STOFF #34 by Stoff

BERGEN

•

O K TO B E R 2019

•

N R 34

•

Å R GA N G 5

og alle oss andre

TEGNEHANNE

•

B Æ R E K R A F T S O M S A LG S T E K N I K K

•

SKJESPIKKINGSKURS

•

KLIMASØKSMÅLET

INNHOLDSSTOFF

LEDER

TRE KULE

KLIMASØKSMÅLET

STUDENTPOLITIKK, KORT FORTALT

BYSERIE: BLEKK

SAMVITTIGHET TIL SALGS

LØST GJENFORTALT

INTERVJU MED TEGNEHANNE

SAMARBEID PÅ KURDISK

TEKNOLOGI OG PRIVATLIVETS FALL

KUNSTEN Å IGNORERE

VILL VILL VEST

BIFF

ANMELDELSE: RASKOLNIKOV

NORSK NISJELITTERATUR

FOTOSTOFF

QUIZ

MÅNEDENS DEBUTANT

TEGNESERIE

SE OG HØR, HER OG NÅ

KULTURELITEN

18 23 26 35

ansvarlig redaktør samfunnsredaktør kulturredaktør

Sol Sandvik Andreas Gjøsæther Natalie Preminger

fotoredaktør

Simen Peder Aksnes Aarli

nettredaktør

Ann Edvartsen

illustrasjonsansvarlig redaksjonen

Zilvinas Andriuskevicius Anna Nordahl Carlsen, Anne Sofie Mevold Tysland, Christine Hausken Kjærandsen, Erik Peralta Løvaas, Ida Otilde Haugland, Ingrid Kallestad, Jonatan Seemann, Maren Rønning Fjærli, Martin Lie-Nielsen, Mats Vederhus, Mimi Hemsett, Pia Vagle, Sanne Funder Nygaard, Sara Soraya Eriksen, Sofie Bratt, Synnøve Reitan, Øystein Flø Baste, Åsalinn Arntzen Dale

foto/illustrasjon Aleidis Skua, Ida Neverdahl, Maiken Larsen Solholmvik

grafikere Ane Martine Tømmeraas, Mimi Hemsett, Sigurd Vikene, Silje Fugleberg, Tuva Taasen Petersen

daglig leder Øystein Flø Baste styreleder Rania Broud trykkeri Schibsted Trykk forsidebilde Ida Neverdahl

LEDERSTOFF

DELT ENSOMHET

Fadderuken tok slutt for måneder siden, og vennegjenger har blitt dannet uten deg – selv om du fortsatt får noen invitasjoner til vors. Du har ingen å dele memes med, nyter lunsjen alene, og skulle gjerne hatt med noen på søndagsturen på Fløien. Kan det hende du ikke bare er alene, men ensom?

medmennesker kan gjøre er å anerkjenne dem. Se på menneskene rundt deg som individer heller enn en ukjent gruppe, og behandle dem deretter. Løft blikket.

Vennskap tar tid Frykten for avvisning er veldig menneskelig, og for mange tar det lengre tid enn antatt å komme inn i det Utenfor og usynlig Det er ikke langt mellom de som har et ønske om å sosiale i en ny by eller livssituasjon. Om du ønsker bli sett. Ensomhet er et økende samfunnsproblem, flere mennesker i livet ditt, vit at du ikke er alene om som flere og flere kjenner på. Studentenes helse- og det. Hvis du selv tar det første steget sosialt, vil du trivselsundersøkelse fra 2018 bekreftet at dette også se at det ikke skal så mye til. Erkjenn likevel at det krever innsats å bygge er tilfellet blant norske vennskap, og at det er studenter. DERSOM DU ØNSKER FLERE en prosess å bli kjent. Man blir ikke besteEnsomhet har mange MENNESKER I LIVET DITT VIT AT venner etter en enkelt ansikt. En kan være kaffekopp. ensom omgitt av menDU IKKE ER ALENE OM DET nesker, akkurat som Når en ser på statistiken kan være ensom når en står alene. En annen vanlig misforståelse er at ken kan ensomhet virke som en uløselig utfordring, når en er alene, er en ensom. Du har lov til å ha det men det er så lite som skal til for å glede den enkelte. fint for deg selv, selv om samfunnet ofte fremstiller Og det er det viktig å vite, uavhengig av hvilken side det som om delte øyeblikk er mest verdt. Mer prob- av situasjonen du nå står på. Plutselig hjalp du noen lematisk er det når en selv skulle ønske at en var to. med å føle seg vel. Plutselig er du ikke lenger ensom. Så lite kan gjøre så mye. Vi trenger alle mennesker. At vi ikke ser ensomheten betyr ikke at den ikke er der. Den kan ramme den med størst sosial sirkel og den som virker mest utadvendt. Dette bidrar til at det kan oppleves vanskelig å hjelpe dem som stille føler på utenforskap. Det betyr ikke at vi ikke kan gjøre noe. Alle mennesker har et behov for å bli sett, og det enkleste og viktigste vi som

.»

Sol Sandvik ansvarlig redaktør red@stoffmagasin.no

04 STOFF

OKTOBER 2019

Foto Anna Halvorsen

Foto Robert Haakonsen

Foto Hans Jørgen Brun

TRE KULE FOLK FORTELLER DEG HVA DU SKAL GJØRE Dersom dudu skulle utdet av det Dersom skullehahaproblemer problemermed med åå finne finne ut selv.selv.

Eira Vilde Martinsen Garrido, Student og bystyrerepresentant (SV)

Ta deg, eller ta deg tid til, høstferie. Høsten er favorittårstiden min. Krisp og frisk luft, blad i røde og gule farger, strikkegenser og kakao. Høstferie for meg er kino på formiddagen, tur i skogen og pause. Høstferie er digg, så derfor er mitt beste råd å ta seg høstferie (så godt det lar seg gjøre). Bruk ettermiddagene. Ta med kakao til Skomakerdiket etter forelesning. Gå på kino (og se Barn av Dag Johan Haugerud). Lag mat av sesongens varer (les: rotgrønnsaker). Besøk en hytte i nærheten, enten om det er dagstur eller overnatting (DNT og Bergen Kommune har hytter som er lett tilgjengelige med tog, buss eller bil) og nyt strømmefri sone. Og ikke minst, gå på jubileumet til FeTT 11. oktober på Bergen Offentlige Bibliotek for fest og moro! Et siste tips er å sette blomsterløk nå om høsten, for de lyser opp tidlig neste vår.

OKTOBER 2019

Mathias Marstrander, Musiker

Marte Mjøs Persen Ordføreren i Bergen

Mitt beste tips til deg som student er å utfordre dine vanlige mønstre, rutiner og gjøremål i hverdagen. Det kan være store ting, eller det kan være små ting. Får man sjansen til å prøve noe nytt – gjør det!

En av de beste tidene i livet var studietiden. Som student har en få forpliktelser og et hav av muligheter. Bruk mulighetene til å bli rik på opplevelser! Gjør ting du har lyst til, ikke bare ting du må. Studietiden handler like mye om det som skjer utenfor, som det som skjer i forelesningssalen. Den store forskjellen er at utenfor forelesningssalen er det ingen som gir deg et pensum du må forholde deg til. La nysgjerrigheten være ditt kompass utenfor forelesningssalen. Engasjer deg i studentorganisasjoner, jobb frivillig på en festival, gå på en debatt, ta deg fri når solen skinner og når solen ikke skinner. Opplev følelsen av bass som dundrer gjennom kroppen på konsert, og kjenn på den melankolske stemningen en fiolin kan skape. Snakk med en fremmed. Diskuter politikk, penger og ponni. Flørt med den du føler for, ikke den som samfunnet sier du skal velge. Gå på fjellet. Nyt stillheten. Vær alene og sammen med andre. Du former din egen studietid. Du fyller den med ditt innhold, dine opplevelser. Som mennesker formes vi av arv og miljø, rasjonelle og irrasjonelle tanker, bevisste og ubevisste valg. Hvem er du? Hvor skal du? Hva er du opptatt av? Det er disse spørsmålene som kan utforskes.

Som frilansmusiker møter jeg hele tiden situasjoner som er nye, ukjente, og kan virke utfordrende og skumle. Ved å ta sjansen og hoppe inn i akkurat disse nye situasjonene kan man lære utrolig mye. Som Pippi sier: «Det har jeg aldri prøvd før, så det tror jeg sikkert at jeg kan klare». Det er en slags leveregel som jeg synes er veldig fin å minne seg selv på. Ta sjansen – gå på en ny bar enn den vanlige, stikk på en konsert med et ukjent band, meld deg inn i en studentorganisasjon og møt nye mennesker, spill en solokonsert, gi ut en plate, meld deg på et malekurs, gå mot strømmen – rett og slett gjør noe du aldri har gjort før. I verste fall går man på trynet (som etter min erfaring er utrolig sjeldent), men man sitter uansett igjen med en erfaring til som man kan ta med seg videre i livet. I studentlivet kryr det av muligheter og tilbud som man kan hoppe på, så mitt største tips er å benytte seg av akkurat disse nye mulighetene. Prøv noe du aldri har gjort før. Hør på Pippi.

STOFF 05

SAMFUNNSTOFF

klimasøksmålet Ankesaken i et av norgeshistoriens viktigste søksmål skal opp i Borgarting lagmannsrett. Stoff gir deg en kort introduksjon. Tekst Synnøve Reitan Illustrasjon Zilvinas Andriuskevicius

Rett etter klimatoppmøtet i Paris valgte regjeringen i mai 2016 å dele ut ti nye lisenser for oljeleting i Barentshavet, lenger nord enn noen gang før. Dette på tross av regnestykket som sier at 80% av olje og gass som allerede er funnet må bli liggende i jorden for at vi skal klare å nå togradersmålet i Paris-avtalen.

Dette har skjedd Tingretten har gitt medhold i at § 112 er rettighetsgivende. Det vil si at paragrafen gir individer rett til et forsvarlig miljø, og ikke bare pålegger staten å treffe valgfrie tiltak for å sikre miljøet, slik regjeringsadvokaten hevdet. Dette er en stor delseier for miljøorganisasjonene.

Dette skal skje Tingrettens lovtolkning ser bort fra at det er handlinger som skjer i Norge som bringer nytt karbon inn i karbonkretsløpet. Miljøorganisasjonene mener at Norge står til ansvar for utslippene, uavhengig av hvor oljen brennes. Derfor har de valgt å anke hele saken, og alle punkter skal behandles på nytt.

Natur og Ungdom og Greenpeace, med støtte fra besteforeldrenes klimaaksjon, saksøker staten for brudd på Grunnlovens § 112 på bakgrunn av dette. Paragrafen er en del av Norges menneskerettighetsbestemmelser, og lyder:

Miljøorganisasjonene avslørte også at det har blitt gjort store regnefeil i utredningen for å dele ut nye oljelisenser. En tastefeil i Excel førte til at de potensielle inntektene fra oljefunn ble anslått å være 130 milliarder for høye i 2050. Feilen førte til at lønnsomheten for hele vedtaket ble nesten doblet i oversikten som ble delt ut til Stortinget. Med denne informasjonen på bordet kan det altså vise seg at oljevirksomheten ikke engang blir lønnsom. På grunn av feilene mente organisasjonene at vedtaket om lisensene bør gjøres ugyldig, fordi man ikke kunne vurdere tapet av sårbar natur med en riktig gevinst. Dette førte ikke frem i tingretten.

Avgjørelsen om hvem som skal betale saksomkostninger vil også bli behandlet på nytt. Søksmålet er vanskelig og av prinsipiell art, og loven åpner for å gi fritak fra å betale hvis man taper i slike tilfeller.

«Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten. Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd. Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»

Staten ble frifunnet for brudd på § 112 fordi staten har oppfylt sin tiltaksplikt, og fordi CO2utslipp utenfor Norge ikke blir regnet med. På den måten har retten sluppet å ta stilling til de enorme CO2-utslippene som brenning av olje fra de nye oljefeltene kan ha. Dermed ble miljøorganisasjonene dømt til å betale saksomkostninger, men de har bestemt seg for å anke saken, så kampen fortsetter.

06 STOFF

Dette kan skje Regjeringsadvokaten frykter at dette er en amerikanisering av rettssystemet, noe flere stiller seg bak. Bekymringen bunner i søksmålets politiske karakter og mediekampanjene som har fulgt med. Denne argumentasjonen ble imidlertid svekket da det ble bestemt at § 112 er rettighetsgivende. Det er vanligvis lav terskel for at domstolen kan overprøve vedtak som strider med menneskerettighetene, og det er dette miljøorganisasjonene mener er tilfellet. Lagmannsretten kan i prinsippet komme med en ny tolkning av § 112 som ikke gir individuell rett til et forsvarlig miljø. Dette er en risiko ved å anke dommen. Det er likevel lite sannsynlig fordi det er såpass bred enighet i tolkningen både i juridiske kretser og i politiske. Hvis miljøorganisasjonene får medhold i sin anke, vil det føre til at oljelisensene i Arktis blir helt eller delvis trukket tilbake. Organisasjonene kan potensielt klare å stoppe all ny leting etter olje i sårbare områder på norsk sokkel fordi Klimasøksmålet kan gi presedens for nye søksmål. Det vil si at nye saker skal behandles på samme grunnlag som denne. Dette vil være et historisk gjennomslag for en type klimaaktivisme vi ikke tidligere har sett i Norge, og sjansen for at det vil komme flere søksmål som følge av dette er stor. Søksmålet er også viktig i internasjonal sammenheng. Det at retten til et forsvarlig miljø ble bekreftet er et tydelig signal for styrking av retten til miljø også internasjonalt. Hvis miljøorganisasjonene vinner vil det være en tydelig fastleggelse av at retten til miljø for kommende generasjoner er så sterk at vi må tåle å gå ned i levestandard.

OKTOBER 2019

SAMFUNNSTOFF

HVA FAEN ER STUDENTPOLITIKK? Å være politisk engasjert er viktig – men vanskelig når få vet hvordan systemet faktisk fungerer. Tekst Anne Sofie Mevold Tysland og Maren Rønning Fjærli Foto Ane Martine Tømmeraas Tegneserie Ida Neverdahl

«Vi er sinte», «Økt stipend» og «Kvotering!» sier studentene på illustrasjonen bak talerstolen på studentparlamentsmøtet. Roper studentene dette i virkeligheten? Sier de ifra til studentpolitikerne? Og, viktigst av alt, gjør studentpolitikerne noe med det? Kun 20% av studentene stemte ved det forrige studentvalget på Universitetet i Bergen. Dette tyder på at den gjennomsnittlige studenten har lite engasjement for, og kunnskap om, studentpolitikken. I studentpolitikken jobber engasjerte studenter for at resten av universitetet skal få en best mulig studiehverdag. Det øverste studentpolitiske organet på UiB heter Studentparlamentet. Representantene møtes en gang i måneden for å diskutere, vedta saker og diskutere litt til. To av Stoffs journalister gjestet semesterets andre parlamentsmøte for å kunne utdanne seg selv, og nå våre lesere, om studentpolitikken. Det første møtet I realfagsbygget møter vi en vegg av intens pizza- og svettelukt. Her skal det jobbes hardt. I en hestesko foran oss sitter alle representantene i Studentparlamentet klare med innlegg, replikk- og stemmeskilt. De er rustet for fire timer med tunge gjennomganger av arbeidsprogrammet og lidenskapelig diskusjon. Vi stålsetter oss, vi også, for det vi tror skal bli en uendelig lang kveld. Her blir vi imidlertid positivt overrasket. Stemningen er langt bedre enn forventet. Latteren sitter løst og replikkene kastes mellom veggene i det trange auditoriet.

OKTOBER 2019 STOFF

«Saksopplysning?» sier møteleder og gir taleretten videre til en representant som vil presisere akkurat hva poenget hans var. Temaet er endringsforslag i arbeidsprogrammet, dokumentet som avgjør hvilke saker Arbeidsutvalget skal jobbe med dette skoleåret. Studentpolitikkens byggesteiner Selv om møtet er spennende, gjør det oss ikke særlig klokere på hvordan det politiske systemet fungerer på UiB. For å få greie på dette snakker vi med Andreas Trohjell, leder av Studentparlamentet.

«MAN SKAL JO IKKE VÆRE FORNØYD MED 20%»

Studentparlamentet er studentenes viktigste stemme utad. Det man kan kalle for studentpolitikkens Storting, består til sammen av 31 representanter. 24 av representantene er valgt av UiB-studenter ved studentvalget som avholdes en gang i året. Hvor mange representanter fra hver liste som kommer inn i Studentparlamentet, avhenger av hvor mange stemmer listen får. I tillegg er syv representanter valgt direkte fra fakultetene. Hvis vi fortsetter med stortingssammenligningen, fungerer Arbeidsutvalget, med fire medlemmer, som regjeringen. Med andre ord er det de som utøver

størst makt i Studentparlamentet. Forskjellen er dog at Arbeidsutvalget ikke utgår fra et flertall, slik som regjeringen gjør fra Stortinget, ettersom de ikke representerer lister (studentpolitikkens partier). – Arbeidsutvalget, som jeg er med i, er valgt av Studentparlamentet. Hvis vi ikke opptrer i tråd med det som er politikken vår har representantene i Studentparlamentet myndighet til å kaste oss, sier Trohjell. Hvis du tror at studentpolitikk kun er en hobby, tro om igjen – de fire medlemmene i Arbeidsutvalget har faktisk tatt permisjon fra studiene og jobber fulltid med å realisere arbeidsprogrammet. Arbeidet deres er honorert, noe som betyr at man ikke er fast ansatt, men får en økonomisk godtgjørelse. Fenger ikke studentene Kun 3 200 av til sammen 16 900 UiB-studenter benyttet seg av de digitale valgurnene denne våren, ifølge Studvest. Trohjell forteller at dette er den høyeste valgoppslutningen i landet, hvis man ser bort fra NHH, som hadde en valgdeltakelse på hele 60%. – Man skal jo ikke være fornøyd med 20%. Det er ikke så høyt som vi ønsker at det skal være, men det viser i hvert fall at vi klarer å nå ut til mange av studentene som er på campus. Trohjell mener nemlig at en av årsakene til studentenes labre valgdeltakelse er at få oppholder seg på campus.

STOFF 07

SAMFUNNSTOFF

STOFF 08

OKTOBER 2019 STOFF

SAMFUNNSTOFF

– Hvis du er på campus i løpet av valguken er det umulig å ikke treffe noen som driver med studentvalget. Var 80% av studentene ved UiB syke den uken? Eller lykkes bare ikke Studentparlamentet i å nå ut til den gjennomsnittlige student? – Vi tar i bruk Instagram, Facebook og medier som Studvest, Bergens Tidende og På høyden for å nå ut til studentene. Vi er faktisk det studentdemokratiet i Norge som har flest likerklikk på Facebook, med over 7 000 følgere, sier Trohjell. Vi ser over kontoene til SPUiB på Facebook og Instagram. Sjeldne oppdateringer og fantasiløst innhold råder. Vi mistenker at de fleste som følger Studentparlamentet på Facebook sannsynligvis er de som allerede er, eller har vært, engasjerte studenter. Så hvordan skal Studentparlamentet da nå ut til de som ikke følger dem, leser aviser eller er på campus i valguken? – Det er et veldig godt spørsmål. Vi bruker litt epost, spesielt i valguken, og litt Mitt UiB. Utover dette sliter både vi og UiB med å nå studentene. Det finnes grenser for hva vi kan få til når studenter ikke bruker de plattformene de egentlig skal ta i bruk. Standvirksomhet er også viktig for oss. Hva tenker du om måten studentpolitikerne formidler arbeidet sitt til studentene på? – Jeg tenker at vi formidler på en god måte nå, men vi kan alltid bli bedre. De siste årene har vi igangsatt nye prosjekter innenfor formidling, som blant annet arrangementer, toalettavis og nyhetsbrev. Vi er alltid åpne for nye ideer. Studentenes bompengesak I hvor stor grad mener du det er studentene selv som skal finne informasjon om studentpolitikken? – Det er vanskelig å si noe om graden her. Jeg mener at Arbeidsutvalget, Studentparlamentet og UiB har et ansvar for å sørge for at studenter får informasjon, og at den informasjonen er tilgjengelig. Studentene må selv ta et aktivt valg om å stemme, men alt skal ligge til rette for at det er enkelt. Trohjell forteller at det er vanskelig å engasjere studenter ved politiske valg. Dette gjelder også i studentvalget. Ved spørsmål om hva som hindrer studentene i å stemme, legger han til: – Jeg tror det kan ha noe med sakene å gjøre. Det er kanskje et symptom på at vi har det ganske godt. Hadde vi bare hatt en bompengesak, så hadde kanskje flere stemt. Studentpolitikken har ikke hatt en slik sak som har fått massiv

OKTOBER TIRSDAG 2019 23. FEBRUAR 2015

mediedekning og som berører hver enkelt student. I hvert fall ikke ennå, sier Trohjell. Samtidig kan det hende at grunnen til at studentenes bompengesak uteblir, er at studentene rett og slett ikke har nok innsikt i hvilken makt de har med sin stemme. Mener du at dere snakker studentenes språk når vi ser at 4 av 5 studenter ikke deltar i valget? – Studentparlamentet er valgt av og blant studentene ved Universitetet i Bergen. Det øverste studentorganet snakker på vegne av studentene, og skal høres i alle saker som angår dem. Dette er også hjemlet i universitets- og høyskoleloven. Alle studenter kan velge å stemme eller ikke. De som velger å stemme bruker sin stemmerett på å stake ut retningen for studentene ved UiB. De som velger å ikke bruke sin stemmerett lar dermed sine medstudenter bestemme for dem. Vi jobber med saker som kommer fra studentene, enten de stemte ved valget eller ikke, sier Trohjell. Det angår deg og meg Studentparlamentet er kanskje mest kjent for å jobbe med kaffeavtaler, temperaturer på lesesaler og priser på pensum. Med andre ord saker som ikke er så tabloid-vennlige, men som likevel påvirker hverdagen vår i stor grad. Dette skoleåret skal de blant annet arbeide for at begge kjønn likestilles i pensumlitteraturen, bøter for forsinket sensur og for felles rusfrie aktiviteter i fadderuken. Studentpolitikerne på UiB er også med på skape nasjonale endringer, som kan merkes på lommebokens tyngde. Trohjell forteller at Studentparlamentets aller viktigste sak er studiestøtten. Da han begynte som student for fire år siden, mottok han kun studiestøtte for ti måneder. – I statsbudsjettet for 2020 håper vi å få støtte den siste uken i de elleve månedene. Det er et konkret gjennomslag som studentbevegelsen har fått til det siste året. Som Trohjell selv sier, hadde man aldri fått elleve måneder studiestøtte hvis ikke noen jobbet aktivt for det. De aller fleste behøver de ekstra kronene før sommerjobbens første lønnsslipp. Studenter lever tross alt langt under fattigdomsgrensen. Trohjell serverer en frisk sammenligning. – Hvis jeg skal sette det på spissen hører vi veldig mye om minstepensjonister som har det fælt, og det har de helt sikkert, men studenter får 100 000 kroner mindre enn dem i året.

Andreas Trohjell, leder av Studentparlamentet Foto: Benjamin Skaug

«HADDE VI BARE HATT EN BOMPENGESAK, SÅ HADDE KANSKJE FLERE STEMT» Det er vanskelig å vite hva studentene vil ha hvis ingen sier ifra Trohjell forteller oss at flere studenter først og fremst bør engasjere seg i studentpolitikken fordi det er gøy. Ifølge Trohjell får man også vennskap på tvers av fakulteter, fagretninger og politiske ståsteder, samtidig som man får bli med å påvirke hvilken retning UiB skal gå i. – De fleste studenter bryr seg jo om et eller annet, men så går man gjerne og klager over det uten å gjøre noe med det. Kanskje må vi bite i det sure eplet og innse at den deprimerende valgdeltakelsen også kan skyldes studentene. Selv har vi daglig irritert oss over den dårlige ventilasjonen i UiBs lokaler på Media City Bergen, uvitende om at vi faktisk har en mulighet til å skape endring og bidra til studentdemokratiet.

– Jeg mener oppriktig at de som ikke stemmer heller ikke kan klage, ettersom man ikke har tatt en aktiv del i demokratiet, sier Trohjell.

STOFF 09 08 STOFF

SAMFUNNSTOFF Velferdstinget Velferdstinget skal gi bergensstudentene et felles talerør i møte med Sammen og andre aktører innen studentvelferden. I tillegg fordeler organet semesteravgiftens post for studentkultur, media og studentidrett. Velferdstinget består i dag av 33 representanter. Disse er valgt fra utdanningsinstitusjonene som er tilknyttet Sammen.

Heldigvis er det ikke så vanskelig å uttrykke sin misnøye til universitetet. Det eneste du trenger å gjøre er å melde inn saken din på www.spuib.no. Bla nedover siden, og trykk på «her» på høyre side av skjermen. Trekk pusten dypt og sett i gang – endelig kan du få utløp for alle dine frustrasjoner. Etter at du har meldt inn saken din går de fire representantene i Arbeidsutvalget gjennom forslaget, før de fremmer det for Studentparlamentet. Deretter diskuterer representantene i Studentparlamentet den innmeldte saken og stemmer for eller i mot. Flere av forslagene får naturligvis ikke gjennomslag, men de sakene som blir vedtatt tas med videre til den øverste ledelsen for Universitetet i Bergen – nemlig rektoratet. Hvis rektoratet gir dem grønt lys, fortsetter Arbeidsutvalget å jobbe med saken slik at endringene gjennomføres. På den måten blir forslag til handling. Neste gang du klager over dårlig utvalg i kantinen eller klaustrofobiske seminarrom på SV-fakultetet, vet du hva du skal gjøre. Men, en viktig ting gjenstår i denne guiden for de mindre opplyste: Hvordan stemme ved studentvalget.

Representanter til universitetsstyret Universitetsstyret er UiBs øverste beslutningsorgan. De har ansvar for faglig virksomhet, organisering og økonomi. I perioden 2017-2021 er rektor Dag Rune Olsen styreleder. Styret har to studentrepresentanter. Hvert år gjennomføres det direkte personvalg blant studentmassen for å fylle disse to posisjonene. Representantene er ikke tilknyttet lister.

Hvorfor opererer ikke Studentparlamentet med de samme politiske partiene folk flest har kjennskap til fra før? – Alle listene er nok inspirert av stortingspartiene, men det er bare en liste som sier at de er et parti. Blå liste har en formell tilknytning til Høyre studenterforening. De andre er partipolitisk uavhengige, men har et ideologisk grunnsyn.

Der Blå liste representerer et konservativt grunnsyn, representerer Venstrealliansen et sosialistisk grunnsyn. Det kan være grunnen til at de to listene fyker i tottene på hverandre gjennom hele studentparlamentsmøtet.

De ulike listene kan plasseres på en politisk skala fra venstre til høyre. På venstresiden finner vi Venstrealliansen og Sosialdemokratene. Et sted på midten holder Gul og Grønn liste til, mens Liberal liste og Blå liste ligger på høyresiden. Realistlista og listen for International students er vanskelige å plassere på den samme skalaen vi bruker ellers i politikken, forteller Trohjell.

Fagutvalgene Fagutvalgene ved UiB er å anse som bindeledd mellom den enkelte student og deres institutt. Instituttene er underordnet fakultetene ved universitetet. Gjennom deltakelse i ulike organer representerer de studentenes interesser. Hvert semester har alle medlemmer ved et institutt anledning til å stemme inn representanter, foruten leder og økonomiansvarlig som sitter ett år av gangen.

Håpet om 21% Etter møtet sitter vi igjen med et inntrykk av at avstanden mellom studentpolitikerne og studentene på UiB er større enn hva som er fordelaktig for begge parter. Studentparlamentets arbeid påvirker i stor grad studenthverdagen. Selv om det er tydelig at de ønsker å verne om studentenes interesser, og at de får til mye, føles arbeidet de gjør likevel fremmed for mange. Hvis Studentparlamentet ønsker å fange oppmerksomheten til studentene som ikke oppholder seg på campus og ikke følger dem i mediene, må de åpenbart tenke nytt. Jo mer innsats som legges i studentpolitikken, jo mer får man ut av den. Det første steget er å vite hvordan det studentpolitiske systemet fungerer. Her har både studentpolitikere og studentene en vei å gå. Studentpolitikerne må jobbe med formidlingen, og studentene må oppsøke informasjon og bruke stemmeretten sin. Om ikke annet, for å være bedre enn NHH.

De forvirrende listene – Man stemmer jo ikke på Studentparlamentet, men på listene. Det tror jeg forvirrer mange, sier Trohjell. Ved studentvalget stemmer du på noen du er enig med, i dette tilfellet en liste, som har skrevet opp representantene sine. Du kan gi kryss og slengere, akkurat som ved andre valg. – I praksis er listene som partier, sier Trohjell.

«JEG MENER OPPRIKTIG AT DE SOM IKKE STEMMER HELLER IKKE KAN KLAGE»

Han legger til at det før ikke var vanlig med lister eller partier i studentpolitikken, men heller enkeltmennesker som stilte til valg. – Så fant man ut at det var stress å stille til valg alene, derfor gikk man sammen med de man kjente og dannet lister. Til sammen finnes det åtte studentpolitiske lister på UiB. Listene som sitter i Studentparlamentet dette skoleåret er Venstrealliansen, Sosialdemokratisk liste, Realistlista, Blå liste, Grønn liste, Gul liste, Liberal liste og International students.

STOFF 10 09 STOFF

OKTOBER 2015 2019 TIRSDAG 23. FEBRUAR

SAMFUNNSTOFF Bjørn Olsen Usland (22), geografi

Carlo Ødegård (24), sosiologi

Stemte du ved det forrige studentvalget? – Nei, det gjorde jeg ikke. Hvorfor ikke? – Jeg visste ikke når det var valg og skulle gjerne fått litt mer informasjon om det.

Stemte du ved det forrige studentvalget? – Nei, det gjorde jeg faktisk ikke. Hvorfor ikke? – Jeg var opptatt med bacheloren, så jeg tenkte ikke så mye over at det var valg. Også er jeg ikke særlig engasjert i studentpolitikk.

folk på gaten om studentvalget Foto Ane Martine Tømmeraas

Kaja Haugen (24), master i engelsk Stemte du ved det forrige studentvalget? – Ja. Hvorfor det? – Jeg har stemt ved alle studentvalgene så lenge jeg har studert. Det er viktig å stemme, selv om jeg ikke er så engasjert i studentpolitikk. Jeg skal bli samfunnsfaglærer, så da er det jo nyttig å holde seg oppdatert.

Simon Lysø (20), samfunnsøkonomi, Marte Seeberg (21), samfunnsøkonomi og Harald Nilsen (21), medievitenskap. Stemte dere ved det forrige studentvalget? Simon: – Ja Marte: – Ja Harald: – Nei Hvorfor og hvorfor ikke? Harald: – Det må være fordi jeg ikke gadd å sette meg inn i det, og fordi jeg fikk lite informasjon. I tillegg var jeg ganske ny som student, og hadde ikke kommet meg inn i studentmiljøet enda. Jeg synes studentpolitikerne burde tydeliggjøre hvorfor

OKTOBER 2019 10 STOFF

man skal stemme, hvordan man stemmer og når valget er. Marte: – Jeg stemte fordi jeg fikk en vaffel. Jeg møtte på studentpolitikere på Studentsenteret dagen før valget, og de ga vafler til dem som stemte. Simon: – Jeg stemte fordi det er viktig å delta. Det er mange gode saker, selv om det også finnes noen tullesaker. Blant annet synes jeg det er tull å betale mindre semesteravgift, når vi får så mye ellers, som for eksempel at 40% av lånet blir omgjort til stipend.

11 2015 TIRSDAGSTOFF 23. FEBRUAR

SAMFUNNSTOFF

BYENS BLEK – Vi ønsker å nå ut til flere i Bergen, for markedet for lokal kunst er absolutt til stede.

Tekst og foto Sanne Funder Nygaard Bortsett fra en håndfull turister er Lille Øvregaten folketom. Solen skinner, og det er lett å få øye på Blekk. Blant tradisjonelle antikvitetsbutikker og gallerier skiller fasaden seg ut med fargerike former på veggene og et lite, sjarmerende skilt på toppen. Ung kunst i kulturbyen I det vi entrer butikken er det mye som fanger blikket. Lokalet er lyst med hvite vegger og vindu i taket, og sortimentet gjør det til alt annet enn kjedelig. Bergensrap spilles lavt på høyttalerne, innredningen er hjemmekoselig og kreativiteten er til å ta og føle på. En rosa velursofa er plassert slik at besøkende kan sette seg med bena høyt og føre samtaler med illustratørene som jobber med prosjekter bak disken. Hilde Elise Vie glir inn i omgivelsene, iført en signalgul hettegenser som komplementerer det turkise håret. For litt over tre år siden startet hun Blekk sammen med studiekameratene Nina Jensen og Andreas Servan. – Det å starte opp et galleri hvor vi kunne stille ut vår egen kunst var et tema gjennom hele studietiden. Vi synes at Bergen er en fin kulturby, men det var mangel på plasser hvor vi kunne stille ut illustrasjonene våre. Da passet det perfekt at dette lokalet ble ledig mens to av oss var i ferd med å fullføre bacheloren.

Blekk er en blanding av galleri og butikk med fokus på illustrasjoner. Både eierne og andre kunstnere selger sitt arbeid her. De tar stort sett inn lokale kunstnere, men har også innslag fra utenfor Bergen. Utstillingene byttes som regel ut en gang i måneden. For øyeblikket er Andreas Servan sin eksperimentelle kombinasjon av bevegelig makro og illustrasjon å finne på hovedveggen. Andreas mener at Blekk er et viktig tilskudd til Bergens kulturliv. – Det er mye fine-art og gatekunst, men ikke så mye rom for dem som jobber utenfor de boblene. Illustratører jobber ofte med prosjekter for kunder, men produserer annet i tillegg. Det å gi et utstillingsrom for dem er veldig gøy. Bevisst naivist Hilde kommer fra Dokka i Oppland, en liten bygd som mange påpeker at de har kjørt gjennom. I mangel på kulturelle tilbud ble Bergen et naturlig valg. Nå har hun bodd her i over 10 år. – Samholdet mellom kunstnerne her er utrolig bra. Andre kunstnere kommer ofte på besøk og gir oss tilbakemeldinger. Spesielt når de har utstilling her selv. I tillegg samarbeider jeg med andre om å lage veggmalerier, som også var viktig for min stilmessige utvikling.

Uttrykksformen hennes har utviklet seg fra klesdesign til illustrasjoner av smilende tacoer og donuts i skarpe farger i løpet av oppholdet i Bergen. Men selv om interessen for å bli motedesigner døde ut, kan klesstilen sies å være noe kontroversiell etter norsk standard. – En skulle jo kanskje trodd at man sluttet å kle seg som en fjortenåring når man bikket tretti! Ifølge henne selv har både kles- og tegnestilen beveget seg i motsatt retning av alderen. Etter gjentatte kommentarer om naive linjer og barnslige figurer bestemte hun seg for å eie det. – Ja, det er barnslig. Men det er kult. Det virker som om folk er redde for farger, og trendene preger fargebruken i hjemmene våre. Vi liker det som er på moten. Jeg tror at bruken av farger er undervurdert, selv om det anses som banalt av oss voksne. Forskning viser at folk er mer kreative, og jobber bedre i arbeidsmiljøer der det er mer farger. For turister og patrioter Hilde viser frem t-skjorter med enhjørninger fra Gunvor, postere med fargerike ansikter fra Solancedesign, søte brosjer fra Northernspells og babyvotter fra Vilde Vendelboe. Det er ikke rart at besøkende som kommer innom mens

Deleier Hilde Elise Vie står inne for sitt barnslige uttrykk.

12 STOFF

OKTOBER 2019

SAMFUNNSTOFF

Initiativtakerne bak Blekk er fulle av personlighet vi prater bruker god tid på å se seg omkring. En amerikaner avbryter oss for å rose arbeidet. Hilde forteller at mange av kundene er turister. – Det er jo selvfølgelig utrolig fint! Det er så interessante mennesker fra hele verden som kommer innom. Det fører til gode samtaler. Bergensere er som kjent patriotiske, også når det kommer til kunst. Hilde sier at dette gjør byen til en optimal plass å drive butikk med lokale produkter. Hun kunne likevel ønske at enda flere av innbyggerne tok turen innom. – Vi ønsker å nå ut til flere i Bergen, for markedet er absolutt til stede. Vi setter stor pris på tilbakemeldingene deres, og det er mange som setter seg ned i sofaen og slår av en prat. Noen ganger blir de sittende her i timesvis. Inspirert inntekt Kunstneryrket er for mange forbundet med tøffe levekår, preget av usikkerhet – «starving artist» er et kjent begrep av en grunn. Hilde forteller at hun til tider kan kjenne på usikkerheten, men at hun har lært seg å leve med det. Hun mener likevel at dette er en tankegang som bør endres på. – Mange sier at jeg er tøff som tør, men for meg er det bare en jobb som jeg tar seriøst. Det er ikke så crazy som folk skal ha det til. I alle fall ikke i Norge, vi har alltid velferdsstatens sikkerhetsnett å falle tilbake på. Det verste som kan skje er at jeg må få meg en urelatert jobb i tillegg. Bransjen er preget av billige vennetjenester. Hilde mener at dette skaper vanskelige arbeidsforhold. Ifølge henne må kunstnere og illustratører få bedre selvtillit og ta seg ordentlig betalt.

OKTOBER 2019

– Det er mange som liker jobben sin, men de gjør den ikke gratis for det! Medeier Nina Jensen beskriver Blekk som et sideprosjekt og en ekstra inntekt. Hun mener at butikken er en god mulighet til å uttrykke seg kreativt og samtidig presentere noe utenom det vanlige. – Det er fint å kunne tilby noe mer personlig enn et kort fra Norli! Stoff som strategi Når det gjelder fremtiden håper de på at den organiske veksten de har opplevd i løpet av sine tre år i bransjen skal fortsette. – Håpet er at vi bare kan fortsette å være her, supplere med flere av våre egne produkter, og få inn nye kunstnere. Vi har utviklet vår estetiske sans, lært underveis, og alt i alt vil jeg si at vi mye mer profesjonelle nå, sier Hilde. Andreas bemerker at det å starte noe eget ikke nødvendigvis trenger å være så vanskelig som enkelte skal ha det til. – Det er lett å finne en vennegjeng der alle har en dag de kan sette av til å være i butikken. Så lenge vi selger nok til å ikke gå i minus, går det greit. Jeg har troen på å la ting vokse av seg selv hvis du syns at det du driver med er bra. De tre kunstnerne erkjenner sitt potensiale, men også sine utfordringer. Markedsføring og det administrative er kanskje ikke deres sterkeste sider, men de har troen på å være en del av et miljø og sverger til munn-til-munn-metoden. Andreas vet å ordlegge seg. – Den beste markedsføringsstrategien vår er jo at Stoff skriver om oss.

STOFF 13

K O M M E N TA R S T O F F

Tekst Christine H. Kjærandsen Illustrasjon Zilvinas Andriuskevicius

SAMVITTIGHET TIL SALGS Når de store selskapene vil selge enda mer, tjene enda mer, og late som de hjelper verden samtidig.

Hva betyr det egentlig når reiseselskapet TUI reklamerer for en «klimakompensert» ferietur? Bidrar faktisk ferieturen til Bali med å redde utrydningstruede dyr? Kanskje kan det til og med stoppe brannene i Amazonas? Eller holder det for enhver miljøbevisst jente å sole seg ikledd resirkulert bikini fra H&Ms Conscious-kolleksjon? Håret kan man iallfall vaske med nyinnkjøpt sjampo fra Love Beauty & Planet, som ikke bare lover deg et vegansk og bærekraftig alternativ, men også vil gjøre verden til et bedre sted. Merkelappen skulle i det minste tilsi det, men opplyser den om moderselskapet Unilever sin ødeleggelse av regnskog, som igjen går direkte ut over dyrelivet? Nei.

løses gjennom forbruk? Mark Fisher gjør i sin bok «Capitalist Realism: Is There No Alternative?» rede for hvorfor han mener utfordringene vi står overfor i dag kan virke uløselige: Samfunnet er så gjennomsyret av kapitalismen at våre liv, samfunn og tankesett skapes innenfor dens rammer. Det blir nærmest umulig å tenke seg til et alternativ.

livsstil hos forbrukerne selv. Om Fisher har rett er det selve markedssystemet vi lever under som hindrer endringer som utfordrer business-as-usual holdningene til markedskreftene. Pen innpakning til tross. For mange er det lettere å se for seg at verden går under enn å lete etter løsningene som kan stå i mot den forbruksbaserte, massive kjøpskulturen.

«KAN VIRKELIG

At enkeltpersoner kan velge shoppestopp, er en mulighet for de priviligerte. At de største selskapene selger en brøkdel bærekraftige produkter som de snakker høyt om, mens de ellers fortsetter som vanlig med forurensing og lavkostarbeid, er ikke holdbart. Dette ansvaret skal ikke ligge på enkeltmennesket. Du velger - eller gjør du det?

KLIMAKRISEN LØSES GJENNOM FORBRUK?»

Kloden brenner. Vi går ikke en dag uten en ny overskrift om den store klimakrisen. Vi kan ikke se bort fra at vi lever i et samfunn som gjør en annen utopisk tilstand nærmest umulig å forestille seg. Man oppfordres stadig til å kjøpe nye ting som vil bidra til en ny og bedre verden. Men, kan virkelig klimakrisen

14 STOFF

Motemagasinet Melk & Honning skrev i februar at begrepet «bærekraft» blir brukt for å rettferdiggjøre økt forbruk, samtidig som ekspertene stiller seg bak at forbruket må ned. Min umiddelbare tanke er at man er nødt til å implementere strenge regelverk for kommersielle aktører, som vil begrense produksjon og forbruk, som igjen vil legge til rette for en mer miljøvennlig

OKTOBER 2019

VIL DU VÆRE MED I STOFF? STOFF SØKER NY REDAKTØR

– OG ANDRE KREATIVE SJELER! VI SØKER

Ansvarlig redaktør 2020 Grafikere Webmaster Sosiale medier-ansvarlig Kulturredaktør Styremedlemmer Styreleder VIL DU VÆRE MED Å FORME MAGASINET VIDERE? SEND SØKNAD TIL RED@STOFFMAGASIN.NO

SAMFUNNSTOFF

VODKATÅRER Alene og naiv på ferie i Europas siste diktatur. Løst gjenfortalt.

Tekst Øystein Flø Baste Illustrasjon Zilvinas Andriuskevicius

Du er halvveis inn i sommerferien, utsiktene til fete ferieopplevelser og kule oppdateringer på Instagram er elendige. Deltidsjobben på Bergens mest slitne bar spiser deg opp innenfra. Omsider får du kranglet deg til noen få ukers ferie. Endelig skal du hevde deg i den virtuelle bildestrømmen. KGB, Kreuzberg og Lenin En bereist venn tipser deg om et diktatur i Øst-Europa. Du har ikke hørt om landet siden geografitimene på barneskolen. De har nylig opphevet strenge visumregler, valutaen er svak og hovedstadens kulturscene er visstnok superhipp. Etterretningstjenesten heter fortsatt KGB. Hva mer kan du be om?

Du fyller sekken med friluftsutstyr og urbane klær – en miks av identitetsmarkører som gir inntrykk av at du er interessant. Russisk litteratur kjøpes for å bøte på ditt vedvarende underskudd av kulturell kapital. Du har aldri klart å fullføre en klassiker, men muligheten for å ta bilde av Anna Karenina i russisktalende omgivelser er en billig forsikring dersom alt annet skulle gå galt. Til din store skuffelse er ikke byen et stillbilde av kommunisttiden. De fete analoge bildene du skulle fremkalle for å poste på Instagram kan du se langt etter. Tiden går, også i Østblokken. Foruten to museer og et område som later til å være en kopi av Kreuzberg, byr ikke byen på stort. På hostellet finnes heldigvis ingen grunne og festkåte amerikanere på Eurotrip, men gleden er kortvarig, da de andre hostellgjestene viser seg å være pensjonister som ikke snakker et ord engelsk. Du hadde foretrukket amerikanerne. Dagen reddes av pappa, en gammel AKP-mler, som er fra seg av begeistring over Lenin-statuene du poster i familiegruppen. Takk skal du ha, Babushka Rastløs og sulten på nye opplevelser går turen videre til rurale områder. Du tilbringer en natt i telt, men lykkes ikke i å overbevise deg selv om at camping er noe du faktisk setter pris på. I det

16 STOFF

SAMFUNNSTOFF

minste får du knipset et par velkomponerte mobilbilder og følgerskaren din gir deg et etterlengtet, men kortvarig dopaminrush. Med halen mellom beina gjør du vendereis til nærmeste tettsted. En natt på hotell koster mindre enn en timeslønn i fedrelandet, men du mistenker at lokalet tidligere var brukt av KGB. Her er det ikke så mye annet å ta seg til enn å drikke alkohol og se på at andre drikker sterkere alkohol. En lokal skrue du kommer i snakk med ved hjelp av Google Translate insisterer på at du må smake verdens beste tomater hos hans babushka. Endelig skal du få oppleve noe autentisk! Du befinner deg snart utenfor et voldsomt gjerde som omringer et slitent trehus. Innenfor gjerdet bjeffer en stor hund iltert. Vaktbikkjen høres erfaren ut, den har hatt nok av uvedkommende med høy promille å jage vekk. Babushka åpner porten, og i samme øyeblikk smetter den frekke jævelen ut og hugger tak i leggen din. Tennene låser seg fast og synker inn. Du vifter og veiver med alt du har for å få den av. Pulsen galopperer, og febrilsk ruller du opp turbuksen for å undersøke såret. Den kom ikke helt til benet som du fryktet, men den har laget et ganske så blodig kjøttsår. Empatien til vertene dine er fraværende. Det nærmeste de kommer en unnskyldning er å plassere bikkjen i hundegården. Gjennom ren, overfladisk, norsk høflighet

presterer du å holde tårene tilbake og takke ja til et måltid av smakløse tomater og ihjelsaltet omelett. Babushka har mange russiske gloser på hjertet og lar deg ikke unnslippe med det første, selv om dødsangsten løper løpsk. Lite visste du at en tekanne aldri blir tom og at en tekopp alltid vil fylles opp. På utedoen gjør du et kjapt internettsøk som raskt bekrefter frykten: «Rabies er et økende problem i Hviterussland». Neste buss tilbake til hovedstaden går ikke før neste morgen. Post-sovjetisk labyrint På den skranglete bussen forsøker du febrilsk å få tak i forsikringsselskapet. For å unngå personlig bankerott i et fremmed land må du ha dem på din side. Forsikringsselskapet som tidligere har forlangt at all kommunikasjon skal foregå elektronisk krever nå at du må ringe til alarmsentralen i Danmark. Før du har rukket å presentere deg kuttes linjen. Du har ikke flere ringeminutter, og i tillegg står du i rubelgjeld til oligarken som kapret telemarkedet tidlig på 00-tallet. Bussjåføren viser deg veien til et til privat legesenter. I skranken får du beskjed om at de ikke har kapasitet til å ta deg imot: Kom tilbake i morgen! Her må du visst lage oppstyr for å få nødvendig hjelp. Sekken slenges i bakken, buksebenet rulles opp, og du roper på en blanding av rasende engelsk og brutal bergensk at du er i livsfare. Sekretæren er

tilsynelatende uanfektet, men henviser deg til en enslig trebenk på gangen. Etter langt om lenge vinkes du inn på et mørkt legekontor. Legen undersøker bittet. Han ringer en venn som på gebrokkent engelsk forteller deg at du må dra til et offentlig sykehus for å få medisinsk behandling. I skumringen forlater du sykehuset med et håndtegnet kart og en jeg-reiser-alene-lapp med kyrilliske bokstaver. Du har aldri følt deg lenger hjemmefra. Det har rukket å bli midnatt før du finner frem til det offentlige sykehuset. Du er klar for å få de nødvendige vaksinene og tenker at det ikke kan ta mange timene. Sykehusgjestene hjelper de ansatte med å oversette beskjeden fra legen: Du må legges inn i fire dager for å få vaksiner mot rabies. Det nytter ikke å krangle. Du trøster deg med at historien kommer til å gå sin seiersgang på reisebloggen du snart skal opprette. I løvens hule På et illeluktende, dunkelt rom ligger fire karer og døser på benker som står tett inntil hverandre. Du frykter at alle skulle vært på isolasjon, og det bekreftes når du får forklart at dette er avdelingen for sterkt infiserte sår. Med strenge blikk som bare hviterussere kan eie, følger romkameratene enhver bevegelse du gjør. Mannen i nabosengen har en gammel tatovering med DDRinitialer. «Red Army,» mumler han, og du skjønner at du allerede har stirret for lenge. Men du fortsetter

å stirre når du innser at ekssoldaten mangler et bein. Er det det som skal bli din skjebne? En av de andre romkameratene er hyggeligere. Han insisterer på at du skal forsyne deg av chipsposen hans og setter en vodkaflaske på nattbordet ditt. Etter lukten i rommet å dømme er hygiene ikke-eksisterende, men du tør likevel ikke å yppe med slavisk gjestfrihet. En engelsktalende sykepleier gir deg det du antar er svært bredspektret antibiotika og fem vaksiner. Du frykter at sprøytene har vært brukt før. Hun hjelper deg med å gjøre opp gjelden til mobiloperatøren. Endelig kan du fortelle hele verden hvor grusomt du har det, og pakke det hele inn i sovjetisk sykehusestetikk. Likesene tikker inn. Det blir flere og flere. Var alt verdt det? I en narkose av utmattelse, sosial anerkjennelse og sterk smertestillende sovner du med et smil. Du vekkes av at naboen tisser i en flaske. Bare én av mange ting som ikke lar seg formidle gjennom sosiale medier: skingrende radiostøy, søvnapné, lukten av oppkast og urene kropper. Og der du på Instagram fremmer munter ironi, har du hjemlengsel og feller en liten tåre over at morgendagens fødselsdag må tilbringes i dyster elendighet. I mørket vil du ta en slurk vodka for å døyve smerten. Du innser akkurat for sent at du har tatt feil flaske. FAEN.

STOFF 17

INTERVJUSTOFF

MØT MENNESKEHANNE – For meg er det viktig å ha med humor i samfunnsdebatten, så det ikke bare blir nok en mening om temaet, sier skaperen bak Tegnehanne Tekst Ida Neverdahl og Anna Nordahl Carlsen Foto Anna Nordahl Carlsen

– Livet mitt er egentlig mer generisk enn jeg hadde tenkt. Jeg hadde tenkt at jeg var så unik. Jeg er jo tegneserieskaper. Stoff møter Hanne Sigbjørnsen under Gyldendals nye «in-house» tegneseriefestival i Oslo. Hun sitter foran oss i foajeen og snakker om sin siste bokutgivelse, Ikke tenk på meg. Hanne er faktisk et ekte menneske fra Kvernaland, et tettsted i Rogaland, men de fleste forbinder henne med den rødkledde, insektøyde tegneseriefiguren Tegnehanne. – Boken handler om de spørsmålene jeg har tenkt på i det siste: Skal jeg få barn? Skal jeg gifte meg? Hva er egentlig livet mitt? Fra blogg til bok Hennes siste utgivelse er en tegneseriedagbok som strekker seg over et halvår i den Oslobaserte 29-åringen sitt liv. Leseren følger fortsatt figuren Tegnehanne, men får et mer personlig og nedtonet innblikk i Hanne Sigbjørnsens liv. Figuren Tegnehanne så internettets lys som en tegneserieblogg i 2010, da bloggere ennå ikke var blitt influensere, og noen nordmenn stod askefaste i Tyrkia. Bloggen fulgte et typisk bloggformat, men i stedet for speilrefleksbilder av dyre klær og estetisk fristende måltider var derimot de visuelle elementene enkle tegninger, på grensen til «dette kunne jeg ha tegnet selv». Postene hadde mye humor og selvironi, og handlet gjerne om bisarre møter og opplevelser. Hanne har utviklet seg siden da – og Stoff liker utviklingen.

18 STOFF

– Det er en kuratert versjon av livet mitt, men noen av datoene har jeg skiftet på, for å få en narrativ oppbygning. Det er en veldig personlig bok. I Hannes tidligere arbeid var graden av kuratering mer ekstrem, men i den nye boken er overdrivelser og absurditet for humorens skyld byttet ut med Hannes refleksjoner og tanker rundt forhold, karriere og eksistensielle spørsmål. I boken har Hanne utlevert både familie og samboeren Jostein. Det synes hun var lett å gjøre, men nå som de faktisk skal lese det er hun nervøs for hva slags reaksjoner hun vil bli møtt med av de utleverte.

Hver gang sjalusiobjektet slår godt an hos leserne, oppleves det som et nederlag for Hannes egen tegnekarriere. – Da jeg publiserte innlegget kontaktet personen meg og fortalte at hun følte det på lignende måte overfor meg. Hvorfor er sjalusiproblemet tilsynelatende så vanlig blant kvinnelige serieskapere i Norge, tenker du? – Media fremstiller det som at det kun er plass til en kvinnelig serieskaper.

Hun er bekymret for hva folk kommer til å tenke om henne etter å ha fått et så grundig innblikk i hennes liv og tanker.

Hanne snakker om hvordan Nemi lenge var den regjerende tegneserien laget av en kvinne. Og dette gjør at arbeidet til nye kvinnelige serieskapere gjerne sammenlignes med henne, selv om seriene deres tydelig skiller seg fra Nemi. Hun sier at det også har vært mye fokus på stripeserier. I andre tegneseriesjangre gjør kvinner det veldig bra, og mange av de populære tegneseriene i Norge er laget av kvinner.

– Om folk ikke liker det, så liker de ikke meg, på en måte, sier hun.

– Det kan bare være en Nemi, sier de. Du er den nye Nemi. Når du er den nye, går den gamle ut.

En av styrkene til Hanne er hennes åpenhet om både sine gode og dårlige sider, som kanskje gjør det lettere for folk å akseptere disse sidene ved seg selv. Et nylig eksempel er et blogginnlegg i Aftenposten om sjalusi. Dette skriver Hanne også om i boken. I korte trekk er Hanne misunnelig på suksessen til en annen kvinnelig serieskaper.

Tror du «den nye Tegnehanne» kommer til å dukke opp en dag?

Tegne-Knausgård – Det hadde vært sunt å distansere seg litt fra det, men det er ikke så lett. Jeg klarer ikke være så kompromissløs som Knausgård.

– Det gleder jeg meg til!

OKTOBER 2019

INTERVJUSTOFF

«DET ER JO FORSKJELL PÅ HETS OG Å BLI MOTSAGT, MEN JEG REAGERER LIKT PÅ BEGGE DELER» Skrivehanne Hanne er underholdende og morsom i virkeligheten også, og hun er flink til å snakke for seg. Dette kommer tydelig frem i seriene hennes, som er mer som illustrerte kåserier enn det typiske tegneserieformatet. Serieskaperen mener hun er bedre på å observere enn å tegne. – Jeg føler Tegnehanne er mer et skriveprosjekt enn et tegneprosjekt. Har du noen gang tenkt å ta mer avstand fra deg selv i tegneseriene? – Jeg har tenkt på det, men det er litt vanskelig. Det er jo det jeg er kjent for, og det er det folk kjenner meg som. Jeg tror det ville føles feil hvis jeg skulle skrevet om en karakter utenfor meg selv. Men jeg utelukker det ikke. Et annet trekk ved Hannes arbeid er at hun ofte kommenterer dagsaktuelle hendelser. For eksempel når hun skriver og tegner om hvordan babyboomere går inn klimadebatten, og i stedet for å bekymre seg over regnskog i brann og den gryende klimakrisen, henger seg opp i bruken av ordet «skam». Regner Hanne seg som en samfunnsdebattant? – Jeg prøver å ikke bare være en samfunnsdebattant, fordi det er tungt for meg å stå i debatten. Det blir alltid mer diskusjon når jeg skriver om noe aktuelt.

OKTOBER 2019

Ofte setter Hanne ting på spissen, og får kommentarer om at hun ikke er nyansert nok. – Da blir spørsmålet om jeg skal gå ut av rollen som kåsør, eller bare la det stå i spissformulering. Da blir det gjerne spissformuleringen. For meg er det viktig å ha med humor, så det ikke bare blir nok en mening om temaet. Hanne forteller videre at hun ellers mottar lite hets. I blant får hun derimot velbegrunnede motsvar. – Det er jo forskjell på hets og å bli motsagt, men jeg reagerer likt på begge deler. Det virker uvanlig å være en kvinne som har meninger om ting på nett som ikke opplever mye hets. Kanskje det er fordi meningene er filtrert gjennom en gøyal figur som er vanskelig å bli sur på.

boken, og måtte spørre sin overordnede. – Fuck. Ingen vet hvem jeg er, jeg skulle aldri ha spurt, jeg skulle ønske jeg kunne dø, tenkte jeg. Så kom damen tilbake og sa «Greit, du kan signere fem stykker». Tegnekattemamma Selv om Hanne i kjøtt og blod ikke er like kjent som den karakteristiske Tegnehanne, så har hennes tegnede alias lenge vært en figur mange kjenner til og kan kjenne seg igjen i – kanskje da spesielt jenter i 20-årene som sliter litt med voksentilværelsen. Men når du er en serieskaper som skriver om eget liv, endres demografien du appellerer til etterhvert som du selv vokser og endrer deg. – Jeg merker det veldig godt, når jeg blir eldre får jeg et annet publikum. Men jeg tror du alltid vil treffe en målgruppe. De finner deg!

Tegnehanne er en figur som de fleste kjenner til. Men hva med mennesket bak: Føler du deg noenlunde kjent?

Den nye boken din inkluderer tanker rundt det å få barn. Hvis du får barn, tror du at du kommer til å bli en mammaserietegner?

– Noen ganger ja, andre ganger nei.

– Jeg vil ikke at det skal bli en mammaserie. Jeg håper jeg fortsatt kan ha meg selv i fokus. Ikke bare når jeg lager tegneserier, men i livet generelt.

Tegnehanne forteller om da hun var på Ark bokhandel, og så at Linnea Myhre hadde signerte kopier av boken sin til salgs. Hun tenkte hun skulle prøve seg på det samme, og spurte damen i kassen om hun kunne signere noen av sine bøker, som også var til salgs. Damen var usikker på Hannes legitimitet som forfatter av

Hva om du får katt? – Hadde jeg fått en katt, så hadde jeg holdt det hemmelig i tegneseriene. Det er bare en så stor klisjé i tegneserier. Aldri begynn å skrive om katt.

STOFF 19

K O M M E N TA R S T O F F

SAMARBEID PÅ

KURDISK

Hva kan norske raddiser lære av revolusjonen i Nord-Syria?

Tekst Andreas Gjøsæther Illustrasjon Aleidis Skua

Siden 2012 har en feministisk revolusjon satt sitt preg på den syriske borgerkrigen. I det kurdiske området Rojava finnes ikke staten lenger. Folkestyret står for øvrig sterkere enn noensinne for innbyggerne i territoriet. Tidligere i år knuste de den islamske stat. De trues enda av Assad mot sør, og er terrorstemplet av Erdogans regime i Tyrkia. Til tross for all motbør ser deres anarkistiske styresett ut til å fungere. Revolusjon i sivilisasjonens vugge Høsten 2017 fikk jeg øynene opp for hva som foregikk i den nordøstlige delen av Syria. Borgerkrigen herjet, da som nå. Jeg gikk på skole i London. En demonstrasjon for løslatelsen av en kurdisk leder hadde endt i vold og sammenstøt med politiet. Det var i Wood Green, nabolaget mitt. Ansiktene til fremmedkrigere i militsen YPG prydet demonstrantenes bannere. De hadde dødd for revolusjonen. Abdullah Öcalan var initiativtaker og inspirasjonskilde for kurdernes anarkistiske eksperiment. Han sitter enda fengslet i Tyrkia. Bak lås og slå skrev han om sitt ideelle styresett – den demokratiske konføderalismen. Hans arbeid ble utgangspunktet for Rojavas grunnlov, den sosiale kontrakten. Hvorvidt Rojava er en stat er et definisjonsspørsmål. Hvert nabolag og arbeidsplass eies i fellesskap og er direkte demokratisk styrt. Derfra sendes

STOFF 20 STOFF

representanter til et byråd, som igjen har representanter i en av de tre delstatene territoriet består av. Både i offentlige instanser og i militsene er hver folkevalgte posisjon fylt av både en mann og en kvinne. Men ifølge Rojavas grunnlov trenger et patriarkalsk samfunn også grupper som er forbeholdt kvinner. Slik lærer man å ta makt, uten å be om den. Kvinner styrkes, uten nedlatelse. Rojava er ikke det første samfunnet av sitt slag. Under den spanske borgerkrigen var forfatteren George Orwell fremmedkriger på sosialistenes side. De kjempet side om side med den iberiske anarkistføderasjonen for å utslette Francos fascister. Han skrev en bok om sine erfaringer, Hyllest til Catalonia, som kom ut i 1938. Der beskriver han hvordan anarkistene kollektiviserte mye av den spanske økonomien. Men en av flere faktorer som kostet den spanske venstresiden krigen, var en stor villighet til å utestenge og forfølge anarkister. Spania var en fasciststat i fire tiår. Det er en bittersøt fortelling. Et øyeblikk i kampen mot fascismen bar preg av stor internasjonal solidaritet. Den amerikanske forfatteren Ernest Hemingway rapporterte fra fronten. Flere frivillige tok turen fra Norge, deriblant kommunistpartisanen Asbjørn Sunde.

bofellesskap, og senere av blitzbevegelsen i Oslo. Hausmania ble prydeksempelet på boligsamvirker i hovedstaden. Men Francos seier er ikke skriften på veggen for Rojava. Venstresiden i Europa har vært en pådriver for revolusjonært arbeid andre plasser. Norske fremmedkrigere på kurdisk side risikerer livet – og fengsel når de kommer hjem igjen. Jeg har stor respekt for dem. Men gir vi oss selv definisjonsmakt over en kulturell minoritets frigjøringskamp? Kanskje vår styrke som aktivister ligger en annen plass enn der våre romantiske forestillinger forteller oss at de burde være. Lenge leve lokaldemokratiet En av de samfunnsmessige bærebjelkene i Rojava er samvirkemodellen, også kalt kooperasjon. Her eies og styres arbeidsplasser og boliger i fellesskap. Et nettverk av slike demokratisk styrte enheter utgjør en konføderasjon. I Norge er det lang tradisjon for kooperasjonsvirksomhet med utgangspunkt i arbeiderbevegelsen. Utbredelse av samvirkemodellen bidrar til desentralisering av makt og kapital. Det finnes altså praktiske måter du selv kan drive desentraliserende og demokratisk arbeid i ditt lokalmiljø.

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) publiserte i 2009 en rapport som viser til økonomisk vekst hos kooperative forretninger i kjølvannet av finanskrisen. De vant Nobels fredspris i 1969 for sitt engasjement for arbeiderrettigheter. Denne måneden fyller de hundre år. På en konferanse med den internasjonale samvirkealliansen (ICA) har den nåværende departementsråden erkjent samvirkemodellens rolle i økt formell sysselsetting. Det er mye som tilsier at denne formen for organisering er både effektiv og fredelig politisk praksis. Revolusjonen i Rojava som er tuftet på liknende ideer ser også ut til å fungere. De kan inspirere oss til å bygge tilsvarende fellesskap i våre egne lokalmiljøer.

I Norge bar mellomkrigstiden preg av slike initiativer, som Ullevål Hageby og de kooperative byggeforeningers landsforbund. Stafettpinnen ble plukket opp av sekstiåtter-generasjonens

OKTOBER 2019

SAMFUNNSTOFF

Smarte maskin e r og privatli vets fall Dyp læring øker konkurransen i teknologibransjen. Tvinges brukerne til å tape en konkurranse de ikke deltar i?

Tekst Erik Peralta Løvaas Illustrasjon Mimi Hemsett Foto Simen Peder Aksnes Aarli – Legolas and Gimli advanced on the orcs, raising their weapons with a harrowing war cry.

Dype maskiner med dyre tanker Dyp læring er teknologien som ligger til grunn for både Facebooks tagging av gruppebilder og OpenAIs Ringenes Herre-fortelling. Det er en form for maskinlæring, også kalt kunstig intelligens. Enkelte eksperter forklarer det som baklengs programmering, hvor datamaskinen definerer sine egne spørsmål ved å studere tidligere fasitsvar.

til den siste kategorien.

Disse ekstremt krevende utregningene som står bak dyp læring er grunnen til at den oppnår reMed utgangspunkt i denne setningen dikter alistiske resultater innen blant annet tekstdiktning språkprogrammet GPT-2 selv opp en og ansiktsidentifikasjon. I dette tilfellet etterligner fortelling som organisasjonen bak, OpenAI, mener algoritmene som brukes i vår egen hjerne gjennom kan konkurrere med Tolkien selv. Utviklerne er flere lag, kjent som kunstige nevrale nettverk. De tydelige på at dette er farlig teknologi i gale hender. første lagene tolker veldig Programmet kan blant annet generere spesifikk informasjon, som falske nyhetssaker. Prosjektet har også senere settes sammen til en krevd stor startkapital, men OpenAI er verdifull helhet. Omtrent ikke alene i å satse på teknologi av denne TEKNOLOGIEN KAN BRUKES AV BEDRIFTER slik som nervecellene dine sorten. og hjernen din samarbeiTIL Å ENDRE ATFERDEN DIN TIL EGEN VIN der akkurat nå. Problemet? Facebook er med over 2 milliarder aktive Den store presisjonen er brukere verdens største sosiale nettverk, NING ELLER AV EN STAT TIL Å FREMME avhengig av mye informen de er også en stor aktør innen kunmasjon maskinen kan lære stig intelligens. Foretaket viste i 2014 frem IDEOLOGI fra, og mye datakraft for å ansiktsgjenkjenningssystemet DeepFace. kunne gjøre noe fornuftig Presisjonen er like høy som et menneskes, med den. og for å utvikle programmet var Facebook avhengig av mye informasjon, datakraft – og ikke minst penger. Tross praktisk nytteverdi er Et program lærer ved å lete etter mønstre i en Kartellene på nett det også kjent at Xi Jinping-regimet i Kina bruker bunke med eksempler den har blitt gitt. Lurer du Teknologikommentator Dagogo Altraide hevder at tilsvarende programvare for å muliggjøre landets på hva som skiller bilder mellom katter og hun- Facebook har et tilnærmet monopol på meldingnye sosiale kredittsystem. Er det et demokratisk der? Isåfall gir du maskinen mange nok bilder og stjenester siden de eier markedslederne Messenger, problem at ressurskravene i teknologisektoren er litt veiledning så vil den til slutt finne en et sett Instagram og Whatsapp. Med utgangspunkt i med regler som lar den svare deg. Veiledningen gis Mark Zuckerbergs kongresshøring i april, arså store? i form av maskinlæringsalgoritmer. Disse kan være gumenterer han også for at det amerikanske alt fra å trekke en rett linje mellom to punkt til rettssystemet ikke klarer å holde tritt med den enormt komplekse beregninger. Dyp læring hører teknologiske utviklingen.

OKTOBER 2019

STOFF

STOFF 21

SAMFUNNSTOFF

«SELV OM DU ER VILLIG TIL Å DELE INFORMASJON OM

DEG SELV KAN KONSEKVENSENE BERØRE MANGE FLERE»

Etablering og drift av sosiale medier krever så mye data og egenkapital at det er svært vanskelig for nye aktører å komme på banen. Det finnes politiske strømninger i USA som ønsker å innføre kartellforebyggende lovgivning for å bryte opp slike firma. Men hva skjer om den politiske viljen ikke er der? Markedsmonopol kan medføre mangel på innovasjon og konkurranse, samt en forvitring av forbrukerrettigheter og valgmuligheter. Konsekvensene er kanskje spesielt håndgripelige for oss forbrukere når det gjelder sosiale medier. Det er jo personlig av natur, og i stedet for hårreisende medisinpriser kan eventuelle følger være lekkasje av sensitiv informasjon. Vi ser allerede i dag at Google, med tilnærmet monopol innenfor en rekke teknologier, blant annet lagrer hvor du befinner deg til enhver tid og gir selskaper innsyn i Gmail-kontoen din. Når vi anerkjenner at denne maktfordelingen kan være problematisk for demokratiet, er det være grunn til å være skeptisk. Det er også bred enighet om at bedrifter med så sterk markedsposisjon at de kan kjøpe opp all konkurranse, mister insentivet til å levere best mulig produkt. Hva betyr egentlig dette? Stoff har snakket med Leon Commandeur, doktorgradsstipendiat ved Humanistisk Fakultet på Universitetet i Bergen. Han jobber med teknologisk filosofi, særlig kunstig intelligens og dens etiske problemstillinger.

STOFF 22

Moderne privatliv – Se for deg at hver del av dataen du etterlater deg på nettet er en bit i et puslespill. Hvis ett selskap har alle bitene kan de trekke linjer mellom hver isolerte bit og se hele bildet. Commandeur ser allerede eksempler på hvordan teknologi brukes til å endre atferden vår, og er bekymret. Sommerfarsotten Pokémon Go nevnes ved navn, en app mange privatlivseksperter advarte mot under dens storhetstid. I tillegg til posisjonsinformasjon hadde programmet også tilgang til blant annet kontaktlisten og bildegalleriet ditt. Doktogradsstipendiaten stiller seg kritisk til datainnsamling. – Når du gir personlig data til private foretak taper du din egen autonomi, og du er samtidig med på å utforme algoritmer. Algoritmene Commandeur referer til er maskinlæringsalgoritmene som ble forklart tidligere i artikkelen. Stipendiaten understreker at disse metodene konstrueres av mennesker og dermed ikke kan være objektive – selv om tall i seg selv er nøytrale. – Teknologien kan brukes av bedrifter til å endre atferden din til egen vinning, eller av en stat til å fremme ideologi. Et tilfelle på sistnevnte er det sosiale kredittsystemet som bruker teknologi for å kontrollere muligheter til utenlandsreiser. Med andre ord: du risikerer å miste kontroll over ditt eget liv. Avslutningsvis mener Commandeur at vi bør reflektere over hvilke firmaer vi har gjort oss avhengige av, og hva det kan gjøre med oss. Selv har stipendiaten følt seg “fanget” av meldingsappen Whatsapp fordi familien og vennene hans

bruker den. – Det er greit å ha noe å skjule. Jeg skjuler ting fra min mor som jeg sier til kjæresten min, og omvendt. Vi bruker disse produktene fordi de er gode, men det er bekymringsverdig at et grunnleggende behov som kommunikasjon kontrolleres av en privat aktør uten dine interesser i tankene. Lovverket er ute av stand til å beskytte disse interessene. Selv om du er villig til å dele informasjon om deg selv kan konsekvensene berøre mange flere.

Leon Commandeur prater med oss om teknologisk filosofi

STOFF OKTOBER 2019

K U LT U R S T O F F

kunsten å ignorere Et første møte med skjespikking, og mange åpenbaringer. Tekst Sofie Bratt Foto Maiken Larsen Solholmvik

Tidvis føles livet overveldende, og jeg kjenner på en frykt for å bli truffet av en bølge bestående av gjøremål, pensum, fattigdom, klimakrise og en fremtid i dress. En velprøvd løsning er å lulle seg inn i en nostalgisk verden fylt med mindre ansvar og barndommens helter, som Astrid Lindgren. Men jeg kommer alltid til å ha mye å gjøre, og akkurat nå har jeg ingen tro på at de dårlige nyhetene slutter å komme. Hva gjør jeg? Jo, heller enn å tenke på Emil, prøver jeg å faktisk bli en kvinnelig, «moden» versjon av han. En som bare sniker seg rolig tilbake i snekkerbuen når det stormer. Hvordan? Snakker litt med kunstner Amber Ablett, før jeg lærer meg å spikke skje. Ble skjespikker i Japan Praten med Amber finner sted på hennes kontor i kunstkollektivet Isotop. Jeg får vite at hun har mastergrad fra Kunsthøgskolen i Bergen, men at skjespikkingen er selvlært. Amber startet med spikking under et opphold i Japan, hvor hun sammenlignet innbyggernes sjargong på tur, med norske tradisjoner. Sammenligningen var tung og intellektuelt krevende. Amber fikk derfor behov for en lystbetont aktivitet hun kunne gjøre alene når arbeidet ble for seriøst. Det resulterte i prosjektet Spoons Ignoring.

– Det første året lekte jeg meg bare med skjespikkingen. Jeg valgte å heller bruke tiden min på det, enn andre alvorlige aktiviteter, som å lese aviser. For hver skje jeg spikket, skrev jeg ned overskriften på nyhetsoppslag jeg bevisst droppet å lese. Som for eksempel om de tolv guttene som ble stengt inne i den hulen i Thailand. Et verk med flere deltakere Opprinnelig var Spoons Ignoring et individuelt prosjekt, men til min egen og andres fornøyelse, har Amber bestemt seg for å gi allmuen anledning til å delta. I høst gjennom å gjennomføre tre skjespikkingskurs i kunstbutikken Kiosken.

Tilholdsstedet til Amber og en mengde andre kunstnere.

– Jeg ønsker at kunsten min skal fungere som politikk med en liten «p». Hun jobber mye med performance, audiovisuell og deltakerbasert kunst, hittil blant annet i samarbeid med Hordaland Kunstsenter, Kunstnernes hus og Lydgalleriet. Selv om det er paralleller mellom flere av Ambers verk, skiller Spoons Ignoring seg ut fra andre prosjekter ved et ønske om å ignorere. – Globale nyheter og personlige hendelser kan få en til å føle seg overveldet og impotent. Å ignorere blir en politisk handling, som jeg

Ekte, ubehandlet skog finnes fortsatt. Se bare på denne trallen med tresorter som or, hassel og kirsebær.

«FOR HVER SKJE JEG SPIKKET, SKREV JEG NED OVERSKRIFTEN PÅ NYHETSOPPSLAG JEG BEVISST DROPPET Å LESE»

OKTOBER 2019

STOFF 23

K U LT U R S T O F F

Proffe skjeer på kontoret i lokalene til Isotop.

Amber spikket og ignorerte da Trump dro oss tilbake til faren for atomkrig. Foto: privat.

selv anerkjenner og understreker ved å gi skjeene navn basert på nyhetsoverskrifter. Å distansere, ikke blokkere Jeg er nysgjerrig, og lurer på hva hun egentlig mener med å ignorere. – Det handler ikke om å stenge all kognitiv aktivitet ute, men å sette ned foten og si at man ikke alltid kan være engasjert og deltakende. Man distanserer seg fra tankene og prosesserer dem i ønsket tempo. Yoga, mindfulness, anxiolytika og stressballer. Det moderne mennesket har etter hvert mange ulike metoder for å redusere kortisolnivået. Amber tror det enkleste kan være det beste. – Vi har drevet med skjespikking i hundrevis av år. Det er veldig ukomplisert. Man skrur av hodet gjennom å holde seg travel med hendene. Mange andre hverdagslige ting

kan ha samme effekt, for eksempel hagearbeid og stryking av klær. Steget inn i snekkerbua Fra jeg møtte Amber for første gang, til jeg deltar på skjespikkingskurs, går det i overkant av en uke. I prosessen med å komme seg etter en litt for spandabel helg, og gjennom diverse timer med masteroppgaven, har dagdrømmen om Emil virket som et trygt sted å komme hjem. På bordet er det kake, kaffe og kniver. Når klokken blir seks, har tre helt ulnike mennesker funnet veien til den lille kunstbutikken Kiosken. – Jeg har med en stubbe fra min egen rhododendron. Den ble hugget i april. En litt eldre kar viser allerede her at han har mer befatning med tre enn meg. Jaja, han har levd lengre, tenker jeg. Ved siden av oss, sitter blant

Sånn spikker man skje, i følge Amber.

«Å IGNORERE ER EN POLITISK HANDLING.»

24 STOFF

OKTOBER 2019

K U LT U R S T O F F

«MEN SÅ FÅR JEG KNIVEN I HÅNDEN, OG LITT ETTER LITT MISTER JEG EVNEN TIL Å ABSORBERE MER KUNNSKAP»

annet en sykepleier og to tyske bergensboere på lån. Engelsk og norsk om hverandre, mange inntrykk, god stemning.

Sånn fortsetter det i nesten to timer, helt til det bare er en igjen. Amber går rundt bordet, og hjelper til med skjeene.

Workshopen starter rett frem med fremvisning av en russisk øks, og forklaring på hvordan man kutter i tre. Jeg blir jeg minnet på at vi lever langt fra våre forfedrenes virkelighet. Samtidig er lettelsen stor når jeg forstår at jeg slipper å hogge ved eller spikke i en stubbe. Amber gir oss ferdig kuttede trebiter klare til bruk.

– Ser veldig bra ut, fint, imponerende.

To timer av, og én på – Vi skal bruke bjørk som ble hogget for mindre enn ett år siden, for den er mykest. Informasjonsflyten fortsetter, og mulighetene til å fiske nyttige tips er mange. Det siste jeg snapper opp, er hvilket utstyr man skal bruke og hvor man får kjøpt det. Men så får jeg kniven i hånden, og litt etter litt mister jeg evnen til å absorbere mer kunnskap. Det er ikke godt å si hva som er den konkrete årsakssammenhengen, men jeg blir null tull totalt amøbe. Jeg soner helt ut, og blir nesten irritabel når mennesker snakker til meg. Kutter meg, men bryr meg ikke. Jeg. Vil. Bare. Spikke. Skje.

Tilbakemeldingene til deltakerne før meg er gode. Jeg merker at alle er kommet litt lengre enn meg, har litt rundere og rettere produkter enn meg, og jeg blir faktisk litt stresset. Men jeg prøver å minne meg selv på motivasjonen min, på at dette er noe jeg gjør for å stresse ned, ikke for å vinne. Til slutt innser jeg at jeg blir nødt til å forlate lokalene med en uferdig og ufin skje. Men selv om jeg ikke vant skjespikkingsworkshopen, er Amber snill og trøster meg. – Du skulle bare sett mine første skjeer. Da hadde du vært fornøyd. Dessuten har jeg nå kunnskapen jeg trenger for å fortsette prosjektet på egenhånd. Der mine venner skal strikke votter og gensere som julegaver, skal jeg spikke skjeer. En gave til andre, men mest til meg selv.

Et arbeidsbord, inkludert kaffe som etter hvert ble fylt med delikat treflis.

OKTOBER 2019

Gjengen i kveldens snekkerbu, også kjent som Kiosken.

Konstruktive tilbakemeldinger fra skjespikkeren over alle skjespikkere.

STOFF 25

K U LT U R S T O F F

ROYAL TRIPPEL En dysfunksjonell narsissist inntar Vill Vill Vest. Tekst Jonatan Seemann Foto Simen Peder Aksnes Aarli

Jeg har aldri vært på Vill Vill Vest før. For å være ærlig har jeg alltid trodd at det var en greie gutta i Vibbefanger ordnet for å ha et sted å opptre. En utstrakt hånd mot bransjerepresentanter fra innog utland, hver med en bunke sedler i, vel tilslørt og samtidig hjulpet frem av å være et tilbud til sultne, uetablerte artister om å få opptre gratis. Et genialt selvhevdelseskonsept med en velduftende eim av kulturbygging. Vinn Vinn Vinn ble for nedlatende, men forkortelsen holdt. Om det høres ut som uforholdsmessig bitre ord fra en stakkar som sannsynligvis fikk avslag på artistsøknaden, tar du feil. Jeg fikk ikke avslaget engang. Sint og skuffet har jeg hyttet med neven og sverget hevn, og nå har sannhetens time kommet. De salteste tårene smaker søtest av alle. Jeg skal på Vill Vill Vest og sjekke ut alle de kjipe artistene de har valgt å booke istedenfor meg.

26 STOFF

Torsdag Jeg hiver i meg noen øl for å døyve mindreverdighetskompleksene, og så bærer det på konsert. Det er Miriam på Ole Bull, som serverer hedonisme til gjennomsnittsmennesket, svøpt i kitsch RnB krydret med trap-rytmer. Så er det Sosonono på Underlig, med en åpenlyst nervøs vokalist på tangentene og særdeles dårlig miksing. Jeg kjenner på behovet for mer rus. På tide å ta seg et smørbrød. Ansvarsfull som jeg er har jeg proppet ørene mine med skumgummi, og presterer å gjøre mine intensjoner kjent overfor hele lokalet i et stille øyeblikk mellom to låter. Stilig.

Halvveis inne i min første bit ser jeg Miriam spankulere forbi oss ned Torgallmenningen. Tørst som jeg er, halser jeg etter henne. Med skalken i hånden og stjerner i øynene, makter jeg å stille henne noen intetsigende spørsmål mens rusen ruller i hodet mitt. Om hvorfor hun synger så mye om sex. Miriam svarer at sex er en naturlig del av livet. Faen, som jeg hater avbalanserte mennesker. Så vi stikker på Duvel og skriker, på Super Heavy Metal og lytter, på Skatebård og danser. Og blir kastet ut av Østre for å smøre på skiva utenfor inngangen.

Skatebård: en bauta i Bergens klubbliv. OKTOBER 2019

K U LT U R S T O F F

Miriam synger om sex fordi det er en naturlig del av livet.

Fredag Etter å ha tilbrakt halve dagen på ramma, går turen til Dragongirl. Hun har malt en skjelettmunn over sin egen, sannsynligvis for å matche den monstrøse bassen hun borer inn i mellomgulvene våre. Etter siste låt piler hun sjenert ut. Det er vanskelig å puste i dragens hule, så jeg blir nødt til å røyke en sigarett. På vei inn møter jeg ham igjen, drittsekkvakten på Østre fra gårsdagen. «Beklager, det er fullt,» sier han med pokerfjes. Jeg kommer ikke inn igjen til Sassy 009. Og så på Østre da, stedet der halvparten av gjestene knasker av seg kjeven og resten stirrer på lysene. Faen, tenker vi, og bestemmer oss for å skru opp. Vi stikker på Psychopath. Slik kunne du se oss løpe opp Strømgaten, og meg kaste opp på toppen. Men her begynner trippel V å utmerke seg, for på Hulen får vi bakoversveis av den gode sorten. Psykopatene serverer lidenskapelig thrash, anført av en vokalist i bar overkropp med imponerende lav fettprosent. Gitarene er formet som stjerner, triangler og parallellogrammer, og mankene er velpleide. Publikum er kledd i beksvart, og står som saltstøtter til de lynraske riffene og bestialske skrikene. Rett og slett kul S.

høyre flanke og Safario på venstre. Tacotispene danser i fiskenett uten brystholdere, med ansiktene malt som spedalske hunder. Sansene mine overbelastes, jeg tvinges til introspeksjon, det er klart jeg ikke skulle stått på en scene som dette. Beklager, Vill Vill Vest. Unnskyld. Lørdag Som barn måtte jeg ofte gråte etter sterke sanseinntrykk, fordi virkeligheten var så forbannet skuffende å returnere til. Nå for tiden fortoner den seg som pulsmåleren til Jeffrey Epstein, og nettopp derfor behøver man rusen til å røske i seg. Eller kunsten. Etterpå kan man føle seg litt tom, som i kjølvannet av en ekstra hard utløsning. Slik var det for meg denne lørdagen.

Etter å ha valfartet mellom intime scener og mesket oss med nybakte artister, måkes vi nå ned til Verftet for den vakre fellesskapsfølelsen og et knippe større navn. Det er fint at artistene er å finne på konsert etter showet. At etterfest på Skur 14 eller Landmark faktisk føles som å velge mellom ostekake og sjokolademousse til dessert, etter et bedre måltid med masse SAUS. Det er ikke jeg som har definisjonsmakten over hvem som bør få opptre. Den tilfaller de som tegner opp det arbitrære skillet mellom avant garde og krampeaktig, og siden stiller seg selvsikkert opp på riktig side. Hvilken side festivalsjefen for Vill Vill Vest befinner seg på vil imidlertid vise seg. For jeg akter å komme sterkere tilbake.

Og kanskje var det nettopp derfor at denne siste festivaldagen slo en spiker i kisten for hvorfor Vill Vill Vest fungerer så godt.

Så opplever jeg en sjeldenhet. Det tikker nemlig inn en melding på mobiltelefonen, og den sier at jeg må skynde meg ned til Skur 14. Tacobitch skal opptre. Jeg lar meg besnære av dette forslaget, og dermed haster vi ned til kaien. Tispene leverer. Massiv bass som penetrerer urinrøret, akkompagnert av tre dansende, psykedeliske fugleskremsler. Lydbildet er futuristisk som gode raserelasjoner i de forente stater, og det hele klasker som Slipknot på bath salts. Jeg får mitt livs beste konsertopplevelse, der jeg står i en moshpit med Aurora på

Lidenskapelig thrash fra Psychopath. Foto: Rebecca Eva Perry.

OKTOBER 2019

STOFF 27

K U LT U R S T O F F

«JEG FÅR MITT LIVS BESTE KONSERTOPPLEVELSE, DER JEG STÅR I EN MOSHPIT MED AURORA PÅ HØYRE FLANKE OG SAFARIO PÅ VENSTRE»

Les anmeldelser av konsertene Stoff så på Vill Vill Vest 2019 på www.stoffmagasin.no Tre dansende, psykedeliske fugleskremsler utgjør Tacobitch. Foto: Helge Brekke.

WOODLAND + supp. JACKBOW — 16.10 DRAKEN + supp. KOLOSSMOS — 17. 10 BACKSTREET GIRLS — 18.10

28 STOFF

OKTOBER 2019

K U LT U R S T O F F

FILMGALSKAP

PÅ BERGENSK

Tekst Martin Lie-Nielsen Foto Bergen internasjonale filmfestival

Å sette livet på pause er ikke enkelt. Med mindre Norges største filmfestival ruller på lerret byen over.

Høsten er godt i gang. Solen er borte. Livet kjennes plutselig litt mer klamt og komplisert. Når høststormene står på som verst er det heldigvis gratis kaffe, varme seter og alskens inntrykk å finne på Bergen internasjonale filmfestival. Jeg har kastet meg hodestups ut i årets festival på jakt etter følelser som bare kan skapes gjennom audiovisuelle bildeserier på et rektangulært lerret. Om ditt småpretensiøse jeg eller sesongbaserte eksistensielle kriser ikke er nok til å trekke deg til neste års Biff, kan kanskje denne rekapituleringen av årets festival hjelpe. All spøk og store ord satt til side – Biff viser utrolig mange kule filmer. Svindel, farsfigurer, hverdagsdans og angst Parasite var den første filmen som ble beskuet. En film som aldri klarte å bestemme seg for om den var en komedie, krim eller vanlig drama. Og takk gud for det. Handlingen dreier seg om en dysfunksjonell koreansk kjernefamilie og deres innviklede plan om å overta husholdningen til en topp 1%-familie. Resultatet er en helt unik sosial satire om hvordan håpløse mennesker kjemper mot et system som kun synes å øke forskjeller. Kinopersonell kommer med elektrisk jekk for å løfte kjeven min tilbake i posisjon etter hakesleppet forårsaket av denne koreanske filmen. Sjokkerende, hysterisk og smart. Honey Boy var en av de mer såre visningene på årets festival. Bråkmaker og eksentriker Shia LaBeouf har skrevet en krevende film om sin egen oppvekst som barneskuespiller i en tøff,

OKTOBER 2019

voksenstyrt verden. Filmen hadde en klar x-faktor i at LaBeouf selv spiller sin ustabile tyrann av en far. Svært godt. Når man er klar over dette blir filmen tre-fire hakk mer hjerteskjærende. En nær og vond film som gjør inntrykk. Festivalens klart nydeligste øyeblikk for meg var visningen av norske Transporteringsdans. En dokumentar om kunstner og trikkefører Martin Slaatto, hans bedrifter og forholdet til hans mor. Filmskaperne følger hovedprosjektet hans som er en samling av ulike dansemoves som alle representerer en følelse eller glemt evne fra barndommen. Dansen skal man bruke når man forflytter seg fra A til B i hverdagen slik at det å forflytte seg blir en aktivitet i seg selv – ikke bare et bindeledd mellom gjøremålene man fyller dagen med. Mitt favorittmove? Det godlynte esel. Filmen viser et menneske som har bikket over grensen til å gi totalt faen. Sprøtt. Vakkert. Gøy. Fra oppløftende dokumentar fra virkeligheten til en slags feberfantasi av et sci-fi-drama. High Life med Robert Pattinson var en typisk festivalfilm som mange kan finne krevende. Alt fra lys til musikk i filmen bidro til å skape en klaustrofobisk og ubehagelig stemning som gnagde på sjelen min gjennom to lange timer. Handlingen er ikke kronologisk, som i en drøm. Den dreier seg om de forvridde mellommenneskelige øyeblikkene som oppstår på et fangeskip med kurs mot et svart hull. Settingen blir fort en slående metafor for livets meningsløshet og man kan si med sikkerhet at denne filmen er noe helt annet en Star Wars.

Fra Island til Sør-Korea og hjem igjen Island er et merkelig land. Foruten å ha en idrettskultur i verdensklasse, har Island markert seg som en av de mest potente filmnasjonene de siste årene. Dette blir tydelig reflektert i filmprogrammet hvert år, og i år var intet unntak. En hvit, hvit dag er en film i ypperste klasse om en gretten, gammel enkemann som leter etter sin plass i livet etter konens død. Dette var en film med kvalitet i hvert bidige ledd. Latteren, gråten, og alt midt i mellom satt i meg lenge etter rulleteksten. Hva skjer når en av Sør-Koreas råeste gangsterbosser overlever et mordforsøk av en psykotisk seriemorder? Vil han komme overens med Onkel Blå i den påfølgende etterforskningen? The Gangster, the Cop, the Devil er nok en koreansk filmperle, men muligens litt upolert. Filmen var en av de mest underholdende jeg så, men forutsatte et par meter med ironisk distanse mellom meg selv og lerretet. Dersom du liker over-the-top mimikk komplementert med dødstøff musikk, bør du grave frem denne. Jeg kunne anbefalt flere filmer fra årets filmfestival, men nøyer meg med utvalget du nettopp har fått. Biff er alltid ett av høstens høydepunkt. Virkelighetsflukten, undringen, lærdommen og filmmagien var tilstede i år som alltid, og jeg gleder meg allerede til neste høst.

STOFF 29

K U LT U R S T O F F

et mesterverk Klassikeren Forbrytelse og straff imponerer over fire hele timer. Tekst Ida Otilde Haugland Foto Dag Jenssen

30 STOFF

OKTOBER 2019

K U LT U R S T O F F

«DETTE ER EN UTROLIG SNEDIG

MÅTE Å SETTE OPP FORBRYTELSE OG STRAFF PÅ»

Forbrytelse og straff er en murstein av en bok, og Raskolnikov er en murstein av en forestilling. Med en slik klassiker i bunn, ligger ikke bare presset på å lage en god forestilling, men også å tilpasse teksten til teaterscenen. Produksjonen har løst problemet med hvordan handlingen skal kunne foregå på mange steder og til forskjellige tider på mesterlig vis. I stedet for en scene er det plassert en stor skjerm foran publikum – det er nesten som å være på kino. Men stykket foregår her og nå: Dramaet foregår i bakgården og delvis ute på gaten, og skuespillere går over scenen med kameraet etter seg når de skal fra sted til sted. Det er er et tydelig etablert scenerom som fungerer. Med kamera som publikums øye Kamerabruken er et godt valg for en forestilling som Forbrytelse og straff. Boken handler om en manns kvaler og indre dilemma etter at han har begått et drap – og med kameraet får du vært med helt opp i karakterenes ansikt. De kan henvende seg til kameraet når de ellers måtte ha snakket til seg selv. Karakterene har også ulike måter å bruke kameraet på. Noen søker kameraet når de er usikre, andre bruker det til å understreke sine poenger og henvende seg til publikum, mens andre igjen ignorerer kameraet totalt. Man får med seg ting som man ville gått glipp av dersom dette ble spilt på en vanlig scene, som små endringer i mimikk og hva karakterene fokuserer på. Det gir også mulighet for å kunne endre det publikum ser. Fargefilter legges på når det er mareritt og rett etter drapet. I tillegg er filmingen en prestasjon i seg selv: det er skuespillerne som ikke er med i scenen som filmer. De holder høyt tempo, er presise og klarer å unngå skuespillerne som står andre steder på settet og venter på sine scener. Man spiller på at kostymene er klisjéaktige og enkle. Det legges ikke skjul på at det er kostymer, og skuespillerne bærer billige masker, dårlig skjulte parykker og løsskjegg festet bak øret. Raskolnikov (Preben Hodneland) er eneste karakter kledd i vanlige klær – først joggebukse og t-skjorte, siden en lyseblå dress og caps. Forskjellen i kostyme gjør at vi kan se de andre karakterene slik Raskolnikov, på randen av sammenbrudd, ser dem – forvridde,

OKTOBER 2019

tegneserieaktige og ufrivillig komiske. De enkle og stiliserte kostymene gjør også at publikum kjapt kan etablere karakterene. Man har en rødmusset og smilende Politimester Bastian-type som politi (Kaia Varjord), den prostituerte Sonja (Anna Ladegaard) har et antrekk som kan minne om moderne mennesker i hennes situasjon og Raskolnikovs mor (Nina Woxholtt) er kledd i et tradisjonelt russisk sjal. Komikk i alvoret Det er overraskende at latteren sitter løst i et stykke som Raskolnikov. Men det gjør den. Kombinasjonen av skuespillernes dårlige kostymer og semiseriøse opptreden, samt raske sceneskift og uventede rolletolkninger, frembringer latter i salen. Hodneland gjør også sitt med en blanding av tidvis tørr og underdreven humor, og den selvsagte måten han leverer de banale replikkene. Dette er en utrolig snedig måte å sette opp Forbrytelse og straff på! Uten humor og elementer som toner stykket ned, kunne fort denne 4 timer og 15 minutter lange forestillingen blitt både pretensiøs og langdryg. Men publikum koser seg, og selv om du kan ta pause når du vil, er det ikke mange som gjør det – de fleste sitter tiden ut. Ikke la deg skremme av lengden. Dette er en forestilling som holder deg i salen, og ikke bare på grunn av humor. Man følger Raskolnikovs tanker mens han slites mellom hva han skal gjøre. Det er spennende og lett å følge med på. La deg heller ikke skremme av at stykket spilles på nynorsk. Skuespillerne tilpasser nynorsken til sin naturlige måte å snakke på, og resultatet er en naturlig dialog.

de ulike karakterene, og dette er kanskje det første stykket jeg har sett hvor skuespillerne spiller flere roller, uten at du merket at det var samme skuespiller som spilte dem. Spesielt må Kaia Varjord nevnes, som introduserer hele stykket som den litt innpåslitne og komiske tjenestejenten Natasja og brått skifter til den mer seriøse og alvorlige Dunja, Raskolnikovs søster. Hodneland briljerer Stykkets soleklare ener er Preben Hodneland. I mer eller mindre hvert sekund av den lange forestillingen er han i fokus med kamera tett på seg. Ikke én gang brister han i karakter, mister fokus eller stopper opp. Karakteren har et tydelig forhold til alle de andre karakterene. Det uvante scenerommet, den høye intensiteten og den komplekse hovedrollen gjør at dette er en av det mest imponerende prestasjonene jeg har sett av en skuespiller. Man får gåsehud av måten han spiller karakteren på – på randen av sammenbrudd etter et drap, men samtidig menneskelig og gjenkjennelig. Og er det én ting Hodneland er god på, så er det å spille plaget ung mann med ulykkelig bakgrunn. Vi har sett det da han spilte tittelkarakteren i Hamlet på DNS i 2017 og i spillefilmen Når fra 2018. Det er ikke uten grunn at Bergenspremieren ble avsluttet med tre runder trampeklapp. Dette er noe av det beste jeg har sett på teater noensinne.

Raskolnikov er et samarbeid mellom Det Norske Teateret og Hordaland Teater. Stykket er basert på boken Forbrytelse og straff av Fjodor Dostojevski

«DETTE ER NOE AV DET BESTE JEG HAR SETT PÅ TEATER NOENSINNE»

Det er ingenting å utsette på skuespillerne. De er fokuserte, tilstede og troverdige. De er bevisste på

STOFF 31

K U LT U R S T O F F

Ord som kommer, ord som går En tidsreise i norsk nisjelitteratur. Tekst Åsalinn Arntzen Dale Foto Simen Peder Aksnes Aarli

På safari i mormors gamle bibliotek En dag flytter mormor og morfar på sykehjem. Familien samles for å rydde og fordele tingene de ikke lenger trenger mer. Vi har alle de samme gode minnene fra huset med det rare i, men jeg forstår fort at prioriteringene er forskjellige. Mens søskenbarna tar fatt i krystallglass og teakmøbler forviller jeg meg inn i biblioteket. De fleste bøkene jeg trekker ut er fulle av avisutklipp og postkort som faller ut når jeg blar i dem. Mange er nok fått i gave av venner gjennom et levd liv. Mye på spøk, noe på alvor. Det bugner av absurde titler, og bak hver gulnede bok finnes det en eller flere forfattere som i sin tid skulle underholde eller opplyse folket. Muligens begge deler. Til felles hadde de et ønske om å bevege samfunnet.

32 STOFF

Narkotika og sex i bibelens lys Jeg begynner å bla litt i Skikk og bruk i dagligtalen (1962). Skal vi tro Georges Abel kan man være uenige om skrivemåten i bokmålet, men det finnes bare en akseptert form når det gjelder uttale. Som ung kvinne og østfolding er jeg i faresonen for å bli vulgær. Man må ikke si «golvet» for gulvet, og for all del ikke «gølvet». Jazz bør fremdeles uttales på engelsk vis, altså «dsjæss», selv om den fornorskede versjonen dessverre har trengt gjennom, spesielt blant unge. Ord som plomme, tomt og okse skal uttales med o. Det ser ut til at menn bruker o, mens kvinner foretrekker å. Sier en mann «plåmme», kan han fremstå feminin. Skrekk og gru.

Så finner jeg den pirrende tittelen Narkotika og sex i Bibelens lys (1971). Det jeg hadde håpet skulle handle om rastafarianere og Salomos høysang, var heller en kriseerklæring: «Hensikten med denne lille bok er å forsøke å betrakte to av de nyeste religiøse fenomener i den vestlige verden i Bibelens lys. Jeg tenker på narkomanien og på seksualismen.» Poul Hoffman mener at vi påvirkes av skjulte verdener som leder oss ut av kristendommen: «Det er den mest intime sammenheng mellom heroin, videregående piggtrådmusikk, surrealisme, seksuelle orgier, yoga osv. Det hele flyter sammen i en stor helhet.» Alt er altså en eneste stor sørpe av hvem han prøver å angripe.

TIRSDAG OKTOBER 04. APRIL 20192017

K U LT U R S T O F F

Tabloide bokstabler må etterforskes.

En halvtime er sløst bort på paranoid yogafobi. På trass finner jeg fram Arbeid mindre – lev mer (1982). Forfatter Christian Vennerød forteller gjennom den selvbiografiske karakteren Den Arbeidssky når han skal avsløre arbeidsmoralismen, som sitter dypt i folket. Målet er å overbevise leseren om at «arbeidsskyhet» er mulig for alle, og dessuten den eneste måten for å skape et friskere og mer rettferdig samfunn. Dyrkingen av arbeidet har erstattet dyrkingen av religion. De arbeidsnarkomane tok overdose og fikk hjerteinfarkt. Lønnsarbeid er vår tids slaveri! Den Arbeidssky tar saken i egne hender. Han selger bilen og lurer seg til tre-dagers arbeidsuke uten å få dårligere råd. Med det kan han tale for mindre, men mer produktivt og lønnsomt arbeid. Fremtidsrettet! En gravejournalist blir til Hvem var egentlig denne Arbeidssky? På baksiden står det at Vennerød er «siviløkonom, tidligere skribent i [den anarkistiske] Gateavisa og hadde fremdeles deltidsjobb i Statens teknologiske institutt da denne boken gikk i trykken». Jeg finner frem mobilen, og kommer straks inn på Vennerøds Wikipedia-side. 73 år, forretningsmann og forfatter, spilte hovedrollen i filmen La elva leve! (1980) om utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget. Videre surfing fører meg inn på artikler om mangemillionæren, provokatøren og ekspert i Luksusfellen. Har anarkist-Vennerød anno 1982 endret ideologi? Dette må jeg til bunns i. Et søk på Gule Sider og så er ringelydene i gang. «Hallo?» hører jeg fra den andre siden. «Hei! Det er… Hallo? Hører du meg?» Skurring. Så er samtalen over. Desperat forsøker jeg SMS, men Vennerød er på VM i Kina med landslaget i bridge.

TIRSDAG 04. OKTOBER APRIL 2017 2019

The Beatles er narkomaniens profeter

Skuffelsen er stor. Jeg vil gi opp gravejournalistikken og bli med på arveforhandlingene. Men så får jeg øye på Grønn gastronomi (1977) – 70-tallsvegetarianisme av sosiolog og kokk Paul Holt. Forsiden oser av 70-tallsestetikk, og det glinser av paier, dill, aubergine og surdeigsbrød. Jeg blir likevel noe tidsforvirret i det jeg begynner å bla i boken. Holt har valgt en folkelig tilnærming når han skriver om vegetarkostens økologiske, bærekraftige, solidariske og helsemessige fordeler: «Først og fremst er det ... mitt håp og min hensikt med boken at flere “alminnelige mennesker” vil oppdage hvor sunt og godt det er å spise mer grønnsaker». Kunne ikke dette vært skrevet i dag? Hva ville Holt sagt om vår tids kjøttkonsum, eller alle bøker og blogger som kun er ekko av hans eget forfatterskap? I forordet står det at han med glede tar imot kommentarer til boken, med påfølgende adresse. Jeg søker det opp. Ingen Paul Holt i Ådalsparkvej 47. Deretter søker jeg opp boktittelen, men det eneste som kommer opp er Finn-annonser. I et siste forsøk søker jeg på Det grønne Køkken, Holts egen restaurant i København, og får konstatert at Thai Takeaway har robbet det eksentriske navnet. Plutselig ringer telefonen i det fjerne. Det er Vennerød, den Arbeidssky som er tilbake i «siviliserte strøk». Jeg går rett på sak. Er han fortsatt yrkesaktiv? Selvsagt. Vennerød driver Norges største brettspillforlag, Vennerød Forlag, og forteller stolt om Politisk Ukorrekt – brettspillsuksessen som har solgt over 200 000 eksemplarer. Om han noen gang tar seg fri? Et resolutt nei. Kanskje ikke rart, mannen elsker jo arbeidet sitt. Jeg funderer på hvor arbeidsgleden kommer fra. Har det med penger å gjøre? «Da jeg jobbet i staten i 60%-stilling, tjente alle

justiskameratene mine mer enn meg. Men det var ikke noe problem. Pengene jeg tjente senere kom fra da jeg tok over tidsskriftet Dine penger, gratis da de gikk konkurs. Det tok 20 år å bygge opp, så de pengene ble skapt av arbeidet med å lage et fantastisk blad, og ikke gjennom å være forretningsmann.» Råd fra fortiden All lesingen og gravingen har ført til hodebry og tidsforvirring. Bøkene føles ikke så forhistoriske som jeg først antok. Det er ikke annen råd enn å ty til Kjerringråd og homøopatiske husråd for folk og fyr (1991) av Aksel Gjerstad. Her finner jeg svar på alt fra bleieutslett til blodfattighet og bakrus i et alfabetisk organisert oppslagsverk. Tannpine kan kureres med kattemynte, også kjent som kattenarkotika. Har du flass skal du vaske håret i skummet, sur melk. Jeg finner ikke svar på problemene mine og kontakter Gjerstads forlag. De kan meddele at han dessverre ikke er med oss lenger. Jeg oppdager at de fleste har dratt hjem, så jeg pakker vemodig med meg den store stabelen bøker. Underholdende og opplysende litteratur fra en annen generasjon. Den støvete tidsreisen har fått meg til å tenke. Er den enkelte tidsånd egentlig så unik? Noen har rettet kritisk lys mot samfunnsutviklingen, med piggtrådmusikk og vulgær uttale. Andre har oppfordret til revolusjonære endringer for arbeidernes frihet og forvaltning av økosystemet. Når de samme problemstillingene løftes opp flere tiår senere, summer vi fortsatt rundt den samme bikuben. Det er kanskje ved å anerkjenne gjenbruken av gammel kunnskap at litteraturen kan bli tidløs. Akkurat her må jeg si det er Gjerstad som vinner prisen for udødelighet, når han viderefører gammelt folkevett fra kloke kjerringer til moderne,

STOFF 33

FOTOSTOFF

Tekst Simen Peder Aksnes Aarli Foto Rainer Kleive

RAINER KLEIVE Det var ikke sikkert at Rainer fra Balestrand skulle ende opp som fotograf, snarere tvert i mot. På videregående valgte han elektro og vennskap over medier og kommunikasjon, og begynte å jobbe på et bilverksted og deretter i Nordsjøen. I den spede start tok han bilder av båtkjøring og kos. Etterhvert begynte han å ta bilder på konsertene til kameraten Per, som snart ble bedre kjent under pseudonymet Kjartan Lauritzen. Kleive ble med på turné, hvor han bygget nettverk og tok bilder av andres konserter mens resten av gjengen slappet av bak scenen. Det første året ble det mye makaroni til middag, før han forsto at bildene kunne bli en tilstrekkelig inntektskilde. Verdien av å forevige minner som en kan se tilbake på, med mennesker som ikke alltid vil være der, er noe av det Kleive setter pris på med å ta bilder. I dag jobber han med reklamefilmer, et større prosjekt for Natur i Sogn og en fotoutstilling.

34 STOFF

OKTOBER 2019

FOTOSTOFF

OKTOBER 2019

STOFF 35

FOTOSTOFF

36 STOFF

OKTOBER 2019

FOTOSTOFF

OKTOBER 2019

STOFF 37

FOTOSTOFF

38 STOFF

OKTOBER 2019

QUIZSTOFF

HE L SEQ U I Z

Høsten er høysesong for forkjølelse. Etter at jeg sa opp fastlegen min som følge av feildiagnostisering forrige måned har jeg fått øynene opp for en ny verden: alternativ medisin. Tekst Martin Lie-Nielsen (kaptein på laget Quiztiano Ronaldo) Illustrasjon Zilvinas Andriuskevicius

01 02

OKTOBER 2019

Karrieremedisinere og såkalte «vanlige» leger vil kanskje ikke være enige, men jeg vil påstå at den vanligste sykdommen blant unge voksne i Norge i dag er fyllesyke. Kroppen din reagerer naturligvis dårlig på en fuktig kveld med høy flaskeføring, men hvilket pulverisert dyrehorn vil ifølge tradisjonell asiatisk medisin kurere fyllesyke?

Noe annet karrieremedisinere nekter å snakke om er energinivå. Etter surfing på diverse internettforum har jeg funnet ut at sykdom egentlig kommer av ubalanse i energien fra de ulike balansesentrene i kroppen din. Energien, eller «urkraften» vår, kommer fra stjernene. Stjernetegnet Krepsen er forbundet med kraften fra månen. Hvilke måneder kan du være født i med dette stjernetegnet? Bonuspoeng om du vet tegnets engelske navn.

Homeopati er en undervurdert behandlingsform. Det viser seg nemlig at homeopatiske behandlinger fungerer like godt som skolemedisin. I første episode av NRK-serien Uti vår hage maler de såkalte «humoristene» Bård, Harald og Atle et svært unyansert bilde av nettopp homeopatisk behandling. Hvilket fremkomstmiddel benytter homeopatene i første episode av Uti vår hage seg av?

04 05

Jeg blir på dette punktet i quizen nødt til å understreke at en opplyst samtale om medisin og behandling er en av de viktigste faktorene til god folkehelse. Folk flest burde undersøke hva alternative behandlingsmetoder kan gjøre for dem, og slutte å stole blindt på fastleger, legemiddelfirmaer og andre lurendreiere som bare vil tjene penger. Hvor mye koster en pakke Paracet på Apotek 1? Slingringsmonn på kr 1.

Telefonnummeret mitt er 986 13 025, og jeg hadde satt pris på om de som ønsker tok kontakt med meg for å få et billigere alternativ til smertedempende og kreftforebyggende behandling. Jeg selger te brygget på bjørnekjeksrøtter for bare 39 kr pr. desiliter. Ikke få hodepine av neste spørsmål: Hvilken naturbasert stammereligion stammer ordet zombie fra? Bonuspoeng hvis du vet i hvilken James Bond-film helten må ta et oppgjør med akkurat denne religiøse tradisjonen.

STOFF 39

QUIZSTOFF

06 07 08

Energien min gir meg dragninger mot filmens verden og ikke minst filmfakta, som jeg vet alle quizelskere digger. Jeg blir simpelthen nødt til å spørre: Hvilken filmregissør og tilhenger av transcendentalmeditasjon står bak TV-serien Twin Peaks?

Jeg har ennå ikke funnet den korrekte behandlingen for ubehagelighetene jeg pådro meg i Thailand. Alt jeg vet – noe legen min aldri fortalte meg – er at ubalansen i fordøyelsessystemet mitt skyldes at jordens naturkraft er i klinsj med Uranus’ bane. Dette er noe en med min astrale personlighet er svært sensitiv for. Hvilken babyspisende gresk gud er avkommet av Uranos og Gaia?

Shaman Durek er en å se opp til. Han er klarsynt og i kontakt med sin indre kraft. Jeg aspirerer med min nyoppdagede ekspertise på urtemedisin (se kontaktinfo over for kjøp) til å bli like kjent og karismatisk som denne mannen. Hvor mange følgere har Shaman Durek på Instagram? Slingringsmonn på 10 000 og bonuspoeng hvis du husker hans fulle navn.

09 10

Alle mennesker har sitt eget spirit animal. Dette manifesterer seg i drømmene og korresponderer med din skjebne og personlighet. Jeg selv er knyttet til tigeren, som symboliserer viljestyrke og problemløsing. I videospillet Red Dead Redemption 2 blir hovedpersonens moralske handlinger speilet i drømmer om to dyr. Hvilke?

På lik linje med meg har denne hovedpersonen hatt sitt å stri med på helsefronten. En sunn kropp er dessverre ikke billig. Heldigvis selger jeg også krystaller som gir positiv naturenergi og renser sjelen din for onde ånders påvirkningskraft. Ta gjerne kontakt. Siste spørsmål: Mange mener at menneskekroppen har syv chakraer (energisentre), men vet du hvor mange chakraer man egentlig har, ifølge tradisjonell hindumedisin?

Fasit: 1. Neshorn 2. Juni og juli, Cancer 3. Helikopter 4. 49 kroner 5. Voodoo, Live and Let Die 6. David Lynch 7. Kronos 8. Per 4. oktober: 136 000, Durek Verrett 9. Hjort og prærieulv 10. 114

40 STOFF

OKTOBER 2019

K U LT U R S T O F F

M Å NE DE N S DE B U TA N T :

caroline ugelstad elnæs En adoptert jente fra Sør-Korea og hennes norske skaper. Hvordan flettes historiene deres sammen? Tekst Pia Vagle Foto Lucas Ibanez-Fæhn

Carolines rykende ferske bok heter Yoona, som også er navnet til den sørkoreanske jenta boken handler om. Hun jobber som hotellresepsjonist i Oslo, der Caroline selv bor. Du er veldig ung, bare 24 år. Når begynte du å skrive? – Begynnelsen av tenårene. Jeg har alltid vært interessert i litteratur. Både å skrive selv, men også å lese. Jeg liker å skape universer og å fortelle historier. Det er morsomt å drive med språk, men jeg er mer drevet av historier enn språk. Etter videregående begynte jeg på forfatterstudiet i Bø, og deretter tok jeg en bachelor ved skrivekunstakademiet her i Bergen. Det var der ideen om denne boken ble skapt. Har du noen andre hobbyer utenfor skrivingen? – Jeg har egentlig ikke så mange hobbyer i klassisk forstand. Jeg liker å gå turer, jeg liker å lese når jeg finner konsentrasjonen og tiden til det, jeg liker mat og drikke med venner. Men jeg har vel ikke noen sånne klassiske «go-to» hobbyer, som strikking eller mekking på bil, liksom.

OKTOBER 2019

Er det ensomt å være forfatter? – Det synes jeg varierer. Noen ganger ja, andre ganger nei. Jeg er så heldig som har et nettverk av andre skrivende rundt meg. Da er det lett å snakke om det, og sånn sett føle seg mindre alene. Selvfølgelig er det et mer ensomt kreativt arbeid enn for eksempel film eller teater. Det kommer an på hva slags type ensomhet du mener. Du og Yoona har mange fellestrekk. Begge er unge jenter som bor i Oslo, på et sted i livet hvor man jobber med å finne ut hvem man er. Er boken selvbiografisk? – Alt og ingenting er selvbiografisk. Boken handler om Yoona som prøver å finne ut hvor hun kommer fra, hvem som er de biologiske foreldrene hennes og hva som er historien hennes. Mellom linjene tar jeg opp store eksistensielle spørsmål rundt det å dikte opp en fortid heller enn å finne ut om den faktiske fortiden. Hvilke eksistensielle spørsmål tar du opp? – Deler av fortiden er som et sort hull. Hvorfor havnet hun i denne

familien? Hvorfor dette landet? Det at hun har så lite kjennskap til fortiden sin gjør henne ensom. Hva inspirerte deg til å skrive denne boken? – Jeg har fått mest inspirasjon innenfra. Først dukket hotellet opp. Det er et fremmed sted der mange passerer gjennom, noe jeg syntes var en spennende plattform. Karakteren dukket opp organisk, gjennom research om Sør-Korea og alle de eksistensielle spørsmålene jeg har om meg selv. Yoona og jeg har vokst og utviklet oss sammen i arbeidet med boken. Yoona er adoptert. Er dette noe du har gjort research på? – Det er ikke det som er hovedpoenget i boken. Det er tankene og følelsene rundt adopsjon som er spennende. Jeg vil at leseren skal kjenne seg igjen i spørsmålene rundt egen fortid.

Først til Venezia og så til Terracina, til Gyldendals forfatterleilighet, så til Roma. Nå er jo Yoona helt ferdig og sendt i trykken, så målet og håpet er jo å produsere ny tekst. Men det er vanskelig å bryte ut av et univers man har befunnet seg i så lenge. Yoona har jo tatt opp så mye av livet mitt i tre år. Hva inspirerer deg når du er ute og reiser? – Det er kanskje et litt utilfredsstillende svar, men alt. En kombinasjon av alt du ser, kulturen, folkene, naturen, det å være alene. Jeg tror egentlig ikke at jeg, når jeg reiser for å skrive eller redigere, drar for å være alene eller fordi det er mer inspirerende enn hjemme, men fordi jeg jakter på tid. På den måten kan jeg forsøke å finne en ny karakter, en ny stemme, en stemning, jeg har hørt andre forfattere kalle det så mangt. Et nytt språk.

Hva skal du nå? – Forhåpentligvis gi ut mange, mange flere bøker! Jeg skal reise bort en stund nå for å finne inspirasjon til nye ideer. Jeg reiser til Italia i to uker for å skrive og oppleve kultur.

STOFF 41

K U LT U R S T O F F Tegneserie Karl NygÃ¥rd

42 STOFF

OKTOBER 2019

K U LT U R S T O F F

OKTOBER 2019

STOFF 43

K U LT U R S T O F F

44 STOFF

OKTOBER 2019

K U LT U R S T O F F

OKTOBER 2019

STOFF 45

K U LT U R S T O F F

SE OG HØR

BOK: Ruth Maiers dagbok – Jan Erik Vold I 1939 kommer den 18 år gamle jøden Ruth til Norge for å unnslippe forfølgelsene i Østerrike. Her lærer hun seg norsk, fullfører videregående, får venner, reiser, skriver og tegner. Den 26. november 1942 blir hun arrestert og deportert med 772 andre norske jøder til Auschwitz, hvor hun myrdes ved ankomst. Boken, redigert av Jan Erik Vold, er en samling av Ruths dagbøker, bilder, skisser og brev, fra hun er tolv og til deportasjonen. Selv om verket er farget av krigen, hennes tanker om sin jødiske identitet og det som skal bli hennes skjebne, er dette så mye mer enn krigslitteratur. Hun skriver ærlig og reflektert om hverdagslige hendelser, det å være flyktning, om Norge og om kjærligheten hun etterhvert føler for venninne og senere forfatter Gunvor Hofmo. Det at hun i tillegg har et stort talent for skriving gjør dette til dyp, tankevekkende og gripende lesing.

er H og

M Å N E D E N S FAV O R I T T E R FRA STOFFS AVTROPPENDE K U LT U R R E D A K T Ø R .

SERIE:

Mad Men I Mad Men følger du et reklamebyrå på Manhattan gjennom 60-tallet. Hverdagen på kontoret er fylt med sprit, utroskap, diskriminering og kapitalisme. Slik som i reklamene de produserer, skjuler det glamorøse ytre et kaotisk og dysfunksjonelt indre. Karakterene er interessante, gjennomførte og har realistiske utviklingsløp, og det er akkurat passe med drama til at det er lett, men spennende å følge. Rekvisittene, kostymene, holdningene og dialogene gir et nydelig innblikk i tiden for oss som elsker estetikken, og mye av handlingen følger historiske hendelser fra tiåret. Serien er kjent for å være nesten helt historisk korrekt. Hvis du ikke har sett den ennå, sett i gang.

SPILL:

Når omtrent skjedde det Høsten (og alle andre årstider, egentlig) er tiden for å spille brettspill med gode venner. Når omtrent skjedde det går ut på å plassere historiske hendelser på en tidslinje, mellom hendelsene du alt har plassert. Du fortsetter så langt du tør, og hvis du gjør feil, mister du alle hendelsene du har plassert i inneværende runde. Sammenlignet med tradisjonelle triviaspill er det mer rom for diskusjon og resonnement innad i laget, siden spillet etterspør en omtrentlig plassering, ikke et nøyaktig årstall.

ALBUM:

Radical Face – The Family Tree: The Branches (2013) Et deilig, deilig album. Ben Cooper har bak artistnavnet Radical Face gitt ut en tre-delt folk/indie-albumserie kalt The Roots, The Branches og The Leaves. Alle er flotte, men det midterste er min favoritt. The Branches er melankolsk, behagelig og følsomt. Sangene gjør seg spesielt godt når det regner, mens man titter ut av et togvindu, til en kopp te eller andre rolige og pittoreske høststunder når det er stille nok til å høre hele det nyanserte lydbildet, med alle effektene som Cooper eksperimenterer med. Sett på «The Mute» for en liten tåre i øyekroken.

46 STOFF

SANG:

Tekst Natalie Preminger Foto Simen Peder Aksnes Aarli

Metronomy – The Bay (2011) En munter og lett indielåt. Teksten handler om å komme seg ut av hverdagen, tilbake til stranden, og det er vel det vi alle ønsker oss på kalde og våte oktoberdager. Jeg kan ikke forklare akkurat hvordan, men denne sangen passer perfekt til både støvsuging, jogging og dansing.

OKTOBER 2019

K U LT U R S T O F F

kultureliten

Tekst Sanne Funder Nygaard Illustrasjon Ida Neverdahl

Kunnskap og kunst, kake og kokain – Byen under skyen har mye å by på. Stoff presenterer månedens utvalgte perler.

Favorittbyen har blitt fargerik, de fleste begynner å falle inn i rutiner og vi har med det trådt inn i en ny årstid. Kultureliten har imidlertid bedre ting å gjøre enn å krype under pleddet og slå på TVen. Det starter allerede 8. oktober – det er siste sjanse til å få med seg teaterstykket HOLD OM MEG på Dr Wiesener. 9. oktober starter RAUSFESTIVALEN i forbindelse med verdensdagen for psykisk helse 10. oktober. Tre dager med bra musikk og kule foredrag til en billig pris er noe vi vil ha mer av. Ja til mer fokus på psykisk helse (fra andre enn bloggere med sosial angst)! Dersom du mot all formodning skulle komme til å bli lei av gode formål når det nærmer seg slutten, kan du lørdag 12. oktober ta turen innom PLOINK på Østre. Elektronisk musikk med visuelle innslag og publikum i rytmiske følelsesutbrudd på dansegulvet høres ut som en god avslutning på en meningsfull helg. I tilfelle du ikke har fått det med deg: ÅPNINGEN AV UNIVERSITETSMUSEET mandag 14. oktober. Dagen etterpå blir det (gratis) DANS OG DJ-KURS med Jungelen ung, bare fordi det høres sinnsykt gøy ut – for dere under 25 som er åpen for å trosse komfortsonen og lære litt om breakdance og DJ-ing.

OKTOBER 2019

Fredag 18. oktober spiller dessuten DEPRESNO på Kvarteret. Lørdag feires.10årsjubileet til TEDxBERGEN med det ambisiøse temaet «Overcoming Obstacles». Blir du ikke giret av motivasjonsprekener? Da kan du heller stikke innom HVA ER GOD HELSE? NÅR SKOLEMEDISIN MØTER VA K S I N E M O T S TA N D . Avslutt helgen med å begi deg ut på en dagstur over Puddefjordsbroen,.for søndag 20. oktober finnes det hummus, falafel og gode vibber på PALESTINSK NABOFROKOST. Kanskje været tillater en tur opp Løvstakken etterpå? Hvis ikke tilbyr Bergen Assembly GRATIS OMVISNING.

Dagen etterpå kan du gå halloween i møte på en sofistikert måte gjennom OM DØDEN I KUNSTEN på Bergen Offentlige Bibliotek. Fredag 1. november holdes foredraget PADLING I ARKTISK GRENSELAND av en gjeng på fem som faktisk har padlet i arktisk grenseland. Dagen derpå spiller rock-duoen BRENN. på Underlig. Helgen avsluttes søndag 3. november med en krysning av mennesker, dyr og teknologi i utstillingen FULL FLEX av Håkon Holm-Olsen.

5. november kan nok en kulturmåned avsluttes med JAM på Kronbar. Ta noen øl, spill hvis du kan, syng om du vil og smil litt ekstra bredt. Stoff skal nemlig redde deg fra det overveldende mørket med en ekstra tykk utgave på tirsdag.

Tirsdag 22. oktober er det tid for SAMISKE FILMER på Cinemateket, hvor fire filmer vises over to dager. Onsdag 23. oktober går E K KO - F E S T I VA L E N . a v stabelen:.Eksperimentell elektronisk musikk til folket! 24. oktober skulkes forelesninger for feminisme og en av det 20. århundres kuleste kunstnere: LITTERÆR LUNSJ OM FRIDA KAHLO med kunstformidler..Renate Rivedal. Lørdag 26. oktober kan du se Bergen nedenfra på KURS I FRIDYKKING. Natt til 27. oktober går vi offisielt vintertiden i møte. Innta sengene! Tirsdag 29. oktober beveger vi oss til Hordaland kunstsenter for å lytte til musikk med rare instrumenter på BOREALIS.. LISTENING CLUB (NB! For spesielt interesserte).

STOFF 47

STOFFMAGASIN . NO STOFFMAGASIN PÃ&#x2026; FACEBOOK OG INSTAGRAM