Jared Diamond er forfatter og professor i geografi og fysiologi ved Universitetet i California (UCLA). Han har også gitt ut bøkene The Third Chimpanzee (1992) og Collapse (2005). Guns, germs and steel kom første gang ut i 1997. Boka er oversatt til 37 språk, har solgt i millioner og gitt forfatteren en rekke utmerkelser, blant annet Pulitzer-prisen.
«Diamonds perspektiv på menneskehetens utvikling vil kunne etablere ham som en av de svært få vitenskapsmennene som har forandret vårt syn på historien.» Sunday Telegraph «Et banebrytende verk. Diamond har sammenfattet menneskets historie på en måte som må kunne sies å ha en tyngde nesten på linje med Darwin.» Thomas M. Disch, The New Leader «Diamonds beretning om menneskets ferd fra istiden til i dag innebærer revolusjonerende ideer om hvordan menneskelige samfunn oppstår og dør.» Aftenposten «Diamonds bok et funn.» Klassekampen «Boka til Diamond er ei skattkiste med talrike, morosame døme, drivande godt førd i pennen, overtydande i argumentasjonen og dessutan eit tverrfagleg fyrverkeri som bryt grensene.» Karsten Alnæs, Dag og tid «Nye, utfordrende perspektiver på menneskets historie og utvikling gjennom 13 000 år i en drivende god fremstilling.» Terningkast 6, Fædrelandsvennen
«Forfriskende, uhyre kunnskapsrikt og velskrevet bidrag til den kanskje største av alle kulturdebatter.» Dag O. Hessen «Et populærvitenskapelig storverk.» Terningkast 5, Trønderavisa «Våpen, pest og stål er en kunstferdig, informativ og fornøyelig bok, full av overraskelser … Ingenting er som en radikal ny vinkling for å bringe fram uventede aspekter om et emne, og det er det Jared Diamond har gjort.» William H. McNeill, The New York Review of Books «Diamond har skrevet en bok med en oppsiktsvekkende rekkevidde … et av de viktigste og mest leseverdige verk om menneskets historie.» Colin Renfrew, Nature «Viktige, banebrytende biologiske studier av menneskets historie synes kun å dukke opp omtrent én gang per generasjon. Våpen, pest og stål må nå inkluderes i dette fornemme utvalget … Intet bedre verk har blitt utgitt de siste årene.» Martin Sieff, Washington Times «Bokas perspektiv og opplysende kraft er helt overveldende.» The New Yorker «Våpen, pest og stål gir nytt grunnlag for å forstå menneskets historie, noe som i seg selv gjør boken fascinerende. Fordi den mesterlig beskriver hvordan tilfeldige fordeler kan føre til tidlig suksess i et konkurransepreget miljø, tilbyr den også nyttig lærdom for næringslivet og for alle som er opptatt av hvorfor noen teknologier lykkes.» Bill Gates «Et formidabelt og overbevisende verk.» The Observer
Jared Diamond
Våpen, pest og stål Menneskenes historie gjennom 13 000 år
Oversatt av mie hidle
Våpen, pest og stål. Menneskenes historie gjennom 13 000 år Originalens tittel: Guns, germs and steel. A short history of everybody for the last 13.000 years Copyright © Jared Diamond 1997 Published by agreement with Brockman, Inc. Norsk utgave © Spartacus Forlag AS 2011, 2018 Omslag: Eivind Abusdal Omslagsillustrasjon: Pizarro seizing the Inca of Peru, c. 1846 by Millais, Sir John Everett (1829–96) Private Collection/ Photo © Christie’s Images/ The Bridgeman Art Library Sats: Punktum forlagstjenester Trykk: Printed in isbn 978-82-430-1140-3
SPARTACUS FORLAG AS Postboks 6673 St. Olavs plass N-0129 OSLO www.spartacus.no
Innhold
Oversetters forord Det store bildet. Innledning av Thomas Hylland Eriksen
9 13
Forord. Hvorfor er verdenshistorien som en løk? Prolog. Yalis spørsmål
23 27
Del 1 Fra Edens hage til Cajamarca
47
1. Frem til startstreken 2. Et naturlig historieeksperiment 3. Sammenstøt ved Cajamarca
49 67 81
Del 2 Matproduksjonen oppstår og sprer seg
95
4. Jordbrukets makt 5. De som hadde og de som ikke hadde 6. Å dyrke eller ikke dyrke 7. Hvordan lage en mandel 8. Epler eller indianere 9. Sebraer, ulykkelige ekteskap og Anna Karenina-prinsippet 10. Høy himmel og ulike akser
97 105 117 127 143 167 185
Del 3 Fra mat til våpen, pest og stål
201
11. Husdyrenes dødelige gave 12. Blåkopier og lånte bokstaver 13. Nødvendighetens mor 14. Fra egalitarisme til kleptokrati
203 223 247 273
Del 4 Verden rundt på fem kapitler
301
15. Yalis folk
303
16. Hvordan Kina ble kinesisk 17. Med speedbüt til Polynesia 18. Halvkulenes sammenstøt 19. Hvordan Afrika ble svart
329 341 361 383
Epilog. Historiefagets fremtid som vitenskap
407
Etterord 2017 Takk Videre lesning Billedrettigheter Register
431 443 445 473 475
Til Esa, Kariniga, Omwai, Paran, Sauakari, Wiwor og alle de andre vennene og lærerne mine på Ny-Guinea, mestere i et krevende miljø.
Forord
Hvorfor er verdenshistorien som en løk?
Denne boken er et forsøk på å fortelle en kort historie om alle gjennom de siste 13 000 årene. Spørsmålet som driver fremstillingen, er: Hvorfor har historien utviklet seg så ulikt på de ulike kontinentene? Om spørsmålet straks får deg til å grøsse fordi du tror det er en rasistisk avhandling du er i ferd med å lese – ta det med ro. Som du vil se, betyr forskjellene mellom menneskeraser overhodet ingenting for svarene. Hovedmålet med boken er å søke grunnleggende forklaringer, det vil si å følge de historiske årsaksrekkene så langt tilbake som mulig. De fleste bøker som gir overblikk over verdenshistorien, dreier seg om skriftkyndige kulturer i Eurasia og Nord-Afrika. Urfolk i andre deler av verden – Afrika sør for Sahara, Amerika, øygruppene i Sørøst-Asia, Australia, Ny-Guinea og stillehavsøyene – blir bare summarisk behandlet, hovedsakelig med vekt på det som har skjedd der svært sent i deres historie, etter at de ble oppdaget og underkuet av vesteuropeerne. Selv innen Eurasia får det vestlige Eurasia mye mer plass enn Kina, India, Japan, tropisk Sørøst-Asia og andre eurasiske samfunn. Også historien før skriftspråket oppstod rundt 3000 f.Kr., blir summarisk behandlet, selv om den utgjør 99,9 prosent av menneskerasens fem millioner år lange historie. Slike smalt anlagte fremstillinger av verdenshistorien er uheldige av tre grunner. For det første er det i dag, forståelig nok, stadig flere som er opptatt av andre samfunn enn de vesteurasiske. Tross alt utgjør disse «andre» samfunnene mesteparten av verdens befolkning og langt det meste av verdens etniske, kulturelle og språklige mangfold. Noen av dem er allerede – andre 23
Våpen, pest og stål
er i ferd med å bli – blant de anførende i verden, både økonomisk og politisk. For det andre: Selv den som er spesielt interessert i hvordan den moderne verden har oppstått, kan ikke få særlig dyp innsikt av en historie som begynner idet skriftspråket oppstod. Det er ikke slik at samfunn på ulike kontinenter var relativt like til 3000 f.Kr., inntil man plutselig utviklet skriftspråk i det vestlige Eurasia og for første gang begynte å få et kulturelt forsprang på andre måter også. Faktum er at allerede 3000 år f.Kr. fantes det samfunn i Eurasia og Nord-Afrika der det ikke bare var begynnende skriftspråk, men også sentralisert statsstyre og byer, og der metallredskaper og -våpen var utbredt, i likhet med husdyr til transport, trekkraft og mekanisk kraft samt jordbruk og husdyr til mat. På andre kontinenter fantes omtrent ingenting av dette på denne tiden. Noe av det dukket senere opp enkelte steder i Amerika og Afrika sør for Sahara, men det skjedde i løpet av hele fem tusen år, og ingenting av det dukket opp blant aboriginene i Australia. Bare dét burde være en advarsel om at den vesteurasiske dominansen i dagens verden har røtter helt tilbake i en ikke-skriftkyndig fortid før 3000 år f.Kr. (Med vesteurasisk dominans mener jeg både de vesteurasiske samfunnenes egen dominans og dominansen til samfunn de har avfødt på andre kontinenter.) For det tredje: En historie som utelukkende fokuserer på samfunn i det vestlige Eurasia, hopper helt bukk over et stort spørsmål: Hvorfor var det disse samfunnene som ble uforholdsmessig sterke og nyskapende? De vanlige svarene på dette spørsmålet bygger på umiddelbare årsaker, som at det utviklet seg kapitalisme, merkantilisme, vitenskap, teknologi og fryktelige smittsomme sykdommer som tok livet av folk på andre kontinenter når de kom i kontakt med folk fra Vest-Eurasia. Men hvorfor oppstod disse erobringens forutsetninger i Vest-Eurasia, og bare i mindre grad andre steder, om overhodet? Alle disse tingene er bare umiddelbare forklaringsfaktorer, ikke grunnleggende forklaringer. Hvorfor blomstret ikke kapitalismen i det indianske Mexico, merkantilismen i Afrika sør for Sahara, vitenskapen i Kina, den avanserte teknologien i det indianske Nord-Amerika og de fryktelige sykdommene i det aboriginske Australia? Man kan svare ved å peke på tilfeldige kulturelle faktorer, som for eksempel at vitenskapen skal ha blitt kvalt av konfutsianismen i Kina, men ble stimulert av den greske og den jødisk-kristne tradisjonen i Vest-Eurasia, men da fortsetter man bare å overse behovet for grunnleggende forklaringer: Hvorfor oppstod ikke en tradisjon som konfutsianismen i Vest-Eurasia eller den jødisk-kristne 24
forord
etikken i Kina? I tillegg glemmer man at det konfutsianske Kina helt til ca. 1400 år e.Kr. var mer teknologisk avansert enn Vest-Eurasia. Selv de vesteurasiske samfunnene er det umulig å forstå dersom man bare fokuserer på dem. De interessante spørsmålene handler jo om forskjellene mellom dem og andre samfunn. Skal man svare på disse spørsmålene, må man også forstå alle andre samfunn, slik at de vesteurasiske samfunnene kan plasseres i en bredere sammenheng. Noen lesere synes kanskje at jeg ender i den andre grøfta i forhold til konvensjonelle historiebøker, og at jeg bruker for liten plass på Vest-Eurasia på bekostning av andre deler av verden. Mitt svar er i så fall at enkelte andre deler av verden er svært interessante fordi de rommer så mange og så ulike samfunn innenfor et lite geografisk område. Andre lesere vil kanskje være enige med en av anmelderne mine. Mildt kritisk, men med glimt i øyet skrev han at jeg ser ut til å betrakte verdenshistorien som en løk der den moderne verden bare er ytterskallet, og der lagene må plukkes av ett etter ett i jakten på historisk innsikt. Ja, verdenshistorien er nettopp en slik løk! Men å plukke av lagene er fascinerende, utfordrende – og svært viktig for oss i dag når vi prøver å gripe det fortiden har å lære oss for fremtiden.
25
Prolog
Yalis spørsmål
Alle vet at historien har utviklet seg svært ulikt for folk fra ulike deler av kloden. I de 13 000 årene siden siste istid er det noen steder i verden utviklet skriftkyndige industrisamfunn med metallredskaper, mens det andre steder bare er utviklet ikke-skriftkyndige jordbrukssamfunn, og på atter andre steder har det aldri vært annet enn jeger og sanker-samfunn med redskaper av stein. Disse historiske ulikhetene har kastet lange skygger over den moderne verden, for de skriftkyndige samfunnene med metallredskaper har erobret eller utryddet de andre. Disse ulikhetene utgjør det mest grunnleggende faktum i verdenshistorien, men likevel er årsakene bak dem usikre og omdiskuterte. Dette pirrende spørsmålet om ulikhetenes opphav ble jeg stilt for mange år siden, i en enkel, personlig form. I juli 1972 gikk jeg langs en strand på den tropiske øya Ny-Guinea, der jeg som biolog studerte fuglenes evolusjon. Jeg hadde allerede hørt om en vidgjeten lokalpolitiker ved navn Yali som var på turné i området. Tilfeldigvis gikk Yali og jeg i samme retning den dagen, og han tok meg igjen. Vi slo følge en times tid, mens vi snakket hele tiden. Han utstrålte karisma og energi og hadde en hypnotiserende glans i øynene. Han snakket selvsikkert om seg selv, men han stilte også en masse spørsmål og lyttet intenst. Samtalen begynte med et emne som alle på NyGuinea var opptatt av akkurat da – hvor fort den politiske utviklingen gikk. Papua Ny-Guinea, som Yalis land heter i dag, var den gang fortsatt styrt av Australia på FNs mandat, men uavhengigheten lå i luften. Yali forklarte meg hvordan han arbeidet for å få lokalbefolkningen til å forberede seg på selvstyre. 27
Våpen, pest og stål
Etter en stund snudde Yali samtalen og begynte å spørre meg ut. Han hadde aldri vært utenfor Ny-Guinea og hadde aldri fått mer skolegang enn videregående, men han var grenseløst nysgjerrig. Først ville han høre om mine studier av det nyguineanske fuglelivet (inkludert hvor mye jeg fikk betalt). Jeg forklarte ham hvordan ulike fuglegrupper hadde kolonisert NyGuinea i løpet av millioner av år. Så spurte han hvordan hans egne forfedre hadde kommet til Ny-Guinea i løpet av de siste titusener av år, og hvordan de hvite europeerne hadde kolonisert Ny-Guinea de siste to hundre årene. Samtalen var fortsatt vennlig, selv om spenningen mellom mitt og Yalis samfunn var velkjent for oss begge. For to hundre år siden levde fremdeles alle nyguineanere «i steinalderen». Det vil si at de fremdeles brukte slike steinredskaper som i Europa var blitt avløst av metallredskaper mange tusen år tidligere, og de bodde i landsbyer som ikke var organisert under noen politisk sentralmakt. De hvite hadde kommet, etablert sentralstyre og innført materielle ting som nyguineanerne straks så verdien av, fra ståløkser, fyrstikker og medisiner til klær, brus og paraplyer. På Ny-Guinea ble alle disse tingene omtalt som cargo. Mange av de hvite kolonistene foraktet åpent nyguineanerne og så dem som «primitive». Selv de minst driftige av de hvite «herrene», som de fremdeles het på Ny-Guinea i 1972, hadde langt høyere levestandard enn nyguineanerne, også karismatiske politikere som Yali. Men Yali hadde allerede spurt ut mange hvite da han begynte å spørre ut meg, og jeg hadde spurt ut mange nyguineanere. Både han og jeg visste utmerket godt at nyguineanerne i snitt er like intelligente som europeerne. Alt dette må ha vært i Yalis tanker da han, med et nytt inntrengende blikk fra de strålende øynene, spurte: «Hva kommer det av at de hvite har laget så mye cargo og tatt det med til Ny-Guinea, mens vi svarte har hatt så lite cargo selv?» Det var et enkelt spørsmål som gikk til kjernen av livet Yali levde. Men det er fremdeles enorm forskjell mellom den gjennomsnittlige papuaners og den gjennomsnittlige europeers eller amerikaners livsstil. Lignende forskjeller kjennetegner andre folkegruppers levevis rundt om i verden. Disse enorme ulikhetene må ha sterke årsaker som man skulle tro var åpenbare. Men Yalis tilsynelatende enkle spørsmål er ikke lett å svare på. Jeg kunne ikke svare den gangen. Historikerne er fortsatt uenige om løsningen; de fleste har til og med sluttet å stille spørsmålet. I årene siden Yali og jeg hadde denne samtalen, har jeg studert og skrevet om andre sider av menneskets utvikling, historie og språk. Denne boken, som er skrevet 25 år senere, er et forsøk på å svare Yali. 28
prolog
Yalis spørsmål handlet bare om de ulike levekårene til nyguineanere og hvite europeere, men det kan utvides til et større spekter av kontraster i den moderne verden. I den moderne verden er det folk av eurasisk opphav som har mest rikdom og makt, særlig de som fremdeles bor i Europa og Øst-Asia, i tillegg til dem som har forflyttet seg til Nord-Amerika. Andre folkeslag, deriblant de fleste afrikanere, har kvittet seg med den europeiske kolonimakten, men ligger langt bak i rikdom og makt. Atter andre folkeslag, som urfolkene i Australia, Amerika og det sørlige Afrika, er ikke engang herrer over sine egne landområder mer, de er blitt desimert, underkuet og i noen tilfeller faktisk utryddet av europeiske kolonister. Altså kan spørsmålet om den moderne verdens ulikheter omformuleres som følger: Hvorfor ble rikdommen og makten fordelt slik som den nå er, og ikke på en annen måte? Hvorfor var det for eksempel ikke indianerne, afrikanerne og aboriginene som desimerte, underkuet eller utryddet europeerne og asiatene? Spørsmålet kan lett tas et skritt lenger. Rundt år 1500, da Europas kolonisering av verden så vidt var i ferd med å begynne, var det allerede stor forskjell på folk på ulike kontinenter når det gjaldt teknologi og politisk struktur. I det meste av Europa, Asia og Nord-Afrika levde folk i metallbrukende stater eller imperier, hvorav noen stod på terskelen til å bli industrialisert. To indianerfolk, aztekerne og inkaene, hersket over imperier med steinredskaper. Deler av Afrika sør for Sahara var delt i småstater eller høvdingdømmer med redskaper av jern. De fleste andre folkeslag – inkludert alle i Australia og på Ny-Guinea, mange stillehavsøyer, mye av Amerika og små områder av Afrika sør for Sahara – levde i stammer og drev jordbruk, eller var til og med jegere og sankere som levde i nomadiske flokker og brukte steinredskaper. Selvsagt var disse teknologiske og politiske ulikhetene rundt år 1500 den umiddelbare årsaken til ulikhetene som preger den moderne verden. Imperier med stålvåpen kunne erobre eller utrydde stammer med våpen av stein og tre. Men hvordan ble verden som den var rundt år 1500? Igjen kan vi ta spørsmålet et skritt lenger, ved å trekke på nedtegnede historier og arkeologiske funn. Inntil slutten av siste istid, rundt 11 000 f.Kr., var alle folk på alle kontinenter fremdeles jegere og sankere. Det som førte til de teknologiske og politiske ulikhetene i år 1500, var at samfunnene på ulike kontinenter utviklet seg i ulik takt fra 11 000 f.Kr. til 1500 e.Kr. Mens aboriginene og mange indianere forble jegere og sankere, utviklet folk i det meste av Eurasia og mye av Amerika og Afrika sør for Sahara gradvis 29
Våpen, pest og stål
jordbruk, dyrehold, metallurgi og kompleks politisk struktur. I deler av Eurasia, og i ett område i Amerika, ble det også utviklet skriftspråk uavhengig. Og alle disse tingene dukket opp tidligere i Eurasia enn andre steder. Masseproduksjon av bronseredskaper, for eksempel, var helt i startfasen i Andesfjellene i Sør-Amerika i århundrene før 1500 f.Kr., men i deler av Eurasia hadde den vært etablert allerede 4000 år tidligere. Da de europeiske oppdagerne støtte på tasmaniernes steinteknologi første gang i 1642, var den enklere enn den teknologien som hadde vært rådende i deler av det øvre paleolittiske Europa mange tusen år tidligere. Ergo kan vi til slutt omformulere spørsmålet om ulikhetene i den moderne verden som følger: Hvorfor utviklet menneskeheten seg i så ulikt tempo på ulike kontinenter? Disse ulike tempoene utgjør det bredeste mønsteret i historien og emnet for denne boken. Selv om boken til syvende og sist handler om historien og forhistorien, er emnet ikke bare av akademisk interesse. Det har også en enorm praktisk og politisk betydning. De historiske forholdene mellom ulike folkeslag har formet den moderne verden gjennom erobring, epidemier og folkemord. Disse sammenstøtene har skapt ringvirkninger som fremdeles kan merkes etter mange hundre år, og som gjør seg gjeldende i noen av de mest problematiske områdene på kloden i dag. For eksempel kjemper store deler av Afrika fremdeles med arven etter kolonialismen, som nylig tok slutt. I andre områder – deriblant det meste av Latin-Amerika, Mexico, Peru, Ny-Caledonia, det tidligere Sovjetunionen og deler av Indonesia – foregår det borgerkriger eller geriljakriger der ennå tallrike urbefolkninger står mot et statsapparat dominert av etterkommerne etter erobrere utenfra. Mange urfolk, som dem på Hawaii, i Australia, Sibir og USA, Canada, Brasil, Argentina og Chile – er blitt så redusert av folkemord og sykdommer at de nå er små mindretall i forhold til erobrernes etterkommere. Få som de er, er de ute av stand til å begynne en borgerkrig, men de hevder likevel i stadig sterkere grad sin rett. Sammenstøtene mellom folkeslag har ikke bare hatt slike politiske og økonomiske ringvirkninger, men også språklige ringvirkninger – særlig den at de fleste av de ca. 6000 overlevende språkene er i ferd med å vike for engelsk, kinesisk, russisk og noen få andre språk som gjennom de siste århundrene har bredt seg i et enormt tempo. Alle disse problemene i den moderne verden skyldes kontinentenes ulike historiske løpebaner, som jo lå implisitt i Yalis spørsmål. 30
prolog
Før vi søker svar på Yalis spørsmål, burde vi stanse opp og se på noen innvendinger mot overhodet å diskutere det. Enkelte synes at selve spørsmålet er støtende, av flere grunner. Én innvending går som følger: Hvis vi klarer å forklare hvordan noen folk kom til å underkue andre folk, kan det ikke da virke som en legitimering av overmakten? Er det ikke ensbetydende med å si at utfallet var uunngåelig, og at det derfor er fåfengt å forsøke å endre det i dag? Denne innvendingen hviler på en alminnelig tendens til å forveksle det å forklare årsaker med det å godta resultatene. Hvordan man bruker en historisk forklaring, er et annet spørsmål enn selve forklaringen. Innsikt brukes oftere til å forsøke å endre et forhold enn til å gjenta eller fastholde det. Det er derfor psykologer forsøker å forstå hva som foregår i hodet på voldtektsmenn og mordere, det er derfor sosialhistorikere prøver å forstå folkemord, og det er derfor leger forsøker å forstå hva sykdommer skyldes. Disse forskerne er ikke ute etter å rettferdiggjøre drap, voldtekt, folkemord eller sykdom. Tvert om forsøker de å bruke sin innsikt i årsaksrekkene til å bryte dem. For det andre: Innebærer ikke det å ta opp Yalis spørsmål automatisk at man anlegger en eurosentrisk innfallsvinkel til historien, at man glorifiserer vestlige europeere og blir besatt av hvor fremstående Vest-Europa og det europeifiserte Amerika er i den moderne verden? Er ikke denne fremstående rollen noe verdensdelen bare flyktig har hatt de siste hundreårene, men som nå er i ferd med å bli overtatt av Japan og Sørøst-Asia? Vel, mesteparten av denne boken kommer faktisk til å handle om andre folk enn europeerne. Vi skal ikke bare fokusere på møtene mellom europeere og ikke-europeere, vi skal også undersøke møter mellom ulike ikke-europeiske folk, særlig i Afrika sør for Sahara, Sørøst-Asia, Indonesia og Ny-Guinea, blant folk som stammet fra disse områdene. Vi skal absolutt ikke glorifisere folk av vesteuropeisk opphav; tvert om skal vi se at de mest grunnleggende trekkene i deres kulturkrets først ble utviklet av andre folk som bodde andre steder, for deretter å bli importert til Vest-Europa. For det tredje: Gir ikke uttrykk som «sivilisasjon» og fraser som «sivilisasjonens oppkomst» et falskt inntrykk av at sivilisasjonen er god, mens jegere og sankere som lever i stammer, har det ille – av at historien gjennom de siste 13 000 årene har gått fremover mot stadig større menneskelig lykke? Faktisk tror jeg ikke at industrialiserte stater er «bedre» enn jeger og sanker-stammene, eller at det å forlate en jeger og sanker-tilværelse for jernbasert statsdannelse representerer et «fremskritt», eller at det har gjort oss lykkeligere. Mitt eget inntrykk – etter at jeg har bodd dels i byer i USA, 31
Våpen, pest og stål
dels i landsbyer i Papua Ny-Guinea – er at sivilisasjonens såkalte velsignelser er nokså blandede. For eksempel har moderne industriland bedre helsestell, færre drap og høyere gjennomsnittsalder enn jeger og sanker-samfunn, men folk får mye mindre sosial støtte gjennom vennskap og storfamilie. Mitt motiv for å undersøke disse geografiske forskjellene er ikke å opphøye én type samfunn over en annen, men ganske enkelt å forstå som har skjedd i historiens løp. Trengs det virkelig en ny bok for å svare på Yalis spørsmål? Vet vi ikke allerede svaret? I så fall, hva er det? Den forklaringen som trolig er vanligst, går ut på implisitt eller eksplisitt å anta biologiske ulikheter mellom folkeslag. I århundrene etter 1500 e.Kr., da europeiske oppdagere ble klar over hvor store forskjeller det var mellom verdens folk både teknologisk og politisk, gikk de ut fra at disse forskjellene skyldtes ulike medfødte evner. Da Darwins teorier vant terreng, ble forklaringene omformet til å omfatte naturlig seleksjon og evolusjonær nedstamning. Teknologisk primitive folkeslag ble betraktet som evolusjonære levninger etter menneskets apelignende forfedre. At slike folk ble fortrengt av kolonister fra industrialiserte samfunn, var bare et eksempel på at de best tilpassede overlever. Senere, da genetikken oppstod, ble forklaringene omformet nok en gang, nå med utgangspunkt i gener. Europeerne ble betraktet som genetisk sett mer intelligente enn afrikanerne, og særlig mer intelligente enn australske aboriginer. De fleste i dagens vestlige samfunn tar avstand fra rasismen offentlig. Men på det private eller underbevisste plan godtar fremdeles mange i Vesten (kanskje de fleste!) rasistiske forklaringer. I Japan og mange andre land blir slike forklaringer fremdeles fremsatt offentlig og uten omsvøp. Når det blir tale om australske aboriginer, antar selv velutdannede hvite amerikanere, europeere og australiere at det er noe primitivt ved dem. De ser nå i alle fall helt annerledes ut enn de hvite. Og mange av etterkommerne etter de aboriginene som overlevde den europeiske kolonitiden, har vanskelig for å klare seg økonomisk i dagens hvite australske samfunn. Et tilsynelatende uimotsigelig argument går som følger: Hvite innvandrere i Australia bygde opp en skriftkyndig, industrialisert, politisk sentralisert, demokratisk stat basert på metallredskaper og matproduksjon – alt sammen på mindre enn hundre år etter at de hadde kolonisert et kontinent der aboriginene hadde levd i stammesamfunn som jegere og sankere uten metaller i minst 40 000 år. Her har man to ulike eksperimenter med men32
prolog
neskelig utvikling der miljøet var identisk og den eneste variabelen var folkene som bodde der. Mer trenger man vel ikke si for å påvise at ulikhetene mellom aboriginske og europeiske samfunn skyldtes ulikheter mellom folkene selv? Innvendingen mot slike rasistiske forklaringer er ikke bare at de er motbydelige, men også at de er gale. Det finnes ikke seriøst vitenskapelig belegg for å si at de teknologiske ulikhetene mellom folk gjenspeiles i intelligensmessige forkjeller. Faktisk er det slik, noe jeg straks kommer tilbake til, at moderne «steinalderfolk» i snitt trolig er mer – ikke mindre – intelligente enn industrialiserte folk. Paradoksalt som det kan høres ut, skal vi se i kapittel 15 at hvite immigranter i Australia ikke fortjener den anerkjennelsen de vanligvis får for å ha bygd opp et skriftkyndig, industrialisert samfunn med alle de ovennevnte dydene. I tillegg er det slik at folkeslag som inntil nylig var teknologisk primitive – som australske aboriginer og nyguineanere – raskt mestrer industrisamfunnenes teknologi når de får muligheten til det. Kognitive psykologer har gjort en enorm innsats for å finne ulikheter i IQ mellom folk av ulikt geografisk opphav som nå lever i samme land. Særlig har mange hvite amerikanske psykologer i mange tiår prøvd å bevise at svarte amerikanere av afrikansk opphav er mindre intelligente enn hvite amerikanere av europeisk opphav. Men som kjent har man sammenlignet folk av svært ulik sosial bakgrunn og med svært ulike utdanningsmuligheter. Dette gjør det dobbelt vanskelig å teste hypotesen om at teknologiske ulikheter skyldes ulik intellektuell utrustning. For det første er våre kognitive evner sterkt påvirket av de sosiale forholdene vi vokste opp under, noe som gjør det vanskelig å skille ut eventuelle underliggende genetiske ulikheter. For det andre er det slik at tester som måler kognitive evner (som IQ-tester), ofte måler kulturell kunnskap og ikke ren, medfødt intelligens, hva nå det måtte være. Det er ingen tvil om at barndomsmiljø og lært kunnskap påvirker IQ-en, og derfor har psykologene til tross for sine anstrengelser ennå ikke klart å legge frem overbevisende dokumentasjon for påstanden om at ikke-hvite folkeslag har lavere IQ av genetiske grunner. Mitt perspektiv på denne diskusjonen er blitt etablert gjennom 33 års arbeid med nyguineanere i deres egne intakte samfunn. Helt fra jeg begynte å arbeide med dem, har de stått for meg som mer intelligente, kvikkere, mer uttrykksfulle og mer interessert i ting og folk rundt seg enn gjennomsnittseuropeeren eller -amerikaneren. Når det gjelder enkelte oppgaver som man kan gå ut fra at gjenspeiler visse hjernefunksjoner, som evnen til å danne seg et mentalt kart over ukjente omgivelser, virker de betydelig 33
Våpen, pest og stål
bedre utrustet enn vestlige mennesker. Selvsagt er nyguineanerne dårlige til å utføre oppgaver som vestlige mennesker, men ikke nyguineanere, er blitt lært opp til fra de var små. Det er derfor uskolerte nyguineanere fra isolerte landsbyer virker dumme på vestlige mennesker når de kommer til byene. Omvendt er jeg hele tiden klar over hvor dum jeg virker på nyguineanerne når jeg er i jungelen og viser meg ute av stand til å løse enkle oppgaver (som å følge et spor i jungelen eller sette opp skjul for natten). Dette er ting som nyguineanere er blitt opplært til siden de var små, men ikke jeg. Det er lett å peke på to grunner til at det kan være noe i mitt inntrykk av at nyguineanerne er mer intelligente enn vestlige mennesker. For det første har europeere i tusenvis av år levd i tett befolkede områder med sentralstyre, politi og rettsvesen. I disse samfunnene har den viktigste dødsårsaken historisk sett vært slike smittsomme sykdommer som rammer tette befolkninger (for eksempel kopper), mens drap har vært relativt sjeldne og krig har vært unntaket heller enn regelen. De fleste europeere som unnslapp de dødelige sykdommene, unnslapp også andre potensielle dødsårsaker og fortsatte å bringe genene sine videre. I dag overlever de fleste levendefødte vestlige barn også de dødelige sykdommene og reproduserer seg uansett intelligens og genetisk bakgrunn. Derimot har nyguineanerne levd i samfunn der det var for få mennesker til at det kunne oppstå epidemiske sykdommer. Isteden har tradisjonelle nyguineanere hatt høye dødsrater på grunn av drap, kroniske stammekriger, ulykker og problemer med å skaffe mat. Intelligente mennesker har større sannsynlighet enn mindre intelligente mennesker for å unnslippe det som har forårsaket høye dødstall i nyguineanske samfunn. Men dødeligheten under epidemiene i tradisjonelle europeiske samfunn har hatt lite å gjøre med intelligens; den har snarere variert med en genetisk motstandskraft som henger sammen med små ulikheter i kroppens kjemi. For eksempel har folk med blodtype B eller 0 større motstandskraft mot kopper enn folk med blodtype A. Det betyr at den naturlige seleksjonen som fremmer intelligensgener, trolig har vært langt råere på Ny-Guinea enn i mer tett befolkede, politisk komplekse samfunn. Der har til gjengjeld en naturlig seleksjon for kroppens kjemi gjort seg gjeldende. I tillegg til denne genetiske grunnen er det også en annen grunn til at nyguineanerne kan ha blitt smartere enn vestlige mennesker. I vår tid tilbringer europeiske og amerikanske barn mye tid med passivt å la seg underholde av tv, radio og film. I et gjennomsnittlig amerikansk hjem er tv-en påskrudd syv timer i døgnet. Derimot har barn på Ny-Guinea tradisjonelt praktisk talt ikke hatt noen slike muligheter til passiv underholdning. Isteden har 34
prolog
de tilbrakt nesten all sin våkne tid med ulike aktiviteter, som å snakke eller leke med andre barn eller voksne. Nesten alle studier av barns utvikling tyder på at stimulering og aktiviteter i barndommen er svært viktig for å fremme mental utvikling, og at redusert stimulering i barndommen virker permanent hemmende. Denne virkningen må bidra med en ikke-genetisk komponent i forklaringen av hvorfor mennesker på Ny-Guinea i gjennomsnitt viser seg å ha så gode mentale evner. Det vil si, mentalt sett er nyguineanerne trolig mer velutrustet enn vestlige mennesker rent genetisk, og de er helt sikkert bedre utrustet når det gjelder å unngå de utviklingsmessig ødeleggende ulempene som de fleste barn i industrisamfunn nå vokser opp med. I alle fall er det ingen tegn til noen intellektuell underlegenhet hos nyguineanerne som kunne tjene som svar på Yalis spørsmål. De samme to genetiske og utviklingsmessige faktorene skiller trolig ikke bare nyguineanerne fra vestlige mennesker, men også helt allment jegere og sankere og folk i andre teknologisk primitive samfunn fra folk i teknologisk høyt utviklede samfunn. Så den vanlige rasistiske oppfatningen må snus på hodet: Hvordan kan det ha seg at europeerne, til tross for at de trolig lider under en genetisk ulempe og (i nyere tid) utvilsomt lider under en utviklingsmessig ulempe, har endt opp med mye mer cargo? Hvorfor har nyguineanerne endt med å bli teknologisk primitive, til tross for at de, i alle fall i mine øyne, er mer intelligente? En genetisk forklaring er ikke det eneste mulige svaret på Yalis spørsmål. En annen forklaring, som er populær blant folk i Nord-Europa, går ut på at hjemlandets kalde klima har virket stimulerende, mens et varmt, fuktig tropisk klima virker hemmende på menneskelig kreativitet og energi. Kanskje gir de skiftende årstidene på nordlige breddegrader mer varierte utfordringer enn det mer uforanderlige tropeklimaet. Kanskje et kaldt klima krever at man må være mer teknologisk oppfinnsom for å overleve, fordi man må bygge seg et varmt hus og lage varme klær, mens man kan overleve med enklere hus og uten klær i tropene. Eller man kan snu argumentet for å komme til samme konklusjon: De lange vintrene på nordlige breddegrader gir folk mye tid til å sitte innendørs og finne opp ting. Selv om denne typen forklaring har vært populær, overlever heller ikke den nærmere granskning. Som vi skal se, har folk fra Nord-Europa ikke bidratt med noe som helst av større viktighet for den eurasiske sivilisasjonen før i de siste tusen årene; de var bare heldige nok til å bo i et geografisk område der de hadde store muligheter til å få del i oppfinnelser (som jordbruk, 35
Våpen, pest og stål
hjulet, skriftkultur og metallutvinning) som ble utviklet i varmere deler av Europa. I Den nye verden var de kalde områdene på nordlige breddegrader i enda større grad en menneskelig bakevje. De eneste urfolkene i Amerika som utviklet skriftspråk, holdt til i Mexico sør for Krepsens vendekrets; de eldste leirkarene i Den nye verden kommer fra tropisk Sør-Amerika i et område nær ekvator, og det urfolksamfunnet som stort sett betraktes som det mest avanserte innenfor kunst og astronomi – og på andre områder – er det klassiske mayasamfunnet i tropiske områder på Yucatán og i Guatemala i det første årtusenet e.Kr. En tredje type svar på Yalis spørsmål forutsetter at elvedaler i lavlandet skal ha vært viktige i tørre klima, der høyproduktivt jordbruk avhang av store vanningsanlegg som i sin tur krevde en sentralisert statsforvaltning. Denne forklaringen har oppstått fordi de tidligste kjente imperiene og skriftsystemene utvilsomt vokste frem i elvedalene langs Tigris og Eufrat i Mesopotamia i «den fruktbare halvmåne» og i Nildalen i Egypt. Vannkontrollsystemer ser ut til å ha hatt med politisk sentralisering å gjøre også i enkelte andre områder, deriblant Indusdalen på det indiske subkontinentet, områdene rundt Huangelva og Chang Jiang i Kina, mayaenes lavlandsområder i Meso-Amerika og kystørkenen i Peru. Imidlertid har detaljerte arkeologiske studier vist at komplekse vanningsanlegg ikke oppstod samtidig med sentraliserte statsforvaltninger, men fulgte dem etter lang tid. Det betyr at den politiske sentraliseringen oppstod av en annen grunn og deretter gjorde det mulig å bygge opp komplekse vanningsanlegg. Ingen av de avgjørende utviklingstrinnene som gikk forut for sentraliseringen i disse områdene, hadde å gjøre med elvedaler eller komplekse vanningsanlegg. For eksempel oppstod matproduksjonen og landsbylivet i Mesopotamia i høylands- og fjellområder, ikke i elvedalene nede i lavlandet. Nildalen var en kulturell bakevje i omtrent 3000 år etter at landsbybasert matproduksjon hadde begynt å blomstre i åsene i Mesopotamia. Elvedalene i Sørvest-USA skulle til slutt gi grobunn for vanning, jordbruk og komplekse samfunn, men det var først etter at mange av forutsetningene som disse samfunnene hvilte på, var blitt importert fra Mexico. I elvedalene i Sørøst-Australia bodde det hele tiden stammesamfunn uten jordbruk. Enda en forklaringstype går ut på å ramse opp de umiddelbare faktorene som gjorde europeerne i stand til å drepe eller erobre andre folkeslag – særlig europeiske våpen, smittsomme sykdommer, stålredskaper og håndverksprodukter. En slik forklaring er på rett spor, for disse faktorene var direkte 36
prolog
årsaker til de europeiske erobringene. Men denne hypotesen er ufullstendig, for det å peke ut de umiddelbare årsakene er bare en foreløpig forklaring. Den inviterer en til å lete etter grunnleggende årsaker: Hvorfor var det europeerne, ikke afrikanerne eller de amerikanske urfolkene, som endte opp med skytevåpnene, de verste sykdommene og stålet? Et stykke på vei har man klart å identifisere slike underliggende grunner når det gjelder Europas erobring av Den nye verden, men Afrika er fortsatt en stor gåte. Afrika er kontinentet der nærmenneskene utviklet seg over lengst tid, der også det anatomisk moderne mennesket kan ha oppstått, og der lokale sykdommer som malaria og gulfeber tok livet av de europeiske oppdagerne. Om et langt forsprang skulle ha noe å si, hvorfor oppstod ikke da skytevåpen og stål i Afrika først, slik at afrikanerne og sykdommene deres kunne erobre Europa? Og hvordan forklarer man at de australske aboriginene ikke klarte å komme lenger enn til det stadiet der de var jegere og sankere med steinredskaper? De spørsmålene som oppstår når man sammenligner verdens samfunn, var en gang gjenstand for stor oppmerksomhet fra historikere og geografer. Det mest kjente forsøket på å forstå dem i nyere tid, er Arnold Toynbees tolvbindsverk Study of History. Toynbee var særlig interessert i den indre dynamikken i 23 samfunn, hvorav 22 var skriftkyndige og 19 eurasiske. Han var mindre interessert i forhistorisk tid og i enklere, ikke-skriftkyndige samfunn. Men ulikheten i den moderne verden har røtter langt tilbake i forhistorisk tid. Så Toynbee stilte overhodet ikke Yalis spørsmål, og han fikk heller ikke fatt i det jeg betrakter som historiens bredeste mønster. Andre kjente bøker om verdenshistorien er preget av samme tendens til å fokusere på avanserte, skriftkyndige eurasiske kulturer gjennom de siste 5000 år; forfatterne omtaler amerikanske urfolk før Columbus svært kort, og enda kortere diskuterer de resten av verden, utenom i nyere tid da den har vært i kontakt med eurasiske samfunn. Siden Toynbee prøvde seg, har slike forsøk på å gi globale historiske årsaksforklaringer falt i disfavør blant historikere flest, fordi det underliggende spørsmålet tilsynelatende ikke lar seg besvare. Spesialister innen mange felter har gitt globale synteser av sine fag. Særlig nyttige bidrag har kommet fra økologiske geografer, sosialantropologer, biologer som studerer domestisering av planter og dyr, og forskere som har vært opptatt av hvordan smittsomme sykdommer har påvirket historien. Disse studiene har gjort oss oppmerksomme på deler av gåten, men de gir bare bruddstykker av den nødvendige brede syntesen som har manglet. Derfor finnes det ikke noe allment akseptert svar på Yalis spørsmål. 37
Våpen, pest og stål
På den ene siden er de umiddelbare forklaringene klare: Noen folkeslag utviklet smitte, våpen, stål og andre faktorer som gav dem politisk og økonomisk makt, før andre gjorde det, og noen folkeslag kom aldri til å utvikle disse maktfaktorene. På den andre siden er de grunnleggende forklaringene – for eksempel hvorfor bronseredskaper dukket opp tidlig i deler av Eurasia, men sent og bare lokalt i Den nye verden og aldri i det aboriginske Australia – fortsatt uklare. Vår nåværende mangel på slike grunnleggende forklaringer innebærer et stort intellektuelt hull, for historiens bredeste mønster er fortsatt ikke forklart. Langt mer alvorlig er det at det moralske hullet ikke er fylt. Det er helt åpenbart for alle, enten de er åpne rasister eller ei, at ulike folkeslag har hatt ulike historiske skjebner. Dagens USA er et samfunn formet over europeisk lest, men det holder til i landområder erobret fra amerikanske urfolk og består blant annet av millioner av svarte fra Afrika sør for Sahara som i sin tid ble hentet til Amerika som slaver. Derimot er dagens Europa ikke et samfunn utformet av svarte fra Afrika sør for Sahara som har hentet millioner av amerikanske urfolk som slaver. Det er en kraftig slagside i resultatene her: Det er ikke slik at 51 prosent av Amerika, Australia og Afrika ble erobret av europeerne, mens 49 prosent av Europa ble erobret av amerikanske urfolk, aboriginske australiere eller afrikanere. Hele den moderne verden er blitt formet av utfall som er helt skjeve. Altså må det finnes ubønnhørlige forklaringer, mer grunnleggende enn detaljer som hvem som slumpet til å vinne et slag eller utvikle en eller annen oppfinnelse en gang for noen tusen år siden. Det virker logisk å gå ut fra at det historiske mønsteret gjenspeiler iboende ulikheter mellom folkegruppene selv. Selvsagt lærer vi at det ikke er pent å si det offentlig. Vi leser om tekniske studier som hevdes å vise medfødte ulikheter, og vi leser også tilbakevisninger der det hevdes at disse studiene er preget av tekniske svakheter. I dagliglivet ser vi at noen av de erobrede folkeslagene fremdeles utgjør en underklasse, hundrevis av år etter at erobringen eller slaveimporten fant sted. Vi får høre at heller ikke dette kan forklares med biologiske svakheter, men skyldes sosiale ulemper og begrensede muligheter. Ikke desto mindre må man jo lure. Vi ser hele tiden at det er skrikende, vedvarende ulikheter i de ulike folkegruppenes status. Vi blir forsikret om at den tilsynelatende åpenbare biologiske forklaringen på ulikhetene i verden i år 1500 e.Kr. er gal, men vi får aldri høre hva som er den riktige forklaringen. Så lenge vi ikke har en overbevisende, detaljert forklaring på 38
prolog
det brede historiske mønsteret, en forklaring som folk kan enes om, vil de fleste fortsette å mistenke at den rasistiske biologiske forklaringen likevel stemmer. For meg er dét det viktigste argumentet for å skrive denne boken. Journalister ber hele tiden forfattere om å oppsummere tykke bøker i én setning. For denne boken er dette en slik setning: «Historien tok ulik retning for ulike folkeslag på grunn av ulike miljøforhold, ikke på grunn av biologiske forskjeller mellom folkeslagene selv.» Det er naturligvis ingen ny tanke at fysisk geografi og biogeografi har påvirket samfunnsutviklingen. Men nå for tiden er det ikke en tanke historikerne har mye respekt for; man betrakter den som feilaktig, eller man fortegner den som miljødeterminisme og avviser den, eller man skrinlegger hele spørsmålet om ulikhetene i verden fordi det er for vanskelig. Men geografien har åpenbart en viss virkning på historien; det springende punkt er hvor stor virkningen er, og om geografien kan forklare historiens bredeste mønster. Tiden er moden for å se på disse spørsmålene med friske øyne, for det er kommet nye opplysninger fra vitenskaper som tilsynelatende ligger langt fra historiefaget. Blant disse vitenskapene er fremfor alt genetikk, molekylærbiologi og biogeografi anvendt på kulturplanter og deres ville forløpere; de samme fagene pluss adferdsøkologi anvendt på husdyr og deres ville forløpere; mikrobiologi anvendt på bakterier som lever på mennesker og relaterte bakterier som lever på dyr; menneskesykdommenes epidemiologi; menneskets genetikk; lingvistikk; arkeologiske studier på alle kontinenter og større øyer, og endelig studier av teknologiens, skriftspråkets og de politiske systemenes historie. At fagene er så ulike, er et problem for den som ønsker å skrive en bok for å besvare Yalis spørsmål. Forfatteren må sitte med ekspertise på tvers av alle disse faggrensene, slik at de relevante oppdagelsene kan forenes i en syntese. Historien og forhistorien til hvert kontinent må også samles i synteser. Bokens emne er historien, men tilnærmingen er naturvitenskapelig og avhenger særlig av naturvitenskaper med et historisk element, som evolusjonsbiologi og geologi. Forfatteren må ha førstehåndskjennskap til en rekke menneskesamfunn, fra jeger og sanker-samfunn til moderne romaldersivilisasjoner. Man skulle tro at med disse kravene trengs det flere forfattere. Men en slik tilnærming ville være dødsdømt i utgangspunktet, for selve kjernen i problemet er å danne en enhetlig syntese. Med tanke på det trengs det en 39