STOFF #31

BERGEN

LARVERIET

•

•

A P R I L 2019

TRE UNGE GRÜNDERE

•

•

N R 31

•

Ø L O G YO GA

Å R GA N G 4

•

AFROSURREALISME

INNHOLDSSTOFF

4

LEDER

5

TRE KULE

6

LEV FOR ALLTID

11

MED LARVER PÅ HJERNEN

15

TILGITT OG GLEMT

16

DE SOM SATSER

20

ØL OG YOGA

22

BYROP: BYGNINGSPOESI

24

IMMATURUS’ NYE OPPSETNING

26

SVART VIRKELIGHETSBRUDD

28

TID TIL MAT

29

LØST GJENFORTALT

31

FOTOSTOFF

35

QUIZ

36

TEGNESERIE

38

SE OG HØR, HER OG NÅ

39

BERGEN REVELS

11 6

20

26 31

ansvarlig redaktør samfunnsredaktør kulturredaktør fotoredaktør illustrasjonsansvarlig redaksjonen

Sol Sandvik Jonatan Seemann Natalie Preminger Simen Peder Aksnes Aarli

foto/illustrasjon Camilla Louadah Her-

mansen, Ida Neverdahl, Maiken Larsen Solholmvik, Marthe Hagelien, Zilvinas Andriuskevicius

grafikere Ane Martine Tømmeraas, Sigurd Vikene

Zilvinas Andriuskevicius Amanda Schøyen, Andrea Wetzler, Anna Nordahl Carlsen, Audun Brendbekken, Christine Hausken Kjærandsen, Hieu Tran, Martin Lie-Nielsen, Mari Hansen Ingleson, Olve Hagen Wold, Oscar Fugelsnes, Sara Soraya Eriksen, Sofie Bratt, Tron Nilsen, Øystein Flø Baste, Åsalinn Arntzen Dale

daglig leder Øystein Evenstad styreleder Rania Broud trykkeri Schibsted Trykk forsidebilde Sigurd Vikene

LEDERSTOFF

A- ELLER D-MENNESKE? Eksamenstiden nærmer seg. Lesesalene fylles opp, eksistensielle spørsmål stilles, og medstudenter du trodde dere hadde mistet, stiller brått på forelesning. Prokrastinatorens time har kommet, og de overlevende hjernecellene skal tøyes under skippertakene. De strukturerte studentene blomstrer i visshet om sine gode valg, og intensiverer innsatsen ytterligere. Samtlige studenter igangsetter semesterets sosiale nedtrappingsplan. Vi er her for å vinne, ikke for å ha det godt.

Karakterene er målet. Enkle bokstaver. Arbeidsinnsatsen gjennom et helt semester kulminerer i en vurdering av et par timers arbeid, og sorteres fra A til F. Skoleeksamen er den vanligste vurderingsformen, og kan med god grunn kritiseres for sine begrensninger.

samme fag, ulik eksamensoppgave. For det er tilfeldigheter involvert – både når det gjelder oppgaven, og hva du valgte å prioritere av pensum. Men i det store bildet er det ikke tilfeldigheter som bør få avgjøre hvordan du skal føle deg i etterkant. Selvfølelsen skal ikke la seg betinge av akademiske forenklinger. En A gjør deg dessverre ikke til et bedre, eller mer intelligent, menneske.

Eksamenstiden kommer, eksamenstiden går. Ikke nedprioriter treningen, dans fortsatt fra deg en kveld i uken, og ta pauser mellom leseøktene for å kjenne på din tilnærmede fullkommenhet som menneske. Selv når karakteren viser D: «Akseptabel, med noen vesentlige mangler».

«EN A GJØR DEG DESSVERRE IKKE TIL ET BEDRE, ELLER MER INTELLIGENT, MENNESKE.» Vi kan ikke alle være A: «fremragende», alltid og i alt, og verdien av breddekunnskap må vike til fordel for tilfeldig utvalgt spisskompetanse eller kvalifisert gjetning etter analyser av tidligere eksamensoppgaver. Mange studenter ønsker å lære for å lære – av nysgjerrighet, med mål om utvikling, eller for best å kunne utføre sitt yrke på sikt. Men med karakterenes ubestridte rolle som indikator for suksess, er det lett å miste de akademiske dydene av syne.

For ideen om en egenverdi ut over karakterene blir flyktig når eksamenstiden står på trappene. Alt du har lært føles irrelevant når D-en stråler mot deg, og alt du ikke har lært blekner i det du soler deg i glansen av toppkarakteren.

Og det kunne vært deg i begge tilfellene: samme dag,

04 STOFF

Sol S. Sandvik ansvarlig redaktør red@stoffmagasin.no

APRIL 2019

K O M M E N TA R S T O F F

Foto Hans Kristian Thorbjørnsen

Foto Isak Okkenhaug

Foto Privat

TRE KULE FOLK FORTELLER DEG HVA DU SKAL GJØRE Dersom du skulle ha problemer med å finne ut det selv.

Mathilde Tybring-Gjedde Politiker (Høyre)

Lars Glomnes Programleder i Aftenpodden

Solå Artist og låtskriver

Man bør markere de små seirene man har i hverdagen.

Det du skal gjøre nå, er å stikke ut og finne deg noen nye venner. Det er lov å droppe noen du allerede har. Det er bare sunt, og det kommer til å skje på et punkt likevel.

Ta deg pauser.

Det høres kanskje ut som en klisjé, men gi deg selv ros for det du får til. Etter å bokstavelig talt ha løpt meg gjennom livet i åtte år som student og deltidspolitiker uten å gi meg selv tid til å feire noe som helst, prøver jeg nå å stoppe opp en gang i blant og gi meg selv en klapp på skulderen. Har du lest ekstra bra på lesesalen en dag, unn deg selv en kurv med jordbær på vei hjem. Har du vært et pliktoppfyllende barnebarn og ringt besteforeldre mye i det siste, si noen fine ord til deg selv i speilet.

Klarte du å unngå å sende SMS til eksen natt til lørdag, ta en ekstra sjokoladebit. Det er ikke bare på eksamensfester at man skal feire prestasjonene sine.

Ellers vil jeg anbefale alle å lage en fysisk liste over mennesker i livet man vil prioritere. Det er sunt å prøve og feile i vennskap, men du kan ikke få folk til å endre seg. Vei de gode sidene opp mot de negative sidene til en person, og ta en beslutning. Livet er for kort til å henge med folk som tapper deg for energi.

Eller så kan du beholde alle sammen. Men ikke gidd å holde på de du egentlig er lei, de du bare havnet opp med. Da er det bedre å finne noen andre, starte på nytt der du er nå.

Voksenvenner er topp.

Og ta litt ansvar, vær så snill: Få deg en nær venn som mener et eller annet du synes er skikkelig fjernt. De trenger ikke å være antivaksere eller nettroll akkurat, men hvis du er en klassisk semiradikal student, må du bli venner med ei som mener sykelønnen bør kuttes, eller at innvandringen bør strammes inn.

Og hvis du går rundt og vil bli aksjemegler (innafor) eller ble kåt for første gang av Ayn Rand (utafor), så bør du danse/bonde/prate/ ligge litt med noen som mener vi gjerne kan bruke oljepengene på å kjøpe kål eller bare vil gi dem bort. Og alle bør bli kjent med noen som tror på en gud.

Jeg tror det aller viktigste man kan gjøre er å ta generelle pauser fra de daglige looprutinene, for å samle inn nye inntrykk og erfaringer. Hvis alt man ser og opplever er de samme husveggene, kontorbyggene eller lesesalene, så tror jeg man kan bli relativt lei.

Derfor, ta pauser - om det så bare er for å handle på en butikk du vanligvis ikke handler på eller å ta deg en tur til en gate du ikke har vært i før, så bidrar det til nye inntrykk og en følelse av spenning.

En annen ting er dette med å ta vare på seg selv. Man snakker mye om å være en god lytter for venner, men mindre om å være en god lytter til sine egne behov, noe jeg synes er trist. Hør på kroppen din og hodet ditt og ta rasjonelle pauser for å samle tanker og følelser, finn en hobby, kanskje strikking, og chill med det. Alle har sykt godt av å kjede seg, det er tross alt ikke så mye tid til det lenger.

Poenget mitt er: Du kommer til å bli dritlei av å henge med folk som mener det samme som deg hele tiden. Skjønn at andre også mener godt, og kan tenke logisk. Ta litt ansvar for at ikke alle hopper i skyttergravene og kriger med hverandre på nettet.

APRIL 2019

STOFF 05

SAMFUNNSTOFF

LEV FOR ALLTID Du har ikke lyst til å dø. Fra ferske organer til genmodifisering og rustfritt stål – vi viser deg veien til evig liv.

Tekst Jonatan Seemann Illustrasjon Zilvinas Andriuskevicius

Vi skal alle dø. Kanskje du er en sånn person som ikke tenker så mye på det. Eller kanskje du har mobilisert presise og effektive forsvarsmekanismer for å hanskes med den ubehagelige kjensgjerningen om at alt skal forsvinne og at du er mikroskopisk i en kosmisk sammenheng og at tiden egentlig ikke er lineær og at sannsynligheten er forsvinnende liten for at noen kommer til å ofre deg en tanke femti år etter at kroppen din har blitt fortært

06 STOFF

av sopp og kjøttetende bakterier. Det har ikke jeg. Jeg ligger ofte og synes synd på meg selv fordi jeg skal dø.

For jeg er ikke religiøs, og jeg bor ikke i en futuristisk verden med flyvende biler og spagetti-piller. Og jeg lar meg ikke overbevise av dumme mamma som ber meg akseptere det.

Eller dumme Nietzsche som ber meg akseptere det, eller kanskje han oppfordrer til personlig utvikling, men uansett er det noe uforståelig vrøvl og jeg har lyst til å leve for alltid.

Slik ble det altså til at jeg bestemte meg for å oppsøke det evige liv.

Tenk stort For meg holder det ikke å nå den teoretiske maksgrensen for antall år på kloden, som man anslår å være omkring 120 år. Det betyr at jeg ikke gidder å trene noe særlig, og at jeg rynker foraktfullt på nesen av sunn mat. For 60, 80, 100 – det er tall for drittunger. Enten satser man på mellom flere hundre og uendelig, eller

så fortjener man krematoriet før første midtlivskrise. Men for å vite hvordan vi skal justere ambisjonene, må vi vite hva aldring er. Sigrid Bratlie, molekylærbiolog og seniorrådgiver for Bioteknologirådet, definerer aldring på følgende måte i tidsskriftet Genialt: «Celler slutter å dele seg, og vev og organer forvitrer og dør. Risikoen for hjerte- og karsykdommer øker i takt med at blodårene blir stivere.

APRIL 2019

SAMFUNNSTOFF Akkumulering av skader på arvestoffet kan føre til kreft. Og kjemisk ubalanse og færre koblinger mellom hjernecellene gir demens.»

Jeg gleder meg allerede. Legg imidlertid merke til forskjellen mellom å behandle disse symptomene – organsvikt, hjerte- og karsykdommer, kreft og demens – og å behandle deres opphav. Hvert av disse symptomene er et resultat av biologiske prosesser som vi kan forsøke å enten stanse, reversere eller uskadeliggjøre. Nettopp derfor er jeg ikke interessert i å se på trening og kosthold, eller medisin for den saks skyld. Jeg er interessert i ting som erstatningsorganer, genmodifisering og kunstig intelligens.

Bytt ut innmaten La oss starte med organene. Ideen er enkel: Mye av det som går galt med oss, går galt fordi organene våre er slitne. Eller kanskje du har en medfødt feil. Og før du vet ord av det, svikter hjertet ditt på vei hjem fra jobb en kald høstdag i oktober, og du faller død om på fortauet i en sølepytt. Eller mer realistisk at du, etter flere år med kronisk organsvikt og turer inn og ut av et fremmedgjørende samlebånd av et helsevesen, uten annet enn et par forlegne besøk av din sunnere, friskere og yngre familie, endelig biter i det sure eplet en stille kveld alene på et umøblert rom med linoleumsgulv og blass, avskallet hvitmaling på veggene. En skjebne som uten tvil venter mange av oss.

Men hva om du istedenfor kunne byttet ut hjerte, lever og nyrer som det passet seg, og på den måten fikk eliminert organsvikt fra listen over undergangsscenarioer?

Ikke bare er ideen god, den har også gitt oss et påskudd til å skape groteske krysninger mellom mennesker og dyr, i en ugudelig forening av jordklodens ubestridte

APRIL 2019

herskere og deres lydige og bestialske undersåtter. Muligens en smule overdramatisk, men virkelig. Så tidlig som i 2017 klarte forskere å fremstille embryoet til en menneskegris.

I fremtiden ønsker man å avle opp disse grisene, som har menneskeorganer inne i seg, til innhøsting av rykende fersk og etisk finurlig innmat. Riktignok ser det ut til at 3D-printede organer vil bli en realitet om ikke så altfor lenge, men herregud så mye kjedeligere det er enn realiseringen av den gammelgreske myten om monstrøse kimærer i kamp mot modige mennesker.

blir de ikke eldre, og er sånn sett biologisk udødelige. Det betyr at de ikke vil dø med mindre de blir drept eller sulter i hjel. Det finnes også en manet som unngår døden ved å reversere aldringsprosessen sin hver gang den har sex. Uansett er det synd at disse dumme dyrene ikke kom på tanken å utvikle en bevissthet. For hva er vitsen med å være udødelig, når man ikke makter annet enn å floppe rundt i vannet som en klump med mat?

Vitsen er selvfølgelig å gi oss mennesker muligheten til å kopiere

«MYE AV DET SOM GÅR GALT MED OSS, GÅR GALT FORDI ORGANENE VÅRE ER SLITNE.» Dessverre er det ikke nok. Etter å ha snakket med Sigrid Bratlie fra Bioteknologirådet, kan jeg med trist hjerte meddele at de øvrige alderdomsprosessene kommer til å ta livet av oss uansett hvor mange rykende ferske organer vi har tilgang på. Vi behøver tyngre skyts.

Reprogrammering Erstatningsorganene fremstår som lite annet enn en desperat kamp mot klokken sammenlignet med genmodifisering. Hvorfor kaste bort tid på å reparere en defekt kropp, når vi isteden kan hindre den fra å bli defekt i utgangspunktet? Eller kanskje vi kan reparere oss selv automatisk, uten å ty til menneskegriser?

Spørsmålet er ikke dummere enn at flere dyrearter har tenkt samme tanke, og kommet fram til et par lure løsninger.

Ta for eksempel hydraen – en liten organisme som har fått navnet sitt fra evnen til å regenerere. Kutter du den i to, får du to hydraer. Kutter du den i fire, får du fire hydraer. I tillegg

genene deres. Men istedenfor å floppe rundt, kan vi bruke vår nyervervede udødelighet til å se hele Youtube-katalogen, og i tillegg få level 99 i alle ferdighetene i Runescape. Det er iallfall bedre enn å råtne i graven. Dessverre er heller ikke dette så enkelt som det først virker. Som Bratlie påpeker, er det en viss avstand mellom disse organismene og oss.

Sigrid Bratlie. Foto: Ola Sæther.

gjøre endringer i genomet ved å bruke et protein som er i stand til å klippe i DNA-et. Likevel understreker Bratlie at selv om man kan bruke CRISPR til å hanskes med genetiske sykdommer, vil ikke dette verktøyet alene være nok dersom vi ønsker å leve vesentlig lengre. Det er rett og slett ikke mulig å reparere alle skadene på DNA-et som oppstår i løpet av aldringsprosessen.

Hun mener det viktigste verktøyet er stamcelleteknologi:

– Calico, et av datterselskapene til Google, holder for tiden på med å forske på nakenrotter. Det er nemlig noe med genetikken deres som gjør dem svært resistente mot alderdomssykdommer som demens og kreft. Nå er det riktignok ganske stor forskjell på oss og nakenrottene, men håpet er at de likevel skal kunne lære oss noe om hvordan vi kan påvirke vår egen biologi, forteller Bratlie.

– Stamcellene har evnen til å erstatte enhver annen celle i kroppen, og kan derfor brukes til å fylle på med nytt biologisk materiale etterhvert som kroppen begynner å svikte. Én mulighet er å forlenge livet til de stamcellene vi allerede har i kroppen, mens en annen er å omprogrammere andre celler, som for eksempel hudcellene, til stamceller, forklarer Bratlie.

Trikser med genene Blant den vide verdens genteknologiske verktøy, er det utvilsomt CRISPR som i dag nyter størst oppmerksomhet. Konseptet går ut på å

Ofte snakker vi også om å bruke genteknologi til å trikse med telomerene våre – kroppens «molekylære klokker» – som sitter på

STOFF 07

SAMFUNNSTOFF

enden av kromosomene og blir kortere hver gang cellen deler seg.

Til slutt kan ikke cellene dele seg lenger, og da forvitrer vi og dør i en emosjonelt tyngende og desperat prosess som stiller oss ansikt til ansikt med vår meningsløse eksistens.

Bratlie forteller meg om Elizabeth Parrish, daglig leder for selskapet Bioviva og frivillig prøvekanin i eget prosjekt for å forlenge telomerene.

Det skal angivelig ha fungert rent teknisk, men Bratlie er skeptisk.

– Som kreftforsker vil jeg understreke at det spesielt er noen celler som er veldig flinke til å forlenge telomerene sine, og det er kreftcellene. Dessuten er det ikke empirisk forskning Parrish har drevet med.

Dataene hennes kan ikke brukes til noe.

Selv forteller Bratlie at hun ville vurdert å prøve en radikal behandling for å bremse aldring, dersom forskningen var god nok.

Dessverre for oss er hun imidlertid ikke villig til å anbefale noen eksisterende radikale behandlinger.

– Man bør være veldig forsiktig. Det finnes blant annet over 250 private stamcelleklinikker i USA, men ingen av behandlingene er godkjent av myndighetene. Folk har for eksempel blitt blinde etter å ha injisert stamceller i øynene.

Antialdringsindustrien er enorm, men høyst spekulativ, sier Bratlie.

Men som en avsluttende og mer optimistisk bemerkning, forteller hun også at Verdens Helseorganisasjon nylig har måkt vei for forskning på å bremse alderdommen, ved å opprette en egen kategori for «aldersrelaterte sykdommer». Dessuten har den amerikanske Food and Drug Administration godkjent utprøving av legemiddelet metformin på friske mennesker – et medikament som ser ut til å kunne bremse aldring. Er det altså håp?

Fra kropp til maskin Ja, men hvorfor er vi ikke der ennå?

Vi har jo allerede blitt vant til å bruke små eksterne ekstrahjerner

til blant annet å måle tiden, kommunisere over lange avstander, underholde oss selv, betale for varer og tjenester, skaffe tilgang til hele menneskehetens kollektive informasjonsmengde, og et par andre ting. Spørsmålet er bare når disse funksjonene skal integreres i kroppene våre, som for eksempel i form av et par med linser eller en fryktinngytende hjelm. Derfra er veien kort til bruken av eksoskjeletter, som faktisk allerede eksisterer og kan gjøre deg ti ganger så sterk. Videre kan du bytte ut hele røkla av organisk materiale med udødelig metall.

Eller kanskje du med tiden har lært deg å elske dine myke, pløsete og svakelige lemmer? Du sverger kanskje til andre former for futuristisk selvforsvar, slik som plasmasverd og sladring til den totalitære staten, men ønsker likevel å ta del i mekanikkens livsforlengende kraft?

Da kan kanskje nanoteknologiens kybernetiske vidunderverden være løsningen. Sigrid Bratlie fortalte meg om små roboter som kunne svømt gjennom årene våre, drept et par kreftceller her, ryddet opp i en tett blodåre der, og generelt bare tatt over jobben til våre egne svikefulle lymfocytter og makrofager. I et innfall av skjebnens ironi har det nemlig vist seg at disse immuncellene, som egentlig er ment å beskytte oss, blant annet hjelper kreftcellene med å ta over kroppene våre og drepe oss. Vi er forrådt av biologien.

Kunstig intelligens På samme måte som ilden, når den ble oppfunnet, fant sin nytte i alt fra syklisk jordbruk til utradering av onde hekser, er det mange som nå ser med lyseblå øyne til kunstig intelligens for løsninger. Selvfølgelig inkludert løsninger på døden. Tenk om man for eksempel kunne matet data fra sin avdøde mor inn i en AI, og beep boop og vipps, så var hun tilbake i egen høye, ikke lenger karbonbaserte, person? Nugatti hele uka, ingen tvil.

For den

å

finne kunstige

ut

mer om intelligensens

vil kunstig intelligens kunne gjøre oss friskere, forklarer han.

Men de mest høytsvevende ideene er vi fortsatt et stykke unna. Likevel understreker Bye sin forkjærlighet for science fiction, og at man ikke nødvendigvis bør kimse av ideene som presenteres der.

– På den andre siden er det ikke til å unngå at mange teknologientusiaster nok lar seg fascinere av ting uten et umiddelbart rotfeste i virkeligheten, legger han til.

Robin T. Bye. Foto: Privat.

livsforlengelsespotensiale, har jeg tatt kontakt med Robin T. Bye, ekspert på blant annet automasjon, optimering og kunstig intelligens ved NTNU Ålesund. Bye lar seg ikke imponere av mine fablende forsøk på å hypotisere rundt opplasting av bevisstheten eller konstruksjon av kunstige hjerner. Heller ikke, som han forklarer, er det spesielt realistisk at vi vil konstruere en generell AI, som har evnen til å etterligne mennesker, med det første. Derimot kan han fortelle om andre applikasjoner av AI som potensielt vil la oss leve lenger: – Kunstig intelligens egner seg svært godt til optimeringsarbeid, som handler om å vurdere utfallet av ulike kombinasjoner. Slik kan AI for eksempel brukes til å konseptualisere og simulere nye medisiner og vaksiner. Eller, satt litt mer på spissen, nye molekylstrukturer og proteiner til bruk i genmodifisering. Sånn sett vil AI kunne gi opphav til ny, livsforlengende medisinsk teknologi.

Videre forteller Bye at kunstig intelligens allerede brukes til monitorering av kroppens behov og potensielle mangler, gjennom tolkning av data fra en smartklokke.

På is Bye har et poeng. I den teknologiske sfæren som beskjeftiger seg med foryngelse og dødsforakt, finnes det en rekke desperate individer med luftige ideer. Resultatet er en myriade av potensielle løsninger på dødens evige problem, men likevel er det ingen du kan gå til per dags dato for å skvise inn en ekstra 50-100 år.

Dersom angsten tar overhånd, har jeg imidlertid et siste tips: Legg deg på is.

Kryonikk er en reell teknologi som lar deg fryse ned kroppen etter at du dør. På den måten kan du slappe av frem til fantasien du hittil har lest om blir til virkelighet. Da vil du bli vekket til live igjen, og kan nyte ditt bekymringsfrie nye, evige liv. Et eksempel på en profilert nordmann som har planlagt å benytte seg av denne teknologien, er filosofen Ole Martin Moen. Han benytter seg av det amerikanske selskapet Alcor, som du også kan sjekke ut i episode to av Netflix-serien Liquid Science med Wu-Tang-rapper GZA. Hos Alcor ligger det 141 mennesker nedfryst i stålsylindere, fullstappet med kjemikalier og foreløpig uten at det er teknisk mulig å vekke dem til live igjen. Det er lov å håpe.

– Snart vil du kunne få beskjed fra en AI om at «nå bør du nok få i deg et par ekstra epler,» eller «nå må du ta i litt ekstra på løpebanen for å få fremgang i sakene.» På den måten

«TENK OM MAN FOR EKSEMPEL KUNNE MATET DATA FRA SIN AVDØDE MOR INN I

EN AI, OG BEEP BOOP OG VIPPS, SÅ VAR

HUN TILBAKE I EGEN HØYE, IKKE LENGER KARBONBASERTE, PERSON?»

08 STOFF

APRIL 2019

SAMFUNNSTOFF

LIVET ETTER DØDEN Om du er ekstra kresen, kan paradiset være et godt alternativ til teknologien.

Tekst Jonatan Seemann Foto Simen Peder Aksnes Aarli Illustrasjon Zilvinas Andriuskevicius

For de lite gudsfryktige, dreier jakten på det evige livet seg i hovedsak om å stanse og reversere de prosessene som til slutt putter oss i kista.

Likevel finnes det en tredje strategi – en strategi som i motsetning til de to andre fordrer hverken futurum eller en robust pengepung. Det er nemlig også mulig å uskadeliggjøre aldringsprosessen, gjennom en kjærlig omfavnelse av religionens domene.

I den anledning skal vi få høre hva buddhisten Tore Amarius og læstadianeren Jonas Andersen har å si om livet etter døden. Og ikke minst, hvordan en hedning som meg kan oppnå dette livet.

Bli født på ny Tore Amarius er 66 år, og bor sammen med kona og sønnen som de eneste innbyggerne på Nordre Sandøy på Hvaler. Han er en buddhist med et spesielt forhold til hva det vil si å dø.

– I januar 1987 døde jeg av en overdose. Da hadde jeg vært rusa sammenhengende i syv døgn.

APRIL 2019

Syv ganger startet de hjertet mitt, og syv døgn senere forstod jeg alt. Jeg ble fortalt av en høyere bevissthet at jeg skulle endre kurs, og siden har jeg vært vegetarianer og buddhist.

Amarius er sikker i sin sak – det har aldri vært meningen at han skulle dø. Ikke ennå. Til det har han dødd altfor mange ganger, før han har kommet tilbake for å oppfylle sin funksjon: Å skape en bedre tilværelse for alle levende vesener, uten å be om noe til gjengjeld. Heller ikke er han redd for døden. For buddhisten er den simpelthen en overgang fra en inkarnasjon til en annen, og en enslig konstant i en illusjonsbetinget eksistens.

– I buddhismen finnes det intet «jeg», ingen sjel. Det er kun «vi».

Den kollektive bevisstheten. Når vi dør får tanken, lærdommen og medfølelsen en mulighet til å utvikle seg videre gjennom reinkarnasjon. Målet er opplysning, og døden er en del av denne prosessen, forklarer Amarius.

«VI LEVER IKKE. VI ER BARE EN

MATERIALISERT VISJON AV ENERGI. DERFOR BEHØVER VI HELLER IKKE VÆRE REDDE FOR DØDEN.»

Vel og bra. Vi snakker om karma, og vi snakker om meditasjon, og vi snakker om de fire edle sannheter.

Men jeg er nødt til å vite – dersom Amarius har rett, hva vil skje med en som meg, som ikke lever livet mitt i tråd med noen av de buddhistiske dydene?

– Å bli født som menneske er omtrent like sannsynlig som om en skilpadde, på vei gjennom Stillehavets veldige vannmasser, skulle brutt vannskorpa gjennom øyet til en livbøye.

Amarius ler litt før han fortsetter.

– Og du skal leve mange liv. Som mygg, som flue, som et nyfødt lam

Tore Amarius. Foto: Pål Bugge.

STOFF 09

SAMFUNNSTOFF før du to minutter senere mister livet i kjeften på et rovdyr. Derfor gjør du lurt i å bruke menneskelivet ditt på en fornuftig måte. Det du ikke får til i dette livet, må du gjøre en gang til. Helt til du får det til.

Grøss. Og jeg som bare har rynket på nesen hver gang den alternative og litt ekle tanten min, som røyker hele tiden og som pleide å kysse meg på munnen, har forsøkt å innvie meg i mindfulnessbølgen! Bør jeg være redd for dø– jeg mener, overgangen? Amarius synes ikke det: – Om du lar deg overvelde av frykt for å miste kontrollen, eller frykt Jonas Andersen. Foto: Privat for å miste dine kjære, da vil du få problemer med overgangen din, og kaste oss til løvene den gangen for du vil havne i en slags skjærsild. Så mange år siden. Nå er det min tur til gjør deg klar! Innse at ingenting av å lukte på Jesus. det du opplever, er virkelig. Vi lever ikke. Vi er bare en materialisert Jeg tar kontakt med Jonas Andersen, visjon av energi. Derfor behøver vi som er 26 år, holder på med et årssheller ikke være redde for døden. tudium i teologi og vokste opp i den læstadianske menigheten.

Greit, Amarius. Greit. Jeg har fått litt Læstadianerne omtales som strenge å tygge på. Men kan en hypotese om og opptatt av tradisjon, og med reinkarnasjon, kollektiv bevissthet en urokkelig tro på Bibelens lære. og udødelig energi virkelig konkur- Forhåpentligvis stilles det ikke rere med kimærer, regenerering, altfor høye krav til innpass gjennom titanlunger og miniroboter i årene? perleporten.

Og kanskje enda viktigere – kan den konkurrere med kristendommen? – For å komme til himmelen, må du først bli kjent med Jesus. Du kan Veien til himmelen lese Bibelen, du kan be til Gud og De kristne er verdens flinkeste når du kan høre andre kristne forkynne det kommer til løfter. Himmelen om Ham. Men likevel kan du ikke har ledet mang en mann og kvinne bli kristen før Jesus møter deg perinn i fristelse, helt siden vi begynte å sonlig, sier Andersen.

10 STOFF

Læstadianerne tror nemlig at Jesus fortsatt er i live, og at det er mulig å møte ham i egen høye person.

Han er forøvrig lett gjenkjennelig gjennom naglemerkene fra når han hang på korset. Som Andersen forklarer det, er det ikke mulig å skape seg et liv som kristen kun ved å henge i skjørtene til Jesus – Han er nødt til å komme til deg.

Og hvis ikke?

– Livet uten Jesus er som en slags illusjon. Det du tenker på som livet ditt, er ikke egentlig et ordentlig liv.

Man er død, fordi man ikke kjenner Gud. På samme måte er det med helvete. Én ting er flammehavet og de fysiske pinslene, men det verste er først og fremst at Jesus ikke er med deg.

Og der skal man lide i all evighet.

Med helvete som pisk og himmelen som gulrot, er det vanskelig å se for seg noe annet valg enn å ty til Jesus. Likevel kan Andersen fortelle at livet som kristen medfører mange eksistensielle problemer. Som eksempel snakker vi om kjærlighet.

– Som nordman er det vanlig å tenke at meningen med livet innebærer en kjæreste vi kan elske. Men i virkeligheten er vi på en måte gift med Jesus, og det er viktig at ingenting skal kunne trosse forholdet vårt til Ham. Når Jesus er den viktigste personen i mitt liv, betyr det at en eventuell kjæreste må være i stand til å dele dette med meg.

Videre forteller Andersen at livet her på jorda kan fortone seg ganske meningsløst, ettersom så mye av det handler om å ofre for sin lønn i himmelen. Selv om han anser de jordiske gleder som gaver fra Gud, er det alltid en overhengende fare for at de skal distrahere ham fra Gud selv.

– Av og til kan det å følge Jesus føles ut som å dø innvendig. Når du føler deg helt avhengig av noe, men samtidig vet at du må fornekte det. Til tider har jeg tenkt at det er like greit om Gud tar meg bort fra livet. Men dette er heldigvis noe som har endret seg de siste årene, og jeg har funnet trøsten min i Jesus. Nå ønsker jeg å leve lenge her på jorda.

På spørsmål om han kunne tenke seg å forlenge livet gjennom blant annet kimær-organer eller genmanipulering, er svaret til Andersen klinkende klart: – Et evig liv i denne verden ville vært det samme som et evig liv i synd.

Men uansett tror jeg ikke at evig liv vil være mulig å oppnå gjennom teknologi, eller uten at Gud er involvert. Gud ser alt, og har all makt.

Kanskje like greit å sette punktum der.

APRIL 2019

SAMFUNNSTOFF

Frå venstre: Irgens og Russo har full kontroll i larvekjellaren.

MED LARVAR PÅ HJERNEN I ein gammal gardskjellar på Voss blir framtidas middagstallerken klekka ut.

Tekst Sara Soraya Eriksen Foto Anna Nordahl Carlsen Illustrasjon Zilvinas Andriuskevicius

– Johannes! Kanskje du kan ta på deg frakken og bli med på eit bilete i staden for meg.

Alexander Solstad Ringheim, dagleg leiar for Invertapro AS, kastar ein kvit frakk mot kollegaen sin.

– Her er det liksom Johannes og Guiseppe som er sjefane. Det er viktig for meg å få med heile teamet, utdjup Ringheim, og snur seg mot oss med nokre blå skotrekk i handa.

Johannes smyg inn i den kvite frakken pålagt av Mattilsynet.

Vi tar imot, og hiv dei utanpå skoa våre.

Frå kubæsj i Tanzania til garden på Voss Eit par timar tidlegare, i kontorlokala i Miltzows Gata 2, opnar Ringheim døra for å fortelje oss om då det heile starta.

Med ein jordnær dagleg leiar i spissen, er det enkelt å forstå korleis fellesskapet har vore avgjerande for miljøet i gardskjellaren på Voss. Kjellartaket er lågt, og i etasjen over bur Ringheim si søster.

Betongen som rammar inn kjellarveggane er kald, men atmosfæren i rommet er alt anna.

Vi får høyre om kor det heile starta, om framtidsdraumar og om gründaren

APRIL 2019

som sette det heile i gong. Vi får høyre om det einaste absolutte ansettingskravet – at ein brenn for miljøet – og vi får høyre om relasjonane mellom kollegaene, felles middagar, pilsing, latter og ein regel om å skilje jobb og fritid som aldri fungerar.

– Skal vi gå inn og ta ein titt på larvane, då?

– Vil de ha kaffi eller noko anna å drikke? tilbyr Ringheim i det vi stig inn i lokalet.

Duften av nykverna kaffibønner og tomme krus avslørar det høge kaffikonsumet i Miltzows Gata 2. Kreative

hjerneceller og ein over middels høg arbeidskapasitet er avgjerande faktorar for å passe inn her. Vi blir peika inn på kontoret, medan Ringheim sjølv går på kjøkkenet for å finne fram kaffi og krus. Inne på kontoret er veggane dekt av tavlar med tankekart, planar og tidslinjer. «To think about» står det på den eine tavla, etterfulgt av ei rekkje med utheva kulepunkt. På bokhylla, mellom rapportar, godkjenningar og prisar, kvilar boka Insects as Sustainable Food Ingredients.

Vi heng frå oss, før Ringheim kjem tilbake og sleng seg ned i kontorstolen sin.

– Vil de ha det heilt frå starten liksom?

Det begynte i 2015, då. Eg og ein kollega jobba for Fredskorpset litt oppe i fjella i Tanzania. Der var eg i nesten to år, jobba med bønder og såg på optimalisering og levedyktigheit. Det var eigentleg litt tilfeldig, men vi leste om insektproduksjon i Sør-Afrika og syntest det høyrdest kult ut. Også tenkte vi rett og slett at om desse insekta fanst i

STOFF 11

SAMFUNNSTOFF Sør-Afrika, så måtte dei jo finnast i Tanzania også. Så då var det eigentleg berre å printe ut eit ark med bilete frå Google, gå frå gard til gard og grave i kubæsjen på jakt etter dei.

Ringheim trekk på smilebanda, foldar beina i kors og lenar seg mot skrivebordet medan han mimrar tilbake til byrjinga. Skrivebordet er stort: Ein litt for høg stabel av grøne permar på veg til å skli overende dekker det eine hjørnet, og ein grøn plante det motsette. I mellom ligg alt frå markeringstusjar og post it-lappar, til eit halvåte eple og ei pose med tørka larvesnacks.

Kanskje er det akkurat slik kontorplassen til ein dedikert gründer skal sjå ut.

– Og så inngjekk vi ei pakt om at dersom vi fant akkurat desse insekta, det er jo 5-10 millionar ulike artar, så skulle vi prøve å sette opp ein testfasilitet.

Og ja. Så blei det liksom til ein testfasilitet i Tanzania då, i 2015.

Heime hos mormor – Etter to år i Tanzania reiste eg tilbake igjen til Noreg i april 2016. Då var eg rett og slett blakk. Det var null kroner på konto, men eg nekta å gå på NAV. Eg var veldig bastant på at eg ville jobbe med noko eg brydde meg om, og då fekk det heller koste det det kosta. Så eg flytta inn hos mormor her på Voss, og jobba med dette prosjektet. Eg fekk mat av ho, og så satt eg i dagevis og berre skreiv på bedriftsplan etter bedriftsplan på hundrevis av sider. Noko av det tyngste var vel i grunn denne tida...

overraska den daglege leiaren.

– Sentralt er at vi har eit sirkulært fokus, der det handlar om å utnytte allereie eksisterande ressursar og energi på best mogleg måte. Alt vi produserer skal vere av verdi, og vi skal ikkje sløse med noko. Når det gjeld marknaden for mat, er det noko vi testar farvatnet på, men for å vere heilt ærleg har vi vore skeptiske sjølv. Veldig skeptiske. Vi har kanskje ikkje trudd at Noreg var heilt klare for det. Men vi har fått veldig gode tilbakemeldingar på produkta som har blitt lansert, så det kan hende denne utviklinga har skjedd mykje kjappare enn vi trudde.

Som til dømes larvebrødet de nettopp lanserte?

– Ja, til dømes! Her kjem liksom vi med innsekta og skal introdusere eit produkt for første gong. Vi vil jo gjerne ikkje skremme folk vekk. Dette insektsbrødet er ein spennande, og på mange måtar mjuk, variant. Vi er kjent med brød, det er ein del av den norske husmannskosten og tradisjonen, men eg tippar alle som har prøvd larvebrødet har måtte ta eit steg utanfor komfortsona.

Og kva med mormor, har ho smakt larvene?

Vurderte du nokon gong eit anna karriereval?

– Å, jada! Ho syntest det var spennande, og likte det. Mormor har fulgt meg sidan eg var liten, og alltid vore veldig støttande. Men ho har jo begynt å bli gammal. Om du skjønar kva eg meinar.

– Eg vurderte sjølvsagt andre retningar som var praktisk enklare.

Ringheim blir stille i eit lite sekund, før han held fram:

Ringheim festar blikket ut i lufta medan han fortel:

– Men ho har alltid vore der og støtta meg.

– Eg har ei god utdanning, og hadde jobbar eg kunne søke på, men så var det dette med at eg var så bastant på at eg vil jobbe med noko eg brydde meg om. Eg blei fortalt nesten kvar dag at «du har ei økonomiutdanning, Alexander. Kvifor tar du ikkje og får deg ein jobb?» Men eg var så fast bestemt på at eg ikkje ville jobbe med noko som eg ikkje brenn for. Det er ikkje det at denne jobben er kjekk i seg sjølv kvar dag, det er mykje som er kjedeleg, slik det er i alle næringar, men det handlar om å vite kvifor ein er her og kvifor ein jobbar med det ein jobbar med.

Fredagstaco Det alvorlege blikket blir bytta ut med eit smil når larve-entusiasten får spørsmål om sitt eige kosthold.

«Her kjem vi med insekta» Frå mormor sitt middagsbord til nominasjonar, lanseringar og prisar.

Ringheim forklarar at dei framleis er i ein oppstartsfase, men suksessen har balla på seg for teamet. Frå ideen som vaks fram i Tanzania leverer dei i dag produkt på tre område, men det er særleg marknaden for mat som har

Så det er larvar i fredagstacoen heime hos deg?

– Vi et larvar heile tida, ja. Vi får utruleg mange gode idear frå folk på Instagram, og eksperimenterar med alt mogleg. Det er jo eit såpass nytt felt at ein endå ikkje veit i kva komposisjon larvane verkeleg kjem til å slå an.

Det er mange vegar å gå, så vi driv definitvt og utforskar.

– Haha, ja! Det fungerer veldig bra om ein tar larver og miksar det i ei bønnestuing til tacoen. Vi har begynt å få tilbakemeldingar frå folk som fortel at det smakar veldig godt!

INVERTAPRO AS Etablert: 2016 Dagleg leiar: Alexander Solstad Ringheim Produserar: Mjølmums larvesnacks, plantegjødselet Bløme og oppdrettsfôr. Den siste tida aktuell med lanseringa av «Larvebrød».

Verdiar: Minimalt fotavtrykk, reint produkt, kortreist, sirkularitet.

Akkrediteringar: • Vinnar av Climate KIC Accelerator Programme 2018/2019 • Vinnar av Avfall Norge sin gründerpris 2018 • Vinnar av Voss kommune sin Environmental Protection Award 2018 • Vinnar av Sparebanken Vest sin innovasjonspris 2017 • Finalist til SPIR sin nasjonale pris for klimateknologi og fornybar energi 2017 • Finalist til Climate Launchpad Competition 2016 Frå venstre: Giuseppe Russo, Johannes Irgens og Alexander Solstad Ringheim utanfor Larveriet i sjarmerande omgivnadar på Voss.

12 STOFF

APRIL 2019

SAMFUNNSTOFF

STOFF ANMELDER MJØLMUMS Utsjånad: Larvete. Dette ser ut som noko som har kome ut frå ein alienfilm på TV. Lukt: Overraskande nøytral. Lite å ta framtidas snacks på her.

Konsistens: Crunchy.

Smak: Eit hint av salt. Minnar noko om mors nøtteblanding på vekas søndagstur.

Totaloppleving: Å skulle ete noko som minner om ein utanomjordisk skapning i miniatyrform kan for mange bli oppfatta som noko skummelt. Det psykologiske aspektet framstår definitivt som det største hinderet for å nyte Mjølmums, men blir vege opp for delikat smak. Når ein kjem seg over det mentale hinderet, nytast Mjølmums med overbevisande glede. Totalt sett ei positiv oppleving.

Terningkast: Johannes Irgens viser fram larvene.

Men korleis stiller de dykk til det veganske og vegetariske aspektet?

– Åh, det er eit veldig spennande tema. Det korte svaret er jo at insekt er eit animalsk produkt. Det er eit dyr. Men det finst også eit anna svar: Om ein er vegetarianer eller veganer grunna miljøaspektet, burde det absolutt vere interessant å vurdere innsekt i kosten.

«Larve-dads» – Skal vi ture oppover mot produksjonen, så får de tatt ein titt der? Eg må berre ringe Johannes så han kan komme og hente oss. Eg brukar ikkje så mykje bil, nemleg.

Ti minuttar seinare kjem ein hyggeleg bergensar inn i lokalet. Johannes Irgens Blakstad slutta i jobben sin i Bergen, og flytta til Voss for å bli med i teamet til Ringheim. Saman med den italienske insekteksperten Giuseppe Russo, som flytta heile vegen frå Milano, har dei to miljøentusiastane full kontroll i larvekjellaren. Eller som dei beskriv sjølv: – Vi er liksom «The larve-dads».

Som ein nyutdanna insektspesialist kom Russo over Larveriet på nettet. Han tok saken i eigne hender, kontakta Ringheim og teamet, og spurte om dei var interessert i å utvide laget. Sidan har han ikkje sett seg tilbake.

– Eg likar meg her! Voss er ein nydeleg plass, og arbeidsmiljøet her gjer plassen heilt unik. Vi er kollegaer, men samtidig også veldig gode vener.

Også likar eg at det ikkje er pengar, men miljøet som står i fokus.

Systematisk Framme på garden blir vi vist rundt i produksjonslokalet, som er den gamle familigarden til

APRIL 2019

medgründar Jon Gjerde. Øvst i huset bur eit anna medlem av teamet saman med kona si, medan søstera til Ringheim bur i førsteetasje.

Og i kjellaren: produksjon av framtidas middagstallerken. Det er vanskeleg å ikkje finne dei autentiske omgivnadane sjarmerande.

Italieneren Russo og bergensaren Blakstad tek oss gjennom kjellaren. I rommet der larvane utviklar seg, har kvart steg i larve-syklusen sin eigen hyllereol. Blakstad og Russo drar ut skuff etter skuff med larvar. På avstand kan ein skimte små bevegelsar i skuffene, men går ein nærme nok får ein auge på dei: små og krunglete skapningar som ålar seg rundt i sine rektangulære heim.

– Her inne finn vi melbillene som legg egg, forklarar Blakstad og dreg ut ei skuff fylt med svarte biller.

Gjennom åtte veker blir egga og larvane nøye passa på, og etterkvart som dei veks gjennom dei ulike stadia i syklusen, blir dei flytta frå ein hyllereol til den neste. Frå billene legg egg til larvane klekk – nokon av dei blir til mjølmums og ingredienser i larvebrødet, medan andre fullfører syklusen og utviklar seg til biller som kan byrje på ny. På denne måten er alt som foregår i Larveriet nøye systematisert.

leverar restråstoffet larvane livnærar seg på.

Gjennom denne avtalen får larvane akkurat den næringa dei treng, samtidig som dei gjenvinn avfall til ein ressurs. Temperaturen og luftfuktigheita i Larveriet blir også nøye monitorert. I tillegg får larvane leve tett saman – akkurat slik dei trivast best.

Vegen framover Eit team på seks medarbeidarar står i dag i bresjen for Invertapro AS. Stoff var heldige å få besøke Larveriet i sitt opprinnelige lokale, men medan denne utgåva går i trykken, flyttar dei inn i eit nytt lokale på Voss. For å halde fram utviklinga, kravdast større plass enn kjellaren til den gamle gardsbustaden kunne tilby. Teamet skal også utvidast, og snart blir dei åtte.

Men for ein av dei originale – kvar kjem arbeidsvilja frå?

– Det byrjar kanskje å bli litt vel intimt her, men eg kan no fortelle om ei heilt absurd frykt eg har.

Det er å liksom skulle bli gammal og ikkje kunne stå inne for det eg har gjort. Eg hugsar at det slo meg då eg studerte, forklarar Ringheim.

Det blir stille eit par sekund, før han utdjup:

Larveparadis På spørsmål om larvane og billene blir behandla på ein verdig måte, kjem svaret kjapt:

– Ein kan jo ikkje gjere alt perfekt, og ein må gjere så godt ein kan, men det er dette med å kunne seie at ja, eg har vore dum, eg har vore god, eg har vore stygg, eg har vore fin, men eg gjorde det eg kunne.

– Ja, definitivt! Det ville vore ekstremt vanskeleg å vere så opptatte av miljø, og samtidig jobba ein plass der larvane blei behandla dårleg, forklarar Russo og Blakstad.

– For meg handlar det rett og slett om å bli gammal og grå og kunne seie: «eg prøvde».

Dette blir bekrefta av dagleg leiar Ringheim, då han fortel at dei samarbeidar med BIR, som

STOFF 13

VIL DU VÆRE MED I STOFF? STOFF SØKER NY REDAKTØR

– OG ANDRE KREATIVE SJELER! VI SØKER

nettredaktør webansvarlig grafiske designere journalister

VIL DU VÆRE MED Å FORME MAGASINET VIDERE? SEND SØKNAD TIL RED@STOFFMAGASIN.NO

KS OA MM MFEUNNTA NR ST SO TO FF F

TILGITT OG GLEMT Selv etter #MeToo er konsekvensene av seksuell trakassering betydningsløse.

Tekst Christine Hausken Kjærandsen Illustrasjon Zilvinas Andriuskevicius Høsten 2017 inntok MeToodebatten Norge. Det startet med enkeltmennesker som benyttet seg av emneknaggen, men vokste raskt, og ga opphav til videre lokale initiativ som #stilleforopptak. Denne besto av over 500 kvinnelige skuespillere som hadde blitt utsatt for uønsket seksuell trakassering i norsk TV-, teaterog filmbransje. Medie-Norge fikk sjokk. Så kom nyhetene om de norske politikerne: Trond Giske og Trine Skei Grande er blant de første navnene som dukker opp i hodet mitt. Det er de jeg ikke klarer å glemme. Dette på tross av at resten av landet tilsynelatende har tilgitt alt, og verden fortsetter som før. Det er nettopp dette som provoserer meg.

I etterkant av #MeToo hørte jeg mange snakke om Arbeiderpartiet.

Det så ut til at de hadde mistet all sin legitimitet. Partiet som en gang bygget landet vårt. Trond Giske ble kort tid etter tiltenkt en ny lederstilling, som han heldigvis ikke fikk. Men det at han i det hele tatt ble vurdert til en ny maktposisjon, og ble tatt seriøst, synes jeg er bekymringsverdig.

Så kom videoen. Giske som danser med en ung kvinne han nærmest henger seg over. Og digger det.

Medie-Norge ble utsatt for en presseetisk krise, og igjen ble det en debatt om debatten, i stedet for å gi fokus til selve saken. Bør man ikke heller stille spørsmål ved hvordan han i det hele tatt, uten å tenke seg om, stiller opp i en slik video?

APRIL 2019

Det provoserer meg at disse menneskene kan fortsette livet sitt som om ingenting har skjedd, at de ikke får reelle konsekvenser for sine handlinger. Og at kvinnene som står opp mot disse mektige menneskene får hatmeldinger fordi de utleverer «uskyldige» enkeltmennesker. Det er skammelig.

Ikke bare går man fri etter flere anklager om seksuell trakassering, men man får stadig nye kanaler hvor man fritt kan rettferdiggjøre handlingene man er beskyldt for.

Kommentarfeltene blomstrer og kronikker skrives.

Hvorfor er det slik at samfunnet slipper maktpersoner beskyldt for seksuelle overgrep så fort inn igjen i varmen? Har de sonet sin straff ved å ha havnet under medienes søkelys og midlertidig ekskluderes fra sine verv? Kan det å få navnet sitt svertet i offentligheten i det hele tatt sammenlignes med påkjenningene fra å ha blitt seksuelt trakassert? Politikerne, mediene og folket er alle enige om at atferden er uakseptabel, men de faktiske konsekvensene understreker ikke sakens alvor. Dersom man tilgir for raskt, viser man at det er greit, og dermed opprettholder man usunne holdninger. Seksuell trakassering er i bunn og grunn et strukturelt samfunnsproblem, som rettferdiggjøres igjen og igjen når de som utnytter sine maktposisjoner, etter en kortvarig og symbolsk forvisning fra den offentlige sfæren får fortsette som før.

STOFF 15

DE SOM SATSER Bli kjent med tre unge gründere.

Tekst Sofie Bratt, Martin Lie-Nielsen Foto Simen Peder Aksnes Aarli Illustrasjon Zilvinas Andriuskevicius Ordet «gründer» gir 22 millioner treff på Google, og brukes ofte om personer som tar initiativ til å starte en virksomhet. Mange har en drøm om å sette i verk et stykke av seg selv, men for dem som vil gjøre drøm til virkelighet er nettopp virkeligheten ofte nok til å avskrekke. Det kreves hardt arbeid og kan innebære stor risiko. Kun én av fire gründervirksomheter holder ut i mer enn fem år. I 2017 ble det etablert 62 028 bedrifter, samtidig som 63 093 forsvant, ifølge SSB. Hva er det som gjør at noen likevel tør å ta spranget?

SAMFUNNSTOFF

COLOR VISION 1) Hva? Klesmerke med nettbaserte løsninger som tilrettelegger for gode fargevalg.

2) Hvor?

Lanseres i nettbutikk på useyourcolorvision.com, september 2019.

Klærne vil også dukke opp i ulike pop-up-butikker.

3) For hvem?

Kvinner over 25 med høyere utdannelse og som bor i storby.

4) Arbeidslokaler: Jobber hjemmefra.

5) Den dummeste oppfinnelsen: Hackit.

6) Den beste oppfinnelsen: Fingerbølet.

7) Hvordan kan det tilrettelegges for flere gründerinitiativ?

Man må skape flere tverrfaglige arenaer hvor man kan jobbe sammen. Det er også utrolig viktig å tilrettelegge for at alle får en viss grunnkompetanse innenfor økonomi.

TAR FARGENE TILBAKE I 2010, samme året som Iben Bergstrøm (29) ble moteblogger, bestemte hun seg for å legge de svarte klærne på hyllen. I mars i år lanserte hun sitt eget klesmerke der fargene er i fokus.

Bergstrøm har blitt selvstendig aktør i en beinhard business.

– Bloggingen motiverte meg til å kle meg mer i farger, men det tok en stund før jeg forsto hvordan jeg kunne gjøre nettopp dette. I tillegg var det vanskelig å finne plagg jeg likte. Color Vision skal gi vanlige kvinner inspirasjon til å bruke farger, både til hverdag og til fest.

Nei takk, A4 Bergstrøm forteller at hun har ladet opp til Color Vision hele livet. Startskuddet for gründerkarrieren gikk allerede da hun var 21 år og opprettet sitt eget konsulentfirma. Tanken om å bli klesdesigner fikk Bergstrøm likevel først da hun i 2013 var ferdigutdannet som markedsfører fra BI, og begynte jobben med å bygge opp brillemerket Kaibosh.

– Lenge tenkte jeg at bare overmennesker kunne klare å skape et klesmerke. Men da jeg jobbet for Kaibosh, fikk jeg innsyn bak kulissene. Jeg reiste mye og traff mennesker som drev spennende, nystartede brands. Disse møtene bidro til troen på at også jeg kunne klare å skape min egen merkevare.

Selv om erfaringene fra Kaibosh ble en oppvekker, tok det en stund før Bergstrøm turte å bli designer. Avsmak for A4-livet, ønsket om å være sin egen sjef og en peptalk fra en god venninne, var sparket bak hun trengte.

– Venninnen min konfronterte meg med alle ideene mine, og overbeviste meg om at jeg kunne skape et klesmerke. På det tidspunktet jobbet jeg i

APRIL 2019

Det skorter ikke på farger på kontoret til Color Vision. Foto: Iben Bergstrøm.

et eiendomsselskap, tjente godt og var «en route» til en karriere innen markedsføring. Men jeg merket at det kjøret var helt feil, jeg klarte det ikke lenger.

Optimist i motbakke I etterkant av venninnens overtalelse, startet Bergstrøm klesmerket Fårikål sammen med Malene Foss Berg og Viktoria Aksnes. Linjen tok utgangspunkt i norske materialer og norsk produksjon, men ble for kostbar å realisere. I 2017 gikk kassen tom, men heller enn å kaste inn håndkleet gikk Bergstrøm videre på egenhånd, til Color Vision.

To år og en lanseringsfest senere synes Iben Bergstrøm det har gått greit å drive sitt eget motemerke. Noen utfordringer har det likevel vært. I tillegg til å jobbe knallhardt for å lære seg å sy og tegne, har hun også denne gangen fått kjenne på motebransjens ubarmhjertige kår.

– Samtidig som mote er den nest største industrien i verden, er det en tøff bransje og mange om beinet. De færreste klarer seg i mer enn fem år, og ofte er det økonomien det skorter på. Det forventes at man fornyer seg hele tiden.

I 2017 fikk hun innvilget startkapital fra Innovasjon Norge. Det var en stor lettelse. Nå trengte hun ikke lenger ha en fulltidsjobb ved siden av, men kunne klare seg med et par konsulentoppdrag og en deltidsjobb.

Ikke mist deg selv i sausen Bergstrøm lanserte klesmerket med et pop-uputsalg i kunstbutikken Kiosken, som holdt åpen i en måned. Neste steg blir åpning av en ny nettbutikk, der hele kleskolleksjonen og smarte løsninger for fargevalg blir tilgjengelig. På lang sikt har Bergstrøm mange ideer for Color Vision, og det gjenstår å se hvor konseptet vil ende. Om ikke uhåndterlig, så erkjenner hun at læringskurven har vært bratt.

Foto: Iben Bergstrøm

lønnsutbetalinger, er svaret ja.

– Man må ikke være så redd for å satse og leve litt alternativt. Jeg skal ikke lyve, mange på min egen alder har flere materielle goder enn meg. Men for min del er jeg lykkelig fordi jeg kan drive med akkurat det jeg har lyst til.

17. MAI OM SOMMEREN Benjamin Alexander Knutsen (25) er mannen bak Dragefjellet Minifestival. Hver sommer arrangerer han og rundt tjue andre et erkelokalt festivalkonsept blant smauene på Sydneshaugen som hittil har huset navn som Kakkmaddafakka, Sushi x Kobe, Kjartan Lauritzen og John Olav Nilsen.

– Ideen går ut på å skape en slags 17. mai-opplevelse på en sommerdag med masse digg, tilgjengelig musikk og god mat. Tanken var å gi barn i lokalmiljøet et felles høydepunkt i løpet av sommeren.

Da han var yngre, jobbet Knutsen frivillig i Røde Kors. En viktig motivasjon bak festivalen var å styrke fritidstilbudet for unge. Overskuddet fra den første festivalen gikk uavkortet til Røde Kors.

Driftig dugnadssommer Alt startet våren 2015. Knutsen fant studiene uutholdelig kjedelige, droppet ut og var rastløs. I tillegg kjente han for første gang i sitt liv på følelsen av å være en holden mann. Knutsen hadde akkurat startet i lønnet stilling som tømrerlærling, og fått fjorårets feriepenger. De brant i lommen.

– Ideen kom til meg da jeg stod og snekret ute på Sotra. Jeg var nok litt inspirert av pop-up-jammen på lovligveggen ved Sentralbadet. Det var en greie hvor Simon Alejandro DJ-et, folk drev med grafitti, danset og grillet. Jeg likte konseptet, og bestemte meg for å ta det opp til Dragefjellet hvor det er en så intim og fin atmosfære.

– Det er lett å glemme fremskrittene man har gjort når man jobber med kreative ting. Det er ikke mange langs veien som klapper deg på skulderen og sier at du har vært flink. Det har jeg måttet lære meg selv.

Knutsen tok ideen videre til vennegjengen, og fikk god respons. To måneder før festivalen startet de arbeidet med festivalen, som blir drevet helt på frivillig basis. Flere og flere ble med, folk var rause med penger, de fikk på plass lydanlegg og laget en liten, hjemmesnekret scene.

Spør man Bergstrøm om hun er glad for at hun tok steget ut av hjørnekontoret og gullkantede

– Det ble en deilig sommer, og det var stor stas å se alle i drift.

STOFF 17

SAMFUNNSTOFF

DRAGEFJELLET MINIFESTIVAL 1) Hva? Gratisfestival med konserter, mat, aktiviteter og loppemarked.

Arrangeres den første uken før fellesferien er over. I år betyr det den 3. august 2019.

2) Hvor?

I Dragesmauet og på Dragefjellet.

3) For hvem?

Store og små som elsker musikk og god stemning, og som vil få mest mulig ut av sommerferiens siste sukk.

4) Arbeidslokaler: Dragesmauet 1.

5) Den dummeste oppfinnelsen: Sugerør med lodd, et sånt som ikke skal flyte opp.

6) Den beste oppfinnelsen: Shorts.

7) Hvordan kan det tilrettelegges for flere gründerinitiativ?

Gode og tilgjengelige støtteordninger fra både offentlige og private aktører.

Hjerteslag av Hjerteslag Den første gangen Dragefjellet ble arrangert var egenvinning en fremmed tanke. Da den første festivalen var overstått, stod Knutsen og de andre arrangørene overfor et veiskille. Skulle de utvide ideen og bli mer kommersielle, eller forbli i sin opprinnelige form?

– Vi endte på at det var unødvendig å vokse for mye, og at vi heller skulle jobbe rundt det vi allerede hadde. At vi i senere tid har fått på plass flere, nye scener har egentlig bare vært av sikkerhetsmessige årsaker. Å drive en festival med seriøse artister og hundrevis av ivrige publikummere kan by på en god del vanskelige situasjoner. Særlig når alt drives på dugnad og med utgangspunkt i vennegjengen.

Under Hjerteslag-konserten i 2017 gikk nesten alt galt. Først viste det seg at den planlagte sjåføren hadde tatt en pils, og de måtte finne noen andre.

Så røk lyden.

– Mens vi jaget rundt etter en skjøteledning for å fikse strøm til anlegget, kjente jeg at kaldsvetten kom. Vi burde jo hatt både en plan B og C i disse situasjonene, men hadde heller gjort det vanskelig for oss selv med noen lettvinte løsninger.

Konserten gikk bra til slutt, da.

Festen fortsetter Til tross for at fjorårets festival ble en regntung affære med litt småfeil her og der, fortsetter Dragefjellet minifestival å være en publikumssuksess. Dugnadsånden tilføyer noe til konseptets sjel, og settes åpenbart pris på blant festivaldeltakerne.

Sånn situasjonen er i dag, ønsker Knutsen å holde

18 STOFF

Værgudene var på Dragefjellets Minifestival sin side i 2015. Foto: Cecilie Bannow. festivalen i gang så lenge det lar seg gjøre. I tillegg til å være avhengig av frivillige, behøves det også generøsitet i form av penger. Hittil har støtte fra blant annet Bergen Kommune, Dr. Wiesener og diverse sparebankstiftelser vært viktig.

– Det eneste målet vi har er at Dragefjellet Minifestival skal fungere som det gjør over lengre tid. Jeg regner med at vi kan holde på med dette i flere år, så lenge gjengen fortsatt er giret og fornøyd med nivået vi holder det på nå.

Folk kommer tilbake hvert år for den lune og behagelige stemningen, så vi må bare fortsette å gjenskape den.

plass hos inkubatoren Vis. – Jeg begynte å tvile på om jeg ville gå for ideen.

Avstanden til min egentlige utdanning var et tankekors. Jeg hadde jo egentlig peilet meg inn mot et yrkesliv innenfor den sikkerhetspolitiske verden.

Men tvilen fikk ikke ta overhånd.

– Business og finans var en verden ganske langt fra min, men jeg tenkte det kunne være en positiv og lærerik opplevelse.

BYTTET LIV FOR Å BYTTE KLÆR Swancy er den eneste rene klesbytte-appen på det norske markedet. Appen ble sluppet sensommeren 2018, to år etter at daglig leder Kristin Grostad (28) vant Bergen Startup Weekend og ble en gründerspire.

Om cash og kunnskap Selv om appen er ute, er Swancy i det Grostad kaller en «perfeksjoneringsfase». Nå jobbes det for å gjøre appen enda mer brukervennlig.

Responsen har vært god, men Grostad legger ikke skjul på at det er tøft å drive egen butikk.

Gründerbedriftens økonomiske situasjon gjør det vanskelig å vokse.

– Jeg fikk ideen gjennom egne erfaringer med klesbytting. Det gir en helt spesiell følelse å gi og få klesplagg som alt er i sirkulasjon. Å bidra til et bærekraftig samfunn har alltid vært en drivkraft for meg.

– Frem til for cirka ett år siden, hadde vi ingen kontantstrøm. Vi jobbet fullstendig ut av egen lomme.

I forbindelse med lanseringen av appen, arrangerte Grostad en byttekveld. Bare ti til tjue prosent av deltakerne hadde byttet før. Gjennom å tilrettelegge for økt tilgjengelighet og større byttekretser, er målet at flere skal bli klare over, og benytte seg av, konseptet klesbytting.

Fra politikk til tech En ting er å ha en idé, noe annet er å gjennomføre den. Det er lett å stille spørsmål ved hvorfor Grostad valgte å ta steget hun tok. Hun hadde for eksempel ingen erfaring med forretningsutvikling.

På CV-en hadde hun ambassadejobb i Tokyo og to utenlandske grader i internasjonal sikkerhet og internasjonal politikk.

Vendepunktet ble da hun pitchet Swancy for Bergen Impact Hub, og ble oppfordret til å ta den med til Bergen Startup Weekend. Det gjorde hun.

Etter førsteplassen der, ble muligheten for å realisere appen reell. En av de sentrale skikkelsene i byens gründermiljø, Kelly Moulton, tilbød henne

Senere har Swancy fått engangsstøtte fra Innovasjon Norge og Etablererfondet, men fortsatt må alt gjøres veldig økonomisk. Det får mange konsekvenser, blant annet et stramt markedsføringsbudsjett, som gjør det vanskelig å konkurrere med større aktører som Tise og Finn.

Selv om Grostad går for å være en «svamp» av kunnskap, har hun hatt behov for støttespillere med riktig kompetanse. Det har ikke vært helt enkelt å finne.

– Det tok lang tid å finne de rette personene. Høy fagkompetanse var et nøkkelord. I tillegg så jeg etter personer med gründergenet: De måtte være utholdende og villige til å jobbe uten lønn i lang tid.

I dag er Grostad veldig fornøyd med at hun brukte så lang tid på å finne de riktige medarbeiderne.

– Teamet gjør arbeidshverdagen min mye bedre.

Vi kommuniserer godt, og drar hverandre opp.

APRIL 2019

SAMFUNNSTOFF Tøff av tilbakemeldinger To år etter at Kristin Grostad valgte å gå for ideen sin, er hun usikker på om hun hadde gjort det samme en gang til.

SWANCY 1) Hva? Klesbytteapp.

2) Hvor?

Tilgjengelig for nedlasting i Norge på Android og Iphone.

3) For hvem?

Alle som er opptatt av miljø og bærekraft, og åpne for nye forbruksmønstre.

4) Arbeidslokaler: Norge (Bergen Media City og Vis) og London.

5) Den dummeste oppfinnelsen: Duppeditter som skal gjøre livet «enklere», men som ender i skuffen.

6) Den beste oppfinnelsen: Moderne medisin.

7) Hvordan kan det tilrettelegges for flere gründerinitiativ?

Ved å tilrettelegge for bedre tilgang på oppstartskapital.

– Det er en krevende prosess som går mye opp og ned. Noen dager kan man være veldig motivert og løsningsorientert, mens andre dager bekymrer man seg mye og tviler på seg selv. De aller færreste lykkes som gründere. Hvorfor skal akkurat jeg klare det?

Men til syvende og sist er Grostad glad for alt hun har erfart. I tillegg til å ha tilegnet seg mye ny kunnskap om koding, tall, forhandlinger og taktikk, har hun lært mye om seg selv.

– Jeg har nok blitt mindre naiv og mer tøff. For meg som har gått mye på skole, var det noe nytt å få til ting i det virkelige liv. Å arbeide med mennesker og å få tilbakemeldinger fra andre enn universitetsprofessorer, har vært veldig verdifullt.

Grostad sier prosessen har gitt henne mer tro på seg selv og egen gjennomføringsevne.

Foto: Photostudio Møgster

– Der jeg tidligere stilte spørsmål om jeg kunne klare det, er spørsmålet nå: Hvis ikke meg, hvem?

EKKO II

AV LISA BYSHEIM (NO)

En selvbiografisk danseforestilling om hvordan kroppen holder på minnene som hodet har glemt.

26.-27. april, Kunstgarasjen bit-teatergarasjen.no

K U LT U R S T O F F

brizen

Tekst Åsalinn Arntzen Dale Foto Camilla Louadah Hermansen og Olve Hagen Wold

PÅ ØL OG YOGA

Kombinasjonen skulle vise seg å bli en brisen, beroligende og noe hektisk rundtur.

Helgen 5. – 6. april. Som vanlig er det mye å velge i av konserter, åpninger og festligheter, men det er spesielt to arrangementer som har fanget oppmerksomheten min. På et luksuriøst hotell på Vågsallmenningen får jeg med meg Zen in the City Festival, en yogafestival «for deg som ønsker å finne mer ro og trivsel i hverdagen». Og samme helg foregår også Bergen Craft Beer Festival på Verftet, den eneste norske ølfestivalen der du kan drikke ubegrenset på inngangsbilletten. Stoff utforsker to vidt forskjellige festivaler på én og samme helg.

Pust for livet!

Første foredrag holdes av Tim van der Vliet.

Etter mange år med en stressende jobbhverdag i finansindustrien, bestemte han seg for å snu om på livet. Nå reiser han rundt og deler sine triks for hvordan man kan gjøre hverdagen bedre for kropp og sinn. Van der Vliet presenterer en rekke pusteteknikker med lange og dype pust, som skal skape en varm energi i kroppen. Det er en liten fare for å besvime, men i etterkant er du sikret en styrke som på magisk vis får deg til å holde ut dagen. Søk opp Tim van der Vliets egen youtube-kanal, og test selv! Dom: 9/10.

Bringebærmilkshake og Ødipus På Bergen Craft Beer Fest møter jeg 30 internasjonale bryggerier, hvert bryggeri med to øltyper på menyen. Til tross for det store internasjonale tilbudet går jeg rett til 7 Fjell Bryggeri som kan tilby Raspberry Milkshake, spesielt brygget for festivalen: En søt og fruktig surøl. Den minner faktisk mer om milkshake enn øl, og er absolutt verdt en god slurk om du er av den liberale sorten. Dom: 6/10.

Nederlandske Oedipus gir meg den eksotiske ølen Thai Thai, en trippel abbey utenom det vanlige: Sterk og krydret, med smak av sitrongress, galangalrot, koriander, appelsinskall og chilli. Den tar meg med til sørligere strøk, eventuelt et tilfeldig nach med vilkårlig utvalg av krydrede beruselser.

Absolutt en favoritt. Dom: 8/10.

Retox for nyrene Van der Vliet byr også på en innføring i paradoksalfilosofi. «Detox is good, but retox isn’t always bad!», mener den krøllete nederlenderen. Med andre ord skal du holde deg sunn og frisk, men blir dietten for streng og bakteriefobien for intens kan du ende opp med å bli syk. Jeg tolker dette som at det skal være greit å ta en fyllekule i blant.

Det kommer godt med for samvittigheten og nyrene før kveldens ølsafari. Dom: 9/10.

20 STOFF

APRIL 2019

K U LT U R S T O F F

Gongbad med Kundalini Yoga Jeg må løpe fra ølsmakingen for å rekke det siste kvarteret av Kundalini Yoga sin gongseremoni. På liggeunderlag, inntullet i tepper, ligger folk strødd på gulvet og suger til seg de dype gonglydene fra tre hvitkledde guruer. Jeg kjenner pulsen synke og roen bre seg som bølger gjennom kroppen. Brisen på sur og krydret øl, begynner jeg å undre over hvorfor ikke flere benytter fredagskvelden sin til helende vibrasjonslyder. Dom: 10/10!

Stout, tiramisu og hallingkast Tilbake på ølfestivalen prøver jeg meg på noen øl av den sterkere typen stout.

Brouwerij De Moersleutel sin Motorolie 10 er en helt spesiell versjon en russisk imperial stout. Lukter som harsk rødvin, smaker som gammal karsk. Dom: 1/10.

En stout som skal ha ros er Tiramisù Imperial Stout fra italienske Birrificio Lambrate: Produsert med muscovadosukker, laktose, kakao, kaffe og vaniljesmak. Tung og søt dessertøl med kaffesmak på høyde med Bergen Kaffebrenneri. Dom: 7/10.

Bak tappene møter jeg spanske Laro Gonzalez som jobber frivillig på festivalen. På spørsmål om hans favoritt, gliser han og tipser om britiske Anspach & Hobday’s Norwegian Wood , som blir kveldens siste glass for min del. Patriotisk og lett påvirkelig som jeg er, faller jeg pladask for denne friske surølen som smaker av hallingkast og sjøsprøyt. Dom: 10/10.

Kontroversiell yoga Tilbake på yogamatten. Etter noen innledende, normale yogaøvelser begynner vi sakte men sikkert å bevege mer flytende på armer og ben. Så går det over i en dans av vrikkende hofter til funky toner mens vi klapper. I neste låt har vi beveget oss ned på gulvet og kryper rundt, strekker oss, klatrer opp med bena mot veggen. Vi er ikke lenger stive og kleine bymennesker, men krypdyr, eller kanskje fordomsfrie barn. Vi er i kontakt med naturen i oss selv. Vi er Zen in the City. Dom: 9/10.

APRIL 2019

STOFF 21

SAMFUNNSTOFF

Byro

BYGNINGSPOESI Kvifor skriv arkitektar så svevande?

Tekst Martin J. Bengtsson Illustrasjon Maja Gloppen Norheim

«ARKITEKTUR ER I SEG SJØLV DEN ULTIMATE FORMA FOR RETORIKK.» «Materialet (...) er kryssfinérplater som symboliserer det norske og det menneskelige.» Slik skildra eit kjent arkitektkontor nyleg eit av arbeida sine. Men kva er det i grunn med kryssfiner, resultatet av ein avansert industriell prosess, som er så norsk og menneskeleg? Høvla heiltre. Det klinger meir norsk for meg, og er dessutan eit produkt av menneskehender.

Ein må vite at ein viktig del av arkitektens arbeid i dag handlar om å selge. Utan kundar blir det lite arkitektur.

Riksdekkande media har nyleg hatt ein større debatt om den visuelle sida av dette: Ferdigstilte storprosjekt som i utsjånad skil seg merkbart frå photoshop-illustrasjonane som skulle selge prosjektet i starten. Den retoriske sida handlar om den av og til svulstige språkdrakta mange arkitektar svøper seg i når dei skal fremje prosjekta sine. Ei pseudo-poetisk, eller kanskje meir dikt-analytisk ordkappe, for det er mykje symbolisering å finne.

«The tower is the unifying symbol of something which is socially elevated and marks one important point in the

landscape.» Dette skriv eit anna arkitektkontor om sitt konkurranse-arbeid med det illgjetne Røkke-tornet, som nokon vil ha til Bergen. Arkitektur er i seg sjølv den ultimate forma for retorikk, noko mellom andre Røkke, og Trump med sin mur, for lengst har skjønt. Men det er synd når den blir redusert til å vere først og fremst det. God samtidsarkitektur må forhalde seg til marknadens salgsretorikk for å i det heile teke kome til. Det er sjølvsagt ulike måtar å gjere dette på. Men om produktet er godt, er det vel tilgiveleg om nokon måtte ta munnen litt for full med marshmallows for å få det realisert?

Tilbake til kryssfineren, som skal «symbolisere det menneskelige og det norske». Utanfor samanhengen kan setninga låte som ein litt søkt floskel, formulert for å selge. Men så får du vete at det faktisk er ei gi-bort-annonse på finn.no.

Arkitekten ynskjer å forlenge livet til ein midlertidig konstruksjon som har fullført sitt oppdrag for kunden. La oss innføre eit nytt arki-retorisk floskeluttrykk: brukt-arkitektur.

Gi nytt liv til gamle bygg!

ETTER EN LITEN REFLEKSJON OVER ARKITEKTENES

SALGSRETORIKK,

FÅR DU HER EN INTRODUKSJON TIL FAGLIGE GRUNNBEGREPER SOM ARKITEKTENE BRUKER SEG IMELLOM.

22 STOFF

APRIL 2019

SAMFUNNSTOFF

op ARKITEKTURANMELDELSE

FOR ALLE ANDRE ENN STUDENTENE KMD-studentene skulle få mer plass, bedre fasiliteter og en følelse av eierskap til skolen sin. Hva skjedde?

Tekst og illustrasjon Rasmus Lygre Gulbrandsen

Etter en omstridt konkurranseprosess med et langt og omstendelig etterspill, sto Statsbygg og Snøhettas nye praktbygg endelig klart høsten 2017. Dette ble feiret med storslått åpning, der politikere, selveste dronningen og hele kultureliten speilte seg i glansen fra prestisjebygget.

Fint på overflaten Like etter åpningen møter jeg opp til omvisning på det nye Fakultet for kunst, musikk og design, i regi av arkitektene selv. Det første som møter oss utenfor er en stor, svart og låst dør. Her blir vi stående i flere minutter og knote, før vi omsider oppdages og slippes inn av noen studenter.

Bygget er av gjennomgående høy kvalitet hva gjelder detaljer, møblement og materialbruk. Arkitektene har lagt vekt på robuste overflater som tåler mye slitasje, som er viktig på et sted for utforsking og eksperimentering med alle slags materialer.

Den lyse fargepaletten med bjørkefinér, furugulv, aluminium, stål og polert betong, kombinert med store vinduer, gir lette og luftige rom.

Arkitektene sparer ikke på selvskryt om hvor flott aluminiumsfasaden gjenspeiler det skiftende lyset, dens robusthet mot det harde vestlandsklimaet og andre flotte detaljer i bygget. Bibliotek, kafé, auditorium og den store hallen blir fremhevet som ypperlige samlingssteder.

Den klønete måten vi kom oss gjennom byggets hovedinngang

APRIL 2019

gir meg betenkeligheter. Ifølge arkitektene er den store hallen i bygget en forlengelse av den mye omtalte kulturaksen i Bergen: en akse som strekker seg fra USF via DNS, KODE og helt bort til nye KMD. Glassfasaden som møter offentligheten, skal etablere nærhet mellom kunsten og omverdenen.

Men de store, svarte dørene som først ikke ville åpne seg, bidrar lite til dette.

Den offisielle logoen til skolen, som pryder alle innganger, er så kryptisk designet at jeg måtte bruke et par minutter på å tyde den. Man skal ikke gjøre det enkelt for folk.

Vanskelige vinduer Innsiden virker heller klumsete. De skråstilte stålbjelkene er ikke bygget inn i fasaden, men har gjerne en halv meter luft inn til veggen, som gir begrenset tilgang til vegg og vinduer. Vinduene er ofte plassert langt oppe på veggen, og utsyn blir derfor vilkårlig fordelt mellom studentene.

Kontrasten mellom stor takhøyde og trang arbeidsplass er påfallende.

Det minner om overfylte sykehus med pasienter i korridoren.

De ansattes kontorer omkranser den store hallen, som balkonger i en teatersal. Men der er vinduene plassert høyt på veggen slik at man ikke kan se ut. Det uproporsjonale forholdet mellom tak og gulv gjør at rommene minner mer om glattceller i en kjeller. Den eneste visuelle kontakten ut er et smalt vindu ved siden av døren, hvor man har laget flere

provisoriske tildekningsløsninger.

Disse logiske bristene får meg til å tenke på klipp og lim-arkitektur.

Ubrukelig design Tidligere disponerte Kunsthøgskolen lokaler spredt rundt i sentrum. Her var det en blanding av tradisjonelle klasserom, verksteder og atelierer, der man kunne lukke en dør bak seg når man ville ha arbeidsro. Avstandene var en utfordring for både studenter og ansatte. Likevel er det mange som savner de gamle lokalene.

Byrop Platform for åpen diskusjon omkring byutvikling i Bergen.

Stiftet høsten 2018.

Du finner oss på Byrop.no & Facebook

Det er lett å sitte på gjerdet og si at alt var bedre før. Men det nye bygget

«DET MINNER OM OVERFYLTE SYKEHUS MED PASIENTER I KORRIDOREN.» preges av dårlig plass, misfornøyde brukere og klønete løsninger.

Snøhetta, sammen med Statsbygg og andre aktører, har brukt over en milliard kroner, og samtidig kuttet 10 000 kvadratmeter på grunn av utgifter. Designlamper og -møbler, samt andre kostbare løsninger, finnes likevel overalt.

Når champagneflaskene er tomme, konfettien har lagt seg, og de faktiske brukerne har inntatt bygget: Er det viktigste glemt?

STOFF 23

K U LT U R S T O F F

Eksentrisk trekantdrama Immaturus setter opp Nokon kjem til å komme av Jon Fosse. Stoff ble med på øving.

Tekst Martin Lie-Nielsen Foto Marthe Hagelien

Klarer man å forbli i et forhold, selv om begge to rives i stykker av gjensidig usikkerhet? Eller er det dømt til å gå skeis? Går det an å stikke av fra hele sitt sosiale liv, for kun å eksistere i forholdet?

Og hva skjer hvis noen kommer? Kommer noen til å komme?

etterhvert som vi har jobbet mer med stykket, sier Oppedal.

Til dette skyter Lysne inn at stykket ikke har noen helter:

Disse spørsmålene ble stilt av Jon Fosse i hans første skuespill fra 1991. Et par flytter ut til havet for å redde sitt raknende forhold – men er de ment å være sammen? All deres frykt og angst vekkes til live da de, i møte med en ukjent mann, tvinges til å konfrontere sin egen livssituasjon. Nå, 28 år etter at Fosse skrev stykket, stiller Studentteateret Immaturus de samme spørsmålene om ustabilitet, angst og samvær i sin oppsetning av Nokon kjem til å komme. Stoff har vært med på øving og snakket med menneskene bak produksjonen.

Regissør Magdalena Kuna understreker at tvetydigheten i Fosses karakterer bidrar til å gi Immaturus unike muligheter i sin presentasjon. Håpet er å gi hver enkelt publikummer en unik personlig oppfatning av hva som egentlig foregår oppe på scenen, og i forholdet mellom karakterene.

Tomme karakterer, mye innhold Stykket er på mange måter enkelt, med et lite utvalg fraser som gjentas og stokkes om på i det uendelige av handlingens tre karakterer.

Dramatisering av Fosses enkelhet og vage fortellermåte kan derfor være vanskelig, men også veldig spennende.

– Alle er tapere. Ingen er lykkelige.

– Erfaringer vi selv har hatt definerer hvordan vi tolker ting. Det jeg liker så godt med dette stykket, er at det er veldig åpent både for tolkning og for å kjenne seg igjen.

Gjentakelse, gjentakelse, gjentakelse Et stykke ut i øvingen, glemmer Lysne sin neste linje. Hun stopper opp og ser spørrende på regissør Thomas B. Brandt:

det morsomste med stykket er å leke seg med akkurat dette elementet.

– Man kan jo si «nokon kjem til å komme» på tusen forskjellige måter, og med uendelig ulike betydninger bak, sier Kuna.

Johan Gonzalez spiller den mystiske og litt merkelige Mannen, som fungerer som en katalysator i handlingen. Gonzalez har lest Jon Fosse før, og synes manuset er noe av det mest spennende med stykket.

– Er stykket bare dritkjedelig fordi det er så repetitivt, eller er det mye man ikke umiddelbart ser som kommer fram etter hvert? For meg er det helt klart det siste, sier han.

FAKTABOKS •

– Hva skal jeg si nå?

– Jon Fosse er bunnløs, sier skuespiller Ingeborg Meyer Lysne.

Thomas ler, mens han med selvfølge i stemmen gir henne replikken:

•

Hun mener at tross stykkets enkle handling og repeterende dialog, er det bygd opp av mange lag.

Medskuespiller Tor Solesvik Oppedal legger til at stykkets enkelhet og åpenhet gir skuespillerne mye rom til å uttrykke seg. Det at karakterene ikke bærer på tydelige personlighetstrekk, kan gi noe til både de som står på scenen og de som sitter blant publikum.

– Nokon kjem til å komme.

•

Brandt mener at repetisjonen og de messende replikkene gir stykket en ekstra dimensjon.

•

– Hvis noen glemmer replikken sin, behøver de nesten ikke se i manus. De kan bare gjenta «nokon kjem til å komme». Det er som regel det de skal si, sier han med et smil.

•

– Først trodde jeg at karakteren min, Han, var helten, men den oppfatningen endret seg veldig

24 STOFF

•

Nokon kjem til å komme er Jon Fosses første teaterstykke, skrevet i 1991.

Frasen «nokon kjem til å komme» blir gjentatt 41 ganger i ulike varianter løpet av stykket.

Regi: Thomas B. Brandt og Magdalena Kuna.

Skuespillere: Ingeborg Meyer Lysne (Ho), Tor Solesvik Oppedal (Han), Johan Gonzalez (Mannen).

Premiere lørdag 6. april på Kvarteret.

Forestillinger mandag 8. april til lørdag 13. april.

Forestillingene på mandag og onsdag tegnspråktolkes.

Regissørene og skuespillerne er alle enige om at

APRIL 2019

K U LT U R S T O F F

SVART VIRKELIGHETSBRUDD Den nye afrosurrealismen utforsker hvor absurd det er å leve i et rasistisk samfunn.

Tekst Oscar Fugelsnes Illustrasjon Ida Neverdahl

Hollywood har lenge vært dominert av hvite mannlige regissører som lager filmer om hvite mennesker i en tilsynelatende hvit verden. Publikum krever nå et større mangfold i underholdningen sin, og gir plass til nye regissører med ulik bakgrunn.

De siste årene har flere afroamerikanske filmskapere gjort seg særlig bemerket med sine egne måter å fortelle historier på. Historier om undertrykte mennesker, rasisme og intoleranse. For et hvitt publikum skulle man tro at det ville oppfattes distansert, men på grunn av utførelsen gnistrer den en stor interesse.

Fra Dumas til Donald Glover Afrosurrealisme er et begrep som ikke blir snakket mye om her i Norden, men som har fått større og større omfang i USA de siste årene.

Dette er en kunstbevegelse som tar for seg absurditeten ved å leve i et rasistisk samfunn. Rasisme er noe veldig mange opplever hver eneste dag, noen ganger veldig tydelig, andre ganger i mer tilslørte former.

Filmskapere, musikere og kunstnere har hatt som mål i mange år

26 STOFF

å vise verden nyansene av rasisme i den moderne verden, og det gjennom underholdning. Regissører som Jordan Peele og Donald Glover har blitt spesielt bemerket i filmbransjen med sine nyere verk.

Begrepet ble først brukt om den amerikanske forfatteren Henry Dumas, som var kjent for å skrive noveller og dikt om livet som svart mann i USA på første halvdel av 1900-tallet. Dumas skrev om politi som dreper afroamerikanske borgere, forskjellsbehandling i den sosiale sfæren og alt imellom.

Han brukte surrealisme til å stille spørsmål ved de sosiale forskjellene mellom det mørke Amerika og den forsømmelige hvite befolkningen.

Han døde til slutt av et skudd fra en politimann i 1968.

Hverdagsrasisme eller drapstrussel?

Jordan Peele slapp sin regidebut Get Out i 2017 hvor han fortalte historien om afroamerikanske Chris Washington, spilt av Daniel Kaluuya, som skulle møte

APRIL 2019

K U LT U R S T O F F

kjærestens hvite foreldre for første gang. Filmen satte i gang en samtale om hvordan filmindustrien portretterer mørkhudede, og i Dumas’ ånd belyste den ubehagelige og forstyrrende situasjoner de utsettes for daglig. Get Out er som mange vet en skrekkfilm, og maskerer mange av disse temaene i klassiske skrekk-troper – som for et hvitt publikum kan gjøre dem mindre tydelige. Flere amerikanske utdanningsinstitusjoner har allerede laget fag om Get Out, som lærer studenter å se detaljene Peele har lagt inn om afroamerikanske utfordringer.

I 2019 fulgte Peele opp med sin andre film, Us, som skulle vise alternative sider av den afroamerikanske hverdagen fra den man vanligvis ser i filmbransjen. I filmen, der en familie rømmer fra en skremmende identisk familie, har Peele vært mer subtil enn før. Her tar han opp identitetskrisen mange svarte føler på i USA. Det har lenge vært et klasseskille i USA mellom den rike, ofte hvite, sosieteten og den fattigere arbeiderklassen, tradisjonelt dominert av mørke. I Us forsøker Jordan Peele å vise karakterenes utfordring

APRIL 2019

med sin egen identitet når de lever et liv blant denne hvite, rike overklassen, og konflikter det skaper i sammenheng med den historiske utnyttelsen av svarte slavearbeidere av hvite maktpersoner.

Peele har sagt i intervjuer at han alltid har hatt lyst å fortelle disse historiene, men at han kun ville klart å vekke interessen til et bredere publikum om han satte det hele veldig på spissen. En historie om en mørk manns møte med en såkalt «hverdagsrasistisk» familie blir en kamp om livet mot en rasistisk kult, og en historie om å føle på to identiteter som drar deg i hver sin retning uttrykkes metaforisk gjennom at en visuelt identisk person kommer for å drepe deg. For hvite amerikanere, selv implisert i maktstrukturene som går på bekostning av svarte medborgere, blir det enklere å se nyanser når det serveres med ekstreme motiver.

This is America Donald Glover, også kjent som rapperen Childish Gambino, er skaperen bak serien Atlanta. Den forteller historien om Earn, Alfred og Darius

som skal prøve å slå gjennom med hip hop-karrieren i Atlantas nådeløse gater. Glover fortalte når han annonserte serien at dette skulle bli «den svarte Twin Peaks», en serie som er kjent for å dra god nytte av absurde virkemidler. Her prøver Glover å vise utfordringene hos de fattige miljøene i Atlanta, og hva som skal til for å komme seg ut av dem. Serien fokuserer på Earn, som er manager for rapperen Paper Boi, og hvordan han må kjempe for å bli hørt i musikkindustrien. Glover bruker mange absurde virkemidler, som menn med usynlige biler og synske dopmisbrukere, for å vise absurditeten i livet til Earn. Glover viser samtidig sjargongen som ofte blir brukt mot det afroamerikanske miljøet både på den sosiale arenaen og i arbeidslivet.

Glover har også gjennom musikken sin, eller nærmere bestemt musikkvideoene sine, brukt surrealisme for å forsterke budskapet sitt. I musikkvideoen til This Is America fra 2018, danser han i et parkeringshus mens han passerer forskjellige situasjoner som på subtilt vis understreker forstyrrende sider ved det

moderne amerikanske samfunnet.

Her kommenterer han på våpenlovene i landet, og hvordan mediene fokuserer på å underholde i stedet for å informere om problemene amerikanske borgere står overfor.

Dette viser han ved å danse foran kameraet mens mennesker dør og skader hverandre i bakgrunnen.

Fokuset er alltid på det hyggelige, fotogene, enkle.

Vi har altså en spennende tid i vente. Jordan Peele slapp Us denne våren, til fantastiske anmeldelser, og er klar for å sette i gang med neste film. Sesong tre av Atlanta kommer også i løpet av året. Samtidig er det flere regissører som får vist seg for første gang i tiden som kommer og er et friskt pust i Hollywood.

Afrosurrealismen har vært en effektiv måte å vise et uvitende publikum problemer medmennesker går gjennom til daglig, samt skape fantastiske og nyskapende verk på det hvite lerretet.

STOFF 27

K U LT U R S T O F F

Tid til mat

Å lage rom i timeplanen for et godt måltid er noe av det smarteste man kan gjøre.

I hvert fall om man skal tro kokk og gastronom Jonas Zackrisson Torp.

Tekst Tron Nilsen Foto Ane Martine Tømmeraas

Torp er medeier på Don Pippo, en vinbar i Christies gate, hvor man i tillegg til god drikke kan få servert spennende mat til langt på natt. Lokalet er lite og intimt, og inviterer til å samles rundt et bord for en smaksopplevelse eller to.

I dag er det studentene og deres forhold til mat som står i fokus.

God mat og studenten Torp byr på smaksprøver av syltede grønnsaker, spekemat, nøtter og fetaost. I restauranten selger de også hva de kaller luksushermetikk, sardiner og annen fisk på boks. Det høres gjerne litt kjedelig ut, men i realiteten er det godt og ikke minst sunt. Torp sier mange har et dårlig forhold til enkelte matretter fordi de har fått servert dårlige råvarer. Om man bare betaler noen få kroner ekstra lover han «vilt» bedre smaksopplevelser.

Andre anbefalinger han har til studenter er blant annet sylting: – Arranger Pickle Party! Det er billig, og utrolig godt. Om man skal ha mange til middag kan man servere helstekt kylling med rotgrønnsaker.

Når det gir mat til så mange, blir ikke kostnaden stor på hver. Eller så kan man kjøpe fiskefiléter på tilbud; ha pepper og sitron på, stek i ovnen i et kvarters tid.

Hva vegetarmat gjelder, så har han ett klart bud å komme med: – Ikke si at du har laget vegetarisk mat. Si at du har laget ovnsbakt blomkål med ost og urter. Ikke bare

28 STOFF

høres det mindre avskrekkende ut for tvilere, men det viser også respekt for råvarene som brukes.

stedet for serranoskinke, for eksempel. Det koster kanskje litt mer, men det er bedre, på smak og for miljøet.

Når det kommer til råvarer mener Torp at man får til mye ved planlegging og ved å brette opp ermene.

Han anbefaler å kjøpe grønnsaker på Reindyrka som må vaskes selv, men som holder lenge så lenge de ligger uvasket på et mørkt sted – prinsippet er det samme som fortidens potetkjellere. Riktignok må man til delikatessebutikker og lignende for å få tak i mye av det Torp anbefaler, men skylden for dette kan legges på de store dagligvarekjedene.

Det handler om prioriteringer Med tanke på at travle hverdager ofte preger studentens livsstil, spør vi Torp om tips til å lage god mat med liten tid.

– De sier de tilbyr det forbrukerne vil ha. Men når forbrukerne kun får tak i det som selges i butikkene?

Det er en ond sirkel.

Ellers nevner Torp at det ikke lenger er nødvendig å kjøpe så mange importerte matvarer. I det siste har det kommet flere norske alternativer til utenlandske luksusvarer. Det er for eksempel verdt å nevne at Norge har vunnet to av de tre siste verdensmesterskapene i ost.

– I Italia sier de i hver landsby at de har den beste osten, den beste pølsen, og så videre. De har stolthet, og det savner jeg her i Norge. Vi har selv sluttet å føre produkter fra Coca Cola, nå selger vi heller Nordnes-cola og ingefærøl fra Sandviken. På samme måte er det bedre å kjøpe norsk spekeskinke i

– Svaret er å heller sette av tid til god mat. Og lag gjerne mat sammen. Da jeg bodde i kollektiv i Italia spiste jeg middag alene kanskje femten ganger. Vi byttet på å lage mat, satte oss ned med en flaske vin og spiste sammen. Det handler om prioriteringer, og det å lage rom i timeplanen for et godt måltid er noe av det smarteste man kan gjøre. Og skaff deg en god kniv. God kniv, ordentlig fjøl og en skikkelig stekepanne – da er du godt på vei.

ja til mindre kjøtt, men ikke intet kjøtt i det hele tatt.

– En ku er ikke en ku. Uruguay har en av verdens mest bærekraftige storfekjøttindustrier, så å spise entrecôte derfra kan være bedre enn å spise norsk kjøtt fra dyr som har blitt foret med mais importert fra Sør-Afrika.

Samtidig erkjenner han at vi alle er mennesker, og han har intet håp om at alle studenter brått skal bli gastronomer.

– Til vorset kan du kjøpe en sekspakning med Hansa og en frossenpizza, eller du kan komme hit og spise smeltet ost med et glass vin. Men om du velger pizza, så kjøp Grandiosa – den er i hvert fall norsk, sier han.

Kortreist og bærekraftig Torp har selv en bachelor i bærekraftig mat, eller gastronomi, som han foretrekker å si, noe han har tatt med seg til Don Pippo.

– Mange av råvarene vi bruker kommer fra folk vi har møtt, som er opptatt av det de driver med. De vi får kjøtt fra behandler dyrene sine bra.

I en tid hvor etiske, så vel som helsemessige hensyn og miljøvennlighet florerer på alle kanter, er det ikke lett å vite hva som er best. Torp ønsker seg en mellomtilstand, vekk fra de bastante ytterpunktene. Han sier

Jonas Zackrisson Torp

APRIL 2019

K U LT U R S T O F F

VELKOMMEN HJEM Når skadedyr, skitt og spøkelser overtar. Løst gjenfortalt.

Tekst Natalie Preminger Illustrasjon Zilvinas Andriuskevicius

Etter et år i vestlandsnavlen er du klar for å komme deg ut av studielivets første kollektiv i Fyllingsdalen. Endelig din tur til å klatre oppover på boligrangstigen. Endelig ut av grotten du delte med din jusstuderende bestevenn hjemmefra. Hun som viste seg å ikke være like kul etter at du møtte dine nye studiekamerater.

Heldigvis har du nå ikke bare lært, men levd Bergen. Du vet hvilke områder der det vanker flest narkomane, i hvilke gater NHH- og BI-studenter gror som mugg og hvor du bør bo for å unngå å skli i oppkast på vei hjem fra byen. Etter evige timer på Finn og Hybel.no, samt milelange høflige-menspøkefulle meldinger der du må gjette om du kommuniserer med utleier eller mulig romkamerat, og manøvrere den sosiale manipulasjonen deretter, har du endelig funnet det perfekte kollektivet. Med balkong. I et smau. Og, takk gud, ingen utvekslingsstudenter.

Han har røykeånde, bilringer og en leken aura av boligsvindel.

Du vet det er sketchy, men samtidig vet du absolutt ingenting om rettighetene dine, og hadde du visst det hadde du uansett vært for konfliksky til å ta det opp. Han vil da leietakerne sine vel, tenker du i ditt lyserosa, naive sinn, selv om han allerede har strøket deg fire ganger over låret på ti minutter. Du later som du leser kontrakten nøye og skriver under. Ikke vet du at du nettopp har åpnet en lidenskapelig og krigersk tango mellom dere to.

De første dagene kommer skavankene gradvis til syne. Først er de sjarmerende, sånn som når man er nyforelsket. En skeiv dørkarm vitner om eldgammel og autentisk bergenshistorie.

Den svake dusjstrålen føles miljøvennlig mot huden. Duene som kakler i reiret utenfor soveromsvinduet gjør deg litt mindre ensom på kveldene som benyttes til eksistensiell angst og fosterstilling. Men etterhvert som spenningen avtar, avdekkes forelskelsen i kjent stil som lite annet enn dårlig hygiene og skjeletter i skapet.

«NESTE MORGEN LIGGER KATTEN

HALSHUGGET PÅ STUEGULVET MED EN

BESKJED SKREVET I BLOD PÅ VEGGEN.»

Visningen er vellykket. De potensielle samboerne merker hverken dine sosial fobi-forårsakede svetteringer eller hvor desperat du er etter å bo med dem. Du måler dem opp og ned: Samtlige har vippeextensions, full Ralph Lauren-uniform og contouring à la Kim K. Ikke helt din type, kanskje, men utsikt til Fløyen for under fem tusen er verdt det. Du drar opp ditt eneste ess, og spør om de foretrekker onsdag, torsdag eller begge deler som fast silent disco-kveld. De spør om du vil flytte inn neste dag.

Koreografisk Korea Første gang du møter utleier er for å skrive under på kontrakten.

APRIL 2019

Dine nye samboere virker fullstendig uaffiserte av leilighetens ufullkommenheter. Hver gang du drister deg til å ta det opp trekker de på skuldrene, ser på deg med apatiske botoxfjes og lusker inn på rommene sine.

Nye defekter dukker opp daglig. Bøttekottet i gangen er det eneste rommet med godt nok internett for strømming.

Står vannkokeren på samtidig som noen lader mobilen, går sikringen. Uten forvarsel skal fasaden pusses opp, og utenfor alle vinduene står nå østeuropeiske håndverkere som

STOFF 29

K U LT U R S T O F F

skal ha kaffe fire ganger om dagen, låner doen uten å skrubbe vekk bremsesporene og plystrer høylytt hver gang du plukker opp noe fra gulvet.

Det er likevel ikke før Grandisen din på nach ender opp halvt forkullet, halvt forfrossen, at frustrasjonen bobler over som en geysir og du legger igjen en hulkende, hikkende og hangry beskjed på telefonsvareren til utleier.

Etter to dager får du svar. Dette skal fikses. Ny ovn skal bestilles. Første trinn i dansen er unnagjort, og du fører.

Tror du.

Grevling i taket Du hører selvfølgelig ikke noe mer om ovnen, og listen fortsetter å vokse som lillebror på steroider. Mugg i taket og kontinuerlig knirking og krafsing, som om noen vandrer hvileløst rundt på loftet. En eim av råtten fisk brer seg gjennom leiligheten og setter seg i gardinene før dere oppdager at fryseren har kortsluttet. En natt våkner du opp til et slimete, rødmalt pentagram på veggen, og rommet lukter som gårsdagens tampong.

Når du kommer ut fra badet er det borte. Sikkert bare syner, tenker du, og legger deg tilbake i sengen. Halvveis inn i drømmeland hører du rytmisk messing fra loftet.

Neste morgen våkner du til intens kløe. Illrøde merker oppover armer, ben og kjønnsorgan. Kanskje kunne det vært skabb, men du har ikke fått være naken med din nye tinderflamme fra NHH enda. Du er definitivt hjemsøkt. Av strømbrudd, av onde ånder på loftet og nå av veggedyr. Det er ingen fred å få. Meldinger, mailer og taleanrop til utleier går ubesvart. Han begynner riktignok å følge deg på Instagram, men svarer ikke på DM. Du danser tydeligvis alene. Evige piruetter rundt og rundt og rundt – kvalme og svimmelhet øker eksponensielt uten at du kommer noen vei.

Skadedyrbekjempelse koster tre lapper. I desperasjon går du til din nye konfidant, Wroslaw, som du har blitt godt kjent med etter alle kaffekoppene gjennom vinduet. Han finner fram en rotte til deg, og insisterer på at det er sånn de løser problemet i Polen.

Rotten viste seg imidlertid å være drektig med åttlinger.

Ekskrementer overalt. Veggedyrene øker innsatsen, som for å slå deg i trynet med sin overmenneskelige motstandsdyktighet. Du tar inn en løskatt for å få bukt med de stadig flere rottene, men neste morgen ligger katten halshugget på stuegulvet med en beskjed skrevet i blod på veggen: «Jeg er allergisk». Mugg, fiskestank, hårete menn i alle vinduer og på den fine balkongen, skadedyr og intolerante poltergeister. Ellediller. Krokofanter. Du slutter å stille spørsmål ved hva som er virkelig og hva som er innbilning.

Ditt økende inntak av hallusinogener for å takle påkjenningene gjør det ikke lettere.

Dagen etter har rottene bitt hull i gummislangen til vaskemaskinen. Vann. Vann overalt.

Dans til du dør For første gang svarer utleier umiddelbart på melding. Han spør når du er hjemme, og kommer innom når du ikke er det. Alle tegn til gnagervirksomhet overses. Gummislangen var nok bare litt rusten. Ny kommer. Om noen uker. Du legger merke til at alle stringtrusene som lå øverst i skittentøyskurven din er borte. Sinnet koker i topplokket, men møter døve ører og lukkede dører hos alle rundt deg. Til og med Wroslaw gidder ikke lenger titte ned i utringningen din.

Alene i verden. Alene med din verste fiende.

30 STOFF

Uken etter får dere regningen for vannskadene i posten, i tillegg til regningen for vannskadene i instrumentbutikken i etasjen under dere. Tiden er kommet. Din grense er nådd.

Eks-bestevennen din hjelper deg med å skrive et illsint brev, der du forlanger å få flytte ut samme uke, få tilbake fullt depositum, samt alle regninger betalt. Du tropper opp på kontoret til utleier og klasker brevet på bordet. Elektrisiteten er til å ta og føle på, da ledningene også her er uten isolasjon.

Utleier leser dokumentet sakte. I ditt tåkete, pipende, oppspiste hode snurrer dere, svinser rundt hverandre med hissig blikkontakt. Du utfordrer. Han må svare. Utleier løfter hodet sakte. Reiser seg. Går mot deg og strekker ut armen.

Du løfter din, klar til et fast og forsonende håndtrykk. Den ultimate anerkjennelsen og respekten for at du har kommet seirende ut av duellen. Han klarte ikke finte seg forbi deg.

Han blir pent nødt til å finne et nytt offer, en ny dansepartner.

Men med ett fortsetter han forbi deg, og strekker ut armen mot en skuff på veggen.

Han løfter frem et dokument, og du gjenkjenner dine egne skurrete initialer. Han peker nonsjalant på den lille skriften.

FAEN.

APRIL 2019

FOTOSTOFF

Tekst Simen Peder Aksnes Aarli Foto Sverre Breivik

SVERRE BREIVIK

Sverre Breivik er 25 år og jobber ved Den Nationale Scene som skuespiller.

Om ikke lenge drar han østover for å spille på Nationaltheateret, og deretter skal han turnere med Riksteatret. Gnisten for fotografering begynte med et speilreflekskamera til konfirmasjonen, og tok virkelig fyr da han fikk kloa i et brukt Fujifilm-kamera fra 2000. Etterhvert ble han kjent med flere tilknyttet fotokollektivet Mørkerommet, og ble med der. Med bildene prøver han å fange de opphøyde, filmatiske øyeblikkene.

– Jeg har et romantisk forhold til fotografi, sier han, og påpeker at det tekniske ikke er det som opptar ham mest.

APRIL 2019

STOFF 31

FOTOSTOFF

32 STOFF

APRIL 2019

FOTOSTOFF

APRIL 2019

STOFF 33

FOTOSTOFF

34 STOFF

APRIL 2019

QUIZSTOFF

F I LO S O F I S K I K K E - Q U IZ II Tekst Olve Hagen Wold

Er din rød den samme som andres? Er opplevelsen av en ting noe annet enn selve tingen?

Kaster du bort tiden din?

01 02 03 04 05

Kjenner du til Mary, den fargeblinde forskeren?

Oj, jeg hadde ikke regnet med …

Okay, Mary er en ikke faktisk fargeblind hjerneforsker som av en eller annen grunn er stengt inne i et fargeløst rom. Hun har tilgang til all informasjon hun måtte ønske om fargeteori og visuell persepsjon, og kjenner hele prosessen fra noen ser, si, fargen rød til de oppfatter den som rød. Men hun har aldri sett en slik farge selv.

Hø?

Nei, hun kan ikke bygge lamper eller noe annet som produserer farget lys.

08

Nei, se vekk fra teknologien, poenget er at kvalia, altså selve opplevelsen av noe, ikke kan være det samme som det fysiske ved opplevelsen.

09

Nei, som i at ingen informasjon kan være nok til å formidle opplevelsen av å se rødt til noen som

10

Kan du drite i de jævla elektrodene?! Det er et tankeeksperiment, kan du plis bare akseptere premissene?

11

Ja, samme hvor mye informasjon hun har tilgang til og hvor smart hun er, kan hun aldri vite hvordan det er å se en farge hun aldri har sett.

12 13

06

Nei, hun kan ikke bruke elektroder eller noe annet som lar henne se farger som ikke er der!

Når hun kommer ut av rommet er første gang hun ser noe rødt.

14

07

Men hvorfor lærer hun noe nytt? Hvorfor kunne hun ikke lært om opplevelsen av å se noe rødt bare ved å studere all informasjonen hun hadde tilgjengelig?

15

ikke har hatt den.

Det trenger ikke være en tykk bok! Poenget er at ingen informasjon …

Det blir jo noe helt annet!

Kan vi bare gjøre oss ferdig med tankeeksperimentet? Si at vi slipper Mary ut og hun for første gang ser noe rødt, for eksempel en tomat. Hun ser nå for første gang en farge inni seg, og hun lærer hvordan denne indre fargen ser ut. Hun har lært noe om opplevelsen, ikke om noe fysisk.

Men hvordan vet Mary … nei, hvordan vet noen at den fargen de ser inni seg når de ser en tomat, faktisk er rød?

Fasit: 1. Ja. 2. Frank Jackson, 1982, et av de mest diskuterte tankeeksperimentene i nyere tid, gå videre. 3. Hva slags teknologi har hun? 4. Det kommer helt an på hva slags teknologi hun har tilgang til. Kan hun for eksempel bygge en lampe? Kan hun bygge en rød lampe? 5. Kan hun bruke elektroder? For hvis hun har tilgang til detaljerte hjerneskanninger, kunne hun plassert elektroder som stimulerte hjernen hennes på nøyaktig samme måte som hos noen som så noe rødt, og da … 6. Da er vel problemet løst? Hun lærer noe nytt fordi det er første gangen hun ser noe rødt. 7. Fordi du legger teknologiske begrensninger på hva hun kan bruke den informasjonen til. 8. Som i at rødt lys ikke er det samme som hjerneaktiviteten til noen som ser rødt lys? 9. Med mindre hun har tilgang til elektroder. 10. Okay, så poenget er at du ikke kan gi noen som aldri har sett rødt tusenvis med sider med MRI-skanningsgrafer og regresjonstabeller, og så forvente at de plutselig kan forestille seg rødt? 11. Fordi hun fortsatt har en apehjerne på litt over tusen kubikk. Det er grenser for hvor mye informasjon hun kan prosessere på en gang, og for hva slags informasjon hun kan prosessere.

Du gir henne en tykk bok med grafer og ber henne gjøre noe hun aldri har gjort før. 12. Tenk deg at du tok noen som aldri har stått på et skateboard før, lot dem scanne hjernene til proffe skatere, og så ba dem ta en kickflip. Tenk deg at du ga en nybegynner et komplett strategitre for sjakk og lot ham pugge det før et parti mot Magnus Carlsen. 13. Det blir akkurat det samme! Å gjenkjenne en farge er noe vi gjør. Å forestille oss en farge er noe vi gjør. Begge deler krever øvelse. 14. Du kan like gjerne si at hun for første gang har sett en tomat «inni seg», og nå vet hvordan en «indre» tomat ser ut. 15. Fordi de har lært at tomater er røde? Fordi noen har pekt på noe rødt og sagt «Dette er rødt»? Fordi de kan norsk?

APRIL 2019

STOFF 35

K U LT U R S T O F F Tegneserie Karl Nygård

36 STOFF

APRIL 2019

K U LT U R S T O F F

APRIL 2019

STOFF 37

K U LT U R S T O F F

ROMAN: Morgon og kveld – Jon Fosse Forholdet mellom liv og død er et uuttømmelig tema, og Fosses bok fra 2000 tar for seg begynnelsen og slutten på Johannes’ liv. På knappe hundreogfemten sider får man lese den vakreste dødsskildringen jeg har lest til nå: Fosse viser seg på sitt beste med rytmikk og gjentagelser, tidløshet og mystikk, og det er nesten hypnotiserende å følge denne strømmen av tanker som går gjennom Johannes’ hode den dagen han våkner og «alt liksom er det det er, samstundes som alt er annleis …» Nobelpris, vær så snill!

w

MUSIKK:

SE OG HØR

er H og

NA

M Å N E D E N S FAV O R I T T E R

Moskau – Das Neue Best of Album – Dschinghis Khan Kjenner du på mangelen av kitschy 70-talls tyskerpop i livet ditt? Frykt ikke! Dschinghis Khan ble dannet i anledning Eurovision 1979, hvor de deltok med låten med samme navn.

Siden har de spilt inn en rekke låter med navn som Moskau, Madagascar, Tut Ench Amun og Himalaya (anes det en viss trend?), og de beste er nå samlet på dette albumet. Nyt et lydbilde som sliter på den samme oppskriften til muren faller, og om du ikke får nok – se musikkvideoene på YouTube; frikarguttene til Rybak har ingenting de skulle ha sagt.

38 STOFF

Star Wars: A New Hope (Original Motion Picture Soundtrack) – John Williams Mozart, Beethoven, Williams. Man behøver ikke å se filmen for å oppleve den samme kraften i fortellingen. John Williams er et geni, han er vår tids største komponist, uten tvil, og musikken til den første Star Wars-filmen er muligens det beste han har skrevet.

Hør albumet hele veien gjennom: Legg deg på sengen, lukk øynene og kjenn kroppen spenne seg idet første tone i hovedtemaet settes.

FILM:

Shane Det er sjeldent western-sjangeren ser dagens lys og tar seg godt ut i det, så derfor er det like greit å gå tilbake til gylnere tider. Shane fra 1953 er en god, klassisk film satt i den ville vesten. Her er storslåtte landskaper så langt øyet kan se, gårdsmenn og slemminger.

Dette er en film som har alt: Kjærlighet, konflikt, håp og frykt, og ikke minst et bedårende barn som finner en helt i hovedkarakteren – Shane, den mystiske revolvermannen. Om man ser den for nostalgiens skyld eller ikke; dette er en dannelsesreise.

DIKT:

Poems (1962-1977) – Robert Lax Høytlesning er ikke bare for barn!

På papiret fremstår en del av diktene gjerne som repetitive (mildt sagt) og enkle, men les dem – les dem høyt! Opp på pulten («O Captain! my Captain!») og deklamer Lax, for deg selv og andre. I denne samlingen har man nok til å meditere en god stund, og Lax gir en fin inngang til bedre, men dessverre litt bortgjemt, poesi. Norske utgaver av diktene hans er også å finne i Forlaget Oktobers gjendiktningsserie.

MUSIKK:

BOK:

Dronning av England – Jørn H. Sværen Med en blanding av poesi og brev, noe i essayistisk form, er dette en forunderlig og rik bok. De fleste av tekstene er tidligere trykket, blant annet i diverse tidsskrifter og i utgivelser på Sværens eget forlag England forlag, som forøvring er verdt å sjekke ut – et unikum i norsk poesi. Det er ubeskrivelig behagelig å lese noen av setningene i boken. Kos deg!

Tekst og foto Tron Nilsen

APRIL 2019

K U LT U R S T O F F

BERGEN

Tekst Audun Brendbekken Illustrasjon Ida Neverdahl

revels i Bergen, vifte med palmeblader og brutalt utkonkurrere byens barnehagebarn i jakten på PÅSKEKNASK PÅ AKVARIET. Heia deg!

Velkommen, deilige leser. Du som vet at selv om eksamensperioden snart står for tur, er det fortsatt gøyere med Møhlenquiz enn gamle MCQoppgaver. Eller kanskje du bare håper å treffe på det sagnomsuste laget Pølges Venner, eller få deg noen nye venner. Uansett om du vil på kviss eller verniss, så finner du ut av det her i jungeltelegrafen.

Våren er her, og med den kommer også kvitredilla for noen av oss. Tirsdag 9. april kan du ta med deg en drømmende bok, eksempelvis Knut Hamsuns Pan, og nyte en kaffekopp når Litteraturhuset arrangerer sitt ukentlige «ROM FOR LESING». På ettermiddagen arrangerer Medisinernes Seksualopplysning (MSO) seksuell og reproduktiv fagdag på Haukeland Sykehus, hvor du kan lære mer om seksualitet, gynekomasti og seksuell dysfunksjon. Spennende!

Dagen derpå får du sjekket at vårflørten ikke har bydd på uønskede overraskelser i form av gonoré eller klamydia på KLAMYDIADAGEN MED MSO på HVL og BI. På kvelden sluttføres sirkelen, når du er tilbake på Litteraturhuset for å høre Olaug Nilssen i samtalen «PÅ TROEN LØS: TUNG TIDS TALE»‚ om sin siste bok. Torsdag kan du gå i Grieghallen og høre BERGEN FILHARMONISKE ORKESTER (BFO) spille «Rachmaninovs tredje pianokonsert».

Nå er endelig påskeferien her, og om du ikke drar til fjells for å sniffe blå swix, så er det mye kjekt å ta seg til i Bergen. Hele uken kan du høre lunsjkonserter av EDVARD GRIEG i komponisthjemmet på Troldhaugen. Mandag 15. april er det gratisvisning av GAME OF THRONES på Bergen kino, og to dager senere kan du dra på ONSDAGSKLATRING med DNT UNG i Lehmkuhlhallen. Hvis du er glad i kirkemusikk er det langfredagskonsert med EDVARD GRIEG KOR i Bergen Domkirke. Påskemorgen kan du slukke sorgen i sjøen, når Bod 24 byr på BADEHÅNKLE OG KAKAO til alle morgenbadere. Drist deg i alle fall uti før mai!

Nå som påskeferien er omme, kan du begynne å pugge internasjonalen og rette blikket mot arbeiderdagen og neste fridag. Varm opp med foredraget «ARBEIDERLITTERATUR: SEKSUALITET OG KLASSE» av Ingrid Nestås Mathisen på

du selvsagt til USF Verftet, hvor teknomirakelet PLOINK FESTIVAL går av stabelen for andre gang. På søndag kan du dra på «FASHION REVOLUTION WEEK: VÅRMARKED», og om kvelden besøker du Cinemateket som gir deg en fin avslutning på uken med «STUMFILMKONSERT: Njål Paulsberg/Filmene til Jean Painlevé».

Tirsdag 30. april kan du med gratis inngang finne nye skatter på Møbelbutikken TiT Art & Design, når «JAZZNATT» for femte gang arrangeres som oppvarming før NATTJAZZ. Etterpå kan du kjøpe en falafel og reflektere over hvor det bærer av med ungdommen mens du observerer et knippe russ iherdig forsøke å gruppepenetrere den blå steinen denne årets siste aprilnatt. Dagen derpå er du i solidaritetsmodus! Del broderlig av aeropresskaffen din med kollektivet, og finn frem noe rødt i klesskapet, eksempelvis den gamle Manchester-drakten fra glansdagene som uopplyst fotballidiot. Kjøp deg bussbillett med største rettskaffenhet på vei inn mot sentrum, og still opp til 1. MAITOG på Torgallmenningen.

«ETTER ET PAR TIMERS ROPING AV TING SOM «FØKK SYSTEMET!», «LIK LØNN FOR LIKT ARBEID!» OG «NORGE UT AV EM!», SÅ TRENGER DIN SÅRE STRUPE LITT LESKENDE ARBEIDERØL.»

På fredag 12. april skjer det noe for enhver. Om du ikke fikk billetter til originalkonserten, så har Hulen satt opp ekstrakonsert med Norges ledende progrock-eksperter MOTORPSYCHO i anledning deres henholdsvis 50- og 30-årsjubileum som konsertarrangør og band. På Cornerteateret arrangeres «POESIDIGG», og på Bergen Kunsthall er det vernissage for årets masterutstilling «EYES CLOSED, CALL ME» ved fakultetet for kunst, musikk og design. På lørdagskvelden blir det industriell tekno med HAJ300 og SAMBUCCA QUEEN på Landmark. Dagen derpå kan du sikre gratis snop ved å ri på et esel inn på Akvariet

APRIL 2019

Etter et par timers roping av ting som «føkk systemet!», «lik lønn for likt arbeid!» og «Norge ut av EM!», så trenger din såre strupe litt leskende arbeiderøl. Den finner du selvsagt hos «RØD PÅ LANDMARK», arrangert av studentpartiet Venstrealliansen. Siden dette er en politisk nøytral spalte, vil jeg minne om at det også er drikke i baren på Jakobs ål og at de internasjonale aksjemarkedene selvfølgelig er åpne på arbeidernes dag.

Bergen Offentlige Bibliotek, tirsdag 23. april.

To dager senere er du tilbake i studierytmen, og da passer det fint med «AFTER SCHOOL SPECIALS: AS LONG AS IT TAKES» på Landmark. Hit kommer et knippe kunstnere, Carte Blanche-gjengen med en åpen prøve på sin kommende forestilling ECHO FLUX, og DJ JOHANISTYLE. Du kommer selvsagt rett hit fra Litteraturhuset og den spennende debatten «KLIMA OG KLASSE: hvem betaler prisen når Norge skal endres?» med dine nye venner fra klatregjengen i DNT Ung som om dagen kjemper en innbitt kamp mot vindmøller, for å ta det med Cervantes.

Torsdag 2. mai kan du smekte deg i en deilig samisk-engelsk elektro-pop, når ISÁK med stjernekampvinner og fjordaktivist ELLA MARIE spiller sitt nye album på Landmark. Og dagen etterpå fortsetter platefesten, når bergensbandet KONGLE har plateslipp på samme bar. I helgen kan du løpe halvmaraton på Stord, eller ta deg en tur ut til Arboretet i Bergen og feire at våren virkelig er her. Så er det bare å glede seg til semesterets siste utgave av Stoff.

Hele helgen arrangeres «B-OPEN: ÅPNE ATELIER», der lokale kunstnere letter på forhenget og inviterer deg inn på arbeidsrommet.

Her finnes workshops for store og små. Gjør et dypdykk på internett i forkant, og finn ut hvilke kunstnere og atelierfellesskap du har mest lyst til å besøke! På kvelden lørdag 27. april skal

Audun Brendbekken er internasjonalt anerkjent som menneske. Han studerer medisin i Bergen, og er tidligere sexguru i Stoff. På fritiden driver han et pikobryggeri, skyter zombier med kollektivet sitt og løper rundt i Bergen med madammen. Han er en typisk gemini.

STOFF 39

STOFFMAGASIN.NO