STOFF #36 by Stoff

bergen

iran og usa

•

f e b r u a r 2020

o m m u s i k k b r a n sj e n

•

n r 36

•

å r ga n g 5

k l i m a f e s t i va l e n

•

b a r n e l i t t e r at u r

innholdsstoff

LEDER

TRE KULE

SLIK GIKK 2019

HVOR ER DE RUSAVHENGIGE?

LØST GJENFORTALT

LESERINNLEGG: FILMTIÅRET

KLIMAFESTIVALEN

BYSERIE: SOLROS

KONFLIKTEN MELLOM IRAN OG USA

BAK STJERNENE: OM MUSIKKBRANSJEN

MÅNEDENS DEBUTANT

FOTBALL OG KULTUR

TEATERANMELDELSE: NAMNET

MIN FØRSTE UGE PÅ TINDER

FOTOSTOFF

BARNELITTERATURENS REISE

QUIZ

TEGNESERIE

SE OG HØR, HER OG NÅ

KULTURELL FØRSTEHJELP

28 ansvarlig redaktør samfunnsredaktør kulturredaktør

Martin Lie-Nielsen Hans Magnus Støp Meland Sanne Funder Nygaard

fotoredaktør

Maiken Larsen Solholmvik

nettredaktør

Søkes!

illustrasjonsansvarlig redaksjonen

Zilvinas Andriuskevicius Amanda Schøyen, Andreas Gjøsæther, Christine Hausken Kjærandsen, Daniel Arnesen Sellami, Erik Peralta Løvaas, Hallvard Øvstebø, Helene Pedersen, Ida Otilde Haugland, Ida Giske, Ingrid Kallestad, Mats Vederhus, Mimi Hemsett, Natalie Preminger, Simen Peder Aksnes Aarli, Synnøve Reitan, Åsalinn Arntzen Dale

foto/illustrasjon Aleidis Skua, Ida Neverdahl,

Ådne Sandvik Dyrnesli, Lars Bjørgo

grafikere Ane Martine Tømmeraas,

Sigurd Vikene, Silje Fugleberg, Tuva Taasen Petersen

daglig leder Natalie Preminger styreleder Rania Broud forsidebilde Simen Peder Aksnes Aarli og Zilvinas Andriuskevicius

trykkeri Schibsted Trykk trykkedato 17.02.2020

lederstoff

DA MUSK STJAL STJERNENE Det er ikke bare vi mennesker som er preget av lyset fra verdensrommet. Nattaktive dyr og planter preges sterkt av lysforurensning, og må betale i dyre dommer for hva vi gjør med himmelen. Nyklekkede skilpadder i Florida er for eksempel helt avhengige av å kunne bruke stjernene for å finne raskeste og tryggeste vei til vannkanten etter fødsel.

«En himmel full av stjerner, blått hav så langt du ser, en jord der blomster gror, kan du ønske mer?» Slik b egynner Lillebjørn Nilsens gjendiktning av Pete Seegers sekulære salme til m enneskene på jorden vår. Helt fra jeg var liten har disse ordene beveget meg. Og jeg har lenge bekymret meg stort for vår ødeleggelse av de to siste tredjedelene av denne frasen. Nå ser det ut til at vi klarer å ødelegge den første delen også. 5G til besvær Menneskenes ødeleggende påvirkning på naturen, øko system, havet og hverandre er et faktum. Den største utfordringen livet på planeten vår skal møte er vår feil. Likevel er det ikke den jeg vil snakke om her. Jeg vil snakke om nattehimmelen som vi også klarer å forurense, med lys.

«stjernene har latt oss undre. de har latt oss drømme. de har latt oss utforske og forstå. det er vanskelig å forestille

Mange kjenner t il organisasjonen SpaceX som, med Elon Musk i spissen, står for lovord og en teknooptimisme man ikke har sett maken til siden 60-tallet. I fjor ga m yndighetene i USA, representert ved allerede kontroversielle Federal Communications Commission (FCC), lisenser til SpaceX for å starte det ambisiøse prosjektet Starlink. Kort fortalt går prosjektet ut på å sende opp rundt 40 000 satellitter (12 000 i den første konsesjonen), i en såkalt LEO (low earth orbit) for å kunne konkurrere med blant annet Amazon og k ineserne i utbyggingen av overvåkingsguddommen det snakkes så mye om: 5G-nettet. Satellittene vil skytes opp og bevege seg i grupper som kalles megakonstellasjoner. Disse vil ha en enorm påvirkning på hvordan himmelen ser ut i fremtiden. Per nå er rundt 450 satellitter fra prosjektet i bane rundt planeten vår, og ødeleggelsen av nattehimmelen er i gang. Astronomer viser til at selv nå, når kun 1.125% av de planlagte satellittene er operative, er innvirkningen på forsknings arbeidet man kan gjøre fra bakkenivå enorm. Store teleskop og måleapparater må flyttes ut i rommet hvor vedlikehold og kostnader blir nærmest uoverkommelige hindringer.

seg en vakker verden uten dem»

Ansvar og eiendom Det er mange betenkeligheter. Juridisk sett er det interessant å spørre seg om hvordan man kan sette grensene for hvem som forvalter hva på himmelen. Hvordan kan den a merikanske staten gi konsesjoner til oppskytning som vil forurense utsikten til stjernene i Norge, Namibia og Nepal? Miljø er vernet, og tross en storstilt amerikansk deregulering av dette vernet de siste årene, har vi moralsk og i nternasjonalt et enormt ansvar for hvilke avgjørelser som tas i den økonomiske vekstens navn. Vi må jobbe for å ta vare på alt som er vakkert og betydningsfullt i verden. Jeg vil oppfordre alle til å ta et slag for skjønnheten, undringen og klar sikt mot stjernene. Forholdet vårt til universet er under angrep fra skurkefirmaer som ønsker å gi deg lynraskt nett på telefonen, ikke fordi du trenger det, men fordi dine data er så verdifulle for dem. Vær så snill å lese deg opp på dette, ta politisk affære, og vis at du er mer interessert i å føle deg liten under en uendelig stjernehimmel, enn viktig over en betydningsløs mobilskjerm.

Det vi taper Astronomene er ikke de eneste som kikker opp mot natte himmelen, og de er heller ikke de eneste som har merket at det er noe som skjer. Det blotte øyet kan også skimte disse konstellasjonene som suser over himmelen, noe som er rapportert fra flere steder rundt om i verden. Jeg snakker nok for de fleste når jeg sier at jeg er glad i stjernene. Selv om to tredjedeler av nordmenn bor på steder med ekstrem lysforurensning fra bakkenivå er vi heldige som kan se opp og la sinnet vandre over en stjerneklar himmel. Man trenger ikke å være religiøs for å kjenne at m ysteriet og evigheten stjernene representerer, rører ved noe dypt i sjelen. Våre forfedre har latt det prege alt fra vitenskap til kultur, språk og livssyn. Stjernene har latt oss undre. De har latt oss drømme. De har latt oss utforske og forstå. Det er vanskelig å forestille seg en vakker verden uten dem.

04 stoff

Martin Lie-Nielsen Ansvarlig redaktør red@stoffmagasin.no

februar 2020

k o m m e n ta r s t o f f

Foto Privat

Foto Sarah Lilleberg Safavifard

Foto foto.samfundet.no

tre kule folk forteller deg hva du skal gjøre Dersom du skulle ha problemer med å finne ut det selv.

Åshild Andersen Ringhus Modell

Eskild Myrvoll Bassist i Kaanan, Mall Girl og Daufødt

Julian Mæhlen Ukesjef, Uka i Trondheim

Som evig vinglepetter og permittert student har eg lært ein ting, og det er at ting ikkje alltid er så alvorleg. Privilegert som ein er i dette landet kan ein prøve, feile, konte, prøve og feile ein gong til – utan at ein sit igjen med større konsekvensar enn research (som eg likar å kalle denne forma for prøve og feileaktivitet).

Stikk på kafé en dag du virkelig burde vært på lesesalen og send en melding til vennen du fortalte «Vi må definitivt finne på noe snart!». Kjøp brus med giftige farger som du har et vagt minne om at ble konsumert i en barnebursdag. Lytt til japansk støymusikk og britisk tyggegummipop, bruk tiden på elendige bøker og misforståtte filmer. Oppsøk det kjente og kjære, også den delen av familien som du ikke har sett på to år – for så å brått angre når du blir minnet på hvorfor det var så lenge siden du tok initiativ til å treffe dem. Møt mennesker som du kan lære noe av, og diskusjonspartnere som ser ut til å bo på en annen klode enn deg. Oppsøk ytterkanten av komfortsonen din og situasjoner der du føler at alt står på spill. Bruk tid med de som stiller deg kritiske spørsmål. Gå etter de store opplevelsene og de små øyeblikkene, planlegg en strabasiøs to-ukers togferie og begi deg ut på en gåtur til Kiwi. Prøv deg på lokale spesialiteter og omfavn industripilsen når du går lei av mikrobrygg. Spis deg stappmett på dårlige pizzasteder, og oppsøk en du aldri turte å be ut.

Vil du utvikle kreativiteten din? Let’s go, her skal du få en morsom teknikk.

Sjølv om det kan seiast å vera ein oppbrukt klisjé, vil eg likevel tore å påstå at dei einaste erfaringane eg angra på, var dei eg ikkje fekk. Aldri ver redd for å hoppe ut i ting med full styrke. Brått viser det seg at det er det beste du nokon gong har gjort, utan at du ante at det var ei suksessoppskrift du var i gong med. Sjølvsagt kan det også gå andre vegen nokre gonger, men det er vel ingenting ein lærer meir av enn ting som ikkje går heilt som planlagt.

Gjør noe uventet og utfordrende. Overrask deg selv. Og svi av hele storstipendet på fries – sånn bare for å ha forsøkt det.

«Morning pages» er en aktivitet der du bruker 15 minutter hver morgen på å skrive ned det første som faller deg inn. Målet er å la kreativiteten løpe løpsk, uten å kritisk vurdere alt du skriver. Det kan være litt v anskelig i begynnelsen, men etter hvert blir det lettere. Du kan for eksempel begynne med å skrive «Det var en gang en ost...» – og så finner du opp en historie om denne osten. Eller du kan skrive ned hva du har drømt eller opplevd, og dykke inn i hvordan du følte det på det gitte tidspunktet. Det finnes ingen fasit på «morning p ages», så du kan skrive om hva du vil. Etter å ha holdt på noen dager kan du se over det du har skrevet, og se hvordan det har utviklet seg. Vi lever i en verden hvor vi blir indoktrinert i høvelig oppførsel og tankegang. Vi følger trender for å ta del i fellesskapet, men det saboterer vår kreativitet. Samfunnets styrke ligger i mangfold og samvirke. Vi må sørge for å ivareta den individuelle frie tanke. Selvsagt må man tilpasse seg for å være en god lagspiller. Vi kan ikke løpe rundt på vår egen øy i blinde, men fortsette å tenke som frie mennesker. Lek deg med den fantastiske hjernen du har fått, for du har den ikke for alltid.

februar 2020

stoff 05

samfunnsstoff

SLIK GIKK

2019

Stoff spurte ekspertene hva som ville skje i 2019. Fikk de rett?

Tekst Hallvard Øvstebø og Natalie Preminger Illustrasjon Zilvinas Andriuskevicius

I slutten av 2018 intervjuet Stoff noen av de som har som jobb å kommentere og dømme samfunnsliv og politikk i Norge og verden. Journalister, politiske kommentatorer og økonomi- og motevitere ble spurt om de kunne spå det neste årets hendelser. Det er på tide å oppsummere 2019 og legge vår dom på ekspertenes spådommer. 2019 ble ikke året britene meldte seg ut av EU, slik stipendiat i rettsvitenskap og Klassekampenskribent Tarjei Røsvoll så for seg. De meldte seg for øvrig heller ikke ut av medielyset – utsettelser, nyvalg og atter utsettelser tok opp store deler av fjorårets overskrifter. Det samme gjorde Ole Gunnar Solskjær, som Aftenposten-journalist Ingeborg Senneset ukontroversielt og korrekt

06 stoff

spådde at skulle bli sittende som manager for Manchester United. Ingen av ekspertene hadde noen tro på forbedring i Det Hvite Hus. Programleder i Aftenpodden Lars Glomnes tok ingen sjanser da han spådde at Trump ville gjøre noe nytt og helt vanvittig hver uke som som ble glemt etter ti minutter. Ønsket om å kjøpe Grønland er et eksempel på hvor rett han fikk. Kommentator i Dagbladet Marie Simonsen økte innsatsen og mente han kom til å gå enda mer bananas enn før. Hun fikk også rett, blant annet da presidenten besøkte Nord-Korea og ringte Ukraina. Hun tok imidlertid feil i å spå at Trump ikke skulle bli stilt for riksrett – det ble han – selv om han ble frikjent i starten av 2020.

På hjemmebane ble ikke Finnmark en uavhengig sosialistisk stat, slik Røsvoll påsto. Den motvillige sammenslåingen med Troms har nok satt en stopper for dette også i fremtiden. Morgenbladets Sigve Indregard fikk rett i at KrF gikk inn i regjering. Solberg skrev seg nok også inn i historiebøkene som den største Høyrelederen noensinne da flertallsregjeringen var et faktum. Denne tittelen fikk hun smykke seg med i hele 2019, før FrP ødela stemningen ved å melde seg ut i januar 2020. Nesten fulltreffer av Indregard der også, som spådde at de ville melde seg ut i 2019. Lars Glomnes tok feil med sin dom om uforholdsmessig mye om parkeringsregler i Oslo. ble for øvrig uforholdsmessig

spåprat Det mye

prat om andre ting, takket være en viss Folkeaksjon. Lan Marie Berg fortsatte dermed å være bilistenes hovedfiende, akkurat slik Glomnes trodde. Sisntevnte må også krediteres for å forutse at både Bahare Letnes og Per Sandberg ble med i «Skal Vi Danse». En skikkelig fulltreffer! Av saker ingen av ekspertene klarte å se i spåkulene sine kan vi nevne NAV-skandale, bruk-og-kast-justisministre, nye spillopper fra Märta Louise og Game of Thrones’ spektakulære antiklimaks. Det var heller ingen som var klar over nordmenns forkjærlighet for NSB-varemerket. Vi retter blikket mot 2020 med store vyer og et håp om mer optimisme, men vi tør ikke spå det.

februar 2020

samfunnsstoff

Britene blir værende i EU. – Ingeborg Senneset (journalist i Aftenposten) RIKTIG

Uforholdsmessig mye prat om parkeringsregler i Oslo. – Lars Glomnes (Programleder i Aftenpostens podkast Aftenpodden) FEIL

Trump vil ikke bli stilt for riksrett. – Marie Simonsen FEIL

Storbritannia forlater EU. – Tarjei Røsvoll (stipendiat i jus og Klassekampenskribent) FEIL

Lan Marie Berg vil fortsette å være bilistenes hovedfiende. – Lars Glomnes RIKTIG

Ivanka Trump får sparken. – Ingeborg Senneset FEIL

Finnmark bryter ut og blir en uavhengig sosialistisk stat. – Tarjei Røsvoll FEIL

Per Sandberg og Bahareh Letnes er med i «Skal vi danse». – Lars Glomnes FULLTREFFER!

Marius Borg Høiby kommer ut av skapet som ateist. – Ingeborg Senneset FEIL

Mer mangfold i hudfarger og størrelser hos de store merkene. – Elise Alexandra Gulbrandsen (MinMote) FEIL

KrF eller FrP går ut av regjering etter valget. – Sigve Indregard (journalist i Morgenbladet) FEIL (skjedde etter valget, men ikke i 2019)

Trump vil gjøre noe nytt og helt vanvittig hver uke som så er glemt igjen om ti minutter. – Lars Glomnes RIKTIG

Mads Hansen vinner «Skal vi danse». – Ingeborg Senneset FEIL

Sebra kommer inn og athleisure–trenden fases ut. – Elise Alexandra Gulbrandsen RIKTIG

Per Sandberg konverterer til islam. – Sigve Indregard FEIL

Trump kommer til å gå enda mer bananas enn det han har gjort hittil. – Marie Simonsen (journalist og tidligere politisk redaktør i Dagbladet) RIKTIG

Solberg vil bli den største Høyrelederen noensinne når flertallsregjeringen er et faktum. – Marie Simonsen RIKTIG

KrF går inn i regjering. – Sigve Indregard RIKTIG

februar 2020

Den gode vekstperioden går mot slutten. Det er sannsynlig at vekstratene vil falle til to prosent eller lavere over de to neste årene. Det er mest sannsynlig at handelskonfliktene blir trappet ned. Risikoen for en ny finanskrise er ikke så høy. – Harald Magnus Andreassen (sjefsøkonom i Sparebank 1 Markets) RIKTIG

stoff 07

samfunnsstoff

på innsiden av rusmiljøet Tekst Daniel Arnesen Sellami og Sanne Funder Nygaard Foto Sanne Funder Nygaard

Pisk eller pleie, utopisk eller dystopisk? Stoff tar deg med bak statistikken og sjekker pulsen på politisk konsensus om rus.

8 stoff

februar 2020

samfunnsstoff

«å jage dragen»

et gammelt uttrykk fra sør-kina som refererer til å

inhalere damp fra en løsning som heroin eller opium.

«jakten» kommer av at man må prøve å oppnå den perfekte rus.

Bak Korskirken høres lyden av dempede stemmer. De fleste unngår denne snarveien, men runder du hjørnet vil du få øye på et mylder av mennesker, tett samlet i kroken av en lukket plass. I dag står den varme stemningen i kontrast til været. En kakemann brytes på broderlig vis mens sprøytene fordeles. Et gullarmbånd går på rundgang, det studeres nøye mens det i bakgrunnen settes en sprøyte i en arm. Men akkurat som været i Bergen, kan stemningen i dette miljøet være omskiftelig og man kan like gjerne få marsjordre, som tilbud om en del av kakemannen. Samtlige nakker har øyne og det blir med millimeterpresisjon vurdert om man er kjøper, selger, sivilist eller offentlig tjenesteperson.

Fra 2009 til 2015 var Remy aktiv i det tunge rusmiljøet i Bergen, etter dette ble han fengslet og satt inne i nærmere tre år.

det er jo som det ordtaket «å selge sin egen bestemor for en dose». Det gjenspeiles i dette miljøet.

Nå sitter han foran oss utenfor Hectors Hybel, og har akkurat plukket med seg en håndfull med plastsugerør fra baren: Søsteren hans er visstnok ikke begeistret for de «jævla papirsugerørene». Kaffen er så svart som du kan få den, og det tar ikke mange minuttene før den er pisselunken. Vi sitter tett under varmelampen, men effekten er begrenset.

Finnes det noen form for indre justis i miljøet? – Det løses med vold. Først er det trusler, og så eskalerer det.

Selv har Remy vært prinsippfast og holdt seg til å opptre på ærlig vis. Dersom han har solgt, har det vært «ordentlige varer». Det får oss til å tenke på fengselsoppholdet, og det viser seg at det ikke hadde med bruk og salg av varer å Vi vil vite mer om dette miljøet, og starter med gjøre: Han var involvert i et ran. Denne mannen, som har tatt to naive journalistspirer under vingen, slår oss som alt annet det ordtaket selger sin egen enn en kriminell. Vi vil høre mer.

Følelsene av å være malplassert og velkommen kjemper mot hverandre, noe én i mengden bestemor for en dose det gjenspeiles oppfatter. Remy, heter han, – Jeg var veldig ruset under og han svarer med glede på i dette miljøet ranet, det hadde aldri skjedd spørsmål som for denne gjengen om jeg var edru. Men hadde det virker banale. Vi treffer ham igikke skjedd, så hadde jeg enten jen en regntung ettermiddag ved vært død nå eller fremdeles bodd på gaten. Jeg å spørre om hvordan folk behandler hverandre. Den blå steinen, arnestedet til utallige tinderdates trengte det sparket i ræven for å forstå at noe og salg av skitne sko på Tise. må gjøres. Jeg kan ikke leve sånn lenger, jeg har – Kynisk. De lurer hverandre for en dose, hvem jo lyst til å stifte familie. Men jeg kan jo ikke som helst. Du må være skikkelig close med en Avhør det når jeg er ute og jager dragen hele veien person for å stole på at han ikke bløffer deg. Min Han lener seg ned mot telefonen idet han sier sitt og bruker opp pengene på ting som forsvinner bror kjøpte et gram heroin en gang, og når han fulle navn, og vi får en følelse av at han akkurat samme dagen. åpnet den var det bare en plast-klinkekule inni. har kommet med en spøk som vi absolutt ikke tar. Da var det en fyr som hadde solgt ham den for Vi ser på ham, og nøler frem et lattermildt hæ. å kunne kjøpe seg en egen kule med heroin. Så – Nei, det er jo sånn de gjør i avhør, da.

«(...)

februar 2020

« ».

stoff 9

samfunnsstoff

En gylden fremtid for Gyldenpris? Rus er i vinden, og egentlig har det alltid vært det. Helt siden psykedeliske frosker ble slikket med ivrig tunge i det indre Amazonas, og frem til vår tid. Der man heller finner slunkne skikkelser som lettere stresset diskuterer pris og vekt på både «joggesko» og «nøtter», i hjertet av Bergen i 2020. Nygårdsparken var lenge kjent som NordEuropas største åpne russcene. Parken stengte for ganske nøyaktig fem og et halvt år siden, og russcenen ble deretter flyttet til andre siden av Puddefjordsbroen, nærmere bestemt Gyldenpris. Her ble Strax-huset nylig etablert: Det skulle fungere som en helhetlig helsemessig oppfølgingstjeneste og kompetansesenter spekket til randen av kvalifisert personell. Med dette skulle de få en slutt på den dystre statistikken Bergen tronet på toppen av. I nærheten av Strax-huset – nå kalt MOsenteret Gyldenpris – ble det også etablert en åpen russcene i en av undergangene på

10 stoff

Gyldenpris. Mediene florerte med artikler om både innbrudd, overdoser og støy. Tiltaket virket på mange av byens innbyggere som «ute av syne, ute av sinn»-politikk, uten en langsiktig og bærekraftig plan. Tiltakene kom på tross av advarsler om destabilisering av et allerede ustabilt miljø. Dette vil av mange betraktes som en stadig hardere tilværelse for dem som lever på kanten av samfunnet. Det er her verdt å nevne at Norge rangeres som nummer tre på listen over land med høyest dødelighet (per million innbygger) som følge av overdoser, ifølge Europeisk narkotikarapport fra 2019, utført av Europeisk overvåkingssenter for narkotika og narkotikamisbruk (EMCDDA).

videre for vår rusbelastede by? Hvem bedre å spørre enn to bystyrerepresentanter som kan sies å stå relativt langt fra hverandre i synet på ruspolitikk: Joel Ystebø (KrF) og August Simonsen (V). KrF er for mange kjent som et verdikonservativt parti med en utpreget nei-holdning til alt som har med rus å gjøre. Vi spør en ung konservativ sjel om hans beskrivelse av et utopia. – Det tror jeg er et samfunn hvor det er en grunnleggende frihet for enkeltmennesker, samtidig som man har noen gode samfunnsnormer. Det er viktig at folk med ulike verdier og ulik tro kan leve side om side, sier Ystebø.

Hva sier byrådet? I den aktuelle rusreformen, publisert 19. desember 2019, foreslår rusreformutvalget blant annet at «bruk og besittelse av illegale rusmidler til egenbruk overføres fra justissektoren til helsetjenesten». I arbeidet med reformen var innspill fra politisk hold viktig. Hva har de gjort, hva gjør de, og hva er veien

Vi spør han om rusbruk kan passe inn i et utopisk samfunn. Vi får et kontant «nei» til svar og ber ham om å utbrodere. – Fordi jeg tror det er skadelig. Det fører mennesker ut i ulykke. En ting er at du påfører deg selv en sånn skade, men det kan være skadelig for andre hvis du har en kultur hvor mye narkotika i omløp er vanlig.

August Simonsen fra Venstre

Joel Ystebø fra KrF

februar 2020

samfunnsstoff

«jeg kan ikke leve sånn lenger, jeg har jo lyst til å stifte familie. men jeg kan jo ikke det når jeg er ute og jager dragen hele veien»

« jeg kan ikke leve sånn lenger, jeg har jo lyst til å stifte familie. men jeg kan jo ikke det når jeg er ute og jager dragen hele veien»

Så hvilken tilnærming synes han vi skal ha til rus, pisk eller pleie? – Jeg har veldig lite tro på «legalize it-metoden». Jeg har forståelse for at straffeforfølgelse kanskje er feil løsning, men jeg mener at å legalisere bidrar til å normalisere. Som det er nå er ikke den nye rusreformen KrF-politikk. Vi er kritisk til blant annet formuleringen av at det vi trenger nå er store legaliseringsreformer.

fra å ha minst mulig rusbruk, til å ha minst mulig skadelig rusbruk. Det er en viktig forskjell. Pragmatisme kan være bra, men mener August at vi beveger oss i riktig retning? – Etter min oppfatning har det skjedd utrolig mye bra på rusfronten i Bergen de siste årene. Fem-seks år tilbake i tid hadde vi jo Nord-Europas største åpne russcene. Det har vi klart å arbeide mot de siste årene.

Danser med ulver – eventuelt drager Remy beskriver sitt første møte med heroin. Vi sitter ytterst på harde metallstoler og har glemt både mangelen på futt i varmelampen og kaffen som nå er iskald.

– Han sto og røykte med sølvpapir, og spurte om jeg hadde lyst på. Jeg sa først nei, men så ble jeg nysgjerrig. Jeg hadde ikke gjort det før, han måtte vise meg hvordan jeg varmet. Jeg ble jævlig stein liker ganske fort, og fikk smaken på det med en gang.

Vi beveger oss videre fra ung konservatisme til noe som for meningsmotstandere kan smaken er som baken noen minne om en ultramoderne, reformvennå være gasset andre liker å være lig hippie. Er utpreget ja-holdning til rus Vi lurer på hvordan man havner i en busk symptomatisk for Venstres liberalistiske bedøvet oppe i en park sammen med en fyr som fanebærere, eller er bildet mer nyansert? gledelig tilbyr heroin i sølvpapir. Vi hører med August Simonsen (V) og ber også ham om å beskrive utopia. – Jeg hadde på en måte vært oppi det i et år allerede, Hvordan skal samfunnet reagere? Er det pisk eller – I et idealsamfunn har mennesker mest mulig frihet fordi min bror holdt på en stund. Han hadde rygpleie som gjelder? til å gjøre det de har lyst til. For jo flere valgmugproblemer, og ble fratatt Somadril da de gikk av – Det korte svaret er pleie. Men jeg er veldig glad for ligheter vi har, jo mer frihet har vi. markedet. Da begynte han å ta heroin for smertene. at det har vært en stor utvikling i norsk samfunnsdeFrihet, ja! Men er rus noe konstruktivt vi kan ha Jeg begynte jo med amfetamin da jeg var 17 år, men batt knyttet til rus de siste årene. I dag er det ganske nytte av? ikke med heftig bruk før jeg endte på kjøret. bred enighet blant de politiske partiene om at vi – Rus i seg selv er ikke noe jeg ser på som et onde. ikke skal straffe rusavhengige, det var det ikke før. Men det har potensial til å bli det når det går ut over Han er tilbakelent når han åpent forklarer oss om egen eller andres livskvalitet. Det er jeg opptatt av å effekten av diverse stoffer, hvor de selges og hva forhindre, samt at man flytter målet i ruspolitikken

februar 2020

stoff 11

samfunnsstoff

«(...) det ordtaket «selger sin egen bestemor for en dose». det gjenspeiles i dette miljøet» man bør passe seg for. Til tross for at vi ikke forstår halvparten av kodeordene han uformelt ramser opp, vil vi ikke avbryte ham, i frykt for å miste noen detaljer. – Amfetamin blir du hypet på, og på heroin blir du stein som faen. Smaken er som baken, noen liker å være gasset, andre liker å være bedøvet. Tilsynelatende uberørt forteller han oss om de tre årene da han vandret rundt i Bergens gater på konstant jakt etter rus. Det eneste han hadde var en sekk med klesskift, og han visste sjelden hvor han skulle sove. Vi snakker om denne brutale virkeligheten, og spør ham om hvor han fant styrken i hverdagen. Han ser ned på hendene som hviler i fanget og trekker lett på skuldrene. – Jeg vet ikke. Jeg har hatt mye drama i livet, jeg er vant til kjipe situasjoner og lar det ikke gå så dypt inn på meg lenger. Jeg har vokst opp med rus og slåssing i familien. Det er ikke så lett å forklare. Hull i hjertet – Jeg begynte med heroin på grunn av kjærlighetssorg. Jeg ville ikke gå og kjenne på den smerten, så jeg prøvde å røyke heroin. Så prøvde jeg er par ganger til, og plutselig var jeg avhengig.

12 stoff

Remy hypnotiserer oss med sine fjerne, men likevel så truende nære fortellinger om denne skjulte verdenen som befinner seg rett under nesen på oss. Stemmene til forbipasserende og trafikken i Vaskerelven gir gjenklang i veggene på smauene, og ville under de fleste andre omstendigheter satt en demper på samtalen. Nysgjerrigheten overdøver støyet. Hva er det egentlig som skiller oss? – Oppvekst og genetikk har mye å si. Men en stor negativ endring i livet er nok den største grunnen til at noen begynner på tyngre stoffer. For meg var det kjærlighetssorgen. Vi sporer av og diskuterer hvor intenst en kjærlighetssorg kan oppleves, om hvordan man ikke kan uttale seg om det før man faktisk har kjent på det. – Folk snakker om at de har hull i hjertet, sier han. Men likevel undrer vi oss over hva som gjorde at akkurat Remy skulle oppleve kjærlighetssorgen så sterkt at den førte ham inn i fem år med et tungt rusmisbruk.

av en person som ikke bryr seg så mye om andre sine liv. Persona non grata To naive journalistspirer reflekterer rundt dop og drama og innser at destruktivitet kan innta mange forskjellige former. Det virker som det brer seg politisk enighet om at Nixon-pisken er utslitt og utprøvd og at syke mennesker i en sårbar situasjon trenger hjelp, ikke straff. Skillelinjen mellom et avbalansert rekreasjonelt forhold og hundre prosent stilling som dragejeger, er nok i grove trekk tiden man bruker på å være instrumentelt dedikert til rusen og dens fallgruver, og i den grad den går ut over livsutfoldelsen. Det er noe frigjørende, men også ubehagelig, med disse menneskene som kommer drassende på plastposer med tomflasker. De har tobakksgule fingre og snakker høyt om private saker over telefon på kollektivtransport og erklærer både sorg, sinne og kjærlighet i full offentlighet. De er familie og venner – men de er også persona non grata.

– Det var en annen som tilbød meg heroin første gangen jeg prøvde. Det kan skje med hvem som helst som er i en sårbar situasjon – å få et tilbud

februar 2020

samfunnsstoff

jakten på kulturell kapital Tekst Ida Giske Illutrasjon Mimi Hemsett

Velkommen til akademia, de intellektuelles arena. Løst gjenfortalt. Det er høst, og studenttilværelsen venter deg. Endelig er du kvitt den banale populariseringen av lavkultur som dine VGS-medelever tilba. Nei, her holder ikke kunnskap om realitykjendiser, sportsidioti og vulgære vitser. Her må du passe inn i akademias klamme, møllspiste dress. Utmerket, du har nemlig tre slike dresser i skapet. Du starter på ‘prestisjefylt’ studium på ‘prestisjefylt universitet’. Det kribler i hele kroppen. Ditt fulle potensial er innen rekkevidde. Innsiktshusets inngangsparti Semestrene går. All anbefalt litteratur fortæres og studieteknikk automatiseres. Du har begynt å tegne i forelesning, det skal visst øke innlæring. Du befinner deg nå i en tilstand av økt kompetanse, og det kjennes vidunderlig. Samtidig er du smertelig klar over den lange kunnskapsreisen du har foran deg. Det føles som om du er tildelt en nøkkel til innsiktshuset, men du har bare rukket å gå halvveis gjennom gangen. I enden av gangen er det en ny dør. Klarhet venter i neste rom. Hver gang du åpner en dør oppdager du at det finnes to nye dører og to nye rom. Du innser plutselig at dette ikke er et hus av innsikt med en håndgripelig ende. Dette er en endeløs strøm av

februar 2020

potensiell kunnskap. En konstant påminnelse om at du ikke kan en dritt. Verden raser sammen. Du går inn i en dyp eksistensiell krise. Konflikten mellom det du vil være og det du er fortærer deg. Ingen kan få vite hvor lite du egentlig kan, hvor ekstremt ordinær du er. Det finnes kun en løsning: Du må kompensere. Du begynner å definere din verdi ut ifra hvor lenge du har abonnert på Morgenbladet, hvor mange quizer du deltar på i uken og hvor bedrevitende andre synes at du er. Du retter konstant på andres grammatikk og feilaktige argumentasjon. Jo mer irriterende du er, desto mer intellektuell fremstår du. Ingen skal legge sine øyne på deg uten å misunne ditt intellekt og din språkmektige smakfullhet. Lånte fjær Tidligere venner begynner å stille spørsmål ved din oppførsel. De påstår at du har forandret deg – de savner den gamle, omtenksomme deg. Dette tolkes som hard kritikk mot ditt intellekt. Gjennomskuer de at du bare later som? Du føler deg avslørt og nedverdiget. Fortvilet forsøker du å redusere din indre ambivalens ved å fremstå upåvirket og overlegen. Du pugger

STOFF 13

samfunnsstoff

«du har til og med løyet om navnet til tante reidun fordi benedikte høres mer intellektuelt ut»

fremmedord og passer på å bruke dem i enhver samtale. I lunsjen snakker du høyt og overkjørende om aktuell politikk. Målet er å virke så intellektuell at andre ikke forstår hva du sier. I jakten på den deilige følelsen av å være retorisk uangripelig, bruker du flere og flere ord du selv ikke forstår. Sakte, men sikkert graver du din pretensiøse personas uunngåelige grav.

Du klarer ikke å holde styr på hva du har fortalt – du har til og med løyet om navnet til tante Reidun fordi Benedikte høres mer intellektuelt ut. Hva holder du på med? Ingenting gir mening lenger. Du er i ferd med å bli gal. Det knyter seg i brystet ved tanken på at kjæresten faktisk er veldig grei og genuin, i motsetning til deg.

En dag blir du bedt om å forklare et ord du ikke kan. Du forakter deg selv for å ikke vite, og du forakter denne personen enda mer for å våge å stå i sin egen kunnskapsløshet. Om bare du kunne våge det samme. Du rømmer fra situasjonen, og bestemmer deg for å aldri snakke med vedkommende igjen. Det var nære på. For å unngå å kjenne på din dype fortvilelse, starter du rasjonaliseringen med det samme: Dette er ikke et stort tap, hun leser jo krim på fritiden. Det er tid for å danne nye relasjoner. En bedre halvdel, for eksempel, som evner å utfordre ditt overlegne sinn, og i tillegg kan fungere som skjold mot fremtidig avsløring. På vei hjem kjøper du med deg fire bøker om eksistensiell filosofi og stiller dem ut på rommet ditt, sammen med alle de andre bøkene du later som du har lest.

Innerst inne ønsker du bare å innrømme alt, at du faktisk digger One Direction, ser på Love Island i smug og at den eneste boken utenom pensum du har lest var en Leseløve på barneskolen. Intens, nådeløs skam skyller over deg. Du rives i stykker i takt med et voksende ønske om å synke i jorden. Bristepunktet ønsker deg varmt velkommen idet du kjenner at grensen mellom deg og den ytre verden viskes ut. Panisk prøver du å lage lister over løgn og sannhet, men du vet ikke lenger hva som er forskjellen. Og hvordan kan du være sikker på at du faktisk eksisterer? Kjæresten blir ditt eneste referansepunkt for virkeligheten. Det eneste som holder deg gående.

Skjoldet Du begynner å date en lynende intelligent medisinstudent med alle de riktige interessene. Dere bruker all deres tid på å diskutere klimakrisen og hvorfor kapitalismen har ødelagt verden mens dere drikker kaffe produsert av barnehender i Brasil. Tiltrekning er uvesentlig, så lenge en så kul person vil ha deg. Den ultimate bekreftelse på at du er en ekte intellektuell. For å opprettholde bekreftelsen, passer du på å fremstille deg selv så imponerende som mulig. Kun dine mest oppegående sider skal vises, intet tegn på lavkultur skal se dagens lys i denne relasjonen. Daten biter på, og blir til kjæresten. Herregud, du er sammen med en lege. Ingenting kan stoppe deg nå. Forholdet vedvarer, og du vikler deg lenger og lenger inn i et nett av løgner.

14 stoff

Så får du en melding. Det er kjæresten som vil møtes for å snakke. Hjertet ditt stopper. Tenk hvis listene er funnet! Eller enda verre, tenk hvis tante Reidun har kommentert noe på Instagram!? Legen dumper deg fordi du er «for seriøs, og aldri bare kan chille med litt reality eller noe.» FAEN.

februar 2020

ks oa mm mfeunnta nr st so to ff f

leserinnlegg

ALT VAR IKKE SÅ MYE BEDRE FØR

har du en mening om noe? red@stoffmagasin.no

Tekst Oliver Lennox, styremedlem i HUFF Foto Ådne Sandvik Dyrnesli Illustrasjon Zilvinas Andriuskevicius

I frykt for at min optimisme trigger kynikeren i deg som tror at alt var så mye bedre før, må jeg påstå at verden er enda bedre i dag enn den var i går.

Eller, kanskje ikke hele verden. Det er ingen dans på roser i Iran og Koronaviruset er ikke tidenes gladnyhet, men filmlandskapet har aldri vært bedre. En ny frihet Aldri har film forandret seg raskere. Distribueringen og markedsføringen løper løpsk, for ikke å snakke om zeitgeisten som videreutvikles nærmest annenhver uke. Plutselig hører en om mange flere filmer. Alle rundt oss har dessuten et repertoar av ulike filmperler – til forskjell fra foreldregenerasjonen vår som flokket seg rundt et par-tre filmer i halvåret. Gjennom sosiale medier og – greit, gode gamle word of mouth, får en nyss om filmer en ellers aldri hadde hørt om. Du tørker ostepopstøv av fingrene foran en indie-film satt sammen av et par 16-åringer uten å ta deg tid til å tenke over hvor utrolig det egentlig er at den fins, og at du ser den. Du chiller med en filmskatt fra et annet kontinent, helt uten å sette pris på at du faktisk har tilgang til den. Er det ikke flott? Vi er frie til å bade i det krystallklare utvalgsbassenget, som vi helt på egenhånd har fylt opp. Den drastiske forandringen i kulturen har gjort det nærmest umulig for en film å fange zeitgeisten og være representativ for hele tiåret. Tidligere har det vært lettere å definere et tiår med noen få filmer: Easy Rider og 2001: A Space Odyssey, Star Wars og Apocalypse Now, Terminator og Robocop, Jurassic Park og Forrest Gump, The Dark Knight og Donnie Darko. I stedet har vi filmer som Moonlight, Blue Is The Warmest Colour, Tangerine og The Florida Project som presenterer demografer som aldri før har blitt representert i film. Vi har Swiss Army Man, The Lobster og ikke minst SvampeBob Firkantfilmen: Svamp På Land – som har pushet grensene i det absurde og det meningsløse. Spider-Man: Into The Spider-verse og Lego-filmen har pushet stadig nye grenser innen animasjon. Mental helse representeres også i film, gjennom filmer som We

februar 2020

Need To Talk About Kevin, The Perks of Being a Wallflower og It’s Such a Beautiful Day. Kanskje det har vært umulig for filmskaperne å lage filmer som representerer hele tiåret, men senk skuldrene nå: Er det egentlig så farlig? Digital leveranse Streaming har medvirket til at flere filmer når ut til flere mennesker. Jeg føler Netflix selv sa det ganske bra: «We love cinema. Here are some things we also love: Access for people who can’t always afford, or live in towns without, theaters. Letting everyone, everywhere enjoy releases at the same time. Giving filmmakers more ways to share art. These things are not mutually exclusive.»

«etter min

mening har film aldri vært i bedre hender» Uten streaming, frarøves tusenvis av mennesker muligheten til å få med seg gode filmperler. Vi trenger ikke å sitte i kinosetet for å få filmskattene servert. Med filmer som Marriage Story, The Irishman, Two Popes og Uncut Gems (og det er bare fra 2019) ser vi at Netflix får flere og flere perler å by på. Vår tids mesterverk Etter min mening har film aldri vært i bedre hender, og for å underbygge denne påstanden vil jeg vise til skattene fra året vi nettopp har trådt ut av: The Lighthouse, Parasite, Once Upon a Time

in Hollywood, Little Women, Booksmart, The Farewell, Honey Boy, Midsommar, Hvitur, Hvitur Dagur, Ford v Ferrari, Klaus, High Life, Portrett av en kvinne i flammer, Bacarau, Dolemite is My Name, 1917, Knives Out, Monos, Waves, The Last Black Man in San Francisco, An Elephant Sitting Still, Climax, Jojo Rabbit, Under the Silver Lake, Ad Astra, A Hidden Life, Lof mér að falla, I Lost My Body og filmene jeg nevnte tidligere i teksten. Er det fortsatt naivt å ha troen på tiåret vi nettopp har trådt inn i? Du er kanskje ikke enig, og du er kanskje ikke fornøyd med det tiåret som har vært. Det går helt fint om du foretrekker filmene fra gamle dager, om du digger svart-hvitt-noir-persienner og såpeaktige engelskuttaler – det gjør jeg også, Casablanca kiler min høyre hjernehalvdel til de grader. Det er ikke det som er poenget med denne teksten. Målet mitt er ikke å skrike i trynet til de som liker Sunset Boulevard bedre enn Moonlight – poenget mitt er dette: hvor har du sett Sunset Boulevard? Hadde vi vært unge på den tiden den kom ut, hadde vi kanskje hatt råd til å se den, men sikkert aldri fått sett den igjen. I dag kan du finne den på nettet. Jeg vil ikke rakke ned på gamle filmperler, jeg vil simpelthen ære dagens filmlandskap. For det er skikkelig kult, og du vet det egentlig.

stoff 15

samfunnsstoff

fest og protest Hvordan gjøre klimabevegelsen inkluderende? Arrangørene bak Klimafestivalen § 112 ønsker å engasjere folk til omstilling. Tekst Synnøve Reitan og Åsalinn Arntzen Dale Foto Åsalinn Arntzen Dale og Ørjan Olsen Furnes Illustrasjon Marie Reitan

Blant nyttårsforsettene som er ute og går – eller halter – finner vi et gjennomgående tema: bli litt grønnere. Dette ønsket har initiativtakerne til Klimafestivalen § 112 tatt til følge. Siden 2015 har de arrangert en årlig, nasjonal festival i januar, som en påminnelse og oppfordring til enda sterkere klimahandling i det nye året. I Bergen varte festivalen fra 11. januar til 2. februar, med et program bestående av mer enn 50 arrangementer i samarbeid med lokale aktører. Stoff har undersøkt hva festivalen går ut på. Lokalt engasjement I en gammel lystgård fra 1600-tallet har et tjuetalls kursdeltakere samlet seg for å lære om dyrking av mikrogrønt – næringsrike og smakfulle spirer som er lette å dyrke, også for de som bor i urbane strøk. Lystgården på Landås er en møteplass for lokalt engasjement, med fokus på bærekraft, livskvalitet og fellesskap – stiftet av organisasjonen Bærekraftige Liv. Denne kvelden har Ida Kleppe fra Bybonden lagt opp et kurs som gir både kunnskap, utprøving og et nybegynnersett til deltakerne. På et bord finner vi et utvalg frø av ulike spiresorter: solsikke, brokkoli, ruccola, mais, karse med mer. For ikke

å snakke om alle de deilige smaksprøvene. Deltakerne virker inspirerte. Likevel lurer vi på hva karsedyrking i vinduskarmen egentlig har med klima å gjøre. Kleppe nevner flere fordeler ved å dyrke mikrogrønt. – I et system der en tredjedel av all produsert mat blir kastet, ser vi at den maten som folk produserer selv, eller som er lokalprodusert og produsert i liten skala, stort sett ikke er utsatt for svinn. Matsvinn utgjør et stort klimaavtrykk, å minske dette vil derfor være heldig, sier Kleppe. Mikrogrønt er også med på å dekke et økende matbehov. – Vi blir stadig flere folk, som betyr at vi må produsere mer mat. Samtidig går matproduksjonen på verdensbasis ned. Dette tyder på at vi bør finne andre måter å produsere mat på. Mikrogrønt kan produseres mange ulike steder, og under ulike forutsetninger, sier Kleppe.

grønn omstilling i 2020. Hvem er festivalen egentlig for? Vi snakket med arrangørene bak Klimafestivalen § 112 i Bergen – leder Soukaina Legdani og nestleder Tom Hiis Bergh. Vi møter dem på kafé en mandags ettermiddag. Begge kommer rett fra jobb – Legdani til fots, og Hiis Bergh med sykkelhjelmen på hodet. Vi får beskjed om å holde tiden, for de skal videre på boogie woogie-kurs senere på kvelden. Hvorfor arrangerer dere festival for klima? – Det er viktig å feire de positive tingene som skjer, og gi anerkjennelse til de som jobber for bærekraftig teknologi og ressursbruk. Men det betyr ikke at vi går rundt med grønne dusker, og synger sanger om at alt løser seg og at teknologien redder oss, sier Legdani. – Klimafestivalen § 112 er også en protestfestival. Det handler om Grunnloven og dens beskyttelse av naturen som ikke blir respektert, legger Hiis Bergh til.

Ingen menighet Det kjennes godt å engasjere seg. Likevel er det ikke alle som får vann i munnen når de hører

Deltakerne får smaksprøver av mikrogrønt.

16 stoff

februar 2020

nfn s s t o f f k u ltsuarm sf tu of

Hvem er Klimafestivalen for?

forklarer Hiis Bergh.

– Vi sikter på alle aldre. I stedet for å preke til egen menighet, den eksisterende miljøbevegelsen, er hovedmålet å nå ut til de som ikke fra før er engasjerte, sier Legdani.

Har dere gjort forsøk på å nå guttene?

Mangfoldig klimabevegelse Økt inkludering i klimabevegelsen er et sterkt ideal for arrangørene. For å nå ut til en bredere del av befolkningen prøver de å oppsøke ulike interesser og grupper i samfunnet. Derfor er det alternativer både for de kunnskapshungrige, de som vil kose seg og de som vil protestere. Det er en god blanding av debatter, matkurs, konserter, klesbytting og demonstrasjon, bare for å nevne noe. Likevel lurer vi på hvem som til syvende og sist har deltatt på festivalen. Av arrangementene Stoff har besøkt hadde nesten alle en overvekt av kvinner. Enkelte hadde en mer eller mindre direkte appell mot jenter, som Redesign-mesh for jenter 13-18 og Strikking, Klima & Livet. Men også under tematikker som Bærekraftig mat i Norge i dag, var publikum nesten utelukkende kvinner. – Ser vi på statistikken over vårt publikum på Facebook er majoriteten kvinner, faktisk hele 70 prosent, sier Legdani. – I USA er det gjort forskning på dette, og det viser seg at menn opplever klimasaken som feminin,

– Jeg tenkte litt på å invitere buekorps-guttene, men vi vil egentlig ikke opprettholde stereotypiene for hva som er interessene til gutter og jenter, sier Legdani. De er likevel enige om at fraværet av gutter i klimabevegelsen er en knute som må løses. – Vi bør helt klart legge en plan for å engasjere gutter og menn. Til neste år lover vi å ta debatten: «Klimakrise: Hvor er gutta?», sier Hiis Bergh, og ber oss sitere. Legdani og Hiis Bergh tror også at kvinner kanskje har et mer kollektivistisk tankesett enn menn, selv om det helt klart er stor variasjon innad i kjønnene. Aksjonsgruppen Bergens mødre står som eksempel på hvordan kvinner jobber med omsorg og fellesskap innad i lokalsamfunnet. Under festivalen holder de en salongsamtale om det moderlige prinsipp i byutvikling. Hiis Bergh mener det ikke bare er mødrenes ansvar å bry seg om miljø og trygge omgivelser for barna. – Jeg kommer på møtet fordi det er like mye fedres ansvar som mødres. Jeg vil utfordre mine medbrødre i Bergen til å engasjere seg, sier Hiis Bergh.

På den politiske debatten «Er klima og kapitalisme forenlig» var det så fullt at folk sto helt opp i trappen.

februar 2020

Sultne på ideologi Arrangørene er storfornøyde med antallet deltakere som har besøkt festivalen. Stoff var til stede på den politiske debatten Er klima og kapitalisme forenlig?, hvor det var så fullt at folk sto helt opp i trappen i lokalene til Bergen Offentlig Bibliotek. Flere måtte snu i døren. Under debatten var det bred enighet blant alle byens partier om at kapitalisme i sin råeste form ikke er forenlig med klimamålene. Evig kompromissløs vekst er ikke bra for kloden. Likevel var det partienes taler om egen klimapolitikk som dominerte debatten, og spørsmål om kapitalisme fikk lite plass. Det er mulig at representantene misforsto spørsmål, eller tenkte at ideologidebatt ble for teknisk, fordi de konkrete svarene uteble. Publikum hadde hovedsakelig politisk tilhørighet til venstresiden – indikert av stormende applaus for Rødt og SV sine representanter, og kun én enslig applauderende for høyresidens representant. Arrangørene forteller at de har lykkes med å nå bredt ut, men de har inntrykk av at festivalpublikummet politisk sett har tyngdepunkt i sentrum og mot venstre. Hva har dere gjort for å nå høyresiden? – Vi har hatt flere arrangementer rettet mot næringslivet. På vippen: 2020 – tiåret for handling var et arrangement av Norsk

Soukaina Legdani og Tom Hiis Bergh er ledere for festivalen i Bergen.

stoff 17

samfunnsstoff

Klimastiftelse, som jobber med klima og partnerskap i næringslivet. Sammen med Bjerknessenteret og Christian Michelsen Research snakket de om norsk klimapolitikk for ti år siden og fram til nå. Der vil jeg tro at publikum var mer sentrumhøyre-orientert, sier Hiis Bergh. Et annet arrangement som skulle trekke høyresiden var Grønne investeringer og nye grønne markedsmuligheter. Vegard Frihammer, CEO hos det grønne energiselskapet Greenstat, ledet et arrangement om grønne investeringer. Hans tanker om løsningen på klimakrisen inkluderer også høyresiden i norsk politikk. – Det er helt klart mulig å få til det grønne skiftet med en kapitalistisk tankegang. Men da må man tørre å gjøre det dyrt for de som forurenser. Tenk om utslippsfrie løsninger alltid fikk økonomiske fordeler framfor fossile løsninger? Da ville endringene skjedd veldig raskt. Utfordringen ligger i sterke lobbyorganisasjoner som kjemper for å beholde gode ordninger for fossile næringer, eksempelvis leterefusjonsordningen, uttalte Frihammer til Stoff.

Person eller politikk Så lenge det grønne skiftet har preget det offentlige ordskiftet, har nok mange følt seg overkjørt av idealet om å måtte sykle til jobben, spise mindre kjøtt og dusje i kaldt vann. Legdani og Hiis Bergh mener det er et blindspor å tro at omstillingen handler om å gjøre alt med hensyn til klimautslipp.

hovedsakelig fra teamet i Oslo. Vi er ikke helt enige i at en liten handling pluss en annen liten handling fører til store endringer. Det er en del av løsningen, men å legge alt ansvar på forbrukere og enkeltpersoner er en blindvei som gjør det lett for næringsliv og politikere å slippe unna. Det skal de ikke. Det må skje et skifte i systemet, sier Legdani.

– Jeg tror puritanisme er ødeleggende. Det å være menneske i dag innebærer å måtte bruke noen ressurser.

Så det er politikerne sitt ansvar?

Han mener organisasjonen Bærekraftige liv sier det godt: Istedenfor en håndfull mennesker som gjør ting perfekt, er det mye bedre med en haug med mennesker som gjør ting nesten perfekt. På hjemmesiden til Klimafestivalen § 112 står det at «Klimaomstilling haster, og vi tror at den sterkeste omstillingskraften kommer nedenfra og lokalt». I klimaprotestene ligger likevel fokuset på at endringer må skje hos styresmaktene. Skal man begynne med de øvrige strukturene, eller skal man begynne med folket? – Det de skriver på den nasjonale siden er

28 stoff

– Mange sier det, men det blir veldig forenklet. Politikerne gjør det velgerne vil – de gjør det de får stemmer for. Første steg hvis du vil engasjere deg er å stemme på det partiet som du er mest enig med, et parti som er anerkjent for å være gode på miljøpolitikk. Deretter kan du engasjere deg i din lokale partiorganisasjon, og til slutt, forhåpentligvis stille til valg selv, sier Hiis Bergh. Mye av endringene i klimakampen skjer i politikken. Likevel er det behov for flere måter å engasjere seg på. Klimafestivalen § 112 viser nettopp det – hvordan lokalt engasjement er avgjørende for å løse de mange og komplekse utfordringene vi møter i klimasaken. Istedenfor å sitte hjemme og sutre over flyskam – la oss dyrke karse, og være venner. Amen, inshallah.

oktober 2019

samfunnsstoff

SOLROS Midt i Marken finner du et blått trehus som er en kombinasjon av bakeri, kafé og bar – hvor billig og vegansk mat står i fokus. Tekst Mats Vederhus Foto Ådne Sandvik Dyrnesli

samfunnsstoff

– Vi var tre venner som møttes i et kollektiv, og fant ut at vi alle jobbet i restaurant. Så vi ønsket å starte opp noe sammen, sier Isabella Eriksson. Hun er en av eierne, og møter Stoff en solfylt tirsdagsmorgen for et intervju i bakeriet. Det søte trehuset skiller seg ut i den ellers hvite husrekken, med sin havblå farge. Hun er blid og gjestfri, der hun tilbyr gratis kaffe for anledningen, blant planter med friske farger og under lyslenker hengende fra hjørne til hjørne. Internasjonalt miljø Lokalet er intimt, men likevel stort nok til at man ikke trenger å presse seg forbi hverandre. De fleste av gjestene ser ut til å være studenter, og man kan høre fransk, engelsk, og svensk. På veggene henger fargerik, abstrakt kunst av den polske grafiske designeren Anna Rzymyszkiewicz – dette er tydeligvis et multikulturelt sted hvor mange vil føle seg hjemme. – Tanken bak Solros er at vi skal kunne tilby billig og rask mat. Samtidig fokuserer vi på bærekraftig mat – altså en grønnere meny, og vi baker alt fra bunnen. Det er min kjære som har ansvaret for det, sier Isabella og titter bak disken på Shaun Flint. Shaun er tilflytter fra England, og Isabella fra Sverige. I tillegg til dem er også polske Ania Koronska

20 stoff

medeier, men hun var ikke til stede under intervjuet. – Jeg flyttet til Norge for ni år siden for å selge juletrær. Deretter begynte jeg å jobbe som bonde, før jeg endte opp som baker, sier Shaun. På tross av hva man kanskje skulle tro, flyttet ikke Isabella på grunn av kjærligheten. – Jeg flyttet hit simpelthen fordi jeg syntes det var en fin by. Men jeg hadde faktisk besøkt Bergen allerede før jeg ble født – min mamma og pappa forlovet seg her, og da var mamma gravid med meg, sier Isabella med et smil. Skiftende meny Under intervjuet kommer det en del gjester innom. Av de mest populære rettene på menyen nevner Isabella dagens lunsj. Menyen endres daglig, så man vet aldri helt sikkert hva man vil få tilbudt. Det som er fast er bakevarene, som finsk rugbrød og Markenbrød.

– En dag gikk Shaun i gaten utenfor her, og så at eieren av dette huset hadde satt opp et skilt i vinduet med påskriften «til utleie». Dette har vært et kulturhus før, og det å drive et bakeri krever mye strøm inn til huset. Derfor tenkte Shaun at det ville passe bra å starte opp her, forklarer Isabella. Det viste seg å være en god avgjørelse. – Det går kjempebra! Vi har til og med kunnet ta ferie i fem uker, så vi kom nettopp tilbake fra en lang juleferie. Vi bestemte oss for at vi heller skulle ta en lengre ferie i vinterhalvåret, ettersom det ikke ville føles riktig å feriere om sommeren – for da skal vi ha uteservering med salg av øl og is, sier Isabella. Hun forklarer at de har sett for seg at Solros kan være et sted som man kan komme til når man er ute og reiser, og kanskje etter skolen eller i helgene.

– Lunsjen serveres fra klokken tolv til seks. Vi selger også mye bakevarer, brød og boller og sånt, sier hun.

– Hvis man bor utenfor her kan man komme hit og drikke et glass vin og spise noe før man skal ut – vi vil ikke at det skal være så dyrt.

For å ha råd til å starte opp Solros sammen, måtte alle tre medeierne spare penger i ett år. Alle kommer fra restaurant- og bakeribransjen, hvor Isabella trivdes, men hun ville aller helst ha et sted for seg selv.

Henvender seg til unge Isabella forklarer at gjestene som kommer til Solros ofte er yngre mennesker, gjerne studenter. Men også andre grupper som eldre folk, damer i førtiårsalderen, og forretningsfolk.

Er dere spesielt ute etter å tiltrekke studenter og unge? – Vi henvender oss til alle typer folk, men grunnen til at vi appellerer spesielt til unge og studenter er fordi vi fokuserer på billig og bra mat, samt at vi har internettilgang. Promotering gjennom sosiale medier er nok en annen grunn til at de appellerer til spesielt studenter og unge. – Det er jeg som har ansvar for Instagram. Jeg har mobilen på meg hele tiden, så jeg får alltid med meg om noen sender oss spørsmål, sier Isabella. På Solros arrangerer de også bruktmarked en gang i måneden. – Gjennom Instagram skriver jeg til de som vil være med å arrangere. Da forvandles bakeriet til marked, avslutter Isabella. Vi forlater Isabella og Shaun her, men gleder oss allerede til å komme tilbake for å føle på solskinnet i Marken når de regntunge dagene blir for lange.

februar 2020

samfunnsstoff

hvem er den store, stygge ulven? Stoff oppsummerer hvordan Iran gikk fra demokratisk spire til å bli USAs verste fiende.

Tekst Christine Hausken Kjærandsen Illustrasjon Aleidis Skua Tredje januar kom nyheten om at den iranske generalen Qasem Soleimani var drept. Donald Trump hadde tatt avgjørelsen som presidenter før ham hadde unngått. En direkte følge av drapet var uro i verden og en oppblussing i konflikten mellom de to landene. Man fryktet utbruddet av en ny verdenskrig, og #WW3 har aldri før blitt så flittig brukt. Hva er egentlig historien bak konflikten?

imperialisme: Den iranske revolusjon igangsettes, og de konservative religiøse kreftene seirer. Med dette følger enda et regimebytte. Iran blir et teknokrati styrt av religiøse ledere med Ayatollah Khomeini i spissen. Med dette blir også den nå kjente anti-amerikanske retorikken iverksatt. USA omdøpes til «den store Satan» og hatet mot amerikanerne vokser. Iranerne aksepterer ikke lenger vestlig dominans.

Konfliktens opphav Det hele startet i 1951. Irans første demokratiske president ble valgt, og landets fremtid så lys ut. Mohammed Mossadeq ble landets statsminister, men gleden over den nye stillingen ble kortvarig. USA og Storbritannia var tidlig kritiske til Mossadeqs reformer, som blant annet gikk ut på å nasjonalisere oljeutvinning og -produksjon. De ønsket å sikre vestlige oljeinteresser i Iran. For å få dette til bestemte de to statene seg for å gjennomføre et statskupp.

Gisselkrisen Samme år skjedde det noe som skulle forsterke spenningen. Khomeiniorienterte studenter i Teheran tok 66 amerikanske diplomater og borgere som gisler. Gisselsituasjonen varte i 444 dager. En direkte konsekvens av situasjonen ble at USA for alvor så på Iran som en fiende. Til tross for løslatelse av gislene var USA ydmyket, da Iran fikk fortsette uten ytterlige konsekvenser. USA ønsket hevn.

Iran fikk ikke bare nytt statsoverhode i 1953, men gjennomgikk også et regimebytte. Den nye lederen, Sjah Reza Pahlavi, var vestlig orientert og mer autoritær i sitt styresett enn forgjengeren. Iran ble et vaskeekte diktatur. Dette ble starten på det iranske regimets kompliserte forhold til USA. Amerikansk innblanding på iransk jord forhindret muligheten til å etablere et demokratisk styresett – dette var utolererbart for iranerne. I 1979 skjedde det som skulle bli frigjøringen fra amerikansk februar 2020

I 1980 ble Iran angrepet av sin nabo Irak. Dette utløste den såkalte Irak-Iran-krigen, som varte frem til 1988. Irak så nå på Iran som svekket grunnet den pågående revolusjonen i landet, men det viste seg å være en feilvurdering. En million mennesker mistet livet, og krigen forble uten en vinner. USA var en av Iraks viktigste støttespillere under krigen, og USAhatet i Iran ble forsterket ytterligere. Det tjueførste århundre Vi spoler frem til 11. september 2001. Vesten, med president Bush i front, går inn i æraen av «krigen mot terror», og retorikken blir nå

«oss mot de andre». Iran, Irak og Nord-Korea utpekes som «ondskapens akse». 2003 ble året USA invaderte Irak. Dette førte til stor militær tilstedeværelse i landet, fra både amerikansk og iransk side. I 2006 innførte FNs sikkerhetsråd, med USA i front, sanksjoner mot Iran som følge av landets atomprogram. Disse ble i 2015 erstattet av den såkalte atomavtalen. Hensikten med avtalen var å oppheve sanksjonene, i bytte mot en begrensing av, og innsyn i, landets atomprogram. Dette var en avtale Donald Trump var svært kritisk til, noe som resulterte i at USA i 2018 valgte å bryte avtalen og gjeninnføre strengere sanksjoner. Dette skjer til tross for at avtalen ble overholdt fra Iransk side. En kraftig opptrapping av konflikten skjedde høsten 2019, og pågår i takt med at vi beveger oss inn i et nytt tiår. Forholdet mellom Iran og USA er anspent, og har trolig aldri vært verre. Demokratisk ideal Iran scorer i dag med 18 av 100 poeng på Freedom House sine målinger knyttet til frihet i landet, og klassifiseres som «not free». Om staten hadde forutsetningene for å bli et velfungerende demokrati i 1951 vil vi trolig aldri få vite, men landet kan i dag, i beste fall, defineres som et hybridregime: Til tross for at det blir holdt regelmessige valg, kan ikke Iran klassifiseres som demokratisk, da det religiøse rådet diskvalifiserer alle kandidater de

anser som ikke-lojale. I tillegg holder Irans øverste leder, Ayatollah Ali Khamenei, makten over de ikke-valgte institusjonene i landet. Dette inkluderer Irans sikkerhetstyrker og rettsvesen, som igjen spiller en sentral rolle i undertrykkelsen av borgerrettighetene. Når det er sagt, har riksrettssaken mot Trump, og anklager om valgfusk vist at selv ikke USA klarer å leve opp til sine egne demokratiske aspirasjoner. USA scorer 86 av 100 poeng på samme skala, men har betydelige mangler knyttet til sivile og politiske rettigheter. Hos vestlige teoretikere er det en etablert konsensus om at demokrati er den beste styreformen. Dette betyr ikke nødvendigvis at det er er en universell standard som kan påtvinges den ikke-vestlige delen av verden. Det problematiske trenger ikke nødvendigvis å være det iranske styresettet, men heller vestlig overlegenhet som skaper et «oss og de andre»-skille som brukes til å legitimere intervenering i andre stater på bekostning av deres suverenitet

stoff 21

k u lt u r s t o f f

BAK S TJ E R N E N E

De fremstilles som kyniske og blir stadig viktigere for at artistene lykkes, men først og fremst får de stjernene til å skinne. Hva gjør egentlig en manager?

Tekst Natalie Preminger og Simen Peder Aksnes Aarli Foto Simen Peder Aksnes Aarli

Veien fra en sang skrives til den utgis er lang. I noen tilfeller er den lengre enn andre. Musikkbransjen er innviklet, og inntektene drypper ned på mange aktører, som alle er avhengige av hverandre. I midten sitter artisten, hånd i hånd med manageren. Stoff har møtt et av Bergens største selskap for nettopp dette: Made management. De holder til på Nordnes og står bak stjerner som Sigrid, Aurora, Lars Vaular og Razika. Vi møter dem på kontorene deres på USF Verftet. På veggen har de bilder av et knippe artister de har jobbet med tidligere. Daglige ledere Lennea Lyssand er manager for Lars Vaular og Kamara. Hun har vært manager i Made i 7 år. Jennifer Gunn er manager for Jens, Havsun, Sjur, Ur Monarch og har vært i Made i 2 år.

22 stoff

– Hvis jeg skal forklare managerrollen på enklest mulig måte, høres det litt kynisk ut, sier Lennea når hun bes om å forklare yrket sitt. – Hver enkelt artist er en liten bedrift som vi prøver å få til å vokse mest mulig. Vi opererer som en daglig leder for den bedriften. Jennifer legger til: – Artistene har en visjon, et mål, en drøm. Så kommer de til oss og forteller oss om drømmen. Vår jobb blir å stå bak dem og hjelpe dem, for å finne en løsning for hvordan de skal ta de trinnvise stegene mot drømmen sin. Vi gjør ikke jobben for dem, men vi dytter dem i ryggen for å nå målet sitt. Trekker i trådene Manageren har kontakt med så godt som alle aktørene i bransjen på vegne av artisten. Studioinnspillinger

skal planlegges, promotering skal koordineres og platecovere skal designes. Ikke minst må konserter arrangeres. Da trengs en scene, utstyr, teknikere og eventuelt musikere til bandet, dersom det er en soloartist. Manageren drar i alle disse trådene. – Vi hjelper artistene med å finne gode samarbeidspartnere. Det er ingen oppskrift man kan følge for alle. Og for å forstå hva artistene har behov for, for eksempel hvilket studio de bør bruke, må man ha teft for musikk, sier Jennifer. – Vår oppgave er å forstå hvor artisten vil, samtidig som at vi skal være en god representant for de som forstår markedet, som stadig er i utvikling, og som åpner opp for muligheter. Vi skal rett og slett være en døråpner. Hun legger til at det er viktig med

sterk arbeidsmoral for å lykkes i jobben. – Vi kan ikke gå hjem klokken fire og legge fra oss jobben frem til klokken åtte neste morgen. Å jobbe i musikkbransjen er ikke en A4-jobb, men en livsstil. Det er samarbeidspartnere i forskjellige tidssoner og det er mye kvelds- og helgejobbing. I tillegg er det mye reising, blant annet til bransjefestivaler, eller for å være med artistene på deres konserter, studioinnspillinger og møter. Managerne forteller også at de får et tett forhold til artistene de representerer. – Noen ganger føler jeg meg som en samtalepartner på lik linje som en mor eller søster, sier Jennifer. – Vi er ikke bare daglige ledere, men veiledere og rådgivere.

februar 2020

k u lt u r s t o f f

venue

bookingselskap

plateselskap

distributør

Selve lokalet som konserten holdes i. Røkeriet på USF Verftet er for eksempel en konsertarena. Noen ganger er venue og arrangør samme aktør, som f.eks. Hulen eller Det Akademiske Kvarter.

Bookingagentene ordner spillejobber for artistene og forhandler frem så gode vilkår som mulig for artistene. De har ansvar for de administrative oppgavene knyttet til arrangering av konserter, mens arrangør og venues tar på seg selve gjennomføringen av konserten. Artister uten manager holder kontakt med bookingagentene på egenhånd.Arrangørene har bookingansvarlige, som ikke må blandes med bookingagenter.

Plateselskapet signerer artisten. Deretter gir de ut, markedsfører og distribuerer musikken fysisk og digitalt. Plateselskapene kan være store internasjonale selskaper som Universal, Warner og Sony, eller mindre selskaper som gjerne spesialiserer seg innenfor en sjanger eller nisje.

Får musikken ut til arenaer slik at publikum får tak i den. Det kan være fysiske butikker som Platekompaniet, men bransjen blir mer og mer digital. Digitale distributører kalles aggregatorer og får musikken ut på Spotify, iTunes osv.

arrangør

management

Booker inn artister, markedsfører konserter og har ansvar for produksjon av konserten. Arrangørene har egne bookingansvarlige som planlegger konserter med artister som passer profilen deres. Bergen Live er den største arrangøren i Bergen. I 2019 booket de artister som Elton John, Foo Fighters, Bob Dylan, og Robyn.

Et management opererer som daglig leder for artisten. Oppgavenes omfang varierer, men som regel bidrar managerne med karriereutvikling, turnéplanlegging, merch og booking. De jobber ofte tett på plateselskapet til artisten. For øvrig er managerne er bindeleddet mellom artist, plateselskap, booking og de øvrige funksjonene.

artist

Stjernen. Musikkens ansikt utad. Noen er soloartister, andre spiller i band. De viktigste funksjonene rundt en artist er management, plateselskap og bookingselskap.

Det finnes egne selskaper som markedsfører artisten, men det er vanlig at alle gjør litt hver: Noen artister markedsfører gjennom egne mediekanaler, mens andre får managerne til å gjøre det. Plateselskapene promoterer musikken de gir ut, mens arrangør og venues gjør det samme for konsertene.

lydstudio

teknikere

publishing

For å gi ut musikk, må man spille den inn. I samråd med manager, eller på egenhånd, velger man seg et studio som passer til artistprofilen.

Gjennomfører produksjon av konserten. Rigger opp, og er lyd- og lysteknikere. Jobber for konsertarenaer. Artister stiller gjerne med egne lydteknikere,

Vi skjønte ikke helt denne, men vi prøver likevel: Låtene som ikke gis ut blir sendt til selskaper som kan bruke dem til andre

som har kjennskap til hvordan de ønsker at lyden deres skal høres ut.

formål, som reklame, eller selges til andre artister.

musikere Bandet til soloartist.

februar 2020

stoff 23

k u lt u r s t o f f

Utfordrer artistene I en bransje der musikkproduksjon er blitt tilgjengelig for alle med en PC, har konkurransen økt. Der det tidligere var vanskelig å få en platekontrakt for å få gi ut musikken sin, kan artisten nå lage et eget plateselskap og få ut det de ønsker på plattformer som iTunes og Spotify. Utfordringen er å skjære gjennom, få lyttere, og å faktisk kunne tjene noe. Liveopptredener har fått en større betydning, og der spiller managerne en viktig rolle. De kan bidra til å treffe de rette målgruppene på riktig tidspunkt. – Artisten kan gjøre all jobben selv en stund, men når de blir større blir det stadig mer jobb. Det er vanskelig å få det til uten noen som kan ordne det administrative, ellers vil det spise opp all tiden. Det er best om de kan fokusere på det de kan: Musikken. Samtidig er ikke det kreative og det driftsmessige helt atskilt. Managerne har også en rolle i den kreative prosessen. Lennea forteller at hvor involverte manageren er i

24 stoff

de kreative beslutningene varierer veldig.

– Skal du tjene penger, er dette feil bransje, sier Lennea.

– Selv liker jeg å være ganske involvert, sier hun. – Vi er her for å utfordre artistene på alt, legger Jennifer til. Managerne fungerer som sparringspartnere når beslutninger skal tas.

Det kan ta en stund før inntektene vokser seg større enn utgiftene. Og det er artisten som får betalt sist, etter at de andre aktørene har fått sitt. Management, plateselskap, bookingselskap, arrangør og venue skal ha betalt. Samtidig skal musikere og teknikere ha reise og opphold.

– Vår jobb er å stille spørsmål og oppfordre dem til å gå utenfor komfortsonen sin. Det resulterer i at de vokser som artist og utforsker ting de kanskje ikke ville gjort ellers.

– Hvis det er snakk om å faktisk ha et overskudd, så er det artisten som tjener mest. Men det kan ta en stund å komme opp på det nivået, sier Lennea.

Når kaken skal deles Hvor mye penger er det egentlig i dette? Hvem er det som sitter igjen med det største kakestykket? Managerne forteller at det er opp til hver enkelt bedrift hvordan de jobber, og hvilke satser de opererer med. Det vanligste er at management tar en prosentandel av inntektene, ofte mellom 15 og 25 prosent. Prosenten avhenger av hvor mange tjenester som tilbys av manageren.

Det er mye som skjer bak scenen i musikkbransjen. Det er mange involverte aktører som lever av musikken uten å være artister selv. Spørsmålet blir hvordan nettet av aktører kommer til å endre seg i en bransje som er i stadig utvikling.

februar 2020

k u lt u r s t o f f

månedens debutant

endre tveit Tekst Amanda Schøyen Foto Maiken Larsen Solholmvik

I Endre Tveits litterære debut, Blø meg sakte ut, møter vi et jeg som er i oppløsning etter farens død. Hva gjør en tung sorgprosess med en person?

Etter at Tveit ble uteksaminert fra Skrivekunstakademiet i Hordaland i 2014, har han jobbet i Fusa menighet. Denne våren debuterer han med Blø meg sakte ut, en diktsamling hvor refleksjoner rundt døden, livet og menneskelighet går hånd i hånd med resonnementer om våte raggsokker og bussturer gjennom Bergen. Denne dualiteten blir ikke mindre tydelig der vi sitter i en avsidesliggende kafé på Os, og snakker om sorg og savn midt mellom barnegråt og colaslurping. Kan du fortelle litt om tittelen på boken, «Blø meg sakte ut»? – Det er en formulering og en situasjon som gjentar seg i mange av diktene. Blod er et tegn på liv, så tittelen gir innblikk i en plass der noen har gitt litt opp, eller kjenner at de mister grepet. I sånne situasjoner går gjerne tiden sakte, så blod som renner sakte ut impliserer en prosess der livet gradvis forsvinner ut av en. Det er i det hele tatt flust av referanser til organer og kroppsvæsker i boken, og du skriver blant annet om «fartsdumper forma frå flesk» og leverflekker som «breiar seg lik vassflekkar i pottemold» – utdyp det. – Det er noe med klangen i de ordene – noe onomatopoetisk ved dem som gir dem en enorm kraft. Når

februar 2020

man snakker om blod, knasende kjever eller kropper som råtner, er det noe med tonen som gjør ordene enten krasse eller hule. Jeg ville gi leseren et slags ubehag, en følelse av å være i en situasjon man ikke vil være i, i passasjene der disse ordene dukker opp. «Jeget» i denne historien tilbringer mye tid ombord på buss, buldrende gjennom Bergens gater til lydsporet av Suzanne Vegas «Tom’s Diner» og Billy Joel’s «Piano Man». Hva er det med de sangene som fanger hovedpersonen, tror du?– Det er to

på et bedre ord, litt bitter, over at det ikke klarer få kontakt med disse menneskene. Jeg-personen sier den «kjenna meir nærleik til gjerdet rundt huset mitt enn til huda mi», men går samtidig rundt i byen og henger klærne sine fra seg på statuer for at de skal «kjenna korleis det er å vera menneske». Hva legger du i det? – Det er et naturlig paradoks som jeg tror er iboende i alle mennesker. Vi er sosiale vesener, men så har vi også sosiale frykter. Og vi er redde

«vi er redde for å ta

kontakt fordi vi er redde for at folk skal forlate oss» sanger med en veldig tydelig ensomhet i seg, men som høres glade ut: «They’re sharing a drink they call loneliness. But it’s better than drinking alone,» synger Billy Joel. «Tom’s Diner» er veldig hverdagspoetisk – om en person som observerer folk passere bekymringsløst forbi. «Jeget», som personen i sangen, vet ikke hvem disse menneskene er eller hvor de er på vei, og i det tidsrommet finnes det noe sårt som jeg ville utnytte. «Jeget» er kanskje, i mangel

for å ta kontakt fordi vi er redde for at folk skal forlate oss. Er dette på mange måter en historie hvor følelser man ofte ser på som motsetningsfylte heller er vevd inn i hverandre? – På en måte ja, og på en annen måte nei. Jeg tror det er en transitiv ting. «Jeget» prøver å overbevise seg selv om at det har en slags emosjonell kobling med resten av menneskene i

byen, samtidig som det frykter samvær med andre. «Jeget» bruker mye tid på å gruble over disse tingene, og lurer på om det er forskjell på sko som går og asfalten de går på. Om man, ved å trå på bakken, egentlig har på seg verden som sko. Forholdet mellom jeg-personen og moren står sentralt i boken, samtidig som de to sakte men sikkert har blitt som fremmede for hverandre. Kan du fortelle litt om hvordan de håndterer tragedien som har rammet dem ulikt? – Morsfiguren tar tapet av ektemannen veldig tungt, mens «jeget» nærmest observerer sin egen tristhet utenfra. «Jeget» er både i og utenfor sin egen sorgprosess, mens moren er låst inne i sorgen sin. Jeg-personen og moren klarer ikke lenger å kommunisere som de pleide på grunn av det som har skjedd. Kan sorg endre en person? – Sorg kan nok påvirke oss på måter vi ikke selv vet om. Vi har tendenser til å bruke andre – i hvertfall har «jeget» brukt moren, eller minnet om henne – som et skjold mot verden. I sånne situasjoner er det nok vanskelig å selv skjønne hvor påvirket man er.

stoff 25

k u lt u r s t o f f

på bortebane Tekst Mimi Hemsett Illustrasjon Lars Bjørgo

Fotball er en sport for folket, men jeg skjønner ingenting. Hva skjer når noen sørger etter at favorittlaget deres taper, og hvor kommer det brennende engasjementet fra?

Å se på en fotballkamp kan sammenlignes med spenningen du opplever når du ser på et teaterstykke eller en actionfilm. Følelsesregisteret er stort. Det går fra pur glede til ekstremt sinne, og for mange en enorm sorg. Jeg har snakket med mennesker som opplever dette følelsesregisteret tett på kroppen. Selv har jeg har aldri klart å engasjere meg i sporten på samme måte som dem rundt meg. For hva er det egentlig som gjør det verdt å engasjere seg i denne sporten? Dette må jeg undersøke nærmere. Jeg skal tilnærme meg fotballinteresserte mennesker, og uten at de legger merke til det, skal jeg prøve å skjønne hva som er greien med fotball. Oppvarming Førstemann ut møter jeg på fest. Det er en klassisk kjøkkensamtale, og jeg griper muligheten til å høre hans side av saken. Jeg spør om han blir trist når laget hans taper. Han svarer ja, og forteller at han blir flau over hvor mye det egentlig påvirker humøret. Vi snakker om engasjement, og han mener at alle har godt av å ha noe å engasjere seg skikkelig i. Selv om jeg er enig, sliter jeg fortsatt med tanken om at dette er fotball. Det virker så tilfeldig. Andremann er en kompis med stor fotballkunnskap. Jeg møter han han på vei til skolen, og stopper han for å snakke om ball. Han sier at for å føle meg investert bør jeg begynne å satse penger på et lag. «Da hadde du virkelig følt på det». Her er jeg uenig. Jeg tror ikke at pengene er nødvendig. Å ha et spennende narrativ å følge og å sette din lit til et lag eller en person som du bryr deg om er det viktigste. Det er det eneste som skal til i en god film.

Offside? Lyden av en fotballkamp bringer nostalgien fram i meg. Sånn sett har fotball et fortrinn når det gjelder å vekke engasjement. Lyden av supporterne som synger og heier på et språk jeg egentlig ikke forstår har alltid varmet hjertet mitt og fått meg til å smile. Det minner meg om kvelder hjemme på sofaen med pappa og lillesøsteren min. Vi heiet på Norge og Start, og noen ganger Brann. Og vi satt alle med nerver i høyspenn mens vi lurte på hvor neste pasning skulle gå. Jeg beslutter at jeg må se en kamp, og benker meg i stua med den tyske Bundesligaen på skjermen. Andremann har vist meg hvordan jeg streamer fotballkamper ulovlig på nettet. Jeg er klar – og en lite tillitsvekkende annonse på nettsiden forteller at single Eli (51) fra mitt nærområde er det samme. Borussia Dortmund er laget jeg for anledningen har valgt å investere meg følelsesmessig i. På tro og ære lover jeg å bli sur om de gjør det dårlig og å gå i ekstase om de gjør det bra. I kampens første minutter gjør laget mitt det bra. De har god flyt i spillet, og har ballen mye mer enn det andre laget. Jeg smiler. De kommer til å vinne, og jeg lar tankene fly mens jeg slapper av en liten stund. 0-0 Jeg har lært ganske mye om spillet av pappa. For han har det vært viktig at vi var klar over hva som skjedde på banen. Han var fotballtrener for lillesøsteren min, som etterhvert ble ganske god. Jeg var umotivert allerede før jeg

— å v

«laget mitt var umulig særlig glad i at jeg av og til glemte at jeg sto i forsvar eller at jeg faket skader for å få lov til å sitte på benken»

26 stoff

februar 2020

S i

k u lt u r s t o f f

«hvor deilig det var å ligge langs banen å kjenne på knottene og solen, mens jeg vurderte å slå noen flere hjul etter at jeg ble ferdig med å hvile»

begynte med fotball. Jeg var litt for distrahert til å bry meg om det som skjedde på banen. Laget mitt – Gimletroll – var umulig glad for at jeg ofte glemte at jeg sto i forsvar, eller at jeg faket skader for å sitte på benken. Likevel tror jeg de utallige timene jeg tilbrakte på en fotballbane som barn har hatt noe å si for mitt fotballengasjement. Jeg tenker på hvor mye gress jeg trakk ut med roten mens jeg satt og ventet på at ballen kanskje ville komme til meg. Eller hvor gøy det var å samle på de svarte knottene, dersom vi spilte på kunstgress. På hvor deilig det var å ligge på banen og kjenne på de glovarme knottene og solen, mens jeg vurderte å slå noen flere hjul etter at jeg ble ferdig med å hvile. Når jeg ønsker meg tilbake til fotballbanen, så er det dette jeg tenker på.

Mål Jeg lar blikket mitt hvile på skjermen igjen, og heier i det stille. Ber om at spillerne mine skal vinne, de med gule drakter, og gulstripete sokker. Og det er akkurat som at idet jeg har tenkt det, så går all lufta ut av dem. De er ikke lenger de hissige vepsene fra kampstart. Nå bare surrer de rundt og slår feilpasninger. Jeg kjenner at jeg blir sur hver gang de knoter det til eller mister ballen. Og jeg mumler at de må ha litt

mer energi, løpe litt. De må flytte seg fremover i banen. Kom igjen! Det andre laget scorer to mål i første omgang. Jeg er irritert, men prøver å holde håpet oppe. Om laget mitt skal klare dette er det viktig at jeg støtter dem. Kameraet zoomer inn på en ny spiller som skal inn på banen. Han er norsk, han er blond og han er mitt nye håp. Og hvem skulle trodd: han innfrir! Nordmannen nærmest kaster seg inn i målet sammen med ballen idet en god pasning treffer han. Min nye helt og jeg hyler i kor av glede. Hands Fotball er en av verdens største idretter. Likevel har det ikke spesielt høy status i kulturlivet. Typiske kategorier som blir sett på som høykultur er teater, franske filmer, ballett og jazz. Men det er jo egentlig en bragd å engasjere såpass mange mennesker. Den innlevelsen som supporterne har under en fotballkamp kan jo regissører av de fineste teaterstykker bare drømme om. Man ønsker å oppnå en forbindelse som engasjerer. Å få publikum til å leve seg inn i heltens følelser, og nærmest trollbindes av det dramatiske spillet mellom det gode og det onde. Tankene mine går tilbake til kampen som dessverre ikke går så bra. Laget mitt ender opp med å tape. Likevel – den gleden og spenningen som

— Prisen vil forplikte oss til å lage ei god og viktig avis veke etter veke.

Vil du prøve ei motstraums avis?

oktober 2019 redaktør i Dag og Tid, Svein Gjerdåker, i takketalen for Fritt Ords Pris Les Dag og Tid gratis i tre veker. Med automatisk stopp.

jeg følte på da de scoret var ubeskrivelig. Eller ikke ubeskrivelig. Jeg har faktisk kjent på denne følelsen før: Jeg er på håndballbanen. Hallen blir helt stille og det føles som alt rundt meg er justert til «slow motion». Jeg tar tre lange steg med ballen i hendene, hopper over linja, og lurer ballen i mål. I dette øyeblikket føles det som om jeg flyr. Det er nok sånn det er med fotball også. Om du er god i fotball så kan du få sjansen til å oppleve dette på fotballbanen, ellers kan du glede deg av å bli sugd inn i en eventyrverden der helten scorer og du kan være med på gleden. Fryde deg. På samme måte som du gjorde da du seiret i noe da du var barn. Dette gjør fotball viktig, og gjør det verdt å se. For glede, for engasjement og for å få følelsene ut etter en dårlig dag på jobb eller skole.

Prøv avisa som vann Fritt Ords pris – gratis i tre veker med automatisk stopp.

Send SMS med kodeord PRØV til 59 44 48 40 stoff 19

dag og t

k u lt u r s t o f f

hvorfor er det så v a n s kelig å snakke sammen ? I all sin enkle hverdagslighet setter Namnet fokus på hvordan en familie kan være nær – men samtidig så langt fra hverandre. Tekst Ida Otilde Haugland Foto Odd Mehus

Namnet er kanskje et av Jon Fosses mindre kjente stykker, og hadde urpremiere på Den Nationale Scene i 1995. Vi møter Jenta, spilt av Ameli Isungset Agbota. Hun er ung, gravid og sammen med Guten (Kristian Berg Jåtten). De har ikke fortalt til Jentas foreldre, Mor (Sissel Ingri Tank-Nielsen) og Far (Bjørn Wilberg Andersen) at de kommer. Selv om Mor vet at Jenta snart skal føde, har hun ikke fortalt det til Far. Konflikter og forsoning Fra første stund er det tydelig at noe ikke stemmer. Jenta har tatt bussen til foreldrene alene, mens Guten har kommet etter i bil. Vi blir gjentatte ganger vitne til krangler med Jenta i sentrum både med kjæresten og med moren. Hun beskylder kjæresten for å ikke bry seg om henne og for å ikke ville være far for barnet deres, og hun hermer etter morens småsnakk og nervøse latter. Det er tydelig at det foregår en indre kamp i Jenta, som kanskje er forsterket av at hun nå skal bli mor. Systera (Kristi-Helene Engeberg) kan fortelle at Jenta alltid har vært kranglevoren og frekk. Men hvor kommer Jentas uro og kaos fra? Det får man ikke svar på. I Jon Fosses karakteristiske gjentakende og minimalistiske språk må man gjette seg til svaret. Det hintes til hennes utagerende ungdomstid og vanskelige forhold til moren – i det hele tatt føles det som hun har et tvingende behov for å bryte ut av den trykkende og innestengte tilværelsen som barndomshjemmet gir inntrykk av. Jenta reiser heller ikke hjem fordi hun ønsker det – hun mangler penger og har ikke noe sted å bo. Å reise hjem igjen Huset som står på scenen, og som skal representere familiens hus, forsterker inntrykket av at dette er en fremmed og ubehagelig verden. Huset ligner et klassisk

28 stoff

Lundby-dukkehus: for lite og for trangt til å virkelig kunne utfolde seg i. Møblene og stilen på huset er gammeldags – stuen domineres av en 70-talls salong og brune lamper. Kontrasten mellom Mor og Far og de to unge er også tydelig. Der foreldrene står i stil til huset i sine skjorter, strikkesokker og cardigans, er Jenta kledd i Sex Pistols t-skjorte og miniskjørt, mens Guten har ring i øret. Scenografien er unormalt detaljert for et moderne teaterstykke, med mange gjenstander som ikke har noen direkte funksjon for fortellingen av stykket. Dette er med på å skape et inntrykk av et virkelig hjem, på samme måte som dukkehuset og foreldrenes u moderne stil. Uten disse elementene hadde stykket virket mer kaldt og m indre troverdig. Lamper, kaffetrakter og litt slitte møbler viser hvordan dette kunne vært et hvilket som helst barndomshjem til en hvilken som helst familie. Gjenkjennbare og haltende samtaler Den totale mangelen på kommunikasjon skaper en trykkende atmosfære i huset, som går igjen som et problem hos alle karakterene. Samtalene mellom dem er korte og klaustrofobiske. De kleine og latterlige øyeblikkene dette skaper virker likevel naturlig. Publikum kjenner seg igjen – de har vært utsatt for den samme fryktede pinlige stillheten før. Her må skue spillerprestasjonene trekkes frem. De klarer alle sammen å holde på troverdigheten i Fosses manus, uten at det får et revy- eller Mot i Brøstet-preg. Særlig Kristian Berg Jåttens rolletolkning utmerker seg. Hans portrettering av den usikre kjæresten og k arakterens første møte med kjærestens foreldre er fantastisk morsom. De store kommunikasjonsvanskene får sin kontrast når Bjarne (Peiman Azipour) stikker innom. Han er Jentas barndomsvenn og har vært mye i huset. Foreldrene kjenner ham godt, og plutselig opptrer familien hjertelig. I motsetning til Guten, blir Bjarne snakket

februar 2020

k u lt u r s t o f f

hjertelig med og bydd kaffe. Bjarne tiltales med navn, involveres i en engasjert samtale om ham og han virker som en del av den nære familien som de ikke er. Det går imidlertid ikke lang tid før gjestfriheten igjen kollapser, og alle faller tilbake til sine faste uttalelser og handlinger. Skuespillerprestasjonene, sammen med publikums gjenkjennelse, gjør dette stykket alt annet enn kjedelig.

« selv om man humrer, ligger likevel alvoret gjemt rett

under overflaten. dette er en deilig forestilling

En ukjent familiedynamikk Gutens karakter som den som kommer utenfra er også interessant. Det er tydelig at han kommer fra en familie med en helt annen dynamikk, hvor folk snakker sammen og holder samtalen gående. Det blir ekstra sårt når han som navneforslag på barnet nevner sin farmors og farfars navn, som han var så glad i. Jenta feier det bort med at navnene er gammeldagse, men trekker på det når Guten begynner å gråte. Guten virker heller ikke helt forberedt på ansvaret han har fått i fanget: Han vil ikke diskutere barnet så mye, han virker fraværende og redd for hva som skal komme. At de blivende foreldrene er unge, nevnes ofte. Tolkningen av Jenta er også god, men jeg savner litt flere lag til karakteren, som kan forklare hennes sinne og frustrasjon. Hun havner fort i en slags «Jeg må bare bli sett»-boks, som virker litt for enkel og litt for kjedelig.

februar 2020

Likevel skal Agbota ha skryt for å klare å gjøre k arakteren sårbar, og i enkelte øyeblikk, særlig med Bjarne, kan man ane en annen side av Jenta. Malplassert Vaular Det er én stor ting som trekker stykket ned, og det er slutten. Etter at alle unntatt Jenta har forlatt scenen, setter hun seg midt i sofaen og gråter. Selv om det ville virket litt brått, ville det ha passet å avslutte her. Produksjonen har imidlertid valgt å la Jenta gråte i noen minutter til musikk skrevet av Lars Vaular. Tanken er sikkert god, og sangen er nok ment til å knytte stykket opp til dagens generasjon og treffe publikum i sin råhet. Dessverre er sangen totalt malplassert: Den inkluderes på ingen måte i stykket, og er bare bakgrunnsstøy. Bortsett fra at ordet fødsel nevnes i sangen, er det heller ingenting som knytter sangen til noe som har skjedd eller skjer på scenen. I tillegg virker bruken av en så energisk sang mot sin hensikt. I stedet for å signalisere at stykket er på vei til å feide ut, gir den inntrykk av at det kommer til å komme noe mer: en utblåsning, en stemningsendring, en avslutning av noe slag. At scenen så går i svart virker underlig og litt antiklimatisk. Man begynner å lure på hvorfor stykket er avsluttet så brått – har det en dypere mening? Er det nå Jenta kommer til å gå inn i fødsel? Er dette kun en tilfeldig avgrensning? Slutten ødelegger ikke stykket, men det er frustrerende at en så god oppsetning skal ende så snublete. Som helhet er dette et meget godt stykke. Fosses manus er glimrende, som alltid, og de gode s kuespillerprestasjonene gjør oppsetningen klein og klaustrofobisk, gjenkjennelig og jævlig. Samtidig lar den alvoret sive inn under det banale og gir stykket en dybde under latteren. Namnet trekker linjer mellom publikum, hverdagsliv, scene og tekst på en måte bare Fosses replikker kan gjøre.

stoff 29

k u lt u r s t o f f

min første uge på tinder

Tekst Helene Gammelmark Pedersen Illustrasjon Ingrid Kallestad

En danskers dating oplevelse af frygt og glæde. En uge i en digital selvtillids-rollercoaster.

New Year – New Me har aldrig været så sandt som for mig netop nu. Jeg er flyttet til et nyt land, i en ny by, startet på et nyt universitet, jeg er blevet en del af Stoff – og så har jeg fået Tinder. Og hvilken bølgetur det har været! Siden jeg oprettede Tinder i sidste uge, har jeg vekslet mellem stor begejstring og nærmest panik. 99 problems but a match ain’t one Jeg har længe afholdt mig fra at oprette Tinder. Jeg har fordømt tanken om at skulle dømme andre kun på udseendet. Og skal jeg være helt ærlig, så har jeg også frygtet at jeg skulle være den der skulle dømmes. Åbningen af kontoen skete derfor også ganske spontant, mens jeg beroligede mig selv med at jeg ikke kendte nogen i Bergen. Første omgang glæde kom da jeg allerede efter tre-fire timer har fået over 99+ likes. Tænk at over at 99+ fyre kan lide mig! Hvilket selvtillidsboost! Min begejstring vil ingen ende tage. Men så glat skulle det ikke gå. Der går ikke lang tid før glæden skifter og jeg nu i panik skriver til min kusine hjemme i Danmark. «Hvad nu om nogen af de 99+ fyrer genkender mig på Rema? Jeg kommer jo aldrig til at leve et anonymt liv igen!» Jeg skynder mig at de-aktivere kontoen. Men efter lidt tid klarer jeg ikke at holde mig fra swiperiet, og aktiverer kontoen igen, beroliget af min kusines ord: «Du må bare lade være med at gå på Rema i pysjamas» og «dessuten bør du jo bare tage det som et kompliment at der er så mange der synes om dig. Eller i hvert fald synes om dine fire billeder.»

30 stoff

Bølgeturens begyndelse Med en smule mere selvtillid åbner jeg igen appen og ser at en af mine første matches, har skrevet til mig. Jeg skriver tilbage og venter med sommerfugle i maven på svar. Det kommer bare ikke, for han har slettet mig. Som om jeg aldrig havde været der. AU!, jeg mærker det med et ubehageligt sug i maven. Måske var det fordi jeg ikke var sjov nok? Pæn nok? Jeg prøver at berolige mig selv. Det er nok bare fordi, han ikke havde set at jeg var dansk. For så er det i hvert fald ikke mig der er noget galt med. Det lykkedes nok mest fordi det bliver ved med at vælte ind med nye matches og det er trodsalt et større selvtillids-boost end et enkelt un-match. Min selvtillid er ikke det eneste der vokser. Min Iphone fortæller mig at min skærmtid er steget eksponentielt meget. Jeg må krybe til korset og erkende at det der med at swipe det er faktisk sjovt, og jo mere jeg

Jeg skal i gennemsnit jonglere ti samtaler. Jeg prøver at følge med og svare alle dem der skriver. Jeg bruger normalt ikke særlig mye tid på SoMe og bruger ikke telefonen meget når jeg er sammen med andre. Derfor føles det også som et stort pres at vide at jeg har lommen fyldt med ubesvarede beskeder. Jeg sliter også meget ved at sige nej når nogen spørger om vi skal drikke en øl eller gå en tur og jeg får hurtigt en hel del dates i kikkerten.

«hvad nu om nogen af de 99+ fyrer genkender mig på rema? jeg kommer jo aldrig til at leve et anonymt liv igen!»

swiper des flere matches. jeg er især helt vild med følelsen jeg jeg får når jeg stort set matcher med det samme jeg har liket. Jeg vil have mere. Den slags positiv opmærksomhed er et tidsfordriv der er vanskelig at modstå. Tinder i flammer På et tidspunkt bliver det dog vanskelig at imødekomme den overvældende «interesse».

Min første date bliver en gåtur i Bergen. Da jeg står og spejder efter mit match, får jeg øjenkontakt med en ung mand. Vi præsentere os og er begyndt at gå et stykke, da han pludselig spørger om jeg er dansk. «Ja, så du ikke det? Troede du bare at jeg var elendig til at stave?» Det viser sig at det var en forkert Tinder-fyr! Selvom vi begge skulle på tinder-date, så var det ikke sammen.

Sommerfuglenes død Efter én uge, én date og 150 matches har nyhedsværdien lagt sig. Det var grænseoverskridende for mig at få Tinder, men jeg er glad for at jeg gjorde det, for det har givet mig et godt skud selvtillid. Panikken over min tabte anonymitet har lagt sig. Indtil videre er der jo ikke nogen der har kontaktet mig i Rema. Jeg er blevet hurtigere til at swipe uden så mange bekymringer og med få sommerfugle i maven når jeg venter svar. Faktisk har presset fra alle dem jeg mangler at svare sat en dæmper på morskaben. Det blevet mere arbejde end sjov og det kan virke lidt meningsløst for mig at skulle bruge så mye tid på folk jeg ikke kender, og med al sandsynlighed ikke vil komme til at kende. Skal jeg være helt ærlig, så tror jeg ikke jeg kommer til at bruge Tinder meget i fremtiden.

februar 2020

vil du være med i stoff? stoff søker ny redaktør

– og andre kreative sjeler! vi søker

Nettredaktør Webmaster Sosiale medier-ansvarlig Økonomiansvarlig

vil du være med å forme magasinet videre? send søknad til red@stoffmagasin.no

fotostoff

VITABOY Tekst Maiken Larsen Solholmvik Foto Duy Nguyen aka Vitaboy

Vitaboy er kunstnernavnet til Duy Nguyen. Interessen for fotografi blomstret da han i 2017 fikk sitt første analoge kamera av en v enninne og begynte å fotografere utelivet i Shanghai. Nå jobber han mest med mote og portrettfotografi. Duy bor i Oslo sammen med hunden sin, Mint, og jobber som digital produktdesigner. Bak bildene ligger det nøye gjennomtenkte konsepter som spiller på forholdet m ellom Duys inspirasjoner og erfaringer, med rot i en tilbake vendende følelse av déjà vu. Ideene skrives ned og utarbeides til konsept. Han skyter analogt og liker aller best å fotografere karakterer med sterke personligheter. «Det er samspillet mellom meg og subjektet som gjør fotografiet interessant i mitt hode.» Langtidsplanen er å leve av fotografi, men han har ingen hast. Det er alltid noe nytt å lære innen fotokunsten, og Duy har troen på å bli enda bedre og være en av fotografene som kan sette Norge på kartet i utlandet. «Jeg ønsker også å representere innvandrere og minoriteter i Norge, og håper bildene mine kan inspirere andre med samme bakgrunn som meg til å begynne med kunst og/eller fotografi» sier han. Instagramkonto: @Vitaboy

32 stoff

februar 2020

fotostoff

februar 2020

stoff 33

fotostoff

34 stoff

februar 2020

k u lt u r s t o f f

SMÅ BØKER,

STORE SPØRSMÅL Vi har mye å lære av barnelitteraturen – og dens nysgjerrige lesere.

Tekst og illustrasjon Ingrid Kallestad

februar 2019

stoff 35

k u lt u r s t o f f

« jeg tok meg selv i å måpe forferdet, for det sto noe sånt som “barna var ulydige, så de fikk ikke aftensmat, bare skjenn og slag fra far”. »

Plutselig en dag husket jeg barnebøkene til Elsa Beskow (1873-1953), de som lille Ingrid beundret illustrasjonene i så mye at hun gjemte dem i skolesekken for å vise til venner i friminuttene. Ikke lenge etter satt jeg bøyd over dem. Lille Ingrid var tilbake, og for en gangs skyld var noe like eventyrlig som jeg husket det – helt til jeg gløttet bort på teksten i boken. Jeg tok meg selv i å måpe forferdet, for det sto noe sånt som «Barna var ulydige, så de fikk ikke aftensmat, bare skjenn og slag fra far». Frøet var sådd. Jeg fikk en lowkey eureka-opplevelse. Det gikk opp for meg at samfunnets holdninger til barn legger grunnlaget for hvordan barnelitteraturen ser ut. At dersom jeg studerer bøker fra ulike tidsepoker, vil jeg kunne forstå noe om synet på barn da de ble skrevet. Jeg sperret opp øynene: kan det også gå andre veien? Kan syn på barn etableres i litteraturen, og i neste instans påvirke samfunnets oppfatninger? Jeg kunne nærmest smake blodet på min egen tann. Brått traff ordet «barnelitteratur» meg med en voldsom ambivalens. For er ordet egentlig dekkende, eller er skillet mellom

36 stoff

barne- og voksenlitteratur til tider nærmest utvisket? Det fantes kun én måte å løsne på nysgjerrighetens strupetak: jeg måtte dykke dypere. I dypdykket har jeg fått kontakt med to kunnskapsrike damer, som har inkludert meg i lærdom og refleksjoner: professor i barnehagepedagogikk Elin Eriksen Ødegaard (HVL) og bildebokforfatter Gro Dahle. Historiens fotspor Dahle forklarer meg at samfunnets syn på barn har forandret seg parallelt med det i barnelitteraturen. – Vi har beveget oss fra å betrakte barnet som små blomster i hager som skal underholdes, mores og pleies, til å ta barnet mer på alvor – som egne, tenkende vesener. For å studere barnelitteraturens reise gjennom historien, må vi tilbake til begynnelsen. Ødegaard forteller meg om verdens første barnebok. Bildeboken, Orbis Sensualium Pictus (1658), ble skrevet av pedagogen Johann Amos Comenius. I denne møter vi en voksen mann som tar et barn i hånden, for så å lede

det gjennom verden. Det er her åpenbart at den voksne er den kunnskapsrike, og barnet kun en passiv mottaker. Dersom vi imidlertid spoler fremover et par hundre år – forbi brutale folkeeventyr, Margrethe Munthes «Nei, nei gutt» og alle de belærende, didaktiske, moralske fortellingene til barn – dukker det opp karakterer som Pippi, Mummitrollet, Lillebror og Knerten. Fremveksten av disse karakterene markerer et vendepunkt. Barnet er ikke lenger en passiv mottaker, men tvert i mot den som ser på verden med det klokeste perspektivet. Er du til å stole på? Ta for eksempel Astrid Lindgrens fantasifulle univers: her fremstilles de voksne som nærmest hjelpeløse og patetiske. Dette kan være komisk, og riktignok på sin plass til tider, men fører det til at de voksne mister ansikt overfor barn? Ødegaard mener at latterliggjøringen av voksne kan virke alarmerende for enkelte barn. Barn trenger å kunne se opp til de som har ansvar for dem: de voksne skal ha peiling, tørke tårer, være trygge, fortelle vitser

februar 2019

k u lt u r s t o f f

og lappe sykkelhjul. Kan det at voksne fremstilles som hjelpeløse i barnelitteraturen få konsekvenser for barns syn på dem? Vil barn i verste fall kunne miste tillit til sine egne foreldre? Disse spørsmålene kan settes på spissen i barneboken Dronninga kallar (2016), som har miljøspørsmål som sitt hovedtema. Biene som bor og arbeider i bikuben er fryktelig slitne, og klager over giftig luft. Lyrikeren Per Olav Kaldestad har skrevet teksten i bildeboken, og mener det er viktig å skape tidlig engasjement i møte med klimakrisen. Men hva skjer når femåringen ikke vil snakke med pappa mer fordi han tar bilen til jobben? Eller når han nekter mamma å fly til Syden på venninnetur? Er dette problematisk – eller er det en upopulær nødvendighet? Hønen og egget Ifølge Dahle er litteratur en del av kunsten og kulturen i et samfunn, og en naturlig følge av menneskelig uttrykk og virksomhet. Men er det kun holdningene i samfunnet som påvirker litteraturen – eller kan litteraturen også prege samfunnet? Dersom

Forfatter Gro Dahle

februar 2019

en studerer barnebøker fra ulike land, kan en klart skimte kulturelle variasjoner i synet på barn. Skandinaviske forfattere er kjent for å produsere usminkede barnebøker, slike som ikke feier under teppet de hjerteskjærende, mørke og, for noen, provoserende temaene. Den danske forfatteren og illustratøren Rasmus Bregnhøi sier til NRK at «Nordiske barnebøker er så dystre at det blir en parodi». Parodiske eller ei, dersom bøkene bidrar til å senke terskelen for å be om hjelp og prate om det vonde, kan en trolig samles om at det er ønskelig. En kan derimot også snu på det – det kan tenkes at terskelen for å prate om tabubelagte temaer i Skandinavia allerede er lav, og at det dermed er lettere å innlemme en slik tematikk i barnelitteraturen. De skandinaviske bøkene jeg sikter til oversettes ofte til tysk og nederlandsk, men ikke til britisk og amerikansk. Det kan virke som om det i Storbritannia og USA er høyere terskel for å godta alvorlig tematikk i

barnelitteraturen – det kan imidlertid også være at disse landene har helt andre begreper om hva som er tabubelagt enn dem vi har. Kulturen synes i alle fall å være med på å avgjøre hvilke temaer forfatterne adresserer. Barnebøker eller debattinnlegg? Grensene mellom barne- og voksenlitteratur kan være hårfine. Dersom vi returnerer til barnelitteraturens startstrek – altså Orbis Sensualium Pictus, finner vi at boken kan stå som et eksempel på hvordan pennen er et mulig våpen for å endre samfunnsstrukturer. – Den ble skrevet i opposisjon mot datidens prestevelde der latin var eneste språk. Boken innfører morsmålet tsjekkisk som parallellspråk til latin, sier Ødegaard. Det er altså langt fra noe nytt å bruke barneboken som debattplattform. Ødegaard viser til at barnelitteraturens tidslinje fra 1658 til i dag er krydret med utallige politiske barnebøker. Dersom en studerer hva som debatteres, får en også innblikk i hva som kjennetegner tiden

Professor Elin Eriksen Ødegaard

stoff 37

k u lt u r s t o f f

bøkene ble skrevet. Hun løfter frem flere eksempler.

kritiserer den nazistiske okkupasjonen av Norge.

Utvikling og motstand – I den amerikanske barneboken The Little House (1942) blir vi kjent med et hus som går fra å elske tilværelsen sin, til det helt motsatte hold. Det er tydelig at den stadig økende bebyggelsen i området knyttes tett opp mot husets trivsel. For hver murstein som legges blir huset tristere, og snart er det omringet av høyblokker og togstasjoner, fabrikker og eksos. Boken står som sivilisasjonskritikk og diskuterer balansen mellom uberørt natur og menneskelig inngripen.

– Boken er tydelig skrevet til et voksent publikum, men i barnebokens format, sier Ødegaard.

Mens amerikanerne kranglet om urbanisering, tok Norge opp kampen mot nazistene. Frithjof Sælen tok mot til seg og skrev Snorre Sel (1941), som i dag regnes som en klassiker innen norsk barnelitteratur. Boken ble utgitt halvannet år inn i andre verdenskrig, og har et skjult satirisk budskap som

38 stoff

Jeg undres hvorfor forfattere til alle tider har valgt barnebokens format til å stille vanskelige spørsmål. Kanskje er det taktisk. Kanskje vet forfatterne at de kan gjøre sterkest inntrykk på andre voksne nettopp ved å skrive om kompliserte temaer på en måte som barn forstår. Det er i sin enkelhet at sannheten konfronterer oss mest. Gripende ubehagelig barnelitteratur kan være langt mer virkningsfull enn gripende ubehagelig voksenlitteratur. Bare barn er barn Vi kommer aldri til å vite nøyaktig hvor mye barn oppfatter av omverdenen, men det er mulig at de forstår langt mer enn vi tror. Dersom de gjør det, kan det å «skåne dem

for den vonde sannheten» fort oppfattes av barna selv som nedverdigende. Jeg vil sitere Simone De Beauvoir: «Jeg sa til meg selv at når jeg ble stor, skulle jeg ikke glemme at som femåring er man et fullstendig individ». Men hvor ærlige skal vi være med femåringene om alle grusomhetene i verden? Ønsker vi å lese blottstillende barnelitteratur om overgrep og kreft for våre egne barn? På den ene siden kan slike bøker være avgjørende for å starte viktige samtaler med barn fra enkelte hjem – på den andre siden finnes det også intetanende, glade barn som vokser opp med skrubbsår som sine vondeste sår. Det kan virke hjerteløst å tynge ned skrubbsårbarna med dyster tematikk i barnelitteraturen som ellers ville være ukjent for dem. Men kanskje er det nødvendig. Kanskje vet skrubbsårbarna

at ikke alle er like heldige, kanskje ser de at ikke alle smiler like stort. Og det er ikke sikkert at de skjønner hvorfor, men det kan være de forstår at det er noe som ikke sies høyt. Forfatter Gro Dahle og illustratør Svein Nyhus har utformet en rekke bildebøker som har vært tennbrikkene til viktige samtaler, både for dem som kjenner seg igjen – men også for dem som trenger å forstå en venn. I den sammenheng er det verdt å trekke frem én av dem. Fedre som slår Sinna Mann (2003) ble skrevet på oppfordring fra organisasjonen Alternativ til Vold, og handler om noe som dessverre angår alt for mange barn: vold i hjemmet. Vi møter en gutt med en far som mishandler mor. Men er boken skrevet til barn som trenger å føle seg mindre alene eller forstå en

februar 2019

k u lt u r s t o f f

klassekamerat? Eller er den derimot skrevet til voksne som trenger en vekker? Ødegaard vurderer Sinna Mann som et verk med én fot i hver verden. Gro Dahle mener også at boken kan treffe de fleste. – Sinna Mann er allalder, altså for alle aldre. Den snakker til både barn, ungdommer og voksne på ulike vis. Derfor ler noen barn når jeg leser høyt i en gymsal eller et klasserom, mens de voksne ofte ender opp med å gråte. I P2-programmet Salongen får Gro Dahle spørsmål om hvorfor hun synes det er viktig å skrive bøker med så alvorlig tematikk. Hun svarer at det også i barns liv finnes hemmeligheter, tabuer og skremmende opplevelser. Derfor handler det om å møte barna der de er. Når hun sammen med barn leser og diskuterer Sinna Mann, hender det ofte at noen kommer opp til henne og sier:

februar 2019

«Hvordan visste du at vi hadde det sånn hjemme? Har du snakket med mamma? Har du vært hos oss?» Mange barn er ikke klar over at det er flere som opplever vold i hjemmet, og føler det som en befrielse å forstå at de ikke er alene. – Mange barn har også spurt meg: «er det lov å fortelle om det nå?» Stupebrettet Kafka uttrykte det så fint: «Mennesket leser for å spørre». Barn er av natur noen undrende skapninger, og barnelitteraturen kan være stupebrettet til havet av spørsmål som daglig opptar dem. Noen lettere, «Hvem har bæsja på hodet hans?» og noen tyngre, «Du skal vel ikke dø, mamma?». Tidlig på skolebenken lærer vi at Sokrates heller drakk giftbegeret enn å slutte å spørre. Noen fnyser av det, men jeg vil påstå at vi har mye å lære – ikke bare av Sokrates, men av nysgjerrige barn – og ikke

minst av litteraturen som åpner for enda flere spørsmål. Tidligere i teksten spurte jeg hvorfor forfattere til alle tider har valgt barnebokens format til å reise de vanskelige spørsmålene. Jeg lurte på om det var taktisk, om det kanskje ville være mer konfronterende å legge frem vanskelige temaer i enkle trekk. Det kan godt være at det er en del av årsaken, men jeg tror også at det er noe mer. Jeg tror det kan handle om spørsmålene barn stiller i møte med litteraturen. Spørsmålene som forandrer alt Barn spør. Og når våre egne barn ser oss rett i øynene og stiller spørsmål som får samvittigheten til å skrike – er det noe som kan vekke oss, så må det være det. Spørsmålene barn stiller kan fargelegge det så tydelig, gjøre det så åpenbart når noe er riv ruskende galt. En ubehagelig konfrontasjon kan bane vei for noe

nytt: en ny kraft, ett nytt mot til å forsøke å forandre verden – for barna, men også med dem. Ja, la oss samarbeide med de små. Det er tross alt dagens bomgjemsel-deltakere som skal være morgendagens verdensborgere. Vi har et ansvar for at barnehendene som holder framtiden skal bli rynkete knoker som med stolthet kan gi den videre. Hvordan skal vi få det til? Jeg holder en knapp på barnelitteraturen. Barnelitteratur kan være det mest virkningsfulle våpenet av dem alle. Barnelitteratur er ikke bare barnelitteratur.

stoff 39

quizstoff

Harry Potter- og politikkquiz Ingen quiz uten Harry Potter når jeg får bestemme. For øvrig ser jeg på Nytt på Nytt iblant. Tekst Ida Giske Illustrasjon Ida Neverdahl

01 02

Som du kanskje har fått med deg, gikk FrP ut av regjering i januar. Alt på grunn av en IS-kvinne og hennes barn. Hva heter leiren i Syria de ble hentet ut fra?

«Morna Siv» er visst synonymt med «velkommen hjem, Hareide.» Hvilken ministerpost har han fått?

Apropos ustabilitet, hvor mange ministerposter har Sylvi Listhaug hatt siden 2018? Pluss i boken hvis du kan nevne alle i riktig rekkefølge.

Min favorittminister er også ganske ustabil, og gjorde ikke en særlig god jobb. Han var magiminister de fire første årene i Harry Potter-serien. Hva heter han?

40 stoff

05 06 07 08

La oss stabilisere litt med et gratispoeng: Hvor mange bøker og filmer består J.K. Rowlings serie av?

Det var litt for lett, kanskje. Vi øker nivået. Hvilket lag spiller Harry mot i sin aller første rumpeldunkkamp?

Jeg vet ikke med deg, men for meg føles det som Solberg-regjeringen (i en eller annen form) har sittet i hundre år. Den har ikke det, men for hundre år siden satt det en regjering i kun ett år. Hva het den, og hvilke to partier besto den av?

Hvilke farger kjennetegner huset Ravnklo? Hint: Jeg kommer alltid på tredjeplass i alt jeg konkurrerer i. Det er en forbannelse.

februar 2020

quizstoff

09 10 11 12

Sperregrenseforbannelsens parti er nok Venstre. Som eneste parti noensinne har de oppnådd kunststykket 3,9% oppslutning ved Stortingsvalg hele 3 ganger. Auch. Forbannelsen begynte muligens å smyge seg frem allerede i 1973 etter at hvilken kampsak hadde splittet Venstre i 1972?

I 2009 ble partienes beste og verste valgkampslagord vurdert i en artikkel i NRK. Hvilket parti hadde slagordet «Trygghet og optimisme», som Kjell Terje Ringdal vurderte som «like fantasifullt som “god jul og godt nyttår”»?

Trygghet og optimismes onde tvillinger heter tante Petunia og onkel Wiktor, og bor på hvilken adresse?

J.K. Rowling bodde i Edinburgh mens hun skrev Harry Potter-serien, og har dermed latt seg inspirere av diverse bygninger og gater i denne byen. Jeg har følgelig vært her to ganger det siste året for å føle meg hel igjen. Hva heter gaten i Edinburgh som sies å være inspirasjonen til Diagonallmenningen? Gratis tips: Reis dit. Den er alt du ser etter i en gate.

13 14 15

Alt du ser etter i et skjegg kan du finne inn dørene på rektors kontor på Galtvort. Hva er Humlesnurrs fulle navn?

Kjært barn har mange navn, som for eksempel Filippinenes ganske kontroversielle president. Noen kaller ham «Sørøst-Asias Donald Trump». Andre ville kanskje kalt ham «He-Who-MustNot-Be-Named». Hva er hans faktiske navn?

La oss runde av med et siste spørsmål om Store P — den modige, men også litt dumme fyren vi alle elsker. Når har Harry Potter bursdag? Årstall også, takk. Hint: Han har rundt år i år.

Fasit: 1) al-Hol. 2) Samferdselsminister. 3) 4 stykk, 1: Innvandrings og integreringsminister, 2: Justis, beredskaps og innvandringsminister, 3: Eldre- og folkehelseminister og 4: Olje- og energiminister. 4) Kornelius Bloeuf/Cornelius Fudge. 5) 7 bøker, 8 filmer. 6) Smygard. 7) Otto Bahr Halvorsens første regjering (21.06 1920-22.06 1921). Den besto av Høyre og Frisinnede Venstre. 8) Blå og bronse. 9) Ja eller nei til Det europeiske fellesskap(I dag EU). 10) Høyre. 11) Hekkveien 4, Søndre Syting, Surrey/4 Privet Drive, Little Whinging, Surrey. 12) Victoria Street. 13) Albus Percival Wulfric Brian Dumbledore. 14) Rodrigo Duterte. 15) 31. juli 1980. februar 2020

stoff 41

k u lt u r s t o f f Tegneserie Karl NygĂĽrd

42 stoff

februar 2020

k u lt u r s t o f f

februar 2020

stoff 43

k u lt u r s t o f f Tegneserie Karl NygĂĽrd

44 stoff

februar 2020

k u lt u r s t o f f

februar 2020

stoff 45

k u lt u r s t o f f

film: Kapernaum (2018) Kapernaum er noe av det vakreste, mest forstyrrede og i høyeste grad hjerteskjærende jeg noensinne har sett. I denne libanesisk-produserte perlen spiller Zain Al Rafeea en hovedfigur oppkalt etter seg selv, med store paralleller til sitt eget liv. Fra et virkelighetsnært perspektiv viser han hvor brutalt det kan være å vokse opp som syrisk flyktning i Beiruts slummer. Filmen er aldri belærende, men lar deg i stedet reagere fritt på de ufiltrerte grusomhetene som flimrer over lerretet. Verket er likevel ikke en heldyster affære, med flere scener jeg ikke kan beskrive som annet enn hjertevarmende. Medmenneskelighet trosser kulturelle barrierer, noe regissør Nadine Labaki vet å spille på. Etiske dilemmaer er heller ikke mangelvare. Sjekk ut denne hvis det er lenge siden du sist åpnet tårekanalene.

se og hør

er H

46 stoff

Volksgeist Etter min mening har hip-hop og dens kontroverser alltid handlet om de svakes kamp mot Goliats mange manifestasjoner. Philip fra Volksgeist har tilsynelatende gjort det til sitt livs oppdrag å forstå menneskene bak vår tids største rapmusikk og deres personlige kamper. Ved å begynne med mennesket, for deretter å sette det personlige i en samfunnsmessig kontekst klarer han å formidle en rekke fascinerende poeng og friske tolkninger. Hans behagelige fortellerstemme og utrolige filmredigeringsferdigheter setter både én og to prikker over i-en. Anbefales til musikkglade ører og øyn

m å n e d e n s fav o r i t t e r

album:

Evoni - Darkest Day (2019) Akkurat nå er hun knapt en prikk på noens radar, men rampelyset er nok ikke langt unna. Det er jeg i hvert fall overbevist om etter å ha hørt Evonis høyst imponerende debutprestasjon, Darkest Day. Albumets tematiske lim er noe så tidløst som kjærlighetens opp- og nedturer, men klisjéoverdosen uteblir heldigvis. Vekslingen mellom skjør intimitet og sjelden selvtillit er både sømløs og virkningsfull, fra det rungende til det lavmælte og tilbakeholdne. Særlig sørgmodig blir det likevel aldri, da den basstunge og trap-inspirerte produksjonen bidrar til å holde humøret oppe – også gjennom platens sørgmodige stunder. Se for deg Evoni slik hun ligger på albumbildet, med buldrende bass i bakgrunnen og varierende intensitet. Omtrent slik låter det.

youtubekanal:

LÅT: Raveonettes - «War in Heaven» (2011) War in Heaven er et melankolsk og ytterst fengslende stykke eksperimentell rock. Til tross for at det befinner seg utenfor min egen musikalske vugge, er det noe ved de totalsmadrede gitarriffene jeg virkelig ikke klarer å motstå. Teksten er av det minimale slaget, med den positive konsekvens at den lar resten av lydbildet snakke for seg selv. Da jeg oppdaget denne i en platebutikk i Aarhus ble jeg rett og slett betatt. Kanskje jeg har en iboende svakhet for musikk man kan fortape seg i når regnet hamrer på døren. Ser du etter en fascinerende og noe gåsehudsutløsende opplevelse har du definitivt kommet til riktig plass.

bok:

Tekst Erik Peralta Løvaas Foto Ane Martine Tømmeraas

How Smart Machines Think av Sean Gerrish «Kunstig intelligens» er et begrep som både blir brukt som dommedagsvarsel og plussord på startupkonferanser. Elon Musk spår verdens undergang hvis vi lar teknologien løpe løpsk, mens andre ser for seg en firetimers arbeidsdag hvor datamaskiner gjør resten for oss. Men er noe av dette egentlig realistisk? I «How Smart Machines Think» gjør Sean Gerrish en helhjertet innsats for å forklare hvordan det hele henger sammen. Boken har fått ros fra faglige autoriteter for sitt tekniske innhold, samtidig som at den er både spennende og lettlest. Videre bygger narrativet på en rekke gjenkjennelige eksempler. Du har kanskje hørt om Googles AlphaGo? Hvis du svarte nei: fortvil ikke, her finner du alt du trenger å vite med mer. februar 2020

k u lt u r s t o f f

Kulturell førstehjelp Den kulturelle vintertørken er over: Gjør livet mer spennende enn Netflix, fylla og innsiden av et treningssenter. Tekst Simen Peder Aksnes Aari Illustrasjon Mimi Hemsett

Januar er måneden hvor de feteste begivenhetene har latt vente på seg. Ikke rart måneden føles lengre enn de andre. Heldigvis blomstrer kulturlivet i både februar og mars.

UKE 8 Utleveringssaken mot Julian Assange er like rundt hjørnet. Sender britene ham til USA risikerer han 175 års fengsel. Seminaret HVA ER ASSANGES FORBRYTELSE? belyser anklagene mot WikiLeaks-grunnleggeren fra ulike sider. På Kvarteret samme dag kan du senke skuldrene til den nervepirrende thrilleren HEAT (1995), hvor Robert De Niro er skurk, mens Al Pacino er purk. Ikke bli inne i helgen. Gå på nattevandringen til Akvariet, eller gå på konsert. Fredag 21. februar står valget mellom svingjazz eller pop, Nordnes eller sentrum, stå eller sitte. På Verftet spiller SCOTT HAMILTON QUARTET, hvor stjernen er saksofonisten som er kjent for sin klassiske og friske stil. Dette er behagelig musikk som svinger. Hvis jazz ikke er din greie, skjer det spennende ting på Landmark. MIA BERG inntar scenen med fløyelsmyk vokal, smakfulle lydbilder og gyngende rytmer. Musikken hennes minner om en blanding av Lianne La Havas og Bon Iver. Avrund helgen med frityrstekt kylling på ALLMUEN.

UKE 9 Start uken med å knuse myter om omstillingen vi må gjennom for å bli fossilfrie og bærekraftige. På KLIMAMYTEKNUSING - OLJEN OG OMSTILLINGEN går samfunnsforsker Simon Neby gjennom klimamyter

februar 2020

og ser om de holder vann. Deltakerne oppfordres til å sende inn spørsmål på forhånd som blir besvart underveis. Uken fortsetter med faglig påfyll og et spørsmål: Hvordan hadde vest-europeisk filosofihistorie sett ut om afrikansk filosofi hadde fått større plass? Utvid din forståelseshorisont med UBUNTU - ET FOREDRAG OM AFRIKANSK FILOSOFI. I helgen spiller AMALIE HOLT KLEIVE elektronisk visepop som er behagelig å høre på. Det hele er en blanding av jazzmelodier og rytmer fra elektronika og house. Dagen derpå kan KLUBB BETTY love et «funky dansegulv til funky folk», noe å satse på hvis dansefoten er rastløs. Ellers er det verdt å nevne at DeLILLOS, OnklP og JOHN OLAV NILSEN & NORDSJØEN spiller denne helgen (ikke sammen, heldigvis). De franske filmene DE ELENDIGE og DE USEDVANLIGE, som ser veldig lovende ut, kan nå sees på kino.

UKE 10 Vi blir aldri ferdig med en av de mest betente sakene til Bergen politikammer når forfatteren av boken POLITIVOLDSAKEN møter kritikere til samtale. Denne uken begynner BOREALIS, FESTIVAL FOR EKSPERIMENTELL SAMTIDSMUSIKK. Gå på åpningskonserten og gjør et dypdykk i programmet, uansett hvor lite mening det gir. NESTE STEG - KLIMA: Is som smelter og hav som stiger er gammelt nytt. Hvilke historier må vi fortelle for at flere skal forstå alvoret vi står overfor? I Grieghallen skal klimaforskere nærme seg svaret, mens

Bergen Filharmoniske Orkester rammer inn budskapet med passende musikk. Deretter blir det LANSERING AV SJÅ MAGASIN, Mørkerommets nye fotomagasin, på Bien Restaurant. Arrangørene lover tapas og kake. Nam. Lad opp til kvinnedagen med samtale om FEMINISME I ISLAM og foredrag om feministbibelen KVINNE, KJENN DIN KROPP. 8. mars vet du nok hva du skal, så jeg lar dagen stå fri. NB: Hvis du ennå ikke har sett den Oscarvinnende filmen PARASITT på kino, begynner det å haste.

UKE 11 Etter en het konsert på Øya i sommer, kommer punkduoen BRENN. til Bergen. De hylles for å være bråkete, underholdende og morsomme på scenen, og er verdt å få med seg. Denne uken begynner også den latinamerikanske filmfestivalen CINE LATINO. Det lages rundt 700 filmer i året i Latin-Amerika, men kun tre av dem ble vist på norsk kino i 2019. Av de siste seks Oscar-prisene for beste regi, har fem av dem gått til latinamerikanere. Dette bør man få med seg! Over til musikk: Husker du bassisten i Hvitmalt Gjerde? Han har startet bandet KROPP, og spiller konsert på LEKK denne helgen. Ellers er det verdt å få med seg konsertene til AIMING FOR ENRIKE, MADSTHEANIMAL og JONAS ALASKA.

stoff 47

stoffmagasin . no stoffmagasin pĂĽ facebook og instagram