Stoff #9

bergen

•

s t yg g e n på b r yg g e n

t i r s dag 05. a p r i l 2016

•

h v i t b ac k pac k i n g

•

•

n r 9

•

å r ga n g 2

v e ga n e r b ø lg e

•

m a r i e a m da m

k u lt u r s t o f f

stoff

innholdstoff 4

LEDER

5

TRE KULE FOLK

6-7 8-15

STUDENT I FENGSEL MØRKETS HJERTE

16-17

KRISE I KINA

18-19

STYGGEN PÅ BRYGGEN

20-21

HVIT BACKPACKING

22

SIDEN SIST MED SJENKEN

23

GALE MENN PÅ ITRAIN

24-25

VEGANBØLGE

26

FANGET MELLOM TO KULTURER

27

VELFERDSTINGET FÅR GJENNOMGÅ

28-29

NYTT GATEHOSPITAL

30-31

DEBATT

33 34-35

8–15

42

QUIZ MR FOX DARLING

36

HVITMALT GJERDE

37

SINGEL

38

FESTIVALGUIDE

39

TIK - NYTT INDIELABEL

40-41

28–29

38

TEGNESERIESTOFF

42

ANMELDELSE

43

BERGEN REVELS

ansvarlig redaktør Anna Eitrem kulturredaktør Varg Lukas Folkman fotoredaktør Hans Sebastian Haram illustrasjonsansvarlig Ida Neverdahl art director Katarina Neergaard redaksjonen Olve Hagen Wold, Tellef Solbakk Raabe, Håkon Block Vagle, Aslak Syversen Waage, Maria Seidel, Petter Lindheim Reinem, Audun Brendbekken, Haley Shea, Kristoffer Samdal, Andrada Munteanu, Sigrid Solbakk Raabe, Vilde Østerbø Lorentzen, Shaghayeh Yousefi, Mathias Juell Johnsen, Judith Wetteland, Stian Økland

34-35 foto/illustrasjon Nikita Solenov, Ola Lysgaard, Øyvind Toft, Mr Fox Darling

grafikere June Kristin Aarseth, Mari Selnes, Maren Borgan

daglig leder Gudrun Rossebø Kringlebotn styreleder Håkon Block Vagle økonomi Anders A. Lager nettredaktør Eirik Berger web-ansvarlig Maria Seidel trykkeri Schibsted Trykk forsideillustrasjon Ida Neverdahl

18-19

lederstoff

«

sugde sprit fra pung og slikket krem

Det er ett år siden første utgave av Stoff ble plassert i tilfeldige stativer rundt om i Bergen. Den utstemte og omdiskuterte redaksjonen fra K7 Bulletin ville lage Norges beste og mest underholdende studentavis. Stoff, som i innhold, skulle bestå av sakene vi selv ville lese, men ingen andre skrev.

Stoff for alle Vi tror norske studenter interesserer seg for mer enn saker som har ordet «student» i seg. I Stoff ønsker vi å skrive om større samfunnstema, men på en annen måte enn de store avisene. Alle skribentene våre er unge, og tekstene er skrevet fra vårt perspektiv. Likevel er ikke Stoff én stemme, og innad er vi ofte uenige. Visjonen til Stoff er at det skal være interessante tekster i hver utgave for alle Bergens studenter. Med godt over 110 000 unike sidevisninger på våre nettsider, vet vi at vi også er relevante nasjonalt.

»

Kultur og humor er også viktig for oss. Bergen har et rikt kulturliv som fortjener mye oppmerksomhet.

Humor­saker skriver vi så lenge vi tror vi er bedre enn alternativene på markedet. Det er vi stort sett.

På tvers av alle studiesteder Det har gått ett år, og fra å være elleve streite NHHstudenter består Stoff i dag av 45 aktive medlemmer fra hele studentbergen. Det inkluderer grafikere, fotografer, illustratører, en administrativ avdeling og redaksjonen.

Og flere skal vi bli. Allerede et halvt år inn i driften etablerte vi faste utgivelser, med like høyt opplag som de andre studentavisene i Bergen. Til høsten kommer Stoff tilbake med et nytt redaktørteam. Da skal vi fortsette å vise at vi er en studentorganisasjon som engasjerer på tvers av alle byens studiesteder.

Skapt for å provosere Fra første utgivelse har vi ønsket at Stoff skulle provosere, underholde og engasjere. Og det har vi gjort.

Gjennom saken om «kompisvoldtekt» fikk vi masse oppmerksomhet. Reaksjonene i ettertid viste at dette er et viktig tema, og en problematikk mange kjente seg igjen i. Vi har også viet mye sideplass til psykisk helse.

Når hver femte student sliter psykisk er dette noe å ta på alvor.

Tekstene i Stoff kan være drøye. Og de kan handle om hva som helst. «Fitte er forbruk» vakte sterke reaksjoner,­ først og fremst fordi tittelen er drøy. Vi trykket den fordi det er en sterk og sjeldent godt skrevet tekst om kjærlighet­ssorg.

Anna Eitrem, ansvarlig redaktør 2015 - V2016 red@stoffmagasin.no

nestleder: enda godt vi tapte det valget.

04 stoff

tirsdag 05. april 2016

k o m m e n ta r s t o f f

tre kule folk forteller deg hva du skal gjøre Dersom du skulle ha problemer med å finne ut av det selv.

Vibeke Gwendoline Fængsrud Gründer av House of Math og blogger

Jostein Wålengen Butikkeier og D2-spaltist

Solgunn Slåtto Daglig leder i Klangkollektivet og student

Et spark i ræva signert Ashton Kutcher Du kan bruke livet på å klage over at ting er urettferdig, eller så kan du være din egen utjevning. Hvilke ressurser du er født med har noe å si for veien du må gå for å nå dine mål.

Du kan dermed bruke tiden din på å synes at de andre har det bedre, eller innse at det er fint lite du får gjort med dette og ta ansvar i den situasjonen du er.

Kunsten å tenke positivt Jeg vokste opp i en småby med i overkant av 2000 innbyggere. Fra 12-årsalderen skilte jeg meg ut, som ganske tjukk (og etterhvert oppsiktsvekkende tynn) med hjemmelagde paljett-topper og Vogue-sitater i tide og utide.

Musikk til ditt og datt Alle som les dette er jo kule. Så eg har trua på at dei kan finna sine ting å gjer på. Eg tenkte heller å gi litt musikktips. Her er nokre av mine favorittar.

Dersom du ikke er født til store ressurser så bruk tiden på å se fremover. Klaging er destruktivt, og å synes synd på seg selv er sjanseløst. Hardt arbeid er nøkkelen til å nå de målene du har.

Ashton Kutcher sa nylig at det er rart hvordan store muligheter har en tendens til å gjemme seg bak hardt arbeid. Jeg elsker den setningen.

Store muligheter kommer altså til dem som fortjener det.

Dersom du er født til store ressurser så bruk tiden på å ta ansvar og vis ydmykhet. Med store resurser kommer stort ansvar. Det sitter hundremillioner av mennesker og skulle ønske at de hadde rent vann, mat, fred og mulighet til å gå på skole. Vis dem respekt ved å gjøre så godt du kan. Vask for all del champis på Nikki Beach, men jobb hardt i tillegg. Vis at du bruker den fantastiske muligheten du er blitt født inn i for det den er verdt.

Til slutt, på studiestedet ditt finner du representanter for begge ytterpunkter og alle sjikt dem i mellom. Vis respekt og oppfør deg som et medmenneske. Du skal selv levere stor innsats og resultater før du er i nærheten av å være berettighet til goder. Så fremfor å spørre «hva får jeg for det?» så burde innstillingen være «hva kan jeg bidra med?»

tirsdag 05. april 2016

Jeg flyttet til Oslo etter ungdomskolen, og i 2012 åpnet jeg en klesbutikk på Frogner. En jobb jeg var latterlig underkvalifisert for, men tross mangelfull erfaring har det ordnet seg ganske greit.

Jeg er arvelig disponert for både pessimisme og negativitet, hvor småting fort blir veldig problematisk. Gjennom flere måneder gikk jeg aktivt inn for å endre dette. Jeg leste X antall selvhjelpsbøker, noen med ironisk distanse («Bertrands Metode»), noen uten («Thinking, Fast & Slow»). Jeg gikk sykt lange skogsturer og følte i fjæra, og kuttet ut flere venner og bekjente. Mange undervurderer evnen til å endre egen person.

Det er egentlig ikke så viktig å vite hvem man «er», det er så mye viktigere å vite hvem man vil være - og så ta aktive grep for å fikse det.

Det er bedre å være nysgjerrig og å gjøre litt for mye, enn å være redd og ikke gjøre noen ting.

Om du ikke liker vennene dine bør du finne nye. Høres SÅ lett ut og er SÅ vanskelig, men veldig viktig. Henger du med fire tapere blir du den femte.

Det går an å være positiv på en negativ måte, og negativ på en positiv måte. Og det å være positiv og lett til sinns er ikke det samme som å være naiv og dum. Bare naive og dumme mennesker tror det.

Jogga: Det er viktig å finna rytmen når du joggar. Og jobba med korleis foten din treff bakken. Er det tå først eller er det hæl først? Viss tå fyrst bør du velje ei låt med lettare beats, noko som får deg til å føle deg fjærlett: for eksempel The Big Almost med «Mouth». Hvis hæl fyrst, gå for tung undertone som likevel har lett disco-driv i seg – som Booka Shade «Control Me».

Chilla i parken: Rodriguez med «I wonder» og når det er fyr på grillen så set du på Amason med «Flygplatsen». Deretter kan Rosseklovnkleppen surre og gå, og når det er tid for rosévinen set du på Alexander von Mehren sin «Winter Comes». Midt på sommaren sjølvsagt. I Nordnesparken.

Sykla: Röyksopp, «What else is there».

Sone ut i sofaen: Línt «Trips». Treng nok heile albumet for å sone heilt ut. Philip Glass og Ravel gjer susen.

Gå tur: Bendik. Gjer litt vondt, men mest godt.

Nachspiel: Børud-gjengen «Det var Gud som skapte dansen».

Lengta: Röyksopp med Jamie Impressible med låta «I Had This Thing».

Sex: Eg er veldig klassisk eg. Sigur Rós funke alltid.

stoff 05

samfunnstoff

Martin Årseth har alltid på seg Hawaii-skjorte. Alltid.

målmann / feminist / kommunist

i fengsel Det første han gjorde da han slapp ut var å stjele.

Tekst og foto Tellef Solbakk Raabe

06 stoff

tirsdag 05. april 2016

samfunnstoff @MartinArseth

Eg slepte ut frå fengsel 0600 i dag og har drukke tett sidan då. Eg vil be om at ingenting eg skriv, seier eller gjer vert teke seriøst.

Martin Årseth er 27 år gammel, har 4172 følgere på Twitter og mange venner. Han har ørten frie studiepoeng, en bachelorgrad i historie og to halvferdige master­ grader. Videre har han blant annet vært førstekandidat for Rødt i Lindås kommune og styremedlem i Studentersamfunnet. Han har vunnet priser for sitt journal­istiske arbeid, og er i dag ansatt av NTB hos Nynorsk Pressekontor. Martin har også sittet i fengsel.

– Hvordan havner en ressurssterk type som deg i buret?

– Jeg var på besøk hos venner i Oslo, og festet ganske hardt. Jeg kan ikke forklare nøyaktig hvorfor, kanskje det var et angstanfall? Jeg følte et akutt behov for å komme meg hjem til Kvitseid i Telemark, og satte meg dermed i bilen. Da jeg kom til Drammen skjønte jeg at det var en fryktelig dårlig idé. Jeg parkerte i en trailerlomme på motorveien, og la meg til å sove i baksetet. Noen timer senere banket politiet på ruten. Forvirret, full og trøtt svarte jeg ærlig på hva som hadde skjedd.

Promillen min ble målt til 1,67.

– Hva ble straffen?

– Jeg fikk 10.000 kr i bot, ble fra­ tatt førerkortet og fikk en ubetinget dom på én måned. Soningen skulle finne sted i Nordre Vestfold fengsel, avdeling Hof. – På Twitter skrev du: «Hof fengsel: God mat, ok fritidstilbod, men lite privatliv. Terningkast 4.»

– Hehe. Hof oppleves som en slags leirskole. En bor i brakker med omtrent 40 mann, og så sover nesten­ alle i køyeseng på tomannsrom.

Folk har det jo ikke vondt i fengsel,

tirsdag 05. april 2016

det er ingen som voldtar hverandre i dusjen og sånt. Det er bare jævlig kjedelig. Det er den store straffen.

– Hvilke aktiviteter brukte du tiden på?

– Hof er en arbeidsleir. Min jobb var «å stå på sag». Det vil si at jeg sagde opp planker i pallelengder, mens andre­spikret sammen og lastet bort.

– Hvordan vil du beskrive menne­ skene du sonet sammen med?

– De fleste var ressurssvake, men noen var ganske oppegående. Mange hadde sittet inne flere ganger.­Flere var rumenere, men nesten alle snak­ ket norsk.

– Hvorfor sover alle rumenske fanger på ryggen?

– For å kunne forsvare seg dersom de ble forsøkt voldtatt. Det fortalte de var tilfelle i Romania, i alle fall.

– Oppsto det konflikter mens du satt inne?

– Det ble kranglet om flere ting, men det eneste jeg var involvert i var hva vi skulle se på TV. Det var bare én per brakke, og det var ikke mye annet­å ta seg til. Mest populær var «Nattpatruljen», en dokumentar­ serie på MAX om en politipatrulje.

Serien er selvsagt vinklet fra politi­ ets synsvinkel, men de innsatte heiet alltid på de kriminelle. «Ikkje sei nåkke, ikkje tyst», ropte flere ofte.

– Man skulle altså ikke spille på politiets premisser?

– Nei, og det var jo akkurat det jeg hadde gjort. Dersom jeg hadde nektet­ for at jeg hadde kjørt bilen, kunne ikke politiet straffet meg. Det er ikke

forbudt å sove beruset i en bil.

– Angrer du på at du var ærlig?

– Både òg. Å sitte i fengsel i en hel måned er jævlig kjedelig, men det er en erfaring svært få med universitets­ bakgrunn har. Og det ødelegger ikke livet mitt på noen måte.

– Du er ikke bekymret for videre karrièreutvikling?

– Nei. Men det er kanskje lettere for meg å være åpen om fengsels­ oppholdet, siden jeg er så åpen ellers. For eksempel om at jeg skal bli pappa om en måned, med en dame jeg møtte for åtte måneder siden.

– Tror du andre ser det annerledes?

– Ja. For en måned siden var jeg på en boklansering, hvor jeg møtte en venninne som var veldig begeistret­ for at jeg skal bli far. Mímir Kristjánsson (samfunns­debattant, forfatter og fittetryne, journ. anm.) satt i nærheten, og påpekte: «Martin, er det ikke nok bilkræsj i livet ditt nå?»

– Hvordan ser du på ditt eget liv?

– Jeg tar et steg om gangen, og jeg synes på ingen måte synd på meg selv. Men jeg har ting å jobbe med, sånn som alle andre.

– Jeg kunne ingenting om kriminal­ itet fra før, for jeg kjenner nesten ingen kriminelle. Om du havner i fengsel møter du mange. Så nå har jeg et kriminelt nettverk, hehe.

– Hvordan var det å slippe ut?

– Det var kaldt. Jeg slapp ut kl 06:00, og måtte gå en halvtime til nærmeste­busstopp. Bussen kom ikke før to timer senere, mobilen var tom for strøm og bensinstas­ jonen som lå rett ved var stengt.

Men dagens­aviser var levert ved inngangen.

– Så du tok en?

– Ja. Det er jo en slags symbolsk gjerning, at det første jeg gjør når jeg kommer ut er å stjele en avis.

– Og resten av dagen drakk du?

– Hva skal man ellers gjøre? Det var mye å prosessere.

– Kommer du til å fyllekjøre igjen?

– Nei. Men hadde du spurt meg dagen­før det skjedde hadde jeg svart det samme. Det er jo en for­ ferdelig teit ting å gjøre. I beste fall skader du deg selv. I verste fall skad­ er du noen andre.

– Tror du at du kommer til å havne i fengsel igjen?

– Har erfaringen gjort deg til en mer attraktiv journalist?

– Nei. Men jeg kan ikke utelukke det. Jeg ser jo på meg selv som – Det tror jeg. Avstanden mellom uredd,­og i journalistyrket er det journalister og de vi skriver om er ikke urealistisk at jeg kan gjøre noe som regel veldig stor. Få kjenner­ i embets medfør som er straffbart på noen som har sittet inne, og jeg har en eller annen måte. innsyn i denne delen av samfunnet.

– Du har omtalt oppholdet som en forbryterskole. Kan du fortelle mer om det?

@MartinArseth

Det beste med å sitja i fengsel er å gå glipp av norsk offentleg ordskifte.

stoff 07

samfunnstoff

mørkets hjerte Tre uker med frykt, avsky og ukeglede.

Tekst Olve Hagen Wold Illustrasjon Ida Neverdahl

08 stoff

tirsdag 05. april 2016

samfunnstoff

« hun er påtatt flørtete på samme måte som de svenske jentene som går rundt i patong og prøver å lokke skandinaver til grabbarna grus. og likevel, jeg klinte med en av de jentene

I Planen var å begynne å drikke ti, men jeg forsover meg, våkner litt etter halv to og starter dagen med å runke, ikke fordi jeg er spesielt kåt, mer for å hale ut tiden. Etterpå dusjer jeg og kler på meg. Jeg går ut på kjøkkenet, finner frem en bolle med havregryn og melk og setter den i mikrobølgeovnen; jeg setter på kaffe; jeg pisker krem, fløten har gått ut på dato og klumpet seg, men den lukter spiselig. Jeg blander kaffe, brunt sukker og irsk whisky i et vinglass, topper det med kremen­ og tar det og havregrøten med inn i stuen. Det smaker jævlig. Jeg har bommet helt med Irish coffeen; ­kaffen er for svak og balanserer ikke ut spriten, resultatet er surt og vemmelig. Jeg presser det i meg.

Det er St. Orvils dag, en slags pervers­ hybrid mellom St. Patrick’s Day og oktoberfest oppkalt etter Ukens maskot, en enorm, grønn Pacman med flosshatt. Det er som regel

tirsdag 05. april 2016

Ukens høydepunkt. Jeg får høre at vorset er flyttet til en leilighet ved Fløyen, men at det ikke er lenge til de går til Koengen. Jeg tar med to øl i jakken og går; den første drikker jeg mens jeg går langs smauene bak hovedgatene.

Teltet er allerede ganske fullt og et band spiller dårlige covere av keltiske punklåter. Mange har på seg grønne flosshatter som nærmest gis bort, andre har grønn maling i ­ansiktet. Noen få har kledd seg ut.

På flere av bordene er det bygget pyramider av tomme ølglass. Jeg kjøper øl og setter meg på bordet med dem jeg kom med.

På vei tilbake fra do, treffer jeg Asbjørn. Vi gikk på ungdoms­skolen sammen. Har aldri vært venner. Han ber meg komme bort. Vi klemmer.

Han vil fortelle meg noe. Om Emilie.

Om at de holdt på. «Du vet den kvelden der du møtte henne på vei fra Høyden og hun ikke ville si hvor

»

hun hadde vært? Det var fordi hun hadde vært hos meg.» «Jøss.» «Hun gjorde det fordi vi liksom hadde hatt en beef.»

Emilie og jeg møttes da jeg skulle ut med Emmad en kveld etter en fest på skolen. Emmad hadde glemt legg og slapp ikke inn, men jeg kjente flere av dem som var der og ble igjen med dem. Vi diskuterte bøker. Noen måneder senere inviterte hun meg med på en øl med vennene hennes, og vi endte opp alene på Hectors hybel.­På utsiden klinte vi. Senere var hun på middagsdate hos meg.

Etter det sluttet hun å svare meg, og hun ignorerte meg på skolen. Nå vet jeg hvorfor.

«Men jeg har aldri følt at det har vært noen beef mellom oss,» sier jeg.

«Ikke sant!» Asbjørn slår ut med armene. Jeg ler. Jeg er ikke sur. Jeg synes det er hysterisk. «Holder dere fortsatt på?» spør jeg. «Herregud, nei,» svarer han. «Dama er gæren!»

Uken er en tre uker lang studentfestival i Bergen arrangert hvert andre år, arrangert i hovedsak av studenter ved Norges handelshøyskole.

Festivalen ble arrangert for første gang i 1946 av studenter ved UiB. I 1972 ble Uken slått konkurs. Den gjenoppsto ved NHH i 1980 og har blitt arrangert der siden.

Uken omfatter en rekke arrangementer for studenter og andre, som konserter, klubbarrangementer, show, revy, fester og egne dager for barn og eldre.

Styret velges av studentforeningen ved NHH. Festivalen drives av omlag tusen frivillige, kalt fukensjonærer. Årets headlinere var Axwell /\ Ingrosso, Anderson .Paak, Thomas Dybdahl, Sondre Justad, Karpe Diem og DDE.

stoff 09

samfunnstoff

Jeg kan ikke bli lenge, jeg skal i en begravelse i Asker dagen etter­og må rekke et fly. Litt før jeg må gå, blir jeg stanset av en jente. Blond bergenser. Hun har med seg en kameramann. Hun spør ikke om jeg vil bli filmet; hun bare ruller og starter samtalen. «Skal du på Karpe Diem?» spør hun. Jeg svarer at det skal jeg. «Kan jeg sitte på skuldrene dine under konserten?» Jeg sier ja.

Hun ber om nummeret mitt.

Jeg forstår tegninga. Hun skal liksom­-sjekke meg opp som en del av en reportasje. Jeg er sikkert en av mange. Hun er påtatt flørtete på samme måte som de svenske jentene som går rundt i Patong og prøver å lokke skandinaver til Grabbarna Grus. Og likevel, jeg klinte med en av de jentene. Og hun er jævlig søt. Hva har jeg på å tape å spille med? Hvis hun virkelig bare later som, kan jeg i det minste gjøre det ubehagelig­for henne. Hun er ikke den eneste som lager reportasje.

«Jeg heter Sofie,» sier hun.

II Et par måneder tidligere og jeg skriver­et innlegg på Stoffs

10 stoff

interngruppe. «Skaff meg pressepass til alt under Uken og jeg skal skrive en gonzosak der jeg drikker og ruser meg gjennom tre uker med god stemning og nostalgirunk.»

Det er ikke veldig seriøst ment. Jeg tenker Uken aldri kommer til å gå med på det. Men det gjør de. Jeg får pressepass til alt jeg ber om.

Under redaksjonsmøtene sier jeg at jeg skal «prøve å finne NHH-sjelen» eller noe tilsvarende piss. Ved å grave meg ned i det de holder aller helligst ... nei, ved å reise til mitt person­ lige mørkets hjerte skal jeg prøve å finne ut hva som driver de mildt sagt fucka folkene på denne skolen hvor jeg har gått i snart fem år, men aldri egentlig har blitt en del av, som Mathias sikkert ville formulert det.

meg, men enda mer lei av dem. Jeg er lei av å føle at jeg ikke kommer noen vei emosjonelt. Jeg er lei av å kjede meg. Jeg er lei av å prøve.

Jeg vil heller prøve selvdestruksjon.

Jeg vil heller prøve å gå til grunne, omgitt­av folk jeg ikke liker.

III Jeg er tom for antidepressiver.

Jeg glemte å kjøpe nye i tide.

Jeg er opptatt og rekker ikke Fukensjonærpremièren, men skal være med på etterfesten. Nå er jeg hjemme og har spist litt og skal lage meg en drink, dusje, ordne meg og ta på dress, for det er sånn vi gjør det på NHH. Jeg begynner å føle meg skjelven allerede. Faen i helvete.

Jeg kommer til skolen i titiden. Jeg har tatt på den mørkebrune dressen­ min og en rød sløyfe. Alle andre har Men nei. Det er en unnskyld­ ning.­ også dress og pene, svarte, korte Ikke for å se middelmådige konsert- kjoler. Jeg er altfor edru for dette. er, men for å kunne drikke tre uker Jeg går ned i Klubben og kjøper en i strekk. For å kunne feste omgitt­ øl. Etterpå går jeg inn i Campus. Det av falske og pompøse idioter med er stappfullt. Vanskelig å navigere og teite uniformer og teitere kårbånd.­ vanskelig å puste, i det minste føles For å kunne synge «Optimist» det sånn. På scenen står det noen uironisk.­Fordi jeg er lei av å føle studenter jeg ikke kjenner igjen i meg fremmedgjort. Fordi jeg er lei liksom-hip-hop-klær og solbriller av å føle at vennene mine glir fra og rapper til gamle Oral Bee-låter,

og det står en gjeng foran scenen og danser og synger med. Jeg gir dem lite oppmerksomhet og presser meg bakover i rommet.

Jeg hilser på noen av dem jeg må hilse på og leter videre til jeg treffer­ Kathrine og Juni. Vi prater litt, før de går fremover mot scenen. Jeg følger etter. «Hvor skal vi?» spør jeg. «Se på,» svarer Juni. Jeg ser på scenen.

«Vent,» sier jeg. «Er det faktisk Oral Bee?» «Ja!» svarer Juni. Jesus Christ. Selvfølgelig har Uken booket Oral Bee til å spille på den første store internfesten. Hvem ellers?

IV Fay Wildhagen er oppsiktsvekkende bra. Jeg ser for meg enda en Aurora eller Emilie Nicolas, lavmælt, velskrevet­og døll indieelektropop med kvinnelig flinkisvokal. Men Fay blåser meg av banen. Jeg har hørt henne synge før, hun har en nydelig, skjør stemme, men jeg har ikke hørt henne spille gitar, og det er der hun virkelig skinner; musikken veksler mellom rolig pop og rå, psyke­delisk rock, mykt og hardt sammen, litt som Mew eller Team Me. Det er fantastisk.

tirsdag 05. april 2016

samfunnstoff

Jeg står ved siden av booking­ ansvarlig Oscar­ . Under konserten diskuterer vi Fay, Axwell og Ingrosso, «ordentlig» og «pop»-edm, hvordan popmusikken svinger mot hiphop, fremveksten av autotunerap, Arif, Future og Young Thug, tristessen og dataspillrapen til Yung Lean.

Foran meg danser en jente i utakt til musikken, hun tramper høyt.

Monologene mellom låtene blir mer utflytende gjennom konserten; Fay ler, tuller, virker nesten som om hun skal gråte av lykke. En jente helt foran roper at Fay bør bli med henne ut. Hun er dritings. Tidligere hørte vi henne synge med, en heltone av pitch. Hun tilbyr seg å betale. Fay skyter henne ikke ned, sier kanskje, holder en samtale gående så lenge at det begynner å bli pinlig.

Etter konserten står jeg uten­ for Teglverket med en gjeng som stort sett består av folk høyt oppe i Uken: Oscar, Maria, Victoria, Jørund, og Kaja. De er unisone og uapologetiske­om programmet, noe som overrasker meg litt. Det er det beste programmet Uken har hatt, tror de. Det har aldri vært så variert og så mye kvalitet. Hallo, DDE? Axwell og Ingrosso? For meg handler bredde­om å få frem bra musikk i mange sjangre, ikke om å ha artister med varierende grad av seriøsitet.

Likevel har de et poeng. Fay Wildhagen, Thomas Dybdahl, Anderson .Paak, Arif og Sondre Justad er alle sterke bookinger. Ary og Gundelach, som jeg begge har gått glipp av, er kule og up-andcoming, tror jeg i hvert fall. Karpe hadde de kjempeflaks med; da de annonserte det, virket det som kleint nostalgirunk, som Klovner i kamp for to år siden, men så slapp de kar­ rièrens beste låter.

Jeg har kjøpt en ny øl. Vil drikke mer, men alle er slitne og skal hjem, venter bare på at Fay skal bli ferdig med å selge merch, så de kan pakke­ sammen og gå. Jeg skal gå, har alt sagt ha det, men treffer Erlend, en skjeggete trønder som alt har passert­tredve, men er fremdeles et av de mest aktive medlemmene av Studentersamfunnet. Han er full.

Når vi tar hverandre i hånden, slår han borti et tomt ølglass og velter

tirsdag 05. april 2016

det utover. Jeg blir og drikker med ham.

V Etterpå. Jeg har med meg en bok til turen, men orker ikke åpne den.

Jeg kommer hjem, åpner en øl og kollapser­på sofaen. Klokken er fire.

Jeg setter på musikk. Warpaint og Yung Lean og Swans. Jeg ligger der i tre timer. Jeg spiser havregrøt. Så dusjer jeg, skifter og går.

Jeg er altfor sent ute til å rekke Omvr, men jeg kommer dit rundt tre låter inn i Arif. Teltet er så mørkt at jeg knapt ser noen, scenen er full av røyk og musikken er øredøvende.

gir låtene et helt annet trykk enn en dj hadde gitt. Det er nesten som rockeversjoner av låtene folk har vokst opp med. Jeg får en sms fra Sofie. «Hei, er det på tide at jeg får sitte på skuldrene dine?» På et plan tenker­jeg det er lurt å spille hard to get. «Og jeg som trodde du hadde glemt meg,» svarer jeg. Jeg venter noen minutter og sender: «Sure, jeg er i ølkøen.» Hun svarer at hun er i matteltet. Jeg svarer ikke. Hun spør om jeg kan komme dit; det er bedre for filmingen. Jeg svarer ikke.

Ti minutter senere kommer hun bort. «Er det greit at jeg rir på skuldrene­dine?» spør hun. «Ok.»

« jeg er lei av å prøve. jeg vil ­heller prøve selvdestruksjon. jeg vil heller prøve å gå til grunne, omgitt av folk jeg ikke liker » Jeg snakker med Maria og ukesjef Mette. Jeg kjøper en øl. Jeg går inn i mengden.

Jeg hadde håpet på pornoshow. Det skjer ikke. Det er null show. Arif har koring på noen av låtene, og en fotograf­som også fungerer som en slags hype man, men stort sett er han helt alene på den enorme scenen. Og han eier den. Jeg er glad Norge har fått en rapper som Arif. En som ikke prøver å lage kunst, men lager e­ nkle, catchy låter om damer, penger og sex, som er svart.

Den første låten de spiller etter kon­ serten er «Flying on the Ground» av Tellef Raabe. Jeg nevner det for Maria. «Det er litt morsomt, ja,» sier hun. «Dere kjenner hverandre ganske godt, gjør dere ikke? Har han blitt noe gladere i Uken?» «Jeg er glad i Uken,» svarer jeg. «Jeg spurte om Tellef har blitt det,» sier hun.

Mellom konsertene har det kommet en horde med folk. Under Arif var teltet ikke engang halvfullt; nå er det vanskelig å navigere. Jeg ser ingen av dem jeg ser etter og vet ikke helt hvem de er. Karpe går på. De har fullt band og de låter bra; bandet­

Jeg setter meg på huk, hun hopper på. Det går på andre forsøk. Hun har kjole og har myke, glatte lår. Så setter jeg henne ned, hun sier takk og forsvinner.

Jeg orker ikke mer. Jeg er sur, sliten og har spist altfor lite. Jeg går ut i matteltet. Kjøper to pølser og setter­ meg alene. Det er på dette tids­ punktet noen fra crewet til Arif tar med seg et brannsluknings­ apparat opp på scenen og sprayer det inn i røykmaskinen så konserten må avsluttes. Fem stykker må kjøres på legevakten, alle instrumentene blir ødelagt og alle må evakueres.

Men jeg får det ikke med meg. Jeg hører at konserten avsluttes og at noen snakker fra scenen, men jeg tror de bare sier at konserten er over og at det faktisk ikke blir noen ekstranumre.

Etterpå sitter vi hos Anna og drikker­ og hører på sen Miles Davis. Vi hører­ at det går rykter om at det var Arif som sprayet med brannsluknings­ apparatet og etter å ha diskutert litt, ringer Anna Arif. Hun kommer tilbake,­sier han sier det ikke var ham, at han blir lei seg av å høre at så mange tror det var ham.

VI Det er lørdag. Jeg skal på DDE, alene. Jeg vorser med Mathias og Petter, de skal på konsert med Luke Elliot på Hulen, Mathias’ kompis Njål spiller i bandet; vi planlegger å møtes på byen etterpå. Jeg har fått beskjed fra Åge om at jeg ikke får bli igjen på bygget etter konsertene likevel. Hvis jeg skulle fått lov, måtte alle andre fukensjonærer også få lov, sier han.

Jeg er på skolen elleve. Åge sender en masemelding og jeg får vite at bandet fortsatt ikke har gått på.

Heldigvis. Jeg møter Åge i døren, det virker ikke som om vaktene helt har blitt gitt tilstrekkelig beskjed, men han ordner opp. Han sier jeg ikke trenger stempel, men at jeg skal gå med et stort pass rundt halsen. «Ha det synlig,» sier han.

Garderobekøen er for lang og Bullekontoret er stengt, så jeg legger fra meg jakken bak en kopimaskin. Når jeg kommer inn, har DDE gått på.

De spiller en låt jeg aldri har hørt før. Selv om Åge har sagt det er ok om jeg tar meg en øl, gjemmer jeg pressepasset i skjorten når jeg går i baren. Etterhvert gjemmer jeg det hele tiden; jeg tar det bare ut når jeg passerer vaktene på vei inn og ut døren. Det blir for mange spørsmål.­ DDE fortsetter å spille låter jeg ikke har hørt. Jeg synes de låter bra, men lydbildet er ikke helt on point: Det er litt lite bass og litt skingrende diskant, de har ikke helt den punchen et sånt band skal ha. Ellers er konserten helt ålreit.

Bandet har samlet alle de kjente lå­ tene til slutt; første halvdel er helt ukjent for meg, men de spicer det opp med å legge inn utsnitt fra helt andre låter av andre band. Plutselig spiller de refrenget på «Tore Tang», en ­annen gang kommer «Jump» av Van Halen, så åpnings­riffet fra AC/ DC’ «Thunderstruck». De kjenner­ sitt publikum. De forstår at vi er der for å feste, ikke for en musikalsk op­ plevelse. De lar oss drikke oss opp til allsangen på Rai-Rai og Det går likar no.

Og når de kommer, er det euforisk.

Jeg har beveget meg litt forover i mengden og står med en gjeng nåværende og tidligere kjernesty­ remedlemmer. Vi har armene rundt

stoff 11

samfunnstoff

hverandre, vaier fra side til side, hopper, danser og synger med av full hals. Det er god stemning.

at hun har vært på Tidi og at det var helt jævlig.­Jeg sier at jeg hadde trodd hun var litt typen til å være på Tidi. Jeg prøver å ro meg ut av det.

Etter konserten drar jeg til sentrum.­ ­Petter har dratt hjem, men jeg møter Hjemme hos henne legger vi oss Mathias, tilfeldig, rett utenfor­ på sengen og kliner og jeg prøver Kvarteret, og vi drar til Ujevnt sam­ å fingre henne, men hun sier vi må men med Luke Elliot og band. Jeg vente til hun har kontroll på ven­ kjøper en øl som smaker melke­ ninnen sin. Hun sier hun har dårlig sjokolade. Mathias sitter for det samvittighet for å ha forlatt henne. mest stille og mimrer med Njål, Hun ringer venninnen; hun er fort­ som spiller i bandet til Luke og som satt i en kebabkø og har ombestemt Mathias har vokst opp med. Jeg seg og skal hjem til Martine likevel. deltar i samtalen etter beste evne, Etter rundt ti minutter ringer ven­ men jeg er sliten og sulten og litt ninnen på. Martine går for å slippe for full. Jeg tekster noen jenter jeg henne inn. Hun er lenge borte, jeg kjenner. Martine er ute. Hun er litt hører latter. Jeg reiser meg og går usikker på om hun kan treffes; hun ut i gangen­i bare undertøy, jeg tar har besøk av en venninne. Hun spør med en kopp, fyller den på kjøk­ om jeg har en kompis til venninnen. kenet og går bort til gjesterommet.

Jeg sier jeg ikke kan garantere noe; Venninnen sitter på sengen i bar Mathias har kjæreste og jeg kjenner overkropp. Hun er så full at Martine ikke vennene hans. Litt senere får må hjelpe henne med å ta på nattøy. jeg beskjed om at venninnen er på Jeg får et glimt av puppene hennes. vei til et nachspiel med noen gutter.

VII Jeg kjøper en kebab på veien – jeg Jeg har sluttet å gå i forelesning. Jeg sier til Mathias at jeg skal kjøpe sier det er fordi ingen av foreleserne falafel, men den med lam koster det er noe gode, som er sant, og at jeg samme, så jeg kjøper det i stedet­ har større utbytte av å lese på egen – og møter Martine ved Den blå hånd, men jeg leser ikke; jeg sover. steinen. Vi går til henne. Hun sier Den siste uken har jeg hatt en t­ ypisk

12 stoff

søvnrytme mellom fem og to. Så surrer­jeg i noen timer, leser kanskje i et par av dem, spiser havregrøt og ferdigmat og ser film ut kvelden, hvis jeg ikke skal ut.

Akkurat i dag våknet jeg åtte, men jeg sto ikke opp; jeg tok en koffein­ pille og drakk kaffe fra maskinen på nattbordet og hørte på podcaster i noen timer, så på porno, kranglet med en fyr fra FrP. Klokken er ett og jeg har fortsatt ikke spist frokost.

Jeg har ikke trimmet eller bar­ bert meg på over en måned, og nakkeluggen når meg nesten til skul­ drene. Jeg har sluttet å bry meg om hva jeg har på meg for lenge siden.

Når jeg skal på fest, tar jeg på meg en skjorte og fikser håret, ellers tar jeg bare det første jeg finner, som regel jeans og ensfargede Hennes & Mauritz-t-skjorter. Jeg går med sekk og ofte et heslig, rosa nett, som jeg bruker i en slags protest; det er et gammelt nett jeg fant i kjelleren hjemme og det er noe av det a­ ller jævligste jeg noensinne har sett, samtidig som det er Ralph Lauren, NHHernes fremste identitetsmarkør.

Det er noe med å romantisere

for­fall. Jeg vet ikke. Jeg kunne skre­ vet noe om at jeg underbevisst vil at mitt ytre skal reflektere smerten jeg føler innvendig eller noe sånt, men det stemmer ikke. Jeg har det ikke vondt. Emosjonelt sett går jeg i riktig­retning. Men jeg føler meg ofte tom. Retningsløs.

Jeg har ikke vært på treningssenter siden januar. Jeg fikk nettopp låne en del penger fra mamma og pappa, så jeg har litt igjen på konto etter husleien, men fylla spiser opp alt.

VIII Jeg tror jeg ser Sofie gå og kjøpe øl, en blond jente i høye hæler og knall­ rød kjole. Det er ikke henne. Jeg ser det tredje gangen jeg passerer henne, i gangen mot doene, jeg kjenner henne igjen fra programslippfesten.

Hun gråter. Jeg har lyst til å gå bort og spørre hva det er, forsøke å trøste. Utnytte situasjonen. Vi har snakket nok til at det ikke ville være helt unaturlig. Men jeg gjør det ikke.

På vei tilbake treffer jeg Emilie. Hun klemmer meg. Virker plutselig veldig­ interessert. Sier jeg er kjekk med skjegget. Sier vi må klare å holde ut til nachspielet i Fuken. Visst faen må

tirsdag 05. april 2016

samfunnstoff

vi det. Jeg prøver å svare så kjølig som mulig. Etterpå angrer jeg på at jeg ikke ber henne dra til helvete.

Revyen er katastrofal. Misforstå meg rett. Da jeg så den for noen dager siden, likte jeg den. Selv om den ikke kunne måle seg med den for to år siden, er den gjennomført­ underholdende. Men her faller det helt igjennom. Tradisjonen på Grande er en remix av revyen, der alle skuespillerne er fulle, settinger, temaer og skuespillere er byttet ut og manuset er skrevet om. For to år siden var fitnessbloggersketsjen endret til Aksel med trange tights og dildoer, og sketsjen om tabloide flåttforsider handlet om tabloide pungshotforsider i Bulle. Men i år er revyen så å si uendret; bare noen få punchliner er skrevet om og ingen­ til det bedre. Alle har sett revyen før, gjerne mange ganger, og folk er altfor­fulle til å følge med. Noen roper replikkene samtidig med skuespillerne, men ingen ler.

Revyen nærmer seg slutten. Under et av dansenumrene stiller Oliver Finden og Marius Heiberg fra Svæveru’ seg i midtgangen. De klapper på én og tre. Jeg går på do

tirsdag 05. april 2016

igjen. Jeg passerer to jenter som holder rundt hverandre. Den ene gråter. «Han er så jævlig drittsekk!» presser hun ut. «Ja, han er en jævla drittsekk,» svarer den andre.

Revyen tar slutt og folk trekker ned i kjelleren. Jeg er rasende, uten noen åpenbar grunn. Hater alle.

Har lyst til å skrike høyt. Har lyst til å knuse noe. Jeg vil såre noen. Jeg vil hjem. Men jeg må bli til Fuken.

Jeg er sulten.­Jeg kjøpte to pølser i matbaren under forestillingen, men nå er også den stengt. Jeg drikker i stedet et glass vann.

Kveldens overraskelsesartist er Ravi, vi har fått vite det noen timer før og nå skal konserten begynne og vi trekker opp til aulaen og Ravi begynner­å spille og det er helt fuckings­krise. Ravi står rett opp og ned, gjør små håndbevegelser, mumler veike syngerapvers. Det er som om han ikke tror på sitt eget prosjekt. At han ikke vet om musikken hans er ironisk eller seriøs, at han faller mellom to stoler, prøver å gjemme ansiktet sitt på gulvet.

«Jeg tenkte jeg skulle gjøre en liten coverlåt,» sier Ravi. «Av en fyr noen

av dere kanskje har hørt om. Han heter Kendrick Lamar.» Herregud.

Ravi begynner å spille «Bitch, Don’t Kill My Vibe», på norsk, oversatt til «Fløtt deg, du’r i vei’n». Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. «Dette er så jævlig flaut,» sier jeg til et par jenter bak meg. De skjønner ikke hva jeg reagerer på. De har aldri hørt om Kendrick Lamar.

Jeg snur meg mot scenen igjen og ser Sofie, for første gang den kvelden, stå noen meter fremfor meg. Hun står med en fyr. Jeg har aldri sett ham før. Han er som essensen av NHH. Høy, stram dress, semimuskuløs, glatt, brunt hår, kraftig kjeve. Uidentifiserbar og utskiftbar.

Sofie har en hånd inni dressjakken hans. Øynene våre møtes. Et glimt av gjenkjennelse. Hun nøler. Så lukker hun øynene, lener seg mot ham, leppene deres møtes. Faen.

Faen, faen, faen. Jeg må vekk. Må puste. Faen. Hvorfor reagerer jeg så sterkt? Jeg kjenner henne ikke.

Faen. Jeg brøyter meg gjennom publikum. Må ut. Må ha noe til å døyve nervene.­Det er så jævlig typisk meg.

Jeg henger meg opp i jenter jeg ikke har noen sjanse på. Luller meg inn i

en fantasiforestilling. Leser signaler som ikke er der. Setter meg opp for å bli såret, igjen og igjen. Og når jeg først har kjørt meg fast i én jente, klarer jeg ikke løsrive meg, klarer ikke se de andre der, klarer ikke tenke på noe annet. Faen. Jeg er så jævlig patetisk. Jeg hater henne for å velge noen andre, men jeg hater meg selv mer for å ha trodd at jeg noen gang kunne ha noen sjanse.

IX Jeg har aldri før sett bøttehatter på NHH. Ikke ironisk engang. Nå kryr det av dem, sammen med joggebukser, capser, sneakers og andre ting NNHere aldri ville blitt sett med. Jeg ser også få folk jeg kjenner igjen; aulaen er full av sentrumsfolk, laksevågere som holder det ekte, mørkhudede som ikke ser ut som om de er hentet ut av en UDreklame. Jeg tror jeg treffer Vågard og at vi skåler, men jeg er ikke helt sikker. Jeg kom før det begynte, så jeg har vært nede i Campus, hvor Victoria spanderte en drink på meg.

Jeg er edru frem til da. Jeg er sliten, bakfull, vil helst bare unngå alle.

Konserten begynner. Anderson .Paak­kommer ut på scenen, spiller

stoff 13

samfunnstoff

først tre låter med bare dj, før resten av bandet, en gitarist og en bassist kommer ut på scenen. Jeg står som vanlig delvis med og delvis i nær­ heten av ukestyret, bookinggruppen og så videre, men så ser jeg Petter i massen. Vi snakket tidligere den da­ gen og jeg sa han burde bli med, men jeg hadde ikke hørt noe fra ham, så jeg regnet med at det ikke ble noe av. Det viste seg at han hadde sendt en sms. Jeg presser meg bort til ham. .Paak er bra. Det er solid hiphop, men samtidig mye mer utfordrende og eksperimentelt enn det vanlige.­ De fleste låtene begynner som tradisjonell hiphop, men så setter .Paak seg bak trommesettet og tar over perkusjonen, og låtene glir over i mer instrumentelle partier der gitaren kommer mer i front. Han blander en mengde forskjellige stil­ arter, fra hiphop til funk til trap til låter som nesten minner om Rage against the Machine.

Jeg merker at jeg liker musikeren .Paak bedre enn scenepersonligheten.

Han danser rundt og får publikum med seg, men det er grenser for hvor deilig noen kan synes de er før det blir for mye. I en dårlig innøvd skit mellom to av låtene irettesetter han bandet. Kleint. Mot slutten setter han seg på trappen på kanten av scenen og holder en Justin Bieberaktig monolog. En annen gang klatrer han over gjerdet til publikum og danser med dem. Når han går av scenen før ekstranummeret, kom­ mer gitaristen ut og ber oss rope på ham, som om vi var barn som ventet på julenissen.

Etter konserten går jeg hjem. Jeg er sliten og jeg har ikke lyst til å pushe grensene helt ennå.

X Jeg har vært syk. Jeg forstår det nå, at de siste dagenes utmattelse og uggenhet har vært en forkjølelse, ikke bare en reaksjon på for mye alkohol, for dårlig kosthold og for lite søvn. Nesen har begynt å renne og jeg nyser.

Jeg bestemmer meg for å ha en hvit dag. Når jeg kommer, ser jeg Kaja og de andre usual suspects stå i en lukket ring. Jeg sier hei, men hun hører meg ikke og ingen av de an­ dre har lagt merke til meg. Det blir for flaut å prøve igjen, så jeg sniker

14 stoff

meg vekk, tenker å late som om jeg ikke har sett dem hvis jeg treff­ er dem senere. Jeg går til baren, må ha alkohol likevel, men når jeg ser prisene ombestemmer jeg meg enda en gang. Jeg går inn igjen, setter meg alene mot veggen og venter på at konserten skal begynne.

klubbarrangementene, som av en eller annen grunn er lagt rett etter hverandre.

andre­ødelegger det for henne.

Konserten er fenomenal hele veien, selv om den er i korteste laget. Under Jeg er først bra nok igjen til lørda­ avslutningsnummeret eksploderer gen, avslutningskonserten med det igjen, bokstavelig i konfetti, og Sondre Justad. Konserten begynner­ jeg søler øl og det treffer jenta foran og Anders og jeg presser oss gjen­ meg. Jeg ser hun tørker ansiktet sitt nom folkemengden frem til der og prøver å si unnskyld, men så ser Når Thomas Dybdahl går på, går Jacob står og prøver å sjekke opp en jeg at det ikke er øl hun tørker; hun jeg til midten av publikum, fortsatt eller annen jente. Det er fantastisk. gråter av glede. alene. Jeg ser dem jeg kjenner stå et Hele publikum er i synk, alle danser, stykke lenger frem, men jeg går ikke alle synger med. Det låter dødsbra Og jeg tekster Sofie. «Du bare rir på bort til dem. Det går fint. Jeg har og Sondre Justad spiller sin rolle på skuldrene mine og så hører jeg aldri vært alene på konsert før. scenen perfekt. Når han spiller «Det fra deg igjen?» Hun svarer ikke før e over», eksploderer publikum; alle det har gått noen timer og jeg er Jeg har vært fan av Thomas Dybdahl går amok, eller jeg gjør i hvert fall hjemme igjen. «Det var en rolig tur, siden han startet. Det er musikk jeg det. men er ikke klar for galopp ennå.» har vokst opp med. Likevel treff­er «Hahaha. Men hva blir det av dette? ikke dette meg helt, låtene er veldig­ Under en roligere og mindre kjent låt Når og hvor skal jeg drite meg ut på film?» Hun svarer ikke før dagen­etter,­under Grande-vorset, at klippet­ikke er tatt med, lyset var for dårlig.

« jeg ser hun tørker ansiktet sitt og prøver å si unnskyld, men så ser jeg at det ikke er øl hun

­tørker; hun gråter av glede »

annerledes enn på platene. Alt er omarrangert og jazzet opp, det er en endeløs rekke av gitar­soloer; jeg føler melodiene jeg er glad i havner i bakgrunnen. Jeg mistenker at det delvis skyldes at Dybdahl har spilt låtene så mange ganger at han trenger å variere dem for ikke å gå lei, men kanskje enda mer at han har utviklet seg som gitarist, og at det er derfor gitaren tar en så stor plass.

Jeg forstår ham godt. Dybdahl har aldri laget minimalistisk musikk, men han har vært flink til å la andre­ musikere få ha hovedrollen; nå har han kommet på et annet nivå og vil ha hovedrollen selv. Men det er det såre og svake som til­trekker meg med Dybdahls musikk; nå reduserer­han seg selv til enda en flinkismusiker.

XI Og jeg blir sykere. Jeg er vant til at rennende nese og nysing markerer slutten på en forkjølelse, men denne gangen er det bare begynnelsen, og jeg får feber og er kvalm og sliten og blir sengeliggende i tre dager. Jeg går glipp av Full Moon Party, The Box og Axwell Ingrosso, de tre store

er det mange som tar opp tele­fonen­ og filmer. «Det er litt dumt, for jeg er nødt til å ta notater under­veis, men forby telefoner under­konserter,» sier jeg til Anders. «Ja, det er ingen som noen gang har hatt glede av å se en sånn video.» «Det er ingen som ikke tror på at du har vært på konsert hvis du ikke legger det ut på Snapchat!» «Det er ingen som har sett gjennom det de har filmet­ dagen­etterpå og tenkt ‘Nesten som å oppleve­det én gang til’!»

Men nå husker jeg hvem hun er. Jeg matchet med henne på en datingapp for lenge siden og tenkte hun var kul og interessant og vi snakket litt, og så sluttet hun å svare. Og selv om det ikke gikk sånn kjempebra, må hun i hvert fall ha syntes jeg ser bra nok ut til å like meg. Jeg har fortsatt­ en sjanse. Og jeg sender skriver at jeg kjenner henne igjen og hun svarer «lol» og jeg vet ikke hva hun mener med det.

XII Inne i aulaen går jeg opp trappen­til galleriet oppe, setter meg alene. Jeg orker ikke å være med i publikum.­ Orker ikke synge med, danse eller­ prate med noen. Orker ikke stå.

Jeg blir sittende til konserten­er over. Etter det går jeg ned igjen.­ Jeg møter jenta jeg møtte på På dette tidspunktet blir vi hysjet­ programslippfesten,­som jeg nå på av en jente bak oss. Jeg har lagt husker at heter Helene, og vi sier merke til henne allerede. Jeg tror hei, og jeg beveger­meg som for å ikke hun går på NHH. Hun ser klemme henne, men hun registrerer yngre ut. Hun har stått stille under det ikke med en gang, og spør om hele konserten, stirret mot scenen, jeg gikk for klem og jeg sier ja og knapt kastet et blikk rundt seg. vi klemmer, men det er roing. Jeg Hun synger også med på alle låtene, fortsetter innover gangen, titter inn ikke høyt og skrålende, men lavt og i de ulike rommene, går inn døren presist­, som om hun prøver å impo­ til Optimum. Jeg ser Sofie og fyren nere noen som ikke ser på. Og det fra konserten. «For i kveld er det slår meg at hun ikke er der fordi lov å være hore» gjaller over høyt­ hun liker musikken eller vil være taleranlegget. Jeg føler meg som i en med på en fest. Hun er der fordi hun Prodigy-video. er forelsket i Sondre Justad. Dette er det nærmeste hun kan komme Jeg setter meg alene i en av sofaene å være de to alene i et rom. Og vi i Campus. Jeg vil vekk. Det er ikke

tirsdag 05. april 2016

samfunnstoff

noe å hente for meg her. Jeg suger.

Dette skjer igjen og igjen, samme mønster, jeg treffer noen som presser­ ut alle andre og blir såret, men det er bare i hodet mitt, de som ser meg, ser at jeg sitter sammensunket i sofaen, men alt de ser er at jeg har implodert av meg selv. Amalie, som jeg såvidt klinte med i førstekulls­ uken­og knapt har snakket med siden, sitter i sofaen i andre enden av rommet; hun sitter alene, men jeg går ikke bort og øyeblikket passerer og hun er omringet.

Det er ikke uvanlig at dette skjer med meg. Det er ikke det som vanlig­vis skjer, jeg pleier å ha det gøy på fylla, eller bedre enn jeg har det til van­ lig; det er derfor jeg drikker så ofte.

Men det hender jeg kollapser. Og da pleier jeg å dra hjem. Denne gangen har jeg tvunget meg selv til å bli.

Jeg passerer to jenter som holder rundt hverandre og gråter; jeg tror det er de samme som tidligere, men kan ikke være sikker. Noen stopper meg. «Du må være glad!» sier han.

«Ja da,» sier jeg, prøver å presse meg forbi. «Du må være blid!» Han gir seg ikke. «Få se et smil!» Jeg puster ut og presser frem det mest naturlige smilet jeg klarer. «Se der, ja!» sier han; han gliser, klapper meg på skulderen og slipper meg forbi.

Noen skumper inn i meg og søler halve ølen min utover skjortebrystet mitt og jeg går til baren og prøver å tørke det, men det har trukket dypt

tirsdag 05. april 2016

inn og er fuktig. I en gruppe med jenter danser en jente jeg snakket litt med tidligere den kvelden; jeg går bort og prøver å bli med dem.

Synger med på «Mamma» av full hals. Hun danser slik jenter ofte gjør: hyggelig, men avstandstagende, unngår blikket mitt, gir overdrevent mye oppmerksomhet til venninner når de nærmer seg.

De stenger bygget. Alle må opp av kjelleren. Jeg kjenner jeg er jævlig­ sulten, men jeg gidder ikke gå bort på Statoil, orker ikke pølser og har ikke penger til burger. Det er et halvtimes­opphold mellom at de stenger kjelleren og at de åpner Fuken. Jeg setter meg alene på et bord, merker ikke at det er dekket av en dam av øl før det har truk­ ket gjennom klærne mine. En jente jeg ikke kjenner, men vet hvem er, står lent mot en vegg like ved. Hun ser ut som om hun venter på noen, blikkene­våre møtes og det er et lite smil, og dette ville vært et helt naturlig punkt å starte en samtale, men jeg orker ikke, har for mye angst, for lite kalorier. Emilie kom­ mer opp trappen. Hun går bort til klesstativet for å plukke ned ytterj­ akken sin, men river i prosessen seg selv og en annen jakke over ende.

Hun lar den ligge.

XIII Jeg er på Maus. Noen spiller pi­ ano og synger. En jente sitter ved siden av på en trommeboks og slår urytmisk­på den. Jeg går til

baren. De tar ikke kort, men en av svæveristene­krysser av en øl til meg.

Oscar står i nærheten­og jeg går bort til ham. «Oscar, jeg må bare si, jeg var sikkert en av de mest kritiske da programmet ble annonsert, men dere har overbevist meg. Du har levert.­Dette har vært en bra line-up.

Jeg har hatt mange gode konsertop­ plevelser,» sier jeg. «Takk, Olve. Det setter jeg stor pris på å høre.»

Litt senere går jeg inn i Campus. Jeg begynner å bli jævlig kvalm. Faen ta Sofie. Helene står ved baren og jeg går bort og snakker med henne.

Baren er fortsatt åpen og hun som står i den holder på å blande og eksperimentere med drinker med spriten som er igjen, som hun bare deler ut. Og jeg er jævlig kvalm og går inn på doen. Det er noe grønt og uidentifisert på den ene doringen og jeg går inn og setter meg på det ene dolokket og legger hodet i hendene.

Faen, faen, faen. Jeg skulle ønske jeg kunne bli der.

Jeg går tilbake til Campus. Helene sitter i sofaen med en fyr, men hun virker ikke interessert. Kristian sitter­ i en annen sofa og prøver seg på en eller annen jente. Fyren går. Jeg setter­meg, og vi prater litt, men så ser hun en fra gruppen hun er med i og vinker ham bort, og han setter seg og nå er det bare de to som prater; jeg ser bare bakhodet hennes. Hva er galt med meg? Kan ikke jeg være kjekk nok til at noen i det minste kan gidde å kaste meg et blikk? Jeg

hater alle. Jeg hater meg selv. Jeg går.

Jeg går opp og inn en dør til en gang. Jeg setter meg i et hjørne, lyset er av. Jeg orker ikke mer. Hvorfor?

Hvorfor er jeg ulykkelig? Hva gjorde jeg galt? Hvorfor kan ingenting gå min vei? Først nå ser jeg at det sitter noen og sover i en av stolene lenger inn i gangen. Jeg blir sittende stille.

Hvorfor kan jeg ikke i det minste avslutte tre uker med mislykkethet med en liten hookup som en slags fuckings kompensasjon eller noe?

Faen. Jeg gråter, men bare nesten.

XIV Jeg står alene i et mørkt rom av be­ tong. Jeg ser dansende skikkelser rundt meg. Jeg hører øredøvende nittitallstechno. Rommet er innre­ det med et slags vikingtema. Emilie sitter alene på et bord et lite stykke bortenfor meg, som om hun leter etter noen. Et par kliner i hjørnet.

Jeg prøvde å be om vann, men de hadde ikke vann; de gir meg øl.

Jeg lener meg mot veggen. Tar en slurk. Anstrenger meg for å holde det nede. Det er ingenting for meg her. Jeg har ikke nådd bunnen. Jeg er tilbake der jeg startet. Sliter med å holde ølen nede, balanserer på kant­ en. Rundt meg fortsetter skikkelsene sitt eldgamle og utilgjengelige parr­ ingsritual. Det er ikke Uken. Det er meg.

Noen av navnene i teksten er endret.

stoff 15

økonomistoff

kinesisk super - innvandring gjør nordmenn rike Kina og Norge har delt en gullalder. Nå er det slutt.

Tekst Håkon Block Vagle

dragen som våknet Siden slutten av 1980-tallet har Kinas økonomi vokst fenomenalt.

Med 1,4 milliarder innbyggere, har Kina tatt igjen USA som verdens største økonomi. Men rikdommen er veldig ulik. Den jevne kineser er fortsatt fattig, mens den jevne amerikaner er blant verdens rikeste mennesker. Med andre ord: Kina er rikt fordi det bor svært mange mennesker i landet. USA er rikt fordi amerikanerne i snitt er rike. Når Kinas økonomi er størst, skyldes det i stor grad at hvert femte menneske i verden er kineser. Kina har blitt størst med kraften av rått antall.

superinnvandring

Kinas og USAs økonomi Dollar, tusen mrd.

USA Kina

Verdens største migrasjoner (i millioner)

Kinas vekst har hatt to motorer. Den første er massiv folkevandring. 300 millioner kinesere har flyttet fra landsbygden og inn til byene. Verden har fått over hundre nye millionbyer ingen tidligere har hørt om. Millionene som flytter, går fra gammeldags jordbruk til industriproduksjon. I industrien skaper en arbeider mye større verdi enn på rismarken. Når tallet som flytter er stort, blir resultatet eksplosiv økonomisk vekst.

Den andre motoren er kapital. Folkevandringen har vært mulig fordi Kina har investert massivt. Arbeiderne har blitt lokket til byene, fordi maskiner og boliger har stått klare.

Investeringene har skjedd fordi landet gradvis har avviklet den kommunistiske styringen av økonomien og innført blandingsøkonomi.

Kapital i landet

Dollar, tusen mrd.

USA Kina

16 stoff

tirsdag 05. april 2016

økonomistoff motorene svikter

Gjennomsnittlig lønn i kinesiske byer

Dollar

Råtne lån i Kina

Dollar, mrd.

Gjeld i privat sektor

Prosent av BNP

Gjennomsnittlig lønn, Norge

Kroner

Nå tyder mye på at vekstmulighetene i den gamle strategien er brukt opp.

Folkevandringen har tappet landsbygdene. Den uendelige strømmen av billig arbeidskraft har begynt å tørke inn. Dette har presset opp lønningene i industrien. Det er gode nyheter for arbeiderne som får mer penger. For Kina er det urovekkende, fordi landet ikke kan vokse ved å bruke mer billig arbeidskraft. Den delen av industrien som har vært mest avhengig av lave lønninger, har allerede begynt å flytte fra Kina til andre land i Øst-Asia.

Kina sliter dessuten med investeringene. Mengden råtne lån, altså fabrikker og boligprosjekter som ikke betaler seg, har økt kraftig de senere årene.

Det tyder på at de enkle gevinstene nå er høstet. Når Kinas økonomi har havnet i trøbbel, som under finanskrisen, kunne myndighetene holde veksten oppe ved å øke investeringene. Denne muligheten er sannsynligvis nå borte. Begrensningen i økonomien er ikke lenger mengden investeringer, men kvaliteten.

farlig mye gjeld Kinesiske bedrifter har tatt opp svært mye lån. De har lånt penger tilsvarende to ganger økonomiens verdi. Massiv gjeld er et vanlig faresignal for finanskrise. Svært forenklet får vi finanskrise når alle finner ut to ting: • •

At alle har lånt veldig mye penger At ingen kan betale tilbake

Det er ikke noe fast gjeldsnivå der dette skjer. Men Kina har allerede passert nivåer der andre land har gått inn i krise. Og som graf 5 viser: Allerede nå er det bedrifter som ikke klarer betale.

norge har fått i pose og sekk Kinas eksplosive vekst har oversvømt verden med billige varer. Samtidig har fabrikkene støvsugd verden for råmaterialer til produksjonen. Norge er en råvarenasjon, slik at vi har tjent massivt på begge deler. Kina har drevet opp prisen på ting vi selger, som aluminium og olje. Og Kina har drevet ned prisen på ting vi ønsker å kjøpe, som sko, klær, elektronikk, kjøkkenutstyr og så videre. På grunn av Kina har nordmenn blitt historisk rike.

Kinas problem er derfor Norges problem. Vekstmotorene i Kina har indirekte vært vekstmotorene for Norge. Dagens utvikling i Kina betyr større usikkerhet for Norge. En ting er likevel sikkert. I fremtiden kan vi ikke regne med å ha like mye flaks som vi har hatt de siste tiårene.

Kinas andel av verdens oljeforbruk

tirsdag 05. april 2016

Andel

stoff 17

samfunnstoff

styggen på

bryg g en Vi dro ut på Bryggen for å lete etter bråk.

Tekst Tellef Solbakk Raabe, Petter Lindheim Reinem Illustrasjon Ida Neverdahl

– Hvis vi blir bedt om å dra til helvete, kan vi jo bare si at vi er der allerede, ler Petter i køen på vei inn til Zachariasbryggen. Han refererer til en nyhetssak i Bergens Tidende med overskriften «Her drar DJen ned buksen og ber meg dra til helvete».

Gjør man et Google News-søk på Zachariasbryggen, byr det på nøyaktig null overraskelser. På første side finner en bare artikler om slåsskamper, trøbbel med vektere og konkursbegjæringer. Arve (28), som første lørdag i påsken var på Zachen med et knippe venner, opplevde at rullestolen hans ble frastjålet.

Lørdag 2. april ble en mann slått bevissløs samme sted. Daglig leder i vekterfirmaet Point Security, Trond Karlsen, sa nylig til Bergensavisen at volden ved Bryggen har blitt verre i den siste tiden.

«Før fikk de seg et slag og lå nede.

Da var det på en måte over. Nå ser vi

18 stoff

mer og mer av at hvis det oppstår en slåsskamp, så kommer det ofte flere til og skal hjelpe til eller være med på slåssingen.»

Dette høres unektelig helt jævlig ut, men samtidig veldig eksotisk. Når så du sist et slagsmål i kjelleren på Muskedunder, liksom? Vi bestemte oss for å utforske Bergens kjipeste natteliv, slik at du slipper.

«Autentisk Country» Den eneste måten å komme i riktig stemningen for en kveld på Bryggen, er naturligvis på guttevors med bratt flaskeføring. Redaksjonens utsendte Kristoffer Samdal, Petter Reinem og Tellef Raabe møter derfor i kollektivet til partygutten Olve Wold. Alle er ikledd rutede skjorter over hvite singleter, toppet med rikelige mengder av hårvoks. Tellef, som sluttet å snuse for lenge siden, har for anledningen lagt en svær bomullsdott under overleppen. Han

har også fått frikort av kjæresten til å sjekke opp andre. På vei ut shottes udefinerbar og billig sprit. «Eye of the Tiger» dundrer fra anlegget.

Med andre ord: Gutta krutt er klare for Bryggen.

På Zachen ønsker vaktene oss høflig velkommen. Ingen bråk i sikte.

Ennå. Rett innenfor døren står en gigantisk utstoppet isbjørn, og noen meter videre ligger kveldens første stopp, Jack´s Country Saloon.

Dette er visstnok «Norges første autentiske Country Saloon med utelukkende Country musikk».

Hva menes med autentisk? Neste setning på hjemmesiden gir en finfin opp­klaring: «Kom å sitt i ekte heste sadler». Vi forventet mennesker i 50-årene som danser sving til Vassendgutane, og det var akkurat det vi fant.

Flertallet i lokalet har faktisk cowboyhatt på hodet, inkludert saloonens DJ. Dette er en mann i

sekstiårene, som behersker Spotify svært godt. Vi kjøper en grisedyr runde med øl, og tar oss til rette på dansegulvet. Kristoffer kaster luftlasso mens Tellef gauler med på refrengene, i et fåfengt forsøk på å dra i gang vill vest-stemning. Både strilene på vår alder og de eldre i lokalet ser stygt på oss. Vår utagerende dansing, skråling og skåling faller ikke i god jord. Her skal man kose seg. Det er åpenbart at Sun Z Bar & Nightclub i overetasjen er en bedre idé om man er ute etter bråk.

Hipsterfaen Vi tumler oss opp en trapp, og blir nesten blendet av lysinfernoet på dansegulvet. En hyperaktiv SpotifyDJ spiller de største hitlåtene utgitt mellom 2009 og 2013, og danse­ gulvet koker. Selv Tellef, en fullblods kulturelitist - en «svartkledd hipsterfaen» - står med armene i eagle spread. Petter bestiller fire tequila­ shots og angrer umiddelbart. Denne kvelden kommer til å bli vond. En

tirsdag 05. april 2016

samfunnstoff

mann med piercing i øyebrynet kommer til baren og bestiller en vodka Redbull. Bartenderen fyller glasset med is, sprit og en limebit.

Så tar han en halvfull Redbull-boks, setter den på hodet oppå glasset og snur seg selvtilfreds rundt og går videre mens drinken gjør seg selv ferdig. Bartendertriks i harryland.

På dansegulvet ender vi opp i ring med fire jenter i leppekorte kjoler.

Forsøk på brautende sjekkedansing faller i dårlig jord. Zachen tærer på selvtilliten. I et desperat forsøk på å få til noe som kan være gøy å skrive om, byr Petter opp til håndbak med en vilkårlig gjest. Han taper.

Og det blir med det. Vi bestemmer oss dermed for å forlate Zachen til fordel for de andre utestedene langs Bryggen.

Oppspill til bråk Turen går til Scruffy Murphy’s, en irsk pub med eldre klientell og et eldre liveband. Stemningen i lokalet er

tirsdag 05. april 2016

god, og promillenivået er høyt. Etter at de siste tonene fra «Knocking on Heaven’s Door» har lagt seg, tar livebandet en velfortjent røykepause.

Her ser Tellef sitt snitt til å snike seg opp som pauseunderholder. Etter forholdene er han ganske dritings, og han bruker dermed alt for lang tid på å tukle med gitarforsterkeren.

Eieren av utstyret legger merke til den uvedkommende på scenen, og stormer gjennom folkemengden.

Petter står klar med mobilkamera, men rekker ikke å filme noe før også han har en klam håndflate rundt nakken. Begge to blir bryskt ført ut av vaktene, og får beskjed om å aldri komme tilbake.

Tellef er strålende fornøyd med å ha blitt kastet ut av et utested for første gang, men er skuffet over manglende aggressivitet. Hvor er alle boleguttene med kort lugg? Hvor er testosteronet? Kanskje på neste stoppested, Metz Bergen Sportsbar Nightclub?

Dørvaktene spør hvor mye vi har drukket, og Tellefs løgn om at det bare er snakk om seks øl får ingen til å rynke på nesen. Marcus og Martinus blæstes mot oss når døren går opp, selv om DJen står ved bar­ disken. Dansegulvet er helt tomt, men små guttegjenger med noen kjærester hist og pist sitter rundt.

Dette stedet er tamt. Og ingen vil slåss her heller.

Utroskap gir respekt Rett ved siden av ligger Felix, et populært sted som viser både «live foootball & live music». I kveld spiller en trubadur, men lite høres over skrålingen fra lokalet. Folk er ordentlig dritings. Vi møter en entusiastisk BI-student fra Ulsteinvik, som veldig gjerne vil «chille en øl» sammen med oss. Han er på byen alene, men er klar for å «finne seg en deilig dame». At Tellef «har» samme mål for kvelden, til tross for at han allerede har kjæreste,

synes studenten er helt sinnsykt rått.

Utroskap gir respekt. Petter møter en bergenser bosatt i Tønsberg som forteller at han sint, fordi nevøen hans ikke viser nok respekt overfor mannens hund. Samme mann gir Tellef et eksplisitt sextilbud.

Fordi vi selv bare henger på sted med kulturskjenk, blir vi overrasket når vi blir nektet servering kl 02:30.

Køen stimler likevel til utenfor, og vi speider overvåkent etter muligheter for bråk. Ingen oppstår. Ikke bittelitt knuffing i køen på vei ut, engang. Alt i alt har kvelden vært urovekkende tam. Den ekle erkjennelsen er at vi sannsynligvis var de største klæssetrynene i hvert av de fem lokalene vi besøkte. Vi hadde garantert fortjent en på trynet.

stoff 19

samfunnstoff

hvit backpacking Priviligert gutt på reise gjennom Sør-Amerika. Løst gjenfortalt.

Tekst Audun Brendbekken Illustrasjon Ida Neverdahl

Hvorfor du var ute på tur? Det var dansken i baren som spurte. Du tar en slurk av pilsen og hoster lett. At du ved ankomst Norges Streiteste Bachelorgrad for to år siden ble beglodd noe nedlatende da du bare hadde brukt friåret på jobbing, og nå ville ta igjen tapt livserfaring skulle han faen ikke få vite av.

– Nei altså, jeg leste den derre motorsykkeldagboka til Che Guevara da jeg var 15. Har liksom følt meg som en inne­ stengt verdensborger siden!

Perfekt, gi dem det de vil høre. Han smiler og skåler på spansk. Det er heller ingen grunn til å si at du skal nord­ over for utvekslingssemester og har ræva full av norske studielånskroner. Hvem vet, han kunne jo trekke frem en jungelmachete og kjøre deg rett til minibanken. Er det en ting du tok med hjemmefra så er det at oljepengene dine aldri er trygge, ei heller helsa. Du tilhører det globale borgerskapet, og på et kontinent slitt i stykker av ulikhet er det informasjon kokakommunistene ikke bør få greie på.

Etter en måneds streifing rundt Sør-Amerika har du endelig begynt å kjenne deg noe husvarm i de kalde sovesalene og på de klamme bussene. Du vet hva som vil medføre sosialt selv­ mord på hostellene, og at bortimot hva som helst man foretar seg på gata i disse innmari utrygge landene blir synonymt med faktisk selvmord. Folk som trekker på antikviteter som runde militærvannflasker eller ryggsekker med falmede farger fra foreldrenes selvrealiseringsår på kibbutz i Israel på 80-tallet er alltid utilnærmelige. Å komme i snakk med han som sitter i hjørnet under frokosten og leser Hollebeq kan du også gi en god dag i, med noen skarve Hemingway-noveller i Fjellrävensekken er du parkert i pretens på alle fronter her.

Du sjangler i et limbo mellom overentusiastiske japanske hobbyfotografer på den ene siden, og kjølige pseudo-beat­ niks på den andre. Atter en gang drifter du smånervøst rundt

20 stoff

i et sosialt hierarki du ikke helt klarer å bli klok på, men mirakel­medisinen Ironisk Distanse © døyver angsten noe.

Dansken bygger en imponerende monolog, og gjentar på minst tre forskjellige måter hvilken helgen han er som bruker­ pengene sine på utviklingsøkonomier. Han har ikke vært hjemme på fem år, sier han ikke vil være en fastskrudd mut­ ter i det store maskineriet. Tulling, tenker du, og bestiller no nytt belgisk mikrobrygg. Du gjør deg noen mentale notater og smiler godt over historiene det skal bli av dette. Som en ­driftig millenial har du såklart reiseprosjekter, novelle­ samlinga er nok utgitt innen du drar hjem. Du kikker bort på atter et blendahvitt jentebarn bortenfor dansken, som forsyner seg grådig av barens trådløse nettverk. Nettbrettet hennes ligger i fanget, i full sving med å servere facebook dets ørtende naturbildealbum. I den sigarettfrie hånden hold­ er hun en telefon som løper seg varm på whatsapp. Fyfaen, tenker du.

Bare noen dager tidligere veltet også du deg i insta­orgasmer og wow-faktor i ørkenlandskapet Salar de Uyuni. Selv ikke de to franske jentene i jeepen din klarte å ødelegge det.

Foruten boliviansk blodræv må franskmenn være verdens verste reisepartnere. Etter å ha lagt ut om sine tre uker på økogård langt inne i den brasilianske regnskogen, slo de over på morsmålet og holdt seg der veldig høylytt. Utelatt og inne­ stengt kunne du bare hvile øynene på verdenen som raste forbi utenfor, fra snødekte fjelltopper til sulfurblå innsjøer.

Llamaer, flamingoer og gudsforlatte landsbyer passerte alle for synet ditt. Du tenkte det var nesten like sjukt at noen kunne overleve her ute som det var at de franske jentene trodde de gjorde verden en tjeneste ved å sprøyte ut karbon­ dioksid og kaste noen skarve eurosedler på mennesker som allerede måtte være altfor vant med å domineres av ukjente rikinger. På en liten, turistvennlig øy midt der ute i den speil­ blanke saltørkenenen satt du på en knaus og myste opp mot

tirsdag 05. april 2016

samfunnstoff

soloppgangen som kun var blokkert av en israelsk eks­militær i karatekid-positur foran kjærestens kameratelefon. Bak mishandlet en gruppe japanere guiden sin med selfiestengene.

Solen krøp opp over åskammen, og du følte deg helt jævlig og helt fantastisk på en og samme tid.

Nå er det ikke bare sigarettosen som svekker synet, det begynner å bli mye luksuspils også. En gruppe amerikanske brannmenn har kuppet baren og snakker høyt og heftig om all kolaen de har tilbake på hostellet sitt. Dansken blir oppspilt, og noe nølende dilter du etter, med nisselueangsten vel bevart på innsiden. Dere tar en taxi til irske Wild Rover Hostel der bleke bartenderkropper danser på disken mens gamle Major Lazer-låter blastes fra et anlegg med sprengte basselementer. En chilensk skjønnhet slår fortvilt ut med armene over forsamlingens fullstendige mangel på spansk­ kunnskaper. Du spør selv etter en cerveza og får servert en lunken Heineken, i det du tenker oppgitt at dette må være det syvende reich. Amerikanerne sitter utenfor og røyker. Noen lokale jentunger passerer, og brannkorpsets führer brøler cuanto cuesta til jentene som skamfullt haster avgårde. Han vender seg mot deg og forklarer at det er siste kvelden deres i Bolivia. I morgen drar korstoget videre mot Peru, der de skal detoxe og jobbe på en apekattfarm et par uker. Om han skal ta bilder? Som pokker.

Plutselig kommer dansken sjanglende ut. Han er hvit i den prepubertale barten og hyler deg i øret at han må skrifte.

Det slår deg at denne katolske tvisten er det nærmeste du har vært noe lokal kultur på en stund og det iler litt i magen.

– Siden ungdomsskolen sa de jeg kunne bli hva som helst. Vi ble validert til det psykotiske, så voksenlivets grå hverdag ble fort uutholdelig. Jeg kan dra hvor jeg vil nå, men jeg kommer aldri frem.

tirsdag 05. april 2016

Men i helvete? Amerikaneren nikker, han gråter nå. Du lurer på om han kanskje innså at barneprostituerte ikke er helt greit.

– Alt vi vil er å få en pause fra det rotteracet som livet er, men dette er myyye verre. Iblant vil jeg bare sitte og se på naturen, eller kanskje lære litt mexicansk. Jeg skulle ønske vi bare kunne være fornøyde med å være på reise.

Han reiser seg opp, tørker tårene og trekker pusten. Plutselig trekker han telefonen ut av lomma, og kyler den i bakken.

De to begynner å danse en impromptu ofringsdans rundt elektronikken, og istemmer frihetsrop på Quecha. Plutselig er hele Wild Rover engasjert i brenningen av androids og selfiestenger.

Det blir for mye, du må trekke deg tilbake. Den siste slurken Heineken er nesten like klam som den incestiøse mochilero­ familien du manøvrerer deg gjennom. Mochilero betyr backpacker på spansk. Men slik informasjon er strengt tatt overflødig for å reise i Sør-Amerika. Du tenner din siste sigarett og begynner å rusle hjemover. Litt fremfor deg drar du kjensel på den tidligere trakasserte quecha-jenta, men hun tar beina fatt før du rekker å unnskylde din forvirrede venns fadese.

Du er en av dem, uansett hva du prøver å innbille deg. Alt du har sett og alt du har gjort har vært så knyttet opp mot ryggsekksekten, du kjenner hverken deg selv eller stedet du er på. Og din hovne ironiske distanse har fremmedgjort deg fra dine eneste likesinnede. Alt som gjenstår, er bildene og en måneds notater. Faen, de må like historien din hjemme.

FAEN.

stoff 21

samfunnstoff

siden sist med sjenken

Visste du at hver gang skjenkekontrollen inndrar en skjenkebevilling skriver de en rapport som er offentlig tilgjengelig og helt meningsløst detaljert? I denne spalten kan du lese våre favoritter.

«Kontrollør x og y fra kontor for skjenkesaker ankom Grieghallen klokken 20.10. Klokken 20.18 ble kontrollørene oppmerksom på en åpenbart påvirket kvinne i 40-50 årene da hun hadde problemer med å orientere seg i trappeområdet fra konserthallen ned mot barområdet.

Kvinnen hadde svømmende øyne og virket uoppmerksom ovenfor omgivelsene. Hun var nær ved å kollidere med kontrollør y som måtte tre til siden for å unngå sammenstøt.

Gjesten hadde tydelige problemer med å holde balansen ned trappen og måtte klamre seg fast til rekkverket med begge hender for ikke å ramle. På vei bort til baren i andre etasje sjanglet kvinnen voldsomt.

I baren bestilte hun høyrøstet, noe som ble ekstra tydelig ettersom det var få andre gjester i barområdet på dette tidspunktet. Kvinnen fikk kjøpt øl og hvitvin i baren. Hun tok med seg drikkevarene bort til et høyt bord ved trappene, hvor en mannlig gjest ventet.

På vei mot bordet var kvinnen

24 stoff

nær ved å snuble i sine egne bein.

Mannen, som virket som en bekjent av kvinnen, hadde kjøpt det samme som kvinnen. Den kvinnelige gjesten helte vinen fra det ene glasset over til det andre glasset, slik at hun hadde ett fullt plastglass med hvitvin. Den mannlige gjesten drakk av ølglasset, mens kvinnen drakk av plastglasset med hvitvin.

Klokken 20.30 gikk mannen og den åpenbart påvirkede kvinnen fra bordet ved trappen mot et bord hvor de kunne sitte. På vei over mot bordet falt kvinnen fremover og mistet nesten glasset hun holdt, men både henne og glasset ble tatt i mot av ansvarshavende. Han støttet henne videre bort til et bord hvor hun og den mannlige gjesten kunne sitte.

Ansvarshavende sørget for at det ble bragt vann til kvinnen, men han fjernet ikke alkoholen fra bordet hvor den åpenbart påvirkede gjesten satt.

Kontrollørene flyttet seg til nabobordet og observerte gjestene videre.

Klokken 20.37 spyttet den åpenbart påvirkede kvinnen på bordet der hun og den mannlige gjesten satt. De

to gjestene ble holdt øye med av en vakt, men han foretok seg ingenting.

Klokken 20.40 hang kvinnen fremover med hodet. Vakten kom bort og spurte om det gikk bra med gjestene og om kvinnen hadde fått i seg vann. Den åpenbart påvirkede kvinnen hadde vansker med å formulere ord og setninger. Hun snøvlet og stammet mens hun slet med å holde øynene åpen. Den mannlige gjesten ba henne drikke mer vann, men hun nektet og drakk av glasset med hvitvin. Klokken 20.47 var kvinnen uoppmerksom og sølte ut ca. 1/3 del av plastglasset med hvitvin.

Klokken 20.51 kunne det se ut som om kvinnen var i ferd med å falle i søvn. Hun satt fremoverlent med hodet og øynene var lukket. Hun våknet litt til igjen ca. kl.20.58 og begynte umiddelbart å krangle høylytt med den mannlige gjesten. Hun ba han om å dra til helvete med en snøvlet røst. Kontrollør y gikk for å finne ansvarshavende som stod i baren. Unntatt offentlighet Off.l. § 13 jf. forv.l § 133 Kl.21.01 reiste kvinnen seg og

begynte å sjangle avgårde mens hun skrek høylytt noe som var vanskelig å forstå. Kontrollør y pekte ut den åpenbart påvirkede kvinnen til ansvarshavende, i det hun sjanglet mot trappenedgangen. Den mannlige gjesten som satt med den åpenbart påvirkede kvinnen reiste seg for å gå etter henne. Kvinnen holdt på å falle med hodet først ned trappene, men den mannlige gjesten grep henne i armen og hjalp henne trygt ned.

Klokken 21.03 forlot den åpenbart påvirkede kvinnen skjenkestedet støttet opp av den mannlige gjesten som var med henne. Kontrollørene fortalte ansvarshavende om de forholdene som ville påpekes. Ansvarshavende sa seg enig i at kvinnen var åpenbart påvirket, men delte ikke kontrollørenes synspunkt på hvordan situasjonen skulle håndteres. Kontrollørene forlot skjenkestedet kl.21.25.

tirsdag 05. april 2016

samfunnstoff

gale menn

på itrain Vil du ha en innpåsliten kjæreste og trent kropp, uten å bruke penger på SATS og dyrt datingbyrå? iTrain er svaret.

Tekst Vilde Østerbø Lorentzen Illustrasjon Ida Neverdahl

Klokken er ti en mandagskveld.

Jeg går ut av jentegarderoben med ubørstet hår, treningstights med hull på kneet, og en løs og ganske usexy t-skjorte jeg fant nederst i skittentøyskurven. Jeg setter på en podcast og tar proppene i ørene, det universale tegnet for «ikke snakk til meg med mindre det er noe viktig».

Ikke før rumpen min en gang har rørt en av senterets to yogaballer, kommer en mann i midten av 30årene bort til meg. Han beveger munnen, men jeg hører ikke hva han sier. Jeg tar ut øreproppene og spør om han kan gjenta. For alt jeg vet brukte han yogaballen før jeg kom, eller kanskje jeg mistet noe på vei hit. «Hadde du vært ved siden av

tirsdag 05. april 2016

meg hver dag, kunne jeg trent hele tiden», sier han og ser forventningsfullt på meg.

Ny dag. Jeg bestemmer meg for å gjøre noen squats. Et stort speil ­dekker hele veggen jeg står mot, og jeg ser på meg selv for å sjekke at jeg gjør alt riktig. Mannen som kommer m ­ ot meg er så overtrent at han ser ut som en sky, og han mangler hals. Vi får blikkontakt i speilet før han retter øynene mot rumpen min, biter seg nesten umerkelig i underleppa, hever øyebrynene, ser tilbake på meg og nikker lett oppover.

En gjenganger er den høye, skallede mannen som stadig spør meg ut på middag og drinker. Han spurte meg

ut for to år siden også, men han husker hverken meg eller løgnen min om at jeg ikke drikker. Jeg ­begynner å lure på om jeg blir lagt an på fordi de genuint synes jeg er pen, eller fordi jeg ser ut som en jente de har sjans på.

meg på showet hennes som Taylor imitator. Alt jeg trenger å gjøre er å la han filme meg mens jeg trener, så han kan sende klippet til Ellen og gjøre meg berømt. Han vil også at vi skal ta en stor kopp kaffe sammen.

Heldige meg!

På vei ut av senteret noen dager senere møter jeg enda en fyr. Han kommer glisende mot meg og spør entusiastisk om jeg føler meg bra.

Faen, tenker jeg. Bullshit-meteret mitt plinger høyt, og jeg forbereder en unnskyldning på hvorfor jeg ikke har tid til å prate. Han klarer å stoppe meg heldigvis, for han er nemlig talentspeider for Ellen DeGeneres, og han synes jeg ligner så mye på Taylor Swift at han kan få

Jeg har hatt min fair share med creeps i min tid som tenåring i Bergen, så når jeg sier at noen av de jeg møter på iTrain har klatret seg opp til topp 5. plassen på creep-­ listen min sier det en hel del.

Ja, det er Bergens billigste treningssenter, holder døgnåpent og har ikke synlig ansatte, men det betyr ikke at det er fritt frem for seksuell trakassering.

stoff 23

samfunnstoff

knust lus og hønsemensen Veganisme – en hipsterlivsstil uten grobunn eller en løsning for verdens største utfordringer?

Tekst Maria Seidel Illustrasjon Ida Neverdahl

24 stoff

tirsdag 05. april 2016

samfunnstoff

« er det greit å jogge på maur i skogen? »

– Jeg tar cæsarsalaten, men uten kylling, bacon og parmesan. Og dressingen tar jeg helst ved siden av.

For et par måneder siden ble lillesøsteren min veganer. Rett fra en altspisende person til en hard vegan som ikke engang rører Baileys eller gelatin. Og forrige uke overbeviste hun storesøsteren vår til å bli vegan­ er. ­Jeg skjønner ikke helt hva som skjer. Dette er noe vi lenge har sett rart på. Nå har jeg ikke noe valg. Jeg må forholde meg til dette.

Jeg er skeptisk, men ikke fordi jeg tror hun vil mangle næringsstoffer eller bli syk. Hun studerer klinisk ernæring og kan etter min mening alt det nødvendige om hva kroppen trenger. Men at hun plutselig har blitt veganer vil jo forandre en del ting. Nå kan vi ikke dele en halv­ liter Ben and Jerry’s lenger. Vi kan ikke engang dele samme sushibrett når hun verken spiser laks eller scampi… Hvordan blir maten på ju­ laften og 17. mai? Livet til familien er forandret.

Honning-haram «Veganisme handler ikke om mat; det handler om å ha ærefrykt for liv [...] Veganisme er et etisk stand­ punkt og en levemåte basert på respekt for dyr. Veganere har et plantebasert kosthold og unngår generelt å støtte produksjonsformer som utnytter dyr.»

Dette står på vegansamfunnet.no.

Hvis dette stemmer kan jeg ikke

tirsdag 05. april 2015

kalle søstrene mine for veganere.

Joda, de har et tilnærmet vegansk kosthold, og tenker at industrien generelt ikke behandler dyrene bra.

Men de spiser forsatt honning og bruker ull og skinn fordi de opp­ summert mener det er bedre enn alternativene. Å være veganer innebærer også å tenke på hva du har på deg, hva du sover med, altså ikke dunpute, og hva du lar deg underholde av. Det er en livsstil, en filosofi, en måte å se verden på. Så man bør være forsiktig med å kalle seg veganer.

For alt du vet kan sjampoen eller vaske­ middelet du bruker stamme fra dyreriket. Det kan være grise­ produkter i både tannkremen, sigarettene og skoene dine.

Jogge på maur For meg ser det ut til at folk blir ve­ ganere av tre grunner: De vil være snille med dyrene, de vil ta vare på helsen sin eller de vil ta vare på jord­ kloden. Dyreargumentet kan igjen splittes. Enten er det industrien man hater eller så er det en klar tanke om at man ikke skal utnytte dyr i det hele tatt.

Den siste grunnen er for min del den letteste å forstå. Men for all del, er man kverulant går det selvsagt an å diskutere dette også. Er det greit å jogge på maur i skogen? De er lev­ ende, men har de bevissthet?

Tilbake til helseargumentet. Dette er hovedsakelig hvorfor lillesøsteren

min har et plantebasert kosthold.

Hun vil bli sunnere for å få mer energi og føle seg vel. Samtidig vil hun forebygge skader som kan forekomme senere i livet. Hun trek­ ker paralleller mellom at Norge er det landet i verden som drik­ ker mest melk og samtidig har flest hoftebrudd. Hun sier at ingen plante­ etende dyr noensinne har dødd av hjerte- og karsykdommer, med unntak av dyr som dumme mennesker mater feil.

Helseargumentet har også noe ved seg. Men hvis valget er Sørlandchips og sjokoladesoyamelk fordi du ikke kan spise cæsarsalaten de serverer i lunsjen holder ikke dette argumentet helt mål. Ja, du kan si at det er noe galt med samfunnet, og at det ikke er tilrettelagt veganere. Men spiser du kun plantebasert har du ikke au­ tomatisk blitt sunn. Du må fortsatt være forsiktig med raffinert suk­ ker, salt og fett. Du må fortatt spise mer grønnsaker enn tofu. Og du må unngå alle produkter som inne­ holder dyr. Det er hardt, og du skal være sabla god på dette for at det skal gi deg en helsegevinst.

Miljøargumentet er til dels hold­ bart når det gjelder kjøtt, men hva med fisk? En fisk du selv fisker i havet er vel ikke miljøfiendtlig el­ ler en elg du selv skjøt? Hva med egg og meieriprodukter? Er det miljøfiendtlig? Holder det å bare være vegetarianer hvis du vil red­ de verden? Er det til og med mer bærekraftig enn veganisme?

Skitne argumenter – I de pannekakene der er det hønsemensen.

– Hæ? Hva sier du?

– Ja, altså, egg er jo hønsemensen.

Dette er det skitneste argumentet til veganere. De prøver å gjør alt som kommer fra dyreriket ekkelt. Og som om jeg ikke har fått nok dårlig samvittighet av å spise alt smågodtet til 2,9 kr hektoen får jeg høre at jeg har slukt i meg masse knust lus også.

Det er visst lus i fargestoffet.

Jeg griller og griller søsteren min.

Burde man unngå absolutt alt fra dyreriket? Er det så svart og hvitt?

Det er nettopp dette som er så vik­ tig. Ikke bli veganer bare fordi det er hipt og fordi hønsemensen er et ekkelt ord. Tenk på alternativene. Se på det store bildet. Hva er best for verden? Å drikke lettmelk fra Jæren eller soyamelk importert fra Asia? Å spise krabber fra garn på Sørlandet eller Tofu fra Asia?

«Nå er veganismen godkjent som livssyn» skrev Aftenposten i feb­ ruar. Det innebærer at veganere har en lovfestet rett til å ikke bli diskrim­ inert fordi de er veganere.

Veganismen har kommet for å bli.

stoff 25

samfunnstoff

Tekst Andrada Munteanu

Desember 2010 Vannet var kaldt mot fingrene som gredde overflaten med en doven «frem og tilbake» bevegelse. I dets speil reiste fjellene seg, mørke og eldgamle. En støvet-blå himmel hvilte på dem. Stillheten omringet alt. Selv om det ikke var skumring eller overskyet, hadde solen forsvunnet. En uforklarlig tristhet kom over meg mens jeg seilte endeløs langs elven, mellom to bredder jeg ikke kunne nå. Jeg hadde nettopp blitt ferdig med et semester som utvekslings­ student i Norge og var redd for at jeg ikke skulle få lov til å fortsette studiene her. Selvfølgelig savnet jeg naturen, men ikke like mye som alle de fargerike menneskene jeg hadde truffet og blitt venner med.

Alt hadde­vært nytt og spennende.

Hvem skulle tro at en liten bygd som Volda kunne samle hele verden i seg? For en jente som hele sitt liv hadde bodd i en by på størrelse med Bergen, var dette imponerende.

Et gammelt rumensk ordtak sier at «man helliggjør stedet». Merkelig at jeg ikke hadde tenkt så mye på det før.

Desember 2011 Jeg fikk oppleve min første norske­ jul­.­Mens Dagmar herjet ute, gikk vi løs på pinnekjøtt, kålrabistappe, potet­ er og Daim iskake. Det var også en tid for åpenbaringer: Lute­ fisk var ikke min greie. Heller ikke nyttårsaften uten gamle venner.

Uansett hvor gjestfrie folk var, følte jeg fortsatt behov for å ha følelses­ ladde samtaler med familie og kjære.­Alt var koselig, men samtidig savnet jeg den festlige nyttårsaften med dans og masse fyrverkeri. Jeg ville ikke innrømme hjemlengselen.

Heldigvis var det et loft, en sofa og A Song of Ice and Fire jeg kunne flykte ubemerket til.

September 2012 Innflytningsfest. Jippi! Egentlig kunne det vært en hvilken som helst fest. Jeg var altfor kjent med kveldens spesialer. Først kom forretten – en kjapp hilsen fra venninnen som introduserte meg til noen av gjestene.

Deretter ble rettene for mange og for mektige – overfladiske samtaler om smakløse temaer som bare god drikke kunne redde. En eller to.

Utallige? Nei, takk! Å dra hjem på fire bein hadde aldri skjedd og jeg ville ikke forandre det. På veranda­ en, med en røyk, ble jeg spurt om jeg var «en jævla sigøyner». Jeg ble uendelig glad da jeg fikk sjansen til å forklare de kulturelle forskjellene mellom rumenere og romfolk. Med grenseløs tålmodighet overbeviste jeg personen om at det eneste som var jævlig var en nedlatende holdning mot en altfor stigmatisert minoritet. Jeg takket den fruktige Pinot Grigio og for et øyeblikk, revurderte jeg inntaket. Å bli alkoholiker var definitivt ikke verdt det.

Desember 2015 Det er ingenting som slår å feire julen hjemme. Alle sansene samarbeider for at man skal kunne oppleve den perfekte barndomsnostalgien. Den er ikke fullstendig uten besøk hos besteforeldre, tanter og onkler hvor støvete bildesamlinger tas ut og analyseres nøye. Ingen må gå glipp av hverandres pinlige øyeblikk foreviggjort på slitt fotopapir.

Jeg gledet meg også til å gå ut med vennegjengen. Den hadde i mellom­ tiden vokst. Mens vi pratet over en kopp kaffe, påpekte noen at jeg snakket litt rart. «Har du glemt morsmålet?», tilføyde fyren synlig fornøyd med sin kommentar. «Nei, men jeg bestemte meg for å bruke flere ord av vårt rike språk. Det blir feil å ikke gjøre det.» Plutselig var hjemme ikke helt hjemme. Ble jeg sett på som annerledes? Selvfølgelig.

Jeg var jo annerledes. Jeg levde i et annet land, hadde omfavnet en ny kultur, kjøpte meg rumensk bunad – som jeg skal bruke både på 17. mai og 1. desember (den rumenske nasjonaldagen) – og virket mer avslappet enn før.

Vannet er kaldt mot fingrene som grer overflaten med en doven «frem og tilbake» bevegelse. I dets speil reiser­fjellene seg, mørke og eldgamle.­Jeg seiler langs elven, mellom to bredder jeg aldri vil nå. Jeg kommer­­ aldri til å velge mellom dem. Så lenge jeg kan se dem begge, er det nok.

tirsdag 05. april 2016

stoff 26

nyhetstoff

velferdstinget får gjennomgå Etter en høringsrunde er det klart at svært mange er misfornøyd med budsjettfordelingen.

Nå skal prosessen endres.

Tekst Shaghayegh Yousefi

Etter flere år med anklager om kupp og kameraderi skal Velferdstinget legge om budsjettfordelingsprosessen. I den sammenheng har de gjennomført en høringsrunde. Der fremkommer det blant annet at mer enn halvparten av respondentene ikke tror Velferdstinget ønsker å fordele midlene til det beste for alle byens studenter. Det faktiske antallet er ennå usikkert, ettersom rapporten ennå ikke er offentliggjort.

Politiserer budsjettkomiteen De fleste mente budsjettkomiteen har gjort en god jobb. Likevel ønsker utvalget å endre budsjettkomiteens struktur, og peker på at komiteen ikke har fått gjennomslag i Velferdstinget i nyere tid.

– Selv om folk er fornøyde med komiteens arbeid blir ikke innstillingene fulgt. Gjennom å blant annet gi dem en rådgiver og få dem til å legge frem forslag til innstilling for Velferdstinget før den endelige innstillingen, kan man ende opp med en mer realistisk innstilling, sier Sindre Dueland.

Han er nestleder i Velferdstinget, og er koordinator for Komité for gjennomgang av tildelingsprosessen ved tildeling av semesteravgiftsmidler (sic). Dueland mener at budsjettkomiteen allerede er politisert.

Eksternansvarlig i Studentforeningen

tirsdag 05. april 2016

på NHH (NHHS), Ingvild Kvinnsland, mener budsjettkomiteen er en faglig komité som vil bli mer politisert av forslaget.

– Budsjettkomiteen er veldig kompetent, men representantene i Velferdstinget driver politikk. Det er innenfor representantenes mandat å gi noen mer eller mindre.

Budsjettfordeling er en politisk

Vil gi studiestedene mer makt Det har kommet inn rundt 30 svar på den første høringsrunden om hva studentene mener om Velferdstinget.

Mange har vært positive til økt grad av lokal fordeling. Det vil si at studiestedene selv skal få dele ut penger til organisasjoner de vil støtte, fremfor at Velferdstinget gjør det. Omtrent like mange har ønsket å beholde dagens ordning der Velferdstinget

« budsjettkomiteen er veldig kompetent, men representantene i velferdstinget driver politikk » sak, og det er derfor naturlig at det endelige budsjettet avviker fra komitéens innstilling, sier hun.

deler ut pengene.

NHHS er blant organisasjonene som har vært fornøyde med de siste årenes fordeling. Kvinnsland mener likevel det er viktig å finne en fordelingsmodell også Universitetet kan godta.

– Derfor har vi lagt til grunn flere forskjellige forslag der studiestedene får dele ut penger selv i ulik grad. Jeg har inntrykk av at det er forskjellige preferanser for dette, så jeg tror det blir veldig interessant å se svarene etter den andre høringsrunden, sier Sindre Dueland.

– Det viktigste med prosessen nå er å få til en modell hvor Velferdstinget kan samarbeide bedre, og flere kan føle at de blir fornøyde med det endelige resultatet.

Det ble også foreslått en modell der man opprettet en egen organisasjon som tildelte penger til medier og sport, etter modellen til Kulturstyret.

Denne fikk dårlige tilbakemeldinger

i første høringsrunde. Ønsker mer åpenhet Utvalget har også lagt frem forslag om å offentligegjøre alle søknadene om støtte. I tillegg ønsker de å offentliggjøre budsjettkomiteens innstilling 18 dager før tildelingsmøtene avholdes. Gjennom disse forslagene håper komiteen at det skal bli mer tid til diskusjon om forslagene.

– Knivingen skjer i Velferdstinget.

Innstillingen kommer tett opp mot selve budsjettmøtet, noe som gjør at representantene gjerne bare ser på den, og ikke på begrunnelsen for den. Blir søknadene og tildelingsinnstillingen offentliggjort tidligere, håper vi å slippe den harde knivingen, sier Dueland.

STOFF mottar Velferd­s­­tinget.­

støtte

fra

Velferdstinget i Bergen (VT) består av representanter fra samtlige av studiestedene som er med i SiB. VT har ansvar for å fordele omtrent halvparten av semesteravgiften, totalt rundt seks millioner kroner.

I fjor ble 15 organisasjoner tildelt støtte, blant annet VT selv.

stoff 27

nyhetstoff

nytt helsetilbud for ru s av h e n g i g e Frelsesarmeen starter gatehospital i Bergen. Leder for Human narkotikapolitikk Hordaland mener pengene burde ha vært brukt bedre.

Tekst Aslak Syversen Waage Foto Hans Sebastian Haram

Etter elleve år med gatehospital i Oslo, ble det i statsbudsjettet for 2016 satt av 20 millioner til et tilsvarende prosjekt i Bergen. Som i hovedstaden er det Frelsesarmeen som skal stå for driften. Soldat og vernepleier i Frelsesarmeen, Elin Frønsdal, har ansvaret for prosjek­ tet i Bergen. Frønsdal forteller at det fortsatt er mange ting som skal på plass, og anslår at prosjektet vil være på plass i midten av desember.

annet at pengene hadde vært bedre å bruke på pleiekollektiver og liknende tilbud.

Uenig i prioritering Annette Svae, leder for Foreningen for human narkotikapolitikk Hordaland, synes det er bra at det kommer et økt tilbud for behan­ dling av fysiske sykdommer blant stoffavhengige. Hun mener derimot at kommunikasjonen mellom staten og brukerorganisasjonene om an­ vendelsen av de 20 millionene har vært for dårlig. Svae synes blant

Svae mener også at det er problema­ tisk at pengene blir tildelt et religiøst ledet tilbud.

28 stoff

– Gatehospitalet vil kunne ende med å måtte dekke behov for over­ natting blant bostedsløse, mer enn å være et sykehus. Vi har i dag en aldrende populasjon stoffavhengige.

Behovet for pleiekollektiver som til­ byr langtidsopphold med toleranse for bruk, burde vært prioritert.

– I dag finnes det få religionsnøy­ trale tilbud utenom de kommunale.

Suppe, såpe og frelse Frønsdal er uenig i kritikken.

– Selv om Frelsesarmeen har et

religiøst fundament, er det ikke slik at verken de ansatte eller de som bruker tilbudene våre må være troende.

Hun understreker at det ikke drives aktiv forkynnelse, men at arbeidet blir utført på et kristent verdigrunnlag.

– Vi arbeider fortsatt etter grunn­ leggeren William Booth sine ord, soup, soap and salvation, i den re­ kkefølgen. Mat og hygiene er det mest grunnleggende for et verdig liv.

Troen er selvfølgelig viktig for oss, likevel kan alle, uavhengig av reli­ gion komme hit.

– Aldri hørt om I undergangen like ved Straxhuset, som har etablert seg som rus­scene etter at Nygårdsparken ble stengt møter vi Aina Lamo(47). Hun har

Gatehospital: tilbud for rusavhengige med helseproblemer, som ikke kan ivaretas i den øvrige helsetjenesten.

Innleggelse skjer via fastlege, spesialister og NAV-kontakter. De hyppigste årsakene til innleggelse er sår, infeksjon og utmattelse. Under oppholdet skal pasientene være rusfrie, men får nødvendige substutisjonsmedisiner.

Gatehospitalet i Oslo: – Startet 2004 – 250 årlige innleggelser – 17 sengeplasser Gatehospitalet i Bergen: – Oppstart i løpet av 2016 – Anslagsvis 15 plasser

brukt narkotika siden hun var 12 år.

Vi setter oss ned på et par søppel­ sekker fulle av klær. Lamo forteller at det er første gangen hun hører noe om det nye helsetilbudet.

– Det har jeg aldri hørt om, men gud så bra, sier hun når vi forteller planen om det nye gatehospitalet.

Lamo legger til at det kan ha noe å gjøre med at hun nettopp har vært fire måneder i fengsel.

– Jeg har brukt i over 30 år, så jeg har en sliten kropp. Jeg har slitt med lever, hjerte og ikke minst nyresvikt, jeg lå faktisk 15 måneder innlagt

tirsdag 05. april 2016

nyhetstoff

Glad for nytt tilbud: Aina Lamo har ikke hørt om det nye gatehospitalet, men mener det er et stort behov.

på sykehus på grunn av det. Du kan si jeg har prøvd de fleste helse­ tilbudene i Bergen, og har bare gode erfaringer, forteller hun videre.

gjennomsnittlig levealder økt også hos rusavhengige. Effektene av dette har vært tydelig på gatehospitalet i Oslo.

Lamo mener også det er uproble­ matisk at det er en religiøs organisasjon som skal drive gatehospitalet.

– Tidligere var pasienten som oft­ est psykisk og fysisk utmattet, og trengte en pause. De siste to årene har vi derimot sett endring, der flere og flere av pasientene får alvorlige sykdommer som må behandles, ofte i sammenheng med langvarig rusmisbruk, sier Liv Bente Nilsson, daglig leder ved gatehospitalet i Oslo.

– Selv om jeg ikke deler troen til Frelsesarmeen, så føler jeg at man kan komme som man er og alltid bli godt mottatt.

Lever lenger, blir sykere Som i resten av befolkningen har

tirsdag 05. april 2016

Elin Frønsdal har sett den samme

tendensen.

– Før var overdose den hyppigste dødsårsaken, men nå har tilrette­ leggingen for de tyngste brukerne blitt bedre slik at de lever lengre.

Dermed ser vi i dag at flere får sammensatte helseproblemer som resultat av lange liv med rus, og dør i stedet av det.

Spesialtilpasset tilbud Det er helsekomiteen på Stortinget som har bestemt at frelsesarmeen skal forvalte pengene. Dette er gjort på bakgrunn av deres drift av gate­ hospitalet i Oslo. Nilsson forteller om viktigheten av et tilpasset tilbud.

– Mange har dårlige erfaringer i det øvrige helsevesenet. Samtidig er vi bedre rustet for å møte de samm­ ensatte helseproblemene langvarig rusmisbruk gir.

Likevel hender det at noen skriver seg ut før planlagt. Nilsson legger til at mange prioriterer å lindre rus­ suget sitt framfor andre sykdommer de måtte ha. Dermed hender det at de ansatte på gatehospitalet må ut på gaten å hente pasienter som ikke møter til avtalt innleggelse.

stoff 29

d e b at t s t o f f

MILLIONER I LØNN PÅ FELLESSKAPETS REGNING Leserinnlegg Ingvild Kvinnsland, på vegne av Norges Handelshøyskoles Studentforening

Du vet den litt kjipe regningen du får ved starten av hvert semester? Den som går SiB og sånt? En liten del av den får student­politikerne i Bergen lov til å dele ut hvert år. Den skal gå til tilbud som gagner alle studenter i Bergen, men tilfellet i dag er at en stor del av pengene vi alle betaler inn går til å lønne et fåtall enkeltpersoner.

på å utvikle oss studenter til både gode arbeidstakere, ledere og enkelt­individer. Noe av bakgrunnen for frivillighetsprinsippet er at man jobber sammen mot samme mål, uten at forutsetningene til medlemmene i organisasjonen er ulike. I en organisasjon der det store flertallet jobber frivillig mener vi det kan være skadelig dersom et styre eller noen styremedlemmer får lønn. Dette skaper ubalanse mellom medlemmene i organisasjonen og kan føre til ulikt press på de engasjerte.

Det bidrar til å lage et skille mellom de som får noe ekstra for engasjementet sitt og de som ikke får det, og slik bør det ikke være i en student­forening hvor det er mange som gjør en enorm innsats. Særlig problematisk mener vi det er når det er studentenes egne penger som finansierer denne ekstra belønningen.

Hvert år utbetaler Velferdstinget 5,9 millioner kroner av semesteravgiften vår til ulike organisasjoner, for eksempel Studentersamfunnet, Studvest og Stoff. Dette er noen av tjenestene man mener at alle studenter i Bergen vil nyte godt av og som man derfor vil prioritere. De må presentere grundige søknader om hvorfor de fortjener penger, nettopp fordi det er snakk om prioriteringer. Politikk handler om å fordele penger man kunne gitt alle og alle kan ikke alltid få alt. Eller kan de organisasjonene alt de søkte det?

«

Mange vil mene at ekstra lønn til noen i en organisasjon er om og nød­ v endig for å få fortsatt hatt penger igjen dersom endene til å møtes og I fjor ble det totalt alle arbeidsoppgaver semesteravgiften ikke gikk til å søkt om nesten 7,3 gjort. Det er forståelig millioner kroner av at mange tenker sånn, lønne enkeltpersoner semesteravgiften, og særlig når man lenge dette vil si at det ble har hatt en tradisjon omsøkt omtrent 1,4 for å lønne noen verv. millioner kroner mer enn man kunne dele ut. Samtidig delte Dersom man skal redusere antallet lønnede verv må initiativet Velferdstinget ut over 3,5 millioner kroner til organisa­sjoner komme inn­enfra, ved at organis­asjonene selv ser gevinstene av som utbetaler 2,2 millioner kroner i lønn i året. Man kunne at alle dens medlemmer har like vilkår. Slik kan man skape en med andre ord gitt alle søkerorganisasjonene alt de søkte om dynamisk og rettferdig organisasjon der incentivet for å stille og fortsatt hatt penger igjen dersom semester­avgiften ikke til verv er å jobbe for fellesskapet og skaffe erfaring, ikke å få gikk til å lønne noen enkeltpersoner i for eksempel Studvest, lønn. Slik har de fleste student­organisasjoner det i dag, uten at Studentradioen i Bergen og BSTV. De som får lønn er gjerne man sliter med å engasjere folk av den grunn. styremedlemmer i organisasjoner som ellers er tuftet på at de øvrige medlemmene jobber frivillig. Dette mener vi i Vi i NHHS tror at studentorganisasjoner blir gode dersom NHHS er feil bruk av penger og det viser hvor mye vi kunne de er bygget på dyp ansvarsfølelse og engasjement blant utviklet velferdstilbudene for alle studentene dersom vi ikke medlemmene. Da får man motivasjon til å yte, man trives hadde drevet direkte overføring av fellesskapets midler til med hverandre og kan levere gode resultater. Lønn til enkeltenkeltpersoner. medlemmer gir ikke en garanti for at en organisasjon lykkes, vi tror heller det kan føre til det motsatte. Når lønnen i tillegg Mange i Bergen har erfaring med å jobbe frivillig i en finansieres av studentenes egne penger, skapes det ikke bare student­organisasjon. Følelsen av å jobbe mot et felles mål er ubalanse internt, men også mellom studentorganisasjonene i uvurderlig, og det å være med på å skape noe større er med Bergen.

»

30 stoff

tirsdag 05. april 2016

d e b at t s t o f f

dyktig, ikke svak og syk Leserinnlegg: Aida Matre, velferdspolitisk ansvarlig i Studentpolitisk Utvalg (NHHS) Illustrasjon Ida Neverdahl

«Flink-pike-syndromet» er en upresis beskrivelse av jenter som jobber alt for hardt og stiller urealistiske krav til seg selv, ofte for å tilfredsstille andres forventninger. Enten det er samfunnet, venner eller familie. Jeg mener det er skadelig at jenter som gjør det bra på flere områder, og som har jobbet hardt for å oppnå det, ofte møtes med bekymrede blikk og en advarsel om ikke å være så «flink pike».

Mitt inntrykk er at denne terminologien brukes om jenter som er skoleflinke og som klarer å ha flere baller i luften.

Gutter blir ikke sykeliggjort på samme måte. En gutt ville blitt heiet frem og man ville forventet at han skulle kunne gjøre enda mer. Jenter får beskjed om å passe seg så de ikke blir utbrent. Det virker som man tror at jenter ikke har samme kapasitet som gutter eller tåler samme press.

tirsdag 05. april 2016

Et annet viktig aspekt er at de jentene som faktisk er alvorlig­ psykisk syke, kan få beskjed om at de bare er «flinke piker»,­ og plasseres i samme boks som jenter som er slitne. Det samme gjelder også dersom gutter føler de ikke kan bli utbrent,­fordi de tross alt ikke er «piker».

Uttrykket bidrar til å sykeliggjøre positive, kvinnelige prestasjoner.­Vi ønsker ikke å bli stemplet som «flinke piker», men som dyktige eller hardtarbeidende.

La meg presisere at dette innlegget overhodet ikke er ment til å skape tvil eller lage debatt om hvorvidt mange jenter opplever­ et stort forventningspress eller har psykiske vansker. Innleggets intensjon er derimot å sette søkelyset på hvorfor dyktige jenter til stadighet skal få «stakkars deg» stemplet i pannen.

stoff 31

M A SSIVE ATTACK HIG HA SA KIT Y E E V R A H k u lt u r s t o f f J P & YOUNG FATHERS MASTOD HAIM ER O ORD NEW N X X JAMIE AURORA ANOHNI: HOPELESSNESS THE LAST SHADOW PUPPETS KVELERTAK ANE BRUN M83 FOALS L A T E M H T A E D F O S EAGLE UK

UK

US

UK

US

UK

UK

UK

UK

FR

US

SONDRE JUSTAD THE KIL LS BIOSPHERE SH CHRISTINE AND THE QUEENS FR LU NEUROSIS FLOATING POINTSLIVE JASON ISBELL JULIA HOLTER CHVRCHES ARCA ON ANDERSON .PAAK T G N I H S A W I KAMAS OKAY KAYA N IE IL M A FRØKEDAL & F US I L U J O D N A RL STO O RM ZY CS I R T N E C MIDNIGHT CHOIR O I L & THE HE VANT NAO S 9 A ELEPHANT PRINS THOM SAVAGES DAUGHTER TRAVI$ SCOTT LAR D I F THE BLACK MADONNA AT ERC ND THU ARY Y S N W E G N DA GREAT OSLO SINF O A BAND OF GOLD «MUSICSteve RNeIiEcThT's RAT BOY FOR 18 MU SICIANS» WHITNE GUNDELACH NS NTIO INTE UAL MUT Y & IVAN AVE AIMING FOR ENRIKE DEATH BY UNGA BUNG A FARAO BEACH SLANG ELECTRIC EYE ERLEND ROPSTAD US/UK

UK

US

UK

US

VE

UK

US

US

US

NG

UK

UK

UK

DJ-sett

REINE FISKE & TERJE RYPDAL

UK

UK

US DJ-sett

US

US

US

performing

UK

US

US

Få ukespass igjen, fortsatt dagsbilletter til alle dager! stoff Billettservice.no | 81533133 | oyafestivalen.no

quizstoff

Tekst Olve Hagen Wold Illustrasjon Ola Lysgaard, Ida Neverdahl

ko n s e rtq u iz

01 02 03 04 05

Hvis du skal klappe med på en sang, hvilke taktslag skal du klappe på?

Hva hvis det er en revyforestilling?

Bør du filme konserten med ­mobiltelefonen­din og legge det ut på Snapchat?

Skal du klappe på én og tre?

Skal du klappe på alle fire ­taktslagene?

06 07 08 09 10

Hva hvis det er country?

Men hvis det ikke er country, hvilke taktslag skal du klappe på?

Bør du filme konserten med ­mobiltelefonen din og lagre det til senere?

Hvorfor skal du klappe på to og fire?

Skal du klappe mellom satsene på klassisk musikk?

Fasit: 1. To og fire. 2. Fortsatt to og fire. 3. Nei, ingen liker å motta dårlig filmede videoer av konserter de ikke er på, 4. Nei, du skal klappe på to og fire. 5. Nei, du skal klappe på to og fire! 6. Da er det greit. 7. TO OG FIRE. 8. Nei, du kommer ALDRI til å se den videoen igjen. Bare legg fra deg den fuckings mobilen og nyt konserten. 10. FORDI KLAPPING PÅ ÉN OG TRE ØDELEGGER ALL DRIV I LÅTEN. DERE ØDELEGGER HELE OPPTREDENEN. ALLE MUSIKERE HATER DERE. DERE GJØR ALL MUSIKK TIL MARSJ. DERE ER KREFT. NEIIIII!!! tirsdag 05. april 2016

stoff 33

k u lt u r s t o f f

MR FOX DARLING MØTER

marie amdam Hun er sexy, går med indiekjole og skriver sinte kjærlighetssanger selv om hun har det VELDIG bra for tiden.

Tekst og illustrasjon Mr Fox Darling

Alle mennene du dater får sang. Hvordan er det å være Bergens Taylor Swift?

Hvis man dater noen i Razika, blir det sang. Det må man bare vite. Jeg skriver bare om selvopplevde ting.

Bergen er en liten by. Jeg kjenner flere av de du har skrevet om. Er du ikke redd for at folk skal plassere feil sang på feil fyr?

«Hvis du ikke vil ha meg, værsågod og faen ta deg», er mitt dating-mantra hvert fall. Det kommer flere sinte kjærlighetssanger fremover, men du har det jo egentlig veldig bra nå?

Hehe, ja. Jeg kan ikke skrive om ting når det skjer, jeg må skrive om det i ettertid. Så nei, de nye sangene er ikke så veldig romantiske.

Sinte sanger om sinte menn som drikker rødvin.

Jeg tror mange tror at «Faen ta deg» handler om eksen min. Men den handler om en annen. Jeg kunne satt et navn på alle sangene våre, men det forblir en hemmelighet innad i bandet. Vi vil jo ikke lage problemer for folk.

Jeg synes du og Kaja Gunnufsen skriver Norges mest utleverende sangtekster, og det er vel derfor dere har indienorges mest populære merch. Blir det ikke litt for ærlig til tider?

Ja, det er en sang jeg synes er litt morsom som handler om en type gutt som heller vil sitte i et hjørne på fest og være sur og drikke rødvin. Han er liksom for kul for festen. Det er så teit.

Det kan jo hende de bruker det å være mørk og sint i et hjørne som sjekketriks?

Det funker hvert fall ikke på meg.

Jeg synes det er spennende å pirke i det som er litt sårt, ærlig og personlig. Hvis man synes noe er vanskelig er det fint å vite at det er mange som opplever det samme. For eksempel når det kommer til kjærlighetssorg. Det er verste i verden. Man tror jo at man skal dø. Da er det fint å vite at det blir bra igjen og går over.

Hva er den drøyeste linjen du har skrevet?

Jeg synes at den «naken på laken»-frasen var litt flau første gangen foreldrene mine hørte den. Det var en dame som spurte om hva mamma synes om at «Marie skrev om sånn naken på laken». Da hadde mamma blitt kjempeirritert og sagt sånn «Det synes jeg er forferdelig kult». Alle kan jo se for seg hva det handler om og at det er hyggelig liksom.

34 stoff

Jeg vet om noen det funker på. Men mer om de nye sangene deres; Dere blir politiske i musikken fremover. Det er nytt. Hittil har det vel bare vært teksten på brystet til Embla som har vært politisk?

Politikk har blitt viktigere for oss desto eldre vi har blitt. Vi er radikale alle fire. Vi er tydelige på at vi er pro-Palestina, og Embla pleier alltid å opptre i Palestina t-skjorte. Og vi er feminister. Det ble vi forøvrig stemplet som lenge før vi hadde et bevisst forhold til det selv. Fordi vi var fire jenter i band ble vi kalt et feministprosjekt fra første konsert. Det i seg selv er jo et problem.

Dere har mye fans som ikke er radikal ...

tirsdag 05. april 2016

k u lt u r s t o f f

Jeg blir ganske fascinert av at folk kan elske Razika, men virkelig ikke ville ha likt oss som personer. Det har blitt litt bråk etter noen konserter. Når folk er fulle … du aner ikke hvor tøffe i tryne de kan bli. «Hvorfor kan dere ikke slutte å mase om det feminisme-drittet, dere trenger jo ikke bry dere om dette for dere er jo dritkule». Herregud, vi får høre så mye dumt. Vi kan bli ganske hissige. Men vi må bare forstå at vi ikke klarer å omvende folk. Det er alltid litt rart å tenke på at noen kan være så glade i Razika, men ikke skjønner hva vi står for.

Dere er jo alltid veldig blide når jeg møter dere. Er dere lei av å bli kalt sinte?

Vi vil heller bli kalt sinte enn søte. Retorikken i musikkjournalistikken er kjønnet. Hver gang vi har spilt på de store festivalene har vi fått sånne tilbakemeldinger om «de søte indiejentene i Razika». Det er forferdelig irriterende. Da vil jeg heller være sur feminist.

tirsdag 05. april 2016

Haha, ja. VG skrev om de søte indiejentene i de søte, tekkelige indiekjolene.

Ja, hva er indiekjoler liksom?

Kanskje det er kjoler som ikke er så sexy. Dere har jo sagt at dere NEKTER å være sexy før .

Vi har aldri nektet å være sexy! Vi lagde en dansevideo og skrev i en kommentar at vi ikke prøvde å være sexy, men bare danset sånn som vi ville gjort til vanlig. TV2 slo det opp som at «RAZIKA NEKTER Å VÆRE SEXY». Folk kan synes at vi er så sexy som de vil. Kan det ikke være sexy å ikke kle av seg liksom? Jeg hater begrepet sexy.

Likevel har folk veddemål om at de kan ligge med noen i Razika.

Haha, ja, han møtte vi på Legal tror jeg. Eller, nei. Det var en Embla snakket med på et nachspiel. Uansett, det er ganske patetisk.

stoff 35

k u lt u r s t o f f

surfrocken lever Hvitmalt Gjerde om Hoksrud, Rygg og Downstairs.

Tekst Varg Lukas Folkman Foto Nikita Solenov

– Skrive hyllest til Frp, eller kun gå ut på Downstairs resten av livet?

– Oj. Downstairs. Det er jo en stripptesang der nede, svarer Sturla Ulvenes Kverneng.

– Tror Downstairs er bedre, stemmer Johannes Fjeldstad i.

– Etter at Bård Hoksrud slo et slag for at prisene på godteri skulle ned fikk jeg en litt annen varme for han. Han er en bra fyr egentlig. Så vi hadde laget en hyllest til Bård Hoksrud, sier Håvard Bakke.

tidligere produsert av gutta, så er en nok klar over at produksjonskostnaden kun har gått opp. Skitnere var det. Gutta forteller om fattigslige innspillingsvillkår i barndomshjem med lånt, manglende og/eller slitt utstyr. Dette slo ikke bare dårlig ut. For et godt album ble det. Det er derfor ikke overraskende at de på den nye musikken ser tilbake til debuten.

hatt sjansen stiller de seg tvilende.

fanskare som de gjør?

– Ja, men jeg tror ikke jeg ville ha endret på låtene. For de er jævla fete som de er, sier Kverneng.

– Vi har jo mange pop-elementer i musikken. Det er mye kommersiell appeal, sier Fjeldstad.

– Ting ble spilt inn på en litt ulogisk måte. Selve låtene. Det er sånt som ikke går ann å gjenskape. En må på en måte litt ned for å få det til, fortsetter han.

– Vi har jo også formet vårt eget uttrykk, så det er ikke så mange andre i sjangeren å konkurrere med, mener Kverneng.

– Det vi har gjort nå er mest likt det vi gjorde helt i starten, sier

På spørsmål om det ville frata det tidligere verket dets sjarm om man

Dette blir det enighet om rundt bordet. Det er gutta i Hvitmalt Gjerde som etter å ha forklart at Fotballpubben egentlig ikke er så ille, kommer frem til at Bård Hoksrud, han er en fyr verdig en hyllest. Det var dog ikke dette jeg satt meg ned med dem for å prate om.

Forvirring og turné For om du ikke har fått det med deg, slipper snart den skranglete gjengen fra Bergen ny musikk. Fire år har gått siden de på Cowboy & Indianere viste oss at surfrocken på ingen måte er død. Det er to år siden vi sist hørte fra dem på Ville Venner, så det er på høy tid med nye toner.

– De nye sangene handler jo om det vanlige. Forvirring og sånt, sier Fjeldstad.

– Det handler jo også litt om når vi var på turné, stemmer Kverneng i.

– Ja, den roligste gjør jo det, legger Fjeldstad til.

For om en har fulgt med på det

36 stoff

Jeg undrer fortsatt, men det får så være. Noe annet jeg hadde klødd etter å spørre om var sangen «Filip Rygg». For som nok de aller færreste vet er Filip Rygg en tidligere politiker for KrF. Er Hvitmalt Gjerde mer politiske enn de gir uttrykk for? I så fall; hva har en ganske lavstatus politiker som Rygg gjort for å terge på seg gutta?

– Det var et veldig utspekulert markedsføringsknep, sier Kvern­­eng.

– Var det virkelig det, spør jeg overrasket.

– Nei, ler Kverneng.

Hvitmalt Gjerde er snart klar med nye musikk om forvirring og turné

– Først og fremst var det bare en jævlig god låt, Kverneng.

For på Cowboy & Indianere forklarer de at jobben med musikken foregikk impulsivt. Som de selv sier spilte de uten å tenke så mye over hva de faktisk spilte.

– Vi tenker litt sjanger-uavhengig.

Så dukker musikken opp underveis.

Det var jo veldig sånn med Cowboy & Indianere. Vi prøvde oss bare frem.

På spørsmål om hvorvidt de ville ha gjeninnspilt albumet om de hadde

prøvde å profesjonalisere det er de alle enige i svaret.

– Uten tvil.

Rygg, rygg, rygg Surf-rocken har jo historisk vært en undersjanger preget av garasjetilstander, improvisasjon og ­ shabby-tilblivelse. Kanskje det er til det beste å la musikken være som den er. Når dette er sagt undrer jeg meg fryktelig over hvordan et band med røtter i en undersjanger av rocken - som jo alle forøvrig påstår er død - klarer å dra til seg en så stor

sier Bakke.

– Låta ble til ved at Johannes sang «Rygg, rygg, rygg vekk fra meg», og så sa en av oss «Ahh, Filip Rygg!», sier Kverneng.

– Ja, han er kul han. Vi har pratet med han over nett. Han er fan, sier Fjeldstad.

– Så utiltenkt markedsføring?

– Det er det nok, svarer Kverneng.

tirsdag 05. april 2016

k u lt u r s t o f f

EKSPORTERT

singel Tekst Sigrid Raabe Illustrasjon Ola Lysgaard

Okei. Du snakker med en person du finner over middels interessant. Praten flyter­mistenkelig fint, helt til hen spør hvilken musikk du hører på. Ups.Trouble in paradise. Du kan gå for en kulepunkt-inspirert tale der du lister opp alle bandene du har hørt på siden du var ti år. Eventuelt bare nevne de bandene du hører på som har under 200 likes på Facebook, mens du fniser over din egen coolness. Et annet alternativ er å gå for en «jeg hører på alt mulig egentlig,­ jeg». Nei, ikke gjør det. Det er kjipt. Du må tenke taktisk. You can do this.

Det er kanskje ikke så lurt å slå et slag for VG-lista topp 20, eller i samme slengen nevne at du er stor Lars Vaular-fan (og dermed potensielt­ bli utfordret til å rappe «Ung Heit Gateflamme»). Det ender med at du sender en lang avhandling av hva du har hørt på opp gjennom årene, hva du hører på nå og hva du tror folk synes er teit, men du synes er kjempekult. Best å få Taylor Swift-fangirlen i deg ut med en gang.

For den trofaste leser (much love<3) vet du hva denne spalten går ut på, men for den nyinnvidde vil det kanskje oppstå usikkerhet. Nei, dette er ikke en datingspalte. Ja, om du leser videre kommer du til å lese om noen av de kuleste låtene jeg vet om. Så les i vei. Stay Cool. Blunkefjes.

Sjekk ut alle anbefalte låter på soundcloud.com/stoffmagasin

tirsdag 05. april 2016

Lumikide - Breaking You Down Det er ikke alltid duetter funker like bra. På sitt verste kan det minne om den lokale UKM-mønstringen, eller klasseavslutningen fra 5. klasse du helst vil glemme. På sitt beste er det Birgitta Dale og Martin­ Tonne på «Breaking You Down». Dette er en av de vakreste blåmandag-låtene jeg vet om, så hvis lørdagen­ikke har sluppet taket enda bør du sette på denne. Ha en fin dag, da.

Hester V75 - Midnatt Er du over gjennomsnittet glad i grønne planter og Instagram-bilder uten filter har du etter all ­sann­synlighet­gitt et lytt til hestene fra Bergen. Du har kanskje ropt «min gjeng, min gjeng» til klikken din på en av Hesters mange (on fire) konserter, eller roligdanset til «Playaz» på nach (George Michael og «Careless Whisper» kan ta seg en bolle). Men har du hørt deres hittil vakreste låt? Det er nærmest umulig å ikke la seg rive med av «Midnatt», en låt som sender deg rett til lange sommernatter med billig pils og grei temperatur. Selv om boysa skal slippe album, holder de det ekte og sier ikke noe om eksakt dato. Se likevel opp for nye bangers mot slutten av april!

IMPORTERT Tove Styrke - Ego Holy guacamole, denne låta er catchy. Et par tropiske­ synther har på merkverdig vis klart å lure seg inn i det svenske, kjølige poplandskapet, men for å være helt ærlig, gjør det bare låta enda kulere. «Ego»er den type låt du nikkedanser til mens du småløper nedover Høyden og passerer samtlige bekjente du er sånn halvveis på hils med. Jaja. Dance like nobody’s watching. ;-) Quadron - Hey Love Om du som meg er like sur fordi du ikke oppførte deg som den hardbarka fangirlen du egentlig er under­Adele-billettsalget i Oslo, og som resultat av ditt manglende engasjement IKKE fikk billett - her er en trøstepremie. Nei da, dette er ikke en ny «Rolling in the Deep» (send meg en m ­ elding om du har ­ funnet en arvtager!), men liker du Adele, liker du trolig også «Hey Love». Dette er et ­dansegulv-anthem uten like - og da ikke av den typen som oppmuntrer til fistpumping - heller til en oppdatert versjon av pappa­dansing. La det svinge til du mister all kontroll (tulla, snart eksamen).

stoff 37

k u lt u r s t o f f

festival

guide

Du har sikkert ikke planlagt sommerferien din ennå og det begynner å haste så du ikke ender opp på Mythos-fylla på en gresk charter-øy.

Gutta maser om festival, men det siste du vil er å høre «Idyll» på Brygga. STOFF gir deg syv garantert Karpe Diem-frie forslag til festivaler du kan dra på.

Tekst Kristoffer Samdal Illustrasjon Mathias Juell Johnsen

TRÆNAFESTIVALEN 7.–10. juli, Træna Træna er et lite fiskevær tre timer med båt fra Sandnessjøen. Det er derfor imponerende at de har klart å lage en festival som er nesten like hypet som Øya.

På Træna kan du høre resten av artistene på festivalsirkuset, bare med midnattssol og Lofotnatur i bakgrunnen, og ikke minst fortelle alle vennene at du faktisk klarte å komme deg dit.

EGGSTOCKFESTIVALEN 1.–3. juni, Bergen Eggstockfestivalen er en talentkonkurranse for band du aldri har hørt om. Forskjellen fra andre talentkonkurranser som Norske talenter og Idol, er at vinnerne av Eggstokkfestivalen ofte klarer å gjøre karrière som musikere. Artister og band som The New Wine, Thea Hjelmeland og Kakkmaddafakka har alle vunnet Eggstockfestivalen.

Hvem vet hva som kommer i år.

38 stoff

opplevelser du ikke kan få ved å høre på P3 og er du keen på å gjøre noe annet enn å gaule dølle Karpe Diem-låter drar du hit. Sommerens mest dansbare festival.

GREVEHAGEN MIKROFESTIVAL 28.mai Bergen

ØYAFESTIVALEN 9.–13. august,Oslo Øya er en kul festival. På Øya kommer kule folk for å høre på kul musikk. Her kan du få kult øl og kul mat i et kult strøk i Oslo. Når festivalområdet stenger klokken 23.00, kan du dra på kule klubber for å sjekke kule folk. Kult opplegg. Ta turen om du er kul.

GATEBILTREFF PÅ RUDSKOGEN 8.–10. juli, Rudskogen Årets mest alternative festival er ikke Riddu Riddu. Gatebilfolket er

det nærmeste vi har til en motkultur her på oljeberget. Dypt i Østfolds mørke kan du ta av nisseluen og gjøre noe som de vanligvis bare gjør over dammen: Ta deg en skikkelig fyllekule mens du beundrer det beste bensinstasjonskulturen kan tilby.

BERGEN AFRO ARTS FESTIVAL 16.-18 juni Bergen Du har kanskje vært i Afrika og klappet negerbarn, men vil du oppleve faktisk afrikansk kultur bør du ta turen hit. Konseptet norsk sommerfestival byr sjelden på

Bergens minste festival har 10-års jubileum i år. Programmet er ikke veldig spennende, men festivalen selger pølser som er nesten like gode som Trekroneren sine, og hvor mange andre festivaler holder ut ti år i en hage?

ROSKILDE 29.juni-2.juli Roskilde, Danmark Tenker du å dra på Slottsfjell?

Malakoff? … Dropp det og bare dra på Roskilde. Roskilde har bedre booking, billigere øl og det er enklere å reise til København enn alle andre norske festivaler. Roskilde er det alle festivaler prøver å være og det er hit du egentlig vil.

tirsdag 05. april 2016

k u lt u r s t o f f

ambisiøs gründer Mannen bak Granbar starter nytt label. Hvitmalt Gjerde er allerede signert.

Tekst Varg Lukas Folkman Foto Nikita Solenov

I Tik har Sverre Vik bakt inn både rollene som managment, plateselskap og konsertarrangør.

I Bergens mørke smug lusker det i disse dager et helt ferskt indie-label.

Tik, som det kalles er et enmannsforetak satt igang av Sverre Vik, og om du nå tenker «Enda et indie-­ label?», så er du nok ikke alene. Det er tilsynelatende like vanlig å starte indielabel som å starte indieband i denne byen. Selv om det er mange mer eller mindre suksessfulle labels der ute, tror Vik det er mer enn nok rom til et til. Hvorfor startet han det?

kult at alle spiller på norsk og låter psych-ish, sier Vik.

– Det var vel egentlig fordi jeg ikke hadde så mye annet å gjøre. Jeg hadde lyst å rette litt fokus mot 70-talls psych og folk, fortsetter han.

– Det er helt perfekt, for jeg kan hoppe over et par steg. Det er l­ettere å promotere for dem siden de er et etablert band. Det virker også som om det har en positiv effekt for ­ annen musikk jeg presenterer.

Folk hører kanskje litt mer etter, når jeg sier at Tik senere skal slippe Hvitmalt EP, fortsetter han.

Alternativt ble det, samt hel­norskt.

Bandene som per dags dato er tilknyttet Tik er Sverres eget band, Kongle, Trojka, Johannes Holtmoen og Hvitmalt Gjerde.

– Jeg føler jeg har vært på bandshopping i en måned. Det er ganske

tirsdag 05. april 2016

Hvitmalt Gjerde er bandet flest kjenner igjen fra før. Så hvordan fikk et helt nyoppstartet label klørne sine i dem?

– Ja, det er jo egentlig storfisk for meg. Jeg bor med Håvard i bandet, og så var jeg lydtekniker og sjåfør på norgesturnéen de var på 2014, sier Vik.

I et så overfylt marked som jungelen av labels i Bergen er, er det kanskje et problem å få folk til å høre etter.

På spørsmål om hva som skiller dem fra andre svarer Vik med å vise til at det bare er én person som jobber med det, samt det spissede sjangerfokuset.

– Du tror ikke det er noe problem med enda et indie-label i Bergen?

– Nei, det er vel alltid rom til et indie-­label til? Ihvertfall med hjelp fra Hvitmalt, ler Vik. – Med så mange labels. Er det hard konkurranse om band?

– Nei. Jeg har snakket med enkelte andre band som har holdt på en stund uten å få napp, så det virker ikke som om folk vil ha den musikken vi retter oss inn mot, sier Vik.

det fortsette å være i 2016. Granbar har også fungert som en arena hvor Vik kan vise bandene tilknyttet Tik for verden.

– To av de har spilt på Granbar til nå, Kongle og Trojka. Ihvertfall her i Bergen tror jeg den mest effektive promoen du kan ha for selskapet ditt er en konsertserie, peker Vik ut.

– Hvordan ble Granbar startet?

– Jeg hadde jobbet for Landmark en stund. For et år siden trengte de å fylle en kveld, så de spurte om kongle kunne spille en konsert, så vi fikk med Living på oppvarming, og så kalte vi det for LighterLars og Øyenstikker presenterer Granbar: Konsert med Kongle og Living.

Det er dog ikke bare manager Vik figurerer som. Han har også stått som arrangør for konsertserien Granbar. Granbar ble i 2015 et fast innslag på Landmark, og dette skal

stoff 39

k u lt u r s t o f f

GelĂŠ av Ida Neverdahl - @jellyvamps

40 stoff

tirsdag 05. april 2016

k u lt u r s t o f f

GelĂŠ av Ida Neverdahl - @jellyvamps

tirsdag 05. april 2016

stoff 41

k u lt u r s t o f f

død, arv og den vanskelige 17. platen «I’m nothing but my name» lyver Iggy Pop på Post Pop Depression.

Det utrolig gjennomførte kjærlighetsbarnet til Iggy Pop, Queens of the Stone Age og Arctic Monkeys har så mye mer enn stjernestatus.

Tekst Haley Shea Foto Copyright Fin Serck-Hanssen/BONO

Post Pop Depression - Loma Vista Recordings Et samarbeidsprosjekt mellom Iggy Pop, Queens of the Stone Age (Josh Homme og Dean Fertita) og Arctic Monkeys (Matt Helders). Spilt inn i legandariske Rancho Del Luna studio­i Joshua Tree. Det høres mer ut som moderne rocks hellige gral enn en plate. Med så høy stjernefaktor følger også skyhøye forventninger. Jeg kan røpe med en gang at disse innfris. Post Pop Depression, som slippes under Iggy Pops navn, er en fantastisk samling rockelåter som føles som klassikere, uten å være umoderne, fra første gjennomlytt.

Jeg har vokst opp med å idolisere Iggy Pop, spesielt på grunn av hans magnetisme, eksperimentering og hyllest til det rare. Det er derfor skummelt å høre ny Iggy Pop, når jeg helst ser ham for meg som en ruset, spinkel mann i tjueårene.

Iggy Pop for meg vrir seg i eget blod, kutter seg på scenen og viser til en råskap verden ikke hadde sett for seg før han kom på banen, og sjelden har sett siden. I en sjanger som er så knyttet opp mot ungdom og virilitet blir man redd for at noe skal ha blitt borte med årene.

Iggy høres eldre ut, men heldigvis mangler det ingenting på råskapen.

Sammen med gitarspillet til Fertita og Homme, den sløye produksjonen til Homme og de ubarmhjertige

42 stoff

og allsangen på «Paraguay» løfter det hele enda noen hakk til klassikernivået.

Vokalmessig viser Pop en selvtillitt som bare er å forvente av en levende legende som ham. Fra nydelige og fengende melodier på «Gardenia», platens mest sangbare nummer, til den frysningsinduserende hvisk­ ingen som avslutter «American Valhalla» er Pop rolig og reflektert, iskald og kul.

Iggy Pop, her i Oslo, 1986, er ute med sitt 17. album, det beste på en årrekke.

trommene til Helders føles det som en plate som bygger videre på alt Iggy har etablert, uten at det et sekund føles utdatert. Det er en tidsriktig plate med ni utrolig gode rockelåter, uavhengig av musikernes alder eller kjendisfaktor.

Det er ikke bare trommingen til Helders som er ubarmhjertig. Post

Pop Depression slenger fra seg killer gitarriff i hver eneste låt og gir aldri lytteren pause. Det rå uttrykket snor seg mellom klassiske rocke­ grep og perfekte ørkenriff. Hver nye låt inneholder noe spennende, og jeg sitter oppslukt gjennom alle ni sporene. Subtile strykelementer og velplasserte og smarte vokaltriks, som andrestemmene på «Gardenia»

Platen er gjennomsyret av en følelse av viktighet. Tekstuniverset som Pop og Homme har samarbeidet om fokuserer hovedsakelig på tema rundt død, sex og hva deres arv i vil være, levert som smarte one-linere av Iggy Pop. Homme har uttalt at låtene har vært et viktig verktøy i bearbeidingen av terrorangrepet på Bataclan i Paris, og Pop sammen­ ligner arbeidet med hans tidligere samarbeid med David Bowie.

Dette gjør bare likheten til Bowies «Blackstar» enda tristere og mer fascinerende.

Post Pop Depression fortjener opp­ merksomhet fra tidligere fans av de involverte bandene samt helt nye fans. I et 2016 som rås av en­ keltsingler er dette en plate for plateelskere, som vil ha noe mek­ tig, rått og gjennom­ført bra å sette tennene i. Dette er ni låter alle rock­ einteresserte bør sette seg ned, høre fra start til slutt og trykke til brystet.

tirsdag 05. april 2016

k u lt u r g u i d e

bergenREVELS Tekst Eline Lund Fjæren Illustrasjon Ola Lysgaard

PAAL BJELKE ANDERSEN. SANDRA KOLSTAD er DJ og vil sørge for å løfte festen noen nødvendige hakk.

Fredag 8. april er det åpning av utstillingen TREVERK 4 på Østre, en serie installasjons­ arbeider med utgangspunkt i lydopptak av små bevegelser i trær(!). Dette virker utvilsomt som noe Vilde Tuv kunne ha stått bak, men lydkunst­ neren heter i dette tilfellet JOAKIM BLATTMANN. Etter noen heftige runder på afterski virker ­ ­kanskje livet under trebarken som noe for deg?

Påsken er over. Sannsynligheten for at du har fått overdose av enten sukker, alkohol og familie, eller­en kombinasjon av alle tre, er høy. Priskrigen på smågodt har lokket frem dine mer primitive instinkter.­Du endte kanskje opp på afterski hvor Gaute Ormåsen og Christian Ingebrigtsen sto for underholdningen. Du har blitt en jägermeister og utvidet gitarrepertoaret ditt med de beste låtene til A1. Det er OK. Du er bare et menneske. Det er på tide å gå videre. Rimelig flaks for deg at du bor i Norges Brooklyn, og derfor kan riste av deg de verste ettervirkningene fra en ferie i utkant-Norge i løpet av en velfylt helg.

Samme kveld gjester Frankrikes mest billedskjønne forfatter (I ain’t no houellebecq girl), EDOUARD LOUIS, Bergen Offentlige Bibliotek for å snakke om klasseperspektiver i litteraturen og sin nyeste bok. Louis vakte stor oppsikt med sin debutroman «Farvel til Eddy Belleguele» i 2014, og er nå klar med sin andre roman «Voldens ­historie». Her kan det bli Bieber-tilstander, så møt opp tidlig.

Her kommer noen artsy greier som dere sikkert vil gå på, men som jeg ikke har språk til å forklare hva er: AKTIV DØDSFETT på Landmark fredag 8. april.

Musikk, såkalte VJs, spesielle drinker?

« det ser ut til at vi kan

SKRIVEKURSAKADEMIET inviterer til temakveld på Litteraturhuset fredag 15. april. Skrivestudentene leser opp nye tekster skrevet i forbindelse med et nylig gjennomført kurs i tekstfremføring, der elevene har fått hjelp fra sentrale nordiske poeter til å undersøke og utvikle tekstenes «performative potensiale», som det står så fint på FBarrangementet. Hva enn det betyr, nerds.

Tid for avgangsutstillinger! KHIB-studentene fra masterstudiet i kunst lanserer sin utstilling HEX i Bergen Kunsthall fredag 15. april. Utstillingen består av arbeider av 25 kunstnere fra 15 forskjellige land. Hvis du er ekstra nysgjerrig på masterstudentenes arbeider kan du følge den schizofrene instagramkontoen viet til utstillingen, @hex2016. Det ser ut til at vi kan forvente oss alt fra Beyonce, lastebiler og magneter, til enda mer internasjonal klein blue. Hadde ikke vært feil med litt champagne øverst i pantone-koppen, ­eller hva sier dere?

Jeg aner ikke hva bergensk surferock er, eller om det er noe man i det hele tatt bør snakke høyt om, men sjangeren nevnes ofte i omtaler av ­bandet HVITMALT GJERDE. Trioen fra Minde (for en reise!) dukket for øvrig opp i filmatiseringen av LARS SAABYE CHRISTENSENS roman «Beatles», en bok jeg ikke er gira på å anbefale. Hvitmalt Gjerde, derimot, kan du godt vie en fredags­kveld til. De spiller konsert på ­Kvarteret fredag 15. april.

forvente oss alt fra beyonce,

Jeg foreslår at du starter her: DEN STORE KLESBYTTEDAGEN! ­BERGEN FILMKLUBB viser den Fremtiden i våre hender inviterer lastebiler og magneter til enda ­tsjekkiske drama­komedien DAISIES til byttemarked på Kvarteret lørdag på K ­ varteret, onsdag 6. april. Fil16. april. På tide å kvitte seg med tmer international klein blue men handler om to tenåringsjenter, skjortene du kjøpte på Gran Canaria ­Marie I og Marie II (nei, de spiller som du trodde var morsomme da ikke i Razika), som tar et oppgjør med det patri- MAKSIMAL WEEKND 8-10 april på Østre. du trodde du ikke var full. Du har kanskje noe arkalske samfunnet ved å ødelegge alt de finner ­ Lindstrøm, lokale DJs, utstillinger. De bare band merch liggende innerst i skapet også? Redd omkring seg. Pangstart, dette! ­ORKER ikke å ha med e’en i ordet «weekend», miljøet i samme slengen da vel. men det er greit, det.

Samme kveld holder forfatter GUNNHILD BERGEN FILMKLUBB arrangerer to KORTFILM­ ­ØYE­HAUG­ foredrag om NIKOLAI ASTRUPs Lørdag 9. april finner årets andre HIPHOP­ KVELDER med kort (hehe) mellomrom. Den malerier på KODE. Øyehaug har flere referanser BONANZA­ s­ ted, og det på selveste Grand Bergen! første kvelden er viet musikkvideoer, et format til kunst­neren i sitt forfatterskap, og Kode 4 har Vanskelig å være sur når magetopper og lyse­ som ifølge filmgjengen er undervurdert i film­ denne våren lansert utstillingen «Nikolai Astrup kroner forenes. sammenheng. Flaks at noen kommer og rydder - Veien hjem», med bilder som aldri før har blitt opp! Neste kveld finner sted søndag 24. april og vist for publikum. Aldri før!

Torsdag 14. april fortsetter Litteraturhuset sin vil fokusere på kortfilmer fra hele Norden. Alt serie DEBUTANTTRIPP, hvor forfatterdebutanter skjer på Kvarteret, de sære interessers høyborg.

Om alkoholen enda ikke er ute av blodet ­etter inviteres til opplesning og samtale. Denne gangen ­påsken kan det være like greit å holde det gående. er temaet tilhørighet, og forfatterne er RIKARD Stepp ut!

Da kan du møte opp på POESIDIGG, for første INGDAL, MARIANNE CLEMENTINE HÅHEIM gang i Amalies Hage på Bergen Offentlige og ANE NYDAL. Jeg har ikke lest de to andre Eline Lund Fjæren er forfatter og student. I ­Bibliotek. Franske NATHALIE QUINTANE og den ­ debutantene, men vil bestemt påstå at «Svart BERGEN­ REVELS gir hun velmende råd om hvilrussiske poeten PAVEL ARSENEV (St. Peterburgs belte» av Marianne Clemetine Håheim er en sjukt ke arrangementer du bør få med deg, samt unngå, svar på Louis Garrel? Bare nevner det!) flyr inn god r­ oman. Møt opp! i denne såkalte kulturbyen. Selv foretrekker hun for å lese og snakke med kveldens intervjuer å bli hjemme.

­

tirsdag 05. april 2016

,

»

stoff 43

Vi søker nye redaktører!

Ansvarlig redaktør Nyhetsredaktør Kulturredaktør Samfunnsredaktør Nettredaktør Send søknad og referanser til red@stoffmagasin.no