STOFF #33

BERGEN

WO R L D O F WA R C R A F T C L A S S I C

•

•

S E P T E M B E R 2019

•

TO G , T I L H V I L K E N P R I S ?

N R 33

•

•

Å R GA N G 5

D U E R H VA D U GÅ R I

•

B Y S E R I E : A P O L LO N

INNHOLDSSTOFF

4

LEDER

5

TRE KULE

6

USTOPPELIGE SAMMEN

8

NY GIV I KLIMAKAMPEN

11

LØST GJENFORTALT

13

TOG, TIL HVILKEN PRIS?

14

BYSERIE: APOLLON PLATEBAR

16

FANGET I VIRKELIGHETEN

18

OM Å REISE TILBAKE

20

DU ER HVA DU GÅR I

24

ANMELDELSE: REGN

26

KJEDELIG KLEDELIG

29

MÅNEDENS DEBUTANT

30

FOTOSTOFF

35

BOKASSA: MED BENA PÅ JORDEN

36

QUIZ

38

TEGNESERIE

42

SE OG HØR, HER OG NÅ

43

KULTURELITEN

13

8

29

20 30 35

ansvarlig redaktør samfunnsredaktør kulturredaktør

Sol Sandvik Andreas Gjøsæther Natalie Preminger

fotoredaktør

Simen Peder Aksnes Aarli

nettredaktør

Ann Edvartsen

illustrasjonsansvarlig redaksjonen

Zilvinas Andriuskevicius Anne Sofie Mevold Tysland, Camilla Louadah Hermansen, Christine Hausken Kjærandsen, Ida Otilde Haugland, Ingrid Kallestad, Jonatan Seemann, Maren Rønning Fjærli, Mari Hansen Ingleson, Martin Lie-Nielsen, Mats Vederhus, Mimi Hemsett, Pia Vagle, Sanne Funder Nygaard, Sara Soraya Eriksen, Sofie Bratt, Synnøve Reitan, Øystein Flø Baste, Åsalinn Arntzen Dale

foto/illustrasjon Aleidis Skua, Ida Neverdahl

grafikere Ane Martine Tømmeraas, Mimi Hemsett

daglig leder Øystein Flø Baste styreleder Rania Broud trykkeri Schibsted Trykk forsidebilde Ida Neverdahl

LEDERSTOFF

DET FINNES GRENSER Som student er det mye nytt å ta fatt på. Det er studiehverdag og organisasjoner, deltidsarbeid og nye ambisjoner. Det er fadderuke og det er sosiale sirkler en så gjerne vil passe inn i. Det er tid for å bevege seg utenfor komfortsonen: Vi skal lære, vokse, og tilpasse oss nye situasjoner.

Du ser målet så klart for deg. Det kan være A-snitt, gode venner eller drømmejobben - og du strekker deg. For en seminarleder, de potensielle vennene, den nye sjefen.

Litt, og så litt til.

Brått har måneder passert, og du er strukket langt forbi det som opprinnelig var planen. Komfortsonen husker du knapt hvor var. Men, tenker du, bare litt til, så blir det bedre. Bare litt til. Så løser det seg, og du vil ha venner som endelig husker å invitere deg med på vors, et levelig forhold til sjefen og en seminarleder som ikke ødelegger dagen din.

Du har oppnådd målet ditt. Er ikke det verdt litt personlig lidelse? Du vet innerst inne at det har gått for langt, men det er jo ingen andre som sier noe. Kanskje det bare er deg.

Eller? Kanskje de andre føler på presset og frykten for å være den eneste, og biter det i seg, akkurat som du har gjort. Det at man gir, betyr ikke nødvendigvis at man får noe tilbake. I nye situasjoner og under stadig press er det fort gjort å miste perspektivet. Utenfra er det så mye tydeligere. For det er enklere å se når andres velvilje blir utnyttet. Som når romkameratens studentkor fremstår som en giftig sekt, sjefen hans holder tilbake lønn og vennene stenger ham ute. Og da er det lett å si at nok er nok. Hvorfor ikke gjøre deg selv den samme tjenesten?

«Å TA VARE PÅ SEG SELV ER MER ENN TRENING, DUFTLYS OG GRØNNSAKER.»

Å ta vare på seg selv er mer enn trening, duftlys og grønnsaker. Det er å være sin egen venn. Å si «dette fungerer ikke for meg» før du har satt deg selv i spagat. Du kan fortsette å utfordre komfortsonen, bøye og tøye litt, uten å la deg tråkke på. De færreste av oss er lykkelige som dørmatter.

Sol S. Sandvik ansvarlig redaktør red@stoffmagasin.no

04 STOFF

SEPTEMBER 2019

K O M M E N TA R S T O F F

Illustrasjon Marvin Halleraker

Foto Kim Erlandsen

Foto August Kraft Fossmark

TRE KULE FOLK FORTELLER DEG HVA DU SKAL GJØRE Dersom du skulle ha problemer med å finne ut det selv.

Marvin Halleraker llustratør, politisk tegner og musiker

Tuva Fellman Programleder i Juntafil på P3 og utdannet sexolog

Simen Korneliussen Festivalsjef for Vill Vill Vest

Jeg lever med deadlines. Hver dag. Hele uken.

Et skikkelig adrenalinkjør. Jeg har erfart at det mest avgjørende er å komme i gang. Enkelt, og vanskelig.

En ting alle burde gjøre er å begynne å bruke ordet «fitte» som et positivt ord. Jeg blir helt gal av at navnet på underlivet mitt også er definert som noe av det styggeste man kan si.

Hvorfor er det sånn? Vi vet at mange unge i dag har dårlig selvtillit nedentil.

Ikke fortell folk hva de skal gjøre! Joda, jeg skal i hvert fall prøve. Ikke nok med det, jeg skal også fortelle deg hva du ikke skal gjøre.

So here we go:

Å komme i gang kan gjøre skikkelig vondt.

Ihvertfall om du har angst for å ikke strekke til, slik det er med meg.

Jeg har levert tegninger, med korte frister, helt siden 1990. Likevel har jeg alltid med meg frykten for at jeg ikke har det lenger. At jeg har gått tom. Selv om jeg alltid har klart å levere, tar jeg det altså ikke til etterretning.

Der kommer tidsfristene meg litt til unnsetning: på et tidspunkt må jeg i gang, uansett. Og klarer jeg det, starter prosessene.

Det meste er gjerne bare crap når jeg starter.

Skissene er ubehjelpelige, og idéene svake.

Men er jeg først inne i en prosess, kan jeg korrigere. Se hva som er bra og hva som må skrotes. Og da er mye gjort.

Jeg kjenner andre kunstnere som forteller om de samme erfaringene. Forfattere som starter å skrive tidlig på morgenen. Til et fast tidspunkt. Det viktigste er å komme i siget.

Da vil også demonene, som sier at det ikke går denne gangen, fordufte som dugg for solen. Når jeg først kommer i gang, kan jeg tørre å gå inn og ut av idéprosessen. Ta pauser, og gjøre noe helt annet en liten stund.

Det er ofte fruktbart for kreativiteten, og siden demonene alt har flydd, blir terskelen lavere for å gå inn og ut av flyten.

SEPTEMBER 2019

De er redde for at tissen ser annerledes ut, at den lukter feil eller den bare ikke funker på samme måte andres underliv gjør. Flere unge har kommet til meg med bekymringen om at de er «stygge nedentil». Det at folk bruker ordet «fitte» som et skjellsord trenger ikke være knyttet til det. Men det kan jo heller ikke hjelpe på?

Jeg skal passe meg når jeg sier dette, for jeg har jo gjort det selv. Enten om jeg har sagt det om noen eller ropt det når jeg har slått meg, men det har jeg sluttet med. Jeg håper at vi med fitte kan bli stoltere at den og at vi viser det ved å bruke ordet i positiv forstand. Fitte er nemlig ikke stygt, hverken kroppsdelen eller ordet.

Vær høflig.

Ring folk du setter pris på oftere - bare fordi.

Ikke kast boss på bakken.

Dra på masse arrangementer i Bergen, oppdag nye band, folk og steder.

Dra på Vill Vill Vest.

Ikke spis makrell i tomat på lesesalen.

Sjekk ut Lampemannen bar og snakk med eieren.

Ikke snik i køen på butikken når de åpner en ny kasse, og ikke gå inn i butikken ett minutt før de stenger.

Ikke heng Ikeabilder på veggen (oops, guilty).

Prøv noe nytt, for eksempel fekting.

Spis sunt, klapp dyr.

Ikke stress, ta ansvar.

Jeg er definitivt ikke den beste til å følge mine egne råd, men jeg håper de kan være til hjelp for deg.

STOFF 05

SAMFUNNSTOFF

USTOPPELIGE SAMMEN Hvordan kan det ha seg at dagens unge er mer opptatt av Shrek og konspirasjonsteorier enn det å knuse foreldregenerasjonens verdensarv?

Eller er de egenlig det?

Tekst Martin Lie-Nielsen Illustrasjon Zilvinas Andriuskevicius

Knut Nærum sa en gang at hver generasjon lever i villfarelsen om at de selv er ansvarlig for å ha oppdaget ironien. Men der tidligere generasjoner sto i utmarken og utvekslet morsomheter har vi i dag nærmest perfeksjonert utbredelsen av absurd humor på internett.

Men hva så med løftet informasjonsalderen bar med seg?

periode der de arrangrte absurde kurs som for eksempel alpakkaklipping og pinnedyrhold. Og nå står altså Area 51 for tur.

I sommer gikk fenomenet «vi stormer X. De kan ikke stoppe oss alle» som en farsott på internett. Vi mennesker har et stort potensiale for samarbeid, og det har blitt gjenstand for visse internettsamfunns forkjærlighet for ironiske krumspring. Bli med på et dypdykk i absurd internettkultur når vi i Stoff utforsker hva som ligger bak denne digitale døgnfluen som fikk deg til å knegge litt i sommer.

Ifølge Facebook-arrangementet «Storm Area 51, They Can’t Stop All of Us» vil det befinne seg over 2 millioner mennesker utenfor verdens mest sagnomsuste militæranlegg i Nevadaørkenen den 20. september i år. Dessuten har også 1,5 millioner uttrykt interesse for å delta.

Det som åpenbart startet som en vits i arrangementsform har nærmest blitt en folkebevegelse og en reell sikkerhetstrussel for det amerikanske forsvaret.

Dersom du lurer.

- Area 51 er en hellig plass for alle jordens konspirasjonsteoretikere.

Disse teoriene skal ha det til at det forskes på utenomjordiske vesener, og ikke minst at utenomjordiske vesener holder hus der. Ufrivillig.

«DET SOM ÅPENBART

STARTET SOM EN VITS I ARRANGEMENTSFORM HAR NÆRMEST BLITT EN FOLKEBEVEGELSE»

Samles på internett, men om hva?

At det mobiliseres i ironiens tjeneste på internett er ikke nytt. I 2012 ble et nabolag i Haren i Nederland snudd på hodet da en 16 år gammel jente sin hjemmefest plutselig hadde over 400 000 forventede gjester. Hverdagskomikerne på Facebook hadde også en

06 STOFF

SEPTEMBER 2019

SAMFUNNSTOFF

Hva kommer så til å skje den 20. september når arrangementet går av stabelen? Sannsynligvis ingenting. Det har blitt gitt tillatelser til å avholde en musikkfestival i nærheten. Kanskje forsøker et par overivrige oppmerksomhetssøkende å klatre over gjerder og lage støy. Den herlige absurditeten i arrangementet ligger vel i dets undertittel they can’t stop all of us, noe som i og for seg er sant. Det er ikke her snakk om et par hverdagshumorister som skal lære seg å klippe alpakka. De er 2 millioner. Skulle de dukket opp og krevd å få se hva som foregikk på den topphemmelige militærbasen, hadde de nok fått det til. Satiren i arrangementet ligger kanskje i at det neppe finnes 2 millioner mennesker som faktisk tror at det eksisterer utenomjordiske vesener i et hemmelig laboratorium i ørkenen. Så hva står man igjen med når 20. september er forbi og internettironikerne vender blikket mot nye horisonter? En glemt vits? Vennene man fikk på veien? Eller simpelthen en gigantisk skare mennesker som viser at man kan samles om noe?

Vi stormer Bastillen Se for deg at sosiale medier eksisterte under de store revolusjonene mot slutten av 1700-tallet. Det er åpenbart at det hadde vært mye mer praktisk for de rasende folkemassene å både mobilisere og idémyldre. Men i dette tankeeksperimentet kan vi heller ikke utelukke at en Mark Zuckerberg i pudderparykk kunne ispedd sine algoritmer som lot pengene styre hvilke inntrykk og informasjon de revolusjonære ble gitt. Når vi først er i gang, kan vi også tenke oss at Jean Jaques Rosseau og gjengen istedenfor å utvikle samfunnsomveltende teorier om frihet, likhet og brorskap, satt hjemme og pløyde gjennom Youtube-videoer om hvordan å støpe maurtuer i aluminium.

Uansett, gjennom «Vi stormer» og dens søskenvitser er det rom for både håp og bekymring.

Hva om de to millioner menneskene som er «villige» til å storme en avsidesliggende militærbase, bestemte seg for å dra til Brasil for å lenke seg til hogstmaskiner? Håpet ligger i at mennesker på internett faktisk samles om noe i det hele tatt, selv om fanesaken kunne vært mer konstruktiv.

Skygger på skjermen Men hva er problemet med uskyldige vitser på internett? Det skader vel ikke noen. Kanskje fungerer det til og med som en form for selvterapi mot angst, depresjon og ensomhet for de innvidde.

For dem som lever i en kaotisk verden som skriker etter forandring føles det kanskje lettere å svare med håpløs ironi enn handling. Blir da en ironisk kollektiv selvmordspakt en passende reaksjon?

Eller har vi det såpass godt at vi ikke strever med

SEPTEMBER 2019

den samme trangen som det russiske eller kinesiske proletariatet hadde til å velte om på tingenes tilstand?

Om du er en av dem som skriver i instagram-bioen din at man «kun er ung én gang» så har du helt rett.

Vi vil aldri med sikkerhet kunne si om verden føltes mer håpløs for de unge i tidligere generasjoner. Én ting er ihvertfall sikkert: vi lever i en tid hvor tingenes tilstand gir uendelig med råstoff til internetthumor. Det er vanskeligere å si hvorfor lite annet skjer med utgangspunkt i dette. Om ikke en meningsløs tidsalder gir svaret på hvorfor vi ikke stormer Stortinget istedenfor Area 51, kan man se hen til filosofenes verden.

Den tysk-koreanske filosofen Byung-Chul Han stiller spørsmål ved om internett faktisk kan mobilisere samfunnsmessig endring. Han betegner individer på internett som en del av det han kaller «svermen», en slags virtuell enhet som lever og utvikler seg fra dag til dag. Denne «svermen» kan virke mektig på utsiden, men til syvende og sist kan den, ifølge Han aldri mobilisere en positiv endring. Dette er fordi den utelukkende livnærer seg på negativitet og ekstrem individualisme. I korte trekk, internett er lagt til rette for at du skal kunne være en selvopptatt jævel, og siden vi er selvopptatte jævler vil «svermen» aldri kunne storme noe som helst. Platons huleallegori synes nå å passe bedre enn noensinne.

Kniven på den digitale strupen Den 20. september får vi se hvor mange som tar steget ut av foreldrenes kjeller og valfarter til Nevada-ørkenen for å lage litt leven. En sommerslig avledning kan bli en påminnelse om hvor overskuddet vårt kanskje heller burde gå. Man kan bruke sosiale medier til å engasjere seg politisk, få noen nye venner, lese mer på fagene sine, eller ingen av de øvrige. Helst burde du ikke stille så høye krav til deg selv, men høyere krav til verden rundt oss og forstå at vi alle er en del av «svermen». Eventuelt kan du bare logge av - for godt.

Og om du merker at du blir håpløs av å scrolle gjennom jungelen av selvbedrag og eksistensiell hanekamp du har på lommeskjermen din, kan du prise deg lykkelig for at det finnes en gjeng på nettet som velger å utfordre og omfavne universets meningsløshet. Hils Mark Zuckerberg fra oss. Vi stormer dypere inn i internettets mørke kroker! De kan ikke stoppe oss alle!

«VI LEVER I EN TID HVOR TINGENES TILSTAND GIR UENDELIG MED

RÅSTOFF TIL INTERNETTHUMOR»

STOFF 07

SAMFUNNSTOFF

– Vårt mål er å aktivere den tause majoritet som ser alvoret i klimasaken, men av ulike grunner ikke er på banen selv.

NY GIV I KLIMAKAMPEN

Tekst Åsalinn Arntzen Dale Foto Ane Martine Tømmeraas

08 STOFF

SEPTEMBER 2019

SAMFUNNSTOFF

«VI ER IKKE BARE EN DRÅPE I HAVET, VI ER RINGER I VANN SOM PÅVIRKER DE RUNDT OSS»

Polariseringen i klimadebatten gjør at det er viktigere enn noensinne å tenke over hvordan man motiverer til klimakamp. Hva gjør den massive informasjonsstrømmen om klimaforstyrrelser med oss? Enkelte reagerer med å ta på seg skylden og gjør alt for å leve så miljøvennlig som mulig. Disse opplever gjerne håpløshet i møte med storsamfunnet, fordi de aller fleste ser ut til å ikke bry seg nevneverdig.

Klimafornektere er et kapittel for seg selv, men det er vel så viktig å snakke om de som mister troen på at egen innsats kan ha noen betydning.

Stoff har undersøkt hvordan klimabevegelsen tar i bruk nye strategier for å få med flere folk.

Mannen bak Brølet Fredag 30. august var det duket for to storstilte klimaaksjoner: de unges Skolestreik for klimaet og Klimabrølet. De to demonstrasjonene hadde begge som mål å oppfordre til politisk handling slik at målene i Parisavtalen overholdes.

Mens Skolestreiken primært ble startet som en demonstrasjon for

de unge, har Klimabrølet en noe større målgruppe. Det smått ambisiøse målet var å samle 100 000 deltakere utenfor Stortinget i Oslo, og 50 000 rundt om i norske byer.

Stoff har snakket med initiativtaker til Klimabrølet, sosialantropolog og mangeårig klimaaktivist Even Nord Rydningen.

Hvorfor skal du samle så mange mennesker til et storstilt brøl?

– Det er både teknisk mulig og økonomisk lønnsomt å begrense global oppvarming til 1,5 grader.

Miljøbevegelsen har jobbet knallbra, men hittil har det manglet en tilstrekkelig folkelig oppslutning for at politikere skal kunne ta de tøffe og nødvendige klimavalgene. Vårt mål er å aktivere den tause majoritet, de som ser alvoret i klimasaken, men av ulike grunner ikke er på banen selv.

Hva kan en gjøre som enkeltpersoner for å påvirke politikerne?

– Det er viktig at hver og en av oss bruker stemmen vår og sier ifra at nå er det nok. Vi må vise politikerne at vi er klare for omstilling, at vi er inneforstått med at dette er en tøff vei å gå. Det blir ikke bare en dans på grønne løsninger.

Even Nord Rydningen, initiativtaker til Klimabrølet. Foto: Klimabrølet.

SEPTEMBER 2019

Er det ikke utfordrende å få med massene til omstilling?

– Vi er ikke bare en dråpe i havet, vi er alle ringer i vann som påvirker de rundt oss.

Klimabrølet kan utløse masse samhold, omtenksomhet, kreativitet, innovasjon og et ønske om å yte litt ekstra.

Som erfaren klimaaktivist, har du noen gode tips for å nå ut til folk?

– Man må skape noen veldig kule og motiverende bilder hos folk. Det er viktig å fokusere på at vi er for livskvalitet, fin natur, bærekraftige arbeidsplasser, og veldig fine relasjoner mellom mennesker. Man må sprøyte inn kreativitet, farge og glede, samtidig som man alltid er tro til alvoret og utfordringene.

På nettsiden til Klimabrølet kan man lese om alle organisasjoner og selskaper som tilslutter seg demonstrasjonen. Hvordan har du klart å mobilisere så mange forskjellige grupper?

– Da vi jobbet med promoteringen brøt vi opp samfunnet i ulike grupper og kontaktet dem. Nå har vi med oss næringsliv, trossamfunn, fagforeninger, kor, idrettsforeninger og dansegrupper. Mange av dem bidrar på arrangementet. Når man gir folk mulighet å delta på egne premisser, sammen med dem man identifiserer seg med, er barrieren for å bli med mye mindre.

Bergensbrøl Det er en regntung fredag i Bergen by og ganske nøyaktig ett år siden Greta Thunberg startet «Skolstrejk för klimatet». Torgallmenningen fylles opp med demonstranter i

alle aldre. Det er godt oppmøte blant grønne og røde partier.

Organisasjoner står klare med flagg og spente appellanter. De kjente slagordene ropes ut: «Regjeringen er veik! Vi går ut i streik!» Sofie Gustavsson fra Extinction Rebellion forbereder oss på det som skal bli Norges største die-in-aksjon: «Vi skal legge oss ned på torget som om vi var døde. For å demonstrere alt som allerede har gått tapt, alt som allerede er dødt. For dette er alvor!»

Stor applaus fra publikum.

Etter en times demonstrasjon i vekslende regnskyll skulle man tro at været ville skremme folk hjem.

Men til die-in-aksjonen har antallet bare økt. En etter en legger demonstrantene seg ned rundt et rosa piano som setter preg på den vemodige stemningen. Flere blir rørt til tårer. Musikkstykket er hentet fra kultfilmen Koyaanisqatsi: Life Out of Balance, som tar for seg forholdet mellom mennesker, natur og teknologi og tematiserer språkets tilkortkommenhet. «Språket skildrer ikke lenger verden hvor vi bor» skal regissør Godfrey Reggio ha uttalt.

Etter die-in-aksjonen samlet 4000– 5000 seg for å brøle for klimaet.

Hardbarka bergensere strømmer til i regntøyet sitt. Appellene blir holdt av representanter fra næringslivet, LHBT-miljøet, universitetet med fler.

Oseanograf og klimaforsker Helge Drange har følgende oppfordring:

STOFF 09

SAMFUNNSTOFF «Det er ikke dere unge som skal gi oss håp. Det er vi voksne som skal gi dere håp!» Nasjonal koordinator og hovedansvarlig for Klimabrølet i Bergen, Martin Skadal, gir folkemengden ett minutt stillhet. Ett minutts tenketid til alt de føler om klimakrisa. Så setter de i gang med det 1,5 minutter lange brølet.

En storm etter stillheten. Om ikke rørende, er det noe som river gjennom kroppen, når man står slik, i en brølende folkemengde hvor alle har bestemt seg for at nå gjelder det å handle for klimaet. I Oslo var de mellom 40 000–50 000, og vi har med det vært vitne til Norgeshistoriens største klimamarkering.

Psykologi er strategi Kanskje lurer du på hvordan et brøl kan være med på å redde klimaet, der du sitter trygt plantet i sofakroken. Stoff tok en prat med psykolog, økonom og MDG-politiker Per Espen Stoknes som har forsket på, og skrevet bok om klimapsykologi: – Klimasaken er usynlig og saktegående. Det handler om CO2 som ingen kan se eller lukte.

Klimaendringene skjer gradvis. Det gjør at hjernen vår ikke har så lett for å oppfatte det som en trussel.

Hvis vi får brøle, som uttrykk for frustrasjon, sinne, sorg og frykt, i en sammenheng hvor alle andre har lyst til å gjøre det samme, da bryter vi ikke bare distansen som mange har, men også denne ensomheten i møte med klimasaken.

Etter 30 års engasjement i klimasaken var Stoknes oppgitt over hvordan klimakommunikasjon ble utført, noe som resulterte i boka Det vi

tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming. Den handler, kort forklart, om å forstå menneskers tankemønster for å lykkes med formidlingen av klimabudskap.

– Forskerne har en tendens til å frakoble kunnskap fra mening. De har naturvitenskapelig innsikt, men mangler kunnskap om mennesker, sier Stoknes.

Ikke bare forskere, men også byråkrater, journalister eller hvem som helst som vil lykkes med god klimakommunikasjon kan ha nytte av klimapsykologi. Stoknes presenterer fem forsvarsbarrierer man må overkomme for å nå inn til folk; distanse, dommedag, dissonans, benektelse og identitet. Den nye psykologien om klimahandling fokuserer på å se barrierene som ressurser, holde seg til positive strategier og å handle som samfunnsborger, ikke som individ.

fanget til dem begge. Men Stoknes oppfordrer til å holde hodet kaldt.

– Det er i grunn veldig enkelt. Du må bare slutte å argumentere og heller fokusere på relasjonen til den du snakker med. Vær nysgjerrig, spør hva de driver med, hva er det de syns er viktig. Det å prøve å prakke på dem fakta som de ikke vil ha, skaper en indre motstand. Men hvis du er åpen og respekterer deres mening og forsvarer deres rett til å ha den meningen de har, da har de plutselig ikke glede av å skyte lenger. De blir kanskje heller nysgjerrige.

Så hva er planen, etter å ha erklært våpenhvile? Stoknes legger fram en strategi som kan få folk til å endre, ikke bare holdninger, men også de mer betydningsfulle handlingene.

Deriblant kan man gjøre bruk av kraften i sosiale nettverk, som å bruke sosiale normer til å redusere strøm- og vannforbruk, snakke om klima med omgangskretsen eller

«KLIMASAKEN ER USYNLIG OG SAKTEGÅENDE. DET GJØR AT HJERNEN VÅR IKKE HAR SÅ LETT FOR Å OPPFATTE DEN SOM EN TRUSSEL» Se for deg at du snakker med en høyreekstrem klimafornekter på kaffeslaberas. Er du uheldig er det også en klimafanatiker ved bordet, som legger ut om ettbarnspolitikk og menneskeutryddende bakterier.

Det er erklært krig mellom de to partene og det skal ikke mye til før du heller den brennvarme kaffen i

skape felleskap med grønne fester, som klesbyttekveld. Man bør også ha en positiv innramming når man snakker om det grønne skiftet, ved å nevne gevinster som helsefordeler og jobbmuligheter. Dessuten bør man gjøre det enkelt og praktisk å handle klimavennlig, for eksempel ved å gjøre kollektivtransport

Gunnar Kvåle (77) fra besteforeldrenes klimaaksjon har troen på at det fungerer med tydelige demonstrasjoner og større aksjoner: «Vi var her for å støtte skolestreikerne og deres krav. Vår oppgave er å mobilisere vår generasjon, besteforeldrene, til å kjempe for en ansvarlig klimapolitikk.» til mest attraktive reisemåte eller å få vegetarrett til å bli standard, altså «dagens rett» eller «chilli sin carne» heller enn «vegetarrett».

Planen legger altså til rette for å gjøre det grønne skiftet tilgjengelig for folk. Den nye bølgen klimaaktivister har dessuten en klar agenda for å mobilisere til en mangfoldig klimabevegelse. Det er ikke lenger bare en stereotyp å være grønn. Det blir spennende å se om brølet når inn til de mange hjem, i næringsliv, arbeidsplasser, foreninger og andre identitetsbaserte grupper. Ikke minst gjenstår det å se om brølet høres i valglokalene – om de nyvalgte lokalstyrene har en gjenklang av et handlende fellesskap.

Eira Marie Sætre-Torras (10) og Alma Josefine Hunsager (10) til Stoff: «Det er ikke bare vi som lever på denne kloden, og snart er det for sent.

Vi var med på Klimabrølet fordi de voksne ikke hører på oss og siden det må bli gjort noe nå!»

Sterk die-in-aksjon med Extinction Rebellion.

10 STOFF

SEPTEMBER 2019

SAMFUNNSTOFF

TAKTLØS I TOGA Fadderuken, løst gjenfortalt.

Tekst Mimi Hemsett Foto Aleidis Skua

Endelig. Du har kommet inn på drømmestudiet, og er klar for å bli en pliktoppfyllende samfunnsborger. Du står bare overfor en av livets største prøvelser først: Fadderuken. Det er tre år siden videregående, og du har først nå klart å legge fra deg den traumatiske russefeiringen. Siden den gang har du jobbet deltid på Nille og reist Sør-Amerika rundt for å finne deg selv, men det har vist seg umulig. Hvem er du? Nå er du tilbake i moderlandet, og tar til takke med den du er. Kanskje fadderuken vil kunne gi deg de sjelsettende utfordringene du ikke fant i Brasil.

Han bryter stillheten med et «hei». Fortumlet setter du deg fort ned ved siden av ham, og prøver å ta av deg den våte jakken. Lite grasiøst. Han blir klissvåt, men sier at det går bra. Det kan skje alle. Du tenker at det egentlig bare kan skje med deg. Han smiler og sier at han skal gå på samme studie som deg. Han skjønner heller ikke hvorfor det sitter så mange folk på gulvet. Hvor mange tror de at skal droppe ut, liksom? Er det så jævlig her?

Du smiler takknemlig, og snur deg mot powerpointen.

Du føler deg i grunnen for gammel til flatfyll, du er jo tross alt tjueto.

Det går kaldt nedover ryggen din bare du tenker på Vikingfjord og Sure føtter. Men du har lovet deg selv å bli med. Du frykter de voksne og erfarne vennene dine på tjuetre har rett, at det bare er i fadderuken du finner ekte venner.

– Vors hos meg i kveld, sier han. Jenta ved siden av deg nikker, og sier at hun gleder seg. Hun smiler overfladisk til deg, og du gjenkjenner henne som typen som er veldig opptatt av sine tre tusen følgere på instagram. Du orker ikke å ta stilling til den viben akkurat nå, for din bønn er blitt hørt. Du gruet deg egentlig til rølpete fadderfester, men med ham blir det en drøm. Det gjør ikke engang noe at det er togafest, kjærlighet gjør blind – og skamløs. Du noterer deg tid, sted og tema i minne og nikker febrilsk til svar.

Første studiedag er her, og natten før brukte du til å irritere deg over naboens forkjærlighet for dubstep. Batteriet er like flatt som håret ditt. Du prøver tappert å finne klær som ikke ser for planlagte ut, men som fremdeles sier noe om hvem du er. Du er spennende og verdensvant. Skal du ha med sekk? Veske? Handlenett, for å vise hvor miljøbevisst du er? Du kjører en tilbakelent stil, og dropper alt.

Møtet er plutselig over og Herkules forlater auditoriet sammen med instagram-baben som satt ved siden av deg. Men du bryr deg ikke om det.

Du dagdrømmer om ham, guddommelige ham og om livet dere skal bygge sammen. Kanskje dere kan oppdra små geiter på en liten gård på Fløyen?

Herkules med håret Andpusten og klissvåt, fordi du heller ikke tok med paraply, ankommer du infomøtet. Du skanner auditorium A mens du later som at du skriver ferdig en melding på telefonen. Du klarer å snuble over en gjeng studenter som sitter i trappen, og havner oppå en overdrevent vakker fyr som rekker deg telefonen din med glitrende øyne. Han ser ut som en gud. Det brune, krøllete håret legger seg som en perfekt ramme rundt ansiktet hans. Du vil ta på det.

Det ser så mykt ut. Du lener deg litt fremover, som i transe, og skal til å gjøre det. Men dere får øyekontakt og du innser hva du holder på med.

SEPTEMBER 2019

Vel hjemme hiver du litt gin i sekken før du nærmest løper ut døren iført et laken av eksklusiv, egyptisk bomull til 700 kroner som du rasket med deg fra Kid. Du må gjøre et godt inntrykk. Du knyter det rundt deg, men føler ikke helt at du får teken på det. Du ber om at den holder kvelden ut.

Akkurat nå er du optimistisk, en moderne Afrodite, klar for sin Herkules.

Det gjør deg lite at folk stirrer mens du sprader over Torgallmenningen.

STOFF 11

SAMFUNNSTOFF

«KJÆRLIGHET GJØR BLIND – OG SKAMLØS»

Jakten på baconpølsen Mens du justerer togaen, kjenner du at det rumler fryktelig i magen. Du har glemt å spise. Orker du å drikke så mye gin på tom mage? Lite sjarmerende å spy første dagen. Så du går inn på Narvesen. Du er gira på en billig deal på en saftig baconpølse, selv om du strengt tatt er vegetarianer. Det lukter så godt. Du har få kroner på konto etter å ha investert i draperingen din, som allerede sleper langs brosteinen. Du går mot kassen og peker på pølsen som ser aller best ut.

Skulle blitt hjemme Pølsegleden du følte for bare sekunder siden er nå erstattet med en desperat kamp for å overleve. Du harker, du hoster. Livet passerer i revy. Hver gang du hiver etter pusten drypper det flekker med sennep og ketsjup ned på den hvite togaen. Endelig er pølsebiten ute, og den flyr gjennom lokalet og lander på disken. Du løper ut i regnet og svinner hen i total håpløshet.

Togaen er blitt en tvangstrøye. Og du føler deg ikke bare ekkel, du er ekkel.

Søren, dette var ikke planen for første stevnemøte med en gud.

Fantasien din avbrytes.

– Det blir femtifem kroner.

– Hva! Det koster jo bare tjueni i dag.

Ekspeditrisen himler med øynene – det tilbudet er på 7-Eleven. Motvillig setter du inn kortet, og mens du gir henne ditt sureste blikk trykker du inn koden og ber til Sparebanken Sør om «godkjent». Den skrukkete, brente pølsen i hånden din er ikke verdt prislappen. Men du prøve å redde den så godt du kan. Så du lasser på med så mye ketsjup, hotdog-dressing og sennep som du kan. Du håper i tillegg på å tømme flaskene så ekspeditrisen får litt ekstra arbeid.

I det du ringer på ser du på deg selv. Du er en druknet sjøhest på land, flekket med blod, men klar for rølp. Du er blitt et ekte fadderbarn. Herkules åpner og ser raskt forvirret ut. Fra siden kommer Instagram-baben fra infomøtet, og begge måler deg opp og ned med blikket, før han utbryter: «Er det du som kommer med pizzaen?» Du kjenner togaen løsne, og du innser at han aldri inviterte deg. Du brekker deg, og pølsebiter, gin og hotdog-dressing spruter på alle tre.

FAEN.

Deretter slukes pølsen i rekordfart. Det er nesten flaut hvor deilig det er, som de dagene der makaroni med ketsjup til middag er førstevalget, og ikke bare en nødløsning. Du har fortsatt smaken av forrige bit i halsen når du grådig tar et siste jafs. Du hører halsen din lage en anstrengt lyd. Siste bit har satt seg i luftrøret.

12 STOFF

SEPTEMBER 2019

KS OA MM MFEUNNTA NR ST SO TO FF F

TOG, TIL HVILKEN PRIS? Alle vet at det er dyrt å bygge jernbane, det som overrasker meg er at ingen vet akkurat hvor dyrt det er.

Tekst Mari Hansen Ingleson Illustrasjon Zilvinas Andriuskevicius

Det er viktig å gjøre det lett å velge miljøvennlig. Med et langstrakt land er vi avhengige av å gjøre gode investeringer. Folk må ha muligheten til å komme seg dit de skal, men de må komme seg dit på en måte som ikke ødelegger kloden vår.

Jernbanedirektoratet regnet i sommer ut at en utbygging av togstrekningen mellom Fauske og Trømsø vil koste i overkant av 113 milliarder kroner. En sidearm til Harstad vil koste 20 millioner ekstra. Det er ikke første gang man har utredet Nord-Norgebanen, men da samme strekning ble utredet på starten av nittitallet var prislappen en fjerdedel.

Tog i nord har med andre ord noe til felles med tog i andre deler av landet – det blir dyrere og dyrere lenge før spaden treffer jorden.

Jeg lærte av Blekkulf at vi er nødt til å bruke hodet, fordi vi har bare en

SEPTEMBER 2019

klode. Det betyr at politikerne må ta kloke avgjørelser for fremtiden. Men når vi skal bygge jernbane er det mye som tyder på at jernbanedirektoratet bør kunne bruke hodet enda bedre de også. For bak gode prioriteringer ligger gode utredninger og gode utregninger.

Som arrogant Oslojente er det fristende å si det ikke er overraskende at evnen til å regne er omvendt proporsjonal med avstanden til Bjørvika.

Men realiteten er at jernbaneprosjektene sentralt på Østlandet blir bygget ut med kostnadsoverslag gjort fullstendig i mørket, de også.

18 kilometer med dobbeltspor mellom Fredrikstad og Sarpsborg ble lagt inn i gjeldende nasjonale transportplan med en prislapp på 7,8 milliarder kroner. Nå ser strekningen ut til å bli 20 milliarder dyrere enn først antatt. Det er å bomme med godt over en million kroner per meter jernbane. Man trenger

ikke være rakettforsker for å innse at det hverken er bærekraftig eller forsvarlig!

Disse strekningene er i godt selskap fordi norske samferdselsprosjekter har en estimert prislapp som gjennomsnittlig vokser med 40 prosent før man i det hele tatt begynner å bygge. Da er det kanskje på tide å vurdere om prisen vi setter på jernbanen er vill gjetting, ønsketenking eller bare et ekstremt dårlig håndverk.

på veien. Historisk har vi i Norge klart å prioritere store togutbygginger. Det gjorde vi fordi vi så nytten av å investere i god infrastruktur. Å satse på tog handler om klima.

Det handler om å knytte landet vårt sammen, og det handler om prioriteringer. Jeg mener det er på tide å bygge tog i hele landet, men er det ikke også på tide å gjette litt bedre på hva prislappen blir?

Konsekvensene er at vi bruker år og millioner på å utrede og korrigere egne beregninger til det punktet at vi ikke har råd til å bygge togstrekningen likevel. Det får sikkert sysselsatt noen innenfor Ring tre, men samtidig sitter alle nord for Fauske og venter på et tog som burde ha kommet for lenge siden.

Fordelene med å bygge jernbane er åpenbare. Det reduserer utslipp fra transport, og det gir mindre trafikk

STOFF 13

SAMFUNNSTOFF

tjomslig høykultur

Engelen og Apollon Platebar: slitesterke apostler på øl og vinyl.

Tekst Sofie Bratt Foto Simen Peder Aksnes Aarli

I over førti år har det vært sikkert som banken at man får kjøpt kvalitetsvinyl hos Apollon. Det er en del av historien at platebutikken gikk på en aldri så liten konkurs i 2010, men det var ikke deres feil, og nå lever merkevaren igjen i beste velgående – med noen justeringer. Platebutikk har blitt til platebar, og i de intime lokalene i Håkonsgaten kan øl og vinyl nytes i skjønn forening.

– Man kan ikke drive videoutleie i all evighet. Vi ble til en platebar for å overleve. Mens det var velstand i musikkbransjen på 90-tallet, har det norske platesalget sunket fra 980 millioner ved tusenårsskiftet til 50 millioner i fjor.

Pensjonert arbeidskraft Apollon har vært Engelstad, også kjent som Engelen, sin residens i en menneskealder. Etter nesten tjuesyv år med daglig driftsansvar, «pensjonerte» 67-åringen seg. Nå driver hans tidligere samarbeidspartner, Tor Tessem, skuten selv. For tiden er Engelstad bare konsertanmelder

14 STOFF

for BT og seniorkonsulent i platebaren fra 10-18 hver dag.

studenter og musikkinteresserte, og vil fortsette med å spre det gode budskap.

– Jeg er en tjomslig jævel, og ser fortsatt på meg selv som en enkel arbeiderklassegutt fra Søndre.

Min største skrekk er å bli selvgod.

I misjonsoppdraget om å spre det gode budskap, er innføring i god smak sentralt. Øl serveres visstnok som kunst i platebaren, og Engelstad brifer med blant annet 35 øltyper på tapp, og øl-sommelierer. Selv er han for tiden avholds, og har visstnok aldri drukket «øl som vin». I platebaren er musikk hans greie.

Engelstad har gått livets skole, og er kjent for å være en tydelig og frittalende karakter.

Han er ikke redd for å snakke høyt, hverken om musikk eller andre ting. Som marxisme, anarkisme og 60-tallsoppvåkningen preget av Mardøla-aksjonen, bank av politiet og «mind–expanding» inspirert av Carlos Castaneda. Øl-sommelier og best i klassen Tross frykten for å være navlebeskuende er Engelstad likevel tydelig stolt over Apollon Platebar.

– Da vi fikk skjenkebevilling, var en viktig begrunnelse fra politikerne at vi er en kulturinstitusjon. Vi har alltid vært et tilholdssted for

– På musikk tror jeg knapt det finnes noen i Norge som er så gode som oss. Tor og jeg har til sammen mellom 60 og 70 års erfaring i musikkbransjen.

Til forskjell fra de som jobber bak disken på Platekompaniet, har vi opplevd 60-tallet og fått med oss punkkonserter på 70-tallet. Vi har vært gjennom det aller meste av trender og epoker.

Hjelp til å manøvrere i dritt – Aldri har det vært mer god musikk ute, men det er så jævlig mye middelmådighet. Og aldri har det vært større mengde dritt heller.

SEPTEMBER 2019

SAMFUNNSTOFF

«SELVFØLGELIG MÅ VI GI FOLK DET DE VIL HA. MEN VI MÅ OGSÅ GI FOLK DET DE IKKE VISSTE DE VILLE HA.»

«VI HAR ALLTID VÆRT ET TILHOLDSSTED FOR STUDENTER OG MUSIKKINTERESSERTE, OG

VIL FORTSETTE MED Å SPRE DET GODE BUDSKAP.

I platebaren finner du ikke musikk for massene, og i hvert fall ikke såkalt «kjøpesentermusikk».

Beholdningen består av litt av alt som er tilgjengelig på vinyl. Det innebærer blant annet noe metal, jazz og klassisk musikk, og mye tradisjonell rock og små indie-navn som vokser seg store.

– Selvfølgelig må vi gi folk det de vil ha. Men vi må også gi folk det de ikke visste de ville ha.

Det betyr at hvis vi liker noe, så pusher vi det. Vi kjenner faste kunders smak etterhvert, og gir gjerne anbefalinger basert på det.

Lengsel og Spotify-helvete Når det kommer til hans eget forhold til musikk, har stillhet nesten blitt den store luksusen. Men musikken fra Woodstock «holder fortsatt mål» og Springsteen-konserten i Drammenshallen året 1981 er et viktig minne. Med andre ord, man kan kanskje forutse hvilken vei Engelstad vender hodet.

Hva som er kultursnobberi og om Engelstad passer til den beskrivelsen kan diskuteres.

Utseendemessig skal det i hvert fall godt gjøres å kalle ham kaksete. Det erkjenner han selv, og så lenge han ikke ser for streit ut er han fornøyd.

– Fordi det ser ut som jeg har falt inn svingen fra parken, har det hendt en god del ganger at jeg har blitt nektet i døren på utesteder. Hos Hulen og på Kvarteret ble jeg tatt for å være full i edru

gjennomskuer kvasi-hipstere, er sikker på sin smak og ler litt av journalister med mangelfull skolering i klassisk jazz og metal. Sånn sett kan man kanskje skimte den nevnte kultursnobben.

Men samtidig snakker Engelstad med enhver som er sånn passe tilstede, og til platebaren er alle velkommen.

– Får vi spørsmål om tips til ny dansebandmusikk kan vi ikke svare, for det hører vi ikke på. Men hvis du kommer inn og ber oss om å fikse en vinyl av «Vikingarna», så skaffer vi det. Det finnes ikke mindreverdig musikk, og selv om jeg ikke liker det, trenger det ikke være dårlig.

«ALDRI HAR DET VÆRT MER GOD MUSIKK UTE, MEN DET ER SÅ JÆVLIG MYE MIDDELMÅDIGHET. OG ALDRI HAR DET VÆRT STØRRE MENGDE DRITT HELLER.»

– Det der Spotify-helvetet, det er sånn «zap-zapzap». Alt som heter lytting i dag er så inn i helvete overfladisk. Nå skal jeg ikke overdrive det fancy med å spille vinyl, for det er jo delvis en trend, la oss bare erkjenne det. Men det du får med vinyl er at du setter på en side, hører på musikk i 20 minutter, snur platen og hører på musikken i 20 minutter til. I tillegg har du et cover, og der står det blant annet hvem som spiller gitar, hvem som har laget låten og hvem som gjester på platen.

SEPTEMBER 2019

Møtt med mistro – Jeg liker å tro at jeg fremdeles er en raddis og rølpete rocker, men må vel erkjenne at jeg med årene også er en solid kultursnobb tilhørende middelklassen, sier Engelstad.

tilstand, selv om jeg sto på gjesteliste og var på jobb for Bergens Tidende. Men det toppet seg på NHH under Uken 2018. Jeg skulle anmelde en konsert med Datarock, og vaktene insisterte på å ransake meg hver gang jeg hadde vært utenfor for å ta meg en røyk. I ettertid fikk jeg også vite at noen av disse Uken-sjefene mistenkte at jeg drev og sniffet kokain, mens jeg egentlig ikke gjorde noe mer usunt enn å røyke Camel Blue.

Kultursnobb likevel?

Det er lett å tro at man blir hoven på musikk etter førti år i bransjen. Og greit, Engelstad

»

Pølser og protester Apollons beslutning om å tilføre øl til sortimentet har vist seg lukrativ, og Engelstad ser positivt på platebarens fremtidsutsikter.

– Du får pølser på tilbud på hver jævla 7–eleven og Deli. Men det er likevel behov for gode restauranter, og de vil overleve.

Når det gjelder hans eget ambisjonsnivå, er det relativt flatt. Han trives med pensjonisttilværelsen, hvor han «får betalt for å gå på konserter, sose rundt i butikken og gjøre ingenting». Han har 3 millioner på bok og trenger ikke mer. Til de unge, lovende har han imidlertid kanskje, muligens en oppfordring.

– I dag er ungdommen så jævlig streit. Det er liksom ikke noe tæl. Til og med protestene er snille og sømmelige. Det er for lengst slutt på det å okkupere hus og få bank av politiet.

STOFF 15

SAMFUNNSTOFF

FANGET I VIRKELIGHETEN World of Warcraft fyller meg som en pornostjernes svulmende lem.

Tekst Jonatan Seemann Foto Skjermdump fra Grell, Angst, Azeroth, Firemaw

Faen i helvete. Jeg er sulten igjen.

Et raskt blikk til den høyre siden av pulten avslører en haug med søppel, men ingenting spiselig. Et kikk på klokken sier meg at det vil bli vanskelig å tilfredsstille den gnagende, kvernende følelsen bak navlen.

Uansett er det minst en time igjen før siste boss er drept. Og hvis jeg husker rett har romkameraten noen tacolefser liggende i kjøkkenskapet. Kunne de smakt greit med litt bringebærsyltetøy på?

Det viste seg å være umulig å holde styr på kaloriinntaket i to verdener samtidig. Mens dverg-krigeren Grell fikk meske seg med kamskjell og raptorsteik på planeten Azeroth, har menneskevalpen Jonatan gått for lut og kaldt vann på planeten Jorden. Eller rettere sagt, tretten eksemplarer av Dr. Oetkers Pizza Ristorante, den lille med mozzarella og pesto, fire poser Sørlandschips à la spansk paprika, en drøy kilo melkesjokolade og seks liter Solo.

Nå ligger det bare emballasje igjen, som et digert kadaver, en påminnelse om den kraftanstrengelsen det er å tilbringe tid i the World of Warcraft. Syttiåtte timer, for å være presis, plukket fra de fire døgnene som har gått siden 27. august, da verdenen åpnet seg for første gang siden januar 2007. Fy faen, så fett jeg har det nå.

Barndommens dopamin Forrige gang var jeg tolv år. Og tretten år, og fjorten år. Tre år tilbrakte jeg i Azeroth, med en far på Jorden som så foraktfullt på mitt virke, og en stefar som var glad til.

Azeroth ble prioritert foran både skoleball og idrettsturneringer, og da kameraten min var på besøk slo jeg ham med et lite balltre når han ikke gjorde en god nok jobb i arenakampene våre. En dysfunksjonell affære, men like fullt var den preget av undring, begeistring og søt, søt fremgang. Derfor var det heller ingen tvil da Blizzard til slutt ga etter

for presset og sa seg villige til å gjenopprette min barndoms verden som den så ut anno 2004. Klart jeg skulle tilbake.

Og tilbake dro jeg. Sammen med alt for mange andre svette nørds. Vi flokket sammen som utmagrede svin rundt det forgylte trauet, på febrilsk jakt etter virkelig virkelighetsflukt.

Så da det oppsto køer på serverne på flere titalls tusen og man sto i fare for å måtte vente opptil tolv timer for å få tilgang til Azeroth, var det ikke snakk om å smøre seg med tålmodighet. Ut av vinduet med alt som het måtehold, balanse og fornuft – vi ble offer for den dødelige kombinasjonen av stimuli og knapphet. Stimuli i form av et spill som hele veien oppfordrer til og belønner deg for å fortsette å samle, fortsette å drepe, fortsette med fremdriften.

Knapphet i form av at du har lyst på noe som ikke alle får tak i. Og slik snudde døgnet. Man måtte bli svettere enn de andre.

En nedadgående spiral Dverg-krigeren Grell er utrettelig i gang med å myrde en myriade av ulike vesener. Han samler erfaring og et stadig mer imponerende arsenal. Han arbeider hardt for å få tak i verdifull malm, han fisker og lager mat og bandasjer. Og når han ser en motspiller, går han kompromissløst i gang med å slakte dem ned. Dette er dop. Dette er viktigere enn kjedelige Jonatan som har tre venner og ikke vet hva han skal gjøre med livet sitt. Grell vet. Grell har alt på stell.

Det er bare å samle videre, myrde videre, marsjere videre. Jonatan tror ikke sine egne øyne. Ikke bare fordi han stirrer inn i en møkkete skjerm fjorten timer i døgnet, med nye kviser i trynet og voldsomme smerter i ryggen, men fordi han for første gang på over et tiår opplever at tilværelsen er stimulerende.

Hva skjer så med tilværelsen utenfor Azeroth? Masteroppgaven Jonatan skulle ha begynt å skrive for flere

«DETTE ER DOP. DETTE ER VIKTIGERE

ENN KJEDELIGE JONATAN SOM HAR TRE VENNER OG IKKE VET HVA HAN SKAL GJØRE MED LIVET SITT»

16 STOFF

SEPTEMBER 2019

SAMFUNNSTOFF

Grell tar seg en velfortjent fiskepause ved en innsjø i Stranglethorns frodige jungel En griff kommer godt med når man skal fra A til B.

uker siden er utsatt på ubestemt tid. Meldingene han får fra familien og de tre vennene sine forblir ubesvarte. En hel stemme til MDG ble en halv stemme til bompengepartiet. Hygienen befinner seg i dass sammen med selvfølelsen. Det er ikke på Jorden de viktige tingene foregår.

Spill bort det vonde Jeg skriver denne artikkelen klokken halv fire om natten, etter fjorten strake timer i Azeroth og drøye syv timer før fristen for innlevering av tekster. Jeg vurderte å bare droppe det, og å spille i stedet. Men kanskje er det en verdi i en førstehånds beskrivelse av hva mange kanskje vil betrakte som en av de mest patetiske avhengighetene som finnes.

Spillavhengighet.

Jeg tror at spill som World of

Warcraft brukes til å fylle hull hos mennesket. Det åpenbare hullet er manglende mestringsfølelse i livet.

Gjerne sosialt. Manglende fremgang og måloppnåelse i den virkelige verden kan substitueres relativt enkelt i den virtuelle. Man skjermes mot det man ikke mestrer, og kan konsentrere seg om tydelige mål med tydelige midler. Kanskje har man til og med en avatar å forholde seg til, slik at selvet kan projiseres inn i en trygg, virtuell eksistens? Et annet sentralt aspekt er at mange, og da spesielt barn, kan bruke spill til å unnslippe en tilværelse som er skummel, utrygg eller dysfunksjonell.

Et mindre åpenbart hull er et jeg ikke så komme, og som i stor grad er skyld i den situasjonen jeg befinner meg i. World of Warcraft presenterer en belønningsstruktur som i sin essens er en forenklet versjon av den

virkelige verden. Du samler ressurser, du oppretter sosiale relasjoner.

Det foreligger et tydelig hierarki, og hardt arbeid belønnes. Likevel er også flaks en bestemmende faktor, og det er fullt mulig å utnytte andre på vei mot toppen. Denne strukturen blir opphav til skyhøye oppturer og hjerteskjærende nedturer. Høres det kjent ut?

Og se på meg, jeg elsker å ligge bundet der foran skjermen. Jeg får ikke nok! Her er ingen frelse. Azeroth er en verden der man kan dø og returnere til Jorden. Dessverre er det ikke motsatt.

Stilt ansikt til ansikt med denne strukturen i den virkelige verden, fylles jeg av forakt. Det er på mange måter en motbydelig struktur, opphav til ulikhet og elendighet. En krakilsk kaving mot dopaminet med depresjon som ytterste konsekvens.

Dette er mitt hull. Men det er annerledes når jeg spiller. For da er det bare et spill. Jeg er dvergen Grell, og behøver ikke ta kritisk stilling til hvilke primitive mekanismer jeg lar binde meg på hender og føtter.

Grell tar seg særdeles godt ut i måneskinn. Her i Tirisfal Glades.

SEPTEMBER 2019

STOFF 17

SAMFUNNSTOFF

Om å reise tilbake Bergen er seg selv lik, men er du den samme?

Tekst Andreas Gjøsæther Illustrasjon Mimi Hemsett

Det er ikke lett å plukke opp livet sitt og begynne på nytt en annen plass. Det er noe jeg tenker mye på nå som en ny pulje studenter inntar byen vår.

Selv er jeg nettopp kommet tilbake fra utveksling til en by som er seg selv lik, men føles annerledes.

Et glimt av hverdagen en annen plass kan gjøre det vanskelig å lande helt igjen.

Rotløshet kjennetegner tjueårene for mange av oss.

Noen bærer det med seg fra ung alder, andre får det med studiegjelden når de flytter hjemmefra. Og hvorfor skulle man ikke føle seg rotløs i tjueårene, egentlig? Verden ser jo mørk ut, og man må finne sin plass i den.

I sin essaysamling Letter to my Daughter skriver den anerkjente amerikanske forfatteren Maya Angelou sterkt om hjem og alt det symboliserer.

Løst gjenfortalt er hjemmet, med all sin dyd og nedrighet, en plass man bærer inni seg. Man gjemmer det bort, men ikke for godt. Det er en plass hvor all affekt og belevenhet flekkes av deg.

Det er der du er tryggest og samtidig mest sårbar.

Sentimentalitet og ambivalens Når jeg holder håndflatene mine mot lukkede øyne er det et kart over barndomshjemmet mitt i Fana jeg ser. Huset forsvant ut av familien, og med det forsvant vi ut av huset. Da jeg begynte med fotografi i tenårene var det turer i gaten jeg vokste opp i som ble tema for de bildene jeg tok. Jeg var ikke moden for portretter. Mennesker beveget seg for raskt for meg, og på mange måter gjør de enda det.

Selv fikk jeg en myk overgang til voksenlivet. Et løfte om tre år ved Universitetet i Bergen gjorde at jeg slapp å bli voksen. Jeg hadde skylapper på. Nå er mitt andre år utenfor Norge overstått. Jeg snakker så ofte jeg kan med dem jeg rakk å bli glad i på den reisen. Men jeg tror endelig at jeg forstår hvor vanskelig det er, det mange vordende bergensere nå begir seg ut på.

Man tenker seg at det er den eventyrlige sorten som drar ut i verden på utveksling og backpacking, men deres reise er ikke like permanent.

Rotløshetens pris Universitetet jeg forlot innførte nettopp et kurs i adulting. Livet og verdenshistorien bærer preg av store omveltninger, men vi sitter enda fast i tankemønstre om hva som er naturlig. Skal det for eksempel virkelig være å forvente at man skal tilbringe tjueårene med trusselen om økonomisk ruin hengende over hodet? Skal de atferdsmønstrene som skal til for å lykkes være så lite intuitive at man må på kurs?

På min egen reise bodde jeg i et såkalt samvirke, med 140 andre unge mennesker på et nedlagt hotell i en studentby utenfor San Francisco. Det var så magisk som det høres ut. Jeg ble kjent med noen av de fineste menneskene jeg har hatt gleden av å kjenne.

I Tony Kushners stykke Engler i Amerika ser himmelen ut som San Francisco. En av rollefigurene argumenterer for at forandring og bevegelse er noe essensielt ved det å være menneske. Jeg kan se tilbake på tiden min borte, savne vennene mine og forstå at å legge noe bak seg er del av det å være menneske. Men det er noe som skurrer.

« MENNESKER BEVEGET SEG FOR RASKT FOR MEG, OG PÅ MANGE MÅTER GJØR DE ENDA DET

18 STOFF

»

SEPTEMBER 2019

SAMFUNNSTOFF

Når jeg er overveldet faller jeg inn i rytmer. Jeg holder fast i de plassene og menneskene som gjør meg trygg. Jeg vet for eksempel at et vennlig ansikt er å forvente på humanistkafeen Ad Fontes.

Jeg så faddere drasse med seg nye studenter dit på begynnelsen av semesteret, og innen et par uker var det som om de var blitt fast inventar. Som student er det nærmest en nødvendighet å finne en slik plass, en figurativ livbøye.

Men trygge plasser kan plutselig føles fremmede igjen, selv om du har vært der før. For det er vel kanskje mange som har rukket å sette sitt preg på plassen mens du har vært borte. Jeg meldte meg på nytt inn i en studentorganisasjon hvor hele sentralstyret hadde vært byttet ut mens jeg var borte. Og da var et uformelt møte på begynnelsen av semesteret like skummelt for meg som det var for den ferske studenten ved siden av deg.

« VI TJORER OSS FAST I LOSLITTE SOFAER, OG I HVERANDRE

SEPTEMBER 2019

Vi tjorer oss fast i loslitte sofaer, og i hverandre.

Det er utfordrende å skulle stå i alt alene, men minst like skremmende å skulle gjøre seg sårbar for noen andre. I farten er det kanskje lettere å ta bilde av trestubber, eller gater, hvor menneskene faller ut i periferien. Det er vel en av motsetningene ved å være menneske. Som vårt behov for omveltning, og vårt behov for et hjem. Maya Angelou sa det best: «We may act sophisticated and worldly, but I believe we feel safest when we go inside ourselves and find home, a place where we belong and maybe the only place we really do.»

»

STOFF 19

SAMFUNNSTOFF

Tekst Natalie Preminger Foto Simen Peder Aksnes Aarli

DU ER HVA DU GÅR I Hvorfor er skillet mellom kvinne- og herreklær så stort, når vi på andre områder prøver å viske det ut?

Petter Lysgaard synes det er synd at de uskrevne reglene for hvordan man kan kle seg er så strenge.

Vi nærmer oss likestilling økonomisk, juridisk og samfunnsmessig. På stadig flere arenaer blir vi i Skandinavia gradvis frigjorte fra tradisjonelle kjønnsroller. Går du inn på H&M eller Høyer føles det likevel ikke slik. I klesbutikkene er det vanligvis et tydelig skille mellom en forsvinnende liten herreavdeling, med stilrene og nøytrale plagg, og den mange ganger større kvinneavdelingen som er rik på farger, tekstiler, mønstre, plagg, passformer og stiler.

Damer og herrer – ingenting i mellom På tross av at vi gradvis frigjøres fra den trange todelingen av kjønn til et spekter av kjønnsidentiteter, føles det som at reglene for kvinne- og herreklær bare blir enda strengere. Burde det ikke i det minste være greit for

20 STOFF

en mann å kunne handle boyfriend jeans fra kvinneavdelingen?

Hvorfor er klesreglene så forskjellige for menn og kvinner? Hvor blir det av unisexmoten?

Og hvem er egentlig vinneren i dette binære forbrukerhelvetet?

Er det kvinnen – som har tusen valgmuligheter, men samtidig tusen formeninger rundt seg om hva som er passende til hvilken kontekst? Hun må forholde seg til hva som kler og ikke kler hennes individuelle fasong, om det dekker for lite eller for mye og trender som endrer seg annenhver uke.

kreativt uttrykke sin identitet med det han har på seg, men som på den andre siden har lettere for å ha en tidløs og stilren garderobe? Dressen er det eneste formelle antrekket han trenger, og på toppen av det hele slipper han å i like stor grad bli objektivisert på bakgrunn av hva slags tøystykker han velger å drapere kroppen sin i.

Det kan uansett virke som at den som hverken identifiserer seg som kvinne eller mann har tapt allerede.

Det praktiske mot det praktfulle Ifølge Veronique Pouillard, kjønnsforsker ved Universitetet i Oslo, er ikke forskjellene mellom kvinneklær og herreklær tilfeldige.

Eller er det mannen – som har mindre rom for å

SEPTEMBER 2019

SAMFUNNSTOFF

«GENSEREN HANG I KVINNEAVDELINGEN, SÅ JEG

FØLTE AT JEG MÅTTE SPØRRE EN ANSATT OM LOV TIL Å PRØVE DEN»

– Det er nok flere grunner til at det er slik. Selv om vi har kommet langt i likestillingen på mange arenaer, har vi fortsatt sterke konvensjoner om hvordan vi skal oppføre oss, og det henger sammen med forventninger vi har til hverandre avhengig av kjønn, sosial klasse og andre markører.

versus korsettets antifunksjonalitet.

Pouillard forklarer at en annen grunn til forskjellen mellom herreklær og kvinneklær er at mannens klær historisk sett har hatt mye mer fokus på funksjonalitet enn kvinnens. De skulle være praktiske.

I praksis betyr dette at kvinner gradvis har fått tilgang til maskuline klær i tillegg til feminine klær.

Funksjonalitet og kreativitet. Kvinnemoten inkluderer i dag buksedresser, skjorter, nøytrale farger, bevegelighet og komfort – i tillegg til stiletthæler, tettsittende kjoler og paljetter. Herremoten kan ikke sies å ha blitt utvidet på samme måte.

På den andre siden har kvinnens klær hatt et mer kreativt utgangspunkt, gjennom å skulle følge estetiske trender og utfolde seg i mønstre, farger og ornamenter. De skulle være pene.

Det er kanskje ikke så rart at et antrekk for å jakte, spille fotball eller arbeide i stiller andre krav til bevegelighet, komfort og kvalitet enn et antrekk som skal brukes av en pustende mannekeng.

Buksesmekkens funksjonalitet

SEPTEMBER 2019

Likevel har det funksjonelle, som tidligere var forbeholdt menn, blitt gjeldende også for kvinner.

De siste femti årene har man fått mange flere alternativer i kvinneavdelingen. Vi har jo til og med fått buksesmekk (men ikke alltid lommer!).

Trendy = femi Herreavdelingen er nesten utelukkende fylt med nøytrale og klassiske farger, stoffer og passformer, og kolleksjonene byttes ut mye sjeldnere.

Pouillard mener det kan være et resultat av sosiale forventninger om hva det enkelte kjønn skal være interessert i.

Veronique Pouillard forsker på motehistorie ved Universitetet i Oslo. Foto: Ellen Evju Jahr/UiO

STOFF 21

SAMFUNNSTOFF – Det å finne glede i design er mye mer akseptert for kvinner enn for menn, sier hun. Å følge trender, både i interiør, mote og kunst anses for å være feminint på samme måte som ballett og blomsterdekorering.

Student Petter Lysgaard er enig i at kvinner har mer frihet i klesveien.

– De kan kle seg opp eller kle seg ut på en helt annen måte enn menn. Jeg kjøper noen ganger morsomme, fargerike plagg, men ender opp med å ikke bruke dem. Det blir for skummelt.

Lysgaard 24 år gammel og går andreåret ved Bergen Arkitekthøgskole. Han identifiserer seg som mann, og har en ganske streit stil.

– Jeg hater å kjøpe bukser – Jeg vil jo ikke se ut som alle andre, men som mann føler jeg at du ikke har så mange muligheter for variasjon før folk snur seg etter deg på gaten, sier Lysgaard.

Han mener at bare det å gå med farger er et «statement», og det er før man begynner å tenke på å eksperimentere med snitt, stoffer og ulike plagg.

vanskelig å bevege seg utenfor boksen. Hva om butikkene hadde hatt én stor unisexavdeling?

– Da hadde jeg nok funnet mye mer som jeg liker.

Men jeg går jo automatisk til herreavdelingen.

– Jeg hater å kjøpe bukser, de har alltid den samme passformen. Jeg prøvde kjærestens røde slengbukser en gang, og synes egentlig de passer ganske bra på meg. Men det ligger en barriere i at de er laget for kvinner.

Da menn var påfugler Pouillard forklarer at det lenge har vært slik at kjønnsidentitet har blitt uttrykt gjennom klær.

En gang så Lysgaard en lysebrun genser på Weekday som han likte.

– Mannsidentitet har de siste hundre årene blitt uttrykt gjennom nøytrale farger og snitt, med unntak av noen mindre bølger der det har vært større mangfold i farger og passformer, sier hun.

– Den var jo ganske nøytral. Men det var på kvinneavdelingen, så jeg følte at jeg måtte spørre en ansatt om lov til å prøve den. Jeg fikk lov, selvsagt – om enn med et litt rart blikk. Den passet ikke til slutt. Men hadde jeg sett den blant herreklærne hadde jeg ikke tenkt to ganger på om det var «lov» eller ikke.

En av disse var «the Peacock Revolution» på 60og 70-tallet. Der ble det trendy for menn med tettsittende topper, sterke farger og syntetiske stoffer. Dette foregikk parallelt med den økende funksjonaliteten i kvinnemote, som bruken av bukser.

Han synes det er synd at de uskrevne reglene for hvordan man kan kle seg er så strenge. Det er

I boken Sex & Unisex beskriver akademikeren Jo Paoletti hvordan klær og mote i USA har utviklet

– Ikke skriv at jeg vil gå i kjole, da, det blir å overdrive litt, sier Lysgaard.

22 STOFF

SEPTEMBER 2019

SAMFUNNSTOFF seg under og etter 60- og 70-tallets feminisme.

Det at kvinner, og ikke bare feministene i front av bevegelsen, begynte å bruke bukser i profesjonelle og formelle settinger, var en milepæl.

Vår individualistiske kultur og måten vi bruker vår kjøpekraft til å uttrykke hvem vi er, kan være det som holder oss tilbake i veien mot full likestilling. Et paradoks?

Men der bukser på kvinner var en trend som besto, har ifølge Paoletti motebildet vist en regresjon siden da, blant annet ved at menns mote har gått tilbake til det nøytrale og ved at barnemote har blitt mer kjønnet.

Skandinavisk androgynitet I Skandinavia er moten generelt mer kjønnsnøytral enn andre steder. Det er trendy med hvitt, beige, sort og grått, og klær som er praktiske prioriteres i form av bevegelighet og stoffer som passer sesongen. Dette kan være et resultat av at vi har kommet langt når det kommer til likestilling.

Blått og rosa Der det på 60- og 70-tallet ble vanligere å kle barna sine i unisexmote, gikk det i neste generasjon, på 80- og 90-tallet, tilbake til rysjer og blomster på jentene og blått og biler på guttene. Hun nevner Disneys bruk av prinsesser i klær og tilbehør som eksempel, en mildt sagt kjønnet trend for småjenter som har blitt en milliardindustri de siste 20 årene.

– Kulturen og likestillingen i Skandinavia har vært kompatibel med at kvinner kan ta avstand fra stereotypiske kvinneklær om de ønsker, sier Pouillard.

Hun er ikke i tvil om at klær og mote er tett sammenvevd med kultur.

Paoletti stiller avslutningsvis i boken spørsmål ved hvorfor klesindustrien ser slik ut når vi på andre områder beveger oss mot likestilling.

– Hva vi tenker om moral spiller også en rolle, for eksempel i hvor mye hud det er forventet at man skal vise eller skjule.

«Until we are locked in one room and forced to arrive at a unified theory of gender expression, there won’t be a definitive answer to why clothing styles persist in being gendered as male or female, even in the face of increasing economic, social and political equality. For now, here is my best attempt: this pattern parallels the rise of individualism and of a culture that ties identity to consumption.»

Maskulin maksimalisme De seneste årene har minimalisme vært trendy på flere arenaer enn bare klær. For mange er det blitt en livsstil. Pouillard peker på hvordan denne trenden også passer godt inn i de skandinaviske, androgyne rammene.

– Blant annet Guccis Alessandro Michele designer stort og overdådig med blomster, brokade og ornamenter. Det vil nok også produseres herreplagg i denne stilen, men om dette blir «mainstream» gjenstår å se. Det kan være stort i moteverdenen og likevel marginalt blant befolkningen. Det er forbrukerne som til slutt bestemmer hva som produseres, sier Pouillard.

Lysgaard tror at det gradvis vil bli flere valgmuligheter for menn.

– Men det blir nok lenge til vi ser gjennomsnittsmannen i kjole, sier han.

Om det vil bli paljetter og velur i herreavdelingen vil tiden vise. Problemstillingen avhenger også av sin større kontekst. Vil moten følge frigjøringen fra binære kjønnskategorier? Vil den påvirkes av at vi samtidig forsøker å minimere forbruk av klimahensyn? Eller vil paradokset bestå: I vårt individualistiske samfunn krever vi å kunne å se hvem du er på hva du går i. For mange hindrer det friheten til å være den de vil.

Fremover kan det se ut som at en maksimalismebølge er på vei.

«SELV OM VI HAR KOMMET LANGT I LIKESTILLINGEN PÅ MANGE ARENAER, HAR VI FORTSATT STERKE KONVENSJONER OM HVORDAN VI SKAL OPPFØRE OSS»

SEPTEMBER 2019

STOFF 23

K U LT U R S T O F F

det regner DNS’ nye oppsetning er behagelig å se på, men fremstår noe uferdig.

NOSTALGISK REGN

Tekst Ida Otilde Haugland Foto Odd Mehus

Det er i Teaterkjelleren det nyskrevne stykket Regn, basert på Stig Holmås’ bok med samme navn, settes opp. I likhet med mange av de andre stykkene som settes opp på denne scenen, har Regn et ønske om å komme nært sitt publikum. Det er det hverdagslige og trivielle som står i sentrum – med det evige, bergenske regnet som bakteppe.

«Skipet de Zee Ploeg» kunne vært et storstilt drama, men til tross for gode skuespillerprestasjoner blir det kjedelig mye voldsomme scener og melodramatisk dialog.

I stykket møter vi brødrene Ola Johan og Bjørnar som vokser opp i et typisk 60-tallshjem med mor og far og teakmøbler. Det er Ola Johan, spilt av Pål Rønning, som har den mest sentrale rollen i stykket, og det er gjennom hans øyne vi introduseres til det som skjer i hans verden under oppveksten.

Tekst Ida Otilde Haugland Illustrasjon Thor Brødreskift

Den vanlige tryggheten og stabiliteten i hjemmet erstattes av skyldfølelse og sorg når broren Bjørnar mister den høyre armen i en ulykke. Plutselig er Ola Johans verden blitt noe mer enn bare lek og harmoni – dette er første skritt mot å se hvordan virkeligheten kan være hard og vanskelig.

Karakterer som overbeviser Det er relativt mange skuespillere på scenen, og de har ansvar for både regneffekter, karakterer og sang. De er alle overbevisende som vekselvis kjuagutter, foreldre, barn og statister.

Rønning og Herman Ljung Opedal, som spiller Bjørnar, har god kjemi på scenen og står som effektfulle kontraster til Scenografien er enkel, men virkningsfull. hverandre som de to brødrene. Moren, som spilles av Kjersti Elvik, og faren, Gerald Pettersen, er overbevisende og trygge i sine For selv om Ola Johan er hovedfortelleren, veksler roller som stabile omsorgspersoner. Alle fire er de andre skuespillerne på å berette historien. Dette glimrende i overgangen mellom den stabile hverda- fungerer godt og gir fint driv i teksten, samtidig som det skaper en nærhet mellom fortelling og gen og de kaotiske krisene som rammer familien. karakterer som understreker det varme i stykket.

Med en radio, en lenestol og en benk etableres rom, tid og sted. Det er lett å se for seg det Ola forteller. Stykket er utrolig godt komponert. Regissør AnneForestillingen har for øvrig et interessant narrativ. Karen Hyttens preg på forestillingen er tydelig: Man kjenner igjen nærheten og skjørheten som kjennetegner hennes stykker. Sammen DEN VANLIGE TRYGGHETEN OG med Christine Lohres enkle, men samtidig STABILITEN I HJEMMET ERSTATTES AV virkningsfulle scenografi, understrekes følelsen av noe kjent og intimt. Lys og SKYLDFØLELSE OG SORG musikk er passende og stemningsskapende, og bygger opp under den samme følelsen. At stykket er uten pause og bare

«

...»

24 STOFF

varer 1 time og 30 minutter, gjør opplevelsen kompakt og ekte, og gjør at man naturlig faller inn i den rytmen som stykket skaper uten at den brytes opp.

Noe ufullstendig Selve handlingen i stykket er jevn og uten dødpunkter, men det er heller ikke noen spenningstopper å snakke om. Alt presenteres på avstand og uten at publikum trekkes dypere inn i problemene. Dette virker som et trekk som skal speile at dette er hovedpersonens erindring: Gjennom barndommens minner blir konfliktene, som ikke hadde direkte innvirkning på ham, gjort mindre, mens hendelsene som påvirket ham blir gjort større. Å lage demning og å høre på værmeldingen er like stort som sinnssykdom og død.

SEPTEMBER 2019

K U LT U R S T O F F

nostalgi «...JEG HAR VANSKELIG FOR Å

TRO AT DNS HAR PRØVD Å LAGE ET STYKKE SOM IKKE SKAL BERØRE PUBLIKUM»

I seg selv er ikke dette et problem.

Det skaper flyt og passer inn i nostalgien. Imidlertid gjør den flate spenningskurven at hendelser kommer og går uten at publikum helt får det med seg. Man glemmer fort karakterer og beveger seg bedagelig videre i historien.

Jeg sitter igjen med en følelse av at stykket er litt uferdig. Det virker mer som et førsteutkast enn som et fullført stykke. Konfliktene virker ikke ferdigutviklet, og selv om det er behagelig å bli ledet sømløst gjennom hendelsene, har jeg vanskelig SEPTEMBER 2019

for å tro at DNS har prøvd å lage et stykke som ikke skal berøre publikum.

Måten stykket er bygget opp på gjør at man bare kan lene seg tilbake og la seg underholde. Dersom du ønsker å slappe av med en ukomplisert historie ispedd litt nostalgi, er det et godt stykke. Det er ikke alltid man trenger melodrama og mye handling på en scene - av og til er det deilig å kunne observere og assosiere rundt hverdagens små og store begivenheter, og mimre tilbake til en felles fortid.

STOFF 25

K U LT U R S T O F F

KJEDELIG KLEDELIG Trender kommer, trender går – hva liker vi til neste år?

Tekst Christine H. Kjærandsen Foto Simen Peder Aksnes Aarli

Det bestemmes tidlig hva som blir trendy neste år. Moteukene som holdes verden rundt, er motehusenes mulighet til å vise frem sine vår/sommer- og høst/ vinter-kolleksjoner. Klærne vises et halvt år før de selges, noe som vil si at det man nå ser på catwalken er kommende vårs sortiment. Det gjør at rimelige kleskjeder og ivrige fashionistaer får mulighet til å se hvilke trender som vil dominere neste sesong: Kjedebutikkene kopierer, mens fashionistaene streber etter å være tidligst ute med “siste skrik”.

Stoffs selvutnevnte moteguru skal veilede motespirene gjennom den våte og mørke sesongen som kommer.

Følgende spådommer vil fortelle deg hva du bør og ikke bør bruke, og kanskje viktigst av alt for lommeboken: Hva du bør selge på Tise før det er for sent!

Pasteller og Prada For noen uker siden fant København Fashion Week sted, med Skandinavias heteste merker. De fleste designerne var inspirert av det klassiske: Rette linjer, maskulinitet, nøytral fargeskala, men likevel uforutsigbare snitt. Om man ikke føler seg vågal, vil en tidløs, skandinavisk Totême-inspirert look være veien å gå. Fokuset på plaggenes høye kvalitet resulterer dog i en enda høyere pris, som ikke veier opp for det kjedelige antrekket man ender opp med.

Ellers var København preget av pasteller, som har vært populære hos svenske og danske influensere den siste tiden.

26 STOFF

Her ser man lilla silkeskjørt, gule bluser og gjerne en billig Prada-inspirert hårbøyle. «Lag på lag» var også å se, noe som passer godt i dette Bergensværet.

Om du ønsker å gå for denne looken, anbefales det å investere i et par grå sneakers. De passer til alt, og best av alt blir de aldri synlig skitne! Pasteller vil dessuten lyse opp deprimerende høstdager, og motet dette innebærer vil gi deg et snev av lykke.

De klassiske høsttrendene 70-tallet har vært en inspirasjon for mange de siste årene, men denne høsten vil nok trenden bli mer dominerende enn noensinne. Tarantinos siste film, Once upon a time in Hollywood, gjør denne estetikken attraktiv. Sharon Tates hvite miniskjørt, hvite boots, og høyhalset genser, gjør at man får lyst til å klippe pannelugg og flytte til Hollywood à la 1969. Også Leonardo DiCaprios rosa slengbukser kan inspirere både gutter og jenter til bredere bukseben.

Filmen fører meg videre til neste trend: Cowboy-støvler. Dette er elsk eller hat, og er en trend som it-merket Ganni har satset stort på de siste sesongene.

De observeres på en rekke influensere, og da gjerne vintage-varianter i morsomme farger med metalliske innslag.

Signaliserer dette at støvlene i beste fall skal brukes med ironisk distanse?

Men om du først skal investere, er en variant som dekker rumpen smart. De lengre modellene kler alle, og dessuten er det umenneskelig kaldt i november.

Gå for nøytrale fargetoner om du liker det klassisk, men kjør sterke farger om du trenger å piffe opp garderoben.

Fuskepels vil dessuten passe perfekt inn i den ekstravagante 80-tallstrenden som kleskjedene har kastet seg på. Tenk din mors gamle puffermer, blazer med skulderputer, sterke farger og såpeoperaen Dynastiet. Dette er perfekt for deg som elsker minikjolen, men som føler det fort kan bli vulgært. Med puffermer, høy hals og en vibrant farge, er det ingen som legger merke til om minikjolen sklir oppover.

Kostbar mote Instagram er et fantastisk sted for deg som ønsker å bli inspirert, men pass opp! Overeksponerte merker og plagg har ofte kort levetid, og i en tid hvor miljøproblematikk er svært hot og lommeboken slank, bør du styre unna fellene av begge årsaker. Om du fortsatt kunne tenke deg et par Balenciagajoggesko til 8000 spenn, kan du kanskje la være. Dette risikerer å bli like harry som Gucci-mokkasiner med pels om et par uker, og da er det faktisk bedre å investere i trauste, solide, svindyre Totême-plagg.

Fuskepels er også en gjenganger når kulden inntar Bergen. Her bør du likevel tråkke forsiktig, da plagg laget av plastmaterialer som polyester vil bidra til mikroplast i havet ved vask.

SEPTEMBER 2019

K U LT U R S T O F F

Hva inspirerer deg i klesveien?

– Ser på det jeg synes er kult og kjøper litt her og der.

Det er ikke noe spesielt, egentlig.

FEM PÅ GATEN:

Hva tror du vi kommer til å se mer av?

– Ikke det samme hele tiden.

Ikke bare svart og hvitt hele tiden, litt mer farger.

Hva håper du at vi vil se mindre av?

– Folk skal få lov til å gå med det de vil!

Hva inspirerer deg i klesveien?

– Det blir jo på en måte folk jeg ser på gaten, venner kanskje, veldig visuelle ting.

Hva tror du vi kommer til å se mer av?

– Ull! Og grønt og brunt!

Det er jeg veldig glad i.

Hva håper du at vi vil se mindre av?

– Jeg synes vi kan bli ferdig med velur.

Hva inspirerer deg i klesveien?

– Spesielt japansk streetfashion, men også Anime, Manga, Pokemon. Det meste, egentlig. Jeg følger også noen russiske instagramkontoer. Litt sånn wacky-style typ.

Hva tror du vi kommer til å se mer av?

– Secondhand. Det er jo allerede veldig trendy, men jeg vil se mer. Ikke mer H&M. Men også mer økologiske sko, da disse er vanskelig å finne secondhand, ettersom jeg liker en spesifikk type sko.

Hva håper du at vi vil se mindre av?

– Det er jo mange stiler som man ikke liker, men jeg er veldig lei av sånne hvite Fila Disrupter-sko.

Hva inspirerer deg i klesveien?

– Oi, mye forskjellig. Både ting man ser på sosiale medier, og i butikker, og jeg er egentlig ganske glad i å bare gå å titte på mennesker.

Hva tror du vi kommer til å se mer av?

– Behagelige store gensere.

Hva håper du at vi vil se mindre av?

– Sånne lårkorte shorts. Og jeg er ikke så glad i slengbukser.

Hva inspirerer deg i klesveien?

– Litt av andre som jeg ser på gaten og på universitetet, og kanskje litt av Instagram. Også prøver jeg å bruke mest mulig secondhand og vintage, og ikke kjøpe så mye nytt.

Hva tror du vi kommer til å se mer av?

– Jeg håper jo det blir mer secondhand.

Hva håper du at vi vil se mindre av?

– Jeg håper at jenter slutter å bruke de veldig tighte stoffbuksene med sleng nede, som man ser mye av på jussen. Det synes jeg ikke er så pent. Jeg synes det er kult hvis det er mye løsere stoff, da.

SEPTEMBER 2019

STOFF 27

VIL DU VÆRE MED I STOFF? STOFF SØKER NY REDAKTØR

– OG ANDRE KREATIVE SJELER! VI SØKER

Ansvarlig redaktør 2020 Grafikere Webmaster Sosiale medier-ansvarlig Kulturredaktør Styremedlemmer Styreleder VIL DU VÆRE MED Å FORME MAGASINET VIDERE? SEND SØKNAD TIL RED@STOFFMAGASIN.NO

K U LT U R S T O F F

M Å NE DE N S D E B U TA N T :

snorrongen

Tekst Anne Sofie Mevold Tysland Foto Simen Peder Aksnes Aarli

Fra følelser og fengsel til melodramatisk gangsterrap.

Denne høsten slipper Niels Snorre Svensson, Snorrongen, den kontrastfylte EPen «Rennestein saga».

Der skildrer han verden sett gjennom egne øyne – før og etter fengsel.

Hvem er du som artist og hva inspirerer deg?

– Som artist prøver jeg å være ærlig, variert og autentisk. Jeg ser på meg selv som en som byr på seg selv og som tør å være kompromissløs.

Musikken er uten tvil inspirert av livet mitt og tar mye utgangspunkt i hvordan jeg ser på verden.

Hvordan vil du beskrive musikken din?

– Akkurat nå er jeg sjangerløs, men det er rapping jeg kan.

Så ikke helt sjangerløst?

– Jeg liker å kombinere litt ulike stiler. Musikken min er reflektert, men jeg vil si nøkkelordene er melodramatisk gangsterrap.

Hva er melodramatisk gangsterrap?

– Jeg forteller om ting som kanskje kan være litt fjernt for den gjennomsnittlige nordmannen, på en ganske følelsesladet måte.

Du kom nylig ut av fengsel, hvordan har det hatt innflytelse på musikken din?

– Jeg satt inne i 19 måneder,

SEPTEMBER 2019

hovedsakelig for narkotikakriminalitet, og brukte mye tid på musikken.

På Bjørgvin var det et studio, så jeg brukte egentlig tiden på å lage beats og skrive. Hvis folk kom inn og hadde lyst til å rappe, kunne jeg hjelpe dem litt, så det var ganske chill stemning der. Etter at jeg slapp ut har jeg brutt med det gamle miljøet og jobber enda mer med musikken enn før.

han satt inne er mye mørkere, i mens det vi har laget i ettertid kanskje er mer energisk. EP-en blir en blanding av før og etter fengsel, og det tror jeg kan bli en fin balanse, sier Sjur.

Hvorfor kaller du deg Snorrongen?

– Navnet har vært med meg så lenge jeg kan huske. Det er ikke så selvhøytidelig. Før ga jeg ut musikk på Youtube under navnet Snorre, men de som kjenner meg kaller

«JEG SYNGER PÅ NORSK, UTEN TVIL, FOR ALLTID. DET HADDE

VÆRT HELT UNATURLIG Å GJØRE DET PÅ ENGELSK» Denne høsten slippes EPen «Rennestein Saga».

Lagde du mange av låtene da du satt inne?

– Flere av låtene til EPen har vært klare siden 2017. Nå har vi fått perfeksjonert dem litt, sier kompis og produsent Sjur Svensen.

– Å sitte inne gjorde at jeg måtte vente med å gi ut noe mer, men på en måte var det helt riktig. Det har vært en lærepenge, sier Niels Snorre.

meg bare «Ongen». Musikken som kommer nå er helt annerledes, så det føltes som riktig tid å skifte navn på.

Sent i august ga du ut singelen «Samme Rom». Kan du fortelle litt om den?

– «Samme rom» er en låt fra 2017.

Den handler om å være fanget, og ble spilt inn i en sykt hektisk periode av livet mitt. I den villeste perioden faktisk, så det er mye følelser i de opptakene.

Hvilke følelser?

– Sinne, frustrasjon og håpløshet.

På den tiden var jeg fanget i rus og skulle i tillegg bli pappa. Teksten består bare av rundt tjueto ord, men sier mye om livet mitt.

– Det er noe av det som er fint med låten – at det er så lite tekst og at den kan tolkes på ulike måter. Vi prøvde å spille inn forskjellige vers, men det føltes bare ikke helt riktig, sier Sjur.

Hvorfor ikke gå over til engelsk?

– Norsk, uten tvil, for alltid. Det hadde vært helt unaturlig å gjøre det på engelsk. Det handler så mye om hva jeg føler og tenker, så jeg uttrykker meg best på norsk.

Er målet å gi ut plate?

– Vi kaller det bare en EP. Det er så skummelt å kalle det et album, det er for tidlig. Folk bruker jo ti år på å gi ut et debutalbum, sier Sjur.

Hva skiller Snorrongen fra andre Bergensrappere?

– Jeg vil ikke være en typisk bergensrapper. Jeg er jo fra Bergen og rapper, men føler at jeg har litt mer å komme med enn mange andre.

På hvilken måte?

– Det er bare én ongen.

– Det skaper egentlig en stor kontrast i låtene. Det som er spilt inn før

STOFF 29

FOTOSTOFF

Tekst Simen Peder Aksnes Aarli Foto Amalie Trones

AMALIE TRONES Amalie Trones er 23 år, går på medisinstudiet i Bergen og er med i fotokollektivet Mørkerommet.

For øyeblikket er hun på utveksling i København, hvor hun studerer ved Rigshospitalet mens hun tar fag om dansk arkitektur. Sitt første kamera fikk hun da hun var ti, og erkjenner at det har vært mye bilder og eksperimentering siden den gang. I dag dyrker hun fotografering som hobby: «Studiet mitt kan fort bli altoppslukende og stressende, men gjennom fotografering får jeg koblet av, møtt mange fine folk og utfordret meg selv på en annen måte enn jeg er vant til. Jeg får muligheten til å skape noe selv gjennom en kunstnerisk prosess.» For halvannet år siden beveget hun seg fra minnekort til filmrull. «Hele prosessen bak analogt foto gjør det mer betydningsfullt. Jeg

30 STOFF

setter inn en rull med film på kameraet, og bruker den opp mens jeg nesten hele tiden er veldig bevisst på at jeg bare har et begrenset antall bilder jeg kan ta. Jeg kan ikke slette bilder jeg enten tror er dårlige eller angrer på at jeg tok, men jeg kan heller ikke ta bilder i bøtter og spann av det samme motivet for å få sjansen til å gjøre små justeringer eller prøve å perfeksjonere noe.» Gjennom fotokollektivet har hun lært mye om fotografering og fremkalling. Hun synes det er en fin arena for å møte flinke folk med hver sin særegne stil, med muligheter for å vise frem bilder i publikasjoner og på utstillinger. I dag bærer Trones kameraet med seg stort sett hele tiden. Hun liker minimalistiske bilder og prøver å fange det vakre og intime i hverdagslige situasjoner.

SEPTEMBER 2019

FOTOSTOFF

SEPTEMBER 2019

STOFF 31

FOTOSTOFF

32 STOFF

SEPTEMBER 2019

FOTOSTOFF

SEPTEMBER 2019

STOFF 33

FOTOSTOFF

34 STOFF

SEPTEMBER 2019

SK AU MLT F UUNRNSST TOOFFFF

med bena på Tekst og foto: Mats Vederhus

jorden

Tre nordmenn har brukt sommeren på å varme opp for Metallica.

Vår Russlandkorrespondent møter Bokassa før konsert i Moskva.

Metallica, med sine tre kjemper fra California og den lille dansken Lars Ulrich, skal spille i Moskva for første gang på fire år. I 1991, aller første gang de spilte her, var det foran en halv million mennesker, noen måneder før oppløsningen av Sovjetunionen og kommuniststaten Russland. Siden den gang har russerne aldri fått nok. Og de som nå har fått ansvaret for å gjøre russerne varme i trøya er et lite band fra Trondheim.

På radio i statene Grunnen til det er at Lars Ulrich er Bokassafan, og spilte musikken deres på sitt radioprogram It’s Electric i statene. Bokassa består av Olav Dowkes på trommer, Bård Linga på bass og Jørn Kaarstad på gitar og vokal. I november og desember skal de ut på en Europaturné, og spiller i noen norske byer før det. Neste år skal de spille i flere norske byer.

Vi blir fulgt inn bak scenen av en svær kar som heter Mik. Stemningen bak scenen preges av kontrollert kaos. På vei til Bokassas rom går vi forbi riggere, teknikere, managere, og russiske sikkerhetsfolk.

I et slitent rom som mest av alt ligner på en garderobe for SEPTEMBER 2019

fotballspillere sitter Bokassa. De sitter i hvert sitt hjørne av rommet, som om de aller helst vil være alene før de skal varme opp seksti tusen metalhungrige russere.

Likevel kommer de automatisk mot meg med utstrakte armer idet jeg ankommer.

Det virker ikke som de sliter med å holde bena på jorden selv når de åpner for Metallica.

– Det jeg savner mest når jeg er på turné er faktisk å være sammen med datteren, sier Dowkes.

Store i utlandet Hverken Kaarstad eller Linga tror at Metallica bevisst promoterer skandinaviske band.

– Jeg tror det er helt tilfeldig. De har jo også med Ghost nå, men de plukker nok ikke kun skandinaviske band. De tar bare med seg band de tilfeldigvis kommer over og liker, sier Kaarstad.

Hvordan er det å varme opp for Metallica?

– Det er ganske surrealistisk, egentlig. Dette er den femtende konserten vår, sier Dowkes.

– Jeg lurer på om dette er den

tjuende, sier Kaarstad.

ut av på egenhånd, svarer Linga.

Det diskuteres som om det skulle vært opptredener på en lokal pub.

Kaarstad er uenig.

– Ja, noe sånt. Det er seks igjen. Det er fortsatt veldig rart å gå ut på en så stor scene og spille for så mange folk, selv om vi har gjort mange konserter nå, sier Dowkes.

En av fordelene med å varme opp for Metallica er økt kjennskap til bandet i utlandet, mener Kaarstad.

– Vi ser jo en økning allerede, men vi har alltid vært større i utlandet enn i Norge. Det er kun det siste året at vi plutselig har blitt store i Norge. Debutplaten vår ble hauset opp av Metalhammer, et britisk tidsskrift, samtidig som man ikke hørte et ord om det i norske medier.

Men nå har de kommet etter, som de ofte gjør, sier Kaarstad.

Ekstreme tilfeldigheter Medlemmene i Bokassa er ikke eldre enn at de nettopp kunne ha avsluttet universitetet. Ville de anbefalt studenter å satse på musikk?

– Jeg ville ikke anbefalt noen å gjøre det.

– Det er ekstreme tilfeldigheter og en god porsjon flaks som har ført til at vi er der vi er i dag, sier Dowkes.

Likevel mener Linga at hvis man «har skikkelig, skikkelig lyst og kommer til å tenke på det for alltid hvis man ikke gjør det,» bør man i alle fall prøve.

Bokassa er det andre norske bandet som varmer opp for Metallica på denne turnéen. Kvelertak var det første bandet, og Kaarstad har en kompis der – Vidar Landa.

– Jeg sendte Vidar en tekstmelding da vi fikk turnéen og spurte «greier vi det her?» Han svarte «det greier dere jævlig fint,» avslutter Kaarstad.

– Jeg tror ikke det er noe det går an å anbefale på generell basis. Det er så individuelt, og kommer an på personen. Det er noe man må finne

STOFF 35

QUIZSTOFF

SU P E RQ U I Z

Stoff er tilbake med semesterets første utgave, og med dette følger en ny runde med quiz. Undertegnede har stilt opp som quizmaster for å lose deg trygt gjennom et knippe godbiter, så heng med og lykke til!

Tekst Martin Lie-Nielsen (kaptein på laget Quiztiano Ronaldo) Illustrasjon Zilvinas Andriuskevicius

01 02 03

36 STOFF

Studie- og quizåret 2019/20 sparkes i gang med det lenge etterlengtede kommune- og fylkestingsvalget. Hva heter lederen for Folkeaksjonen nei til bompenger (FnB) i Bergen? Bonuspoeng hvis du vet navnet på sjokoladeriet han drev her i Bergen.

04

Apropos politiske bautaer – ordet fascisme stammer fra det latinske ordet fasces. Hvilken romersk innretning er dette en betegnelse på? Bonuspoeng hvis du vet hva Erna Solberg studerte på UiB. Jeg er som dere sikkert ser ganske interessert i politikk, selv når quiz og funfacts er ute av bildet. Jeg går til valgurnen i år med et skeptisk øye til sosialistisk propaganda, grønnvasking av viktig politikk og et håp om mindre skatter og avgifter. Uten å fortelle deg hva du bør gjøre, vil jeg ta quiztoget til neste stasjon og spørre: Hvem overtar i høst rorpinnen fra Theresa May på det synkende, britiske brexit-skipet?

05

Et av mine største forbilder er en brite.

Jeg vil kalle ham for et symbol på hvordan man som mann i vår tid bør navigere i endringer i kjønnsroller og et samfunn som tar en selv stadig mindre på alvor. Dette er ingen ringere enn Bond, James Bond. I hvilken 007-film fra 1997 må vår helt reise til Thailand for å avverge en global katastrofe? Her kan det hentes ekstrapoeng dersom du husker hvilken type organisasjon filmens skurk er overhode for.

En reise til Thailand kommer sjeldent uten uønskede konsekvenser. Det har jeg selv erfart på helsen etter et besøk i vår. Man kan tåle en liten feber i ny og ne, mer alvorlig er såkalte tropiske sykdommer man kan pådra seg. Hvor mange pasienter på verdensbasis dør årlig av såkalt hundegalskap i Norge?

Her gis det slingringsmonn på 10 000 stk, og bonuspoeng hvis du kan et mer vanlig navn for sykdommen.

SEPTEMBER 2019

QUIZSTOFF

06 07

08

Norge er ett av verdens lykkeligste land, men når ikke helt til toppen i FN sin World Happiness Report for 2018.

Hvilket land overtok førsteplassen fra Norge i denne prestisjefylte kåringen?

Når vi først snakker om lykke må jeg innrømme at jeg ikke har det spesielt bra for tiden. Feberen etter Thailandturen synes å ha forverret seg, og jeg blir ofte rammet av pulserende smerte i mellomgulvet etter måltider. Dette får heldigvis ikke sette en stopper for å formidle denne formidable quizen til dere deilige lesere. Følgende spørsmål stilles fra dosetet: Hva er det latinske navnet på Polarstjernen - også kalt Nordstjernen?

09 10

Crétin deficien er en diagnose som det viser seg at man kan få dersom man drikker upasteurisert melk i tropiske land. I tillegg til dette påstår fastlegen min at hvis jeg ikke får behandling snarest så kan det gå skikkelig galt.

Norsk melk har, foruten å bli pasteurisert, gjennomgått en helt annen spesiell prosess før den fraktes til butikken.

Hva kaller man denne prosessen?

Nå er quizen ferdig for denne gang og vi avslutter med et spørsmål som har stor praktisk betydning for mange. Hvilken nettside bør du bruke for å si opp din nåværende fastlege?

Astrologi er kult og vanvittig interessant, og dersom man har god peiling på det vil man kunne ta mange snarveier til å bli et bedre menneske. En som er ekspert på denne ufeilbare vitenskapen er Åndenes Makt-stjerne Lilli Bendriss, som for øvrig er aktuell med en ny intervjubasert TV-serie. Hvem er gjesten i første episode av Lunsj med Lilli på TV-Norge?

Fasit: 1. Trym Aafløy, Moliére 2. En sammenbundet bunt med pinner (ofte en øks i midten), statsvitenskap 3. Boris Johnson 4. Tomorrow Never Dies, skurken er sjef i avisen/mediekonsernet Tomorrow 5. Ca. 60 000 stk, Rabies 6. Finland 7. Stella Polaris 8. Ida Fladen 9. Homogenisering 10. helsenorge.no SEPTEMBER 2019

STOFF 37

K U LT U R S T O F F Tegneserie Karl Nygård

38 STOFF

SEPTEMBER 2019

K U LT U R S T O F F

SEPTEMBER 2019

STOFF 39

K U LT U R S T O F F

40 STOFF

SEPTEMBER 2019

K U LT U R S T O F F

SEPTEMBER 2019

STOFF 41

K U LT U R S T O F F

SE FILM: For Sama Vær forberedt, For Sama kommer til å bli den store snakkisen under årets Bergen internasjonale filmfestival.

Filmen forteller moren til Sama sin personlige historie og handler om hvordan det er å være ung kvinne, kjæreste, ektefelle og senere mor under beleiringen av den syriske byen Aleppo.

Vitnesbyrdene fra journalisten Waad Al-Kateab utgjør et sjeldent kvinnelig perspektiv på livet i en krigsherjet by.

Under filmfestivalen i Cannes tidligere i år vant For Sama prisen for beste dokumentarfilm. Se opp!

OG HØR

er H og

NA

M Å N E D E N S FAV O R I T T E R

PODKAST:

Intercepted Podcasten til det amerikanske mediehuset The Intercepted er en del av samtidens toneangivende journalistiske aktivisme på venstresiden. Med formål om å holde “the powerful accountable through fearless, adversarial journalism” er listen lagt høyt. Verten Jeremy Scahill belyser i samtale med sine gjester et mangfold av politiske og sosiale temaer. Kompliserte analyser av krig, overvåking og miljø plasseres i en bredere historisk og sosial sammenheng, noe man sjelden får fra andre medieaktører.

SPISESTED:

Baban Dette er visstnok det eneste stedet i Bergen man får tak i kullgrillet kjøtt til en studentvennlig pris. Baban har inntatt de gamle lokalene til Gresk pai i Jonsvollsgate, stedet som hadde en latterlig hyggelig innehaver, men hvor man alltid angret seg idet paien traff ganen. Sammenlignet med sine lokale konkurrenter representerer Baban den kurdiske kulinariske tradisjon på beste vis. Jeg kan ikke huske sist jeg fikk servert så smakfullt kjøtt på et gatekjøkken. Hva gjelder kvalitet gir Baban virkelig konkurrentene sine noe å strekke seg etter. Drar du hit kommer du neppe til å spise rullekebab på en stund.

REISELITTERATUR:

Pelsjegerliv (1931) For 97 år siden solgte den da 26 år gamle juristen Helge Ingstad sakførerpraksisen sin og reiste til Amerika.

Han tilbrakte fire år i ugjestmilde strøk, hvor andre enn amerikanske urfolk knapt hadde vært tidligere. Ingstad, et navn som nå er kjent for de fleste av fregattrelaterte årsaker, formidler en tilværelse som er helt absurd for oss alle. Skildringene av natur, møtet med urfolket og tiden tilbrakt alene med hundene hans er enestående. Ingstad livnærte seg i lengre perioder utelukkende av villrein(!). Pelsjegerliv er inspirerende lesning i høstmørket dersom du har behov for å distansere deg fra din egen tilværelse. For nordmenn er naturen mer tilgjengelig enn noensinne, og Ingstad minner oss på at den kan fint nytes uten boblevest fra Patagucci og raske briller.

42 STOFF

MUSIKK:

Tekst Øystein Flø Baste Foto Simen Peder Aksnes Aarli

Sama Sama er etter sigende den første DJ-en som spilte techno i Palestina. En del nysgjerrige technoentusiaster har nok sjekket ut Sama fordi hun kommer fra et sted få forbinder med klubbmusikk.

Men det er først og fremst Samas kunstneriske ferdigheter som gjør henne interessant. Med varierte og melankolske sett av ypperste slag har lydingeniøren tatt steget opp fra undergrunnsscenen i Ramallah på Vestbredden. I løpet av det siste året har hun spilt mangt et hjerte varmt på klubber over hele verden. Men Sama er ikke for alle: da jeg for litt siden spilte av en av miksene hennes spurte min venn om jeg heller “kunne sette på noe musikk”.

SEPTEMBER 2019

K U LT U R S T O F F

kultureliten Tekst Sanne Funder Nygaard Illustrasjon Ida Neverdahl

Kunnskap og kunst, kake og kokain – Byen under skyen har mye å by på.

Stoff presenterer månedens utvalgte perler.

De siste ukene har noen brølt for klimaet med Greta, andre har hevet nevene mot bompenger, mens enkelte ikke har gjort stort annet enn å latterliggjøre ytterpunktene.

Uansett hvilken kategori du tilhører, er det helt greit. Kaoset er over og energien kan brukes på fornuftig vis. Hva med å la Institutt for aktiv psykoterapi motivere deg til å plukke opp romanen du har forsøkt å komme i gang med i et halvt år? ER DET SUNT Å LESE ROMANER? finner sted på Litteraturhuset 10. september.

Etter noen dager med nesen i boken er det på tide å vende blikket opp, og når jeg sier opp – så mener jeg opp. Det er 50 år siden Armstrong ble sitert inn i evigheten på månen, og i den forbindelse kan du torsdag 12. september bli med på en reise til universet (i alle fall så nært som studentbudsjettet tillater). I første del av konsertserien NESTE STEG vises nemlig bilder tatt av Hubble-teleskopet, mens Bergen Filharmoniske Orkester sørger for deilige, episke tonerekker komponert av Eric Whitacre.

Fredag 13. september er verten Kode, temaet KULTURNATT, inngangen gratis og utstillingene mange. Spaser gjennom I oss er det verdener, som omfatter nærmere 100 samlede verker av Munch, for så å bevege deg videre til Festsalen hvor det ryktes at stemningen skal være på topp. Chin-chin!

Dagen derpå er det tid for BERGEN GATEFEST i Skostredet.

Tirsdag 17. september arrangeres STRIKK OG DRIKK, hvor du kan strikke, drikke, treffe nye folk og bidra til en god sak! Alt som strikkes gis nemlig til Frelsesarmeen, så her kan du slippe løs din indre strikkoman med god samvittighet.

BERGEN SYKKELFILMFESTIVAL skjer faktisk (?!) 18. september på Litteraturhuset, og temaet er transportsykkel. Dagen etter kan du vende tilbake for en oppsummering av LAKSENS HISTORIE. Hvis du sniker deg ut av lokalet litt tidlig kan du fange to laks på en krok og få med deg TORA på Lille Ole Bull. Hvem takker vel nei til en miks av blues, rock og pop?

21. september er dansens dag, og techno er ikke stikkordet. Det er nemlig tid for DEN STØRSTE SALSAFESTEN I BERGEN som starter med kurs i nybegynner-salsa og utvikler seg til dansegulv hvor du endelig kan bevege hoftene på ekte latinsk vis utover kvelden.

Helgen 27.-29. september er det nostalgi og våte drømmer på agendaen. Det starter med impro-drikkeleken FRIENDS - THE ONE WHERE EVERYONE DRINKS på Lille Ole Bull. Har du ikke vært på impro-drikkelek før? På tide å prøve. Videre er Bergen Filharmoniske på tapetet igjen, og verdensrommet fremdeles i vinden – denne gangen er det STAR WARS - A NEW HOPE som pryder lerretet mens orkesteret spiller filmmusikken. Vi holder oss i Grieghallen, for samme helg kommer våte drømmer i oppfyllelse når den mannlige strippegruppen CHIPPENDALES gjentar fjorårets suksess. Hvorvidt det er politisk korrekt kan man jo spørre seg. Jeg drar uansett, så får du lure på om det er bak et feministisk skalkeskjul eller fullstendig skamløst. Forresten!

BIFF er i gang, info finner du overalt.

Nok meningsløs moro. Gå hverdagen i møte med fred og kjærlighet i bakhodet. Start med HVA SNAKKER VI OM NÅR VI SNAKKER OM: KJÆRLIGHET, hvor glupe folk prøver å forklare det uforklarlige. Klimasnakk er fremdeles i vinden, og SAMPOLKONFERANSEN 2019: TEMPEN BRENNER er den perfekte anledning til å møte miljøaktivister som deg selv for å diskutere klima og samfunnsvitenskap. Ikke minst kan du finne veien tilbake til ditt kulturelle, samfunnsengasjerte selv gjennom FROM RUSSIA WITH LOVE på DNS, som byr på russiske operafavoritter.

Det er 6. oktober og det nærmer seg slutten på Stoff-måneden. Du har gjort en god jobb med å fylle opp den kulturelle kvoten. Da er det fullt lov til å unne seg en runde med bærekraftig shopping på BERGEN FASHION MARKET på Vaskeriet. Tirsdag 7. oktober kan du avslutte med et rolig frokostseminar om MASKINLÆRING OG DECISION INTELLIGENCE på Media City. Kanskje du endelig får møte din indre ingeniør? Hvis ikke kan du trøste deg med at neste utgave av Stoff er rett rundt hjørnet.

SEPTEMBER 2019

STOFF 43

STOFFMAGASIN .

NO STOFFMAGASIN PÃ… FACEBOOK OG INSTAGRAM