket, en som slåss for det ukjentes uskyld mot nåtidens herjinger.

Og jeg forsøker å få denne sirkelen av uklare tanker til å gi mening.

Innimellom slår jeg på TV-en, men til liten nytte. Alt den viser, er avrevne kroppsdeler, en ensom hånd liggende i veikanten, en magesekk hengende ut av en lemlestet kropp, ansikter dekket av blod, hodeskaller delt i to ... En mann fra Abu Namous-familien roper ut i fortvilelse, en reporter forklarer at hodet mannen holder i hendene, tilhører sønnen hans. Hjernen henger ut av skallen ... Faren hulker ut en bønn om at sønnen må våkne for han har kjøpt nye leker til ham.

Stakkars gutt. Stakkars far. Gutten er død. Og uansett hvor fantastiske de nye lekene er, kommer gutten aldri til å leke med dem. Ødeleggelse. Steinhauger. Skriking.

Istykkerrevne kropper. Alt dette er ingredienser i det verste marerittet du noen gang har hatt. Men de tilhører ikke et mareritt – de er bilder i en nyhetssending fra stranden vår.

Akkurat her. Akkurat nå. Og disse bildene kunne like gjerne blitt sendt fra vår gate, eller fra vår bygning. Det er ikke usannsynlig at de snart blir det.

Men enn så lenge holder jeg vakt. Over mørket. Og jeg vet at det fins lys der ute i verden et sted, lys som ikke 42

kommer fra eksplosjoner. Og jeg vet at det fins ild som ikke kommer fra missiler. De er kanskje svake og tynne disse strimene av lys, kanskje kommer de fra døende batterier eller generatorer i ferd med å gå tomme for bensin, men jeg må speide etter dem. For hva annet kan jeg speide etter?

Lyden av barnestemmer som hulker og gråter når opp til meg fra gaten nedenfor. Jeg skynder meg bort til vinduet. Hundrevis av mennesker – menn og kvinner, unge og gamle – løper gjennom gaten, i flukt fra bombingen og soldatene på stranden. En ung far trekker sin lille datter etter seg, hun trekker etter seg et teppe hun ikke vil gi slipp på.

En eldre kvinne gjør en opptelling idet familien hennes tar en pause fra løpingen. Én mangler. Hun roper ut: «Hvor er Ahmad? Hvor er Ahmad?» Familien snur umiddelbart og løper tilbake i retningen de kom fra. Jeg mister synet av dem i menneskemengden som kommer motsatt vei. Husene deres har blitt truffet av bomber, og de har sett israelske tropper på stranden.

Hver gang du ser avrevne kroppsdeler på nyhetene, eller hører en radioreporters utførlige beskrivelser av dem, tenker du på de samme delene som sitter fast til din kropp, og på hendene og bena og armene til barna dine, eller andre du har kjær. Et uttrykksløst lik, lunger hengende fra en uthulet brystkasse, et ben delt i tre biter, fingre spredt som pinner på bakken, en tunge hengende i en tynn åre ut av en munn, et hjerte revet ut av hjemmet sitt, kroppsdeler fra forskjellige mennesker blandet sammen og slengt tilfeldig rundt kroppene de ikke lenger fikk tilhøre – alle disse bildene samler seg opp i deg. Menneskekroppen blir som en ødelagt bygning: tak og vegger, søyler og trapper, vinduer og dører – alt feilplassert, spredt, amputert, liggende i en haug oppå hverandre.

Hver gang du hører eller ser på nyhetene at en bil i gaten din har blitt forvandlet til et stykke kull av en drone, husker 43

du at livet har gitt deg enda en sjanse. Fire unge menn i en Peugeot. Droneoperatøren bestemte seg for å viske ut livene deres,25 det eneste han behøvde å gjøre var å trykke på en knapp. Et lite trykk som fjernet tre liv og etterlot den fjerde kritisk skadet. Døden er andejegeren som skjuler seg i det høye sivet i elvekanten. Ingen ser ham, han er iført perfekt kamuflasje og tilintetgjør hvert eneste uskyldige vesen uten spor.

Hver gang du hører barneskrik eller tenker på hvor redde barna må være, terroren som blir for mye for dem å håndtere, spørsmålene i blikkene deres, skjelvingen i leppene, panikken i ansiktene, hver gang du hører dem snakke forvirret og lytter til de hjelpeløse forsøkene deres på å forstå hva som egentlig foregår, hver gang du kjenner stillheten og tyngden av alt du tenker på – blant eksplosjonene og summingen fra dronene, under kaoset i radioreportasjene og missilene som flyr gjennom luften, hver gang du husker alt dette og samtidig husker ditt eget innstendige ønske om ikke å huske, da innser du at hukommelse er noe som er påtvunget deg. Mennesker velger ikke å huske, de drives til det.

I kveld er jeg alene i leiligheten. Hanna bestemte seg for å ta med barna til farens hus i sentrum av Jabalia-leiren. Det er tryggere der, mener hun. Alle som overlevde nedslaktingen på stranden, har trukket mot midten av Gazastripen, de fleste av dem har flyttet inn i en av UNRWAs skoler, som ligger spredt rundt Gazastripens midtpunkt. I løpet av noen få timer har disse skolebyggene blitt forvandlet fra fredelige steder for læring til overfylte tilfluktssteder fullstappet av frykt og bråk og ubehag. Livaktige minner fra fortiden banker gjennom meg. Jeg har sett alt dette vonde tidligere, for to år siden – under krigen i 2012 – og før det igjen, under krigen i 2008/2009.

Området vi bor i, har så langt ikke blitt angrepet, men de stadige offensivene mot nabolagene rundt oss etser vekk 44

Hannas ro. Tidligere i kveld sa hun at hun ikke hadde noe igjen. Det fins ingen ro å holde fast i lenger.

«Bare én kveld», sier jeg. Og forteller meg selv at det er godt for barna å komme seg ut av leiligheten, de har jo vært innestengt her i en hel uke.

Jeg blir etterlatt til meg selv. For å vokte over mørket.

45

Torsdag 17. juli

Den første våpenhvilen Jeg våkner til nyheten om at Israel har erklært en fem timer lang våpenhvile fra klokken ti nå på morgenen. Den palestinske sentralbanken har annonsert at bankene vil være åpne disse timene, slik at folk kan heve lønnen sin og ta ut penger.

Det er en mild morgen. Og puls i gatene igjen. Folk beveger seg rundt i byen med en letthet som avslører gleden vi alle kjenner. Fem timer med liv etter ti dager med død. Endelig. Jeg tar en taxi til Palestina-plassen34. Mens vi kjører, ser jeg ut av vinduet. Ødelagte bygninger overalt, det er som om vi passerer det ene fargeløse fotoet etter det andre. Alt ser ut som negativer. Tykke, vridde jernstolper stikker opp av betonghaugene, biter av murverket trosser tyngdekraften og dingler fra taket på hus som ikke lenger har vegger. Biter av alle mulige materialer dekker gulvet. Støvskyene henger i luften som tette gardiner rundt oss. En persienne blafrer i ett av de knuste vinduene som slipper inn en velkommen 59

bris i juliheten. En diger jerndør har flydd fra en eller annen nærliggende bygning og landet midt i veien. En ransel ligger ved siden av en haug med skolebøker og notatblokker.

Arkene blafrer, det ser ut som om en skolegutt nettopp har sluppet dem rett ned etter en eksamen han hadde gruet seg til. Gaten ligner verkstedet til en skulptør: materialer og avhugde steinbiter overalt. Men formen han søker å hugge frem, gjemmer seg fremdeles dypt inne i steinblokken hans.

Flere hus på begge sider av gaten er like ved å rase fullstendig sammen. Ødeleggelsen er ennå ikke total – tyngdekraften skal få fullføre jobben. Lukten av støvet lar seg vanskelig beskrive, den er ram og sær. Lyden av kvinnegråt og barnehyl drukner i hverdagslig gatestøy. Foran oss står hundrevis av biler i kø for å komme seg gjennom markedet i Jabalia og videre til veien sør for Gaza by.

Bøndene har ankommet markedet med restene fra de ødelagte avlingene. De må ha sneket seg tilbake ut på åkrene etter det siste angrepet og rasket med seg det som fremdeles er spiselig. Fra taxivinduet ser jeg at prisene i markedsbodene faller raskere enn trafikken beveger seg. Det er tydelig at man vil selge hver eneste grønnsak før våpenhvilen er over.

Jeg legger merke til at agurkene, auberginene og squashen er større enn vanlig – bøndene får ikke høstet i tide. Åkrene som strekker seg mot grensen i nord, har blitt overlatt til seg selv. Avlingene råtner.

Taxisjåføren bare sukker og slår av motoren da vi omsider har sneglet oss frem til hovedgaten i Jabalia by.

Det er ikke mulig å komme noen vei. Først går jeg ut ifra at det er en begravelsesprosesjon eller en demonstrasjon.

Folkemengden er svært tett, det må være hundrevis av mennesker her. Så skjønner jeg at det er folk som står i kø utenfor banker og supermarkeder, eller for å få mat fra hjelpeorganisasjonene. Det tar taxien tjue minutter å komme seg ned gaten.

60

Endelig får jeg øye på Palestina-plassen, som er det største torget, det virkelige hjertet, i Gaza by. Sørøst for torget ligger bydelen Shuja’iyya, i øst Toufah, i sørvest Zeitoun og i nordvest Rimal. På det ene hjørnet, mot Omar al-Mukhtar-gaten, står en bygning fra begynnelsen av det tyvende århundre som huser Baladiat Gaza35. Kompisen min Salim har kontoret sitt der. Jeg vet at Aed også er på vei inn til sentrum, noen telefoner senere har vi avtalt å møtes hos Salim. Derfra kan vi gå til en av hovedbankene og oppdatere hverandre mens vi står i kø. Jeg ber sjåføren slippe meg av ved torget, det er enklere å gå resten av veien.

Jeg har ikke vært i sentrum på ti dager. Ti dager med krig. Minner fra pausene mellom portforbudene den israelske hæren påla oss under den første intifadaen, farer gjennom meg. I den krigen ble Jabalia flyktningleir fullstendig isolert, av og til flere måneder i strekk. Det var forbudt å gå ut av huset, men vi guttene fant alltid en måte å trosse hærens pålegg på. Jeg og Naeem, den nå avdøde broren min, pleide å hoppe fra hustaket vårt over til naboens. Fra tak til tak forflyttet vi oss, lik profesjonelle skurker, for å få leke sammen med kompisene våre i noen timer. Det var langt fra risikofritt.

Portforbudene varte som regel i ti til tyve dager før hæren ga oss noen timer fri, slik at vi fikk muligheten til å handle inn mat fra områdene utenfor leiren, som Beit Lahia eller Jabalia by. Hver gang portforbudet ble hevet, var alle leirens innbyggere ute i gatene. De løp rundt og forsøkte å gjøre tjue ting på en gang. Folk slet seg hjem igjen med hendene fulle av grønnsaker, mel og kjøtt. Det var som et vårslipp. Synet av kvinnene, nedlesset av matposer etter tre hektiske timer med innkjøp utenfor leiren, vil alltid sitte i meg. En av kvinnene var moren min, Amina. For meg legemliggjorde hun befolkningen i Gazas iboende egenskaper: fleksibilitet, utholdenhet, kreativitet. Jeg ser 61

det samme i menneskene rundt meg nå også. Under denne første våpenhvilen etter ti dagers bombardement gyver de løs på enkle hverdagslige gjøremål. De rister av seg støvet, bretter opp ermene for å utnytte dette flyktige øyeblikket med fred.

Mamma, og alle andre kvinner i Gaza, fortjener heder for evnen til å holde seg og sine i live. Vi har hatt statuer til ære for soldatene i Gaza – «Den ukjente soldat» pekte nordover mot tapt palestinsk land, helt til den ble bombet i filler under et israelsk angrep i 2005. Det fins statuer av martyrer, som minnesmerket på stranden for martyrene på skipet «Mavi Marmara».36 Og det fins symbolske statuer, som føniksen på Palestina-plassen.37 Men det fins ingen statue til ære for kvinnene, for mødrene og bestemødrene, de som faktisk holder denne byen og dens innbyggere på bena.

Hver dag gjør de alt de kan for å få påtvungne rasjoner til å mette mange nok, løper til markedet med en gang muligheten byr seg, og slåss med store, tunge poser opp trappene på vei hjem. De holder familien oppe, med svært begrensede ressurser. De er helter. Innsatsen deres burde vært hugget ut i stein.

Biler som tuter, fruktselgere som roper ut prisene, et esel som snøfter foran den altfor tunge vognen, en mors reprimande til sønnen som glaner åpenlyst på folk rundt seg, knirkingen i gamle butikkdører som åpnes og lukkes, de nervøse blikkene mot himmelen … Dette er Gaza på en helt vanlig dag med våpenhvile. Skyggen min glir over asfalten, den nådeløse julisolen brenner profilen min ned i den.

Jeg ankommer Salims kontor, Aed er allerede på plass.

Salim er en av Gazas mest fremstående nålevende poeter, Aed har studert økonomi i Polen og jobber nå i kulturdepartementet. Sammen går vi til Cairo Amman Bank som ligger i Omar al-Mukhtar-gaten. Køen er tilsynelatende endeløs, men vi stiller oss tålmodige i rekken. Vi trenger 62

penger. Etter en og en halv time blir det endelig vår tur. Den unge mannen bak glasset smiler når han ser meg. Han var studenten min for tre år siden.

Etterpå drar vi til Fras souq – byens største marked.

Alt er som det pleier å være, om enn noe travlere. Kjøttet henger fra bjelkene hos slakteren, hønene klukker og flakser høylydt i burene sine, frukten ligger i stabler. Så, nesten på likt, begynner folk å gløtte på klokkene sine. Den er nesten tre, vi må gå.

Aed kjører oss hjem og bryter fartsgrensen på veien.

Idet jeg går ut av bilen, veksler vi blikk. «Ses i neste våpenhvile.»

63

Dag 23: del 2

Kl. 18.00 Å se døden, å ta på den med de levende fingrene dine, kjenne stanken fra sikkelet dens, å holde den i hendene dine. Døden er overalt rundt deg, på hvert eneste gatehjørne. Å være vitne til dens brutalitet, dens vulgaritet, dens nådeløshet. Å se sønderrevne kropper ligge spredt på gaten, se delene bli samlet sammen, lagt i hauger foran deg. Menneskers kroppsdeler forvandlet til sammenkrøllede eksamensutkast slengt utover universitetsplassen på slutten av semestret, til gamle kjærlighetsbrev revet i stykker av en forsmådd elsker, til stabelen med ubetalte regninger på bakrommet til en bankerott forretningsmann. Et ben her, en arm der, et øye, et maltraktert hode, fingre, hår, innvoller ... ingenting tilhører noe som helst. Å være nær døden.

Som den glefser i seg skjønnheten i livet! Døden kidnapper livskraften på et blunk, med en usynlig håndbevegelse. Den finner næring i sin egen grusomhet.

128

Vi spiste lunsj. Hadde så vidt begynt måltidet da tanksene, stadig nærmere oss, begynte å innta sitt. Lyden fra bombekasterne tordnet gjennom huset.

Jeg stormer til vinduet, overbevist om at nå – nå! – har de kommet til nabohuset. Men nei, de er fremdeles om lag sytti meter unna. Det blinker til fra den andre missilen idet den treffer bakken. En røyksøyle strekker seg over hustakene. Huset som ble angrepet, ligger rett ved siden av moskeen. Svigerfar gikk nettopp dit for å be. Jeg legger på sprang, løper hele veien, glemmer at vi fremdeles er under angrep.

Da jeg kommer frem, er moskeen låst. Og uskadet. Jeg snur meg mot huset som ble truffet – bygningen er knust.

Flere av nabolagets menn har allerede begynt å samle sammen kroppsdelene til de døde menneskene som ligger rundt oss. Indre organer og avhogde lemmer, spredt tilfeldig utover på bakken. Jeg begynner å plukke dem opp. Jeg tar på dem. Ser at et menneske kan kappes opp i biter, akkurat som en ku hos slakteren. Ser at hver enkeltkropp mister sin særegenhet når den deles opp – et ben revet løs fra sin kropp, fra sitt menneske, blir bare et anonymt ben. Til slutt har vi samlet sammen alle bitene og funnet fem hele kropper. Vi legger bitene på hvert sitt laken og plasserer byltene i privatbilene til naboer som vil hjelpe. Balata-familien hadde søkt tilflukt i samme rom. To raketter avsluttet livet deres.

F16-flyet nærmer seg på nytt. Det bryter lydmuren over oss, fyller oss med frykt – igjen. Kvinnene fra nabolagene rundt har akkurat greid å slepe barna vekk fra gaten etter det første angrepet da det smeller på nytt. Ny eksplosjon.

Det ser ut til at F16-flyet likte smaken av nabolaget vårt – det har ikke har spist seg mett, det vil ha mer. Det er rundt hundre av oss, vi stormer ned gaten. Vi løper i blinde, løper i motsatt retning, vekk fra lyden av flyet.

Men døden tar opp jakten. Jeg innbiller meg at jeg hører den løpe rett bak meg, hører skrittene dens, føler 129

hjerteslaget dens slå i brystkassen min, som om døden har tatt meg igjen, som om den har krøpet inn i meg, overtatt kroppen min. Jeg kaster et blikk over skulderen. Jeg ser ham! Jeg sverger, jeg ser døden. Hans bleke, matte kulde har lagt seg over ansiktene til dem som løper bak meg. Så enda en eksplosjon. Vi er kvinner og menn og barn, og vi løper for livet. Kvinnene holder fast på hijabene og skjørtene sine – selv midt i den ville flukten. Døden har så lange armer, den kan lene seg frem, strekke seg ut og gripe tak i hvem som helst, hvor som helst, når som helst …

Endelig får jeg øye på svigerfar. Han står i enden av en smal gate med telefonen til øret. Jeg oppfatter at han forsøker å skaffe flere ambulanser. Jeg tar også frem mobilen og ringer svigermor for å fortelle henne at jeg har funnet mannen hennes, og at han er ok. Telenettet virker overbelastet, linjen er dårlig.

Ambulansene ankommer. Omsider. Noen roper sint til en av sjåførene at de er altfor trege. Sjåføren roper tilbake at det er angrep over hele Jabalia. «Vi kan ikke være flere steder samtidig!»

Vi tilbyr å hjelpe. Sammen med et par av ambulansesjåførene drar vi tilbake til stedet for det andre angrepet – for å samle sammen flere biter av de døde. En av sjåførene, som ser ut til å være sjefen, ber oss dra hjem til våre egne og la hjelpemannskapet gjøre jobben.

Svigerfar og jeg begynner å gå hjemover, ned en smal bakgate, men den ender i nok et bombekrater. Bakgaten må tømmes for folk slik at ambulansene kommer seg frem. Vi trekker oss vekk, inn på hovedgaten, men bakgaten er for smal til at ambulansen kommer gjennom. Vi dirigerer etter beste evne, til slutt greier en av de mindre ambulansene å presse seg vei. Deretter frakter vi bårer med kroppsdeler gjennom smuget ut til de større ambulansene som venter i hovedgaten.

130

Jeg åpner dørene til ambulansen, tar imot båre etter båre med istykkerrevne menneskekropper, hauger av kroppsdeler som flyter sammen til en masse. Jeg dytter båren så dypt inn i ambulansen jeg makter. Døden setter et punktum for alt. Så tar jeg et skritt til siden, venter på at han skal gjøre slutt på meg også. Jeg vil at han skal gjøre det.

Jeg ber om det.

En kvinnes lange, sorte hår blir lagt på båren. Deler av hodet henger fremdeles fast i den ene enden. Håret glinser av blod. Resten av kroppen hennes er som glasskår, vi får dype kutt fra hver bit av henne vi plukker opp.

Endelig bærer vi de siste bårene frem til ambulansen, nærmest kaster dem inn i bilen, smeller døren igjen. Vi gjør alt dette så effektivt vi kan, men glemmer å gi ambulansesjåføren i forsetet klarsignal til å kjøre. Omsider husker vi å dunke i siden på bilen. Det er en ubeskrivelig lettelse å se bilen skrense av gårde med den grufulle lasten. På den ene båren lå to kropper smeltet sammen til en haug med kjøtt. I dette angrepet ble ti mennesker drept, 16 skadet. Min egen kropp var fremdeles intakt, men gjennomsvett – som om jeg kom rett fra havets bunn.

Jeg drar hjem. Hanna blir engstelig når hun ser alt blodet på den hvite genseren min. Hun sjekker hele meg for å være sikker på at det ikke fins en uoppdaget skade på kroppen min. Hun tar av meg genseren og begynner å vaske den med en gang. Hun orker ikke se sporene av død et eneste sekund til.

Solen flommer inn gjennom vinduet i stuen. Hanna har sluttet å henge klærne på tørkesnorene på taket, i frykt for at dronen som sirkler over oss, skal anse klesvasken som en trussel mot Israel. Nå legger hun den nyvaskede genseren min på gulvet i stuen, rett foran vinduet så solen kan skinne på den. Den hvite genseren er som et maleri av en overkropp med utstrakte armer. Jeg lar solen fylle den med liv.

131

Tykke, mørke skyer strekker seg over den østlige utkanten av leiren, etterfulgt av ildtunger. Underlige formasjoner på himmelen, skygger av spøkelser, eller drager, som jager over leiren. Venter. Observerer.

Jeg tar en dusj. Jeg vasker meg, skrubber meg, grundigere enn jeg har gjort siden krigen startet, grundigere enn noen gang tidligere i livet. Hver eneste kroppsdel, hver eneste millimeter av huden. Jeg vil vaske av meg døden, vaske vekk hvert minste lille avtrykk den har satt på meg. Jeg bruker alle typer såpe og sjampo jeg finner i baderomshyllen.

Fem typer, fem runder. For hver runde dekker jeg kroppen med såpe, skrubber og skrubber, før jeg grundig spyler den av. Igjen og igjen. Og igjen og igjen og igjen. Ingen banker på døren. Ingen ber meg om å avslutte den lengste dusjen jeg noen gang har tatt. Ingen klager på at jeg trolig bruker opp alt vannet i tanken. Det virker som om alle vil at jeg skal vaske meg så grundig som jeg overhodet kan.

132

Tirsdag 12. august

Vannets tyranni Svigerfar er travel denne morgenen. Han fyller alle potter og kar i huset med vann. Dagens overordnede mål er å sikre vannforsyningen. Når strømmen forsvinner, blir han urolig for at vanntankene på taket kanskje bare er halvfulle. Når vanntilførselen og strømforsyningen kommer på samtidig, spår han alltid at et langvarig kutt er nært forestående – de gir oss muligheten til å pumpe tankene fulle før det blir trange tider. Den beste måten vi kan unngå å gå tom på, er å lagre mest mulig vann på flest mulige måter, sier han.

Potter, flasker, kjeler – alt fylles til randen.

Livet hans består av å kalkulere og beregne. Beregningene hans gir ikke alltid mening, med mindre du er like tett på de små detaljene som det vi er. Tilgangen på vann er en av disse detaljene. Hver dag må du dessuten holde øye med gassflasken til komfyren. Du må lade laptopene, lommelyktene, mobilene og all annen elektronikk mens strømmen er tilgjengelig. Du må sjekke at kjøleskapet fremdeles virker til tross for overspenninger i strømnettet. Du må kjøpe 200

brød nok til å greie deg de to neste dagene, i tilfelle butikken er stengt i morgen, eller køen er uendelig lang. Du må sørge for å ha nok drikkevann. Og så videre og så videre.

Vi har hver vår liste med slike daglige oppgaver. Om en av oss glemmer å gjøre sin del, påvirker det alle. I krigens kaos er det fort gjort å glemme pliktene sine, eller det kan bli umulig å gjennomføre dem. Du greier ganske enkelt ikke alt. Som innbygger i Gaza får du erfare at ting ikke alltid lar seg gjennomføre, krav blir ikke alltid møtt. Vi gjør så godt vi kan med det vi har. Og svigerfar gjør så godt han kan når han presenterer oss for sine funderinger hver morgen. Om en av oss forsømmer oppgavene sine, kan ingen av oss ta en dusj på en hel uke!

Energien hans – energien til alle Gaza-beboere – er nesten uforståelig. Vi er omgitt av død, men det eneste vi tenker på, midt oppi daglige beregninger og gjøremål, er livet. Omgitt av død og destruksjon retter vi ryggen og viser verden vår grenseløse overlevelsesevne.

I dag er den andre dagen i den andre ordentlige våpenhvilen. Også disse tredagers våpenhvilene har sin egen rytme. Den første dagen er alle usikre på om det faktisk er en våpenhvile. Halve dagen forsvinner i diskusjoner om hvorvidt den vil bli brutt, om det faktisk er trygt å bevege seg utendørs. Når kvelden nærmer seg, begynner folk å slappe av. På dag to har vi vennet oss til tanken på at døden har tatt en pause. Han er ikke ferdig med oss ennå, men han har trukket seg tilbake for å hvile. Alle går tidlig ut om morgenen, handler, får et glimt av livet slik det pleide å være. Sånn omtrent midt på dagen kommer bekymringene, tankene kretser rundt det som kommer i morgen kveld. Blir våpenhvilen forlenget eller ikke? Vi planla å hengi oss til bekymringsløs glede i disse tre dagene med fred, men blir forstyrret av angsten for at døden snart har hvilt fra seg.

Krigen kaster lange skygger. Men ikke engang den beste 201

spåmannen i verden er i stand til å forutsi hva som ligger foran oss.

Det er som å se en skrekkfilm på kino. Omtrent midtveis settes filmen på pause, lysene slås på, publikum forlater salen i fem minutter. Krigen er denne filmen, våpenhvilen er bare en anledning til å fylle på popcorn og drikke. Filmen settes på pause akkurat da det mørke monsteransiktet ser rett inn i kamera, med oppsperrede øyne og frådende munn. Du reiser deg for å gå til kiosken eller toalettet. Men ansiktet forfølger deg, munnen er åpen, som midt i et skrik.

Du innbiller deg at du hører dette skriket i vannet som fosser når du trekker i snoren på toalettet. Du hører ham i klingene fra kassaapparatene. Du kjenner monsterets øyne i ryggen mens du går tilbake til kinosalen. Du merker at fem minutters pause ikke hjelper i det hele tatt.

Jabalia-leiren er hektisk i dag. Politikonstablene sliter med å dirigere trafikken. Sammen med noen venner finner jeg en taxi og drar til Beit Hanoun for å kondolere Eisa – en kompis som nylig mistet faren sin. Ingen begravelse. Ingen sammenkomst. Bare noen få venner. Synet av byen får meg til å tenke på en av fortellingene de hellige skriftene Toraen, Bibelen og Koranen har felles: dommedag. Vi stirrer på ruinene, og midt iblant dem ser jeg Nafiz. Han har slått opp et telt i grushaugen som var hjemmet hans, og sitter nå foran teltet med familien sin og spiser lunsj. Det som var et treetasjers hus har blitt til et telt. Historien til Nafiz oppsummerer katastrofen som har rammet Gaza. Når du ser deg rundt, ser du folk som graver i grushaugene overalt, plukker og leter etter eiendeler som kan ha overlevd angrepene. En gutt forteller at han leter etter skolebøkene sine.

Nafiz inviterer oss inn i teltet. Han forteller om den nye fremtiden som ligger foran ham. Uten hus og jobb. Fremtiden han hadde sett for seg, ble ødelagt sammen med huset, traktorene og dyrene hans.

202

Utpå kvelden sier Naeem og Yasser at de vil ha shawarma til middag. Jeg pleier å ta med ungene på restaurant for å spise shawarma eller kebab omtrent en gang i uken. De har ikke vært ute av huset på tre dager, og det er trettiseks dager siden vi var på restaurant! De gir tydelig uttrykk for hvor misfornøyde de er med dette. Så vi setter av sted til en av mine favoritter – Souri, som betyr «den syriske» – i sentrum av leiren. Restauranten er stappfull. Etterpå går vi en tur i gatene. Naeem spør med dårlig skjult glede: «Pappa, er krigen over?»

«Insha’allah», svarer jeg.59 «Det må den være. Folk er jo ute, vi er jo ute!» slår han fast.

Da vi har kommet hjem, forteller nyhetsreporteren at krigsskipene har bombet Shati-leiren. Våpenhvilen er brutt.

Men Gaza fortsetter som før. Ennå er gatene utenfor fulle av folk, fortsatt kjører bilene forbi som vanlig. Byen fyller leiligheten vår med lyden av liv, langt ut i de små timer.

203