VENNSKAP OG HJEMLØSHET

Jeg flyttet fra mine lengste vennskap. Og på grunn av det, er jeg ikke lengre min egen navle. Jeg har tatt vennene mine for gitt.

Tekst Thora Selsøvold Illustrasjon Nadja Asghar

Vennskap er ikke det samme til enhver tid. Når vi er barn er vennskap gjerne betinget av tilgjengelighet og felles interesser. Naboen hundre meter ned i gata, cirka samme alder, er også hjemme fra skolen klokken to, liker også å spille Super Mario Bros på Nintendo DS. Perfekt! Barndomsvennen man spiste sand med i sandkassa faller gjerne i denne kategorien. Men så går årene, vi blir eldre, og hva vi ser etter i en venn endrer seg. Gjensidighet og nærhet spiller en stadig større rolle. Noen av barndommens vennskap blir minner i løpet av disse årene. Slik er de eksempler på vennskap som svinner hen over tid. Fremdeles trenger vi venner gjennom hele livet, men vi trenger dem på ulike måter. Livet er delt inn i faser, og i overgangene mellom disse kan vennskap rakne. Gjerne blir de erstattet av nye, men ikke alle lar seg like lett erstatte.

Tankeløst yttet jeg til andre siden av landet. Nå har jeg venner jeg kan mimre med når jeg kommer hjem, uten at jeg forstår hva jeg skal gjøre i mellomtiden. Alt skjer et annet sted enn der jeg er, selv om det også skjer ting her, men nå er jeg ikke barn lenger og leken går ikke av seg selv. Ingen kan kreve at alle skal være venner. Det er heller ikke noen grunn til at alle skal være venner. Man kan kreve at alle skal være greie med

hverandre – hyggelige. Hyggelige folk er det nok av. De este hilser tilbake når de blir hilst på, i det minste av re eks. Det er også nok folk å snakke med, som jeg kan dele interesser med og som jeg kan le med. Kanskje er jeg kravstor, men dette er likevel ikke nok. Jeg misliker hurtigheten i det hele. Alt skal skje så fort, alle skal ha mest mulig ut av en relasjon på kortest mulig tid. Som forsøk på å bygge vennskap gjennom snarveier. Men jeg trenger mer tid.

Vennskap er for ere enn meg den tapende part når hverdagskabalen legges. Mennesket i det moderne samfunnet har på mange måter fått frihet, og vi har brukt denne friheten til å trekke oss tilbake fra verden og dens forpliktelser. Vi tilbys ust av muligheter til å unngå direkte kontakt med andre mennesker, til å redusere vår avhengighet av dem. Dersom vi har lave krav og forventninger til hverandre, kan vennskap likevel overleve. I det minste i en viss forstand, som lettvektere. Jeg trodde vennskap skulle være lett på den måten at det er lett å gi og lett å ta, lett å be og lett å få.

Samtidig har vennskap funksjon som et mobilt hjem, en bøte på fraværet av storfamilien. Venner gir en mulighet til å føle seg hjemme i verden. De gir nærhet, trygghet og stabilitet. Prisen å betale for dette er vissheten om at vennskapet en dag kan rakne, og sårheten som følger med. Ellers ville vi vært nokså likegyldige overfor hverandre. Å ytte vekk fra vennene sine kan ikke umiddelbart kompenseres. Ingen kan love noen en venn. Hva kan jeg gjøre? Ta vennskap på alvor.

«TANKELØST FLYTTET JEG TIL ANDRE SIDEN AV LANDET. NÅ HAR JEG VENNER JEG KAN MIMRE MED NÅR JEG KOMMER HJEM, UTEN AT JEG FORSTÅR HVA JEG SKAL GJØRE I MELLOMTIDEN.»