FANGST

NATTENS FANGST

Bandet Fangst har sluppet sin første plate. De gleder seg til å gå inn i ringen.

Tekst og foto Julie Strand Klausen Illustrasjon Marie Haugen

Vi møtes i Oslo en onsdag kveld, på Orlando’s i Rosteds gate. Neonskiltet over døra til baren forteller oss at det er åpent. «Oss» er altså Stian Gulbrandsen og Johannes Fjeldstad fra bandet Fangst, og meg. Når vi møtes er det bare knappe to dager til debutplaten Føniksinstituttet kommer ut.

– Er dere spent?

– Vi gleder oss mer enn vi er spente. Vi har hatt plata så lenge hos oss nå. Vi gleder oss til den skal komme ut i verden. Den skulle helst ha kommet ut i går.

På høytaleranlegget til Orlando’s spilles en blanding av gladjazz, bossa nova og blues. Det henger instrumenter tett i tett på veggene, og det er fullt i alle båsene før klokka er halv sju. En slags eksentrisk Biskopen i et parallelt Oslo-univers.

– Doen her var veldig n, sier Johannes.

– Anbefaler å gå innom.

Johannes kommer rett fra deltidsjobben på Nasjonalmuseets bibliotek.

– Jeg begynte på litteraturstudiet da jeg yttet hit, sånn at foreldrene mine ikke skulle bli bekymrede. Men jeg skrev mest om Iggy Pop i oppgaven min, så det gikk jo sånn halvveis med det.

– Du lever et slags dobbeltliv? – Tja. Litt som Dave Grohl, han i Nirvana? Jeg nekter å tro at han er den samme personen som i Foo Fighters.

– Dere har en vokalist som er born and bred i Bergen, men dere synger om Oslo på bergensk?

– Ja, man ytter jo hit og så blir det hverdagen. Men ølen er større og bedre her enn i Bergen, det er fakta.

De holder rundt hver sin halvliter. Det er sant, i Bergen blir man snytt for den siste desiliteren.

Muhammad Ali og MacGyver

For Fangst startet i hovedsak med denne yttingen. Stian forklarer at han var på Johannes sitt solo-sett på Revolver en kveld, og at de slo av en prat etterpå. Sånt blir det band av.

– Vi hang mye sammen under pandemien etter at vi hadde starta Fangst. Vi har hatt litt forskjellige perioder, mye de nert av hva vi så på. I fjor vinter så vi mye på gamle boksekamper med Muhammad Ali. Han sa mye bra, var en inspirerende type. – Men Føniksinstituttet, hvor kommer det navnet fra?

– Vi hadde en periode i fjor sommer der vi så mye på MacGyver. Vi er jo alle litt MacGyver i sjela. Han jobber for noe som heter Phoenix Foundation, og da blir den logiske oversettelsen noe i nærheten av Føniksinstituttet. Og så har vi jo reist oss litt fra asken også.

– Vi hadde egentlig en hel liste med navn, men så var det to i bandet som dro og tatoverte ordet Føniksinstituttet på seg. Det var et slags tittelkupp, kan du si, forteller Stian.

Han har tatt med seg vinylplaten i bærenettet for å lage promo. Jeg knipser et bilde av de to med

«VI HADDE EN PERIODE I FJOR SOMMER DER VI SÅ MYE PÅ MACGYVER. VI ER JO ALLE LITT MACGYVER I SJELA.»

alvorlige miner, og de legger det ut på instagram. I bakgrunnen av bildet kan du skimte bareieren.

– Det er bare han som jobber her. Stedet er bare stengt når han tar ferie.

– Hva kan vi vente oss fra plata? – Min favorittlåt er «Uro». Den er veldig stor og mørk og stadionaktig, men allikevel håpefull. Den starter i moll og slutter i dur. Vi har også med en helt rolig ballade. Det har vi aldri gjort før. Og så har vi med en låt som Stian synger på østlandsk!

Stian forteller om at den startet som noe helt annet enn den ferdige låta.

– Det skulle bli en helt uironisk kjærlighetslåt. Så ble det en break up-låt istedet.

– Det er jo veldig catchy musikk dere lager, med litt sånn The Strokesaktige gitarriff?

– Det er jo veldig rart når folk slenger et feelgood-label på musikken vår. Man føler seg bra på grunn av riffene og rytmen, men tekstene er jo ikke spesielt feelgood. Det blir et slags kinderegg, sier Stian.

– Norsk pop er veldig håpefull. Jeg tror man trenger litt mer negative følelser i norsk pop. Men jeg har lovet de andre å være litt mer positiv, legger Johannes til.

– Det har jo nesten blitt basic å snakke om angst

– Vi tar alle med oss litt av hvert fra tidligere prosjekter, og vi skriver alle tekster. Ofte kommer noen inn med noe, og så jobber vi med det sammen. Men det er ikke demokrati. Det kan det aldri være i et band, det funker ikke, sier Stian

De to andre i bandet har også spilt i forskjellige prosjekter, blant annet

Honningbarna. Stian har tidligere spilt i Death by Unga Bunga, og Johannes i Hvitmalt Gjerde. Vi snakker om konserten de spilte på Kvarteret i 2017, der jeg hadde mitt første møte med sistnevnte band. Det føles som et helt liv siden. Pandemi og nedstengning har kanskje den virkningen på nettopp tid.

– Vi lagde mye av albumet mens vi hang på Operataket og i Vigelandsparken under lockdown. Ingen barer var åpne, så vi måtte lage vår egen bar. Vi tenker egentlig å starte med vintoddy igjen snart, sier Stian.

– Vintoddy i Vigelandsparken, det høres ut som en fantastisk låt.

– Ja, vi har musikk til sånn to skiver til.

Fangst øver på mandager. De sier at det ofte kommer inn mye rare, ne og vonde følelser på mandager. Om du har slått opp med dama, om bikkja har daua, eller om du har hatt en dritbra lørdag kveld. Så kommer det ofte ut en låt av de følelsene. Selv om de mener at det har blitt basic å snakke om angst.

Hjertet banker

Fangst forteller om at følelsene fortsatt er der. De forteller at det er kjipe ting, ne ting, ekte og uekte ting. Substans. Det får hjertet til å banke.

– Å spille musikk live og være skikkelig på bølgelengde med folk, sier Stian etter en tenkepause. når du er på rockekonsert med gode forsterkere.

– Litt sånn som i sangen Lola: «Lola, du får virkelig pølsen min opp?»

«DET SKULLE BLI EN HELT UIRONISK KJÆRLIGHETSLÅT. SÅ BLE DET EN BREAK UP-LÅT ISTEDET.»

– Hehe, jeg synger vel egentlig om at hun får pulsen min opp. Men du er ikke den første som har sagt det, nei, sier Johannes.

– Har dere sceneshow?

– Nei, ikke egentlig. Vi har på oss noen boksekåper som vi bestilte fra USA da vi var i bokseperioden vår. Så tar vi dem av når vi går «inn i ringen», når vi begynner å spille, sånn som bokserne gjør, forteller Stian.

– Vi har en handshake da. Den går sånn: explode - implode. Du kan jo kanskje få illustratørene til å lage en gur.

Jeg får prøve bandritualet, samtidig som Orlando bak baren skrur opp musikken ere hakk.

– Er det noe annet jeg bør vite om dere?

– Jeg har cirka 3000 uleste mail, sier Johannes.

–- Så det er bra at det er Stian som sjekker bandmailen.